Kalenderpiken sa for siden:
[CENTER]FORELDREPORTALENS FANTASTISKE FØRJULSTRADISJON
-
- årgang -
24
[1 Primrose] [2 Oslo78] [3 Teofelia] [4 Blånn] [5 ingling] [6 celebelen]
[7 Heilo] [8 Tallulah] [9 Luftslottet] [10 Maverick] [11 Stompa] [12 tink]
[13 Blå] [14 Tjorven] [15 star] [16 Albertine] [17 Dali] [18 Toffskij] [19 Mex]
[20 Syrinx] [21 Pøblis] [22 Nenne] [23 Timar] [24 Skilpadda][/CENTER]
Og det skjedde i de dager
Jul er tradisjon. Det sier vi hvert år. Det er egentlig tradisjon å si det. Noen historier kjenner vi gangen i så snart vi hører den første setningen. Det var en gang … A long time ago, in a galaxy far, far away … Og det skjedde i de dager … Og så vet vi hvordan historien går, enten den slutter med lykkelig alle sine dager, at Imperiet er beseiret, eller med gjetere som går hjem og er tilfredse fordi historien de opplevde, var akkurat slik de hadde blitt fortalt at den skulle være.
Til jul skal det være som det var før. Nissen i vinduet som mamma alltid forteller at stod i vinduet da hun var liten. Krumkakene som skal ligge i den bulkete boksen som mormor pleide å ha stående i spiskammeret sitt. Glanspapirkurvene skal henge på treet, de som vi lærte å lage på skolen, av en eldre formingslærer som hadde lært det på skolen da hun var liten, fordi allerede da visste alle lærerne at sånt skal elevene lære på skolen. Når det snart er jul. For sånn har det alltid vært.
Jul er tradisjon og forventning. Selv forventningen er tradisjon. Det skjedde i de dager at tindrende barneøyne så på gavehaugen under juletreet, og barna klappet i hendene og jublet før de pakket opp og gledet seg over hver enkelt gave. Alle vet at det er sånn det skal være på julaften, samme hvor sjelden vår egen erfaring inneholder tindring og ukomplisert barnelykke. Vi har hørt historien om jul, vi vet hvordan den går.
Vi vet at man skal vaske golvet, bære ved og sette opp fuggelbæinn, og selv om vi aldri har sett Jordmor-Matja eller gått julbukk i ei lita bygd, vet vi at det er sånn det skal være. Julebaksten skal være sju slag, og det vet vi også, selv om vi selv aldri har bakt annet enn en og annen kanelbolle eller Toro-sjokoladekake. Og det har alltid vært sånn at sølvtøyet skal pusses til jul, selv om det eneste vi selv eier av sølv er barnebestikket vi fikk til dåpen.
Det skjedde i de dager at husmødrene vasket HELE huset, fra tak til kjeller, og de kjekke barna snekret julegaver på sløyden, og far brygget øl og hugget juletre, og hele familien kom veltende inn, med nysnø i håret, til juleduftende hus der selv ikke den strikseste grandtante kunne ha noe å utsette på de nystrøkne dukene eller den hjemmelagde surkålen eller de bugnende julekakefatene.
Eventuelt: I noen andre dager skjedde det at vi fant igjen julemagien og hverdagsromantikken på én gang, og gikk inn i den amerikansk-sekulariserte høytiden med eggnog og kastanjer foran peisen og en nyvunnen tro på fremtiden og menneskeheten.
De færreste av oss har levd gjennom noe av dette, men vi kjenner igjen en julehistorie når vi hører den
Det skjedde også i de dager at vi var sju år gammel og lagde sjokoladekarameller før jul, og fikk akkurat den leken vi ønsket oss av nissen, og alle besteforeldrene var samlet rundt julemiddagen, og alt var akkurat som det skulle være. Bare noen ganske få år senere var vi ti, eller kanskje elleve, og opplevde for første gang at julen ikke var så magisk som vi hadde trodd den skulle bli. Vi var ikke helt gamle nok til å skjønne at en av grunnene var at vi faktisk hadde blitt eldre, og heller ikke til å innse at «alltid», når man er ti, eller kanskje elleve, er maks seks år. I seks år hadde julen vært på en bestemt måte, og da er det sånn julen ER. For dette skjedde i de dager, i de dagene der historien ble skrevet og alt ble bestemt og grodde fast i vår egen identitet og virkelighetsforståelse.
Det er mange år siden den julen jeg var ti. Verden har endret seg, livet har skjedd, jeg har blitt eldre, og nesten ingen er igjen rundt julemiddagen av dem som definerte min barndoms perfekte jul. Men de er en del av den fremdeles, like mye som mannen min og datteren min, som har kommet til siden. Det skjedde i de dager at pappa kom hjem fra halv dag på kontoret på julaften, akkurat i tide til julegrøten som vi spiste med sølvskjeene bestemødrene mine hadde pusset for oss. De voksne fikk akevitt til lutefisken, det var minst ett brettspill under juletreet; den store trebollen var full av nøtter, og blant kakene til kaffen var det sandkaker og kokosmakroner og tre sorter lefse. Og når alle hadde skiftet til pentøy og middagen var bortimot klar, satte pappa på den litt skrapete LP-platen med Mahalia Jackson som synger Silent Night.
Slik ble julen skrevet inn i mitt DNA, fordi det var slik den var i noen ganske få år da jeg var på akkurat riktig alder. Men vi fortsetter alle å fortelle vår egen historie gjennom hele livet, og vi skriver den sammen med våre nærmeste. Og det viktige, tror jeg, er at vi lar tradisjonene få passe mye plass. Vi skal ta med oss noen tradisjoner for at det skal være jul og ikke bare en tilfeldig langhelg med ekstra mye mat. Men vi skal ikke brekke ryggen på å leve opp til krav vi aldri har valgt selv, eller knekke sammen fordi noe – eller noen – vi trodde var uunnværlig for julen ikke er der lenger. For sånn har det også alltid vært: Alt er i endring, også julen. De eldre generasjonene forsvinner langsomt ut av historien, mens nye kommer inn; forhold og ekteskap tar slutt, barna blir eldre, og familiekonstellasjoner endrer seg. Det er sånn denne fortellingen går.
I dag skriver vi det nyeste kapittelet i vår egen historie om hvordan julen er. Jeg håper det er et fint kapittel for oss alle, og at vi får med noe som er godt for oss selv og minneverdig for dem rundt oss. La oss prøve å fortelle en historie som er verdt å gjenta, og som kan få nye kapitler og omskrivninger når fremtiden gjør det nødvendig.
God jul!
Og så vil jeg avslutte med en veldig fin julesang som gir gjenklang i meg, ikke minst i denne versjonen her; den er spilt inn fjorten år etter at sangen er skrevet, noe som helt sikkert gjør forskjell for Tim Minchin selv. Julemagi med en toåring er noe annet enn med en sekstenåring, men magisk er det jo likevel.
[yt]x1rw1fx170s[/yt]
And if, my baby girl
When you're twenty-one or thirty-one
And Christmas comes around
And you find yourself nine thousand miles from home
You'll know whatever comes
Your brothers and sisters and me and your mum
Will be waiting for you in the sun
Whenever you come
