Velkommen, Gjest.

< Tilbake til oversikten | Hvem kan lese?

Før julen ringes inn - 19

#1

Kalenderpiken sa for siden:

[CENTER]FORELDREPORTALENS FANTASTISKE FØRJULSTRADISJON

    1. årgang -

19

[1 Primrose] [2 Oslo78] [3 Teofelia] [4 Blånn] [5 ingling] [6 celebelen]
[7 Heilo] [8 Tallulah] [9 Luftslottet] [10 Maverick] [11 Stompa] [12 tink]
[13 Blå] [14 Tjorven] [15 star] [16 Albertine] [17 Dali] [18 Toffskij] [19 Mex]
[20 Syrinx] [21 Pøblis] [22 Nenne] [23 Timar] [24 Skilpadda][/CENTER]

November og desember er tunge måneder for meg, og i år ingen unntak. Jeg vet egentlig ikke hvorfor jeg er mer nedfor, mer irritert, mer grinete, mer sliten, mer lei.. Det bare samler seg opp mot slutten av året. Og så føler jeg meg skikkelig som Grinchen. Jeg vil ikke ha alt dette maset om juleforberedelser, jeg orker ikke forventninger og mas og kjas. Men når jeg tenker meg om, så er det stort sett jeg selv som legger forventningspresset. Det er jeg som føler at jeg må rekke alt, fikse alt, få til alt og være så fordømt perfekt. Jeg hørte på radioen her i går, at jula begynner tidligere enn før. At det gjerne er handelsstanden som skaper et kjøpepress og at alt skal være så forbanna kosemose før jul. Førjulstiden er slitsom. Det er kanskje bare å innse det. Det er siste innspurt på jobben, det er tentamener på skole, det er julegaveshopping, pynting og vasking. Det ER hektisk. Og så er det opp til en selv hvor man legger lista.

I november har jeg kjeftet, vært sur og tverr og har syntes livet har vært bare dust. Det mørke kalde været, og mine egne forventinger har spist meg opp. Men av og til så skjer det ting litt brått, som gjør at man kanskje får et litt annet perspektiv på hverdagen, på maset, på kjaset.

I slutten av november ble svigerfar alvorlig syk. Han har vært plaget en del med sykdom de siste årene, men alltid kommet seg igjennom. Denne gangen så bestemte han seg dog for at han ville ikke mer. Han ville ikke på sykehus, han orket ikke lenger. Det gikk derfor ikke lange stunden før kroppen da også gav opp, og nå, andre helgen i desember, så sovnet han stille inn.

Når noen nære blir borte, så blir bagateller og uvesentligheter litt borte. For hvilken rolle spiller det egentlig om gulvet ikke har blitt vasket, eller nissene fortsatt ikke er hentet ned fra loftet, eller at julekortene ble færre enn ønsket og ikke sendt ut til alle enda, at du glemte å bake akkurat DEN kaka til bursdagsfeiringa til eldstemann, at du kjøpte feil ost sist du handlet … det blir fort småting i det store bildet.

Jeg fikk en snap på jobb i går. Mannen, broren og svigermor var ute og spiste lunsj sammen. Da hadde de vært hos både kirkekontor, begravelsesbyrå og blomsterbutikk, og de satte seg ned sammen, pratet sammen og koste seg med litt mat. Jeg tror ingen av dem kan huske sist (om noen gang), det bare var dem 3 ute på en liten matbit, og fikk prate ordentlig sammen. Og jeg kjente at jeg ble skikkelig rørt.

For når var jeg og lillesøster ute og spiste en lunsj med mamma sist? Husker ikke. Når var meg og søsteren ute på noe, bare oss to samme? 3 år siden.. Eller snart 4 er det vel. Våren 2019. Hva med meg og bittelillesøster? Aldri, faktisk. Vi har faktisk aldri, som søstre gått ut på en restaurant, bare oss to, spist mat og pratet sammen. Vi har hatt én middag ute på en restaurant sammen med pappa da han fortsatt levde. Det er vel rundt 5 år siden nå. Og så husker jeg en kvelds vi hadde rundt kjøkkenbordet til pappa sammen med pappa og onkel, for vel 7-8 år siden, hvor jeg faktisk oppdaget at meg og bittelillesøster hadde mange likhetstrekk.

Vi får ikke tiden tilbake. Vi kan ikke sitte i etterkant å angre på at vi ikke møttes mer. At vi ikke tok den telefonen, eller dro på den lunsjen, den middagen eller den kaffen. Vi tenker gjerne at vi tar det neste helg, til uka, neste måned, til våren … Det er ikke sikkert at den muligheten er der da.

Første helgen i desember så dro vi på hyttetur sammen med ungene og et vennepar. På kvelden spilte vi spill, og vi lo så tårene trillet, og magemusklene gjorde vondt. Det går lenge mellom hver slik opplevelse føler jeg.

Vi fikk med oss ungene (eller ungdommene kan jeg vel egentlig si. De er 12 og 6.) ut på en skitur. Det var ikke kjørt opp løyper over alt, men vi hadde et lite mål, og vi trasket i vei. Sekken var fylt med kakao og kvikklunsj, akkurat sånn som da de var små. Ungene skravlet, de lo, de herjet, de kjørte om kapp, de ertet mamma ’n sin som absolutt ikke er født med ski på beina, og var akkurat sånn som unger skal være.

Og er det noe som skal prioriteres i en hektisk hverdag, så er det jammen meg slike helger. Tid til hverandre. Tid til å senke skuldrene litt. Tid til å lytte.

]

Min oppfordring til alle fine FP folk denne jula er å bruke tida på de nær deg. Ta deg tid til den kaffen med ei venninne, den lunsjen med en kollega, det lille besøket innom en bestemor eller bestefar, den telefonen til gamle tante Olga på Toten. Vi vet ikke hva morgendagen bringer.

Ta vare på hverandre. :klemmer:

Og riktig god førjulstid.


#2

Tjorven sa for siden:

Nei, jeg tror faktisk ikke at broren min og jeg har gjort noe sammen bare oss to. Ikke siden vi var tidlig i 20-årene. (Da bodde han en stund hos meg fordi livet hans var usedvanlig bratt.) Og så vet jeg ikke engang om det hadde blitt spesielt ålreit om vi hadde gjort det heller. Broren min er (har blitt) en veldig fin fyr, men vi har IKKE NOE TIL FELLES. Det er veldig rart å tenke på at vi er støpt i samme form, og endt opp så forskjellige. Men vi har en juletradisjon. En helg i desember inviterer vi på ribbemiddag. Bare min og hans kjernefamilie. Det er det nærmeste vi kommer og jeg tenker at det er greit nok.

Når det kommer til skitur har vi konstatert at vi ikke har skiutstyr til alle 4 på en gang i år. Og vi har bestemt oss for å ikke gjøre noe med det. Det er utstyr nok til to (kanskje tre) av oss kan gå, og det får holde. Knerten vokser som ugress om dagen, og jeg gidder ikke å investere i utstyr som kanskje aldri blir brukt før det er fravokst. Men så bor vi ikke i Winterwonderland slik som dere gjør heller.


#3

Blå sa for siden:

:klemmer: Kondolerer.

Jeg har også mistet min far denne høsten. Og det er rart å tenke på alt som har vært og alt som ikke ble.

Og det som gjør at det hele er lettere det er at jeg faktisk brukte tid på ham de siste årene. Så nå er jeg veldig bevisst på å bruke tid på min mor. Hun er uforskammet sprek og frisk. Men, hun er snart 80 og vi vet aldri hva som skjer.

Min bror og jeg er ikke flink til å bruke tid sammen. Vi er også ekstremt ulike. Men jeg prøver å være bevisst på å bruke tid på hans familie og spesielt hans barn. Og å beholde familierelasjonene, så godt jeg kan.


#4

Sissel sa for siden:

Først og fremst kondolerer, og takk for en fin og ettertenksom luke.

Jeg har to brødre, og jeg kan ikke huske om vi noengang har vært på restaurant bare vi tre. Det kan jeg ikke tenke meg at har skjedd. Hadde vi gjort det, så hadde det nok blitt koselig, men det har bare ikke blitt.


#5

Blondie sa for siden:

Jeg føler jeg har mastergrad i sorg i juletid og er definitivt enig med deg, det setter alt i perspektiv. Det handler jo om å være sammen, tross alt.


#6

Fintdethei! sa for siden:

Nydelig luke, Mex. Kondolerer.

Jeg tror jeg er som deg, misliker desember og alle gjøremål (som jeg stort sett legger på meg selv). Gavejag og «nå skal for fanken kose oss». Stress.

Stresset er stort sett rodd i havn nå. Pulsen skal nedover, og jeg skal tilbringe en del tid med mine foreldre i julen. Dette er (om ikke mirakler skjer) min papps siste jul. Jeg klarer ikke ta det inn over meg. Men tid skal vi tilbringe sammen.


#7

Heilo sa for siden:

Takk for gode ord til refleksjon! :hjerter:


#8

tink sa for siden:

Takk for en fin luke til ettertanke. Jeg er velsignet med en søsterflokk som har prioritert å møtes. Riktignok som oftest med mann og barn på slep, men ettersom vi bor spredt, så samles vi gjerne en helg når det først skjer, da blir det god tid til prat rundt middagslaging en rusletur eller liknende.

Sender varme tanker til alle som har tunge dager knyttet til vinter og juletid. :klemme:


#9

Nenne sa for siden:

For en nydelig luke! :hjerter: Jeg tror faktisk ikke jeg noen gang har gjort noe sammen med bare brødrene mine bare oss tre. Det er en plan for nyåret.

Så leit å høre om dødsfall så nær mot jul. :klemme:


#10

nolo sa for siden:

:klemme:


#11

Skilpadda sa for siden:

Koselige bilder og fine tanker. :hjerter:


#12

Timar sa for siden:

:klemme: Kondolerer!

Jeg tror sist (og omtrent eneste) gang jeg og brødrene mine var ute på noe bare oss tre, var da vi dro til fotografen for å ta bilde av søskenflokken til 50-årsdagen til mor. Nå feiret hun nettopp 70..


#13

Mex sa for siden:

Takk for kondolanser. :klemmer:


#14

Syrinx sa for siden:

Kondolerer. :hjerter:

Det er heilt sant som du seier, den morgondagen kan vi ikkje iite 100% på. Då er det fint å kunne ta med seg gårdagens minne inn i den nye dagen. Ein kan lage ein fin runddans slik.


#15

Addison sa for siden:

Kondolerer Mex! :hjerter:

Her ble julestresset forsterket av elgpåkjørsel med splitter ny bil i forrige uke, mannen kom fysisk uskadd fra det, men ikke bilen. Nå er det en uendelighet av papirmølle og styr som venter. Men biler erstattes, ikke mennesker. Tross alt.

God jul til deg og dine! :hjerter:


Foreldreportalen er i en flytteprosess, denne versjonen av FP er fortsatt under utvikling. Hvis du vil svare i bloggen, så kan du gjøre det her.