Har bestemt meg for å prøve meg på en takknemlighetskalender - og for å ikke slutte når det har gått to dager så lager jeg denne som tråd her i forumet. (Kunsten å motivere seg selv: Forplikt deg ovenfor andre, fortell andre hva du har tenkt å gjøre først :humre: Jeg gjør dette hele tiden)
Gangen blir: Hver dag i 30 dager får du en oppgave (kommer som oppdatering av tråden) og så svarer du ut. Du kan hoppe over dager, og du kan svare på gårsdagens oppgave hvis du vil. Du kan svare på så mange eller få du har lyst til. Hensikten er at oppgavene er gode innfallsvinkler til ting å være takknemlig for :) Håper du har lyst til å delta, for ellers tror jeg at jeg ser litt teit ut når de 30 dagene er over! :humre:
Dag 1. En person som betyr mye for meg
Dag 2. Et minne fra barndommen
Dag 3. En utfordring jeg har klart
Dag 4. En opplevelse jeg er glad for at jeg fikk erfare
Dag 5. En egenskap jeg har
Dag 6. En relasjon jeg ikke klarer meg uten
Dag 7: Noe med jobben eller skolen min
Dag 8. En egenskap jeg har fått nytte av i dag
Dag 9: En ny erfaring jeg fikk i dag
Dag 10: Noe med hjemmet mitt
Dag 11: En matrett jeg elsker
Dag 12: Noe jeg har unnet meg selv
Dag 13: Et øyeblikk fra dagen
Dag 14: Kroppen min
Dag 15: En egenskap hos en venn jeg elsker
Dag 16: Følelsene mine
Dag 17: Noe jeg bruker hver dag
Dag 18: Noe som har formet meg til den jeg er
Dag 19: Et ord som gjør meg glad
Dag 20: En bok eller film som har betydd mye
Dag 21: Noe jeg har lært meg
Dag 22: Dagens vær
Dag 23: En fordel med alderen min
Dag 24: Noe med årstiden vi er i nå
Dag 25: En sang som gjør meg glad
Dag 26: Noe jeg planlegger å gjøre
Dag 27: Et høydepunkt fra dagen
Dag 28: Familien min
Dag 29: Landet jeg bor i
Dag 30: En forandring jeg har gjort
Hva tenker du på når du ser tilbake på måneden som har vært?
Dette var en nydelig oppgave for meg. Jeg er heldig og er omgitt av gode og snille mennsker som jeg setter veldig stor pris på, og akkurat nå tenker jeg på lillesøsteren min.
Hun er et fantastisk menneske! Hun er pålitelig, modig, en klippe i livet for guttene sine, smart, arbeidssom og godhjertet. :hjerter: For meg som har en relativ liten familie per nå (faren min er død og ingen jeg og søsteren min hadde kontakt med i oppveksten er i livet. Moren min hadde stor famile, men er yngst av 7 søsken så den delen er også veldig liten), og det å ha noen som har kjent deg hele livet - er en stor berikelse.
Opplever at jeg kan snakke med henne om alt, hun er tålmodig med meg. Oppmuntrende når jeg trenger det og et spark i ræva når jeg trenger det (yyyyyyyttterst sjeldent, altså! :nemlig: ) Jeg har også stor respekt for henne, og har i fleip sagt at det er bare to personer jeg er redd for: Henne og en tidligere sjef. De er så skikkelige, at jeg føler jeg må være i tipp-topp-shape for å være sammen med de. Gode rollemodeller slik at jeg strekker meg.
Hun er også morsom, deilig å le sammen med henne. Og så er hun flink å spille gitar. Beste bursdagsgaven jeg noensinne fikk var at hun hadde lært seg yndlingssangen min (da, jeg veksler, men er enda kjempeglad i den) på gitar (i all hemmelighet, noe som sikkert var en utfordring i seg selv fordi vi bodde sammen på den tiden :humre: ) og spilte den til meg på bursdagen min. :hjerter:
Setter av denne plassen til å skrive mer om min kjære svenske venninne som jeg var hos i helgen, når jeg har tid til å skrive litt. :hjerter:
Edit: ikke utsett i morgen det du kan gjøre i dag. :knegg:
Min gode venninne ble jeg kjent med i 1990, da vi begge jobbet første hele sesong som reiseledere/underholdere. Vi kjente allerede da at vi hadde en sjeldent god kjemi, selv om vi var ganske ulike som personer. Siden har vi mildt sagt levd to helt ulike liv - mitt litt humpete, hennes fylt med utfordringer og begrensninger. Vi har uansett alltid beholdt den gode kontakten. Hun gir meg perspektiv, og vi har noen helt vidunderlige samtaler. Hun vil alltid ha en helt spesiell plass i mitt hjerte. :hjerter:
Det må bli den fine kjæresten min. Han er min klippe, alltid tålmodig og har en grunninnstilling om å være en god venn og kjæreste for meg. Jeg beundrer ham veldig for dette, at han hele tiden jobber for å være greiest mulig. Det betyr ikke nødvendigvis at han er selvutslettende og logrete, men han er interessert i å finne ut av hvordan dagen min kan bli bedre. Hver dag.
Jeg har flere å velge, denne gangen vant Mutter'n. Hun har alltid stilt opp, inkludert å være med på de tunge samtalene det har vært vanskelig for meg å ta. Selv om hun som meg ikke har noe problem med eget selskap, har hun også likt å ha andre rundt seg. Nå er hun den vi må stille opp for, og det gjør jeg med glede (og ikke så rent lite sorg).
Mannen min og jeg har nå vært kjærester i 20 år (i disse dager). Noen ganger irriterer han vettet av meg, men han er definitivt den som betyr mest for meg. Jeg er god på å fyre meg opp og er ganske hissig. Da er det jo fantastisk at jeg har valgt å bo sammen med en som er helt rolig. Helt rolig; uansett og alltid.
Og så er han flink til å interessere seg for det samme som meg. (Og jeg for hans ting også, så det er ikke en enveis greie.) Det gjør at vi får et fellesskap.
Dag 1: Mannen min. :elsker: Snart 24 år sammen og det er snart ikke den ting vi ikke har vært gjennom. Noen dager er fantastiske, mange dager er helt hverdagslige og noen dager kunne jeg solgt ham billig på Finn, men jeg vet likevel at det ikke er noen andre jeg ville delt alle livets dager med enn ham. :hjerter:
Nærmeste leder på jobben, som også er den jeg jobber tettest med. Hun er flink til å gi tilbakemeldinger og ros, og vi jobber godt sammen. Mange dager tilbringer jeg mer våken tid med henne enn jeg gjør med mannen min, så det gjør mye for hverdagene at jeg trives på jobb.
jeg er veldig takknemlig for flere fine folk i livet mitt. Mannen min og ungene og noen kollegaer og en fin gjeng med folk jeg er blitt kjent med på internett.
Men i dag velger jeg lillesøs.
Lillesøsteren min er så fin. Hun er klok og forstandig og trygg og ganske kul og morsom. Hun og jeg deler på alt rundt syke foreldre nå, vil er glade i hverandres barn og har det alltid veldig hyggelig sammen. Vi er ofte på ferie sammen - før pandemien reiste vi på en ukes tantetur sammen hvert år fra 2012 - og i januar drar vi igjen. Tanter på tur betyr fjellstøvler, badedrakt, bok, solhatt og strikketøy. Og håndplukket leilighet med havutsikt og bølgebrus.
Hun er ofte sammen med mannen og meg i sommerhuset og hun er den beste gjesten - klarer seg selv, liker maten min og kjøper vin, spanderer lunsjer, er med på shopping og trenger ikke å underholdes.
Hun er en kul dame som folk liker, og hun er kjent av mange på grunn av jobben sin - så jeg kan alltid sole meg i glansen av å være søsteren hennes. Og det liker jeg. :kry:
I dag er jeg takknemlig for en god kollega, som støtter meg nesten uansett og som jeg elsker å jobbe sammen med. Vi kan være uenige, men det er ingen andre jeg liker bedre å ha en faglig diskusjon med. Jeg føler meg heldig som jobber sammen med så fine folk!
Det er mange fine personer i livet mitt. På mange måter ville det kanskje vært naturlig å ta Kjæresten en av ungene eller en nær venninne. Men jeg i dag velger jeg Karamell. Nettvenninne jeg aldri har møtt fysisk, men som jeg kan snakke med alt om, dele sorger og bekymringer, få råd om unger og mannfolk og alt man kan finne på å trenger råd og hjelp om. Eller bare et øre når man må ventilere. Bare et tastetrykk borte. Internettet altså! :hjerter:
For en fantastisk kalender. :hjerter: Det er vanskelig å velge bare en person, men skal jeg gå utenom kjæreste og barn, må det være venninnen min som bor i Nederland og har bodd der siden vi var 17. Vi treffes maks to ganger i året, og ringes forholdsvis sjelden, men vi stoler 100 % på hverandre, og jeg er kjempeglad for at vi har bevart det nære vennskapet gjennom tykt og tynt i over 40 år. :jupp:
I dag er jeg takknemlig for flere personer, faktisk. Mannen min, som jeg stoler på. Skilpadda og en kollega til, som bryr seg om meg og passer på meg. Læreren til minstemann, som er flink i jobben sin og som ser gutten min godt og som greier å skape et godt miljø.
Jeg har tenkt på det i hele dag, og jeg velger sønnen min! :hjerter: Vi er så ulike, og går ofte i klinsj med hverandre. Og ofte føler jeg at jeg ikke gjør noe annet enn å kjefte og at han synes jeg er verdens største dust. Men så er han jo så fin, kul og morsom. Og jeg er veldig heldig som får være mammaen hans. I mange år var det bare oss, og det var tøft, men også veldig fint.
Jeg velger min beste venninne som jeg har kjent siden vi begynte å studere sammen i 1996. Vi vet stort sett alt om hverandre på godt og vondt, og tuller ofte med at vi aldri kan bli uvenner for det kan bli ekstremt ufint.
Vi deler oppturer og nedturer, trøster, oppmuntrer og setter hverandre på plass når det behøves.
En klippe i livet mitt!
Jeg velger min mann. Min klippe, som har stått stødig ved min side siden jeg traff ham for 21 år siden. God far til våre barn, og god mann for meg. Og god sønn og bror. Og onkel. I det hele tatt, god.
Det merkes så godt en sånn dag som i dag, jeg er syk. Da gjør det så godt å ha en som ser, og tar hensyn og ordner opp.
Jeg er meget takknemlig for å ha ham å dele livet med.
For å velge noen andre enn familien: Verdens beste PT. Han mixer push og skryt på en så utrolig god måte at selv jeg, som aldri har likt å trene, føler meg sterk og flink. :stolt:
Jeg velger min datter. Hun har blitt en sånn fin og forstandig ung dame. Snill, reflektert og morsom. Setter utrolig stor pris på at den hun er og gleder meg til å følge henne videre i livet.
Jeg tenker på at lærerinnen min kjøpte en diktbok til meg. Hun syntes jeg skrev så fine dikt, og kjøpte meg en slik nydelig bok med linjer og sånn "semsket look" (Jeg turte aldri å skrive et eneste dikt i den fine boken, men det er en annen historie). Jeg husker følelsen av å være spesiell og ta inn over meg at hun likte det jeg skrev. (Hun er veldig flink å skrive dikt selv, og poster mange av de på facebook)
Å være med farfar på fjøsstell, og nyte stunden og stemningen da arbeidet var ferdig og dyrene spiste, lekte (grisunger) og sovnet, og det snart var kveldsmat og ro for menneskene også.
I 1969 var hele familien på biltur til Danmark, fire biler totalt. Det var oss, en tante med mann og fire barn, femte kjørte selv med sin mann, i tillegg til et par av Fatter'n sine søskenbarn med partnere. Så mye skøy og moro og fint vi drev med. Kafeteria og slikt var uaktuelt, det var kokekar og telt som var greia. Det virkelig morsomme var da vi (de voksne) flytta teltet til et av parene nærmere resten av gruppa. Paret var ikke der da og lurte fælt på hvor feil de husket da de kom tilbake. Og vi lo og lo og lo.
Jeg tror jeg må velge et bestemorminne. Jeg husker frokoster med henne når jeg overnattet, der bestefar rørte bringebær fra egen hage, og jeg fikk ristet loff skåret i små firkanter som jeg kunne dyppe i bringebærsyltetøyet, og så spiste jeg mens hun fortalte fra 'gamle dager' i Amerika.
Dag 1
Her velger jeg en venninne som jeg fant fordi hun er treningsinstruktør og motiverte meg til å trene hva som helst fordi hun hadde time i det, nettopp fordi hun motiverte meg så sykt til å like trening og til å ville komme i form. Hun er også grunnen til at jeg legger på vekter og blir sterkere, fordi hun setter høye krav :knegg:
Jeg har kjent henne i 11 år eller noe nå og hun har vært gjennom et kreftforløp der jeg fulgte henne som nærmeste pårørende. Selvom jeg har hatt en fase nå der jeg synes det har vært litt vanskelig å være sammen med henne, så er hun en jeg setter så stor pris på og er viktig for meg :hjerter:
Dag 2
Jeg var en all-in Barbie/Sindy-fantast og husker godt min 3. Sindy. Det var en ballerina-Sindy og jeg fikk den en stund før moren min sin bursdag. Jeg hadde den på rommet mitt i, esken sin og fikk ikke lov til å åpne den før bursdagen til moren min. Jeg kjenner fremdeles på forventningen jeg hadde og at jeg tenkte på alt jeg skulle leke med henne og hvor gøy det var da jeg kunne åpne esken. :jupp:
Det er jo mannen. Min bauta og klippe. Jeg flyter som en kork på livets elv og der er han som en trygg og fornuftig havn :knegg:
Kjøreturen hjem da vi hadde hentet min første hest. Jeg får fortsatt frysninger på ryggen av lykke. Og hestens barnebarn lever i beste velgående som min lille prinsessehest :lykkelig: å være 14 år og hente sin egen hest!!! Som til alt overmål hadde føll i magen sin. Kan neppe overgås av noe :lol:
Dag 2: Det er vanskelig å velge blant alle minner, men siden vi snakket en del om slekt da vi var på familiebesøk i helgen har jeg tenkt en del på bestefar (farfar). Han bygget barndomshjemmet vårt og bodde i andre etasje hos oss. Jeg var bare fire år da han døde, men har likevel mange gode minner om ham. Jeg husker jeg syntes hjemmehjelpen Aud var litt skummel og alltid ventet til hun hadde dratt, men etterpå sprang jeg opp for å leke med ham. Når vi lekte gjemsel var favorittgjemmestedet mitt under den grønne sofaen hans. Det jeg husker best var når han satt i gyngestolen ved det store vinduet, da krøp jeg ofte opp på fanget og så leste han for meg. (Da jeg ble voksen oppdaget jeg at en av bøkene han leste var en samling rare, ikke helt egnet for barn, trønderhistorier. :lol: Som 3-4-åring på fanget til bestefar var det tydeligvis ikke innholdet i fortellingene som betydde noe. :humre:).
Tippekampen lørdag ettermiddag.
Jeg fikk sitte i stolen sammen med pappa, og vi så fotball på svart hvitt-TV. Det plinget når det var mål, Arne Scheie og Knut Th. Gleditsch kommenterte, pappa krysset av på tippekupongen sin og jeg krysset av på min lekekupong.
Den som gjorde mest inntrykk var Kevin Keegan. Han hadde langt hår og verdens kuleste navn, og jeg var skikkelig betatt. (Samme gjald Eric Heiden.) Så da valgte jeg hans lag (Liverpool), enda pappa heiet på Manchester United.
Dag 2: Håndballen! Begynte som 10-åring, og ble hekta. Sluttet med stor sorg da jeg var langt over 40 pga. vond skulder.
Jeg var bitteliten, ikke særlig god, men full av pågangsmot. Et av minnene er fra en av mine aller første kamper. Jeg scorer 4 mål på rad fra høyrevinga, med skikkelige 10-åringslobber over en enda mindre keeper. Jeg var sååå stolt!
Dag 2: Boden på loftet hos besteforeldrene mine. Den var bitteliten, i enden av gangen og inneholdt hundrevis av tegneserier. Jeg satt inne der i timevis og leste Sølvpilen, Fantomet, Iskalde Grøss, Modesty Blaise, Lucky Luke og Tex Willer.
Det var magisk!
Dag 1: Mannen min! Vi utfyller hverandre som yin og yang, som hånd i hanske, som Knoll og Tott. Der han er sterk er jeg svak og motsatt. Vi har vært gift i 20 år, vi er foreldre sammen, men mest av alt er vi bestevenner og kjærester.
Dag 2: En sommerdag med bestefar. Han kjøpte softis til oss, og vi spiste på den grønne plenen ved jernbanestasjonen. Husker han fikk is i skjegget og koste seg like mye som meg. Selv som voksen fikk jeg han til å kjøpe is til meg når vi var på besøk. Savner han <3
En sommerdag i Tønsberg når jeg maks 7, tenker jeg, og vi (mamma og pappa og lillesøs)var på besøk hos en kollega av pappa og familien hans. jeg antar det var sensommer fordi det ble mørkt etterhvert. Vi var ute i båt i fjorden, kollegaen pappa og jeg. Vi hentet masse blåskjell, kokte blåskjellene i en diger kjele over propanbluss ute i hagen til kollegaen mens det ble mørkt. Og så fikk jeg sitte ute med de voksne og spise blåskjell (som jeg elsket), loff og sitron mens det ble mørkt.
Jeg velger å svare på 1. og 2. med en tekst jeg skrev på 90-tallet en gang, besvarelse på en skriveoppgave. (Tilgi den plutselige slutten, men jeg husker at teksten var så ærlig og spontan da jeg skrev den så jeg får meg ikke til å endre noe.)
DET REGNA ALDRI PÅ MORMOR
Det regna ikkje då eg var lita. Regnet var iallfall annleis då enn det er no. Vi snakkar ikkje om noko stort meteorologisk fenomen, ikkje er eg styggamal heller. Eller oppvaksa i Egypt. Nei, det heile har å gjere med eit menneske, Mormor.
Du lurer kanskje på kva Mormor har med regnet å gjere. Ho hadde ikkje makt til å stoppe det ho. Riktignok hadde Mormor vorte ganna over som ung, og var såleis litt magisk. Men magien hennar var annleis. Mormor fekk oss til å gløyme regnet. Det var ikkje snakk om å måtte sitje inne, sjølv om det stundom kunne vere kjekt å tre “knappeleringar” og byggje ullpleddhytte på kammerset. Mormor drog oss med ut på fisketur, for fisken bit jo som kjent best i regnvér. Vi gjekk skogsturar, regnet mot lauvet på trea fekk oss til å gløyme elvane som rann nedover nakken. Mormor fekk oss til å tenkje på at det må regn til for å halde liv i blomane ute óg.
Ein regnfull søndag skulle familien og nokre vener på biltur, utan Mormor. Eg vart heime. Denne søndagen vart den søndagen i livet mitt eg hugsar best. Det regna, men Mormor insisterte på at vi skulle grille. Ho var ikkje verre på det enn at ho, 75 år gamal, bygde eit noko improvisert lé, slik at vi fekk svartsvi pølsene våre. Vi likte dei best slik, begge to. Regnet, det merka vi ikkje.
Dei siste åra har eg måtta ty til regnjakke og paraply for å halde regnet unna. Og eg ventar stadig på betre vér.
Så utrolig fin tråd og ide. Her må jeg hive meg på.
Dag 1. Menneske i livet mitt:
Det må bli kjæresten. At han for snart 4 år skulle komme inn i livene våre, og ta alt på strak arm, jeg trodde ikke at den personen fantes. Og jeg husker veldig godt første møtet, hvor jeg prøvde å skremme livskiten av mannen, for jeg tenkte at takler han ikke å høre hvordan ting er, ja da er det ingenting å bygge på.
Men han tok alt med knusende ro, og det har han fortsatt med. Og bare det forholdet han og Lillesøster har. Han greier alltid å dra henne ut av dårlig humør, og han skjemmer bort ungene etter noter.
Han gidder å kjøre innom kinaresturanten etter rekechips til Storebror, det er en sånn ting som jeg bare ikke gidder. Han plukker med Litago til Lillesøster, eller sånn brød som Storebror spiser. Slike småting.
Han er skikkelig hverdagshelt, men han står også støtt når det stormer, og tar ting med knusende ro.
Når jeg skal snakke om minner fra barndommen, så drar jeg som oftest frem mormor. Men nå i dag skal jeg ta frem morfar. For han var jo der han også, hele tiden. Nå tenkte jeg egentlig å skrive om en sparktur, en 1 nyttårsdag, i racerfart ned Ulvebakken, men så kom jeg på Lofotenturen, og den eneste gangen jeg har vært skikkelig sint på morfar. Jeg var visst eitrende forbanna, satte hendene i sida og sa "Din APEKATT" Hva hadde stakkars morfar gjort galt?
Jo, vi var ikke enige om det lille bordet i campinghytta skulle brukes til å legge kabal, eller til å skifte på dukka mi. Morfar mente nok at den dukka kunne enten vente, eller skiftest på andre steder, som gulvet, senga, ja campingbordet ute liksom. Jeg mente at babyen, Alexander Stephen Jonas Ketil måtte skiftes på INNE (det regnet), og NÅ (han hadde jo tisset seg ut).
Resultatet? Mormor var på min side, og morfar måtte ta med kabalen på trappa. Det var tak der da, så han overlevde nok, med kaffekoppen og sigaretten.
Og dukka fikk ny bleie.
:knegg:
Dag 1. Jeg har flere som jeg kan skrive om. Mannen min. Bestisen. Barna. Søster. Svigerinnen. Jeg velger bestisen min, jeg. Som kom flagrende inn i livet mitt for 18 år siden nå, med byens rødeste hår og lengste bein, sylskarp hjerne og et hjerte av gull. For en fest det har vært! Vi har bosatt oss rett ved siden av hverandre, går ut og inn hos hverandre, snakker sammen hver eneste dag, enten vi møtes eller er på telefon eller meldinger.
Hun er så morsom og fin, kjapp i kommentarene og rask i hodet, og er like utålmodig som meg. Vi ler masse, finner glede i mye likt og deler mange drømmer, er begge flaut begeistret for dem vi giftet oss med for ørten år siden, har barn på omtrent lik alder som også er hverandres gode venner, vi kjenner hverandres hemmeligheter og innerste kroker, og alt er bare trygt og fint. Hun er en jeg kan regne med. Hun er der alltid. I begravelser, i juleselskapet, på hytta vår, i konfirmasjoner, på sykehuset når barnet mitt må dit, på feriereiser og når livet er dritt og når noe fint skjer. Hun unner meg alt godt og har ryggen min. Alltid. Herregud, så heldig jeg er.
Dag 2. Jeg satt i mørket i baksetet av pappas Audi på vei hjem fra Oslo. Jeg så ut av vinduet og på lysene på utsiden og jeg husker jeg tenkte at NÅ er jeg så lykkelig som jeg aldri kommer til å bli mer. Akkurat nå! Jeg var 8 år og hadde en stor dukke ved siden av meg i bilen, hun het Signe-Lill og var det peneste jeg noen gang hadde sett. Og så luktet hun så godt. Og hun var min. Mammas venninne Signe hadde hjulpet meg å plukke henne ut i lekeavdelingen på Glassmagasinet. Jeg hadde på meg skotskrutete skjørt, hvit bluse, hvite sløyfebånd og hadde vært på Chat Noir og sett Dizzie Tunes og drukket dyr coca-cola, ligget høyt oppe i SAS-hotellet og spist på Theatercafeen. Og nå skulle vi altså hjem og Signe-Lill skulle møte alle de andre dukkene mine for første gang.
Og mamma og pappa satt foran i bilen og pratet og lo og hørte på jazz på radioen, mamma hadde lange røde negler og røykte, snudde seg av og til og kysset ut i luften mot meg og jeg husker at hjertet mitt holdt på å sprekke av lykke. Og jeg visste da at jeg aldri ville glemme det øyeblikket.
Minne fra barndommen:
Julekveldene med mommor, mamma, broren min og onkelen min.
Jeg sang i kor og sang hver julaften. Gåturen hjem med mamma langs frosne stille gater, krystallklar stjernehimmel og frostrøyk fra munnen når vi puster ut. Fine samtaler med mamma og å komme hjem og inn i en stue som luktet julemat og røkelse. Onkelen min som spøkte og var så snill med oss. Storebroren min som var ekstra grei med plagsomme lillesøster på julaften.
Forventningene og lyset fra juletreet. Mormor som leste juleevangeliet før middagen. Varme, gode minner.
Minner fra førjulstiden der baking og barnetv var sterkt forbundet med hverandre. Mamma og mormor som drakk ettermiddagskaffe der vi fikk smugsmake på julebaksten. Hørespill om julenisser og adventskos, stille gate i vinterskrud der bare enkelte biler kjørte inn i mellom.
Er det rart jeg elsker jul? Jeg har bare gode minner fra hele juletia!
Dag 3. En utfordring jeg har klart. For meg er det helt umulig å ikke tenke på den kampen jeg har stått i for at datteren min skal få medisinsk hjelp. 6 år siden hun ble syk. Det å se på gamle messenger meldinger hvor jeg sier i november 2021: "Jeg tror det er POTS" til å få diagnosen i august 2022. All argumenteringen ovenfor legene som var sånn "Dette er psykisk, dere må henvende dere til BUP" (OK, jeg greide ikke å komme utenom, fordi dette har så stor plass i hodet mitt, men sannheten er jo at jeg er mer lettet enn takknemlig, men kommer ikke på noe annet :humre: Litt avvik får jeg tåle)
minne fra barndommen. Et av de aller første minnene jeg har er fra da jeg var i 3-4 års alderen, og bodde i andre etasje i samme hus som oldefar, som var haug gammel da. Han hadde en hjemmehjelp, tante Pollen, og hun pleide å gi meg godteri fra en krukke høyt oppe i et skap. Jeg antar det var veldig stas, siden det minnet står så levende for meg.
en utfordring jeg har klart: Starte eget firma samme med en tidligere kollega og få det til å gå så bra at vi nå har tre ansatte. Å gjøre det samtidig som jeg har vært 100% alenemor med en særdeles vanskelig eks, er noe jeg er veldig stolt av. Det har vært nok av utfordringer, men jeg har stått stødig på to bein.
Dag 3: Det er mange å velge i, men at jeg turte å gå inn døra på korpsøvelse i høst er ganske stort. Skjelvende som et aspeløv. Nesten ikke rørt klarinetten på 30 år. Og så gøy som det er.
Jeg var i begravelse i går og kunne dele et godt minne fra ungdomstida. Jeg gjengir det ikke her, men det var fint å tenke på.
Jeg har greid å lage mitt eget prosjekt på jobb. Det er ikke ferdig, men det er veldig langt utenfor komfortsonen for meg å synes så godt som jeg nå gjør, så er ganske stolt av det.
Egentlig synes jeg tråden ligger for åpent mtp noen av fortellingenes intimitet og søking. Det er også godt mulig jeg ikke kan nok om slikt til å synse riktig.
Utfordringene jeg har klart er flere. En av dem var å endre synet på forhold og slik holde på Helten uten å skade ham (eller meg).
Det er veldig mye jeg er stolt av å ha klart, men jeg er veldig stolt av å ha tatt en mastergrad mens jeg var alene med et barn, etter at jeg hadde droppet ut fra vgs. 8 ganger.
Enig. Jeg oppdaget det i går, og svarte derfor ikke på gårsdagens oppgave. Fint at du sier det.
Det tok meg mange år å klare å bryte ut av et langvarig forhold til de to eldste barnas far. Det er den største utfordringen jeg har hatt. Tøft, men det endte godt.
Jeg har tatt lang utdannelse og har en god jobb. Jeg vokste opp i en arbeiderfamilie. Man skulle produsere og klatre i trærne. Jeg var den rare som satt med nesa i ei bok. Det at jeg var flink på skolen var bare delvis ansett som en positiv egenskap. Det ble i større grad problematisert at jeg var så lite praktisk anlagt. Så jeg har foretatt en klassereise og er nå et helt annet sted enn foreldrene mine var. Jeg tror det er vanskelig å skjønne hvor rart det føles hvis man ikke har opplevd det selv.
(I parentes nevnes at foreldrene mine på sitt underlige vis i dag er stolte av det jeg har fått til. Det var bare ikke like åpenlyst at de var stolte da jeg var midt i prosessen.)
Tok over min fars lille bedrift i 2016. Da var det oss to, nå er vi 5. :kry:
Det viser seg at jeg trives som leder (for det meste). Bedriften lever ennå, og selv om veien var og er humpete, har det vært grønne tall i årsregnskapene. :jupp:
Jeg tror det må være planlagt ekteskap og uplanlagt barn i ung alder. At jeg klarte utfordringen med å få meg en utdannelse kombinert med småbarnslivet, og at jeg senere har tatt mer utdannelse kombinert med jobb og tre barn.
Jeg ville si min beste venninne fra første dag på barneskolen, men så tror jeg pinadø jeg sier svigermor. Jeg tror hun har mye å si for at jeg har en så god relasjon til svigerfamilien min, og at de søskenbarna er en sånn "flokk". Hun er utrolig inkluderende og involverende og raus og romslig. Life goal å bli som henne, tenker jeg.
Å være i huset til bestefar og bestemor. :hjerter: Å bli hentet på busstoppet av bestefar, og rusle hjem mens jeg tøyt i ett. :humre: Nå har jeg kjøpt meg hytte like ved det huset, og langs den veien. Det gjør meg veldig glad å tenke på.
Å løpe maraton første gang. Deg hadde jeg ALDRI trodd, og det har vært en total life changer for meg. Etter det tenkte jeg at "jeg kan klare ALT!" (og før det tenkte jeg gjerne "jeg klarer ingenting")
Jeg har også mange fine personer livet mitt og en herlig familie og storfamilie.
I dag velger jeg broren min. Vi snakker på telefon minimum hver tirsdag og vi snakker som vi fortsatt er tenåringer. Det er så befriende å ikke alltid være pk. Vi ringes når vi ikke får tak i mamma og legger strategi på å finne ut hvor hun er uten å virke hysteriske på naboene på hjemstedet. vi drømmer og snakker dritt, vi planlegger ferie sammen og drikker osss full en gang i året og han er alltid «enig» med meg når jeg trenger det og. Ruker tid på å få meg til å forstå om jeg en sjelden,sjelden gang tar feil.
Mamma og pappa har bryllupsdag 22. juli. Jeg sprang ned til mommo og hun plukket den nydeligste rosebukett fra Hagen deres som jeg kunne ta hjem til mamma og pappa.
Kjærlighet.
Den første store utfordringen var vel når jeg ble gravid siste året på videregående. Jeg fullførte, fikk utdanning og hun ble et prakteksemplar av et menneske. :hjerter:
En opplevelse jeg er glad for at jeg fikk erfare
Mulighetene til å oppleve kontrastene i Kenya, og opplevelsen at bidragene vi gir hver måned kommer frem
En egenskap jeg har
Jeg er strukturert, rydding og flink økonomisk.
Må bli broren min igjen. Vi flyttet hjemmefra for å begynne på videregående, og startet allerede da å besøke hverandre. Vi havnet ikke på samme sted, og bor heller ikke i nærheten i dag. Vi har alltid hatt tette bånd, snakker om alt og ringes minimum en gang i uken. Får ærlige tilbakemeldinger og gir, diskuterer alt fra unger til politikk, umulige ektefeller (ikke så ofte da ), men en jeg stoler 100% på. Vi har alltid vært tett, og etter vi mistet yngste bror vår på tragisk vis så ble vi enda viktigere for hverandre.
Jeg er heldig og har veldig mange gode relasjoner og venner i livet mitt. :heldig:
Fleksibiliteteten. Jeg styrer hverdagen min som jeg vil. Hjemmekontor eller kontor, reise eller ikke reise. Styrer avspasering eller om jeg vil ha utbetalt.
Jeg er ryddig og strukturert. Litt kontrollfreak, men det er mer positvt enn negativt med egenskapen. :knegg: (Nå har jeg ryddet og slettet de andre innleggene mine i tråden her, for å samle alle her. det er ryddigeste slik. :knegg:
Dag 4. En opplevelse jeg er glad for at jeg fikk erfare. (Jeg er i alle fall glad for at jeg lagde denne tråden ellers hadde det blitt tre dager med takknemlighet fra min side. :humre: )
Jaha ... En opplevelse? Som jeg er glad for at jeg fikk erfare? Har mange gode opplevelser, men de er mye knyttet til velbehag og gode følelser: Mat, sol, løpe - veldig fysiske "der og da" opplevelser. Er litt usikker på om jeg er så glad for at jeg fikk erfare hvordan det var å spise på restaurant. Er noe i ordstillingen her som gjør at jeg føler jeg må ha lært noe. :humre:
Jeg er glad for at jeg reiste til Australia og fikk erfare ltt av landet og kulturen der. Har mange gode minner derfra.
En opplevelse jeg er glad forå erfare er at med barn nummer tre så fikk jeg en fantastisk permisjonstid. Med nummer en var jeg deprimert, med nummer to var jeg stresset og redd.
Også kom nummer tre midt i covid-restriksjonene, og vi fikk 8 (stort sett) harmoniske måneder.
Dag 4: Det må kanskje bli å studere i utlandet. Det var litt av en overgang rett fra videregående og jeg er ganske introvert og trygghetsjunkie, men det endte med å bli noen av de beste årene i mitt liv.
Jeg utfordret meg selv til å lære noter og å spille et instrument for tre år siden.
Nå kan jeg spille små melodier på fløyte og det gir utrolig mye glede.
Uten tvil 2000/2001: et helt år på motorsykkelreise (jeg var passasjer) gjennom hele Amerika - fra New York, innom Canada, og helt ned til Tierra del Fuego i Argentina. En opplevelse jeg aldri glemmer, og stadig henter referanser fra. :hjerter:
Jeg er takknemlig for de to adopsjonsprosessene jeg var gjennom sammen med min eks. Det er en erfaring som har gitt meg mye innsikt og selvsagt to av verdens tre beste barn. :jupp:
Jeg var på utveksling til Ungarn da jeg gikk på videregående. Det ga en innsikt som har gjort mye med meg. Dette var få år etter murens fall, og jeg fikk være med på en svært omstilllingsprosess. Ikke bare til det positive. (Jeg bodde i en militær familie som i løpet av det året mistet masse privilegier.) Og jeg fikk en forståelse for hvor utrolig heldige vi er i Norge.
Årene vi bodde i Øst-Afrika da jeg var ungdom var med på å forme meg til det mennesket jeg er i dag. Ikke en hendelse, men mange opplevelser og menneskemøter.
Ikke så spektakulært, men jeg prøvespilte på musikkonservatoriet og fikk tilbud om plass. Å øve mot noe så konkret og være verdens mest beskjedne lua i hånda-person og sette seg i den situasjonen og takle det så godt, det ga meg virkelig et viktig løft i selvtilliten.
Da jeg var 21 år så kjørte jeg en Fiat Uno fra Østfold til Gøteborg, to ferga til Harwich i England og kjørte derfra til stedet jeg skulle bo. (1,5 t til 2 t fra Harwich). Før dette hadde jeg kjørt i Norge, på Østlandet og ikke noe særlig mer og jeg er imponert over at jeg såpass ung bare tok bilen og kjørte og fant ferga og så på feil side med norsk bil. Hadde bilen der i 6 mnd og da kjørte jeg hjem. (Husker ingenting om hjemreisen....)
En opplevelse jeg er glad jeg fikk erfare
Bodde i England fra jeg var 19 til jeg var 26 (var hjemme i ferier), var au-pair og tok all høyere utdannelse der. Det ville jeg ikke vært foruten og det har gitt meg veldig mye.
Jeg er veldig glad for å ha fått lov til å jobbe med andre kulturer, alt fra andre bedriftskulturer enn der jeg har ferdes etter at jeg var ferdig utdannet (på fiskeforedling og på verft), og i andre land. Det har vært en helt uvurderlig erfaring å ta med seg, jeg har nytte av det absolutt hele tiden.
Jeg er glad for at jeg lærer ting lett, at det er lett for meg å sette med inn i nye og komplekse utfordringer. Det å kjenne "rammene" gir støtte til så mange andre ting, det frigjør masse tid, det støtter opp under det jeg ønsker å oppnå - det er rett og slett praktisk, i tillegg til å gi meg mye mentalt.
Pågangsmot. Det er jeg takknemlig for at jeg har. Det har hjulpet i jobb, gründervirksomhet, i frivilligjobb, og ikke minst hjemme. Det begrenser dårlige stunder, for det ligger i bunn og får meg fremover.
(Og det hjelper i taklingen av urolige tider og verdenssituasjoner.)
Jeg tør snakke om ting - alt kan snakkes om. Det hjelper meg mye i jobben min og på personlig plan, men kan også gi meg vansker. Jeg blir fort andres hobbypsykolog, og kan bli involvert i mer enn jeg ønsker. Jeg kan også tråkke over andres grense og bli for direkte.
erfaring jeg er glad for: mine 3,5 år i USA. Det å få oppleve en annen kultur, få erfare at jeg ikke er skapt til å gå hjemme, men virkelig intenst elsker å jobbe, var nyttig for meg.
egenskap jeg har: At jeg er evig optimist og klarer å se det positive i det aller meste. Det har nok bidrar til at jeg enda står på beina på tross av alt dritt liver har sendt i min generelle retning.
Egenskap, gett. Nei, jeg vet ikke om jeg er spesielt god til noe, men en god egenskap kan kanskje være at jeg kan være ganske avslappet selv om ting ikke er helt tipp topp.
Dag 1. En person som betyr mye for meg
Søsteren min. :hjerter:
Dag 2. Et minne fra barndommen
Var på fjelltur i Hunndalen (Sandvatn for de som er kjent) i høstferien da jeg var 14-15. Været var helt fantastisk, sol og blå himmel. Det var over tregrensen, så ingen trær, bare fritt og åpent. Jeg klatret opp en fjellvegg og plukket blåbær, og da jeg kom til toppen traff jeg på en diger ugle. Så satt jeg der og skuet utover landskapet nedenfor, og var helt til stede i øyeblikket. Det er et minne som har brent seg fast.
Dag 3. En utfordring jeg har klart
Lærte å klatre i tau da jeg trente crossfit. Det hadde jeg aldri trodd jeg skulle klart.
Dag 4. En opplevelse jeg er glad for at jeg fikk erfare
Å være gravid med tvillinger, og skoleturen med Statsraad Lehmkuhl på folkehøgskolen.
Dag 5. En egenskap jeg har
Jeg er veldig nysgjerrig og vitebegjærlig.
Litt vanskelig oppgave det der ... Jeg tenker nesten aldri over relasjonene mine, bare personene som er i de. Så det er et uventet språk og et uventet tankesett (for jeg forstår oppgaven slik at man ikke skal fokusere på personen, men hva personen gir til deg i relasjonen dere har? Mulig jeg er ute på viddene her)
Men tenker på en god venninne av meg, som jeg er takknemlig for er vennen min. Hun er en fantastisk venn, men i tillegg utrolig kunnskapsrik med tanke på adhd og asf. Innkludert det praktiske, som hvilke rettigheter utløster dette? Hva ligger under fylket? Hva ligger under kommunen? Det har betydd enormt mye for meg å treffe henne jevnlig, diskutere med henne, spørre henne, utveksle informasjon med henne. :hjerter:
Dag 6: Da har jeg lyst til å si broren min. Vi har begge flyttet langt hjemmefra, men bor bare 10 min fra hverandre og sees ukentlig. Vi har det veldig fint og gøy sammen og etter at Pappa døde og Mamma snakket en del om hvor rart det føles å være alene om å vite og minnes alt det de to har gjort sammen har jeg tenkt mye over hvor godt det er å ha noen som har fulgt deg gjennom hele livet og som man har de samme referansepunktene og minnene med.
Enig i at den var vanskelig. Er det én ting jeg har lært i livet er det at man ikke kan gjøre seg avhengig av konkrete personer.
Jeg har lyst å si gode kollegaer. Jeg er veldig takknemlig for de jeg har nå, men det må ikke være spesifikt dem. Jeg overlever om de bytter jobb. :knegg: Men jeg er helt avhengig av faglig dyktige og engasjerte kollegaer for å selv klare å gjøre en god jobb og for å beholde motivasjonen på jobb. Og da mener jeg ikke bare de andre lærerne, men også ledelsen, de som jobber i resepsjonen, rådgiverne, hun på biblioteket osv. At alle vet hva som er deres ansvarsområde og vet hva som kreves for at vi skal nå målet vårt er veldig viktig for meg, men også av at de er genuint glad i jobben sin og har genuin omsorg for elevene våre. Jeg preges veldig av dårlig arbeidsmiljø og -forhold.
Jeg tror også jeg må si kolleger. De er helt nødvendige for min psykiske helse i nåværende livssituasjon. Kolleger kommer og går, men funksjonen består.
Trodde jo før at jeg ikke kunne klare meg uten min(en) mann, men det har jeg heldigvis fått bevis for at det ikke stemmer.
Den var vanskelig. :gruble:
Strengt tatt burde jeg vel si faren min med tanke på hvor mye han hjelper meg praktisk og økonomisk. Men han har ikke noe god på det emosjonelle plan, så jeg må si søsteren min også.
Jeg er veldig glad for at jeg kvinnet meg opp og bestemte meg for å ta mer kontakt med henne i fjor sommer, og åpnet opp om alt det som er vanskelig i livet. Vi hadde ikke noe nært forhold før det fordi hun kan virke veldig reservert til tider, og er en veldig bestemt dame, og jeg har alltid vært så redd for å føle meg avvist.
Dag 2: Et minne fra barndommen
Jeg husker vi lekte boksen går ute i rekkehusområdet jeg bodde i. Mange unger ute, vi streifet rundt i området og gjemte oss i hagene til folk. Veldig spennende. En gang skulle jeg løpe ut av en busk og glemte at den stod oppå en liten høyde bygget opp med mur. Så jeg falt ned og fikk et gedigent skrubbsår. Det var i det hele tatt mange skrubbsår og småskader. Tråkket på spiker flere ganger gjorde jeg også. Men det var mye utelek og fri utfoldelse.
Dag 3: En utfordring jeg har klart
Jeg gjorde det godt på skolen, kom inn på det studiet jeg aller helst ville ta, og tok også doktorgrad og har nå også professorkompetanse. Det er ikke en selvfølge for noen, og spesielt ikke når man har et medfødt hørselstap på 70 dB. Jaggumeg naila jeg dette med utdannelse og karriere.
Dag 4: En opplevelse jeg er glad for at jeg fikk erfare
Det må bli å få barn. Jeg er så glad for dem. Jobben og karrieren kommer ikke dette til knes en gang. Jeg tror jeg hadde blitt et meget ensomt og bittert menneske uten å få med meg denne opplevelsen i livet.
Dag 5: En egenskap jeg har
Jeg er systematisk. Jeg liker struktur og oversikt. Jeg liker å sette mål, planlegge og gjennomføre. Og ferdigstille. Dette gir meg både fremdrift og ro i sjelen.
Dag 7. Noe med jobben eller skolen min. Her er det mange ting jeg er takknemlig for og som jeg kunne dratt frem - men i dag går jeg rett på pengene. Jeg er veldig takknemlig fordi jeg tjener såpass bra, både på grunn av det som skjer i samfunnet generelt, men også mer private ting. Litt shallow, men det er ektefølt takknemlighet, det kan jeg garantere :flau:
Nå har jeg bare praksisplass, men det er ikke så ulikt en vanlig jobb da. Jeg er glad for at jeg får være i bevegelse, ikke bare sitte ved pc sånn som på den forrige plassen. Jeg føler at jeg bidrar med noe nyttig når jeg drar hjem til folk med hjelpemidler de trenger. Og jeg lyser forhåpentligvis opp dagen litt ved å småprate og være blid som en sol. Det prøver jeg ihvertfall på.
En leder som snakker så fint både til og om meg. Det setter jeg veldig stor pris på, særlig fordi vi kom litt skjevt i gang da jeg begynte for noen år siden. Må presisere at hen ikke er leder for meg.
Oi, med jobb er det mye! Jeg er glad for selve yrket mitt, som passer meg veldig bra. For helt fantastiske kolleger, og for mange veldig fine kunder.
6-ern var vanskeligere. Det er jo mange mennesker jeg er veldig glad og takknemlig for å ha i livet, både familie og venner, og som sånn sett er umistelige, men "ikke kunne leve uten" ble litt mye..
Men tror jeg vil nevne noe ganske annet: Jeg er veldig glad for å oppleve å få ha en relasjon til et dyr. Jeg skal aldri leve uten hund, tror jeg. Det er en enorm glede inn i hverdagen.
