04-eren skal lese en bok i norsken. Jeg syns de leser utrolig mye traurig og tungt, for å være ærlig, og det har ikke vært mye leseglede de siste årene. Det har vært blytungt å bare komme gjennom de bøkene de har fått å lese, og hun har knapt lest en setning "frivillig", for det har det ikke vært overskudd til. Hun har litt lesevansker, så det bør være litt lettlest, og så bør det overhodet ikke være for abstrakt - hun er veldig konkret av seg, så avansert metaforbruk er ikke greia. :knegg:
Jeg tenkte kanskje noe innen "historisk roman"-sjangeren, men vet ikke om det vil kunne sammenlignes med de to nevnte?
Å, gode forslag! Stargate tror jeg faktisk er ganske tilgjengelig. Og ikke altfor lang, hvis jeg husker riktig. Forskrekkelig trist, da! Men hun er ikke så lettrørt.
Og selv om de er veldig ulike, så er det jo i hvert fall noe å ta utgangspunkt i: Fattigdom, sult, Oslo, mye "tråkke gatelangs"... Men nå er det jo et par tiår siden jeg leste Sult, da. :p Husker den som utrolig irriterende. :knegg: Hvis jeg husker riktig, så ble unge Polyanna veldig irritert over at han tok så dustete og kortsiktige valg. Eldre Polyanna er litt mer empatisk anlagt, så jeg burde lese den igjen.
Jeg vet ikke om de kan sammenliknes, men jeg likte veldig godt Eli Sjursdotter av Falkberget da jeg gikk på vgs. Fattigdom og feil kjærlighet på landsbygda. Men har jo ikke topp moderne språk. Relativt kort bok.
Om det er noen trøst liker jeg ikke Sult selv, og synes det er et gørr valg til Vgs-elever. Den er for lang, for utilgjengelig og for kjedelig. :sparke: Trist at skolen bidrar til å drepe det som måtte finnes av leseglede. Men hvis man nå først har lest den, mener jeg den egner seg til å sammenlikne med Stargate.
Mamma jobbet i mange år på bibliotek, og har tatt mot utallige elever med leselister som lukter støv og forferdelse. Spesielt de som gikk yrkesfag fortvilte. Putt på henne en tier, så skal du få høre litt om litteraturvalg i norskfaget. :knegg:
(Det finnes sikkert mange som er mer kreative, altså, men jeg lurer på om norsklærere kan få samme problemer med kalibrering som gymlærere? Man tenker at ALLE kommer til å ha like mye glede ut av en skikkelig deilig murstein, fordi man har det selv, og alle kommer til å synes at intervalltrening er deilig, om de bare gjør det nok? :vetikke: Et intenst ønske om å få andre til å oppleve gleden av noe man selv har hatt masse glede av?)
Jeg tror seriøst ikke det handler om noe annet enn at «vi har alltid lest den» og en tanke om felles kulturarv. Man må ha lest Hamsun og da tenker man liksom at det er Sult eller Pan som er greia, også blir det bare sånn, det er ikke et gjennomtenkt og pedagogisk begrunnet valg. Det er i hvert fall min erfaring etter noen år som lærer.
Du kan foreslå Forbrytelse og straff. :rofl: (Den kjempet jeg meg gjennom selv for noen måneder siden; den er MYE mer irriterende enn Sult!)
Neida. Men. Hedda Gabler handler jo (blant annet) om en veldig driftig og ambisiøs dame som ikke får lov av samfunnet til å være ambisiøs på egne vegne - og som gifter seg med noen hun hverken elsker eller respekterer, og om hvor ille denslags kan gå. Så jeg synes Austen, gjerne Stolthet og Fordom, er et godt forslag for en historisk roman å sammenligne med; den er jo veldig lett og morsom i sammenligning, men ser man på tematikken, er den ganske grim likevel.
Som noen skrev på Twitter for litt siden: Everyone who tries to adapt the works of Jane Austen makes the mistake of thinking they are romances.
They are not.
They are horror stories about women in cages trying to negotiate for the least awful fate against a ticking clock.
Når det gjelder Sult, så er jo den (blant annet) en fremstilling av fattigdom, den kunne kanskje sammenlignes med en helt annen fremstilling av fattigdom, kanskje noe enten mer romantisk eller mer sosialrealistisk? Jeg kommer ikke på noe i farten.
Haha, Forbrytelse og straff ga samme :gaah:-følelse, ganger med hundre. "Jamen, se til å ta deg sammen, da, mann!!" gjennom hele boka. :knegg:
Og veldig, veldig godt poeng om Stolthet og Fordom! Og godt sitat, man kan sitere twitter i en skoleoppgave, kan man ikke? Laurie Penny som sa det, viste google meg.
Det er der jeg tenker Stargate kanskje ikke er så dum? (Men jeg husker som sagt nesten ingenting av Sult. Mye gatelangs, noe om en frakk, og mye at han tenker på ting han burde gjort)
Ja, noe som gjør at kjønnsroller kan tematiseres er jo alltid relevant. Fryktelig lenge siden jeg leste Sult, men han driver jo og drømmer om, og plager, denne Ylajali til stadighet, og har en diger fantasi om hva slags kvinne hun er. Og hans egen idé om at han er genial, og stormannsfaktene hans innimellom, er jo sikkert også knyttet til et slags forkvaklet manndomsideal.
Jeg syns Stargate er et godt eksempel. Jeg husker heller ikke Sult, men i Stargate har man sult (doh), gatelangs, Oslo, fattigdom, feber- og sultfantasier, kjønnsroller til en viss grad; storesøster som må være mor, nabomannen som tar ansvar og blir en omsorgsperson, hvordan alle viktige roller i boka er menn bortsett fra storesøster, og alle de andre kvinnene er dårlige/fraværende omsorgspersoner (farens drikkebuddy, rektor) og sånn sett bryter et tradisjonelt kjønnsrollemønster.
Også kan man jo sammenlikne realismen i de begge, og romantiseringen av fattigdom. Er det egentlig en særlig (sosial-)realistisk fremstilling av Tøyen?
Jeg er en av de utskjelte norsklærerne og synes Stargate er et glitrende forslag.
(når det er sagt så påtvinger jeg sjelden elevene å lese hele, historiske verk. Jeg bor jo i et Ibsensk område og det har gjerne ungdomsskolene allerede unnagjort. Vi diskuterer gjerne tematikken i både Sult og andre verk, men vi leser oftere samtidslitteratur i hele verk. Jeg skriver en master om motivasjon og leseutholdenhet nå, det er jo liten tvil om at mange elever demotiveres av det de opplever som utdatert og irrelevant).
Vi hadde en ungdomsskole som jobbet veldig godt med Ibsen synes jeg.
Storesøster leste Et dukkehjem i 10. klasse. De spilte det ut, de skrev brev fra Noras barn til Nora etter at barna var blitt voksne. De omskrev den i Skamversjon. I det hele tatt så gjorde de veldig mye mer enn å lese den. De brukte ganske mye tid på det. Men jeg opplevde virkelig at de fikk et forhold til Ibsen. Da er det lov å lese klassikere tenker jeg. Når man gjør det til en helhetlig opplevelse på den måten.
Ja, det er vel egentlig konsensus om at det er sånn vi jobber med eldre verk nå. Det skal jo gjøres relevant, nettopp for å vise at tematikken ikke er utdatert. Det har vært ganske mange didaktiske diskusjoner om dette i norsklærermiljø de siste årene.
Mener ikke å skjelle ut norsklærere på generelt grunnlag, altså. På generelt grunnlag er jeg veldig glad i dem. :nemlig:
Og så tenker jeg at når noe tyter ut som et problem mange steder, så er utfordringen systemisk, og ikke på enkeltpersoner. Så vet ikke jeg om det handler om utdanning, rammer og planverk, eller kultur. Men NOE er det, tror jeg.
Jeg tenkte vel ikke primært på FP, men det er nok vi som får mest pes av alle i kollegiet. Alle foresatte kan jo norsk, for eksempel. :knegg: (og alle har hatt minst en udugelig norsklærer). Jeg tar det ikke så veldig personlig, jeg er ikke oppfinner av kompetansemålene, jeg bare utfører dem etter beste evne.
Jeg synes jeg ser et stort gap generelt i miljøet, de som har tatt utdannelsen de siste 10-15 årene har nok et litt annet syn på det enn lærere som har undervist i flere tiår. Det gjelder egentlig de fleste fag, skolen har forandret syn på læring ganske dramatisk. (heldigvis!)
Men siden vi allerede har en nydelig avsporing, og jeg har dere nydelige representanter her, OG jeg er nysgjerrig: Hvordan ER rammene og vilkårene for å gi elevene leseglede, egentlig? Lyst til å synse litt?
Jeg har syntes at jeg har hatt fantastiske norsklærere, og jeg synes norsklærerne til mine egne barn gjør en kjempejobb. Bare så det er sagt.
Jeg har alltid vært glad i forfatterskapet til Hamsun (det er sånn man sier det uten å fremstå som politisk mørkebrun, ikke sant?). Jeg synes det høres strålende ut å se Stargate og Sult i sammenheng, for det er mye av samme problemstilling bare i forskjellige tidsepoker. Stargate er i tillegg både kort og lettlest.
Tjorven (ca 18 år) irriterte seg også vanvittig over denne mannen som gikk omkring og sultet i Kristiania. Nå er det en god stund siden jeg leste den sist gang, men jeg tror faktisk at Tjorven (47 år) også kunne irritert seg ganske godt over hvor irrasjonell han var. Sånn sett kommer jentene i Stargate mer heldig ut, for deres uheldige valg føles mer i kategorien "er veldig unge og har ikke erfaring nok til å tenke annerledes".
Tja. Hvis det hadde vært likt for alle, så hadde kanskje problemet vært løst. Min sønn (15 år) skal for tiden lese Victoria av Hamsun.
Det hjalp IKKE at mor fortalte at det er den boken hun har kjøpt desidert flest av. (Idiotforklart allerede der. :gal: ) Selv ikke da jeg fortalte at det var fordi det var slik en nydelig kjærlighetshistorie som jeg, tidlig i 20-årene, mente at alle vennene mine burde lese, og at de derfor fikk den i presang.
Haha, min sønn måtte også lese den og sa "Romantisk? Seriøst, Johannes er en creepy stalker". Og at de virket å være mest forelsket i sin egen forelskelse, ikke den andre personen. At de ikke hører på hverandre, bare snakker og snakker.
Jeg satt med en litt annen avsporing i hodet her, og siden Polyanna allerede har sporet av selv, så tar jeg sjansen. :knegg: Snakket nettopp med noen kolleger om akkurat dette: Hvilke bøker burde man få skoleelevene til å lese? Gitt at det for en god del av dem kommer til å være de eneste bøkene de leser i sitt liv, liksom? Hvor mange skal være klassikere som alle bør kjenne til, hvor mange skal være bøker som er valgt primært for å appellere til unge lesere i et håp om å gi leseglede; hvilke skal velges fordi de forteller om temaer elevene kjenner til, og hvilke for å gi dem andre perspektiver?
Dette burde være en egen tråd, innser jeg; jeg kan komme til å ha mange meninger om det en dag jeg ikke egentlig sitter på jobb.
(Få elevene til å sammenligne det som gjerne regnes som «romantiske historier» fra ulike genrer/epoker hadde jo vært gøy, for eksempel. Eller jeg ville i alle fall syntes det var gøy!)
Det er en interessant og vanskelig problemstilling.
Jeg ser poenget om at for mange så er det de bøkene de leser på skolen som blir de eneste bøkene de kommer til å lese. Men nettopp for denne gruppen er det jo veldig viktig at de bøkene de leser der faktisk fenger.
Jeg var en veldig lesende tenåring og leste egentlig ganske voksne bøker for alderen. Jeg mener likevel at Amalie Skram ble helt ødelagt for meg fordi vi måtte lese deler av Hellemyrsfolket i 10. klasse. Der hører den på ingen måte hjemme.
En av de absolutt store leseopplevelsene i mitt liv var da engelsklæreren på ungdomsskolen kom med en stor boks med underholdningslitteratur og la opp til noen timer der vi bare skulle sitte og lese akkurat det vi ville. Jeg leste James Bond og storkoste meg. Bare det at en sånn bok var lov på skolen var jo helt vilt på 80-tallet.
Jeg er jo bare synser i denne sammenhengen. Men jeg ønsker meg gode skolebibliotek og bibliotekarer som har tid til å se elevene og hjelpe dem med å finne bøker. Nettopp fordi de er så forskjellige. Og selv om det finnes bydelsbibliotek så kan veien dit være lang for mange.
På lillesøsters videregående inviterte bibliotekaren elevene til å komme med titlene på noen bøker de hadde likt og så valgte hun bøker videre for dem. Nen ganger traff det og noen ganger ikke, men jeg synes at hun var flink til å legge opp til at de skulle strekke seg litt, samtidig som hun prøvde å ta utgangspunkt i det kjente.
Jeg er stor tilhenger av gratisprinsippet og det var min ungdomskolenorsklærer også og vi måtte derfor lese det skolen hadde et helt klassesett av; Amalie Skrams første bind av Hellemyrsfolket. Jeg som slukte en bok om dagen og to på søndager strevde forferdelig med denne i åttende eller niende klasse og han stakkaren som likte best tegneserier har vel ikke lest ei bok etterpå tenker jeg.
Klassikere er vel og bra de altså, til sitt bruk, men ikke bruk dem til å drepe leselysten hos unge mennesker. :kjepphest:
For øvrig synes Nenne ca. 17 at Sult var skikkelig teit og kjedelig og var så skuffet over at han som hadde skrevet Markens grøde ( :elsker: ) kunne skrive noe så dumt!
For øvrig er jeg enig med flere i at Hedda Gabler nok veldig godt kan sammenliknes med Austen. Bare for å kople litt på igjen.
Hvis ikke ville jeg kanskje sett på nyere dannelsesromaner som er litt mer tilgjengelige og lettbeinte enn klassikerne.
Bli hvis du kan, reis hvis du må av Helga Flatland kanskje. Mer moderne problemstillinger for unge menn på søken.
Eller Mannen som elsket Yngve eller Kompani Orheim kan kanskje fungere?
Syns også at den der far-datter-kjønn-familie-problemstillingen i Hedda Gabler kan sammenlignes med for eksempel en av Linn Ullmann sine romaner. Eller helt wildcard med Pappa var nesten på Woodstock av Ane Barmen eller noe lignende.
Jeg tror mange (blant annet jeg) vil finne noe annet å drive med hvis det blir en kanon å undervise etter. Metodefrihet aktes høyt og de aller fleste har jo en formening om hva som funker og ikke, basert på de elevene en har. Jeg kommer ikke til å fortsette å være norskllærer hvis jeg må undervise i Victoria hvert år. :knegg: (creepy stalker var treffende!).
Jeg tror jo første steg på veien for å motivere elevene er å være motivert selv, rett og slett. Det er jo dessuten sånn at verkene blir nevnt og kommentert uten at vi leser hele.
Vi kan godt ta en avsporing om bibliotekene også. :knegg:
Jeg ELSKET biblioteket som barn og ungdom. Jeg leste magasinene (Illustrert Vitenskap og annen lødig litteratur :knegg: ), gikk med fingrene over hyllene, tok med en stabel bort i en krok og bladde gjennom mange før jeg tok hjem så mange jeg fikk lov til. (i mitt hode: 9 bøker. På hvert utlån. I årevis. Fordi mamma, i frustrasjon over at jeg kom hjem med en stabel og var druknet i bøkene den neste uka, overhodet ikke tilsnakkendes, brøt ut en gang: "Du kommer altså ikke hjem med TI BØKER flere ganger!" Så da var grensen i, da. :knegg: ). Og jeg syns at så mange av de nye bibliotekene er kjempefine, med nydelige lesekroker og det er PC-er og spill og lek og hva har du. Men det er så få BØKER! Man kan bestille alt man vil, men den følelsen av at alt ER der, man kan dra dem frem, titte, sette tilbake. Den er der ikke mer. Det er nesten det jeg liker best med nye Deichmanske i Bjørvika. Masse BØKER!
I tillegg hadde vi verdens mest vidunderlige bibliotekar, som SÅ meg guidet meg til fantastiske leseopplevelser. :elsker:
Mine elever leser forøvrig i selvvalgt bok hver eneste dag. Noen leser om Sophie Elise eller Zlatan, noen leser klassikere. De er forskjellige, heldigvis. :hjerter: Vi har et fantastisk skolebibliotek med en bibliotekar som burde forgylles. Det hjelper jo på.
Mine unger har for eksempel fått en helt uproporsjonal stor del med Prøysen i barneskolen. Pga. en lærer med en stor Prøysen-interesse, og med en fantastisk evne til å formidle det materialet. Og dialekten som bidrar. Det å få et stoff formidlet av noen som elsker det, og kommuniserer levende og engasjert og kunnskapsrikt - det har jo en helt enorm verdi, tenker jeg.
Ja, og skolebiblioteket. :hjerter: Også drevet av en ekte entusiast, som dessverre gikk av med pensjon nylig. Hva hun fikk til, med begrensede midler! :wow:
Jeg er en norsklærer som ikke elsker skjønnlitteratur. Det finnes vel ikke så mange av oss. Jeg har hatt TO sånne «Wow! Shit! Dette er fantastisk!»-leseopplevelser i hele mitt liv (Genanse og verdighet og Isslottet) og var ikke voldsomt glad i å lese skjønnlitteratur som barn/ungdom heller. Til gjengjeld leste jeg faglitteratur for lærere/pedagoger fra slutten av barneskolen. Særlig boka Er skolen for Kari eller Ronny gjorde inntrykk da jeg leste den i 5. klasse. :knegg: Fremdeles leser jeg mye faglitteratur, men skammer meg litt over å innrømme at jeg nesten ikke leser skjønnlitteratur. Det er liksom sånn ordentlige mennesker gjør, så jeg føler at jeg burde. Har en ekstremt lang liste over påbegynt skjønnlitteratur da.
"knirk" Som tidligere norsklærer har jeg brukt Victoria mye i klassene jeg har undervist. Ikke fordi boken er superrelevant, men fordi den er kort nok til at du får alle gjennom. Jeg har alltid lest boken høyt for elevene og vi har diskutert og analysert underveis. Det er store følelser i boka, og jeg opplevde at elevene klarte å forholde seg til disse.
Ja, hovedpersonene er litt i overkant teite, men hvem har ikke vært teit en gang eller flere i møte med store følelser. Alle elevene mine leste boka og var stolte over å ha fullført og å kunne si at de hadde lest en bok av Hamsun. Den store feilen mange norsklærere gjør er å forvente at alle elever i en klasse vil ta seg gjennom vanskelig tilgjengelige tekster alene. Det må være et felles prosjekt, med rom for masse motstand, følelser og gode diskusjoner.
Sterke kvinner kan også være Ronja Røverdatter og Pippi som kan sammenliknes med Hedda Gabler, det må ikke alltid være voksne skikkelser. Liker tanken på Stolthet og fordom også. (avataren understreker vel det..)
Jeg kom meg gjennom hele grunnskolen og videregående uten å lese en setning Ibsen!:tøff: Og har ennå ikke lest noe.
Men på et totalt sidespor – en liten anbefaling: jeg var på teater (noe jeg virkelig veldig sjelden gjør, for det er ikke min greie) og så «Hold kjeft, det er Ibsen!» forleden. Fantastisk! Ta med ungen og se den, Poly? Som type belønning/trøst :knegg:
Takk for tips! Jeg er veldig oppesen på teaterfronten etter å ha hatt en dundrende suksess med Julemiddag på National før jul. Det var så gøy å se at de likte det like godt som meg! (Jeg så det for andre gang)
Denne tråden kom på HELT riktig tidspunkt. :lykkelig: Ettersom knerten er stuck hjemme denne uka, så ga norsklæreren hans beskjed om å tjuvstarte på fordypningsopgaven i norsk. De skal velge seg en roman (primærtekst) som skal sammenlignes med en novelle (sekundærtekst). Novellen skal være fra en liste som står i oppgaven. Øverst på lista står «Karens jul». :knegg: Så da er knerten i gang med å lese Stargate - en julefortelling. :tøff:
Ypperlig for en tidligere lesehest som har glemt hvordan man leser bøker.
Nå har denne oppgaven blitt til en liten tue som har veltet et stort lass, av litt diverse grunner, men for å redde noens mentale helse, kan dere pøse på med det dere har å by på, med sammenligning av disse to bøkene?
Nå har jeg akkurat hjulpet knerten gjennom Stargate, men sammenlignet den med Karens jul. Stargate er usedvanlig lettlest, og vil definitivt være egnet for en sammenligning med Sult. Som ikke er like lettlest, men i hvert fall ikke veldig tykk. Det er både sult og fattigdom i begge. Men mens hovedpersonen i Sult opptrer irrasjonelt, så forsøker hovedpersonen etter beste (men noe begrensede) evne.
Knerten fant masse hjelp til tolkning på internett.
Huff. Jeg får virkelig vondt av datteren sin, Polyanna. Det er fælt å ha malt seg inn i et hjørne med en oppgave man ikke finner ut av. Knerten var gjennom noe tilsvarende i høst med en K&H-oppgave og frustrasjonen lå flere kilometer utenpå. Han kom i mål, men det var en kjip prosess.
Likheter:
Det foregår i Oslo, i gater vi kjenner oss igjen i og kan se for oss. Hovedpersonene er desperate og fattige, så fattige at de sulter og blir syke. Begge inneholder feberfantasier. I begge bøkene må hovedpersonene velge kortsiktige løsninger for å skaffe seg det de trenger. Som å pantsette klærne sine (sult) (husker ikke eksempler fra stargate).
Begge bøkene foregår på høsten og hovedpersonene fryser mye. Begge bøkene fortelles i en rett tidslinje - hendelsene fortelles om i kronologisk rekkefølge.
Begge bøkene er fortalt i førsteperson, altså at hovedpersonen er jeg-person.
Men bøkene er veldig forskjellige også. I Sult er det absolutt ikke samfunnets feil at hovedpersonen er fattig, men hans egen skyld: han har store tanker om seg selv og tror han er ganske genial, men klarer ikke å skrive noe særlig. Han blir distrahert av insekter eller sine egne føtter, han gir bort pengene sine, hvis han får noen, han roter bort nøklene sine og må sove i fengsel. Han skylder på alt og alle for at ingenting går hans vei.
I Stargate er det ikke jentenes feil at de er fattige, men alt rundt dem. Pappaen som er alkoholiker, rektor som ikke klarer å hjelpe dem, forskjellige personer som prøver å hjelpe, men ikke gjør nok. Barnevern som ikke klarer å gjøre noe for dem.
Mens hovedpersonen i Sult er tafatt og irriterende, er jentene i stargate tøffe og modige og de gjør alt de bare kan for å klare seg. For eksempel å selge juletrær.
Mens mannen i sult er klarer å gjøre alle mennesker, som kunne hjulpet ham, sure, så er det mange som ønsker å hjelpe jentene, fordi de er hyggelige barn som folk liker.
Hovedpersonen i Sult er helt alene og mye av det som skjer, skjer inne i hodet hans, med lange og rotete tankerekker. I Stargate er det ikke så mange tanker, mer en beskrivelse av hva som faktisk skjer og hva menneskene de møtet gjør og sier (og ikke gjør og sier).
Oppsummert er bøkene mer forskjellige enn like. Sult handler om en irriterende mann som rotet til livet sitt. Stargate handler om to flinke og snille jenter som har det dårlig fordi alt rundt dem svikter.
Har dere prøvd chatboten? Openai, den kan hjelpe med alt! :knegg:
Jeg ba den sammenligne de to bøkene, og sekunder senere kom en eviglang avhandling! Med forbehold om at jeg ikke har lest noen av bøkene, og boten har tidligere svart helt feil på ting jeg har spurt den om. Ville nok ikke levert en oppgave med tekst fra den, men mulig den i noen tilfeller kan brukes som inspirasjon til å komme i gang? (Den er ellers ganske flink til å skrive dikt og eventyr, men å rime på norsk er den elendig til).
Her sammenligner den de to bøkene:
Romanene "Sult" av Knut Hamsun og "Stargate" av Ingvild Rishøi er to ganske forskjellige bøker, selv om begge er norske og skildrer livet til en ung person i en by. Her er noen av de viktigste forskjellene mellom de to bøkene:
Tidsperiode: "Sult" ble utgitt i 1890, mens "Stargate" ble utgitt i 2017. Som sådan skildrer "Sult" livet til en ung mann i Kristiania (nåværende Oslo) på slutten av 1800-tallet, mens "Stargate" skildrer livet til en ung kvinne i Bergen på 2000-tallet.
Fortellerteknikk: "Sult" er skrevet i førsteperson, og leseren følger hovedpersonens indre monolog og tanker gjennom hele boken. "Stargate" har derimot en mer tradisjonell tredjepersonsfortelling, hvor leseren følger hovedpersonen og andre karakterer fra utsiden.
Temaer: "Sult" utforsker temaer som fattigdom, isolasjon og sult som både en fysisk og en metaforisk tilstand. Boken er en psykologisk studie av en mann som lider av sult og sin egen isolasjon i storbyen. "Stargate" tar for seg temaer som ensomhet, avhengighet og relasjoner i moderne byliv, med fokus på hovedpersonens forsøk på å navigere sin egen ensomhet og finne tilhørighet.
Stil: Hamsuns prosa er kjent for sin ekspressive kraft og poesi, mens Rishøis stil er mer nøktern og direkte. Hamsuns beskrivelser av hovedpersonens sinnstilstand og omgivelser er ofte svært detaljerte og poetiske, mens Rishøi fokuserer mer på å skildre realistiske situasjoner og dialog mellom karakterene.
Kulturell innflytelse: "Sult" har hatt en stor innflytelse på norsk litteratur og har blitt anerkjent som et av de mest betydningsfulle verkene i norsk litteraturhistorie. "Stargate" har også fått god kritikk og har blitt anerkjent for å skildre moderne byliv på en troverdig og følsom måte.
Samlet sett er "Sult" og "Stargate" ganske forskjellige bøker, men begge skildrer livet til unge mennesker i norske byer og utforsker temaer som ensomhet, avhengighet og tilhørighet på forskjellige måter. Hamsuns bok er en klassiker i norsk litteratur, mens Rishøis bok er et mer moderne verk som reflekterer dagens samfunn.
Her er noen kommentarer om komposisjon, personbeskrivelser, miljøskildringer og andre virkemidler som humor, ironi, satire eller symbolikk i de to bøkene:
"Sult" av Knut Hamsun:
Komposisjon: Boken består av en rekke fragmenter og skildringer fra hovedpersonens liv i Kristiania, som til sammen danner en helhetlig fortelling om hans opplevelser. Hamsuns bruk av stream-of-consciousness teknikk og fragmentarisk fortelling bidrar til å skape en følelse av sammenbrudd og kaos, som er passende for hovedpersonens indre tilstand.
Personbeskrivelser: Hovedpersonen i "Sult" er svært introspektiv og beskriver sine egne tanker og følelser detaljert. Andre karakterer i boken er ofte beskrevet som stereotyper eller symboler, som representerer forskjellige aspekter av storbylivet i Kristiania.
Miljøskildringer: Hamsun skildrer storbylivet i Kristiania på slutten av 1800-tallet på en svært detaljert måte. Han beskriver gatene, bygningene og menneskene på en måte som gir leseren en følelse av å være til stede i byen sammen med hovedpersonen.
Humor, ironi, satire eller symbolikk: Mens "Sult" ikke inneholder mye åpenbar humor, ironi eller satire, bruker Hamsun ofte symbolikk for å uttrykke hovedpersonens indre tilstand. For eksempel kan sulten som han lider av ses som en metafor for hans følelse av å være isolert og ensom i storbyen.
"Stargate" av Ingvild Rishøi:
Komposisjon: "Stargate" består av en rekke noveller som er bundet sammen av en felles hovedperson og et felles miljø. Rishøis bruk av korte, konsise noveller bidrar til å skape en følelse av øyeblikkene i hovedpersonens liv, heller enn en helhetlig fortelling.
Personbeskrivelser: Hovedpersonen i "Stargate" er beskrevet som en kompleks karakter, med både positive og negative egenskaper. Andre karakterer i boken er også beskrevet på en realistisk og detaljert måte, og leseren får et godt innblikk i deres liv og bakgrunnshistorier.
Miljøskildringer: Rishøi skildrer moderne byliv i Bergen på en troverdig og detaljert måte. Hun beskriver stedene og menneskene på en måte som gir leseren et innblikk i hva det er å leve i en norsk by på 2000-tallet.
Humor, ironi, satire eller symbolikk: "Stargate" inneholder ofte en subtil humor og ironi i beskrivelsen av situasjonene som hovedpersonen befinner seg i. Rishøi bruker også symbolikk på en intelligent måte, som når hovedpersonen ser på en stjerne og føler at den representerer noe større enn
Haha, gjør den ikke? Jeg ba den sammenligne Sult og Stargate, er det ikke det den gjør? Man bør definitivt ikke ta alt den sier for god fisk uansett. :knegg:
Nei, Stargate foregår på Tøyen i Oslo, og er ikke en samling noveller. :knegg: Den er skrevet av Rishøi, som jeg tror har skrevet en del novellesamlinger før, så den gambler tydeligvis vilt.
Haha, ja, jeg spurte chatboten. :knegg: Først måtte den korrigeres på riktig bok, men den fikk virkelig veldig mye feil, blant annet mente den at Stargate handlet om en alenemor og datteren hennes. :p
Men den ga noen pointers til tema å ta med i en sammenligning, blant annet. Kan se om jeg finner dialogen med boten, så skal jeg vise dere.
Den er virkelig ikke helt oppe og nikker enda. :knegg:
Den var virkelig heeeeelt på bærtur mtp. det den sier om Stargate, ja. Forfatteren ga ikke engang ut en bok i 2017, og ingen av novellesamlingene hennes passer til beskrivelsen.
Det den skriver om Sult er også så overfladisk og vagt at det står til en 2-er. 2+ kanskje pga. greit språk. Men veldig svakt til å være VG3 norsk.
Fint å gå bekreftet igjen og igjen at den catboten ikke akkurat er noen trussel for norskfaget. :lol:
Chatbot er fin til å bruke for inspirasjon når man trenger ideer til sammenlignende tekster spesielt på engelsk. Levere tekst rett fra Chatbot :hehehe:
Vi leste Victoria på vgs. :bidrar: Likte den ikke, minnes jeg, men den var kort. Jeg leste mye før internettet tok meg, men det var mye lettere materiale. Særoppgaven var Folket på Innhaug, som jeg alt hadde lest på fritiden på ungdomsskolen.
