Hver morgen fra og med 1. til og med 24. desember blogges en luke i kalenderen, og her kan man finne noe hyggelig eller morsomt eller nyttig eller fint eller gøy; bilder, vers, aktiviteter, oppskrifter, sjokolade ... Det er bare lukeutøvernes fantasi som setter grensene.
Det er snart jul, og i år kommer julestemningen i små glimt innimellom mange andre og vanskeligere følelser.
Plutselig er foreldrene mine blitt veldig gamle. Mamma er i ferd med å bli borte for oss. Hun har forsvunnet inn i en annen verden, hvor demensen sakte visker bort så alt for mye av den hun har vært, og etterlater en skrøpelig liten forvirret og fortvilet gammel dame.
Hun som pleide å bake formloff og lage sylte og lammerull til jul. Hun som insisterte på å bake sandkaker etter en gammel håndskrevet oppskrift selv om de alltid satt fast i formene og hun ble rasende når de var ferdig avkjølt og halvparten ble til smuler som kunne brukes til tilslørte bondepiker.
Hun som prøvde ut nye ribbeoppskrifter sammen med pappa. Langtidsstekt, dampet, grillet – alt ble testet ut, og julen etter var den faste kommentaren: Hvilken metode brukte vi i fjor? Var ikke ribba veldig god i fjor?
Hun som vasket hus og strøk og gikk til streik før jul fordi folk ikke gadd i hjelpe til i julestria. Hun som alltid deltok våre aktiviteter – i styre og stell, arrangerte konserter og grøtspising og turer for oss ungene da vi var små.
Hun som var den fineste bestemoren og tok med barnebarna på julehandel og kafe og julebakst og julepynting. Hun som hadde åpent hus for oss alle, og ikke bare familie heller, men venner som trengte noen å være med både julaften og resten av julen, hun som dekket opp overdådige brunsjer første juledag og elsket å være vertinne og lagde alt for mye mat, uansett hvor mange vi var, var det rester igjen.
Og hun som sendte bilde av pappa og seg selv i boblebadet på terrassen med nisseluer og sjampis den julen de to var alene fordi vi barna feiret andre steder.
Hun er nå bitteliten og tynn og litt redd og ustø. Hun faller og hun vandrer ut i kulden uten yttertøy og mål og mening hvis ingen passer på. Hun vet ikke hvor hun er lenger, og hun veksler mellom å være i hjembygda rundt 1955 og på jobben hun hadde i mange, mange år. Hun snakker sjelden om hjemmet hun har bodd i de siste 44 årene. Hun er milderidig plassert på institusjon mens vi venter på fast plass.
Og så er pappa også skrøpelig og skjør og sliten og syk og dårlig til beins og veldig bekymret og trist for at kjæresten gjennom de siste 66 årene, er blitt så borte for oss.
Jeg tenker at dette kan være den siste julen vi har en eller begge to. Det er rart og vondt og trist og vemodig. Så denne førjulstiden er annerledes og rar og vemodig, og jeg gir dere derfor to ting til slutt:
Livet kan være både fint, rart, trist og vanskelig, det er ikke for pyser, men det er nå liksom det vi får, da – husk å ta vare på folka dine og øyeblikkene livet består av.
Denne triste, men skjønne sangen. Ingeborg Bratland har laget en norsk versjon, men jeg liker Sarah McLachlans versjon aller best.
Jeg husker at farmor forsvant på denne måten. Det tok lang tid og ble verre og verre. Hun bodde noen timers kjøring unna, og jeg husker hennes siste jul. Hun bodde på institusjon og kunne ikke tas ut (for da ble alt bare tull for henne). Vi kjørte på besøk 2. juledag. Da jeg leste julekortene for henne for tredje gang den dagen, og hun igjen ble like overrasket og glad over alle som hadde husket henne, så stod faren min i hjørnet av rommet og gråt. Jeg hadde alltid husket farmor som en gammel dame, men han "mistet" moren sin. Det gjør vondt selv om hun fysisk var tilstede.
Nå ser jeg at pappa er på samme vei, men der er det fremdeles mange gode år igjen til det blir for gæli (håper og tror jeg).
Men det jeg også leser i teksten din er at du har massevis av gode minner. De må du ta vare på, særlig når det er jul. :klem:
:klemme:
Livet er ikke for pyser nei. Og det er skikkelig vondt når noen nære forsvinner fra deg. Og det er utrolig hardt å være pårørende i mange situasjoner.
Ta vare på de gode minnene, og ta vare på hverandre.
:klemme:
:trøste: Det er vondt å se noen forsvinne på den måten. Gode klemmer til deg. Ta godt vare på hverandre.
Jeg husker øyeblikket da jeg virkelig tok inn over meg at mormor forsvant. Det var julaften halvannet år før hun døde, da riskremen hun hadde laget var mislykket. Hun hadde glemt å piske fløten før hun blandet den i. Hun som alltid tok den jobben fordi hun hadde en engels tålmodighet med røring av grøten så det ikke skulle bli noe fastbrent melk og som lagde den aller beste riskremen og så greide hun det plutselig ikke lenger. Det var sårt og rart.
Dette kjenner jeg så inderlig på, her jeg står midt oppe i det samme. Å se på det som skal være en omsorgsperson selv er den som trenger mye hjelp, forsvinner noe av tryggheten. Mange klemmer! :klemme:
Så fint. :hjerter: Jeg er melankoliker av natur og jeg har mislikt jula i mange år. For meg er det en naturlig tid for ro og refleksjoner. Noe jeg både liker og trenger. Men «hele verden» rundt meg ser ut til å være overveldende entusiastiske og glade og springer rundt og stresser og insisterer på at jeg skal være med inn i støyen. Takk for et godt og trist øyeblikk!
Sånn har vi hatt det i 12 år nå, med gradvis nedgang. Jeg har på en måte blitt vant til det, tror jeg? :gruble:
Mamma skal til meg denne julen også, som hun har vært hvert år siden hun fikk slag og kognitiv svikt i 2010. I fjor sa jeg til søstrene mine at det ble siste året, men siden #1 ikke bryr seg og #2 har reist til Granka, så blir hun mitt ansvar i år også.
Å, Pøblis. :klemme: Det er så vondt og sårt. Sterke, kjærlige, kloke omsorgspersoner som mister seg selv og ikke husker hvem de har vært gjennom hele voksenlivet sitt. Vi kan ikke annet enn å glede oss over hvor lenge vi fikk ha dem og over alt de har betydd for oss, og prøve å skape gode minner for oss selv og dem som kommer etter oss også. Ta vare på hverandre - gode tanker til deg. :hjerter:
:hjerter: For en nydelig mamma du har hatt! En sånn mamma alle skulle hatt, høres det ut som. Og så vondt det må være å se denne flotte, ressurssterke dama forsvinne på denne måten. Takk for nydelig luke! :klemme:
Jeg trengte denne i dag. Har også en mamma og mormor for ungene som ikke helt er som hun var i sine glansdager. Det er brutalt å erkjenne at glansdagene er over, både for den det gjelder og for oss rundt.
Din mor er veldig heldig som har en datter som husker henne på dette viset. :hjerter:
Det fikk meg til å tenke over hvordan jeg ønsker å huske min egen mor (hvor alderen gir andre utfordringer enn det du skisserer), og hvordan jeg ønsker at mine barn skal huske meg.
Virkelig en luke til ettertanke, kjære deg. :klem:
Så fint du skriver om mammaen din, og så vondt å se henne forsvinne sånn. :klemme:
Jeg har mistet begge foreldre, ikke på samme måte, men er også blant de veldig heldige som har masse gode minner å ta vare på. Det er ikke alle forunt, så midt i det såre og vonde er det en trøst i det. :hjerter:
