Skilpadda sa for 2år siden:

1. Glass Onion. Vi hadde gledet oss helt siden vi hørte at det skulle komme en oppfølger til fantastiske Knives Out, og det var virkelig en fest å se Benoit Blanc i aksjon igjen! Daniel Craig er en aldeles fabelaktig komedieskuespiller, og det er generelt et strålende lag av skuespillere her. Filmen er en minst like krass samfunnskritikk som den forrige, men selve historien er superunderholdende, og tidsånden er veldig tatt på kornet; dette er helt tydelig 2020, med en brakkesyk superdetektiv som spiller Among Us og den fantastiske lille detaljen at

2. Klaus. Vi var litt sent ute med å se julefilm, men denne var vel verdt å se. Flott animasjon, bra musikk, underholdende hovedpersoner, en by som er enda mindre julete enn the Town of Halloween, og verdens søteste lille samejente i en liten, men viktig birolle. Og akkurat passe rørende uten å gå helt over stag.

3. Decision to Leave. Jeg vet ikke om koreansk film alltid har vært så bra og verden bare oppdaget det etter at Parasite ble en sånn hit? Vi visste jo om Wong Kar-wai, og Bong Joon-ho hadde jo laget flere flotte filmer tidligere, men det er jo så mange! Decision to Leave er laget av Park Chan-wook, som tidligere har laget den originale vampyrfilmen Thirst og den vakre filmatiseringen av The Handmaiden. Denne gangen har han laget noe som ligner veldig på en film noir, men som har flere akter enn jeg ville forventet hvis dette hadde vært en amerikansk film (det er egentlig noe som har slått meg med både mange koreanske og mange japanske filmer, det at de ikke slutter på det stedet jeg ville forventet). Aldeles nydelig filmet, flotte skuespillere, rørende og spennende og forførende.

4. The White Lotus (sesong 1). Satirisk komediedrama om superrike mennesker som reiser til luksushotell i Hawaii, tar ut alle problemene sine på de ansatte og ødelegger livene til dem de kommer tett innpå (enten det er av ubetenksomhet, ondskapsfullhet eller idioti), og som så reiser hjem etter en mer eller mindre oppkvikkende ferie, mens de resterende hotellansatte klistrer på seg nye, stive glis for å ta mot neste runde gjester. Veldig underholdende og veldig godt spilt, men ubehagelig både av second-hand embarrassment og fordi man skjønner at det ikke kommer til å gå så bra med de få personene vi treffer som vi faktisk får sympati med. Men det er en komedie, altså! :knegg: Og vi lo mye.

5. Bones And All. Grim og blodig film om to unge mennesker i en amerikansk virkelighet der ikke mange bryr seg om hva som skjer med dem eller legger så veldig merke til om noen forsvinner. Kannibalisme er her fremstilt på en måte som ligner den vi så i den franske horrorfilmen Raw fra 2016, og mye av forskjellen ligger i at mens den handlet om en jente fra en høyt utdannet og velstående fransk familie, beskriver denne en hjemløs svart attenåring uten familie eller venner, på den desiderte skyggesiden av samfunnet. Strålende spill av både Taylor Russell og Timothée Chalamet, og så er det jo alltid en bonus å ha Mark Rylance med. Til tross for det blodige horrorkonseptet minnet den meg mer om 50 år gamle Badlands enn om nyere slasherfilmer, og noen skrekkfilm vil jeg absolutt ikke kalle den. Men det er nok ikke alle som har mage(!) til den, tror jeg.

6. The Banshees of Inisherin. Colin Farrell og Brendan Gleeson er glitrende makkere i en film som var tristere og grimmere enn vi kanskje trodde da vi satte den på, selv om vi burde gjettet det etter de tidligere filmene vi har sett av Martin McDonagh (In Bruges og Seven Psychopaths). To middelaldrende menn på en liten irsk øy tidlig på 1920-tallet har vært venner hele livet, men plutselig vil ikke den ene lenger. «Folk burde kanskje ikke bo på en liten øy med bare åtte andre mennesker» var mitt forslag til moral da filmen var slutt; den irske borgerkrigen er et dystert bakteppe i horisonten, og den billedskjønne landsbygda er ikke så idyllisk når man pirker litt i den. Filmanmelder Keith Phipps beskrev filmen konsist og bra som «the story of two friends who maybe aren’t friends at all set in an idyllic Irish locale that might actually be a soul-sapping trap». Indeed.

7. Tampopo. Sjarmerende, eksentrisk japansk film med velfortjent kult-lignende klassikerstatus som jeg ikke helt skjønner hvorfor vi ikke har sett før. Dels er det en morsom samuraipastisj, eller kanskje spaghettiwestern (ramen-western? ramen-eastern?), der to omreisende lastebilsjåfører engasjerer seg i å hjelpe en ung enke til å bli en perfekt ramenkokk, sammen med et ganske odde utvalg hjelpere. Dels er det en Wes Anderson-aktig historie med et galleri av underlige små bipersoner som lever i sine egne små fortellinger som vi bare får se en liten bit av. Men alt er sentrert rundt det fellesmenneskelige og sensuelle ved mat og kulinarisk nytelse.

8. No Time to Die. Fikk omsider somlet oss til å se Daniel Craigs siste Bond-film. Han er en av de aller beste i rollen, synes jeg, og så er det interessant at han har fått mye mer av en sammenhengende historie, fordelt på flere filmer, enn det som har vært vanlig før. Og så liker jeg at Moneypenny og Q er så unge og kule som de er, og at det er flere superkompetente kvinnelige agenter rundt omkring. Underholdende popcornaction og gode skuespillere over det hele, og litt vemodig at det er slutt.

9. All the Beauty and the Bloodshed. En av årets Oscarnominerte dokumentarfilmer, og den er virkelig verdt en tur på kino! Den handler om fotografen og aktivisten Nan Goldin og tar for det første for seg livet hennes, som strekker seg over flere både spennende og opprørende epoker i USAs nyere historie, og som er illustrert av både mye av hennes egen kunst og av bilder og filmsnutter av andre kunstnere. I tillegg er rammehistorien fortellingen om engasjementet hennes i å få stilt den styrtrike Sackler-familien til ansvar for deres skyld i at millioner av amerikanere ble avhengige av oxycontin og hundretusener endte opp med å dø som narkomane. En av de tingene som gjør at filmen grep meg så sterkt som den gjør, er at Goldin representerer en lang rekke demografier som veldig ofte ikke har noen stemme i offentligheten eller blir respektert eller tatt på alvor, men fordi hun er den hun er og har den posisjonen hun har i kunstverdenen, er hun en levende påminnelse om at alle de som gikk til grunne i ungdomsinstitusjoner, eller som sexarbeidere, eller kvinner med voldelige partnere, eller skeive kunstnere under aids-krisen, eller opioid-avhengige - alle disse var ordentlige, ekte, verdfifulle mennesker, og det som skjedde med dem var en uakseptabel tragedie.

Skilpadda sa for 2år siden:

Siden jeg er den eneste som har postet i tråden, har jeg oppdatert innlegget mitt etter hvert, i stedet for å lage nye poster. Jeg innser jo at det betyr at ingen får den opp på «Uleste innlegg», og da er det kanskje heller ingen som kommer på at de også skal poste. Men det kan dere altså gjerne! :jupp:

Toffskij sa for 2år siden:

Jeg hadde helt gått glipp av denne tråden! :what:

Malama sa for 2år siden:

Tror ikke jeg har sett noen filmer i år.

Av serier.... Halvsover gjennom the Voice og Grand Prix nee mellomste. Ser Mesternes mester.

Og den serien jeg faktisk ser selv fordi jeg vil, klar for strid på nrk.

millact sa for 2år siden:

Kampen om Narvik.

Toffskij sa for 2år siden:

1. What We Do in the Shadows, s4
Man skulle jo tro at serien var slutt etter s3, men neida! De utroligste utviklinger finner sted, og noen av seriens mest geniale episoder dukker opp. Særlig de tre siste, så ikke gi opp!

2. Breaking Bad, s1
Vi ser den om igjen med Secunda, og den er jo akkurat like genial denne gangen også. Den legendariske episoden hvor Heisenberg blir født i møtet med Tuco Salamanca, for eksempel. Ah!

3. Emily
Emma Mackey er en fin Emily Brontë, og det er mye her jeg liker, faktisk inkludert den hardhendte fiksingen av tidslinja fordi narrativet krever det. Og for en nydelig Branwell! Filmen gjør generelt en fin og subtil jobb med å antyde hvordan det nå hadde seg at Emily Brontë kunne skrive en så vill og lidenskapelig bok som Wuthering Heights er,

liefje sa for 2år siden:

Hvor fikk du sett den? Netflix har bare lagt den ut i enkelte land så vidt jeg skjønner.

amylin sa for 2år siden:

Kampen om Narvik går på kino. Regner med at det også er et alternativ her.

Eia sa for 2år siden:

Gaslit på Viaplay. Serien tar for seg Watergate-skandalen fra litt andre vinkler, blant annet fra Martha Mitchell (Julia Roberts), bakmennene bak skandalen og de utførende innbruddstyvene. Til tider meget gode skuespillerprestasjoner - vi liker serien veldig godt (sett 7 episoder).

-ea- sa for 2år siden:

Ellos eatnu - La elva leve. Se den! Den starter på kino på fredag. Om Alta-aksjonen, med Ella Marie Hætta Isaksen og en knallblå Opel Kadett i hovedrollene.

Skilpadda sa for 2år siden:

1. Glass Onion. Vi hadde gledet oss helt siden vi hørte at det skulle komme en oppfølger til fantastiske Knives Out, og det var virkelig en fest å se Benoit Blanc i aksjon igjen! Daniel Craig er en aldeles fabelaktig komedieskuespiller, og det er generelt et strålende lag av skuespillere her. Filmen er en minst like krass samfunnskritikk som den forrige, men selve historien er superunderholdende, og tidsånden er veldig tatt på kornet; dette er helt tydelig 2020, med en brakkesyk superdetektiv som spiller Among Us og den fantastiske lille detaljen at

2. Klaus. Vi var litt sent ute med å se julefilm, men denne var vel verdt å se. Flott animasjon, bra musikk, underholdende hovedpersoner, en by som er enda mindre julete enn the Town of Halloween, og verdens søteste lille samejente i en liten, men viktig birolle. Og akkurat passe rørende uten å gå helt over stag.

3. Decision to Leave. Jeg vet ikke om koreansk film alltid har vært så bra og verden bare oppdaget det etter at Parasite ble en sånn hit? Vi visste jo om Wong Kar-wai, og Bong Joon-ho hadde jo laget flere flotte filmer tidligere, men det er jo så mange! Decision to Leave er laget av Park Chan-wook, som tidligere har laget den originale vampyrfilmen Thirst og den vakre filmatiseringen av The Handmaiden. Denne gangen har han laget noe som ligner veldig på en film noir, men som har flere akter enn jeg ville forventet hvis dette hadde vært en amerikansk film (det er egentlig noe som har slått meg med både mange koreanske og mange japanske filmer, det at de ikke slutter på det stedet jeg ville forventet). Aldeles nydelig filmet, flotte skuespillere, rørende og spennende og forførende.

4. The White Lotus (sesong 1). Satirisk komediedrama om superrike mennesker som reiser til luksushotell i Hawaii, tar ut alle problemene sine på de ansatte og ødelegger livene til dem de kommer tett innpå (enten det er av ubetenksomhet, ondskapsfullhet eller idioti), og som så reiser hjem etter en mer eller mindre oppkvikkende ferie, mens de resterende hotellansatte klistrer på seg nye, stive glis for å ta mot neste runde gjester. Veldig underholdende og veldig godt spilt, men ubehagelig både av second-hand embarrassment og fordi man skjønner at det ikke kommer til å gå så bra med de få personene vi treffer som vi faktisk får sympati med. Men det er en komedie, altså! :knegg: Og vi lo mye.

5. Bones And All. Grim og blodig film om to unge mennesker i en amerikansk virkelighet der ikke mange bryr seg om hva som skjer med dem eller legger så veldig merke til om noen forsvinner. Kannibalisme er her fremstilt på en måte som ligner den vi så i den franske horrorfilmen Raw fra 2016, og mye av forskjellen ligger i at mens den handlet om en jente fra en høyt utdannet og velstående fransk familie, beskriver denne en hjemløs svart attenåring uten familie eller venner, på den desiderte skyggesiden av samfunnet. Strålende spill av både Taylor Russell og Timothée Chalamet, og så er det jo alltid en bonus å ha Mark Rylance med. Til tross for det blodige horrorkonseptet minnet den meg mer om 50 år gamle Badlands enn om nyere slasherfilmer, og noen skrekkfilm vil jeg absolutt ikke kalle den. Men det er nok ikke alle som har mage(!) til den, tror jeg.

6. The Banshees of Inisherin. Colin Farrell og Brendan Gleeson er glitrende makkere i en film som var tristere og grimmere enn vi kanskje trodde da vi satte den på, selv om vi burde gjettet det etter de tidligere filmene vi har sett av Martin McDonagh (In Bruges og Seven Psychopaths). To middelaldrende menn på en liten irsk øy tidlig på 1920-tallet har vært venner hele livet, men plutselig vil ikke den ene lenger. «Folk burde kanskje ikke bo på en liten øy med bare åtte andre mennesker» var mitt forslag til moral da filmen var slutt; den irske borgerkrigen er et dystert bakteppe i horisonten, og den billedskjønne landsbygda er ikke så idyllisk når man pirker litt i den. Filmanmelder Keith Phipps beskrev filmen konsist og bra som «the story of two friends who maybe aren’t friends at all set in an idyllic Irish locale that might actually be a soul-sapping trap». Indeed.

7. Tampopo. Sjarmerende, eksentrisk japansk film med velfortjent kult-lignende klassikerstatus som jeg ikke helt skjønner hvorfor vi ikke har sett før. Dels er det en morsom samuraipastisj, eller kanskje spaghettiwestern (ramen-western? ramen-eastern?), der to omreisende lastebilsjåfører engasjerer seg i å hjelpe en ung enke til å bli en perfekt ramenkokk, sammen med et ganske odde utvalg hjelpere. Dels er det en Wes Anderson-aktig historie med et galleri av underlige små bipersoner som lever i sine egne små fortellinger som vi bare får se en liten bit av. Men alt er sentrert rundt det fellesmenneskelige og sensuelle ved mat og kulinarisk nytelse.

8. No Time to Die. Fikk omsider somlet oss til å se Daniel Craigs siste Bond-film. Han er en av de aller beste i rollen, synes jeg, og så er det interessant at han har fått mye mer av en sammenhengende historie, fordelt på flere filmer, enn det som har vært vanlig før. Og så liker jeg at Moneypenny og Q er så unge og kule som de er, og at det er flere superkompetente kvinnelige agenter rundt omkring. Underholdende popcornaction og gode skuespillere over det hele, og litt vemodig at det er slutt.

9. All the Beauty and the Bloodshed. En av årets Oscarnominerte dokumentarfilmer, og den er virkelig verdt en tur på kino! Den handler om fotografen og aktivisten Nan Goldin og tar for det første for seg livet hennes, som strekker seg over flere både spennende og opprørende epoker i USAs nyere historie, og som er illustrert av både mye av hennes egen kunst og av bilder og filmsnutter av andre kunstnere. I tillegg er rammehistorien fortellingen om engasjementet hennes i å få stilt den styrtrike Sackler-familien til ansvar for deres skyld i at millioner av amerikanere ble avhengige av oxycontin og hundretusener endte opp med å dø som narkomane. En av de tingene som gjør at filmen grep meg så sterkt som den gjør, er at Goldin representerer en lang rekke demografier som veldig ofte ikke har noen stemme i offentligheten eller blir respektert eller tatt på alvor, men fordi hun er den hun er og har den posisjonen hun har i kunstverdenen, er hun en levende påminnelse om at alle de som gikk til grunne i ungdomsinstitusjoner, eller som sexarbeidere, eller kvinner med voldelige partnere, eller skeive kunstnere under aids-krisen, eller opioid-avhengige - alle disse var ordentlige, ekte, verdfifulle mennesker, og det som skjedde med dem var en uakseptabel tragedie.

10. M3GAN. Underholdende og vellaget moderne variant av Frankenstein, med litt ekkoer av Kubrick/Spielbergs AI og en uncanny robotdukke som ser ut som en mellomting mellom Chucky fra Child's Play-filmene og en av de rike, ufyselige jentene fra Heathers. Totalt forutsigbart plott, men veldig morsom, godt skrudd sammen og stilig (særlig med tanke på hvor lavt budsjettet må ha vært) og gode skuespillere, spesielt tanten og niesen som filmen er sentrert rundt.

amylin sa for 2år siden:

1. Bullet Train - lett, underholdende film med Brad Pitt, Michael Shannon og Ryan Reynolds bl.a. Koste meg.

2. Verdens verste menneske - endelig fikk jeg sett denne. For en film! Traff meg mer enn jeg hadde trodd. Sår og ærlig film, og jeg skal absolutt se de to andre.

3. Everything Everywhere All at Once - Kaotisk, godt skuespill, absurd og sår på en gang. Denne likte jeg veldig godt.

4. The Chef - Lettbeint underholdning om sosiale mediers makt og om farsrollen. God musikk og jeg ble underholdt.

5. Bones and All - Altså wow! Jeg synes det er utrolig godt gjort å få en film med et så ekkelt tema til å se så vakker ut. Filmatisk utrolig bra, og kjenner igjen Guadagnino. Som vanlig godt skuespill av Timothée Chalamet, og også av Taylor Russell. Skyldfølelse, skam, oppvekst, fattigdom, forelskelse, tilhørighet, men bør absolutt ikke ses mens du nyter en blodig biff.

amylin sa for 2år siden:

1. Bullet Train - lett, underholdende film med Brad Pitt, Michael Shannon og Ryan Reynolds bl.a. Koste meg.

2. Verdens verste menneske - endelig fikk jeg sett denne. For en film! Traff meg mer enn jeg hadde trodd. Sår og ærlig film, og jeg skal absolutt se de to andre.

3. Everything Everywhere All at Once - Kaotisk, godt skuespill, absurd og sår på en gang. Denne likte jeg veldig godt.

4. The Chef - Lettbeint underholdning om sosiale mediers makt og om farsrollen. God musikk og jeg ble underholdt.

5. Bones and All - Altså wow! Jeg synes det er utrolig godt gjort å få en film med et så ekkelt tema til å se så vakker ut. Filmatisk utrolig bra, og kjenner igjen Guadagnino. Som vanlig godt skuespill av Timothée Chalamet, og også av Taylor Russell. Skyldfølelse, skam, oppvekst, fattigdom, forelskelse, tilhørighet, men bør absolutt ikke ses mens du nyter en blodig biff.

6. Your Place or Mine - romcom, og ikke av det interessante slaget. Jeg liker å se romcoms om igjen, som f.eks. Notting Hill, Yesterday, Mamma Mia o.l. Denne kommer jeg ikke til å se om igjen. Den er tam, ikke morsom og rett og slett kjedelig.

7. Close - Nydelig! Fantastisk filmet med kamera nært på hovedkarakterene hele tiden. Et minimalt av dialog og hvor det ligger så mye i leveringen og det som ikke sies eller ikke skjer. Skuespillerprestasjonen til hovedkarakterene og spesielt Eden Dambrine er helt utrolig bra. Og den er så trist, så trist! Den traff meg sånn skikkelig, så godt at jeg måtte sitte hele rulleteksten ut før jeg beveget meg ut av kinosalen. Jeg klarte ikke slutte å gråte.

Skilpadda sa for 2år siden:

1. Glass Onion. Vi hadde gledet oss helt siden vi hørte at det skulle komme en oppfølger til fantastiske Knives Out, og det var virkelig en fest å se Benoit Blanc i aksjon igjen! Daniel Craig er en aldeles fabelaktig komedieskuespiller, og det er generelt et strålende lag av skuespillere her. Filmen er en minst like krass samfunnskritikk som den forrige, men selve historien er superunderholdende, og tidsånden er veldig tatt på kornet; dette er helt tydelig 2020, med en brakkesyk superdetektiv som spiller Among Us og den fantastiske lille detaljen at

2. Klaus. Vi var litt sent ute med å se julefilm, men denne var vel verdt å se. Flott animasjon, bra musikk, underholdende hovedpersoner, en by som er enda mindre julete enn the Town of Halloween, og verdens søteste lille samejente i en liten, men viktig birolle. Og akkurat passe rørende uten å gå helt over stag.

3. Decision to Leave. Jeg vet ikke om koreansk film alltid har vært så bra og verden bare oppdaget det etter at Parasite ble en sånn hit? Vi visste jo om Wong Kar-wai, og Bong Joon-ho hadde jo laget flere flotte filmer tidligere, men det er jo så mange! Decision to Leave er laget av Park Chan-wook, som tidligere har laget den originale vampyrfilmen Thirst og den vakre filmatiseringen av The Handmaiden. Denne gangen har han laget noe som ligner veldig på en film noir, men som har flere akter enn jeg ville forventet hvis dette hadde vært en amerikansk film (det er egentlig noe som har slått meg med både mange koreanske og mange japanske filmer, det at de ikke slutter på det stedet jeg ville forventet). Aldeles nydelig filmet, flotte skuespillere, rørende og spennende og forførende.

4. The White Lotus (sesong 1). Satirisk komediedrama om superrike mennesker som reiser til luksushotell i Hawaii, tar ut alle problemene sine på de ansatte og ødelegger livene til dem de kommer tett innpå (enten det er av ubetenksomhet, ondskapsfullhet eller idioti), og som så reiser hjem etter en mer eller mindre oppkvikkende ferie, mens de resterende hotellansatte klistrer på seg nye, stive glis for å ta mot neste runde gjester. Veldig underholdende og veldig godt spilt, men ubehagelig både av second-hand embarrassment og fordi man skjønner at det ikke kommer til å gå så bra med de få personene vi treffer som vi faktisk får sympati med. Men det er en komedie, altså! :knegg: Og vi lo mye.

5. Bones And All. Grim og blodig film om to unge mennesker i en amerikansk virkelighet der ikke mange bryr seg om hva som skjer med dem eller legger så veldig merke til om noen forsvinner. Kannibalisme er her fremstilt på en måte som ligner den vi så i den franske horrorfilmen Raw fra 2016, og mye av forskjellen ligger i at mens den handlet om en jente fra en høyt utdannet og velstående fransk familie, beskriver denne en hjemløs svart attenåring uten familie eller venner, på den desiderte skyggesiden av samfunnet. Strålende spill av både Taylor Russell og Timothée Chalamet, og så er det jo alltid en bonus å ha Mark Rylance med. Til tross for det blodige horrorkonseptet minnet den meg mer om 50 år gamle Badlands enn om nyere slasherfilmer, og noen skrekkfilm vil jeg absolutt ikke kalle den. Men det er nok ikke alle som har mage(!) til den, tror jeg.

6. The Banshees of Inisherin. Colin Farrell og Brendan Gleeson er glitrende makkere i en film som var tristere og grimmere enn vi kanskje trodde da vi satte den på, selv om vi burde gjettet det etter de tidligere filmene vi har sett av Martin McDonagh (In Bruges og Seven Psychopaths). To middelaldrende menn på en liten irsk øy tidlig på 1920-tallet har vært venner hele livet, men plutselig vil ikke den ene lenger. «Folk burde kanskje ikke bo på en liten øy med bare åtte andre mennesker» var mitt forslag til moral da filmen var slutt; den irske borgerkrigen er et dystert bakteppe i horisonten, og den billedskjønne landsbygda er ikke så idyllisk når man pirker litt i den. Filmanmelder Keith Phipps beskrev filmen konsist og bra som «the story of two friends who maybe aren’t friends at all set in an idyllic Irish locale that might actually be a soul-sapping trap». Indeed.

7. Tampopo. Sjarmerende, eksentrisk japansk film med velfortjent kult-lignende klassikerstatus som jeg ikke helt skjønner hvorfor vi ikke har sett før. Dels er det en morsom samuraipastisj, eller kanskje spaghettiwestern (ramen-western? ramen-eastern?), der to omreisende lastebilsjåfører engasjerer seg i å hjelpe en ung enke til å bli en perfekt ramenkokk, sammen med et ganske odde utvalg hjelpere. Dels er det en Wes Anderson-aktig historie med et galleri av underlige små bipersoner som lever i sine egne små fortellinger som vi bare får se en liten bit av. Men alt er sentrert rundt det fellesmenneskelige og sensuelle ved mat og kulinarisk nytelse.

8. No Time to Die. Fikk omsider somlet oss til å se Daniel Craigs siste Bond-film. Han er en av de aller beste i rollen, synes jeg, og så er det interessant at han har fått mye mer av en sammenhengende historie, fordelt på flere filmer, enn det som har vært vanlig før. Og så liker jeg at Moneypenny og Q er så unge og kule som de er, og at det er flere superkompetente kvinnelige agenter rundt omkring. Underholdende popcornaction og gode skuespillere over det hele, og litt vemodig at det er slutt.

9. All the Beauty and the Bloodshed. En av årets Oscarnominerte dokumentarfilmer, og den er virkelig verdt en tur på kino! Den handler om fotografen og aktivisten Nan Goldin og tar for det første for seg livet hennes, som strekker seg over flere både spennende og opprørende epoker i USAs nyere historie, og som er illustrert av både mye av hennes egen kunst og av bilder og filmsnutter av andre kunstnere. I tillegg er rammehistorien fortellingen om engasjementet hennes i å få stilt den styrtrike Sackler-familien til ansvar for deres skyld i at millioner av amerikanere ble avhengige av oxycontin og hundretusener endte opp med å dø som narkomane. En av de tingene som gjør at filmen grep meg så sterkt som den gjør, er at Goldin representerer en lang rekke demografier som veldig ofte ikke har noen stemme i offentligheten eller blir respektert eller tatt på alvor, men fordi hun er den hun er og har den posisjonen hun har i kunstverdenen, er hun en levende påminnelse om at alle de som gikk til grunne i ungdomsinstitusjoner, eller som sexarbeidere, eller kvinner med voldelige partnere, eller skeive kunstnere under aids-krisen, eller opioid-avhengige - alle disse var ordentlige, ekte, verdfifulle mennesker, og det som skjedde med dem var en uakseptabel tragedie.

10. M3GAN. Underholdende og vellaget moderne variant av Frankenstein, med litt ekkoer av Kubrick/Spielbergs AI og en uncanny robotdukke som ser ut som en mellomting mellom Chucky fra Child's Play-filmene og en av de rike, ufyselige jentene fra Heathers. Totalt forutsigbart plott, men veldig morsom, godt skrudd sammen og stilig (særlig med tanke på hvor lavt budsjettet må ha vært) og gode skuespillere, spesielt tanten og niesen som filmen er sentrert rundt.

11. The Bear (sesong 1). Velspilt, hektisk og rørende serie om sorg og matlaging og Chicago og familie (på godt og vondt, og både blodfamilie og funnen familie) og restaurantdrift, og om å føle at man aldri helt strekker til eller helt rekker over alt man skal, men også om samhold og varme og om å gi hverandre (og seg selv) en ny sjanse.

12. Something In the Dirt. Underholdende, original og lett kaotisk mockumentary - eller er det en parodi på en mockumentary? Eller bare en parodi på en amatørdokumentar? Eller er det bare det som skjer når to dyktige og erfarne filmskapere (som blant annet tidligere har laget nydelige Spring) prøver å tøye grensene for hva det er mulig for dem å lage under pandemien, med nesten bare seg selv som skuespillere og nesten bare filmet i og utenfor ett enkelt rom i Los Angeles? De to unge, dysfunksjonelle mennene som møtes over en potensielt overnaturlig hendelse og danner et temmelig odde partnerskap for å dokumentere det, er overbevisende skrevet og spilt, og filmen er både morsom og medrivende.

13. Dune. Visuelt storslagent og spennende, med dyktige skuespillere som klarer å bære tyngden i historien og jevnt over gjøre det grandiost i stedet for selvhøytidelig. Jeg husker bare bruddstykker av scifi-klassikeren, som jeg leste for omtrent 30 år siden, men jeg er nysgjerrig på i hvilken grad Denis Villeneuve vil forsøke å gjenskape Frank Herberts visjon og i hvilken grad han vil oppdatere den til et mer moderne blikk. Timothée Chalamet er karismatisk nok til å være en ganske overbevisende Paul Atreides, og jeg ser frem til å se mer av både ham, den koloniserte planeten Arrakis og det ørkenboende folket som hører hjemme der.

14. Sherlock Jr. Buster Keaton var en virkelig genial komiker, og det er fort gjort å glemme at han var den første som gjorde mange av de aldeles ville stuntene her. Genuint morsom og sjarmerende film med forventet fantastisk fysisk komedie i tillegg til mange uventet effektive vittige gags. (Og hvorfor er det ingen som lager filmer på tre kvarter nå for tiden?)

15. Bumblebee. Pastisj over åttitallsfilm som jeg ble overraskende sjarmert av, selv om Transformers er en franchise jeg aldri har hatt noe som helst forhold til. Filmen er overbevisende åttitalls på omtrent samme måte som Stranger Things (det vil si mindre sexistisk og rasistisk enn faktisk åttitallskultur, men ellers nesten mer typisk for tiåret enn noe av det som faktisk ble laget på den tiden), og den har gode skuespillere i de sentrale rollene, særlig Hailee Steinfeld i hovedrollen. Ikke minst er det morsomt å se John Cena i en liten, men perfekt rolle, noen år før han demonstrerte det komiske talentet sitt i Peacemaker. Det er ellers ekkoer av både ET og The Iron Giant her, og filmen har forsåvidt ikke ett originalt bein, men det tror jeg kanskje ikke var meningen heller.

16. Nosferatu. Jeg hadde aldri sett denne klassiske tyske skrekkfilmen fra 1922 før, og det var stas å se hvor så mange tropes og klisjeer kommer fra! Vi så den i en Cinematek-oppsetning med (veldig bra) live musikk, og det er klart musikken hevet opplevelsen voldsomt, men det er jammen mange ordentlig stemningsfulle og creepy scener i filmen også. Og så er det artig å se ordentlig gamle filmer fra før alle liksom visste hvordan man forteller en historie på film; visstnok var for eksempel dette den første som gjorde bruk av montasjer for å vise ting som skjer på samme tid ulike steder (klipping mellom Draculas skipsreise og heltens heseblesende forsøk på å komme hjem før ham). Og så er det jo en flott vampyr, da!

Toffskij sa for 1år siden:

1. What We Do in the Shadows, s4
Man skulle jo tro at serien var slutt etter s3, men neida! De utroligste utviklinger finner sted, og noen av seriens mest geniale episoder dukker opp. Særlig de tre siste, så ikke gi opp!

2. Breaking Bad, s1
Vi ser den om igjen med Secunda, og den er jo akkurat like genial denne gangen også. Den legendariske episoden hvor Heisenberg blir født i møtet med Tuco Salamanca, for eksempel. Ah!

3. Emily
Emma Mackey er en fin Emily Brontë, og det er mye her jeg liker, faktisk inkludert den hardhendte fiksingen av tidslinja fordi narrativet krever det. Og for en nydelig Branwell! Filmen gjør generelt en fin og subtil jobb med å antyde hvordan det nå hadde seg at Emily Brontë kunne skrive en så vill og lidenskapelig bok som Wuthering Heights er,

4. Pride and Prejudice (2005)
Første gang jeg så den ble jeg bare irritert fordi de hadde kuttet så mye rart og alt var så annerledes enn jeg hadde tenkt, men aller, aller mest fordi Mr. Darcy var så trist og stakkarslig. Men nå, etter bare 18 år, var jeg omsider klar til å like den riktig godt, Keira Knightley er en nydelig lattermild Lizzie og til og med den forpinte Mr. Darcy hadde faktisk sin sjarm.

5. La Dégustation
Over alle støvleskaft fransk og nokså beklemmende romantisk komedie om en gretten vinhandler og en jordmor med høylytt tikkende biologisk klokke. Svært lite progressive kjønnsroller! Men som tittelen antyder, er det også en hel del ganske morsom vinsmaking, og trøsten var at arrangementet var sånn at vi fikk smake på de samme vinene etterpå. Den gretne vinhandleren gjorde i det minste rett i å ruge over sin flaske Château Margaux. Ikke se den om du ikke også får vin.

6. Moonstruck
Jeg hadde aldri sett den før, men den er jo utrolig morsom og sjarmerende og New York-italiensk!

Skilpadda sa for 1år siden:

1. Glass Onion. Vi hadde gledet oss helt siden vi hørte at det skulle komme en oppfølger til fantastiske Knives Out, og det var virkelig en fest å se Benoit Blanc i aksjon igjen! Daniel Craig er en aldeles fabelaktig komedieskuespiller, og det er generelt et strålende lag av skuespillere her. Filmen er en minst like krass samfunnskritikk som den forrige, men selve historien er superunderholdende, og tidsånden er veldig tatt på kornet; dette er helt tydelig 2020, med en brakkesyk superdetektiv som spiller Among Us og den fantastiske lille detaljen at

2. Klaus. Vi var litt sent ute med å se julefilm, men denne var vel verdt å se. Flott animasjon, bra musikk, underholdende hovedpersoner, en by som er enda mindre julete enn the Town of Halloween, og verdens søteste lille samejente i en liten, men viktig birolle. Og akkurat passe rørende uten å gå helt over stag.

3. Decision to Leave. Jeg vet ikke om koreansk film alltid har vært så bra og verden bare oppdaget det etter at Parasite ble en sånn hit? Vi visste jo om Wong Kar-wai, og Bong Joon-ho hadde jo laget flere flotte filmer tidligere, men det er jo så mange! Decision to Leave er laget av Park Chan-wook, som tidligere har laget den originale vampyrfilmen Thirst og den vakre filmatiseringen av The Handmaiden. Denne gangen har han laget noe som ligner veldig på en film noir, men som har flere akter enn jeg ville forventet hvis dette hadde vært en amerikansk film (det er egentlig noe som har slått meg med både mange koreanske og mange japanske filmer, det at de ikke slutter på det stedet jeg ville forventet). Aldeles nydelig filmet, flotte skuespillere, rørende og spennende og forførende.

4. The White Lotus (sesong 1). Satirisk komediedrama om superrike mennesker som reiser til luksushotell i Hawaii, tar ut alle problemene sine på de ansatte og ødelegger livene til dem de kommer tett innpå (enten det er av ubetenksomhet, ondskapsfullhet eller idioti), og som så reiser hjem etter en mer eller mindre oppkvikkende ferie, mens de resterende hotellansatte klistrer på seg nye, stive glis for å ta mot neste runde gjester. Veldig underholdende og veldig godt spilt, men ubehagelig både av second-hand embarrassment og fordi man skjønner at det ikke kommer til å gå så bra med de få personene vi treffer som vi faktisk får sympati med. Men det er en komedie, altså! :knegg: Og vi lo mye.

5. Bones And All. Grim og blodig film om to unge mennesker i en amerikansk virkelighet der ikke mange bryr seg om hva som skjer med dem eller legger så veldig merke til om noen forsvinner. Kannibalisme er her fremstilt på en måte som ligner den vi så i den franske horrorfilmen Raw fra 2016, og mye av forskjellen ligger i at mens den handlet om en jente fra en høyt utdannet og velstående fransk familie, beskriver denne en hjemløs svart attenåring uten familie eller venner, på den desiderte skyggesiden av samfunnet. Strålende spill av både Taylor Russell og Timothée Chalamet, og så er det jo alltid en bonus å ha Mark Rylance med. Til tross for det blodige horrorkonseptet minnet den meg mer om 50 år gamle Badlands enn om nyere slasherfilmer, og noen skrekkfilm vil jeg absolutt ikke kalle den. Men det er nok ikke alle som har mage(!) til den, tror jeg.

6. The Banshees of Inisherin. Colin Farrell og Brendan Gleeson er glitrende makkere i en film som var tristere og grimmere enn vi kanskje trodde da vi satte den på, selv om vi burde gjettet det etter de tidligere filmene vi har sett av Martin McDonagh (In Bruges og Seven Psychopaths). To middelaldrende menn på en liten irsk øy tidlig på 1920-tallet har vært venner hele livet, men plutselig vil ikke den ene lenger. «Folk burde kanskje ikke bo på en liten øy med bare åtte andre mennesker» var mitt forslag til moral da filmen var slutt; den irske borgerkrigen er et dystert bakteppe i horisonten, og den billedskjønne landsbygda er ikke så idyllisk når man pirker litt i den. Filmanmelder Keith Phipps beskrev filmen konsist og bra som «the story of two friends who maybe aren’t friends at all set in an idyllic Irish locale that might actually be a soul-sapping trap». Indeed.

7. Tampopo. Sjarmerende, eksentrisk japansk film med velfortjent kult-lignende klassikerstatus som jeg ikke helt skjønner hvorfor vi ikke har sett før. Dels er det en morsom samuraipastisj, eller kanskje spaghettiwestern (ramen-western? ramen-eastern?), der to omreisende lastebilsjåfører engasjerer seg i å hjelpe en ung enke til å bli en perfekt ramenkokk, sammen med et ganske odde utvalg hjelpere. Dels er det en Wes Anderson-aktig historie med et galleri av underlige små bipersoner som lever i sine egne små fortellinger som vi bare får se en liten bit av. Men alt er sentrert rundt det fellesmenneskelige og sensuelle ved mat og kulinarisk nytelse.

8. No Time to Die. Fikk omsider somlet oss til å se Daniel Craigs siste Bond-film. Han er en av de aller beste i rollen, synes jeg, og så er det interessant at han har fått mye mer av en sammenhengende historie, fordelt på flere filmer, enn det som har vært vanlig før. Og så liker jeg at Moneypenny og Q er så unge og kule som de er, og at det er flere superkompetente kvinnelige agenter rundt omkring. Underholdende popcornaction og gode skuespillere over det hele, og litt vemodig at det er slutt.

9. All the Beauty and the Bloodshed. En av årets Oscarnominerte dokumentarfilmer, og den er virkelig verdt en tur på kino! Den handler om fotografen og aktivisten Nan Goldin og tar for det første for seg livet hennes, som strekker seg over flere både spennende og opprørende epoker i USAs nyere historie, og som er illustrert av både mye av hennes egen kunst og av bilder og filmsnutter av andre kunstnere. I tillegg er rammehistorien fortellingen om engasjementet hennes i å få stilt den styrtrike Sackler-familien til ansvar for deres skyld i at millioner av amerikanere ble avhengige av oxycontin og hundretusener endte opp med å dø som narkomane. En av de tingene som gjør at filmen grep meg så sterkt som den gjør, er at Goldin representerer en lang rekke demografier som veldig ofte ikke har noen stemme i offentligheten eller blir respektert eller tatt på alvor, men fordi hun er den hun er og har den posisjonen hun har i kunstverdenen, er hun en levende påminnelse om at alle de som gikk til grunne i ungdomsinstitusjoner, eller som sexarbeidere, eller kvinner med voldelige partnere, eller skeive kunstnere under aids-krisen, eller opioid-avhengige - alle disse var ordentlige, ekte, verdfifulle mennesker, og det som skjedde med dem var en uakseptabel tragedie.

10. M3GAN. Underholdende og vellaget moderne variant av Frankenstein, med litt ekkoer av Kubrick/Spielbergs AI og en uncanny robotdukke som ser ut som en mellomting mellom Chucky fra Child's Play-filmene og en av de rike, ufyselige jentene fra Heathers. Totalt forutsigbart plott, men veldig morsom, godt skrudd sammen og stilig (særlig med tanke på hvor lavt budsjettet må ha vært) og gode skuespillere, spesielt tanten og niesen som filmen er sentrert rundt.

11. The Bear (sesong 1). Velspilt, hektisk og rørende serie om sorg og matlaging og Chicago og familie (på godt og vondt, og både blodfamilie og funnen familie) og restaurantdrift, og om å føle at man aldri helt strekker til eller helt rekker over alt man skal, men også om samhold og varme og om å gi hverandre (og seg selv) en ny sjanse.

12. Something In the Dirt. Underholdende, original og lett kaotisk mockumentary - eller er det en parodi på en mockumentary? Eller bare en parodi på en amatørdokumentar? Eller er det bare det som skjer når to dyktige og erfarne filmskapere (som blant annet tidligere har laget nydelige Spring) prøver å tøye grensene for hva det er mulig for dem å lage under pandemien, med nesten bare seg selv som skuespillere og nesten bare filmet i og utenfor ett enkelt rom i Los Angeles? De to unge, dysfunksjonelle mennene som møtes over en potensielt overnaturlig hendelse og danner et temmelig odde partnerskap for å dokumentere det, er overbevisende skrevet og spilt, og filmen er både morsom og medrivende.

13. Dune. Visuelt storslagent og spennende, med dyktige skuespillere som klarer å bære tyngden i historien og jevnt over gjøre det grandiost i stedet for selvhøytidelig. Jeg husker bare bruddstykker av scifi-klassikeren, som jeg leste for omtrent 30 år siden, men jeg er nysgjerrig på i hvilken grad Denis Villeneuve vil forsøke å gjenskape Frank Herberts visjon og i hvilken grad han vil oppdatere den til et mer moderne blikk. Timothée Chalamet er karismatisk nok til å være en ganske overbevisende Paul Atreides, og jeg ser frem til å se mer av både ham, den koloniserte planeten Arrakis og det ørkenboende folket som hører hjemme der.

14. Sherlock Jr. Buster Keaton var en virkelig genial komiker, og det er fort gjort å glemme at han var den første som gjorde mange av de aldeles ville stuntene her. Genuint morsom og sjarmerende film med forventet fantastisk fysisk komedie i tillegg til mange uventet effektive vittige gags. (Og hvorfor er det ingen som lager filmer på tre kvarter nå for tiden?)

15. Bumblebee. Pastisj over åttitallsfilm som jeg ble overraskende sjarmert av, selv om Transformers er en franchise jeg aldri har hatt noe som helst forhold til. Filmen er overbevisende åttitalls på omtrent samme måte som Stranger Things (det vil si mindre sexistisk og rasistisk enn faktisk åttitallskultur, men ellers nesten mer typisk for tiåret enn noe av det som faktisk ble laget på den tiden), og den har gode skuespillere i de sentrale rollene, særlig Hailee Steinfeld i hovedrollen. Ikke minst er det morsomt å se John Cena i en liten, men perfekt rolle, noen år før han demonstrerte det komiske talentet sitt i Peacemaker. Det er ellers ekkoer av både ET og The Iron Giant her, og filmen har forsåvidt ikke ett originalt bein, men det tror jeg kanskje ikke var meningen heller.

16. Nosferatu. Jeg hadde aldri sett denne klassiske tyske skrekkfilmen fra 1922 før, og det var stas å se hvor så mange tropes og klisjeer kommer fra! Vi så den i en Cinematek-oppsetning med (veldig bra) live musikk, og det er klart musikken hevet opplevelsen voldsomt, men det er jammen mange ordentlig stemningsfulle og creepy scener i filmen også. Og så er det artig å se ordentlig gamle filmer fra før alle liksom visste hvordan man forteller en historie på film; visstnok var for eksempel dette den første som gjorde bruk av montasjer for å vise ting som skjer på samme tid ulike steder (klipping mellom Draculas skipsreise og heltens heseblesende forsøk på å komme hjem før ham). Og så er det jo en flott vampyr, da!

17. Weird: The Al Yankovic Story. Vi så denne et par dager før vi skulle se Weird Al live, litt som oppvarming, og det var veldig gøy. Jeg visste at dette ikke egentlig var en dokumentarisk biopic, men jeg visste ikke i hvilken grad det ikke var det! Daniel Radcliffe er, igjen, strålende som veldig odde komisk talent, og filmen er helt hinsides det meste som ligner realisme. Den er ikke akkurat en parodi på den klisjefylte «ung, talentfull musiker trosser kjipe foreldre og andre hindere i veien mot stjernestatus», men den er heller ikke helt en sånn kjærlig pastisj som så mange av parodisangene til Weird Al er. Stas å kjenne igjen mange kjente fjes (blant annet Al Yankovic selv) i ymse biroller.

18. Marcel the Shell with Shoes On. Ingen av oss visste helt hva dette skulle være før vi så den, og jeg er fremdeles litt i stuss om hvordan jeg skal beskrive den. Den er veldig sjarmerende og ganske rørende uten å være for søtsuppete, og den er original, og den har fine stop motion-effekter og en nydelig animert hovedperson med masse personlighet, til tross for hvor enkel han ser ut. Anbefales!

19. The Heroic Trio. Kjempekul Hong Kong-superheltfilm fra 1993, med alltid fabelaktige Michelle Yeoh sammen med blant annet fantastiske Maggie Cheung. 18 kidnappede babyer, kule (og ikke overlange!) kampsekvenser; et supermonster, en superhelt med hemmelig identitet, en superskurk med hemmelig forhistorie og en som i utgangspunktet ikke er helt sikker på om hun skal være superhelt eller -skurk, og veldig stilige, nesten steampunk-aktige kulisser. Veldig underholdende, visuelt fantastisk, og overraskende brutalt. Og det ble visst laget en oppfølger allerede samme år; gjett om vi skal se den også!

Toffskij sa for 1år siden:

1. What We Do in the Shadows, s4
Man skulle jo tro at serien var slutt etter s3, men neida! De utroligste utviklinger finner sted, og noen av seriens mest geniale episoder dukker opp. Særlig de tre siste, så ikke gi opp!

2. Breaking Bad, s1
Vi ser den om igjen med Secunda, og den er jo akkurat like genial denne gangen også. Den legendariske episoden hvor Heisenberg blir født i møtet med Tuco Salamanca, for eksempel. Ah!

3. Emily
Emma Mackey er en fin Emily Brontë, og det er mye her jeg liker, faktisk inkludert den hardhendte fiksingen av tidslinja fordi narrativet krever det. Og for en nydelig Branwell! Filmen gjør generelt en fin og subtil jobb med å antyde hvordan det nå hadde seg at Emily Brontë kunne skrive en så vill og lidenskapelig bok som Wuthering Heights er,

4. Pride and Prejudice (2005)
Første gang jeg så den ble jeg bare irritert fordi de hadde kuttet så mye rart og alt var så annerledes enn jeg hadde tenkt, men aller, aller mest fordi Mr. Darcy var så trist og stakkarslig. Men nå, etter bare 18 år, var jeg omsider klar til å like den riktig godt, Keira Knightley er en nydelig lattermild Lizzie og til og med den forpinte Mr. Darcy hadde faktisk sin sjarm.

5. La Dégustation
Over alle støvleskaft fransk og nokså beklemmende romantisk komedie om en gretten vinhandler og en jordmor med høylytt tikkende biologisk klokke. Svært lite progressive kjønnsroller! Men som tittelen antyder, er det også en hel del ganske morsom vinsmaking, og trøsten var at arrangementet var sånn at vi fikk smake på de samme vinene etterpå. Den gretne vinhandleren gjorde i det minste rett i å ruge over sin flaske Château Margaux. Ikke se den om du ikke også får vin.

6. Moonstruck
Jeg hadde aldri sett den før, men den er jo utrolig morsom og sjarmerende og New York-italiensk!

7. You Know It's Going to Be about War / When Spring Came to Bucha
To veldig forskjellige dokumentarfilmer on invasjonen i Ukraina – en om stemningen i Kyiv sommeren 2022 og en mye grimmere om oppryddingen i Butsja etter at russerne ble drevet ut derfra. Veldig levende tidsbilder begge to (og utrolig interessant språkbruk!).

8. Breaking Bad, s. 2
Saul Goodman (som veldig raskt påpeker at han egentlig heter McGill)! Mike Ehrmantraut! Gus Fring! Og noen av de aller mest hjerteskjærende episodene i hele serien.

Skilpadda sa for 1år siden:

1. Glass Onion. Vi hadde gledet oss helt siden vi hørte at det skulle komme en oppfølger til fantastiske Knives Out, og det var virkelig en fest å se Benoit Blanc i aksjon igjen! Daniel Craig er en aldeles fabelaktig komedieskuespiller, og det er generelt et strålende lag av skuespillere her. Filmen er en minst like krass samfunnskritikk som den forrige, men selve historien er superunderholdende, og tidsånden er veldig tatt på kornet; dette er helt tydelig 2020, med en brakkesyk superdetektiv som spiller Among Us og den fantastiske lille detaljen at

2. Klaus. Vi var litt sent ute med å se julefilm, men denne var vel verdt å se. Flott animasjon, bra musikk, underholdende hovedpersoner, en by som er enda mindre julete enn the Town of Halloween, og verdens søteste lille samejente i en liten, men viktig birolle. Og akkurat passe rørende uten å gå helt over stag.

3. Decision to Leave. Jeg vet ikke om koreansk film alltid har vært så bra og verden bare oppdaget det etter at Parasite ble en sånn hit? Vi visste jo om Wong Kar-wai, og Bong Joon-ho hadde jo laget flere flotte filmer tidligere, men det er jo så mange! Decision to Leave er laget av Park Chan-wook, som tidligere har laget den originale vampyrfilmen Thirst og den vakre filmatiseringen av The Handmaiden. Denne gangen har han laget noe som ligner veldig på en film noir, men som har flere akter enn jeg ville forventet hvis dette hadde vært en amerikansk film (det er egentlig noe som har slått meg med både mange koreanske og mange japanske filmer, det at de ikke slutter på det stedet jeg ville forventet). Aldeles nydelig filmet, flotte skuespillere, rørende og spennende og forførende.

4. The White Lotus (sesong 1). Satirisk komediedrama om superrike mennesker som reiser til luksushotell i Hawaii, tar ut alle problemene sine på de ansatte og ødelegger livene til dem de kommer tett innpå (enten det er av ubetenksomhet, ondskapsfullhet eller idioti), og som så reiser hjem etter en mer eller mindre oppkvikkende ferie, mens de resterende hotellansatte klistrer på seg nye, stive glis for å ta mot neste runde gjester. Veldig underholdende og veldig godt spilt, men ubehagelig både av second-hand embarrassment og fordi man skjønner at det ikke kommer til å gå så bra med de få personene vi treffer som vi faktisk får sympati med. Men det er en komedie, altså! :knegg: Og vi lo mye.

5. Bones And All. Grim og blodig film om to unge mennesker i en amerikansk virkelighet der ikke mange bryr seg om hva som skjer med dem eller legger så veldig merke til om noen forsvinner. Kannibalisme er her fremstilt på en måte som ligner den vi så i den franske horrorfilmen Raw fra 2016, og mye av forskjellen ligger i at mens den handlet om en jente fra en høyt utdannet og velstående fransk familie, beskriver denne en hjemløs svart attenåring uten familie eller venner, på den desiderte skyggesiden av samfunnet. Strålende spill av både Taylor Russell og Timothée Chalamet, og så er det jo alltid en bonus å ha Mark Rylance med. Til tross for det blodige horrorkonseptet minnet den meg mer om 50 år gamle Badlands enn om nyere slasherfilmer, og noen skrekkfilm vil jeg absolutt ikke kalle den. Men det er nok ikke alle som har mage(!) til den, tror jeg.

6. The Banshees of Inisherin. Colin Farrell og Brendan Gleeson er glitrende makkere i en film som var tristere og grimmere enn vi kanskje trodde da vi satte den på, selv om vi burde gjettet det etter de tidligere filmene vi har sett av Martin McDonagh (In Bruges og Seven Psychopaths). To middelaldrende menn på en liten irsk øy tidlig på 1920-tallet har vært venner hele livet, men plutselig vil ikke den ene lenger. «Folk burde kanskje ikke bo på en liten øy med bare åtte andre mennesker» var mitt forslag til moral da filmen var slutt; den irske borgerkrigen er et dystert bakteppe i horisonten, og den billedskjønne landsbygda er ikke så idyllisk når man pirker litt i den. Filmanmelder Keith Phipps beskrev filmen konsist og bra som «the story of two friends who maybe aren’t friends at all set in an idyllic Irish locale that might actually be a soul-sapping trap». Indeed.

7. Tampopo. Sjarmerende, eksentrisk japansk film med velfortjent kult-lignende klassikerstatus som jeg ikke helt skjønner hvorfor vi ikke har sett før. Dels er det en morsom samuraipastisj, eller kanskje spaghettiwestern (ramen-western? ramen-eastern?), der to omreisende lastebilsjåfører engasjerer seg i å hjelpe en ung enke til å bli en perfekt ramenkokk, sammen med et ganske odde utvalg hjelpere. Dels er det en Wes Anderson-aktig historie med et galleri av underlige små bipersoner som lever i sine egne små fortellinger som vi bare får se en liten bit av. Men alt er sentrert rundt det fellesmenneskelige og sensuelle ved mat og kulinarisk nytelse.

8. No Time to Die. Fikk omsider somlet oss til å se Daniel Craigs siste Bond-film. Han er en av de aller beste i rollen, synes jeg, og så er det interessant at han har fått mye mer av en sammenhengende historie, fordelt på flere filmer, enn det som har vært vanlig før. Og så liker jeg at Moneypenny og Q er så unge og kule som de er, og at det er flere superkompetente kvinnelige agenter rundt omkring. Underholdende popcornaction og gode skuespillere over det hele, og litt vemodig at det er slutt.

9. All the Beauty and the Bloodshed. En av årets Oscarnominerte dokumentarfilmer, og den er virkelig verdt en tur på kino! Den handler om fotografen og aktivisten Nan Goldin og tar for det første for seg livet hennes, som strekker seg over flere både spennende og opprørende epoker i USAs nyere historie, og som er illustrert av både mye av hennes egen kunst og av bilder og filmsnutter av andre kunstnere. I tillegg er rammehistorien fortellingen om engasjementet hennes i å få stilt den styrtrike Sackler-familien til ansvar for deres skyld i at millioner av amerikanere ble avhengige av oxycontin og hundretusener endte opp med å dø som narkomane. En av de tingene som gjør at filmen grep meg så sterkt som den gjør, er at Goldin representerer en lang rekke demografier som veldig ofte ikke har noen stemme i offentligheten eller blir respektert eller tatt på alvor, men fordi hun er den hun er og har den posisjonen hun har i kunstverdenen, er hun en levende påminnelse om at alle de som gikk til grunne i ungdomsinstitusjoner, eller som sexarbeidere, eller kvinner med voldelige partnere, eller skeive kunstnere under aids-krisen, eller opioid-avhengige - alle disse var ordentlige, ekte, verdfifulle mennesker, og det som skjedde med dem var en uakseptabel tragedie.

10. M3GAN. Underholdende og vellaget moderne variant av Frankenstein, med litt ekkoer av Kubrick/Spielbergs AI og en uncanny robotdukke som ser ut som en mellomting mellom Chucky fra Child's Play-filmene og en av de rike, ufyselige jentene fra Heathers. Totalt forutsigbart plott, men veldig morsom, godt skrudd sammen og stilig (særlig med tanke på hvor lavt budsjettet må ha vært) og gode skuespillere, spesielt tanten og niesen som filmen er sentrert rundt.

11. The Bear (sesong 1). Velspilt, hektisk og rørende serie om sorg og matlaging og Chicago og familie (på godt og vondt, og både blodfamilie og funnen familie) og restaurantdrift, og om å føle at man aldri helt strekker til eller helt rekker over alt man skal, men også om samhold og varme og om å gi hverandre (og seg selv) en ny sjanse.

12. Something In the Dirt. Underholdende, original og lett kaotisk mockumentary - eller er det en parodi på en mockumentary? Eller bare en parodi på en amatørdokumentar? Eller er det bare det som skjer når to dyktige og erfarne filmskapere (som blant annet tidligere har laget nydelige Spring) prøver å tøye grensene for hva det er mulig for dem å lage under pandemien, med nesten bare seg selv som skuespillere og nesten bare filmet i og utenfor ett enkelt rom i Los Angeles? De to unge, dysfunksjonelle mennene som møtes over en potensielt overnaturlig hendelse og danner et temmelig odde partnerskap for å dokumentere det, er overbevisende skrevet og spilt, og filmen er både morsom og medrivende.

13. Dune. Visuelt storslagent og spennende, med dyktige skuespillere som klarer å bære tyngden i historien og jevnt over gjøre det grandiost i stedet for selvhøytidelig. Jeg husker bare bruddstykker av scifi-klassikeren, som jeg leste for omtrent 30 år siden, men jeg er nysgjerrig på i hvilken grad Denis Villeneuve vil forsøke å gjenskape Frank Herberts visjon og i hvilken grad han vil oppdatere den til et mer moderne blikk. Timothée Chalamet er karismatisk nok til å være en ganske overbevisende Paul Atreides, og jeg ser frem til å se mer av både ham, den koloniserte planeten Arrakis og det ørkenboende folket som hører hjemme der.

14. Sherlock Jr. Buster Keaton var en virkelig genial komiker, og det er fort gjort å glemme at han var den første som gjorde mange av de aldeles ville stuntene her. Genuint morsom og sjarmerende film med forventet fantastisk fysisk komedie i tillegg til mange uventet effektive vittige gags. (Og hvorfor er det ingen som lager filmer på tre kvarter nå for tiden?)

15. Bumblebee. Pastisj over åttitallsfilm som jeg ble overraskende sjarmert av, selv om Transformers er en franchise jeg aldri har hatt noe som helst forhold til. Filmen er overbevisende åttitalls på omtrent samme måte som Stranger Things (det vil si mindre sexistisk og rasistisk enn faktisk åttitallskultur, men ellers nesten mer typisk for tiåret enn noe av det som faktisk ble laget på den tiden), og den har gode skuespillere i de sentrale rollene, særlig Hailee Steinfeld i hovedrollen. Ikke minst er det morsomt å se John Cena i en liten, men perfekt rolle, noen år før han demonstrerte det komiske talentet sitt i Peacemaker. Det er ellers ekkoer av både ET og The Iron Giant her, og filmen har forsåvidt ikke ett originalt bein, men det tror jeg kanskje ikke var meningen heller.

16. Nosferatu. Jeg hadde aldri sett denne klassiske tyske skrekkfilmen fra 1922 før, og det var stas å se hvor så mange tropes og klisjeer kommer fra! Vi så den i en Cinematek-oppsetning med (veldig bra) live musikk, og det er klart musikken hevet opplevelsen voldsomt, men det er jammen mange ordentlig stemningsfulle og creepy scener i filmen også. Og så er det artig å se ordentlig gamle filmer fra før alle liksom visste hvordan man forteller en historie på film; visstnok var for eksempel dette den første som gjorde bruk av montasjer for å vise ting som skjer på samme tid ulike steder (klipping mellom Draculas skipsreise og heltens heseblesende forsøk på å komme hjem før ham). Og så er det jo en flott vampyr, da!

17. Weird: The Al Yankovic Story. Vi så denne et par dager før vi skulle se Weird Al live, litt som oppvarming, og det var veldig gøy. Jeg visste at dette ikke egentlig var en dokumentarisk biopic, men jeg visste ikke i hvilken grad det ikke var det! Daniel Radcliffe er, igjen, strålende som veldig odde komisk talent, og filmen er helt hinsides det meste som ligner realisme. Den er ikke akkurat en parodi på den klisjefylte «ung, talentfull musiker trosser kjipe foreldre og andre hindere i veien mot stjernestatus», men den er heller ikke helt en sånn kjærlig pastisj som så mange av parodisangene til Weird Al er. Stas å kjenne igjen mange kjente fjes (blant annet Al Yankovic selv) i ymse biroller.

18. Marcel the Shell with Shoes On. Ingen av oss visste helt hva dette skulle være før vi så den, og jeg er fremdeles litt i stuss om hvordan jeg skal beskrive den. Den er veldig sjarmerende og ganske rørende uten å være for søtsuppete, og den er original, og den har fine stop motion-effekter og en nydelig animert hovedperson med masse personlighet, til tross for hvor enkel han ser ut. Anbefales!

19. The Heroic Trio. Kjempekul Hong Kong-superheltfilm fra 1993, med alltid fabelaktige Michelle Yeoh sammen med blant annet fantastiske Maggie Cheung. 18 kidnappede babyer, kule (og ikke overlange!) kampsekvenser; et supermonster, en superhelt med hemmelig identitet, en superskurk med hemmelig forhistorie og en som i utgangspunktet ikke er helt sikker på om hun skal være superhelt eller -skurk, og veldig stilige, nesten steampunk-aktige kulisser. Veldig underholdende, visuelt fantastisk, og overraskende brutalt. Og det ble visst laget en oppfølger allerede samme år; gjett om vi skal se den også!

20. Tim's Vermeer. Fascinerende og underholdende dokumentar om en kunstinteressert ingeniør/oppfinner som mener å ha funnet ut hvordan Vermeer kan ha malt bildene sine ved hjelp av camera obscura og speil. Tittelens Tim blir fullstendig oppslukt av oppdagelsen og prøver, Heyerdahl-aktig, å sannsynliggjøre teorien ved å gjennomføre stuntet selv, det vil her si å male en kopi av et Vermeer-bilde uten å noen gang ha forsøkt seg på å tegne eller male noe før. Både den genialt enkle teknikken han kommer frem til og den ufattelige presisjonen han legger i å kopiere rommet Vermeer malte i gjør dette både morsomt og interessant.

21. The Last of Us (sesong 1). Hva heter «harrowing»*på norsk? Opprivende, kanskje? Det er et ganske dekkende ord for denne påkostede dramatiseringen av det brutale, postapokalyptiske zombiespillet av samme navn. Og postapokalypsen er langt grimmere og skumlere enn zombiene (som man egentlig ser overraskende lite til). Hva skjer med menneskene når verden faller sammen i løpet av et par dager? Hvem slåss om makten, og hvordan behandler mennesker hverandre når de ikke har noe igjen å tape og det er få ressurser å dele på? Og finnes det håp om å bevare noe grunnleggende menneskelig og verdifullt i en sånn verden? Et par av episodene er nesten frittstående filmer i seg selv; episode 3 er den som har fått mest oppmerksomhet, og med god grunn, det er noe av det nydeligste og mest rørende jeg har sett på lenge. Pedro Pascal er overbevisende som brutal og nesten sjelløs survivor, men det er Bella Ramsay (som mange vil huske som den ekstremt unge, men barske Lady Mormont i GoT) som virkelig bærer serien. Det er nok ikke alle som har mage til denne, men tåler man den, er dette en fantastisk godt laget og både spennende og gripende fortelling.

LilleT sa for 1år siden:

1. Den som dreper - mørket, sesong 1 (NRK)
2. Den som dreper - mørket, sesong 2 (NRK)
3. Den som dreper - mørket, sesong 3 (Viaplay)
Jeg lar meg litt underholde av passe ukomplisert og forutsigbar krim. Helt greit.
4. R.I.P. Henry (Viaplay). Ganske kjedelig dramaserie, vil jeg si.
5. Young royals, sesong 2 (Netflix). Synes sesong 2 var på høyde med sesong 1. Helt grei serie.
6. Vi lover et helvete (NRK). Temaet er spennende. Visstnok samme serieskaper som Rådebank. Jeg likte Rådebank bedre. Følte jeg ikke kom like godt inn på personene i denne.
7. The white Lotus, sesong 1 (HBO)
8. The white Lotus, sesong 2 (HBO)
Å, herregud jeg elsket disse! :D
9. Mitt liv som meg, sesong 2 (NRK). Har brukt lang tid på å komme meg gjennom denne, men det var ikke fordi den ikke var bra. Engelsk arbeiderklasse. Depressivt så det holder!
10. Four lives (NRK) Engelsk krim fra virkeligheten. Ganske oppsiktsvekkende om den er i nærheten av sann.
11. DNA , sesong 2 (NRK). Likte de fire første episodene, men de to siste var skuffende, synes jeg.
12. The last of us, sesong 1 (HBO). Overhodet ikke min sjanger, og etter min smak kunne det vært enda mindre av zombiescenene (:knegg:), men ja, den var utrolig bra!
13. Trom (NRK). Grei krim fra Færøyene. Ble så fascinert av språket at jeg ikke helt klarte å følge med på handlingen innimellom. :p
14. Aftersun. Så sjelden som jeg er på kino, er det fint at filmene jeg velger faller i smak. Jeg likte denne veldig godt. Skjønner at noen synes handlingen er for "vag", men jeg likte den mørke stemningen som lå i bakgrunnen. Og fantastisk godt skuespill og kontakt mellom hovedrolleinnehaverne! :hjerter:
15. Ellos eatnu - La elva leve. Hadde nok veldig høye forventninger fordi så mange, inkludert 20-åringen min, har skrytt så veldig av den. Jeg synes den var veldig bra, men ikke fantastisk. Men den forteller jo en viktig historie som ikke alle ungdommer kjenner like godt til, dessverre.
16. Thomas mot Thomas. Hovedpersonen konfronteres av andre utgaver av seg selv når han skal hanskes med både utfordrende jobb og privatliv. Underholdende nok.

Toffskij sa for 1år siden:

1. What We Do in the Shadows, s4
Man skulle jo tro at serien var slutt etter s3, men neida! De utroligste utviklinger finner sted, og noen av seriens mest geniale episoder dukker opp. Særlig de tre siste, så ikke gi opp!

2. Breaking Bad, s1
Vi ser den om igjen med Secunda, og den er jo akkurat like genial denne gangen også. Den legendariske episoden hvor Heisenberg blir født i møtet med Tuco Salamanca, for eksempel. Ah!

3. Emily
Emma Mackey er en fin Emily Brontë, og det er mye her jeg liker, faktisk inkludert den hardhendte fiksingen av tidslinja fordi narrativet krever det. Og for en nydelig Branwell! Filmen gjør generelt en fin og subtil jobb med å antyde hvordan det nå hadde seg at Emily Brontë kunne skrive en så vill og lidenskapelig bok som Wuthering Heights er,

4. Pride and Prejudice (2005)
Første gang jeg så den ble jeg bare irritert fordi de hadde kuttet så mye rart og alt var så annerledes enn jeg hadde tenkt, men aller, aller mest fordi Mr. Darcy var så trist og stakkarslig. Men nå, etter bare 18 år, var jeg omsider klar til å like den riktig godt, Keira Knightley er en nydelig lattermild Lizzie og til og med den forpinte Mr. Darcy hadde faktisk sin sjarm.

5. La Dégustation
Over alle støvleskaft fransk og nokså beklemmende romantisk komedie om en gretten vinhandler og en jordmor med høylytt tikkende biologisk klokke. Svært lite progressive kjønnsroller! Men som tittelen antyder, er det også en hel del ganske morsom vinsmaking, og trøsten var at arrangementet var sånn at vi fikk smake på de samme vinene etterpå. Den gretne vinhandleren gjorde i det minste rett i å ruge over sin flaske Château Margaux. Ikke se den om du ikke også får vin.

6. Moonstruck
Jeg hadde aldri sett den før, men den er jo utrolig morsom og sjarmerende og New York-italiensk!

7. You Know It's Going to Be about War / When Spring Came to Bucha
To veldig forskjellige dokumentarfilmer on invasjonen i Ukraina – en om stemningen i Kyiv sommeren 2022 og en mye grimmere om oppryddingen i Butsja etter at russerne ble drevet ut derfra. Veldig levende tidsbilder begge to (og utrolig interessant språkbruk!).

8. Breaking Bad, s. 2
Saul Goodman (som veldig raskt påpeker at han egentlig heter McGill)! Mike Ehrmantraut! Gus Fring! Og noen av de aller mest hjerteskjærende episodene i hele serien.

9. The Crown, s. 5
En litt rar og haltende sesong, med noen direkte underlige episoder (særlig den som framsto som en ren Charles Appreciation Hour og den veldig klønete episoden om Romanov-familien og Boris Jeltsin :himle:), men også noen ganske bra. Pussig, men ganske sjarmerende oppreisning av John Major (ekstremt flatterende spilt av Jonny Lee Miller)!

10. The Last of Us
Opprivende, brutal og ekstremt velspilt zombie-postapokalypse som tar seg tid til å tenke over hva det vil si å være menneske og om det fortsatt finnes noen mulighet for fellesskap, lite eller stort, i en situasjon der sivilisasjonen har gått fløyten og alle må slåss om alt. Som alle de beste postapokalypsene gjør.

LilleT sa for 1år siden:

1. Den som dreper - mørket, sesong 1 (NRK)
2. Den som dreper - mørket, sesong 2 (NRK)
3. Den som dreper - mørket, sesong 3 (Viaplay)
Jeg lar meg litt underholde av passe ukomplisert og forutsigbar krim. Helt greit.
4. R.I.P. Henry (Viaplay). Ganske kjedelig dramaserie, vil jeg si.
5. Young royals, sesong 2 (Netflix). Synes sesong 2 var på høyde med sesong 1. Helt grei serie.
6. Vi lover et helvete (NRK). Temaet er spennende. Visstnok samme serieskaper som Rådebank. Jeg likte Rådebank bedre. Følte jeg ikke kom like godt inn på personene i denne.
7. The white Lotus, sesong 1 (HBO)
8. The white Lotus, sesong 2 (HBO)
Å, herregud jeg elsket disse! :D
9. Mitt liv som meg, sesong 2 (NRK). Har brukt lang tid på å komme meg gjennom denne, men det var ikke fordi den ikke var bra. Engelsk arbeiderklasse. Depressivt så det holder!
10. Four lives (NRK) Engelsk krim fra virkeligheten. Ganske oppsiktsvekkende om den er i nærheten av sann.
11. DNA , sesong 2 (NRK). Likte de fire første episodene, men de to siste var skuffende, synes jeg.
12. The last of us, sesong 1 (HBO). Overhodet ikke min sjanger, og etter min smak kunne det vært enda mindre av zombiescenene (:knegg:), men ja, den var utrolig bra!
13. Trom (NRK). Grei krim fra Færøyene. Ble så fascinert av språket at jeg ikke helt klarte å følge med på handlingen innimellom. :p
14. Aftersun. Så sjelden som jeg er på kino, er det fint at filmene jeg velger faller i smak. Jeg likte denne veldig godt. Skjønner at noen synes handlingen er for "vag", men jeg likte den mørke stemningen som lå i bakgrunnen. Og fantastisk godt skuespill og kontakt mellom hovedrolleinnehaverne! :hjerter:
15. Ellos eatnu - La elva leve. Hadde nok veldig høye forventninger fordi så mange, inkludert 20-åringen min, har skrytt så veldig av den. Jeg synes den var veldig bra, men ikke fantastisk. Men den forteller jo en viktig historie som ikke alle ungdommer kjenner like godt til, dessverre.
16. Thomas mot Thomas. Hovedpersonen konfronteres av andre utgaver av seg selv når han skal hanskes med både utfordrende jobb og privatliv. Underholdende nok.
17. The Crown, sesong 1 (Netflix). Ja, vi henger litt etter alle andre, og enkelte serier bør man kanskje innom for å vite hva folk snakker (snakket) om? Likte den, men kommer ikke til å se alle sesongene på rappen.
18. Hendelser ved vann (NRK). Ser det er mange her inne som ikke likte den. Jeg gjorde det, men den var kanskje ikke først og fremst en krim, slik jeg ser det.
19. Nedgravde hemmeligheter, sesong 5 (NRK). Likte denne også.
20. Close. Rakk aldri å se denne filmen på kino (ikke så rart med våre lite hyppige kinobesøk ...). Skulle gjerne sett den i større format. Fantastisk film som var både vakker og vond på samme tid! :hjerter:

amylin sa for 1år siden:

Den er så god, Close. Hvor strømmes den LilleT?

Pegasus sa for 1år siden:

Kastanjemannen - dansk krimserie (Netflix). Terningkast 6.

Modus - svensk krimserie (Netflix). 2 sesonger. Terningkast 4.

Kampen om Narvik - film (kino). Terningkast 6.

Skilpadda sa for 1år siden:

1. Glass Onion. Vi hadde gledet oss helt siden vi hørte at det skulle komme en oppfølger til fantastiske Knives Out, og det var virkelig en fest å se Benoit Blanc i aksjon igjen! Daniel Craig er en aldeles fabelaktig komedieskuespiller, og det er generelt et strålende lag av skuespillere her. Filmen er en minst like krass samfunnskritikk som den forrige, men selve historien er superunderholdende, og tidsånden er veldig tatt på kornet; dette er helt tydelig 2020, med en brakkesyk superdetektiv som spiller Among Us og den fantastiske lille detaljen at

2. Klaus. Vi var litt sent ute med å se julefilm, men denne var vel verdt å se. Flott animasjon, bra musikk, underholdende hovedpersoner, en by som er enda mindre julete enn the Town of Halloween, og verdens søteste lille samejente i en liten, men viktig birolle. Og akkurat passe rørende uten å gå helt over stag.

3. Decision to Leave. Jeg vet ikke om koreansk film alltid har vært så bra og verden bare oppdaget det etter at Parasite ble en sånn hit? Vi visste jo om Wong Kar-wai, og Bong Joon-ho hadde jo laget flere flotte filmer tidligere, men det er jo så mange! Decision to Leave er laget av Park Chan-wook, som tidligere har laget den originale vampyrfilmen Thirst og den vakre filmatiseringen av The Handmaiden. Denne gangen har han laget noe som ligner veldig på en film noir, men som har flere akter enn jeg ville forventet hvis dette hadde vært en amerikansk film (det er egentlig noe som har slått meg med både mange koreanske og mange japanske filmer, det at de ikke slutter på det stedet jeg ville forventet). Aldeles nydelig filmet, flotte skuespillere, rørende og spennende og forførende.

4. The White Lotus (sesong 1). Satirisk komediedrama om superrike mennesker som reiser til luksushotell i Hawaii, tar ut alle problemene sine på de ansatte og ødelegger livene til dem de kommer tett innpå (enten det er av ubetenksomhet, ondskapsfullhet eller idioti), og som så reiser hjem etter en mer eller mindre oppkvikkende ferie, mens de resterende hotellansatte klistrer på seg nye, stive glis for å ta mot neste runde gjester. Veldig underholdende og veldig godt spilt, men ubehagelig både av second-hand embarrassment og fordi man skjønner at det ikke kommer til å gå så bra med de få personene vi treffer som vi faktisk får sympati med. Men det er en komedie, altså! :knegg: Og vi lo mye.

5. Bones And All. Grim og blodig film om to unge mennesker i en amerikansk virkelighet der ikke mange bryr seg om hva som skjer med dem eller legger så veldig merke til om noen forsvinner. Kannibalisme er her fremstilt på en måte som ligner den vi så i den franske horrorfilmen Raw fra 2016, og mye av forskjellen ligger i at mens den handlet om en jente fra en høyt utdannet og velstående fransk familie, beskriver denne en hjemløs svart attenåring uten familie eller venner, på den desiderte skyggesiden av samfunnet. Strålende spill av både Taylor Russell og Timothée Chalamet, og så er det jo alltid en bonus å ha Mark Rylance med. Til tross for det blodige horrorkonseptet minnet den meg mer om 50 år gamle Badlands enn om nyere slasherfilmer, og noen skrekkfilm vil jeg absolutt ikke kalle den. Men det er nok ikke alle som har mage(!) til den, tror jeg.

6. The Banshees of Inisherin. Colin Farrell og Brendan Gleeson er glitrende makkere i en film som var tristere og grimmere enn vi kanskje trodde da vi satte den på, selv om vi burde gjettet det etter de tidligere filmene vi har sett av Martin McDonagh (In Bruges og Seven Psychopaths). To middelaldrende menn på en liten irsk øy tidlig på 1920-tallet har vært venner hele livet, men plutselig vil ikke den ene lenger. «Folk burde kanskje ikke bo på en liten øy med bare åtte andre mennesker» var mitt forslag til moral da filmen var slutt; den irske borgerkrigen er et dystert bakteppe i horisonten, og den billedskjønne landsbygda er ikke så idyllisk når man pirker litt i den. Filmanmelder Keith Phipps beskrev filmen konsist og bra som «the story of two friends who maybe aren’t friends at all set in an idyllic Irish locale that might actually be a soul-sapping trap». Indeed.

7. Tampopo. Sjarmerende, eksentrisk japansk film med velfortjent kult-lignende klassikerstatus som jeg ikke helt skjønner hvorfor vi ikke har sett før. Dels er det en morsom samuraipastisj, eller kanskje spaghettiwestern (ramen-western? ramen-eastern?), der to omreisende lastebilsjåfører engasjerer seg i å hjelpe en ung enke til å bli en perfekt ramenkokk, sammen med et ganske odde utvalg hjelpere. Dels er det en Wes Anderson-aktig historie med et galleri av underlige små bipersoner som lever i sine egne små fortellinger som vi bare får se en liten bit av. Men alt er sentrert rundt det fellesmenneskelige og sensuelle ved mat og kulinarisk nytelse.

8. No Time to Die. Fikk omsider somlet oss til å se Daniel Craigs siste Bond-film. Han er en av de aller beste i rollen, synes jeg, og så er det interessant at han har fått mye mer av en sammenhengende historie, fordelt på flere filmer, enn det som har vært vanlig før. Og så liker jeg at Moneypenny og Q er så unge og kule som de er, og at det er flere superkompetente kvinnelige agenter rundt omkring. Underholdende popcornaction og gode skuespillere over det hele, og litt vemodig at det er slutt.

9. All the Beauty and the Bloodshed. En av årets Oscarnominerte dokumentarfilmer, og den er virkelig verdt en tur på kino! Den handler om fotografen og aktivisten Nan Goldin og tar for det første for seg livet hennes, som strekker seg over flere både spennende og opprørende epoker i USAs nyere historie, og som er illustrert av både mye av hennes egen kunst og av bilder og filmsnutter av andre kunstnere. I tillegg er rammehistorien fortellingen om engasjementet hennes i å få stilt den styrtrike Sackler-familien til ansvar for deres skyld i at millioner av amerikanere ble avhengige av oxycontin og hundretusener endte opp med å dø som narkomane. En av de tingene som gjør at filmen grep meg så sterkt som den gjør, er at Goldin representerer en lang rekke demografier som veldig ofte ikke har noen stemme i offentligheten eller blir respektert eller tatt på alvor, men fordi hun er den hun er og har den posisjonen hun har i kunstverdenen, er hun en levende påminnelse om at alle de som gikk til grunne i ungdomsinstitusjoner, eller som sexarbeidere, eller kvinner med voldelige partnere, eller skeive kunstnere under aids-krisen, eller opioid-avhengige - alle disse var ordentlige, ekte, verdfifulle mennesker, og det som skjedde med dem var en uakseptabel tragedie.

10. M3GAN. Underholdende og vellaget moderne variant av Frankenstein, med litt ekkoer av Kubrick/Spielbergs AI og en uncanny robotdukke som ser ut som en mellomting mellom Chucky fra Child's Play-filmene og en av de rike, ufyselige jentene fra Heathers. Totalt forutsigbart plott, men veldig morsom, godt skrudd sammen og stilig (særlig med tanke på hvor lavt budsjettet må ha vært) og gode skuespillere, spesielt tanten og niesen som filmen er sentrert rundt.

11. The Bear (sesong 1). Velspilt, hektisk og rørende serie om sorg og matlaging og Chicago og familie (på godt og vondt, og både blodfamilie og funnen familie) og restaurantdrift, og om å føle at man aldri helt strekker til eller helt rekker over alt man skal, men også om samhold og varme og om å gi hverandre (og seg selv) en ny sjanse.

12. Something In the Dirt. Underholdende, original og lett kaotisk mockumentary - eller er det en parodi på en mockumentary? Eller bare en parodi på en amatørdokumentar? Eller er det bare det som skjer når to dyktige og erfarne filmskapere (som blant annet tidligere har laget nydelige Spring) prøver å tøye grensene for hva det er mulig for dem å lage under pandemien, med nesten bare seg selv som skuespillere og nesten bare filmet i og utenfor ett enkelt rom i Los Angeles? De to unge, dysfunksjonelle mennene som møtes over en potensielt overnaturlig hendelse og danner et temmelig odde partnerskap for å dokumentere det, er overbevisende skrevet og spilt, og filmen er både morsom og medrivende.

13. Dune. Visuelt storslagent og spennende, med dyktige skuespillere som klarer å bære tyngden i historien og jevnt over gjøre det grandiost i stedet for selvhøytidelig. Jeg husker bare bruddstykker av scifi-klassikeren, som jeg leste for omtrent 30 år siden, men jeg er nysgjerrig på i hvilken grad Denis Villeneuve vil forsøke å gjenskape Frank Herberts visjon og i hvilken grad han vil oppdatere den til et mer moderne blikk. Timothée Chalamet er karismatisk nok til å være en ganske overbevisende Paul Atreides, og jeg ser frem til å se mer av både ham, den koloniserte planeten Arrakis og det ørkenboende folket som hører hjemme der.

14. Sherlock Jr. Buster Keaton var en virkelig genial komiker, og det er fort gjort å glemme at han var den første som gjorde mange av de aldeles ville stuntene her. Genuint morsom og sjarmerende film med forventet fantastisk fysisk komedie i tillegg til mange uventet effektive vittige gags. (Og hvorfor er det ingen som lager filmer på tre kvarter nå for tiden?)

15. Bumblebee. Pastisj over åttitallsfilm som jeg ble overraskende sjarmert av, selv om Transformers er en franchise jeg aldri har hatt noe som helst forhold til. Filmen er overbevisende åttitalls på omtrent samme måte som Stranger Things (det vil si mindre sexistisk og rasistisk enn faktisk åttitallskultur, men ellers nesten mer typisk for tiåret enn noe av det som faktisk ble laget på den tiden), og den har gode skuespillere i de sentrale rollene, særlig Hailee Steinfeld i hovedrollen. Ikke minst er det morsomt å se John Cena i en liten, men perfekt rolle, noen år før han demonstrerte det komiske talentet sitt i Peacemaker. Det er ellers ekkoer av både ET og The Iron Giant her, og filmen har forsåvidt ikke ett originalt bein, men det tror jeg kanskje ikke var meningen heller.

16. Nosferatu. Jeg hadde aldri sett denne klassiske tyske skrekkfilmen fra 1922 før, og det var stas å se hvor så mange tropes og klisjeer kommer fra! Vi så den i en Cinematek-oppsetning med (veldig bra) live musikk, og det er klart musikken hevet opplevelsen voldsomt, men det er jammen mange ordentlig stemningsfulle og creepy scener i filmen også. Og så er det artig å se ordentlig gamle filmer fra før alle liksom visste hvordan man forteller en historie på film; visstnok var for eksempel dette den første som gjorde bruk av montasjer for å vise ting som skjer på samme tid ulike steder (klipping mellom Draculas skipsreise og heltens heseblesende forsøk på å komme hjem før ham). Og så er det jo en flott vampyr, da!

17. Weird: The Al Yankovic Story. Vi så denne et par dager før vi skulle se Weird Al live, litt som oppvarming, og det var veldig gøy. Jeg visste at dette ikke egentlig var en dokumentarisk biopic, men jeg visste ikke i hvilken grad det ikke var det! Daniel Radcliffe er, igjen, strålende som veldig odde komisk talent, og filmen er helt hinsides det meste som ligner realisme. Den er ikke akkurat en parodi på den klisjefylte «ung, talentfull musiker trosser kjipe foreldre og andre hindere i veien mot stjernestatus», men den er heller ikke helt en sånn kjærlig pastisj som så mange av parodisangene til Weird Al er. Stas å kjenne igjen mange kjente fjes (blant annet Al Yankovic selv) i ymse biroller.

18. Marcel the Shell with Shoes On. Ingen av oss visste helt hva dette skulle være før vi så den, og jeg er fremdeles litt i stuss om hvordan jeg skal beskrive den. Den er veldig sjarmerende og ganske rørende uten å være for søtsuppete, og den er original, og den har fine stop motion-effekter og en nydelig animert hovedperson med masse personlighet, til tross for hvor enkel han ser ut. Anbefales!

19. The Heroic Trio. Kjempekul Hong Kong-superheltfilm fra 1993, med alltid fabelaktige Michelle Yeoh sammen med blant annet fantastiske Maggie Cheung. 18 kidnappede babyer, kule (og ikke overlange!) kampsekvenser; et supermonster, en superhelt med hemmelig identitet, en superskurk med hemmelig forhistorie og en som i utgangspunktet ikke er helt sikker på om hun skal være superhelt eller -skurk, og veldig stilige, nesten steampunk-aktige kulisser. Veldig underholdende, visuelt fantastisk, og overraskende brutalt. Og det ble visst laget en oppfølger allerede samme år; gjett om vi skal se den også!

20. Tim's Vermeer. Fascinerende og underholdende dokumentar om en kunstinteressert ingeniør/oppfinner som mener å ha funnet ut hvordan Vermeer kan ha malt bildene sine ved hjelp av camera obscura og speil. Tittelens Tim blir fullstendig oppslukt av oppdagelsen og prøver, Heyerdahl-aktig, å sannsynliggjøre teorien ved å gjennomføre stuntet selv, det vil her si å male en kopi av et Vermeer-bilde uten å noen gang ha forsøkt seg på å tegne eller male noe før. Både den genialt enkle teknikken han kommer frem til og den ufattelige presisjonen han legger i å kopiere rommet Vermeer malte i gjør dette både morsomt og interessant.

21. The Last of Us (sesong 1). Hva heter «harrowing» på norsk? «Opprivende», kanskje? Det er et ganske dekkende ord for denne påkostede dramatiseringen av det brutale, postapokalyptiske zombiespillet av samme navn. Og postapokalypsen er langt grimmere og skumlere enn zombiene (som man egentlig ser overraskende lite til). Hva skjer med menneskene når verden faller sammen i løpet av et par dager? Hvem slåss om makten, og hvordan behandler mennesker hverandre når de ikke har noe igjen å tape og det er få ressurser å dele på? Og finnes det håp om å bevare noe grunnleggende menneskelig og verdifullt i en sånn verden? Et par av episodene er nesten frittstående filmer i seg selv; episode 3 er den som har fått mest oppmerksomhet, og med god grunn, det er noe av det nydeligste og mest rørende jeg har sett på lenge. Pedro Pascal er overbevisende som brutal og nesten sjelløs survivor, men det er Bella Ramsay (som mange vil huske som den ekstremt unge, men barske Lady Mormont i GoT) som virkelig bærer serien. Det er nok ikke alle som har mage til denne, men tåler man den, er dette en fantastisk godt laget og både spennende og gripende fortelling.

22. Mad God. Det tok visstnok stop motion-geniet Phil Tippet 30 år å lage denne marerittaktige filmen. Den er særdeles ubehagelig, grotesk og dyster, og den er helt fantastisk visuelt - grotesk, men fantastisk. Historien, i den grad det er en historie, minner om en reise gjennom helvete, med visuelle assosiasjoner til både skyttergravskrig, konsentrasjonsleirer og de mest brutale bitene av Det gamle testamentet. Filmen er befolket av vesener som dels ser ut til å være en slags mennesker, dels grusomme torturister og fangevoktere, og dels en slags automatiske figurer som bare gjør det de er blitt programmert til å gjøre. Vi følger i utgangspunktet en figur som ser ut til å ha blitt sendt inn for å sabotere eller ødelegge det hele, men etter hvert ser vi at han er bare en del av mønsteret, han også. Kanskje tittelens Mad God var den som satte i gang det hele, lenge før filmen begynte (det er også ekkoer av Babels tårn helt på starten). Fantastisk godt laget animasjonsfilm hvis man takler denne typen horror.

23. The Fabulous Baron von Munchhausen. Tsjekkisk film fra 1962 (regissert av Karel Zeman) som er basert på de kjente historiene om Baron von Munchhausen, men som har en nesten science fiction-aktig rammehistorie der baronen på månen møter en ung mann i romdrakt som kanskje har reist i tid og blitt strandet på 1700-tallet. Aldeles nydelige små animasjonssekvenser, håndtegnede bakgrunner og enkle, men flott utførte spesialeffekter som holder seg utrolig godt selv i dag. Sjarmerende eventyrfortelling som samtidig har overraskende subtil kritikk av både krigsapparatet og av baronens overdrevne tro på seg selv og på eventyr, og av hans mangel på respekt for den unge mannens vitenskapstro og moderne syn på verden. Litegranne langdryg i perioder, men det forventer vi egentlig av en seksti år gammel film.

24. The Adventures of Baron Munchhausen. Dette er Terry Gilliams film fra 1988, og det var veldig morsomt å se den rett etter Zemans film, som det er helt åpenbart at Gilliam har sett; mange av hans typiske kombinasjoner av tegnefilmanimasjon og live action ser ut til å være hentet rett fra Zeman. I denne filmen er rammehistorien dystrere, der en by er beleiret og i ferd med å bli ødelagt av fiender, og internt er den styrt av en skrekkelig politiker spilt av fabelaktige Jonathan Pryce. En teatertrupp forsøker fortvilt å holde humøret oppe med en forestilling om Baron von Munchhausen, men blir avbrutt av en gammel mann som påstår å være baronen selv. Det som følger, er et heseblesende eventyr som både gjentar og virker som det er en fortsettelse av de gamle historiene, kombinert med noe som mest av alt ligner Askeladden og de gode hjelperne. 9 år gammel Sarah Polley imponerer som hans sidekick, og en rekke flotte skuespillere dukker opp i fabelaktige tablåer. Filmen er rotete og til dels for lang, men veldig underholdende og fremdeles vel verdt å se. (Og det er ikke vanskelig å forstå hvor stort inntrykk Uma Thurman gjorde som Venus i 1988!)

24. Dungeons&Dragons: Honor Among Thieves. Tvers gjennom underholdende popcornfilm som greier å fungere både for seriøse DnD-spillere og publikum som ikke har noe forhold til rollespill i det hele tatt; i bunn og grunn er jo rollespill bare en måte å fortelle historier på. Sympatiske skuespillere i interessante roller (Hugh Grant er fabelaktig igjen!); ingen overraskelser, men heller ingenting som irriterer ved å være for opplagt. Chris Pine er sjarmerende, Michelle Rodriguez tøff og hardtslående, og gjengen de setter sammen er godt balansert mellom middelaldrende personer med trøblete privatliv på den ene siden, og sosialt utilpasse tenåringer på den andre, slik at filmen kan appellere til begge demografier!

LilleT sa for 1år siden:

www.sfanytime.com/no/search

Skilpadda sa for 1år siden:

1. Glass Onion. Vi hadde gledet oss helt siden vi hørte at det skulle komme en oppfølger til fantastiske Knives Out, og det var virkelig en fest å se Benoit Blanc i aksjon igjen! Daniel Craig er en aldeles fabelaktig komedieskuespiller, og det er generelt et strålende lag av skuespillere her. Filmen er en minst like krass samfunnskritikk som den forrige, men selve historien er superunderholdende, og tidsånden er veldig tatt på kornet; dette er helt tydelig 2020, med en brakkesyk superdetektiv som spiller Among Us og den fantastiske lille detaljen at

2. Klaus. Vi var litt sent ute med å se julefilm, men denne var vel verdt å se. Flott animasjon, bra musikk, underholdende hovedpersoner, en by som er enda mindre julete enn the Town of Halloween, og verdens søteste lille samejente i en liten, men viktig birolle. Og akkurat passe rørende uten å gå helt over stag.

3. Decision to Leave. Jeg vet ikke om koreansk film alltid har vært så bra og verden bare oppdaget det etter at Parasite ble en sånn hit? Vi visste jo om Wong Kar-wai, og Bong Joon-ho hadde jo laget flere flotte filmer tidligere, men det er jo så mange! Decision to Leave er laget av Park Chan-wook, som tidligere har laget den originale vampyrfilmen Thirst og den vakre filmatiseringen av The Handmaiden. Denne gangen har han laget noe som ligner veldig på en film noir, men som har flere akter enn jeg ville forventet hvis dette hadde vært en amerikansk film (det er egentlig noe som har slått meg med både mange koreanske og mange japanske filmer, det at de ikke slutter på det stedet jeg ville forventet). Aldeles nydelig filmet, flotte skuespillere, rørende og spennende og forførende.

4. The White Lotus (sesong 1). Satirisk komediedrama om superrike mennesker som reiser til luksushotell i Hawaii, tar ut alle problemene sine på de ansatte og ødelegger livene til dem de kommer tett innpå (enten det er av ubetenksomhet, ondskapsfullhet eller idioti), og som så reiser hjem etter en mer eller mindre oppkvikkende ferie, mens de resterende hotellansatte klistrer på seg nye, stive glis for å ta mot neste runde gjester. Veldig underholdende og veldig godt spilt, men ubehagelig både av second-hand embarrassment og fordi man skjønner at det ikke kommer til å gå så bra med de få personene vi treffer som vi faktisk får sympati med. Men det er en komedie, altså! :knegg: Og vi lo mye.

5. Bones And All. Grim og blodig film om to unge mennesker i en amerikansk virkelighet der ikke mange bryr seg om hva som skjer med dem eller legger så veldig merke til om noen forsvinner. Kannibalisme er her fremstilt på en måte som ligner den vi så i den franske horrorfilmen Raw fra 2016, og mye av forskjellen ligger i at mens den handlet om en jente fra en høyt utdannet og velstående fransk familie, beskriver denne en hjemløs svart attenåring uten familie eller venner, på den desiderte skyggesiden av samfunnet. Strålende spill av både Taylor Russell og Timothée Chalamet, og så er det jo alltid en bonus å ha Mark Rylance med. Til tross for det blodige horrorkonseptet minnet den meg mer om 50 år gamle Badlands enn om nyere slasherfilmer, og noen skrekkfilm vil jeg absolutt ikke kalle den. Men det er nok ikke alle som har mage(!) til den, tror jeg.

6. The Banshees of Inisherin. Colin Farrell og Brendan Gleeson er glitrende makkere i en film som var tristere og grimmere enn vi kanskje trodde da vi satte den på, selv om vi burde gjettet det etter de tidligere filmene vi har sett av Martin McDonagh (In Bruges og Seven Psychopaths). To middelaldrende menn på en liten irsk øy tidlig på 1920-tallet har vært venner hele livet, men plutselig vil ikke den ene lenger. «Folk burde kanskje ikke bo på en liten øy med bare åtte andre mennesker» var mitt forslag til moral da filmen var slutt; den irske borgerkrigen er et dystert bakteppe i horisonten, og den billedskjønne landsbygda er ikke så idyllisk når man pirker litt i den. Filmanmelder Keith Phipps beskrev filmen konsist og bra som «the story of two friends who maybe aren’t friends at all set in an idyllic Irish locale that might actually be a soul-sapping trap». Indeed.

7. Tampopo. Sjarmerende, eksentrisk japansk film med velfortjent kult-lignende klassikerstatus som jeg ikke helt skjønner hvorfor vi ikke har sett før. Dels er det en morsom samuraipastisj, eller kanskje spaghettiwestern (ramen-western? ramen-eastern?), der to omreisende lastebilsjåfører engasjerer seg i å hjelpe en ung enke til å bli en perfekt ramenkokk, sammen med et ganske odde utvalg hjelpere. Dels er det en Wes Anderson-aktig historie med et galleri av underlige små bipersoner som lever i sine egne små fortellinger som vi bare får se en liten bit av. Men alt er sentrert rundt det fellesmenneskelige og sensuelle ved mat og kulinarisk nytelse.

8. No Time to Die. Fikk omsider somlet oss til å se Daniel Craigs siste Bond-film. Han er en av de aller beste i rollen, synes jeg, og så er det interessant at han har fått mye mer av en sammenhengende historie, fordelt på flere filmer, enn det som har vært vanlig før. Og så liker jeg at Moneypenny og Q er så unge og kule som de er, og at det er flere superkompetente kvinnelige agenter rundt omkring. Underholdende popcornaction og gode skuespillere over det hele, og litt vemodig at det er slutt.

9. All the Beauty and the Bloodshed. En av årets Oscarnominerte dokumentarfilmer, og den er virkelig verdt en tur på kino! Den handler om fotografen og aktivisten Nan Goldin og tar for det første for seg livet hennes, som strekker seg over flere både spennende og opprørende epoker i USAs nyere historie, og som er illustrert av både mye av hennes egen kunst og av bilder og filmsnutter av andre kunstnere. I tillegg er rammehistorien fortellingen om engasjementet hennes i å få stilt den styrtrike Sackler-familien til ansvar for deres skyld i at millioner av amerikanere ble avhengige av oxycontin og hundretusener endte opp med å dø som narkomane. En av de tingene som gjør at filmen grep meg så sterkt som den gjør, er at Goldin representerer en lang rekke demografier som veldig ofte ikke har noen stemme i offentligheten eller blir respektert eller tatt på alvor, men fordi hun er den hun er og har den posisjonen hun har i kunstverdenen, er hun en levende påminnelse om at alle de som gikk til grunne i ungdomsinstitusjoner, eller som sexarbeidere, eller kvinner med voldelige partnere, eller skeive kunstnere under aids-krisen, eller opioid-avhengige - alle disse var ordentlige, ekte, verdfifulle mennesker, og det som skjedde med dem var en uakseptabel tragedie.

10. M3GAN. Underholdende og vellaget moderne variant av Frankenstein, med litt ekkoer av Kubrick/Spielbergs AI og en uncanny robotdukke som ser ut som en mellomting mellom Chucky fra Child's Play-filmene og en av de rike, ufyselige jentene fra Heathers. Totalt forutsigbart plott, men veldig morsom, godt skrudd sammen og stilig (særlig med tanke på hvor lavt budsjettet må ha vært) og gode skuespillere, spesielt tanten og niesen som filmen er sentrert rundt.

11. The Bear (sesong 1). Velspilt, hektisk og rørende serie om sorg og matlaging og Chicago og familie (på godt og vondt, og både blodfamilie og funnen familie) og restaurantdrift, og om å føle at man aldri helt strekker til eller helt rekker over alt man skal, men også om samhold og varme og om å gi hverandre (og seg selv) en ny sjanse.

12. Something In the Dirt. Underholdende, original og lett kaotisk mockumentary - eller er det en parodi på en mockumentary? Eller bare en parodi på en amatørdokumentar? Eller er det bare det som skjer når to dyktige og erfarne filmskapere (som blant annet tidligere har laget nydelige Spring) prøver å tøye grensene for hva det er mulig for dem å lage under pandemien, med nesten bare seg selv som skuespillere og nesten bare filmet i og utenfor ett enkelt rom i Los Angeles? De to unge, dysfunksjonelle mennene som møtes over en potensielt overnaturlig hendelse og danner et temmelig odde partnerskap for å dokumentere det, er overbevisende skrevet og spilt, og filmen er både morsom og medrivende.

13. Dune. Visuelt storslagent og spennende, med dyktige skuespillere som klarer å bære tyngden i historien og jevnt over gjøre det grandiost i stedet for selvhøytidelig. Jeg husker bare bruddstykker av scifi-klassikeren, som jeg leste for omtrent 30 år siden, men jeg er nysgjerrig på i hvilken grad Denis Villeneuve vil forsøke å gjenskape Frank Herberts visjon og i hvilken grad han vil oppdatere den til et mer moderne blikk. Timothée Chalamet er karismatisk nok til å være en ganske overbevisende Paul Atreides, og jeg ser frem til å se mer av både ham, den koloniserte planeten Arrakis og det ørkenboende folket som hører hjemme der.

14. Sherlock Jr. Buster Keaton var en virkelig genial komiker, og det er fort gjort å glemme at han var den første som gjorde mange av de aldeles ville stuntene her. Genuint morsom og sjarmerende film med forventet fantastisk fysisk komedie i tillegg til mange uventet effektive vittige gags. (Og hvorfor er det ingen som lager filmer på tre kvarter nå for tiden?)

15. Bumblebee. Pastisj over åttitallsfilm som jeg ble overraskende sjarmert av, selv om Transformers er en franchise jeg aldri har hatt noe som helst forhold til. Filmen er overbevisende åttitalls på omtrent samme måte som Stranger Things (det vil si mindre sexistisk og rasistisk enn faktisk åttitallskultur, men ellers nesten mer typisk for tiåret enn noe av det som faktisk ble laget på den tiden), og den har gode skuespillere i de sentrale rollene, særlig Hailee Steinfeld i hovedrollen. Ikke minst er det morsomt å se John Cena i en liten, men perfekt rolle, noen år før han demonstrerte det komiske talentet sitt i Peacemaker. Det er ellers ekkoer av både ET og The Iron Giant her, og filmen har forsåvidt ikke ett originalt bein, men det tror jeg kanskje ikke var meningen heller.

16. Nosferatu. Jeg hadde aldri sett denne klassiske tyske skrekkfilmen fra 1922 før, og det var stas å se hvor så mange tropes og klisjeer kommer fra! Vi så den i en Cinematek-oppsetning med (veldig bra) live musikk, og det er klart musikken hevet opplevelsen voldsomt, men det er jammen mange ordentlig stemningsfulle og creepy scener i filmen også. Og så er det artig å se ordentlig gamle filmer fra før alle liksom visste hvordan man forteller en historie på film; visstnok var for eksempel dette den første som gjorde bruk av montasjer for å vise ting som skjer på samme tid ulike steder (klipping mellom Draculas skipsreise og heltens heseblesende forsøk på å komme hjem før ham). Og så er det jo en flott vampyr, da!

17. Weird: The Al Yankovic Story. Vi så denne et par dager før vi skulle se Weird Al live, litt som oppvarming, og det var veldig gøy. Jeg visste at dette ikke egentlig var en dokumentarisk biopic, men jeg visste ikke i hvilken grad det ikke var det! Daniel Radcliffe er, igjen, strålende som veldig odde komisk talent, og filmen er helt hinsides det meste som ligner realisme. Den er ikke akkurat en parodi på den klisjefylte «ung, talentfull musiker trosser kjipe foreldre og andre hindere i veien mot stjernestatus», men den er heller ikke helt en sånn kjærlig pastisj som så mange av parodisangene til Weird Al er. Stas å kjenne igjen mange kjente fjes (blant annet Al Yankovic selv) i ymse biroller.

18. Marcel the Shell with Shoes On. Ingen av oss visste helt hva dette skulle være før vi så den, og jeg er fremdeles litt i stuss om hvordan jeg skal beskrive den. Den er veldig sjarmerende og ganske rørende uten å være for søtsuppete, og den er original, og den har fine stop motion-effekter og en nydelig animert hovedperson med masse personlighet, til tross for hvor enkel han ser ut. Anbefales!

19. The Heroic Trio. Kjempekul Hong Kong-superheltfilm fra 1993, med alltid fabelaktige Michelle Yeoh sammen med blant annet fantastiske Maggie Cheung. 18 kidnappede babyer, kule (og ikke overlange!) kampsekvenser; et supermonster, en superhelt med hemmelig identitet, en superskurk med hemmelig forhistorie og en som i utgangspunktet ikke er helt sikker på om hun skal være superhelt eller -skurk, og veldig stilige, nesten steampunk-aktige kulisser. Veldig underholdende, visuelt fantastisk, og overraskende brutalt. Og det ble visst laget en oppfølger allerede samme år; gjett om vi skal se den også!

20. Tim's Vermeer. Fascinerende og underholdende dokumentar om en kunstinteressert ingeniør/oppfinner som mener å ha funnet ut hvordan Vermeer kan ha malt bildene sine ved hjelp av camera obscura og speil. Tittelens Tim blir fullstendig oppslukt av oppdagelsen og prøver, Heyerdahl-aktig, å sannsynliggjøre teorien ved å gjennomføre stuntet selv, det vil her si å male en kopi av et Vermeer-bilde uten å noen gang ha forsøkt seg på å tegne eller male noe før. Både den genialt enkle teknikken han kommer frem til og den ufattelige presisjonen han legger i å kopiere rommet Vermeer malte i gjør dette både morsomt og interessant.

21. The Last of Us (sesong 1). Hva heter «harrowing» på norsk? «Opprivende», kanskje? Det er et ganske dekkende ord for denne påkostede dramatiseringen av det brutale, postapokalyptiske zombiespillet av samme navn. Og postapokalypsen er langt grimmere og skumlere enn zombiene (som man egentlig ser overraskende lite til). Hva skjer med menneskene når verden faller sammen i løpet av et par dager? Hvem slåss om makten, og hvordan behandler mennesker hverandre når de ikke har noe igjen å tape og det er få ressurser å dele på? Og finnes det håp om å bevare noe grunnleggende menneskelig og verdifullt i en sånn verden? Et par av episodene er nesten frittstående filmer i seg selv; episode 3 er den som har fått mest oppmerksomhet, og med god grunn, det er noe av det nydeligste og mest rørende jeg har sett på lenge. Pedro Pascal er overbevisende som brutal og nesten sjelløs survivor, men det er Bella Ramsay (som mange vil huske som den ekstremt unge, men barske Lady Mormont i GoT) som virkelig bærer serien. Det er nok ikke alle som har mage til denne, men tåler man den, er dette en fantastisk godt laget og både spennende og gripende fortelling.

22. Mad God. Det tok visstnok stop motion-geniet Phil Tippet 30 år å lage denne marerittaktige filmen. Den er særdeles ubehagelig, grotesk og dyster, og den er helt fantastisk visuelt - grotesk, men fantastisk. Historien, i den grad det er en historie, minner om en reise gjennom helvete, med visuelle assosiasjoner til både skyttergravskrig, konsentrasjonsleirer og de mest brutale bitene av Det gamle testamentet. Filmen er befolket av vesener som dels ser ut til å være en slags mennesker, dels grusomme torturister og fangevoktere, og dels en slags automatiske figurer som bare gjør det de er blitt programmert til å gjøre. Vi følger i utgangspunktet en figur som ser ut til å ha blitt sendt inn for å sabotere eller ødelegge det hele, men etter hvert ser vi at han er bare en del av mønsteret, han også. Kanskje tittelens Mad God var den som satte i gang det hele, lenge før filmen begynte (det er også ekkoer av Babels tårn helt på starten). Fantastisk godt laget animasjonsfilm hvis man takler denne typen horror.

23. The Fabulous Baron von Munchhausen. Tsjekkisk film fra 1962 (regissert av Karel Zeman) som er basert på de kjente historiene om Baron von Munchhausen, men som har en nesten science fiction-aktig rammehistorie der baronen på månen møter en ung mann i romdrakt som kanskje har reist i tid og blitt strandet på 1700-tallet. Aldeles nydelige små animasjonssekvenser, håndtegnede bakgrunner og enkle, men flott utførte spesialeffekter som holder seg utrolig godt selv i dag. Sjarmerende eventyrfortelling som samtidig har overraskende subtil kritikk av både krigsapparatet og av baronens overdrevne tro på seg selv og på eventyr, og av hans mangel på respekt for den unge mannens vitenskapstro og moderne syn på verden. Litegranne langdryg i perioder, men det forventer vi egentlig av en seksti år gammel film.

24. The Adventures of Baron Munchhausen. Dette er Terry Gilliams film fra 1988, og det var veldig morsomt å se den rett etter Zemans film, som det er helt åpenbart at Gilliam har sett; mange av hans typiske kombinasjoner av tegnefilmanimasjon og live action ser ut til å være hentet rett fra Zeman. I denne filmen er rammehistorien dystrere, der en by er beleiret og i ferd med å bli ødelagt av fiender, og internt er den styrt av en skrekkelig politiker spilt av fabelaktige Jonathan Pryce. En teatertrupp forsøker fortvilt å holde humøret oppe med en forestilling om Baron von Munchhausen, men blir avbrutt av en gammel mann som påstår å være baronen selv. Det som følger, er et heseblesende eventyr som både gjentar og virker som det er en fortsettelse av de gamle historiene, kombinert med noe som mest av alt ligner Askeladden og de gode hjelperne. 9 år gammel Sarah Polley imponerer som hans sidekick, og en rekke flotte skuespillere dukker opp i fabelaktige tablåer. Filmen er rotete og til dels for lang, men veldig underholdende og fremdeles vel verdt å se. (Og det er ikke vanskelig å forstå hvor stort inntrykk Uma Thurman gjorde som Venus i 1988!)

24. Dungeons&Dragons: Honor Among Thieves. Tvers gjennom underholdende popcornfilm som greier å fungere både for seriøse DnD-spillere og publikum som ikke har noe forhold til rollespill i det hele tatt; i bunn og grunn er jo rollespill bare en måte å fortelle historier på. Sympatiske skuespillere i interessante roller (Hugh Grant er fabelaktig igjen!); ingen overraskelser, men heller ingenting som irriterer ved å være for opplagt. Chris Pine er sjarmerende, Michelle Rodriguez tøff og hardtslående, og gjengen de setter sammen er godt balansert mellom middelaldrende personer med trøblete privatliv på den ene siden, og sosialt utilpasse tenåringer på den andre, slik at filmen kan appellere til begge demografier!

25. The Mandalorian (sesong 3). Meh. Dette var både ufokusert og ganske usammenhengende. Den første sesongen var kjempebra; den andre var også helt OK, og etter at den ellers skuffende Boba Fett-serien hadde to gode episoder med Mando-crossover, hadde vi håp om at det skulle bli gøy å få enda en sesong, men det ser ikke ut til at serieskaperne aner hva de egentlig vil med serien. (Og så synes jeg det er dårlig gjort å la viktige hendelser bare skje i en annen serie uten at de blir referert eller forklart her i det hele tatt!) Det ser stilig ut, og det er anslag her og der, men det holder ikke mål. En av episodene (om en sympatisk vitenskapsmann vi møtte helt i begynnelsen av sesong 1) var bra, men altfor dyster for denne ellers forholdsvis familievennlige serien; den virket mer som om den skulle vært en del av den (fantastiske!) dystopiske Andor i stedet. Og denne episoden hadde ingen effekt på hva som skjedde i resten av sesongen, så det hele virker ganske dårlig konstruert på meg. (Men Grogu er fortsatt søt!)

amylin sa for 1år siden:

1. Bullet Train - lett, underholdende film med Brad Pitt, Michael Shannon og Ryan Reynolds bl.a. Koste meg.

2. Verdens verste menneske - endelig fikk jeg sett denne. For en film! Traff meg mer enn jeg hadde trodd. Sår og ærlig film, og jeg skal absolutt se de to andre.

3. Everything Everywhere All at Once - Kaotisk, godt skuespill, absurd og sår på en gang. Denne likte jeg veldig godt.

4. The Chef - Lettbeint underholdning om sosiale mediers makt og om farsrollen. God musikk og jeg ble underholdt.

5. Bones and All - Altså wow! Jeg synes det er utrolig godt gjort å få en film med et så ekkelt tema til å se så vakker ut. Filmatisk utrolig bra, og kjenner igjen Guadagnino. Som vanlig godt skuespill av Timothée Chalamet, og også av Taylor Russell. Skyldfølelse, skam, oppvekst, fattigdom, forelskelse, tilhørighet, men bør absolutt ikke ses mens du nyter en blodig biff.

6. Your Place or Mine - romcom, og ikke av det interessante slaget. Jeg liker å se romcoms om igjen, som f.eks. Notting Hill, Yesterday, Mamma Mia o.l. Denne kommer jeg ikke til å se om igjen. Den er tam, ikke morsom og rett og slett kjedelig.

7. Close - Nydelig! Fantastisk filmet med kamera nært på hovedkarakterene hele tiden. Et minimalt av dialog og hvor det ligger så mye i leveringen og det som ikke sies eller ikke skjer. Skuespillerprestasjonen til hovedkarakterene og spesielt Eden Dambrine er helt utrolig bra. Og den er så trist, så trist! Den traff meg sånn skikkelig, så godt at jeg måtte sitte hele rulleteksten ut før jeg beveget meg ut av kinosalen. Jeg klarte ikke slutte å gråte.

8. Aftersun - Far og datter på sommerferie til Tyrkia, sånn typisk charterferie. Ingen mobiler og telefonkiosk tyder på at handlingen er lagt litt tilbake i tid. På overflaten idyllisk, men kanskje ikke helt? Det er småting hele tiden som viser at det er et eller annet som foregår under overflaten. Det er håndholdt videokamera og ellers kamera som følger far og datter uten å gi mye bakgrunnshistorie. Det er virkningsfullt. Likte filmen veldig godt, og den treffer i magen uten at jeg med sikkerhet kan si hva som egentlig foregikk under overflaten.

Skilpadda sa for 1år siden:

1. Glass Onion. Vi hadde gledet oss helt siden vi hørte at det skulle komme en oppfølger til fantastiske Knives Out, og det var virkelig en fest å se Benoit Blanc i aksjon igjen! Daniel Craig er en aldeles fabelaktig komedieskuespiller, og det er generelt et strålende lag av skuespillere her. Filmen er en minst like krass samfunnskritikk som den forrige, men selve historien er superunderholdende, og tidsånden er veldig tatt på kornet; dette er helt tydelig 2020, med en brakkesyk superdetektiv som spiller Among Us og den fantastiske lille detaljen at

2. Klaus. Vi var litt sent ute med å se julefilm, men denne var vel verdt å se. Flott animasjon, bra musikk, underholdende hovedpersoner, en by som er enda mindre julete enn the Town of Halloween, og verdens søteste lille samejente i en liten, men viktig birolle. Og akkurat passe rørende uten å gå helt over stag.

3. Decision to Leave. Jeg vet ikke om koreansk film alltid har vært så bra og verden bare oppdaget det etter at Parasite ble en sånn hit? Vi visste jo om Wong Kar-wai, og Bong Joon-ho hadde jo laget flere flotte filmer tidligere, men det er jo så mange! Decision to Leave er laget av Park Chan-wook, som tidligere har laget den originale vampyrfilmen Thirst og den vakre filmatiseringen av The Handmaiden. Denne gangen har han laget noe som ligner veldig på en film noir, men som har flere akter enn jeg ville forventet hvis dette hadde vært en amerikansk film (det er egentlig noe som har slått meg med både mange koreanske og mange japanske filmer, det at de ikke slutter på det stedet jeg ville forventet). Aldeles nydelig filmet, flotte skuespillere, rørende og spennende og forførende.

4. The White Lotus (sesong 1). Satirisk komediedrama om superrike mennesker som reiser til luksushotell i Hawaii, tar ut alle problemene sine på de ansatte og ødelegger livene til dem de kommer tett innpå (enten det er av ubetenksomhet, ondskapsfullhet eller idioti), og som så reiser hjem etter en mer eller mindre oppkvikkende ferie, mens de resterende hotellansatte klistrer på seg nye, stive glis for å ta mot neste runde gjester. Veldig underholdende og veldig godt spilt, men ubehagelig både av second-hand embarrassment og fordi man skjønner at det ikke kommer til å gå så bra med de få personene vi treffer som vi faktisk får sympati med. Men det er en komedie, altså! :knegg: Og vi lo mye.

5. Bones And All. Grim og blodig film om to unge mennesker i en amerikansk virkelighet der ikke mange bryr seg om hva som skjer med dem eller legger så veldig merke til om noen forsvinner. Kannibalisme er her fremstilt på en måte som ligner den vi så i den franske horrorfilmen Raw fra 2016, og mye av forskjellen ligger i at mens den handlet om en jente fra en høyt utdannet og velstående fransk familie, beskriver denne en hjemløs svart attenåring uten familie eller venner, på den desiderte skyggesiden av samfunnet. Strålende spill av både Taylor Russell og Timothée Chalamet, og så er det jo alltid en bonus å ha Mark Rylance med. Til tross for det blodige horrorkonseptet minnet den meg mer om 50 år gamle Badlands enn om nyere slasherfilmer, og noen skrekkfilm vil jeg absolutt ikke kalle den. Men det er nok ikke alle som har mage(!) til den, tror jeg.

6. The Banshees of Inisherin. Colin Farrell og Brendan Gleeson er glitrende makkere i en film som var tristere og grimmere enn vi kanskje trodde da vi satte den på, selv om vi burde gjettet det etter de tidligere filmene vi har sett av Martin McDonagh (In Bruges og Seven Psychopaths). To middelaldrende menn på en liten irsk øy tidlig på 1920-tallet har vært venner hele livet, men plutselig vil ikke den ene lenger. «Folk burde kanskje ikke bo på en liten øy med bare åtte andre mennesker» var mitt forslag til moral da filmen var slutt; den irske borgerkrigen er et dystert bakteppe i horisonten, og den billedskjønne landsbygda er ikke så idyllisk når man pirker litt i den. Filmanmelder Keith Phipps beskrev filmen konsist og bra som «the story of two friends who maybe aren’t friends at all set in an idyllic Irish locale that might actually be a soul-sapping trap». Indeed.

7. Tampopo. Sjarmerende, eksentrisk japansk film med velfortjent kult-lignende klassikerstatus som jeg ikke helt skjønner hvorfor vi ikke har sett før. Dels er det en morsom samuraipastisj, eller kanskje spaghettiwestern (ramen-western? ramen-eastern?), der to omreisende lastebilsjåfører engasjerer seg i å hjelpe en ung enke til å bli en perfekt ramenkokk, sammen med et ganske odde utvalg hjelpere. Dels er det en Wes Anderson-aktig historie med et galleri av underlige små bipersoner som lever i sine egne små fortellinger som vi bare får se en liten bit av. Men alt er sentrert rundt det fellesmenneskelige og sensuelle ved mat og kulinarisk nytelse.

8. No Time to Die. Fikk omsider somlet oss til å se Daniel Craigs siste Bond-film. Han er en av de aller beste i rollen, synes jeg, og så er det interessant at han har fått mye mer av en sammenhengende historie, fordelt på flere filmer, enn det som har vært vanlig før. Og så liker jeg at Moneypenny og Q er så unge og kule som de er, og at det er flere superkompetente kvinnelige agenter rundt omkring. Underholdende popcornaction og gode skuespillere over det hele, og litt vemodig at det er slutt.

9. All the Beauty and the Bloodshed. En av årets Oscarnominerte dokumentarfilmer, og den er virkelig verdt en tur på kino! Den handler om fotografen og aktivisten Nan Goldin og tar for det første for seg livet hennes, som strekker seg over flere både spennende og opprørende epoker i USAs nyere historie, og som er illustrert av både mye av hennes egen kunst og av bilder og filmsnutter av andre kunstnere. I tillegg er rammehistorien fortellingen om engasjementet hennes i å få stilt den styrtrike Sackler-familien til ansvar for deres skyld i at millioner av amerikanere ble avhengige av oxycontin og hundretusener endte opp med å dø som narkomane. En av de tingene som gjør at filmen grep meg så sterkt som den gjør, er at Goldin representerer en lang rekke demografier som veldig ofte ikke har noen stemme i offentligheten eller blir respektert eller tatt på alvor, men fordi hun er den hun er og har den posisjonen hun har i kunstverdenen, er hun en levende påminnelse om at alle de som gikk til grunne i ungdomsinstitusjoner, eller som sexarbeidere, eller kvinner med voldelige partnere, eller skeive kunstnere under aids-krisen, eller opioid-avhengige - alle disse var ordentlige, ekte, verdfifulle mennesker, og det som skjedde med dem var en uakseptabel tragedie.

10. M3GAN. Underholdende og vellaget moderne variant av Frankenstein, med litt ekkoer av Kubrick/Spielbergs AI og en uncanny robotdukke som ser ut som en mellomting mellom Chucky fra Child's Play-filmene og en av de rike, ufyselige jentene fra Heathers. Totalt forutsigbart plott, men veldig morsom, godt skrudd sammen og stilig (særlig med tanke på hvor lavt budsjettet må ha vært) og gode skuespillere, spesielt tanten og niesen som filmen er sentrert rundt.

11. The Bear (sesong 1). Velspilt, hektisk og rørende serie om sorg og matlaging og Chicago og familie (på godt og vondt, og både blodfamilie og funnen familie) og restaurantdrift, og om å føle at man aldri helt strekker til eller helt rekker over alt man skal, men også om samhold og varme og om å gi hverandre (og seg selv) en ny sjanse.

12. Something In the Dirt. Underholdende, original og lett kaotisk mockumentary - eller er det en parodi på en mockumentary? Eller bare en parodi på en amatørdokumentar? Eller er det bare det som skjer når to dyktige og erfarne filmskapere (som blant annet tidligere har laget nydelige Spring) prøver å tøye grensene for hva det er mulig for dem å lage under pandemien, med nesten bare seg selv som skuespillere og nesten bare filmet i og utenfor ett enkelt rom i Los Angeles? De to unge, dysfunksjonelle mennene som møtes over en potensielt overnaturlig hendelse og danner et temmelig odde partnerskap for å dokumentere det, er overbevisende skrevet og spilt, og filmen er både morsom og medrivende.

13. Dune. Visuelt storslagent og spennende, med dyktige skuespillere som klarer å bære tyngden i historien og jevnt over gjøre det grandiost i stedet for selvhøytidelig. Jeg husker bare bruddstykker av scifi-klassikeren, som jeg leste for omtrent 30 år siden, men jeg er nysgjerrig på i hvilken grad Denis Villeneuve vil forsøke å gjenskape Frank Herberts visjon og i hvilken grad han vil oppdatere den til et mer moderne blikk. Timothée Chalamet er karismatisk nok til å være en ganske overbevisende Paul Atreides, og jeg ser frem til å se mer av både ham, den koloniserte planeten Arrakis og det ørkenboende folket som hører hjemme der.

14. Sherlock Jr. Buster Keaton var en virkelig genial komiker, og det er fort gjort å glemme at han var den første som gjorde mange av de aldeles ville stuntene her. Genuint morsom og sjarmerende film med forventet fantastisk fysisk komedie i tillegg til mange uventet effektive vittige gags. (Og hvorfor er det ingen som lager filmer på tre kvarter nå for tiden?)

15. Bumblebee. Pastisj over åttitallsfilm som jeg ble overraskende sjarmert av, selv om Transformers er en franchise jeg aldri har hatt noe som helst forhold til. Filmen er overbevisende åttitalls på omtrent samme måte som Stranger Things (det vil si mindre sexistisk og rasistisk enn faktisk åttitallskultur, men ellers nesten mer typisk for tiåret enn noe av det som faktisk ble laget på den tiden), og den har gode skuespillere i de sentrale rollene, særlig Hailee Steinfeld i hovedrollen. Ikke minst er det morsomt å se John Cena i en liten, men perfekt rolle, noen år før han demonstrerte det komiske talentet sitt i Peacemaker. Det er ellers ekkoer av både ET og The Iron Giant her, og filmen har forsåvidt ikke ett originalt bein, men det tror jeg kanskje ikke var meningen heller.

16. Nosferatu. Jeg hadde aldri sett denne klassiske tyske skrekkfilmen fra 1922 før, og det var stas å se hvor så mange tropes og klisjeer kommer fra! Vi så den i en Cinematek-oppsetning med (veldig bra) live musikk, og det er klart musikken hevet opplevelsen voldsomt, men det er jammen mange ordentlig stemningsfulle og creepy scener i filmen også. Og så er det artig å se ordentlig gamle filmer fra før alle liksom visste hvordan man forteller en historie på film; visstnok var for eksempel dette den første som gjorde bruk av montasjer for å vise ting som skjer på samme tid ulike steder (klipping mellom Draculas skipsreise og heltens heseblesende forsøk på å komme hjem før ham). Og så er det jo en flott vampyr, da!

17. Weird: The Al Yankovic Story. Vi så denne et par dager før vi skulle se Weird Al live, litt som oppvarming, og det var veldig gøy. Jeg visste at dette ikke egentlig var en dokumentarisk biopic, men jeg visste ikke i hvilken grad det ikke var det! Daniel Radcliffe er, igjen, strålende som veldig odde komisk talent, og filmen er helt hinsides det meste som ligner realisme. Den er ikke akkurat en parodi på den klisjefylte «ung, talentfull musiker trosser kjipe foreldre og andre hindere i veien mot stjernestatus», men den er heller ikke helt en sånn kjærlig pastisj som så mange av parodisangene til Weird Al er. Stas å kjenne igjen mange kjente fjes (blant annet Al Yankovic selv) i ymse biroller.

18. Marcel the Shell with Shoes On. Ingen av oss visste helt hva dette skulle være før vi så den, og jeg er fremdeles litt i stuss om hvordan jeg skal beskrive den. Den er veldig sjarmerende og ganske rørende uten å være for søtsuppete, og den er original, og den har fine stop motion-effekter og en nydelig animert hovedperson med masse personlighet, til tross for hvor enkel han ser ut. Anbefales!

19. The Heroic Trio. Kjempekul Hong Kong-superheltfilm fra 1993, med alltid fabelaktige Michelle Yeoh sammen med blant annet fantastiske Maggie Cheung. 18 kidnappede babyer, kule (og ikke overlange!) kampsekvenser; et supermonster, en superhelt med hemmelig identitet, en superskurk med hemmelig forhistorie og en som i utgangspunktet ikke er helt sikker på om hun skal være superhelt eller -skurk, og veldig stilige, nesten steampunk-aktige kulisser. Veldig underholdende, visuelt fantastisk, og overraskende brutalt. Og det ble visst laget en oppfølger allerede samme år; gjett om vi skal se den også!

20. Tim's Vermeer. Fascinerende og underholdende dokumentar om en kunstinteressert ingeniør/oppfinner som mener å ha funnet ut hvordan Vermeer kan ha malt bildene sine ved hjelp av camera obscura og speil. Tittelens Tim blir fullstendig oppslukt av oppdagelsen og prøver, Heyerdahl-aktig, å sannsynliggjøre teorien ved å gjennomføre stuntet selv, det vil her si å male en kopi av et Vermeer-bilde uten å noen gang ha forsøkt seg på å tegne eller male noe før. Både den genialt enkle teknikken han kommer frem til og den ufattelige presisjonen han legger i å kopiere rommet Vermeer malte i gjør dette både morsomt og interessant.

21. The Last of Us (sesong 1). Hva heter «harrowing» på norsk? «Opprivende», kanskje? Det er et ganske dekkende ord for denne påkostede dramatiseringen av det brutale, postapokalyptiske zombiespillet av samme navn. Og postapokalypsen er langt grimmere og skumlere enn zombiene (som man egentlig ser overraskende lite til). Hva skjer med menneskene når verden faller sammen i løpet av et par dager? Hvem slåss om makten, og hvordan behandler mennesker hverandre når de ikke har noe igjen å tape og det er få ressurser å dele på? Og finnes det håp om å bevare noe grunnleggende menneskelig og verdifullt i en sånn verden? Et par av episodene er nesten frittstående filmer i seg selv; episode 3 er den som har fått mest oppmerksomhet, og med god grunn, det er noe av det nydeligste og mest rørende jeg har sett på lenge. Pedro Pascal er overbevisende som brutal og nesten sjelløs survivor, men det er Bella Ramsay (som mange vil huske som den ekstremt unge, men barske Lady Mormont i GoT) som virkelig bærer serien. Det er nok ikke alle som har mage til denne, men tåler man den, er dette en fantastisk godt laget og både spennende og gripende fortelling.

22. Mad God. Det tok visstnok stop motion-geniet Phil Tippet 30 år å lage denne marerittaktige filmen. Den er særdeles ubehagelig, grotesk og dyster, og den er helt fantastisk visuelt - grotesk, men fantastisk. Historien, i den grad det er en historie, minner om en reise gjennom helvete, med visuelle assosiasjoner til både skyttergravskrig, konsentrasjonsleirer og de mest brutale bitene av Det gamle testamentet. Filmen er befolket av vesener som dels ser ut til å være en slags mennesker, dels grusomme torturister og fangevoktere, og dels en slags automatiske figurer som bare gjør det de er blitt programmert til å gjøre. Vi følger i utgangspunktet en figur som ser ut til å ha blitt sendt inn for å sabotere eller ødelegge det hele, men etter hvert ser vi at han er bare en del av mønsteret, han også. Kanskje tittelens Mad God var den som satte i gang det hele, lenge før filmen begynte (det er også ekkoer av Babels tårn helt på starten). Fantastisk godt laget animasjonsfilm hvis man takler denne typen horror.

23. The Fabulous Baron von Munchhausen. Tsjekkisk film fra 1962 (regissert av Karel Zeman) som er basert på de kjente historiene om Baron von Munchhausen, men som har en nesten science fiction-aktig rammehistorie der baronen på månen møter en ung mann i romdrakt som kanskje har reist i tid og blitt strandet på 1700-tallet. Aldeles nydelige små animasjonssekvenser, håndtegnede bakgrunner og enkle, men flott utførte spesialeffekter som holder seg utrolig godt selv i dag. Sjarmerende eventyrfortelling som samtidig har overraskende subtil kritikk av både krigsapparatet og av baronens overdrevne tro på seg selv og på eventyr, og av hans mangel på respekt for den unge mannens vitenskapstro og moderne syn på verden. Litegranne langdryg i perioder, men det forventer vi egentlig av en seksti år gammel film.

24. The Adventures of Baron Munchhausen. Dette er Terry Gilliams film fra 1988, og det var veldig morsomt å se den rett etter Zemans film, som det er helt åpenbart at Gilliam har sett; mange av hans typiske kombinasjoner av tegnefilmanimasjon og live action ser ut til å være hentet rett fra Zeman. I denne filmen er rammehistorien dystrere, der en by er beleiret og i ferd med å bli ødelagt av fiender, og internt er den styrt av en skrekkelig politiker spilt av fabelaktige Jonathan Pryce. En teatertrupp forsøker fortvilt å holde humøret oppe med en forestilling om Baron von Munchhausen, men blir avbrutt av en gammel mann som påstår å være baronen selv. Det som følger, er et heseblesende eventyr som både gjentar og virker som det er en fortsettelse av de gamle historiene, kombinert med noe som mest av alt ligner Askeladden og de gode hjelperne. 9 år gammel Sarah Polley imponerer som hans sidekick, og en rekke flotte skuespillere dukker opp i fabelaktige tablåer. Filmen er rotete og til dels for lang, men veldig underholdende og fremdeles vel verdt å se. (Og det er ikke vanskelig å forstå hvor stort inntrykk Uma Thurman gjorde som Venus i 1988!)

24. Dungeons&Dragons: Honor Among Thieves. Tvers gjennom underholdende popcornfilm som greier å fungere både for seriøse DnD-spillere og publikum som ikke har noe forhold til rollespill i det hele tatt; i bunn og grunn er jo rollespill bare en måte å fortelle historier på. Sympatiske skuespillere i interessante roller (Hugh Grant er fabelaktig igjen!); ingen overraskelser, men heller ingenting som irriterer ved å være for opplagt. Chris Pine er sjarmerende, Michelle Rodriguez tøff og hardtslående, og gjengen de setter sammen er godt balansert mellom middelaldrende personer med trøblete privatliv på den ene siden, og sosialt utilpasse tenåringer på den andre, slik at filmen kan appellere til begge demografier!

25. The Mandalorian (sesong 3). Meh. Dette var både ufokusert og ganske usammenhengende. Den første sesongen var kjempebra; den andre var også helt OK, og etter at den ellers skuffende Boba Fett-serien hadde to gode episoder med Mando-crossover, hadde vi håp om at det skulle bli gøy å få enda en sesong, men det ser ikke ut til at serieskaperne aner hva de egentlig vil med serien. (Og så synes jeg det er dårlig gjort å la viktige hendelser bare skje i en annen serie uten at de blir referert eller forklart her i det hele tatt!) Det ser stilig ut, og det er anslag her og der, men det holder ikke mål. En av episodene (om en sympatisk vitenskapsmann vi møtte helt i begynnelsen av sesong 1) var bra, men altfor dyster for denne ellers forholdsvis familievennlige serien; den virket mer som om den skulle vært en del av den (fantastiske!) dystopiske Andor i stedet. Og denne episoden hadde ingen effekt på hva som skjedde i resten av sesongen, så det hele virker ganske dårlig konstruert på meg. (Men Grogu er fortsatt søt!)

26. Renfield. Jeg hadde trodd, ut fra traileren og det jeg har fått med meg av omtaler (og forsåvidt fra skuespillerlisten) at dette skulle være underholdende, men høyst ujevnt og antagelig ikke spesielt bra. Men det var jo kjempestas! Man må riktignok ha sansen for den desiderte over-the-top-versjonen av Nicholas Cage (og det har jeg), for overdådig scenografi og latterlige mengder filmblod, men jeg vil si det er en særdeles vellykket film. I likhet med Dungeons&Dragons-filmen gjør den nøyaktig det den prøver på, og jeg lo høyt mange ganger. De sentrale skuespillerne er dessuten supre; jeg er veldig svak for Nicholas Hoult og hans «I need to get out of a toxic relationship» Renfield, og Awkwafina fungerer flott som «straight man» med steinansikt, en rolle som er helt nødvendig for å balansere Cage og Hoult. (Og så var det jo rent nostalgisk å gå på Saga kino for første gang på årevis!)

27. Bait. Denne filmen fra 2019 av Mark Jenkin er filmet på 16mm i svart-hvitt, noe som gir den et ganske røft og uslepet preg. Formspråket og klippingen minnet meg om veldig gammel stumfilm; kameraet fokuserer på enkeltgjenstander, spesifikke handlinger og nesten overtydelig kryssklipping for å virkelig henlede oppmerksomheten til detaljer og gi dem tyngde. Disse grepene gir et ubestemmelig eldre-klassisk-tidløst preg, men handlingen og tematikken er utvetydig moderne. Filmen spinner rundt Martin, en fisker i Cornwall som er bitter over at landsbyen hans har blitt et gentrifisert turistmål, at barndomshjemmet hans er pusset opp til å være gjestehus og at broren hans bruker farens fiskebåt til å kjøre rundt på utdrikningslag og andre turistgrupper. Martin nekter å avfinne seg med endringene, og konflikten mellom hans forsøk på å overleve av fisking og den rike familien som han og broren solgte huset til, tilspisser seg på en måte som gir historien preg av uunngåelig gresk tragedie. Samtidig er det glimt av humor og anslag til håp som gjør at filmen ikke blir så dyster som den fort kunne vært, og den viser også forståelse for Martins motstandere, som også bare er ganske vanlige folk som gjør sitt beste for å drive forretning. Filmen har fått velfortjente panegyriske kritikker og blitt utropt til en moderne britisk klassiker, og den er både intens og fengslende.

28. Beau Is Afraid. Ari Aster har tidligere laget Midsommar, som vi syntes var veldig bra, og briljante Joaquin Phoenix spiller hovedrollen, så vi valgte å ikke bry oss for mye om de høyst varierende omtalene denne har fått. Den begynte veldig bra; den første halvtimen var vel verdt kinoturen og ville vært en utmerket kortfilm, som en marerittaktig komedie om en mann dypt preget av angst som opplever at omtrent alt han er redd for, faktisk slår til. Dessverre varte filmen i to og en halv time til, med den ene nesten frittstående historien etter den andre, og for min del ble den rett og slett kjedelig. Det er synd; det er veldig mange gode scener og dyktige skuespillere, og det er mye her som er både interessant og originalt og vellaget. Det hele samlet seg bare rett og slett aldri til en historie for meg. Jeg tror kanskje hensikten har vært å lage et slags mareritt som blir verre og verre og der man blir sugd inn i det ubehagelige, men det ble jeg dessverre aldri. (Kanskje filmen vil fungere bedre for noen som selv sliter med angst?)

29. The White Lotus (sesong 2). Vi så første sesong av denne mest fordi mannen ville se andre sesong, og mest på grunn av Aubrey Plaza, som jo er ganske fabelaktig. Her dukket det opp flere andre utmerkede skuespillere, som Michael Imperioli (Christopher fra Sopranos) og F. Murray Abraham (Salieri fra Amadeus) som italiensk-amerikanske far og sønn. Sesongen er klart mer påkostet enn den første (og de hinsides vakre omgivelsene på Sicilia må jo være verdt millioner i turistreklame!), og den gir generelt et overdådig inntrykk som passer med luksushotell-settingen. Igjen er det styrtrike mennesker av ymse varianter som interagerer med egen familie og tilfeldige feriebekjentskaper i tillegg til hotellansatte og annen lokalbefolkning. Denne sesongen er mindre svart satire enn den første, selv om det er klart helt fra første scene at det kommer til å bli dødsfall, antagelig av den voldelige sorten, her også. Veldig underholdende, tidvis cringey (men ikke helt ille), karismatiske personer og minidramaer på kryss og tvers som aldri var helt forutsigbare. Det er mange ufordragelige mennesker her også, men jeg fikk litt mer sympati for de fleste av dem enn jeg gjorde i sesong 1. Og Jennifer Coolidge, den eneste stjernen fra Hawaii-sesongen som også var med her, er da virkelig noe av en naturkraft! - selv om jeg fremdeles ofte syntes hennes scener var aller verst å sitte gjennom, fordi hun på den ene siden er så fryktelig egosentrisk og clueless, og jeg på den andre siden synes så intenst synd på henne.

30. Enys Men. Den nyeste filmen til Mark Jenkin er noe helt annet enn Bait (som vi så i forrige uke). Jeg vil vel si at selv om jeg ikke helt vet hva jeg hadde forventet meg, så var det ikke dette! Den foregår på en forblåst, øde og fiktiv øy i Cornwall som heter Enys Men; en kvinne befinner seg alene i en liten hytte og går hver dag ut og gjør målinger på noen sjeldne blomster. Kronologien er uklar. Kanskje foregår filmen i 1973, og kanskje en rekke tiår senere; kanskje opplever kvinnen gjengangere eller hallusinasjoner, og kanskje viser filmen oss den samme kvinnen i to ulike perioder av livet hennes. Spøkelseshistorie er muligens det nærmeste man kommer en sjanger, og leser man den som det, er det en stadig tilspissende situasjon kvinnen blir dratt inn i, som en sterk understrøm hun ikke kan svømme mot. Det er glimt fra tidligere tragedier på og ved øya, det er forlis fra slutten av 1800-tallet og en ulykke fra 1973, og hva slags tilknytning kvinnen har til disse tingene, og til øya selv, er ikke klart. Det virker også som det blir stadig mindre klart for kvinnen selv hva som er virkelig og ikke. Mesmeriserende og suggererende og umulig å skrive et synopsis av.

31. Guardians of the Galaxy Vol. 3. Gledelig overraskelse! Denne var langt bedre enn jeg hadde regnet med, alle hovedpersonene fikk en ordentlig historie og litt mer dybde enn før, Chris Pratt/Peter Quill var mindre irriterende enn jeg husker ham som, og skurken er veldig godt realisert. Men det er en grim film, til familievennlig MCU å være. Dette er vaskebjørnpersonen Rockets film, der vi får vite hvor han kommer fra – det er ikke overraskende at han er resultatet av ganske guffen genteknologi, men det er overraskende hvor brutalt filmen viser det. Advarsel til folk som sliter med å se grusom behandling av dyr eller barn! Her er det også lettere å se ekkoer av den «gamle» James Gunn, som blant annet lagde Slither (det er det forresten også i en del av det komiske, men body horror-ekle designet av både Orgocorp og en del av uniformene der). Underholdende er det definitivt fremdeles, og soundtracket er som alltid helt supert.

32. Yellowjackets (sesong 1). Veldig spennende serie som foregår dels tidlig på 1990-tallet, da et jentefotballag kræsjlandet med fly langt ute i ødemarken, og dels i nåtiden, der de overlevende fortsatt sliter med traumer og alvorlige psykiske problemer og samtidig opplever at noen prøver å rippe opp i det som skjedde. Hint av både Lost, Fluenes Herre og Blair Witch; veldig gode skuespillere, både som de yngre og eldre utgavene av hovedpersonene. Christina Ricci, Melanie Lynskey og Juliette Lewis vet vi jo at er gode til å spille både forstyrrede og urovekkende personer, og jammen er de unge variantene imponerende, de også. Komplekse og sammensatte rollefigurer, noe som er ekstra morsomt siden så mange av dem er tenåringsjenter. Skikkelig spennende er det, med masse muligheter til å lage seg sine egne teorier underveis, og ingen plott-messige skuffelser så langt; sesongen gjør akkurat det den har vært ment å gjøre. (Jeg mistenker at sesong 2 vil vise seg å være mer tøysete, men vi får se; jeg skal definitivt gi den en sjanse uansett.)

33. She’s Gotta Have It. Det er lett å se hvorfor denne Spike Lee-filmen fra 1986 fikk så mye oppmerksomhet som den gjorde, både for den positive fremstillingen av kvinnelig seksualitet og fordi den gir et så sammensatt bilde av svarte i New York, som så ofte primært blir fremstilt som kriminelle og/eller slumbeboere. Filmen er laget på ekstremt lavt budsjett og fremstår som en mellomting mellom en spillefilm og en slags dokumentar, der personene sitter og forteller kameraet om hva som har skjedd. Med unntak av en voldtektsscene som ødelegger en god del for filmen (og som Lee senere har angret på) er den både sympatisk og sjarmerende.

34. In the Mood for Love. Wong Kar-Wais mesterverk fra 2000 handler om to personer som litt tilfeldig blir naboer i en bygård i Hong Kong i 1962, som begge lever i ulykkelige ekteskap, og som gradvis kommer nærmere hverandre. Den er nydelig filmet og fortalt, på en underlig drømmeaktig måte; mange av scenene ser man bare en liten bit eller et lite glimt av, som om de er sett med et tilbakeskuende blikk av noen som bare delvis husker hva som skjedde. Maggie Cheung er nærmest overnaturlig vakker, i aldeles fantastiske kjoler, og Tony Leung står ikke mye tilbake for henne. Historien er både inderlig og trist, med en bittersøt, nostalgisk følelse av lengsel som minnet meg om både The Remains of the Day og Lost in Translation. Alle andre i filmen er bare skisser av personer (ektefellene til hovedpersonene får vi ikke engang se, bare høre gjennom åpne dører), noe som forsterker den drømmeaktige følelsen av at det bare er disse to det handler om.

35. Black Panther: Wakanda Forever. Jeg hadde virkelig håpet at denne skulle være god. Både fordi jeg likte den første Black Panther-filmen, fordi det er stas å ha en afrikansk-sentrert del av MCU, og ikke minst fordi filmen så tydelig er laget til minne om Chadwick Boseman, som døde så altfor tidlig, og som hadde fortjent bedre. Filmen handler til dels om sorg og om å leve videre selv om man føler man er altfor liten for den oppgaven man har fått, og den biten fungerer forsåvidt bra, men som helhet er ikke filmen så veldig engasjerende. Og antagonistene her føltes ikke overbevisende, hverken som deler av et filmunivers der vi tåler ganske mye tull og tøys eller emosjonelt overbevisende. Enkeltscener er flotte, mange av skuespillerne er sympatiske og karismatiske, men det kommer liksom ikke sammen til noe hele. Og det er synd, blant annet fordi det er mye åpenbart god vilje her til å lage noe som ikke har hvite menn i sentrum.

36. Yellowjackets (sesong 2). Jeg var jo veldig begeistret for sesong 1 og var sikker på at sesong 2 ikke kom til å være like bra, men jeg er kjempefornøyd! Genuint creepy, grimt og spennende, innimellom fantastisk svart humor, overbevisende forstyrrede rollefigurer og veldig gode skuespillere (i denne sesongen dukker Elijah Wood opp i en fabelaktig birolle), kanskje særlig Juliette Lewis og Sophie Thatcher som Natalie, men Melanie Lynskey/Sophie Nélisse er også strålende, og så hadde jo ikke serien vært det den er uten den spik sprø Missy, spilt av Christina Ricci og Samantha Hanratty. Jeg skulle ønske mange flere ville se denne og være med på å sikre en sesong 3!

37. Ted Lasso (sesong 3). Jeg har elsket denne serien gjennom de to første sesongene, både fordi den har vært så grunnleggende klok og varm og morsom og anstendig og fordi den har vært så bra. Så jeg er egentlig ganske lei meg over at den tredje sesongen ikke fulgte historien i mål på godt nok vis - og når jeg sier det, er det sammenlignet med hva de har gjort før, ikke med hva andre serier gjør. Det er mye å være glad i her også (Trent Crimm! Forholdet mellom Roy og Jamie!), og de siste par episodene var ordentlig fine; det var klart hvor serien skulle, de bare greide ikke å gjennomføre reisen dit på overbevisende vis. Spesielt var dette tydelig i

Miss Norway sa for 1år siden:

Må bare kommentere litt om Ted Lasso-slutten… :knegg:

Skilpadda sa for 1år siden:

Missa:

Men jeg mener ikke å argumentere mot at andre likte den! Det er kjempefint med seere som føler at de fikk det de ønsket seg; jeg kan sitte og være skuffet og bitter helt alene, jeg (eller sammen med mannen, da). :knegg: (Det handler nok også mye om hvor viktig ulike ting ved serien er for en, ikke bare om hvor kritisk man er.)

Miss Norway sa for 1år siden:

Mye enig altså. Selv om jeg er glad i show, don’t tell-tilnærminger.

Tenk hvor mye bedre alt hadde kunne landet om de hadde kuttet å

Skilpadda sa for 1år siden:

Det er jeg også, men jeg synes nettopp ikke de viste det her. Bare viste starten og så slutten, og så ingenting om hvordan man kom fra ett sted til et helt annet sted.

Enig i det du skriver om delhistorier som det hadde vært bedre å kutte. Jeg tror mannen har rett når han sier at hovedproblemet kanskje er at de begynte å ha så lange episoder. Da måtte de liksom finne på noe å fylle dem med.

Skilpadda sa for 1år siden:

1. Glass Onion. Vi hadde gledet oss helt siden vi hørte at det skulle komme en oppfølger til fantastiske Knives Out, og det var virkelig en fest å se Benoit Blanc i aksjon igjen! Daniel Craig er en aldeles fabelaktig komedieskuespiller, og det er generelt et strålende lag av skuespillere her. Filmen er en minst like krass samfunnskritikk som den forrige, men selve historien er superunderholdende, og tidsånden er veldig tatt på kornet; dette er helt tydelig 2020, med en brakkesyk superdetektiv som spiller Among Us og den fantastiske lille detaljen at

2. Klaus. Vi var litt sent ute med å se julefilm, men denne var vel verdt å se. Flott animasjon, bra musikk, underholdende hovedpersoner, en by som er enda mindre julete enn the Town of Halloween, og verdens søteste lille samejente i en liten, men viktig birolle. Og akkurat passe rørende uten å gå helt over stag.

3. Decision to Leave. Jeg vet ikke om koreansk film alltid har vært så bra og verden bare oppdaget det etter at Parasite ble en sånn hit? Vi visste jo om et par, for eksempel har jo Bong Joon-ho jo laget flere flotte filmer tidligere, men det er jo så mange! Decision to Leave er laget av Park Chan-wook, som tidligere har laget den originale vampyrfilmen Thirst og den vakre filmatiseringen av The Handmaiden. Denne gangen har han laget noe som ligner veldig på en film noir, men som har flere akter enn jeg ville forventet hvis dette hadde vært en amerikansk film (det er egentlig noe som har slått meg med både mange koreanske og mange japanske filmer, det at de ikke slutter på det stedet jeg ville forventet). Aldeles nydelig filmet, flotte skuespillere, rørende og spennende og forførende.

4. The White Lotus (sesong 1). Satirisk komediedrama om superrike mennesker som reiser til luksushotell i Hawaii, tar ut alle problemene sine på de ansatte og ødelegger livene til dem de kommer tett innpå (enten det er av ubetenksomhet, ondskapsfullhet eller idioti), og som så reiser hjem etter en mer eller mindre oppkvikkende ferie, mens de resterende hotellansatte klistrer på seg nye, stive glis for å ta mot neste runde gjester. Veldig underholdende og veldig godt spilt, men ubehagelig både av second-hand embarrassment og fordi man skjønner at det ikke kommer til å gå så bra med de få personene vi treffer som vi faktisk får sympati med. Men det er en komedie, altså! :knegg: Og vi lo mye.

5. Bones And All. Grim og blodig film om to unge mennesker i en amerikansk virkelighet der ikke mange bryr seg om hva som skjer med dem eller legger så veldig merke til om noen forsvinner. Kannibalisme er her fremstilt på en måte som ligner den vi så i den franske horrorfilmen Raw fra 2016, og mye av forskjellen ligger i at mens den handlet om en jente fra en høyt utdannet og velstående fransk familie, beskriver denne en hjemløs svart attenåring uten familie eller venner, på den desiderte skyggesiden av samfunnet. Strålende spill av både Taylor Russell og Timothée Chalamet, og så er det jo alltid en bonus å ha Mark Rylance med. Til tross for det blodige horrorkonseptet minnet den meg mer om 50 år gamle Badlands enn om nyere slasherfilmer, og noen skrekkfilm vil jeg absolutt ikke kalle den. Men det er nok ikke alle som har mage(!) til den, tror jeg.

6. The Banshees of Inisherin. Colin Farrell og Brendan Gleeson er glitrende makkere i en film som var tristere og grimmere enn vi kanskje trodde da vi satte den på, selv om vi burde gjettet det etter de tidligere filmene vi har sett av Martin McDonagh (In Bruges og Seven Psychopaths). To middelaldrende menn på en liten irsk øy tidlig på 1920-tallet har vært venner hele livet, men plutselig vil ikke den ene lenger. «Folk burde kanskje ikke bo på en liten øy med bare åtte andre mennesker» var mitt forslag til moral da filmen var slutt; den irske borgerkrigen er et dystert bakteppe i horisonten, og den billedskjønne landsbygda er ikke så idyllisk når man pirker litt i den. Filmanmelder Keith Phipps beskrev filmen konsist og bra som «the story of two friends who maybe aren’t friends at all set in an idyllic Irish locale that might actually be a soul-sapping trap». Indeed.

7. Tampopo. Sjarmerende, eksentrisk japansk film med velfortjent kult-lignende klassikerstatus som jeg ikke helt skjønner hvorfor vi ikke har sett før. Dels er det en morsom samuraipastisj, eller kanskje spaghettiwestern (ramen-western? ramen-eastern?), der to omreisende lastebilsjåfører engasjerer seg i å hjelpe en ung enke til å bli en perfekt ramenkokk, sammen med et ganske odde utvalg hjelpere. Dels er det en Wes Anderson-aktig historie med et galleri av underlige små bipersoner som lever i sine egne små fortellinger som vi bare får se en liten bit av. Men alt er sentrert rundt det fellesmenneskelige og sensuelle ved mat og kulinarisk nytelse.

8. No Time to Die. Fikk omsider somlet oss til å se Daniel Craigs siste Bond-film. Han er en av de aller beste i rollen, synes jeg, og så er det interessant at han har fått mye mer av en sammenhengende historie, fordelt på flere filmer, enn det som har vært vanlig før. Og så liker jeg at Moneypenny og Q er så unge og kule som de er, og at det er flere superkompetente kvinnelige agenter rundt omkring. Underholdende popcornaction og gode skuespillere over det hele, og litt vemodig at det er slutt.

9. All the Beauty and the Bloodshed. En av årets Oscarnominerte dokumentarfilmer, og den er virkelig verdt en tur på kino! Den handler om fotografen og aktivisten Nan Goldin og tar for det første for seg livet hennes, som strekker seg over flere både spennende og opprørende epoker i USAs nyere historie, og som er illustrert av både mye av hennes egen kunst og av bilder og filmsnutter av andre kunstnere. I tillegg er rammehistorien fortellingen om engasjementet hennes i å få stilt den styrtrike Sackler-familien til ansvar for deres skyld i at millioner av amerikanere ble avhengige av oxycontin og hundretusener endte opp med å dø som narkomane. En av de tingene som gjør at filmen grep meg så sterkt som den gjør, er at Goldin representerer en lang rekke demografier som veldig ofte ikke har noen stemme i offentligheten eller blir respektert eller tatt på alvor, men fordi hun er den hun er og har den posisjonen hun har i kunstverdenen, er hun en levende påminnelse om at alle de som gikk til grunne i ungdomsinstitusjoner, eller som sexarbeidere, eller kvinner med voldelige partnere, eller skeive kunstnere under aids-krisen, eller opioid-avhengige - alle disse var ordentlige, ekte, verdfifulle mennesker, og det som skjedde med dem var en uakseptabel tragedie.

10. M3GAN. Underholdende og vellaget moderne variant av Frankenstein, med litt ekkoer av Kubrick/Spielbergs AI og en uncanny robotdukke som ser ut som en mellomting mellom Chucky fra Child's Play-filmene og en av de rike, ufyselige jentene fra Heathers. Totalt forutsigbart plott, men veldig morsom, godt skrudd sammen og stilig (særlig med tanke på hvor lavt budsjettet må ha vært) og gode skuespillere, spesielt tanten og niesen som filmen er sentrert rundt.

11. The Bear (sesong 1). Velspilt, hektisk og rørende serie om sorg og matlaging og Chicago og familie (på godt og vondt, og både blodfamilie og funnen familie) og restaurantdrift, og om å føle at man aldri helt strekker til eller helt rekker over alt man skal, men også om samhold og varme og om å gi hverandre (og seg selv) en ny sjanse.

12. Something In the Dirt. Underholdende, original og lett kaotisk mockumentary - eller er det en parodi på en mockumentary? Eller bare en parodi på en amatørdokumentar? Eller er det bare det som skjer når to dyktige og erfarne filmskapere (som blant annet tidligere har laget nydelige Spring) prøver å tøye grensene for hva det er mulig for dem å lage under pandemien, med nesten bare seg selv som skuespillere og nesten bare filmet i og utenfor ett enkelt rom i Los Angeles? De to unge, dysfunksjonelle mennene som møtes over en potensielt overnaturlig hendelse og danner et temmelig odde partnerskap for å dokumentere det, er overbevisende skrevet og spilt, og filmen er både morsom og medrivende.

13. Dune. Visuelt storslagent og spennende, med dyktige skuespillere som klarer å bære tyngden i historien og jevnt over gjøre det grandiost i stedet for selvhøytidelig. Jeg husker bare bruddstykker av scifi-klassikeren, som jeg leste for omtrent 30 år siden, men jeg er nysgjerrig på i hvilken grad Denis Villeneuve vil forsøke å gjenskape Frank Herberts visjon og i hvilken grad han vil oppdatere den til et mer moderne blikk. Timothée Chalamet er karismatisk nok til å være en ganske overbevisende Paul Atreides, og jeg ser frem til å se mer av både ham, den koloniserte planeten Arrakis og det ørkenboende folket som hører hjemme der.

14. Sherlock Jr. Buster Keaton var en virkelig genial komiker, og det er fort gjort å glemme at han var den første som gjorde mange av de aldeles ville stuntene her. Genuint morsom og sjarmerende film med forventet fantastisk fysisk komedie i tillegg til mange uventet effektive vittige gags. (Og hvorfor er det ingen som lager filmer på tre kvarter nå for tiden?)

15. Bumblebee. Pastisj over åttitallsfilm som jeg ble overraskende sjarmert av, selv om Transformers er en franchise jeg aldri har hatt noe som helst forhold til. Filmen er overbevisende åttitalls på omtrent samme måte som Stranger Things (det vil si mindre sexistisk og rasistisk enn faktisk åttitallskultur, men ellers nesten mer typisk for tiåret enn noe av det som faktisk ble laget på den tiden), og den har gode skuespillere i de sentrale rollene, særlig Hailee Steinfeld i hovedrollen. Ikke minst er det morsomt å se John Cena i en liten, men perfekt rolle, noen år før han demonstrerte det komiske talentet sitt i Peacemaker. Det er ellers ekkoer av både ET og The Iron Giant her, og filmen har forsåvidt ikke ett originalt bein, men det tror jeg kanskje ikke var meningen heller.

16. Nosferatu. Jeg hadde aldri sett denne klassiske tyske skrekkfilmen fra 1922 før, og det var stas å se hvor så mange tropes og klisjeer kommer fra! Vi så den i en Cinematek-oppsetning med (veldig bra) live musikk, og det er klart musikken hevet opplevelsen voldsomt, men det er jammen mange ordentlig stemningsfulle og creepy scener i filmen også. Og så er det artig å se ordentlig gamle filmer fra før alle liksom visste hvordan man forteller en historie på film; visstnok var for eksempel dette den første som gjorde bruk av montasjer for å vise ting som skjer på samme tid ulike steder (klipping mellom Draculas skipsreise og heltens heseblesende forsøk på å komme hjem før ham). Og så er det jo en flott vampyr, da!

17. Weird: The Al Yankovic Story. Vi så denne et par dager før vi skulle se Weird Al live, litt som oppvarming, og det var veldig gøy. Jeg visste at dette ikke egentlig var en dokumentarisk biopic, men jeg visste ikke i hvilken grad det ikke var det! Daniel Radcliffe er, igjen, strålende som veldig odde komisk talent, og filmen er helt hinsides det meste som ligner realisme. Den er ikke akkurat en parodi på den klisjefylte «ung, talentfull musiker trosser kjipe foreldre og andre hindere i veien mot stjernestatus», men den er heller ikke helt en sånn kjærlig pastisj som så mange av parodisangene til Weird Al er. Stas å kjenne igjen mange kjente fjes (blant annet Al Yankovic selv) i ymse biroller.

18. Marcel the Shell with Shoes On. Ingen av oss visste helt hva dette skulle være før vi så den, og jeg er fremdeles litt i stuss om hvordan jeg skal beskrive den. Den er veldig sjarmerende og ganske rørende uten å være for søtsuppete, og den er original, og den har fine stop motion-effekter og en nydelig animert hovedperson med masse personlighet, til tross for hvor enkel han ser ut. Anbefales!

19. The Heroic Trio. Kjempekul Hong Kong-superheltfilm fra 1993, med alltid fabelaktige Michelle Yeoh sammen med blant annet fantastiske Maggie Cheung. 18 kidnappede babyer, kule (og ikke overlange!) kampsekvenser; et supermonster, en superhelt med hemmelig identitet, en superskurk med hemmelig forhistorie og en som i utgangspunktet ikke er helt sikker på om hun skal være superhelt eller -skurk, og veldig stilige, nesten steampunk-aktige kulisser. Veldig underholdende, visuelt fantastisk, og overraskende brutalt. Og det ble visst laget en oppfølger allerede samme år; gjett om vi skal se den også!

20. Tim's Vermeer. Fascinerende og underholdende dokumentar om en kunstinteressert ingeniør/oppfinner som mener å ha funnet ut hvordan Vermeer kan ha malt bildene sine ved hjelp av camera obscura og speil. Tittelens Tim blir fullstendig oppslukt av oppdagelsen og prøver, Heyerdahl-aktig, å sannsynliggjøre teorien ved å gjennomføre stuntet selv, det vil her si å male en kopi av et Vermeer-bilde uten å noen gang ha forsøkt seg på å tegne eller male noe før. Både den genialt enkle teknikken han kommer frem til og den ufattelige presisjonen han legger i å kopiere rommet Vermeer malte i gjør dette både morsomt og interessant.

21. The Last of Us (sesong 1). Hva heter «harrowing» på norsk? «Opprivende», kanskje? Det er et ganske dekkende ord for denne påkostede dramatiseringen av det brutale, postapokalyptiske zombiespillet av samme navn. Og postapokalypsen er langt grimmere og skumlere enn zombiene (som man egentlig ser overraskende lite til). Hva skjer med menneskene når verden faller sammen i løpet av et par dager? Hvem slåss om makten, og hvordan behandler mennesker hverandre når de ikke har noe igjen å tape og det er få ressurser å dele på? Og finnes det håp om å bevare noe grunnleggende menneskelig og verdifullt i en sånn verden? Et par av episodene er nesten frittstående filmer i seg selv; episode 3 er den som har fått mest oppmerksomhet, og med god grunn, det er noe av det nydeligste og mest rørende jeg har sett på lenge. Pedro Pascal er overbevisende som brutal og nesten sjelløs survivor, men det er Bella Ramsay (som mange vil huske som den ekstremt unge, men barske Lady Mormont i GoT) som virkelig bærer serien. Det er nok ikke alle som har mage til denne, men tåler man den, er dette en fantastisk godt laget og både spennende og gripende fortelling.

22. Mad God. Det tok visstnok stop motion-geniet Phil Tippet 30 år å lage denne marerittaktige filmen. Den er særdeles ubehagelig, grotesk og dyster, og den er helt fantastisk visuelt - grotesk, men fantastisk. Historien, i den grad det er en historie, minner om en reise gjennom helvete, med visuelle assosiasjoner til både skyttergravskrig, konsentrasjonsleirer og de mest brutale bitene av Det gamle testamentet. Filmen er befolket av vesener som dels ser ut til å være en slags mennesker, dels grusomme torturister og fangevoktere, og dels en slags automatiske figurer som bare gjør det de er blitt programmert til å gjøre. Vi følger i utgangspunktet en figur som ser ut til å ha blitt sendt inn for å sabotere eller ødelegge det hele, men etter hvert ser vi at han er bare en del av mønsteret, han også. Kanskje tittelens Mad God var den som satte i gang det hele, lenge før filmen begynte (det er også ekkoer av Babels tårn helt på starten). Fantastisk godt laget animasjonsfilm hvis man takler denne typen horror.

23. The Fabulous Baron von Munchhausen. Tsjekkisk film fra 1962 (regissert av Karel Zeman) som er basert på de kjente historiene om Baron von Munchhausen, men som har en nesten science fiction-aktig rammehistorie der baronen på månen møter en ung mann i romdrakt som kanskje har reist i tid og blitt strandet på 1700-tallet. Aldeles nydelige små animasjonssekvenser, håndtegnede bakgrunner og enkle, men flott utførte spesialeffekter som holder seg utrolig godt selv i dag. Sjarmerende eventyrfortelling som samtidig har overraskende subtil kritikk av både krigsapparatet og av baronens overdrevne tro på seg selv og på eventyr, og av hans mangel på respekt for den unge mannens vitenskapstro og moderne syn på verden. Litegranne langdryg i perioder, men det forventer vi egentlig av en seksti år gammel film.

24. The Adventures of Baron Munchhausen. Dette er Terry Gilliams film fra 1988, og det var veldig morsomt å se den rett etter Zemans film, som det er helt åpenbart at Gilliam har sett; mange av hans typiske kombinasjoner av tegnefilmanimasjon og live action ser ut til å være hentet rett fra Zeman. I denne filmen er rammehistorien dystrere, der en by er beleiret og i ferd med å bli ødelagt av fiender, og internt er den styrt av en skrekkelig politiker spilt av fabelaktige Jonathan Pryce. En teatertrupp forsøker fortvilt å holde humøret oppe med en forestilling om Baron von Munchhausen, men blir avbrutt av en gammel mann som påstår å være baronen selv. Det som følger, er et heseblesende eventyr som både gjentar og virker som det er en fortsettelse av de gamle historiene, kombinert med noe som mest av alt ligner Askeladden og de gode hjelperne. 9 år gammel Sarah Polley imponerer som hans sidekick, og en rekke flotte skuespillere dukker opp i fabelaktige tablåer. Filmen er rotete og til dels for lang, men veldig underholdende og fremdeles vel verdt å se. (Og det er ikke vanskelig å forstå hvor stort inntrykk Uma Thurman gjorde som Venus i 1988!)

24. Dungeons&Dragons: Honor Among Thieves. Tvers gjennom underholdende popcornfilm som greier å fungere både for seriøse DnD-spillere og publikum som ikke har noe forhold til rollespill i det hele tatt; i bunn og grunn er jo rollespill bare en måte å fortelle historier på. Sympatiske skuespillere i interessante roller (Hugh Grant er fabelaktig igjen!); ingen overraskelser, men heller ingenting som irriterer ved å være for opplagt. Chris Pine er sjarmerende, Michelle Rodriguez tøff og hardtslående, og gjengen de setter sammen er godt balansert mellom middelaldrende personer med trøblete privatliv på den ene siden, og sosialt utilpasse tenåringer på den andre, slik at filmen kan appellere til begge demografier!

25. The Mandalorian (sesong 3). Meh. Dette var både ufokusert og ganske usammenhengende. Den første sesongen var kjempebra; den andre var også helt OK, og etter at den ellers skuffende Boba Fett-serien hadde to gode episoder med Mando-crossover, hadde vi håp om at det skulle bli gøy å få enda en sesong, men det ser ikke ut til at serieskaperne aner hva de egentlig vil med serien. (Og så synes jeg det er dårlig gjort å la viktige hendelser bare skje i en annen serie uten at de blir referert eller forklart her i det hele tatt!) Det ser stilig ut, og det er anslag her og der, men det holder ikke mål. En av episodene (om en sympatisk vitenskapsmann vi møtte helt i begynnelsen av sesong 1) var bra, men altfor dyster for denne ellers forholdsvis familievennlige serien; den virket mer som om den skulle vært en del av den (fantastiske!) dystopiske Andor i stedet. Og denne episoden hadde ingen effekt på hva som skjedde i resten av sesongen, så det hele virker ganske dårlig konstruert på meg. (Men Grogu er fortsatt søt!)

26. Renfield. Jeg hadde trodd, ut fra traileren og det jeg har fått med meg av omtaler (og forsåvidt fra skuespillerlisten) at dette skulle være underholdende, men høyst ujevnt og antagelig ikke spesielt bra. Men det var jo kjempestas! Man må riktignok ha sansen for den desiderte over-the-top-versjonen av Nicholas Cage (og det har jeg), for overdådig scenografi og latterlige mengder filmblod, men jeg vil si det er en særdeles vellykket film. I likhet med Dungeons&Dragons-filmen gjør den nøyaktig det den prøver på, og jeg lo høyt mange ganger. De sentrale skuespillerne er dessuten supre; jeg er veldig svak for Nicholas Hoult og hans «I need to get out of a toxic relationship» Renfield, og Awkwafina fungerer flott som «straight man» med steinansikt, en rolle som er helt nødvendig for å balansere Cage og Hoult. (Og så var det jo rent nostalgisk å gå på Saga kino for første gang på årevis!)

27. Bait. Denne filmen fra 2019 av Mark Jenkin er filmet på 16mm i svart-hvitt, noe som gir den et ganske røft og uslepet preg. Formspråket og klippingen minnet meg om veldig gammel stumfilm; kameraet fokuserer på enkeltgjenstander, spesifikke handlinger og nesten overtydelig kryssklipping for å virkelig henlede oppmerksomheten til detaljer og gi dem tyngde. Disse grepene gir et ubestemmelig eldre-klassisk-tidløst preg, men handlingen og tematikken er utvetydig moderne. Filmen spinner rundt Martin, en fisker i Cornwall som er bitter over at landsbyen hans har blitt et gentrifisert turistmål, at barndomshjemmet hans er pusset opp til å være gjestehus og at broren hans bruker farens fiskebåt til å kjøre rundt på utdrikningslag og andre turistgrupper. Martin nekter å avfinne seg med endringene, og konflikten mellom hans forsøk på å overleve av fisking og den rike familien som han og broren solgte huset til, tilspisser seg på en måte som gir historien preg av uunngåelig gresk tragedie. Samtidig er det glimt av humor og anslag til håp som gjør at filmen ikke blir så dyster som den fort kunne vært, og den viser også forståelse for Martins motstandere, som også bare er ganske vanlige folk som gjør sitt beste for å drive forretning. Filmen har fått velfortjente panegyriske kritikker og blitt utropt til en moderne britisk klassiker, og den er både intens og fengslende.

28. Beau Is Afraid. Ari Aster har tidligere laget Midsommar, som vi syntes var veldig bra, og briljante Joaquin Phoenix spiller hovedrollen, så vi valgte å ikke bry oss for mye om de høyst varierende omtalene denne har fått. Den begynte veldig bra; den første halvtimen var vel verdt kinoturen og ville vært en utmerket kortfilm, som en marerittaktig komedie om en mann dypt preget av angst som opplever at omtrent alt han er redd for, faktisk slår til. Dessverre varte filmen i to og en halv time til, med den ene nesten frittstående historien etter den andre, og for min del ble den rett og slett kjedelig. Det er synd; det er veldig mange gode scener og dyktige skuespillere, og det er mye her som er både interessant og originalt og vellaget. Det hele samlet seg bare rett og slett aldri til en historie for meg. Jeg tror kanskje hensikten har vært å lage et slags mareritt som blir verre og verre og der man blir sugd inn i det ubehagelige, men det ble jeg dessverre aldri. (Kanskje filmen vil fungere bedre for noen som selv sliter med angst?)

29. The White Lotus (sesong 2). Vi så første sesong av denne mest fordi mannen ville se andre sesong, og mest på grunn av Aubrey Plaza, som jo er ganske fabelaktig. Her dukket det opp flere andre utmerkede skuespillere, som Michael Imperioli (Christopher fra Sopranos) og F. Murray Abraham (Salieri fra Amadeus) som italiensk-amerikanske far og sønn. Sesongen er klart mer påkostet enn den første (og de hinsides vakre omgivelsene på Sicilia må jo være verdt millioner i turistreklame!), og den gir generelt et overdådig inntrykk som passer med luksushotell-settingen. Igjen er det styrtrike mennesker av ymse varianter som interagerer med egen familie og tilfeldige feriebekjentskaper i tillegg til hotellansatte og annen lokalbefolkning. Denne sesongen er mindre svart satire enn den første, selv om det er klart helt fra første scene at det kommer til å bli dødsfall, antagelig av den voldelige sorten, her også. Veldig underholdende, tidvis cringey (men ikke helt ille), karismatiske personer og minidramaer på kryss og tvers som aldri var helt forutsigbare. Det er mange ufordragelige mennesker her også, men jeg fikk litt mer sympati for de fleste av dem enn jeg gjorde i sesong 1. Og Jennifer Coolidge, den eneste stjernen fra Hawaii-sesongen som også var med her, er da virkelig noe av en naturkraft! - selv om jeg fremdeles ofte syntes hennes scener var aller verst å sitte gjennom, fordi hun på den ene siden er så fryktelig egosentrisk og clueless, og jeg på den andre siden synes så intenst synd på henne.

30. Enys Men. Den nyeste filmen til Mark Jenkin er noe helt annet enn Bait (som vi så i forrige uke). Jeg vil vel si at selv om jeg ikke helt vet hva jeg hadde forventet meg, så var det ikke dette! Den foregår på en forblåst, øde og fiktiv øy i Cornwall som heter Enys Men; en kvinne befinner seg alene i en liten hytte og går hver dag ut og gjør målinger på noen sjeldne blomster. Kronologien er uklar. Kanskje foregår filmen i 1973, og kanskje en rekke tiår senere; kanskje opplever kvinnen gjengangere eller hallusinasjoner, og kanskje viser filmen oss den samme kvinnen i to ulike perioder av livet hennes. Spøkelseshistorie er muligens det nærmeste man kommer en sjanger, og leser man den som det, er det en stadig tilspissende situasjon kvinnen blir dratt inn i, som en sterk understrøm hun ikke kan svømme mot. Det er glimt fra tidligere tragedier på og ved øya, det er forlis fra slutten av 1800-tallet og en ulykke fra 1973, og hva slags tilknytning kvinnen har til disse tingene, og til øya selv, er ikke klart. Det virker også som det blir stadig mindre klart for kvinnen selv hva som er virkelig og ikke. Mesmeriserende og suggererende og umulig å skrive et synopsis av.

31. Guardians of the Galaxy Vol. 3. Gledelig overraskelse! Denne var langt bedre enn jeg hadde regnet med, alle hovedpersonene fikk en ordentlig historie og litt mer dybde enn før, Chris Pratt/Peter Quill var mindre irriterende enn jeg husker ham som, og skurken er veldig godt realisert. Men det er en grim film, til familievennlig MCU å være. Dette er vaskebjørnpersonen Rockets film, der vi får vite hvor han kommer fra – det er ikke overraskende at han er resultatet av ganske guffen genteknologi, men det er overraskende hvor brutalt filmen viser det. Advarsel til folk som sliter med å se grusom behandling av dyr eller barn! Her er det også lettere å se ekkoer av den «gamle» James Gunn, som blant annet lagde Slither (det er det forresten også i en del av det komiske, men body horror-ekle designet av både Orgocorp og en del av uniformene der). Underholdende er det definitivt fremdeles, og soundtracket er som alltid helt supert.

32. Yellowjackets (sesong 1). Veldig spennende serie som foregår dels tidlig på 1990-tallet, da et jentefotballag kræsjlandet med fly langt ute i ødemarken, og dels i nåtiden, der de overlevende fortsatt sliter med traumer og alvorlige psykiske problemer og samtidig opplever at noen prøver å rippe opp i det som skjedde. Hint av både Lost, Fluenes Herre og Blair Witch; veldig gode skuespillere, både som de yngre og eldre utgavene av hovedpersonene. Christina Ricci, Melanie Lynskey og Juliette Lewis vet vi jo at er gode til å spille både forstyrrede og urovekkende personer, og jammen er de unge variantene imponerende, de også. Komplekse og sammensatte rollefigurer, noe som er ekstra morsomt siden så mange av dem er tenåringsjenter. Skikkelig spennende er det, med masse muligheter til å lage seg sine egne teorier underveis, og ingen plott-messige skuffelser så langt; sesongen gjør akkurat det den har vært ment å gjøre. (Jeg mistenker at sesong 2 vil vise seg å være mer tøysete, men vi får se; jeg skal definitivt gi den en sjanse uansett.)

33. She’s Gotta Have It. Det er lett å se hvorfor denne Spike Lee-filmen fra 1986 fikk så mye oppmerksomhet som den gjorde, både for den positive fremstillingen av kvinnelig seksualitet og fordi den gir et så sammensatt bilde av svarte i New York, som så ofte primært blir fremstilt som kriminelle og/eller slumbeboere. Filmen er laget på ekstremt lavt budsjett og fremstår som en mellomting mellom en spillefilm og en slags dokumentar, der personene sitter og forteller kameraet om hva som har skjedd. Med unntak av en voldtektsscene som ødelegger en god del for filmen (og som Lee senere har angret på) er den både sympatisk og sjarmerende.

34. In the Mood for Love. Wong Kar-Wais mesterverk fra 2000 handler om to personer som litt tilfeldig blir naboer i en bygård i Hong Kong i 1962, som begge lever i ulykkelige ekteskap, og som gradvis kommer nærmere hverandre. Den er nydelig filmet og fortalt, på en underlig drømmeaktig måte; mange av scenene ser man bare en liten bit eller et lite glimt av, som om de er sett med et tilbakeskuende blikk av noen som bare delvis husker hva som skjedde. Maggie Cheung er nærmest overnaturlig vakker, i aldeles fantastiske kjoler, og Tony Leung står ikke mye tilbake for henne. Historien er både inderlig og trist, med en bittersøt, nostalgisk følelse av lengsel som minnet meg om både The Remains of the Day og Lost in Translation. Alle andre i filmen er bare skisser av personer (ektefellene til hovedpersonene får vi ikke engang se, bare høre gjennom åpne dører), noe som forsterker den drømmeaktige følelsen av at det bare er disse to det handler om.

35. Black Panther: Wakanda Forever. Jeg hadde virkelig håpet at denne skulle være god. Både fordi jeg likte den første Black Panther-filmen, fordi det er stas å ha en afrikansk-sentrert del av MCU, og ikke minst fordi filmen så tydelig er laget til minne om Chadwick Boseman, som døde så altfor tidlig, og som hadde fortjent bedre. Filmen handler til dels om sorg og om å leve videre selv om man føler man er altfor liten for den oppgaven man har fått, og den biten fungerer forsåvidt bra, men som helhet er ikke filmen så veldig engasjerende. Og antagonistene her føltes ikke overbevisende, hverken som deler av et filmunivers der vi tåler ganske mye tull og tøys eller emosjonelt overbevisende. Enkeltscener er flotte, mange av skuespillerne er sympatiske og karismatiske, men det kommer liksom ikke sammen til noe hele. Og det er synd, blant annet fordi det er mye åpenbart god vilje her til å lage noe som ikke har hvite menn i sentrum.

36. Yellowjackets (sesong 2). Jeg var jo veldig begeistret for sesong 1 og var sikker på at sesong 2 ikke kom til å være like bra, men jeg er kjempefornøyd! Genuint creepy, grimt og spennende, innimellom fantastisk svart humor, overbevisende forstyrrede rollefigurer og veldig gode skuespillere (i denne sesongen dukker Elijah Wood opp i en fabelaktig birolle), kanskje særlig Juliette Lewis og Sophie Thatcher som Natalie, men Melanie Lynskey/Sophie Nélisse er også strålende, og så hadde jo ikke serien vært det den er uten den spik sprø Missy, spilt av Christina Ricci og Samantha Hanratty. Jeg skulle ønske mange flere ville se denne og være med på å sikre en sesong 3!

37. Ted Lasso (sesong 3). Jeg har elsket denne serien gjennom de to første sesongene, både fordi den har vært så grunnleggende klok og varm og morsom og anstendig og fordi den har vært så bra. Så jeg er egentlig ganske lei meg over at den tredje sesongen ikke fulgte historien i mål på godt nok vis - og når jeg sier det, er det sammenlignet med hva de har gjort før, ikke med hva andre serier gjør. Det er mye å være glad i her også (Trent Crimm! Forholdet mellom Roy og Jamie!), og de siste par episodene var ordentlig fine; det var klart hvor serien skulle, de bare greide ikke å gjennomføre reisen dit på overbevisende vis. Spesielt var dette tydelig i

38. Polite Society. Den engelsk-pakistanske tenåringen Ria, som planlegger å bli stuntkvinne, blir veldig oppbrakt over planene om at storesøsteren skal gifte seg med en rik, ung lege i stedet for å bli kunstner. Ria er overbevist om at det er noe muffens med situasjonen og kaster seg ut i den ene planen etter den andre for å avsløre det hun er sikker på at er en sammensvergelse. Energisk, fargerik, supersjarmerende og underholdende, med innslag av både Bollywood-estetikk og Hong Kong-kampscener. Anbefales!

39. Jeanne Dielman, 23 quai du Commerce, 1080 Bruxelles. I 1952 kom Sight and Sound Magazine ut med en liste over tidenes beste filmer, og siden har de gjort det hvert tiende år. I 2022 var det denne filmen som toppet listen; den slo ikke an da den kom, noe som ikke er overraskende, men det er heller ikke overraskende at den har fått den posisjonen den har. Det er lett å se at den aldri ville blitt noen kioskvelter, men det er også åpenbart at den har hatt innflytelse langt ut over salgstallene. Filmen er lang (godt over 3 timer) og nesten hypnotisk langsom; kameraet står oftest helt stille, skuespill og dialog er veldig stilisert, og Jeanne er en fanget, nesten robotaktig figur i et liv som ser ut til å være kontrollert ned til siste detalj. Så gjennomregulert er alt hun gjør at når noe for første gang glipper, er det nesten et sjokk. Fascinerende skildring av stillstand og langsom kollaps.

40. Asteroid City. Wes Andersons nyeste er en ekstremt wesandersonsk Wes Anderson-film; jeg elsket den, men har man ikke sansen for ham, bør man droppe denne! Han har laget den ene filmen etter den andre med utilstrekkelige, dypt triste fedre (og mødre), om deres ensomme og utilpasse barn, og om forsøk på å gjøre eller skape noe storslagent. I Rushmore var Jason Schwartzman den deprimerte, briljante tenåringen; nå, 25 år senere, er det han som er den emosjonelt utilgjengelige faren. Og som vanlig er det mye deadpan humor (og tragedie), det er vakkert oppstyltet scenografi og presist balanserte kameravinkler, det er nesten alle de ansiktene man etter hvert forventer å se (men for første gang siden Rushmore ingen Bill Murray!), det er utradisjonelle, men rørende vennskap, og det er eksentriske, dysfunksjonelle familier som til syvende og sist elsker hverandre. Filmene hans er aldri det man kan kalle realistiske, men her gjør han et ekstra grep for å distansere oss enda mer fra handlingen, noe som på merkelig vis gjorde at jeg egentlig følte den som glimtvis mer genuin. («I still don't understand the play.» «It doesn't matter. Just tell the story.»)

LilleT sa for 1år siden:

Blir ikke mye serier og film på meg, men får forsøke å ajourføre lista mi.

1. Den som dreper - mørket, sesong 1 (NRK)
2. Den som dreper - mørket, sesong 2 (NRK)
3. Den som dreper - mørket, sesong 3 (Viaplay)
Jeg lar meg litt underholde av passe ukomplisert og forutsigbar krim. Helt greit.
4. R.I.P. Henry (Viaplay). Ganske kjedelig dramaserie, vil jeg si.
5. Young royals, sesong 2 (Netflix). Synes sesong 2 var på høyde med sesong 1. Helt grei serie.
6. Vi lover et helvete (NRK). Temaet er spennende. Visstnok samme serieskaper som Rådebank. Jeg likte Rådebank bedre. Følte jeg ikke kom like godt inn på personene i denne.
7. The white Lotus, sesong 1 (HBO)
8. The white Lotus, sesong 2 (HBO)
Å, herregud jeg elsket disse! :D
9. Mitt liv som meg, sesong 2 (NRK). Har brukt lang tid på å komme meg gjennom denne, men det var ikke fordi den ikke var bra. Engelsk arbeiderklasse. Depressivt så det holder!
10. Four lives (NRK) Engelsk krim fra virkeligheten. Ganske oppsiktsvekkende om den er i nærheten av sann.
11. DNA , sesong 2 (NRK). Likte de fire første episodene, men de to siste var skuffende, synes jeg.
12. The last of us, sesong 1 (HBO). Overhodet ikke min sjanger, og etter min smak kunne det vært enda mindre av zombiescenene (:knegg:), men ja, den var utrolig bra!
13. Trom (NRK). Grei krim fra Færøyene. Ble så fascinert av språket at jeg ikke helt klarte å følge med på handlingen innimellom. :p
14. Aftersun. Så sjelden som jeg er på kino, er det fint at filmene jeg velger faller i smak. Jeg likte denne veldig godt. Skjønner at noen synes handlingen er for "vag", men jeg likte den mørke stemningen som lå i bakgrunnen. Og fantastisk godt skuespill og kontakt mellom hovedrolleinnehaverne! :hjerter:
15. Ellos eatnu - La elva leve. Hadde nok veldig høye forventninger fordi så mange, inkludert 20-åringen min, har skrytt så veldig av den. Jeg synes den var veldig bra, men ikke fantastisk. Men den forteller jo en viktig historie som ikke alle ungdommer kjenner like godt til, dessverre.
16. Thomas mot Thomas. Hovedpersonen konfronteres av andre utgaver av seg selv når han skal hanskes med både utfordrende jobb og privatliv. Underholdende nok.
17. The Crown, sesong 1 (Netflix). Ja, vi henger litt etter alle andre, og enkelte serier bør man kanskje innom for å vite hva folk snakker (snakket) om? Likte den, men kommer ikke til å se alle sesongene på rappen.
18. Hendelser ved vann (NRK). Ser det er mange her inne som ikke likte den. Jeg gjorde det, men den var kanskje ikke først og fremst en krim, slik jeg ser det.
19. Nedgravde hemmeligheter, sesong 5 (NRK). Likte denne også.
20. Close. Rakk aldri å se denne filmen på kino (ikke så rart med våre lite hyppige kinobesøk ...). Skulle gjerne sett den i større format. Fantastisk film som var både vakker og vond på samme tid! :hjerter:
21. Shetland, sesong 7(?) (NRK). Joda, de holder på å løse alle mysteriene sine på Shetland. Utrolig at jeg enda ikke har klart å komme meg dit etter alle sesongene med fascinerende natur.
22. Succession, sesong 1 (HBO). God, og tok seg opp mot slutten av sesongen da vi kom litt mer innunder huden på noen av personene.
23. Happy Valley, sesong 3 (NRK). Jeg likte den.

Skilpadda sa for 1år siden:

1. Glass Onion. Vi hadde gledet oss helt siden vi hørte at det skulle komme en oppfølger til fantastiske Knives Out, og det var virkelig en fest å se Benoit Blanc i aksjon igjen! Daniel Craig er en aldeles fabelaktig komedieskuespiller, og det er generelt et strålende lag av skuespillere her. Filmen er en minst like krass samfunnskritikk som den forrige, men selve historien er superunderholdende, og tidsånden er veldig tatt på kornet; dette er helt tydelig 2020, med en brakkesyk superdetektiv som spiller Among Us og den fantastiske lille detaljen at

2. Klaus. Vi var litt sent ute med å se julefilm, men denne var vel verdt å se. Flott animasjon, bra musikk, underholdende hovedpersoner, en by som er enda mindre julete enn the Town of Halloween, og verdens søteste lille samejente i en liten, men viktig birolle. Og akkurat passe rørende uten å gå helt over stag.

3. Decision to Leave. Jeg vet ikke om koreansk film alltid har vært så bra og verden bare oppdaget det etter at Parasite ble en sånn hit? Vi visste jo om et par, for eksempel har jo Bong Joon-ho jo laget flere flotte filmer tidligere, men det er jo så mange! Decision to Leave er laget av Park Chan-wook, som tidligere har laget den originale vampyrfilmen Thirst og den vakre filmatiseringen av The Handmaiden. Denne gangen har han laget noe som ligner veldig på en film noir, men som har flere akter enn jeg ville forventet hvis dette hadde vært en amerikansk film (det er egentlig noe som har slått meg med både mange koreanske og mange japanske filmer, det at de ikke slutter på det stedet jeg ville forventet). Aldeles nydelig filmet, flotte skuespillere, rørende og spennende og forførende.

4. The White Lotus (sesong 1). Satirisk komediedrama om superrike mennesker som reiser til luksushotell i Hawaii, tar ut alle problemene sine på de ansatte og ødelegger livene til dem de kommer tett innpå (enten det er av ubetenksomhet, ondskapsfullhet eller idioti), og som så reiser hjem etter en mer eller mindre oppkvikkende ferie, mens de resterende hotellansatte klistrer på seg nye, stive glis for å ta mot neste runde gjester. Veldig underholdende og veldig godt spilt, men ubehagelig både av second-hand embarrassment og fordi man skjønner at det ikke kommer til å gå så bra med de få personene vi treffer som vi faktisk får sympati med. Men det er en komedie, altså! :knegg: Og vi lo mye.

5. Bones And All. Grim og blodig film om to unge mennesker i en amerikansk virkelighet der ikke mange bryr seg om hva som skjer med dem eller legger så veldig merke til om noen forsvinner. Kannibalisme er her fremstilt på en måte som ligner den vi så i den franske horrorfilmen Raw fra 2016, og mye av forskjellen ligger i at mens den handlet om en jente fra en høyt utdannet og velstående fransk familie, beskriver denne en hjemløs svart attenåring uten familie eller venner, på den desiderte skyggesiden av samfunnet. Strålende spill av både Taylor Russell og Timothée Chalamet, og så er det jo alltid en bonus å ha Mark Rylance med. Til tross for det blodige horrorkonseptet minnet den meg mer om 50 år gamle Badlands enn om nyere slasherfilmer, og noen skrekkfilm vil jeg absolutt ikke kalle den. Men det er nok ikke alle som har mage(!) til den, tror jeg.

6. The Banshees of Inisherin. Colin Farrell og Brendan Gleeson er glitrende makkere i en film som var tristere og grimmere enn vi kanskje trodde da vi satte den på, selv om vi burde gjettet det etter de tidligere filmene vi har sett av Martin McDonagh (In Bruges og Seven Psychopaths). To middelaldrende menn på en liten irsk øy tidlig på 1920-tallet har vært venner hele livet, men plutselig vil ikke den ene lenger. «Folk burde kanskje ikke bo på en liten øy med bare åtte andre mennesker» var mitt forslag til moral da filmen var slutt; den irske borgerkrigen er et dystert bakteppe i horisonten, og den billedskjønne landsbygda er ikke så idyllisk når man pirker litt i den. Filmanmelder Keith Phipps beskrev filmen konsist og bra som «the story of two friends who maybe aren’t friends at all set in an idyllic Irish locale that might actually be a soul-sapping trap». Indeed.

7. Tampopo. Sjarmerende, eksentrisk japansk film med velfortjent kult-lignende klassikerstatus som jeg ikke helt skjønner hvorfor vi ikke har sett før. Dels er det en morsom samuraipastisj, eller kanskje spaghettiwestern (ramen-western? ramen-eastern?), der to omreisende lastebilsjåfører engasjerer seg i å hjelpe en ung enke til å bli en perfekt ramenkokk, sammen med et ganske odde utvalg hjelpere. Dels er det en Wes Anderson-aktig historie med et galleri av underlige små bipersoner som lever i sine egne små fortellinger som vi bare får se en liten bit av. Men alt er sentrert rundt det fellesmenneskelige og sensuelle ved mat og kulinarisk nytelse.

8. No Time to Die. Fikk omsider somlet oss til å se Daniel Craigs siste Bond-film. Han er en av de aller beste i rollen, synes jeg, og så er det interessant at han har fått mye mer av en sammenhengende historie, fordelt på flere filmer, enn det som har vært vanlig før. Og så liker jeg at Moneypenny og Q er så unge og kule som de er, og at det er flere superkompetente kvinnelige agenter rundt omkring. Underholdende popcornaction og gode skuespillere over det hele, og litt vemodig at det er slutt.

9. All the Beauty and the Bloodshed. En av årets Oscarnominerte dokumentarfilmer, og den er virkelig verdt en tur på kino! Den handler om fotografen og aktivisten Nan Goldin og tar for det første for seg livet hennes, som strekker seg over flere både spennende og opprørende epoker i USAs nyere historie, og som er illustrert av både mye av hennes egen kunst og av bilder og filmsnutter av andre kunstnere. I tillegg er rammehistorien fortellingen om engasjementet hennes i å få stilt den styrtrike Sackler-familien til ansvar for deres skyld i at millioner av amerikanere ble avhengige av oxycontin og hundretusener endte opp med å dø som narkomane. En av de tingene som gjør at filmen grep meg så sterkt som den gjør, er at Goldin representerer en lang rekke demografier som veldig ofte ikke har noen stemme i offentligheten eller blir respektert eller tatt på alvor, men fordi hun er den hun er og har den posisjonen hun har i kunstverdenen, er hun en levende påminnelse om at alle de som gikk til grunne i ungdomsinstitusjoner, eller som sexarbeidere, eller kvinner med voldelige partnere, eller skeive kunstnere under aids-krisen, eller opioid-avhengige - alle disse var ordentlige, ekte, verdfifulle mennesker, og det som skjedde med dem var en uakseptabel tragedie.

10. M3GAN. Underholdende og vellaget moderne variant av Frankenstein, med litt ekkoer av Kubrick/Spielbergs AI og en uncanny robotdukke som ser ut som en mellomting mellom Chucky fra Child's Play-filmene og en av de rike, ufyselige jentene fra Heathers. Totalt forutsigbart plott, men veldig morsom, godt skrudd sammen og stilig (særlig med tanke på hvor lavt budsjettet må ha vært) og gode skuespillere, spesielt tanten og niesen som filmen er sentrert rundt.

11. The Bear (sesong 1). Velspilt, hektisk og rørende serie om sorg og matlaging og Chicago og familie (på godt og vondt, og både blodfamilie og funnen familie) og restaurantdrift, og om å føle at man aldri helt strekker til eller helt rekker over alt man skal, men også om samhold og varme og om å gi hverandre (og seg selv) en ny sjanse.

12. Something In the Dirt. Underholdende, original og lett kaotisk mockumentary - eller er det en parodi på en mockumentary? Eller bare en parodi på en amatørdokumentar? Eller er det bare det som skjer når to dyktige og erfarne filmskapere (som blant annet tidligere har laget nydelige Spring) prøver å tøye grensene for hva det er mulig for dem å lage under pandemien, med nesten bare seg selv som skuespillere og nesten bare filmet i og utenfor ett enkelt rom i Los Angeles? De to unge, dysfunksjonelle mennene som møtes over en potensielt overnaturlig hendelse og danner et temmelig odde partnerskap for å dokumentere det, er overbevisende skrevet og spilt, og filmen er både morsom og medrivende.

13. Dune. Visuelt storslagent og spennende, med dyktige skuespillere som klarer å bære tyngden i historien og jevnt over gjøre det grandiost i stedet for selvhøytidelig. Jeg husker bare bruddstykker av scifi-klassikeren, som jeg leste for omtrent 30 år siden, men jeg er nysgjerrig på i hvilken grad Denis Villeneuve vil forsøke å gjenskape Frank Herberts visjon og i hvilken grad han vil oppdatere den til et mer moderne blikk. Timothée Chalamet er karismatisk nok til å være en ganske overbevisende Paul Atreides, og jeg ser frem til å se mer av både ham, den koloniserte planeten Arrakis og det ørkenboende folket som hører hjemme der.

14. Sherlock Jr. Buster Keaton var en virkelig genial komiker, og det er fort gjort å glemme at han var den første som gjorde mange av de aldeles ville stuntene her. Genuint morsom og sjarmerende film med forventet fantastisk fysisk komedie i tillegg til mange uventet effektive vittige gags. (Og hvorfor er det ingen som lager filmer på tre kvarter nå for tiden?)

15. Bumblebee. Pastisj over åttitallsfilm som jeg ble overraskende sjarmert av, selv om Transformers er en franchise jeg aldri har hatt noe som helst forhold til. Filmen er overbevisende åttitalls på omtrent samme måte som Stranger Things (det vil si mindre sexistisk og rasistisk enn faktisk åttitallskultur, men ellers nesten mer typisk for tiåret enn noe av det som faktisk ble laget på den tiden), og den har gode skuespillere i de sentrale rollene, særlig Hailee Steinfeld i hovedrollen. Ikke minst er det morsomt å se John Cena i en liten, men perfekt rolle, noen år før han demonstrerte det komiske talentet sitt i Peacemaker. Det er ellers ekkoer av både ET og The Iron Giant her, og filmen har forsåvidt ikke ett originalt bein, men det tror jeg kanskje ikke var meningen heller.

16. Nosferatu. Jeg hadde aldri sett denne klassiske tyske skrekkfilmen fra 1922 før, og det var stas å se hvor så mange tropes og klisjeer kommer fra! Vi så den i en Cinematek-oppsetning med (veldig bra) live musikk, og det er klart musikken hevet opplevelsen voldsomt, men det er jammen mange ordentlig stemningsfulle og creepy scener i filmen også. Og så er det artig å se ordentlig gamle filmer fra før alle liksom visste hvordan man forteller en historie på film; visstnok var for eksempel dette den første som gjorde bruk av montasjer for å vise ting som skjer på samme tid ulike steder (klipping mellom Draculas skipsreise og heltens heseblesende forsøk på å komme hjem før ham). Og så er det jo en flott vampyr, da!

17. Weird: The Al Yankovic Story. Vi så denne et par dager før vi skulle se Weird Al live, litt som oppvarming, og det var veldig gøy. Jeg visste at dette ikke egentlig var en dokumentarisk biopic, men jeg visste ikke i hvilken grad det ikke var det! Daniel Radcliffe er, igjen, strålende som veldig odde komisk talent, og filmen er helt hinsides det meste som ligner realisme. Den er ikke akkurat en parodi på den klisjefylte «ung, talentfull musiker trosser kjipe foreldre og andre hindere i veien mot stjernestatus», men den er heller ikke helt en sånn kjærlig pastisj som så mange av parodisangene til Weird Al er. Stas å kjenne igjen mange kjente fjes (blant annet Al Yankovic selv) i ymse biroller.

18. Marcel the Shell with Shoes On. Ingen av oss visste helt hva dette skulle være før vi så den, og jeg er fremdeles litt i stuss om hvordan jeg skal beskrive den. Den er veldig sjarmerende og ganske rørende uten å være for søtsuppete, og den er original, og den har fine stop motion-effekter og en nydelig animert hovedperson med masse personlighet, til tross for hvor enkel han ser ut. Anbefales!

19. The Heroic Trio. Kjempekul Hong Kong-superheltfilm fra 1993, med alltid fabelaktige Michelle Yeoh sammen med blant annet fantastiske Maggie Cheung. 18 kidnappede babyer, kule (og ikke overlange!) kampsekvenser; et supermonster, en superhelt med hemmelig identitet, en superskurk med hemmelig forhistorie og en som i utgangspunktet ikke er helt sikker på om hun skal være superhelt eller -skurk, og veldig stilige, nesten steampunk-aktige kulisser. Veldig underholdende, visuelt fantastisk, og overraskende brutalt. Og det ble visst laget en oppfølger allerede samme år; gjett om vi skal se den også!

20. Tim's Vermeer. Fascinerende og underholdende dokumentar om en kunstinteressert ingeniør/oppfinner som mener å ha funnet ut hvordan Vermeer kan ha malt bildene sine ved hjelp av camera obscura og speil. Tittelens Tim blir fullstendig oppslukt av oppdagelsen og prøver, Heyerdahl-aktig, å sannsynliggjøre teorien ved å gjennomføre stuntet selv, det vil her si å male en kopi av et Vermeer-bilde uten å noen gang ha forsøkt seg på å tegne eller male noe før. Både den genialt enkle teknikken han kommer frem til og den ufattelige presisjonen han legger i å kopiere rommet Vermeer malte i gjør dette både morsomt og interessant.

21. The Last of Us (sesong 1). Hva heter «harrowing» på norsk? «Opprivende», kanskje? Det er et ganske dekkende ord for denne påkostede dramatiseringen av det brutale, postapokalyptiske zombiespillet av samme navn. Og postapokalypsen er langt grimmere og skumlere enn zombiene (som man egentlig ser overraskende lite til). Hva skjer med menneskene når verden faller sammen i løpet av et par dager? Hvem slåss om makten, og hvordan behandler mennesker hverandre når de ikke har noe igjen å tape og det er få ressurser å dele på? Og finnes det håp om å bevare noe grunnleggende menneskelig og verdifullt i en sånn verden? Et par av episodene er nesten frittstående filmer i seg selv; episode 3 er den som har fått mest oppmerksomhet, og med god grunn, det er noe av det nydeligste og mest rørende jeg har sett på lenge. Pedro Pascal er overbevisende som brutal og nesten sjelløs survivor, men det er Bella Ramsay (som mange vil huske som den ekstremt unge, men barske Lady Mormont i GoT) som virkelig bærer serien. Det er nok ikke alle som har mage til denne, men tåler man den, er dette en fantastisk godt laget og både spennende og gripende fortelling.

22. Mad God. Det tok visstnok stop motion-geniet Phil Tippet 30 år å lage denne marerittaktige filmen. Den er særdeles ubehagelig, grotesk og dyster, og den er helt fantastisk visuelt - grotesk, men fantastisk. Historien, i den grad det er en historie, minner om en reise gjennom helvete, med visuelle assosiasjoner til både skyttergravskrig, konsentrasjonsleirer og de mest brutale bitene av Det gamle testamentet. Filmen er befolket av vesener som dels ser ut til å være en slags mennesker, dels grusomme torturister og fangevoktere, og dels en slags automatiske figurer som bare gjør det de er blitt programmert til å gjøre. Vi følger i utgangspunktet en figur som ser ut til å ha blitt sendt inn for å sabotere eller ødelegge det hele, men etter hvert ser vi at han er bare en del av mønsteret, han også. Kanskje tittelens Mad God var den som satte i gang det hele, lenge før filmen begynte (det er også ekkoer av Babels tårn helt på starten). Fantastisk godt laget animasjonsfilm hvis man takler denne typen horror.

23. The Fabulous Baron von Munchhausen. Tsjekkisk film fra 1962 (regissert av Karel Zeman) som er basert på de kjente historiene om Baron von Munchhausen, men som har en nesten science fiction-aktig rammehistorie der baronen på månen møter en ung mann i romdrakt som kanskje har reist i tid og blitt strandet på 1700-tallet. Aldeles nydelige små animasjonssekvenser, håndtegnede bakgrunner og enkle, men flott utførte spesialeffekter som holder seg utrolig godt selv i dag. Sjarmerende eventyrfortelling som samtidig har overraskende subtil kritikk av både krigsapparatet og av baronens overdrevne tro på seg selv og på eventyr, og av hans mangel på respekt for den unge mannens vitenskapstro og moderne syn på verden. Litegranne langdryg i perioder, men det forventer vi egentlig av en seksti år gammel film.

24. The Adventures of Baron Munchhausen. Dette er Terry Gilliams film fra 1988, og det var veldig morsomt å se den rett etter Zemans film, som det er helt åpenbart at Gilliam har sett; mange av hans typiske kombinasjoner av tegnefilmanimasjon og live action ser ut til å være hentet rett fra Zeman. I denne filmen er rammehistorien dystrere, der en by er beleiret og i ferd med å bli ødelagt av fiender, og internt er den styrt av en skrekkelig politiker spilt av fabelaktige Jonathan Pryce. En teatertrupp forsøker fortvilt å holde humøret oppe med en forestilling om Baron von Munchhausen, men blir avbrutt av en gammel mann som påstår å være baronen selv. Det som følger, er et heseblesende eventyr som både gjentar og virker som det er en fortsettelse av de gamle historiene, kombinert med noe som mest av alt ligner Askeladden og de gode hjelperne. 9 år gammel Sarah Polley imponerer som hans sidekick, og en rekke flotte skuespillere dukker opp i fabelaktige tablåer. Filmen er rotete og til dels for lang, men veldig underholdende og fremdeles vel verdt å se. (Og det er ikke vanskelig å forstå hvor stort inntrykk Uma Thurman gjorde som Venus i 1988!)

24. Dungeons&Dragons: Honor Among Thieves. Tvers gjennom underholdende popcornfilm som greier å fungere både for seriøse DnD-spillere og publikum som ikke har noe forhold til rollespill i det hele tatt; i bunn og grunn er jo rollespill bare en måte å fortelle historier på. Sympatiske skuespillere i interessante roller (Hugh Grant er fabelaktig igjen!); ingen overraskelser, men heller ingenting som irriterer ved å være for opplagt. Chris Pine er sjarmerende, Michelle Rodriguez tøff og hardtslående, og gjengen de setter sammen er godt balansert mellom middelaldrende personer med trøblete privatliv på den ene siden, og sosialt utilpasse tenåringer på den andre, slik at filmen kan appellere til begge demografier!

25. The Mandalorian (sesong 3). Meh. Dette var både ufokusert og ganske usammenhengende. Den første sesongen var kjempebra; den andre var også helt OK, og etter at den ellers skuffende Boba Fett-serien hadde to gode episoder med Mando-crossover, hadde vi håp om at det skulle bli gøy å få enda en sesong, men det ser ikke ut til at serieskaperne aner hva de egentlig vil med serien. (Og så synes jeg det er dårlig gjort å la viktige hendelser bare skje i en annen serie uten at de blir referert eller forklart her i det hele tatt!) Det ser stilig ut, og det er anslag her og der, men det holder ikke mål. En av episodene (om en sympatisk vitenskapsmann vi møtte helt i begynnelsen av sesong 1) var bra, men altfor dyster for denne ellers forholdsvis familievennlige serien; den virket mer som om den skulle vært en del av den (fantastiske!) dystopiske Andor i stedet. Og denne episoden hadde ingen effekt på hva som skjedde i resten av sesongen, så det hele virker ganske dårlig konstruert på meg. (Men Grogu er fortsatt søt!)

26. Renfield. Jeg hadde trodd, ut fra traileren og det jeg har fått med meg av omtaler (og forsåvidt fra skuespillerlisten) at dette skulle være underholdende, men høyst ujevnt og antagelig ikke spesielt bra. Men det var jo kjempestas! Man må riktignok ha sansen for den desiderte over-the-top-versjonen av Nicholas Cage (og det har jeg), for overdådig scenografi og latterlige mengder filmblod, men jeg vil si det er en særdeles vellykket film. I likhet med Dungeons&Dragons-filmen gjør den nøyaktig det den prøver på, og jeg lo høyt mange ganger. De sentrale skuespillerne er dessuten supre; jeg er veldig svak for Nicholas Hoult og hans «I need to get out of a toxic relationship» Renfield, og Awkwafina fungerer flott som «straight man» med steinansikt, en rolle som er helt nødvendig for å balansere Cage og Hoult. (Og så var det jo rent nostalgisk å gå på Saga kino for første gang på årevis!)

27. Bait. Denne filmen fra 2019 av Mark Jenkin er filmet på 16mm i svart-hvitt, noe som gir den et ganske røft og uslepet preg. Formspråket og klippingen minnet meg om veldig gammel stumfilm; kameraet fokuserer på enkeltgjenstander, spesifikke handlinger og nesten overtydelig kryssklipping for å virkelig henlede oppmerksomheten til detaljer og gi dem tyngde. Disse grepene gir et ubestemmelig eldre-klassisk-tidløst preg, men handlingen og tematikken er utvetydig moderne. Filmen spinner rundt Martin, en fisker i Cornwall som er bitter over at landsbyen hans har blitt et gentrifisert turistmål, at barndomshjemmet hans er pusset opp til å være gjestehus og at broren hans bruker farens fiskebåt til å kjøre rundt på utdrikningslag og andre turistgrupper. Martin nekter å avfinne seg med endringene, og konflikten mellom hans forsøk på å overleve av fisking og den rike familien som han og broren solgte huset til, tilspisser seg på en måte som gir historien preg av uunngåelig gresk tragedie. Samtidig er det glimt av humor og anslag til håp som gjør at filmen ikke blir så dyster som den fort kunne vært, og den viser også forståelse for Martins motstandere, som også bare er ganske vanlige folk som gjør sitt beste for å drive forretning. Filmen har fått velfortjente panegyriske kritikker og blitt utropt til en moderne britisk klassiker, og den er både intens og fengslende.

28. Beau Is Afraid. Ari Aster har tidligere laget Midsommar, som vi syntes var veldig bra, og briljante Joaquin Phoenix spiller hovedrollen, så vi valgte å ikke bry oss for mye om de høyst varierende omtalene denne har fått. Den begynte veldig bra; den første halvtimen var vel verdt kinoturen og ville vært en utmerket kortfilm, som en marerittaktig komedie om en mann dypt preget av angst som opplever at omtrent alt han er redd for, faktisk slår til. Dessverre varte filmen i to og en halv time til, med den ene nesten frittstående historien etter den andre, og for min del ble den rett og slett kjedelig. Det er synd; det er veldig mange gode scener og dyktige skuespillere, og det er mye her som er både interessant og originalt og vellaget. Det hele samlet seg bare rett og slett aldri til en historie for meg. Jeg tror kanskje hensikten har vært å lage et slags mareritt som blir verre og verre og der man blir sugd inn i det ubehagelige, men det ble jeg dessverre aldri. (Kanskje filmen vil fungere bedre for noen som selv sliter med angst?)

29. The White Lotus (sesong 2). Vi så første sesong av denne mest fordi mannen ville se andre sesong, og mest på grunn av Aubrey Plaza, som jo er ganske fabelaktig. Her dukket det opp flere andre utmerkede skuespillere, som Michael Imperioli (Christopher fra Sopranos) og F. Murray Abraham (Salieri fra Amadeus) som italiensk-amerikanske far og sønn. Sesongen er klart mer påkostet enn den første (og de hinsides vakre omgivelsene på Sicilia må jo være verdt millioner i turistreklame!), og den gir generelt et overdådig inntrykk som passer med luksushotell-settingen. Igjen er det styrtrike mennesker av ymse varianter som interagerer med egen familie og tilfeldige feriebekjentskaper i tillegg til hotellansatte og annen lokalbefolkning. Denne sesongen er mindre svart satire enn den første, selv om det er klart helt fra første scene at det kommer til å bli dødsfall, antagelig av den voldelige sorten, her også. Veldig underholdende, tidvis cringey (men ikke helt ille), karismatiske personer og minidramaer på kryss og tvers som aldri var helt forutsigbare. Det er mange ufordragelige mennesker her også, men jeg fikk litt mer sympati for de fleste av dem enn jeg gjorde i sesong 1. Og Jennifer Coolidge, den eneste stjernen fra Hawaii-sesongen som også var med her, er da virkelig noe av en naturkraft! - selv om jeg fremdeles ofte syntes hennes scener var aller verst å sitte gjennom, fordi hun på den ene siden er så fryktelig egosentrisk og clueless, og jeg på den andre siden synes så intenst synd på henne.

30. Enys Men. Den nyeste filmen til Mark Jenkin er noe helt annet enn Bait (som vi så i forrige uke). Jeg vil vel si at selv om jeg ikke helt vet hva jeg hadde forventet meg, så var det ikke dette! Den foregår på en forblåst, øde og fiktiv øy i Cornwall som heter Enys Men; en kvinne befinner seg alene i en liten hytte og går hver dag ut og gjør målinger på noen sjeldne blomster. Kronologien er uklar. Kanskje foregår filmen i 1973, og kanskje en rekke tiår senere; kanskje opplever kvinnen gjengangere eller hallusinasjoner, og kanskje viser filmen oss den samme kvinnen i to ulike perioder av livet hennes. Spøkelseshistorie er muligens det nærmeste man kommer en sjanger, og leser man den som det, er det en stadig tilspissende situasjon kvinnen blir dratt inn i, som en sterk understrøm hun ikke kan svømme mot. Det er glimt fra tidligere tragedier på og ved øya, det er forlis fra slutten av 1800-tallet og en ulykke fra 1973, og hva slags tilknytning kvinnen har til disse tingene, og til øya selv, er ikke klart. Det virker også som det blir stadig mindre klart for kvinnen selv hva som er virkelig og ikke. Mesmeriserende og suggererende og umulig å skrive et synopsis av.

31. Guardians of the Galaxy Vol. 3. Gledelig overraskelse! Denne var langt bedre enn jeg hadde regnet med, alle hovedpersonene fikk en ordentlig historie og litt mer dybde enn før, Chris Pratt/Peter Quill var mindre irriterende enn jeg husker ham som, og skurken er veldig godt realisert. Men det er en grim film, til familievennlig MCU å være. Dette er vaskebjørnpersonen Rockets film, der vi får vite hvor han kommer fra – det er ikke overraskende at han er resultatet av ganske guffen genteknologi, men det er overraskende hvor brutalt filmen viser det. Advarsel til folk som sliter med å se grusom behandling av dyr eller barn! Her er det også lettere å se ekkoer av den «gamle» James Gunn, som blant annet lagde Slither (det er det forresten også i en del av det komiske, men body horror-ekle designet av både Orgocorp og en del av uniformene der). Underholdende er det definitivt fremdeles, og soundtracket er som alltid helt supert.

32. Yellowjackets (sesong 1). Veldig spennende serie som foregår dels tidlig på 1990-tallet, da et jentefotballag kræsjlandet med fly langt ute i ødemarken, og dels i nåtiden, der de overlevende fortsatt sliter med traumer og alvorlige psykiske problemer og samtidig opplever at noen prøver å rippe opp i det som skjedde. Hint av både Lost, Fluenes Herre og Blair Witch; veldig gode skuespillere, både som de yngre og eldre utgavene av hovedpersonene. Christina Ricci, Melanie Lynskey og Juliette Lewis vet vi jo at er gode til å spille både forstyrrede og urovekkende personer, og jammen er de unge variantene imponerende, de også. Komplekse og sammensatte rollefigurer, noe som er ekstra morsomt siden så mange av dem er tenåringsjenter. Skikkelig spennende er det, med masse muligheter til å lage seg sine egne teorier underveis, og ingen plott-messige skuffelser så langt; sesongen gjør akkurat det den har vært ment å gjøre. (Jeg mistenker at sesong 2 vil vise seg å være mer tøysete, men vi får se; jeg skal definitivt gi den en sjanse uansett.)

33. She’s Gotta Have It. Det er lett å se hvorfor denne Spike Lee-filmen fra 1986 fikk så mye oppmerksomhet som den gjorde, både for den positive fremstillingen av kvinnelig seksualitet og fordi den gir et så sammensatt bilde av svarte i New York, som så ofte primært blir fremstilt som kriminelle og/eller slumbeboere. Filmen er laget på ekstremt lavt budsjett og fremstår som en mellomting mellom en spillefilm og en slags dokumentar, der personene sitter og forteller kameraet om hva som har skjedd. Med unntak av en voldtektsscene som ødelegger en god del for filmen (og som Lee senere har angret på) er den både sympatisk og sjarmerende.

34. In the Mood for Love. Wong Kar-Wais mesterverk fra 2000 handler om to personer som litt tilfeldig blir naboer i en bygård i Hong Kong i 1962, som begge lever i ulykkelige ekteskap, og som gradvis kommer nærmere hverandre. Den er nydelig filmet og fortalt, på en underlig drømmeaktig måte; mange av scenene ser man bare en liten bit eller et lite glimt av, som om de er sett med et tilbakeskuende blikk av noen som bare delvis husker hva som skjedde. Maggie Cheung er nærmest overnaturlig vakker, i aldeles fantastiske kjoler, og Tony Leung står ikke mye tilbake for henne. Historien er både inderlig og trist, med en bittersøt, nostalgisk følelse av lengsel som minnet meg om både The Remains of the Day og Lost in Translation. Alle andre i filmen er bare skisser av personer (ektefellene til hovedpersonene får vi ikke engang se, bare høre gjennom åpne dører), noe som forsterker den drømmeaktige følelsen av at det bare er disse to det handler om.

35. Black Panther: Wakanda Forever. Jeg hadde virkelig håpet at denne skulle være god. Både fordi jeg likte den første Black Panther-filmen, fordi det er stas å ha en afrikansk-sentrert del av MCU, og ikke minst fordi filmen så tydelig er laget til minne om Chadwick Boseman, som døde så altfor tidlig, og som hadde fortjent bedre. Filmen handler til dels om sorg og om å leve videre selv om man føler man er altfor liten for den oppgaven man har fått, og den biten fungerer forsåvidt bra, men som helhet er ikke filmen så veldig engasjerende. Og antagonistene her føltes ikke overbevisende, hverken som deler av et filmunivers der vi tåler ganske mye tull og tøys eller emosjonelt overbevisende. Enkeltscener er flotte, mange av skuespillerne er sympatiske og karismatiske, men det kommer liksom ikke sammen til noe hele. Og det er synd, blant annet fordi det er mye åpenbart god vilje her til å lage noe som ikke har hvite menn i sentrum.

36. Yellowjackets (sesong 2). Jeg var jo veldig begeistret for sesong 1 og var sikker på at sesong 2 ikke kom til å være like bra, men jeg er kjempefornøyd! Genuint creepy, grimt og spennende, innimellom fantastisk svart humor, overbevisende forstyrrede rollefigurer og veldig gode skuespillere (i denne sesongen dukker Elijah Wood opp i en fabelaktig birolle), kanskje særlig Juliette Lewis og Sophie Thatcher som Natalie, men Melanie Lynskey/Sophie Nélisse er også strålende, og så hadde jo ikke serien vært det den er uten den spik sprø Missy, spilt av Christina Ricci og Samantha Hanratty. Jeg skulle ønske mange flere ville se denne og være med på å sikre en sesong 3!

37. Ted Lasso (sesong 3). Jeg har elsket denne serien gjennom de to første sesongene, både fordi den har vært så grunnleggende klok og varm og morsom og anstendig og fordi den har vært så bra. Så jeg er egentlig ganske lei meg over at den tredje sesongen ikke fulgte historien i mål på godt nok vis - og når jeg sier det, er det sammenlignet med hva de har gjort før, ikke med hva andre serier gjør. Det er mye å være glad i her også (Trent Crimm! Forholdet mellom Roy og Jamie!), og de siste par episodene var ordentlig fine; det var klart hvor serien skulle, de bare greide ikke å gjennomføre reisen dit på overbevisende vis. Spesielt var dette tydelig i

38. Polite Society. Den engelsk-pakistanske tenåringen Ria, som planlegger å bli stuntkvinne, blir veldig oppbrakt over planene om at storesøsteren skal gifte seg med en rik, ung lege i stedet for å bli kunstner. Ria er overbevist om at det er noe muffens med situasjonen og kaster seg ut i den ene planen etter den andre for å avsløre det hun er sikker på at er en sammensvergelse. Energisk, fargerik, supersjarmerende og underholdende, med innslag av både Bollywood-estetikk og Hong Kong-kampscener. Anbefales!

39. Jeanne Dielman, 23 quai du Commerce, 1080 Bruxelles. I 1952 kom Sight and Sound Magazine ut med en liste over tidenes beste filmer, og siden har de gjort det hvert tiende år. I 2022 var det denne filmen som toppet listen; den slo ikke an da den kom, noe som ikke er overraskende, men det er heller ikke overraskende at den har fått den posisjonen den har. Det er lett å se at den aldri ville blitt noen kioskvelter, men det er også åpenbart at den har hatt innflytelse langt ut over salgstallene. Filmen er lang (godt over 3 timer) og nesten hypnotisk langsom; kameraet står oftest helt stille, skuespill og dialog er veldig stilisert, og Jeanne er en fanget, nesten robotaktig figur i et liv som ser ut til å være kontrollert ned til siste detalj. Så gjennomregulert er alt hun gjør at når noe for første gang glipper, er det nesten et sjokk. Fascinerende skildring av stillstand og langsom kollaps.

40. Asteroid City. Wes Andersons nyeste er en ekstremt wesandersonsk Wes Anderson-film; jeg elsket den, men har man ikke sansen for ham, bør man droppe denne! Han har laget den ene filmen etter den andre med utilstrekkelige, dypt triste fedre (og mødre), om deres ensomme og utilpasse barn, og om forsøk på å gjøre eller skape noe storslagent. I Rushmore var Jason Schwartzman den deprimerte, briljante tenåringen; nå, 25 år senere, er det han som er den emosjonelt utilgjengelige faren. Og som vanlig er det mye deadpan humor (og tragedie), det er vakkert oppstyltet scenografi og presist balanserte kameravinkler, det er nesten alle de ansiktene man etter hvert forventer å se (men for første gang siden Rushmore ingen Bill Murray!), det er utradisjonelle, men rørende vennskap, og det er eksentriske, dysfunksjonelle familier som til syvende og sist elsker hverandre. Filmene hans er aldri det man kan kalle realistiske, men her gjør han et ekstra grep for å distansere oss enda mer fra handlingen, noe som på merkelig vis gjorde at jeg egentlig følte den som glimtvis mer genuin. («I still don't understand the play.» «It doesn't matter. Just tell the story.»)

41. Spider-Man: Across the Spider-Verse. Den forrige filmen om Miles Morales var en av de beste superheltfilmene og en av de stiligste animasjonsfilmene jeg har sett, og denne her er enda mer enestående, visuelt og teknisk sett. Det er nesten ufattelig hvor mye arbeid som er lagt i den; den er så vakker at man bare kan lene seg tilbake og nyte den som et kunstverk. Samtidig er det en både spennende og gripende historie her, med en rekke godt tegnede (!) hovedpersoner, som alle er fremstilt med sin egen karakteristiske animasjonsstil. Historien her handler nesten like mye om Gwen som om Miles. Superhelthistorier har alltid blitt brukt til å formidle erfaringer fra folk i marginaliserte grupper, som ofte må bære en form for «maske» for å passe inn i samfunnet rundt seg. Disse to filmene handler ganske åpenbart om Miles’ etniske bakgrunn og foreldrenes redsel for hvordan han risikerer å bli behandlet der ute (og hans egen trass mot den fastlagte rollen han har havnet i), men det er, litt mer subtilt, også veldig lett å lese Gwen som en skeiv tenåring som sliter med å ikke tørre å vise verden, særlig faren, hvem hun egentlig er. Vi møter et utall andre Spider-Mans i filmen, de fleste av dem primært underholdende (veldig underholdende!), men det er også glimt av alvor og tragedie. Ikke minst når det gjelder spørsmålet om hva man har lov til å kreve av enkeltpersoner for at historien skal bli slik den er «ment» å være, og hvilke offer som er akseptable og ikke. («We are supposed to be the good guys.» «We are. We are») Dette er den andre av tre filmer, og jeg er spent på avslutningen.

42. Indiana Jones and the Dial of Destiny. Harrison Ford fyller 81 år neste uke, så det er nok ganske så sikkert at dette blir den aller siste Indy-filmen. Som franchise er ikke Indiana Jones egentlig så bra som den ikoniske betydningen skulle tilsi (filmene er, for å si det pent, ujevne), men det er jo kanskje Harrison Fords beste rolle, eller i alle fall den rollen som gjorde aller mest ut av den aldeles fantastiske sjarmen og utstrålingen han hadde i sin storhetstid. Dial begynner med en episode fra 2. verdenskrig med en digitalt av-aldret Ford, og jeg må si jeg var imponert over hvor godt dette fungerte! Filmen fortsetter i 1969 med at professor Ford går av med pensjon samtidig som de amerikanske astronautene er tilbake fra Månen; det er slutten på hans æra og begynnelsen på en ny periode der han ikke opplever at han har så mye å bidra med. Som Han Solo i den andre store franchisen til Ford har Indy oppdaget at «lykkelig alle sine dager» ikke nødvendigvis varer, og mye av den underliggende tematikken her handler om å bli gammel. Og som actionfilm lider den kanskje litt av dette; den er litt for langsom, ispedd i overkant mange (men gode!) biljakter, og er litt ujevn. Men: Den har Phoebe Waller-Bridge i den andre hovedrollen, og hun er riktig så fabelaktig og trekker filmen opp minst en halv stjerne; liker man henne, bør man definitivt se filmen! Både Mads Mikkelsen og Toby Jones er jo også alltid stas (og se om du kjenner igjen hvem som spiller Indys gamle dykkerkamerat!). Alt i alt ikke noen dårlig avslutning på serien. (Vi så ellers filmen med portugisisk tekst, og heldigvis kan vi alle tysk, men det viste seg at det var et annet språk vi også burde ha kunnet; vi regner dog med at vi fikk med oss det viktigste i den aktuelle scenen.)

[I ferien så vi ellers Asteroid City og Guardians of the Galaxy om igjen, og begge tålte det helt utmerket. AC likte jeg enda bedre andre gang, som jeg pleier med Wes Andersons filmer, og GotG opplevde jeg som enda tristere enn jeg gjorde første gang; James Gunn legger virkelig ikke fingrene mellom, for å vise hvor brutal verden kan være mot de odde særingene som utgjør denne gjengen. Samtidig så jeg historien for hver enkelt karakter enda tydeligere enn sist, og til Marvelfilm å være er dette overraskende personlig og genuint rørende. Dessuten har jeg hørt masse på soundtracket siden forrige gang jeg så filmen, noe som gjorde at jeg denne gangen la mer merke til musikken, og dette er jo på mange måter nesten en musical! Så mange av sangene blir faktisk spilt i filmen, ikke bare på lydsporet, og karakterene reagerer på og synger ofte med på dem. Og både innledningen, der Rocket synger med på Creep, og avslutningssangen, som jeg ikke skal spoile, rørte meg helt på ekte.]

Skilpadda sa for 1år siden:

1. Glass Onion. Vi hadde gledet oss helt siden vi hørte at det skulle komme en oppfølger til fantastiske Knives Out, og det var virkelig en fest å se Benoit Blanc i aksjon igjen! Daniel Craig er en aldeles fabelaktig komedieskuespiller, og det er generelt et strålende lag av skuespillere her. Filmen er en minst like krass samfunnskritikk som den forrige, men selve historien er superunderholdende, og tidsånden er veldig tatt på kornet; dette er helt tydelig 2020, med en brakkesyk superdetektiv som spiller Among Us og den fantastiske lille detaljen at

2. Klaus. Vi var litt sent ute med å se julefilm, men denne var vel verdt å se. Flott animasjon, bra musikk, underholdende hovedpersoner, en by som er enda mindre julete enn the Town of Halloween, og verdens søteste lille samejente i en liten, men viktig birolle. Og akkurat passe rørende uten å gå helt over stag.

3. Decision to Leave. Jeg vet ikke om koreansk film alltid har vært så bra og verden bare oppdaget det etter at Parasite ble en sånn hit? Vi visste jo om et par, for eksempel har jo Bong Joon-ho jo laget flere flotte filmer tidligere, men det er jo så mange! Decision to Leave er laget av Park Chan-wook, som tidligere har laget den originale vampyrfilmen Thirst og den vakre filmatiseringen av The Handmaiden. Denne gangen har han laget noe som ligner veldig på en film noir, men som har flere akter enn jeg ville forventet hvis dette hadde vært en amerikansk film (det er egentlig noe som har slått meg med både mange koreanske og mange japanske filmer, det at de ikke slutter på det stedet jeg ville forventet). Aldeles nydelig filmet, flotte skuespillere, rørende og spennende og forførende.

4. The White Lotus (sesong 1). Satirisk komediedrama om superrike mennesker som reiser til luksushotell i Hawaii, tar ut alle problemene sine på de ansatte og ødelegger livene til dem de kommer tett innpå (enten det er av ubetenksomhet, ondskapsfullhet eller idioti), og som så reiser hjem etter en mer eller mindre oppkvikkende ferie, mens de resterende hotellansatte klistrer på seg nye, stive glis for å ta mot neste runde gjester. Veldig underholdende og veldig godt spilt, men ubehagelig både av second-hand embarrassment og fordi man skjønner at det ikke kommer til å gå så bra med de få personene vi treffer som vi faktisk får sympati med. Men det er en komedie, altså! :knegg: Og vi lo mye.

5. Bones And All. Grim og blodig film om to unge mennesker i en amerikansk virkelighet der ikke mange bryr seg om hva som skjer med dem eller legger så veldig merke til om noen forsvinner. Kannibalisme er her fremstilt på en måte som ligner den vi så i den franske horrorfilmen Raw fra 2016, og mye av forskjellen ligger i at mens den handlet om en jente fra en høyt utdannet og velstående fransk familie, beskriver denne en hjemløs svart attenåring uten familie eller venner, på den desiderte skyggesiden av samfunnet. Strålende spill av både Taylor Russell og Timothée Chalamet, og så er det jo alltid en bonus å ha Mark Rylance med. Til tross for det blodige horrorkonseptet minnet den meg mer om 50 år gamle Badlands enn om nyere slasherfilmer, og noen skrekkfilm vil jeg absolutt ikke kalle den. Men det er nok ikke alle som har mage(!) til den, tror jeg.

6. The Banshees of Inisherin. Colin Farrell og Brendan Gleeson er glitrende makkere i en film som var tristere og grimmere enn vi kanskje trodde da vi satte den på, selv om vi burde gjettet det etter de tidligere filmene vi har sett av Martin McDonagh (In Bruges og Seven Psychopaths). To middelaldrende menn på en liten irsk øy tidlig på 1920-tallet har vært venner hele livet, men plutselig vil ikke den ene lenger. «Folk burde kanskje ikke bo på en liten øy med bare åtte andre mennesker» var mitt forslag til moral da filmen var slutt; den irske borgerkrigen er et dystert bakteppe i horisonten, og den billedskjønne landsbygda er ikke så idyllisk når man pirker litt i den. Filmanmelder Keith Phipps beskrev filmen konsist og bra som «the story of two friends who maybe aren’t friends at all set in an idyllic Irish locale that might actually be a soul-sapping trap». Indeed.

7. Tampopo. Sjarmerende, eksentrisk japansk film med velfortjent kult-lignende klassikerstatus som jeg ikke helt skjønner hvorfor vi ikke har sett før. Dels er det en morsom samuraipastisj, eller kanskje spaghettiwestern (ramen-western? ramen-eastern?), der to omreisende lastebilsjåfører engasjerer seg i å hjelpe en ung enke til å bli en perfekt ramenkokk, sammen med et ganske odde utvalg hjelpere. Dels er det en Wes Anderson-aktig historie med et galleri av underlige små bipersoner som lever i sine egne små fortellinger som vi bare får se en liten bit av. Men alt er sentrert rundt det fellesmenneskelige og sensuelle ved mat og kulinarisk nytelse.

8. No Time to Die. Fikk omsider somlet oss til å se Daniel Craigs siste Bond-film. Han er en av de aller beste i rollen, synes jeg, og så er det interessant at han har fått mye mer av en sammenhengende historie, fordelt på flere filmer, enn det som har vært vanlig før. Og så liker jeg at Moneypenny og Q er så unge og kule som de er, og at det er flere superkompetente kvinnelige agenter rundt omkring. Underholdende popcornaction og gode skuespillere over det hele, og litt vemodig at det er slutt.

9. All the Beauty and the Bloodshed. En av årets Oscarnominerte dokumentarfilmer, og den er virkelig verdt en tur på kino! Den handler om fotografen og aktivisten Nan Goldin og tar for det første for seg livet hennes, som strekker seg over flere både spennende og opprørende epoker i USAs nyere historie, og som er illustrert av både mye av hennes egen kunst og av bilder og filmsnutter av andre kunstnere. I tillegg er rammehistorien fortellingen om engasjementet hennes i å få stilt den styrtrike Sackler-familien til ansvar for deres skyld i at millioner av amerikanere ble avhengige av oxycontin og hundretusener endte opp med å dø som narkomane. En av de tingene som gjør at filmen grep meg så sterkt som den gjør, er at Goldin representerer en lang rekke demografier som veldig ofte ikke har noen stemme i offentligheten eller blir respektert eller tatt på alvor, men fordi hun er den hun er og har den posisjonen hun har i kunstverdenen, er hun en levende påminnelse om at alle de som gikk til grunne i ungdomsinstitusjoner, eller som sexarbeidere, eller kvinner med voldelige partnere, eller skeive kunstnere under aids-krisen, eller opioid-avhengige - alle disse var ordentlige, ekte, verdfifulle mennesker, og det som skjedde med dem var en uakseptabel tragedie.

10. M3GAN. Underholdende og vellaget moderne variant av Frankenstein, med litt ekkoer av Kubrick/Spielbergs AI og en uncanny robotdukke som ser ut som en mellomting mellom Chucky fra Child's Play-filmene og en av de rike, ufyselige jentene fra Heathers. Totalt forutsigbart plott, men veldig morsom, godt skrudd sammen og stilig (særlig med tanke på hvor lavt budsjettet må ha vært) og gode skuespillere, spesielt tanten og niesen som filmen er sentrert rundt.

11. The Bear (sesong 1). Velspilt, hektisk og rørende serie om sorg og matlaging og Chicago og familie (på godt og vondt, og både blodfamilie og funnen familie) og restaurantdrift, og om å føle at man aldri helt strekker til eller helt rekker over alt man skal, men også om samhold og varme og om å gi hverandre (og seg selv) en ny sjanse.

12. Something In the Dirt. Underholdende, original og lett kaotisk mockumentary - eller er det en parodi på en mockumentary? Eller bare en parodi på en amatørdokumentar? Eller er det bare det som skjer når to dyktige og erfarne filmskapere (som blant annet tidligere har laget nydelige Spring) prøver å tøye grensene for hva det er mulig for dem å lage under pandemien, med nesten bare seg selv som skuespillere og nesten bare filmet i og utenfor ett enkelt rom i Los Angeles? De to unge, dysfunksjonelle mennene som møtes over en potensielt overnaturlig hendelse og danner et temmelig odde partnerskap for å dokumentere det, er overbevisende skrevet og spilt, og filmen er både morsom og medrivende.

13. Dune. Visuelt storslagent og spennende, med dyktige skuespillere som klarer å bære tyngden i historien og jevnt over gjøre det grandiost i stedet for selvhøytidelig. Jeg husker bare bruddstykker av scifi-klassikeren, som jeg leste for omtrent 30 år siden, men jeg er nysgjerrig på i hvilken grad Denis Villeneuve vil forsøke å gjenskape Frank Herberts visjon og i hvilken grad han vil oppdatere den til et mer moderne blikk. Timothée Chalamet er karismatisk nok til å være en ganske overbevisende Paul Atreides, og jeg ser frem til å se mer av både ham, den koloniserte planeten Arrakis og det ørkenboende folket som hører hjemme der.

14. Sherlock Jr. Buster Keaton var en virkelig genial komiker, og det er fort gjort å glemme at han var den første som gjorde mange av de aldeles ville stuntene her. Genuint morsom og sjarmerende film med forventet fantastisk fysisk komedie i tillegg til mange uventet effektive vittige gags. (Og hvorfor er det ingen som lager filmer på tre kvarter nå for tiden?)

15. Bumblebee. Pastisj over åttitallsfilm som jeg ble overraskende sjarmert av, selv om Transformers er en franchise jeg aldri har hatt noe som helst forhold til. Filmen er overbevisende åttitalls på omtrent samme måte som Stranger Things (det vil si mindre sexistisk og rasistisk enn faktisk åttitallskultur, men ellers nesten mer typisk for tiåret enn noe av det som faktisk ble laget på den tiden), og den har gode skuespillere i de sentrale rollene, særlig Hailee Steinfeld i hovedrollen. Ikke minst er det morsomt å se John Cena i en liten, men perfekt rolle, noen år før han demonstrerte det komiske talentet sitt i Peacemaker. Det er ellers ekkoer av både ET og The Iron Giant her, og filmen har forsåvidt ikke ett originalt bein, men det tror jeg kanskje ikke var meningen heller.

16. Nosferatu. Jeg hadde aldri sett denne klassiske tyske skrekkfilmen fra 1922 før, og det var stas å se hvor så mange tropes og klisjeer kommer fra! Vi så den i en Cinematek-oppsetning med (veldig bra) live musikk, og det er klart musikken hevet opplevelsen voldsomt, men det er jammen mange ordentlig stemningsfulle og creepy scener i filmen også. Og så er det artig å se ordentlig gamle filmer fra før alle liksom visste hvordan man forteller en historie på film; visstnok var for eksempel dette den første som gjorde bruk av montasjer for å vise ting som skjer på samme tid ulike steder (klipping mellom Draculas skipsreise og heltens heseblesende forsøk på å komme hjem før ham). Og så er det jo en flott vampyr, da!

17. Weird: The Al Yankovic Story. Vi så denne et par dager før vi skulle se Weird Al live, litt som oppvarming, og det var veldig gøy. Jeg visste at dette ikke egentlig var en dokumentarisk biopic, men jeg visste ikke i hvilken grad det ikke var det! Daniel Radcliffe er, igjen, strålende som veldig odde komisk talent, og filmen er helt hinsides det meste som ligner realisme. Den er ikke akkurat en parodi på den klisjefylte «ung, talentfull musiker trosser kjipe foreldre og andre hindere i veien mot stjernestatus», men den er heller ikke helt en sånn kjærlig pastisj som så mange av parodisangene til Weird Al er. Stas å kjenne igjen mange kjente fjes (blant annet Al Yankovic selv) i ymse biroller.

18. Marcel the Shell with Shoes On. Ingen av oss visste helt hva dette skulle være før vi så den, og jeg er fremdeles litt i stuss om hvordan jeg skal beskrive den. Den er veldig sjarmerende og ganske rørende uten å være for søtsuppete, og den er original, og den har fine stop motion-effekter og en nydelig animert hovedperson med masse personlighet, til tross for hvor enkel han ser ut. Anbefales!

19. The Heroic Trio. Kjempekul Hong Kong-superheltfilm fra 1993, med alltid fabelaktige Michelle Yeoh sammen med blant annet fantastiske Maggie Cheung. 18 kidnappede babyer, kule (og ikke overlange!) kampsekvenser; et supermonster, en superhelt med hemmelig identitet, en superskurk med hemmelig forhistorie og en som i utgangspunktet ikke er helt sikker på om hun skal være superhelt eller -skurk, og veldig stilige, nesten steampunk-aktige kulisser. Veldig underholdende, visuelt fantastisk, og overraskende brutalt. Og det ble visst laget en oppfølger allerede samme år; gjett om vi skal se den også!

20. Tim's Vermeer. Fascinerende og underholdende dokumentar om en kunstinteressert ingeniør/oppfinner som mener å ha funnet ut hvordan Vermeer kan ha malt bildene sine ved hjelp av camera obscura og speil. Tittelens Tim blir fullstendig oppslukt av oppdagelsen og prøver, Heyerdahl-aktig, å sannsynliggjøre teorien ved å gjennomføre stuntet selv, det vil her si å male en kopi av et Vermeer-bilde uten å noen gang ha forsøkt seg på å tegne eller male noe før. Både den genialt enkle teknikken han kommer frem til og den ufattelige presisjonen han legger i å kopiere rommet Vermeer malte i gjør dette både morsomt og interessant.

21. The Last of Us (sesong 1). Hva heter «harrowing» på norsk? «Opprivende», kanskje? Det er et ganske dekkende ord for denne påkostede dramatiseringen av det brutale, postapokalyptiske zombiespillet av samme navn. Og postapokalypsen er langt grimmere og skumlere enn zombiene (som man egentlig ser overraskende lite til). Hva skjer med menneskene når verden faller sammen i løpet av et par dager? Hvem slåss om makten, og hvordan behandler mennesker hverandre når de ikke har noe igjen å tape og det er få ressurser å dele på? Og finnes det håp om å bevare noe grunnleggende menneskelig og verdifullt i en sånn verden? Et par av episodene er nesten frittstående filmer i seg selv; episode 3 er den som har fått mest oppmerksomhet, og med god grunn, det er noe av det nydeligste og mest rørende jeg har sett på lenge. Pedro Pascal er overbevisende som brutal og nesten sjelløs survivor, men det er Bella Ramsay (som mange vil huske som den ekstremt unge, men barske Lady Mormont i GoT) som virkelig bærer serien. Det er nok ikke alle som har mage til denne, men tåler man den, er dette en fantastisk godt laget og både spennende og gripende fortelling.

22. Mad God. Det tok visstnok stop motion-geniet Phil Tippet 30 år å lage denne marerittaktige filmen. Den er særdeles ubehagelig, grotesk og dyster, og den er helt fantastisk visuelt - grotesk, men fantastisk. Historien, i den grad det er en historie, minner om en reise gjennom helvete, med visuelle assosiasjoner til både skyttergravskrig, konsentrasjonsleirer og de mest brutale bitene av Det gamle testamentet. Filmen er befolket av vesener som dels ser ut til å være en slags mennesker, dels grusomme torturister og fangevoktere, og dels en slags automatiske figurer som bare gjør det de er blitt programmert til å gjøre. Vi følger i utgangspunktet en figur som ser ut til å ha blitt sendt inn for å sabotere eller ødelegge det hele, men etter hvert ser vi at han er bare en del av mønsteret, han også. Kanskje tittelens Mad God var den som satte i gang det hele, lenge før filmen begynte (det er også ekkoer av Babels tårn helt på starten). Fantastisk godt laget animasjonsfilm hvis man takler denne typen horror.

23. The Fabulous Baron von Munchhausen. Tsjekkisk film fra 1962 (regissert av Karel Zeman) som er basert på de kjente historiene om Baron von Munchhausen, men som har en nesten science fiction-aktig rammehistorie der baronen på månen møter en ung mann i romdrakt som kanskje har reist i tid og blitt strandet på 1700-tallet. Aldeles nydelige små animasjonssekvenser, håndtegnede bakgrunner og enkle, men flott utførte spesialeffekter som holder seg utrolig godt selv i dag. Sjarmerende eventyrfortelling som samtidig har overraskende subtil kritikk av både krigsapparatet og av baronens overdrevne tro på seg selv og på eventyr, og av hans mangel på respekt for den unge mannens vitenskapstro og moderne syn på verden. Litegranne langdryg i perioder, men det forventer vi egentlig av en seksti år gammel film.

24. The Adventures of Baron Munchhausen. Dette er Terry Gilliams film fra 1988, og det var veldig morsomt å se den rett etter Zemans film, som det er helt åpenbart at Gilliam har sett; mange av hans typiske kombinasjoner av tegnefilmanimasjon og live action ser ut til å være hentet rett fra Zeman. I denne filmen er rammehistorien dystrere, der en by er beleiret og i ferd med å bli ødelagt av fiender, og internt er den styrt av en skrekkelig politiker spilt av fabelaktige Jonathan Pryce. En teatertrupp forsøker fortvilt å holde humøret oppe med en forestilling om Baron von Munchhausen, men blir avbrutt av en gammel mann som påstår å være baronen selv. Det som følger, er et heseblesende eventyr som både gjentar og virker som det er en fortsettelse av de gamle historiene, kombinert med noe som mest av alt ligner Askeladden og de gode hjelperne. 9 år gammel Sarah Polley imponerer som hans sidekick, og en rekke flotte skuespillere dukker opp i fabelaktige tablåer. Filmen er rotete og til dels for lang, men veldig underholdende og fremdeles vel verdt å se. (Og det er ikke vanskelig å forstå hvor stort inntrykk Uma Thurman gjorde som Venus i 1988!)

24. Dungeons&Dragons: Honor Among Thieves. Tvers gjennom underholdende popcornfilm som greier å fungere både for seriøse DnD-spillere og publikum som ikke har noe forhold til rollespill i det hele tatt; i bunn og grunn er jo rollespill bare en måte å fortelle historier på. Sympatiske skuespillere i interessante roller (Hugh Grant er fabelaktig igjen!); ingen overraskelser, men heller ingenting som irriterer ved å være for opplagt. Chris Pine er sjarmerende, Michelle Rodriguez tøff og hardtslående, og gjengen de setter sammen er godt balansert mellom middelaldrende personer med trøblete privatliv på den ene siden, og sosialt utilpasse tenåringer på den andre, slik at filmen kan appellere til begge demografier!

25. The Mandalorian (sesong 3). Meh. Dette var både ufokusert og ganske usammenhengende. Den første sesongen var kjempebra; den andre var også helt OK, og etter at den ellers skuffende Boba Fett-serien hadde to gode episoder med Mando-crossover, hadde vi håp om at det skulle bli gøy å få enda en sesong, men det ser ikke ut til at serieskaperne aner hva de egentlig vil med serien. (Og så synes jeg det er dårlig gjort å la viktige hendelser bare skje i en annen serie uten at de blir referert eller forklart her i det hele tatt!) Det ser stilig ut, og det er anslag her og der, men det holder ikke mål. En av episodene (om en sympatisk vitenskapsmann vi møtte helt i begynnelsen av sesong 1) var bra, men altfor dyster for denne ellers forholdsvis familievennlige serien; den virket mer som om den skulle vært en del av den (fantastiske!) dystopiske Andor i stedet. Og denne episoden hadde ingen effekt på hva som skjedde i resten av sesongen, så det hele virker ganske dårlig konstruert på meg. (Men Grogu er fortsatt søt!)

26. Renfield. Jeg hadde trodd, ut fra traileren og det jeg har fått med meg av omtaler (og forsåvidt fra skuespillerlisten) at dette skulle være underholdende, men høyst ujevnt og antagelig ikke spesielt bra. Men det var jo kjempestas! Man må riktignok ha sansen for den desiderte over-the-top-versjonen av Nicholas Cage (og det har jeg), for overdådig scenografi og latterlige mengder filmblod, men jeg vil si det er en særdeles vellykket film. I likhet med Dungeons&Dragons-filmen gjør den nøyaktig det den prøver på, og jeg lo høyt mange ganger. De sentrale skuespillerne er dessuten supre; jeg er veldig svak for Nicholas Hoult og hans «I need to get out of a toxic relationship» Renfield, og Awkwafina fungerer flott som «straight man» med steinansikt, en rolle som er helt nødvendig for å balansere Cage og Hoult. (Og så var det jo rent nostalgisk å gå på Saga kino for første gang på årevis!)

27. Bait. Denne filmen fra 2019 av Mark Jenkin er filmet på 16mm i svart-hvitt, noe som gir den et ganske røft og uslepet preg. Formspråket og klippingen minnet meg om veldig gammel stumfilm; kameraet fokuserer på enkeltgjenstander, spesifikke handlinger og nesten overtydelig kryssklipping for å virkelig henlede oppmerksomheten til detaljer og gi dem tyngde. Disse grepene gir et ubestemmelig eldre-klassisk-tidløst preg, men handlingen og tematikken er utvetydig moderne. Filmen spinner rundt Martin, en fisker i Cornwall som er bitter over at landsbyen hans har blitt et gentrifisert turistmål, at barndomshjemmet hans er pusset opp til å være gjestehus og at broren hans bruker farens fiskebåt til å kjøre rundt på utdrikningslag og andre turistgrupper. Martin nekter å avfinne seg med endringene, og konflikten mellom hans forsøk på å overleve av fisking og den rike familien som han og broren solgte huset til, tilspisser seg på en måte som gir historien preg av uunngåelig gresk tragedie. Samtidig er det glimt av humor og anslag til håp som gjør at filmen ikke blir så dyster som den fort kunne vært, og den viser også forståelse for Martins motstandere, som også bare er ganske vanlige folk som gjør sitt beste for å drive forretning. Filmen har fått velfortjente panegyriske kritikker og blitt utropt til en moderne britisk klassiker, og den er både intens og fengslende.

28. Beau Is Afraid. Ari Aster har tidligere laget Midsommar, som vi syntes var veldig bra, og briljante Joaquin Phoenix spiller hovedrollen, så vi valgte å ikke bry oss for mye om de høyst varierende omtalene denne har fått. Den begynte veldig bra; den første halvtimen var vel verdt kinoturen og ville vært en utmerket kortfilm, som en marerittaktig komedie om en mann dypt preget av angst som opplever at omtrent alt han er redd for, faktisk slår til. Dessverre varte filmen i to og en halv time til, med den ene nesten frittstående historien etter den andre, og for min del ble den rett og slett kjedelig. Det er synd; det er veldig mange gode scener og dyktige skuespillere, og det er mye her som er både interessant og originalt og vellaget. Det hele samlet seg bare rett og slett aldri til en historie for meg. Jeg tror kanskje hensikten har vært å lage et slags mareritt som blir verre og verre og der man blir sugd inn i det ubehagelige, men det ble jeg dessverre aldri. (Kanskje filmen vil fungere bedre for noen som selv sliter med angst?)

29. The White Lotus (sesong 2). Vi så første sesong av denne mest fordi mannen ville se andre sesong, og mest på grunn av Aubrey Plaza, som jo er ganske fabelaktig. Her dukket det opp flere andre utmerkede skuespillere, som Michael Imperioli (Christopher fra Sopranos) og F. Murray Abraham (Salieri fra Amadeus) som italiensk-amerikanske far og sønn. Sesongen er klart mer påkostet enn den første (og de hinsides vakre omgivelsene på Sicilia må jo være verdt millioner i turistreklame!), og den gir generelt et overdådig inntrykk som passer med luksushotell-settingen. Igjen er det styrtrike mennesker av ymse varianter som interagerer med egen familie og tilfeldige feriebekjentskaper i tillegg til hotellansatte og annen lokalbefolkning. Denne sesongen er mindre svart satire enn den første, selv om det er klart helt fra første scene at det kommer til å bli dødsfall, antagelig av den voldelige sorten, her også. Veldig underholdende, tidvis cringey (men ikke helt ille), karismatiske personer og minidramaer på kryss og tvers som aldri var helt forutsigbare. Det er mange ufordragelige mennesker her også, men jeg fikk litt mer sympati for de fleste av dem enn jeg gjorde i sesong 1. Og Jennifer Coolidge, den eneste stjernen fra Hawaii-sesongen som også var med her, er da virkelig noe av en naturkraft! - selv om jeg fremdeles ofte syntes hennes scener var aller verst å sitte gjennom, fordi hun på den ene siden er så fryktelig egosentrisk og clueless, og jeg på den andre siden synes så intenst synd på henne.

30. Enys Men. Den nyeste filmen til Mark Jenkin er noe helt annet enn Bait (som vi så i forrige uke). Jeg vil vel si at selv om jeg ikke helt vet hva jeg hadde forventet meg, så var det ikke dette! Den foregår på en forblåst, øde og fiktiv øy i Cornwall som heter Enys Men; en kvinne befinner seg alene i en liten hytte og går hver dag ut og gjør målinger på noen sjeldne blomster. Kronologien er uklar. Kanskje foregår filmen i 1973, og kanskje en rekke tiår senere; kanskje opplever kvinnen gjengangere eller hallusinasjoner, og kanskje viser filmen oss den samme kvinnen i to ulike perioder av livet hennes. Spøkelseshistorie er muligens det nærmeste man kommer en sjanger, og leser man den som det, er det en stadig tilspissende situasjon kvinnen blir dratt inn i, som en sterk understrøm hun ikke kan svømme mot. Det er glimt fra tidligere tragedier på og ved øya, det er forlis fra slutten av 1800-tallet og en ulykke fra 1973, og hva slags tilknytning kvinnen har til disse tingene, og til øya selv, er ikke klart. Det virker også som det blir stadig mindre klart for kvinnen selv hva som er virkelig og ikke. Mesmeriserende og suggererende og umulig å skrive et synopsis av.

31. Guardians of the Galaxy Vol. 3. Gledelig overraskelse! Denne var langt bedre enn jeg hadde regnet med, alle hovedpersonene fikk en ordentlig historie og litt mer dybde enn før, Chris Pratt/Peter Quill var mindre irriterende enn jeg husker ham som, og skurken er veldig godt realisert. Men det er en grim film, til familievennlig MCU å være. Dette er vaskebjørnpersonen Rockets film, der vi får vite hvor han kommer fra – det er ikke overraskende at han er resultatet av ganske guffen genteknologi, men det er overraskende hvor brutalt filmen viser det. Advarsel til folk som sliter med å se grusom behandling av dyr eller barn! Her er det også lettere å se ekkoer av den «gamle» James Gunn, som blant annet lagde Slither (det er det forresten også i en del av det komiske, men body horror-ekle designet av både Orgocorp og en del av uniformene der). Underholdende er det definitivt fremdeles, og soundtracket er som alltid helt supert.

32. Yellowjackets (sesong 1). Veldig spennende serie som foregår dels tidlig på 1990-tallet, da et jentefotballag kræsjlandet med fly langt ute i ødemarken, og dels i nåtiden, der de overlevende fortsatt sliter med traumer og alvorlige psykiske problemer og samtidig opplever at noen prøver å rippe opp i det som skjedde. Hint av både Lost, Fluenes Herre og Blair Witch; veldig gode skuespillere, både som de yngre og eldre utgavene av hovedpersonene. Christina Ricci, Melanie Lynskey og Juliette Lewis vet vi jo at er gode til å spille både forstyrrede og urovekkende personer, og jammen er de unge variantene imponerende, de også. Komplekse og sammensatte rollefigurer, noe som er ekstra morsomt siden så mange av dem er tenåringsjenter. Skikkelig spennende er det, med masse muligheter til å lage seg sine egne teorier underveis, og ingen plott-messige skuffelser så langt; sesongen gjør akkurat det den har vært ment å gjøre. (Jeg mistenker at sesong 2 vil vise seg å være mer tøysete, men vi får se; jeg skal definitivt gi den en sjanse uansett.)

33. She’s Gotta Have It. Det er lett å se hvorfor denne Spike Lee-filmen fra 1986 fikk så mye oppmerksomhet som den gjorde, både for den positive fremstillingen av kvinnelig seksualitet og fordi den gir et så sammensatt bilde av svarte i New York, som så ofte primært blir fremstilt som kriminelle og/eller slumbeboere. Filmen er laget på ekstremt lavt budsjett og fremstår som en mellomting mellom en spillefilm og en slags dokumentar, der personene sitter og forteller kameraet om hva som har skjedd. Med unntak av en voldtektsscene som ødelegger en god del for filmen (og som Lee senere har angret på) er den både sympatisk og sjarmerende.

34. In the Mood for Love. Wong Kar-Wais mesterverk fra 2000 handler om to personer som litt tilfeldig blir naboer i en bygård i Hong Kong i 1962, som begge lever i ulykkelige ekteskap, og som gradvis kommer nærmere hverandre. Den er nydelig filmet og fortalt, på en underlig drømmeaktig måte; mange av scenene ser man bare en liten bit eller et lite glimt av, som om de er sett med et tilbakeskuende blikk av noen som bare delvis husker hva som skjedde. Maggie Cheung er nærmest overnaturlig vakker, i aldeles fantastiske kjoler, og Tony Leung står ikke mye tilbake for henne. Historien er både inderlig og trist, med en bittersøt, nostalgisk følelse av lengsel som minnet meg om både The Remains of the Day og Lost in Translation. Alle andre i filmen er bare skisser av personer (ektefellene til hovedpersonene får vi ikke engang se, bare høre gjennom åpne dører), noe som forsterker den drømmeaktige følelsen av at det bare er disse to det handler om.

35. Black Panther: Wakanda Forever. Jeg hadde virkelig håpet at denne skulle være god. Både fordi jeg likte den første Black Panther-filmen, fordi det er stas å ha en afrikansk-sentrert del av MCU, og ikke minst fordi filmen så tydelig er laget til minne om Chadwick Boseman, som døde så altfor tidlig, og som hadde fortjent bedre. Filmen handler til dels om sorg og om å leve videre selv om man føler man er altfor liten for den oppgaven man har fått, og den biten fungerer forsåvidt bra, men som helhet er ikke filmen så veldig engasjerende. Og antagonistene her føltes ikke overbevisende, hverken som deler av et filmunivers der vi tåler ganske mye tull og tøys eller emosjonelt overbevisende. Enkeltscener er flotte, mange av skuespillerne er sympatiske og karismatiske, men det kommer liksom ikke sammen til noe hele. Og det er synd, blant annet fordi det er mye åpenbart god vilje her til å lage noe som ikke har hvite menn i sentrum.

36. Yellowjackets (sesong 2). Jeg var jo veldig begeistret for sesong 1 og var sikker på at sesong 2 ikke kom til å være like bra, men jeg er kjempefornøyd! Genuint creepy, grimt og spennende, innimellom fantastisk svart humor, overbevisende forstyrrede rollefigurer og veldig gode skuespillere (i denne sesongen dukker Elijah Wood opp i en fabelaktig birolle), kanskje særlig Juliette Lewis og Sophie Thatcher som Natalie, men Melanie Lynskey/Sophie Nélisse er også strålende, og så hadde jo ikke serien vært det den er uten den spik sprø Missy, spilt av Christina Ricci og Samantha Hanratty. Jeg skulle ønske mange flere ville se denne og være med på å sikre en sesong 3!

37. Ted Lasso (sesong 3). Jeg har elsket denne serien gjennom de to første sesongene, både fordi den har vært så grunnleggende klok og varm og morsom og anstendig og fordi den har vært så bra. Så jeg er egentlig ganske lei meg over at den tredje sesongen ikke fulgte historien i mål på godt nok vis - og når jeg sier det, er det sammenlignet med hva de har gjort før, ikke med hva andre serier gjør. Det er mye å være glad i her også (Trent Crimm! Forholdet mellom Roy og Jamie!), og de siste par episodene var ordentlig fine; det var klart hvor serien skulle, de bare greide ikke å gjennomføre reisen dit på overbevisende vis. Spesielt var dette tydelig i

38. Polite Society. Den engelsk-pakistanske tenåringen Ria, som planlegger å bli stuntkvinne, blir veldig oppbrakt over planene om at storesøsteren skal gifte seg med en rik, ung lege i stedet for å bli kunstner. Ria er overbevist om at det er noe muffens med situasjonen og kaster seg ut i den ene planen etter den andre for å avsløre det hun er sikker på at er en sammensvergelse. Energisk, fargerik, supersjarmerende og underholdende, med innslag av både Bollywood-estetikk og Hong Kong-kampscener. Anbefales!

39. Jeanne Dielman, 23 quai du Commerce, 1080 Bruxelles. I 1952 kom Sight and Sound Magazine ut med en liste over tidenes beste filmer, og siden har de gjort det hvert tiende år. I 2022 var det denne filmen som toppet listen; den slo ikke an da den kom, noe som ikke er overraskende, men det er heller ikke overraskende at den har fått den posisjonen den har. Det er lett å se at den aldri ville blitt noen kioskvelter, men det er også åpenbart at den har hatt innflytelse langt ut over salgstallene. Filmen er lang (godt over 3 timer) og nesten hypnotisk langsom; kameraet står oftest helt stille, skuespill og dialog er veldig stilisert, og Jeanne er en fanget, nesten robotaktig figur i et liv som ser ut til å være kontrollert ned til siste detalj. Så gjennomregulert er alt hun gjør at når noe for første gang glipper, er det nesten et sjokk. Fascinerende skildring av stillstand og langsom kollaps.

40. Asteroid City. Wes Andersons nyeste er en ekstremt wesandersonsk Wes Anderson-film; jeg elsket den, men har man ikke sansen for ham, bør man droppe denne! Han har laget den ene filmen etter den andre med utilstrekkelige, dypt triste fedre (og mødre), om deres ensomme og utilpasse barn, og om forsøk på å gjøre eller skape noe storslagent. I Rushmore var Jason Schwartzman den deprimerte, briljante tenåringen; nå, 25 år senere, er det han som er den emosjonelt utilgjengelige faren. Og som vanlig er det mye deadpan humor (og tragedie), det er vakkert oppstyltet scenografi og presist balanserte kameravinkler, det er nesten alle de ansiktene man etter hvert forventer å se (men for første gang siden Rushmore ingen Bill Murray!), det er utradisjonelle, men rørende vennskap, og det er eksentriske, dysfunksjonelle familier som til syvende og sist elsker hverandre. Filmene hans er aldri det man kan kalle realistiske, men her gjør han et ekstra grep for å distansere oss enda mer fra handlingen, noe som på merkelig vis gjorde at jeg egentlig følte den som glimtvis mer genuin. («I still don't understand the play.» «It doesn't matter. Just tell the story.»)

41. Spider-Man: Across the Spider-Verse. Den forrige filmen om Miles Morales var en av de beste superheltfilmene og en av de stiligste animasjonsfilmene jeg har sett, og denne her er enda mer enestående, visuelt og teknisk sett. Det er nesten ufattelig hvor mye arbeid som er lagt i den; den er så vakker at man bare kan lene seg tilbake og nyte den som et kunstverk. Samtidig er det en både spennende og gripende historie her, med en rekke godt tegnede (!) hovedpersoner, som alle er fremstilt med sin egen karakteristiske animasjonsstil. Historien her handler nesten like mye om Gwen som om Miles. Superhelthistorier har alltid blitt brukt til å formidle erfaringer fra folk i marginaliserte grupper, som ofte må bære en form for «maske» for å passe inn i samfunnet rundt seg. Disse to filmene handler ganske åpenbart om Miles’ etniske bakgrunn og foreldrenes redsel for hvordan han risikerer å bli behandlet der ute (og hans egen trass mot den fastlagte rollen han har havnet i), men det er, litt mer subtilt, også veldig lett å lese Gwen som en skeiv tenåring som sliter med å ikke tørre å vise verden, særlig faren, hvem hun egentlig er. Vi møter et utall andre Spider-Mans i filmen, de fleste av dem primært underholdende (veldig underholdende!), men det er også glimt av alvor og tragedie. Ikke minst når det gjelder spørsmålet om hva man har lov til å kreve av enkeltpersoner for at historien skal bli slik den er «ment» å være, og hvilke offer som er akseptable og ikke. («We are supposed to be the good guys.» «We are. We are») Dette er den andre av tre filmer, og jeg er spent på avslutningen.

42. Indiana Jones and the Dial of Destiny. Harrison Ford fyller 81 år neste uke, så det er nok ganske så sikkert at dette blir den aller siste Indy-filmen. Som franchise er ikke Indiana Jones egentlig så bra som den ikoniske betydningen skulle tilsi (filmene er, for å si det pent, ujevne), men det er jo kanskje Harrison Fords beste rolle, eller i alle fall den rollen som gjorde aller mest ut av den aldeles fantastiske sjarmen og utstrålingen han hadde i sin storhetstid. Dial begynner med en episode fra 2. verdenskrig med en digitalt av-aldret Ford, og jeg må si jeg var imponert over hvor godt dette fungerte! Filmen fortsetter i 1969 med at professor Ford går av med pensjon samtidig som de amerikanske astronautene er tilbake fra Månen; det er slutten på hans æra og begynnelsen på en ny periode der han ikke opplever at han har så mye å bidra med. Som Han Solo i den andre store franchisen til Ford har Indy oppdaget at «lykkelig alle sine dager» ikke nødvendigvis varer, og mye av den underliggende tematikken her handler om å bli gammel. Og som actionfilm lider den kanskje litt av dette; den er litt for langsom, ispedd i overkant mange (men gode!) biljakter, og er litt ujevn. Men: Den har Phoebe Waller-Bridge i den andre hovedrollen, og hun er riktig så fabelaktig og trekker filmen opp minst en halv stjerne; liker man henne, bør man definitivt se filmen! Både Mads Mikkelsen og Toby Jones er jo også alltid stas (og se om du kjenner igjen hvem som spiller Indys gamle dykkerkamerat!). Alt i alt ikke noen dårlig avslutning på serien. (Vi så ellers filmen med portugisisk tekst, og heldigvis kan vi alle tysk, men det viste seg at det var et annet språk vi også burde ha kunnet; vi regner dog med at vi fikk med oss det viktigste i den aktuelle scenen.)

[I ferien så vi ellers Asteroid City og Guardians of the Galaxy om igjen, og begge tålte det helt utmerket. AC likte jeg enda bedre andre gang, som jeg pleier med Wes Andersons filmer, og GotG opplevde jeg som enda tristere enn jeg gjorde første gang; James Gunn legger virkelig ikke fingrene mellom, for å vise hvor brutal verden kan være mot de odde særingene som utgjør denne gjengen. Samtidig så jeg historien for hver enkelt karakter enda tydeligere enn sist, og til Marvelfilm å være er dette overraskende personlig og genuint rørende. Dessuten har jeg hørt masse på soundtracket siden forrige gang jeg så filmen, noe som gjorde at jeg denne gangen la mer merke til musikken, og dette er jo på mange måter nesten en musical! Så mange av sangene blir faktisk spilt i filmen, ikke bare på lydsporet, og karakterene reagerer på og synger ofte med på dem. Og både innledningen, der Rocket synger med på Creep, og avslutningssangen, som jeg ikke skal spoile, rørte meg helt på ekte.]

43. Donnie Darko. Jeg hadde ikke sett denne kultklassikeren fra 2001 på mange år, og noe av det første som slo meg, er hvor trist den er. Ikke bare selve historien, men stemningen i den, og så føles mange av situasjonene enda mer tragiske enn jeg husker dem som (for eksempel Gretchens familiehistorie og Donnies psykiske problemer). I tillegg følte jeg veldig sterkt at noen av de problematiske tingene som skjer i filmen har blitt enda verre på disse drøyt 20 årene, som antivitenskapelig konservatisme, sensur av litteratur i skolen og det at lærerne ikke får lov til å snakke om temaer som er viktige for elevene og dem selv. Filmen ser delvis ut som en skrekkfilm, og Donnies langsomme sammenbrudd og den marerittaktige Frank forsterker dette – og samtidig er den tidvis veldig morsom. Ikke minst har den et aldeles fantastisk 80-talls-soundtrack. Folk har brukt masse tid på å «forklare» historien og tidslinjen her, og regissøren har også laget en director’s cut som skal forklare ting mer eksplisitt, men det synes jeg virker helt unødvendig. Jeg synes den kler å være creepy og uvirkelig og mer intuitiv enn rasjonell, og det er veldig stas å se Gyllenhaal-søsknene glitre i gjennombruddsrollene sine. Siden filmen foregår i 1988, er det også morsomt at 80-tallsikonene Drew Barrymore og Patrick Swayze har viktige biroller, Særlig god synes jeg Swayze er, som den gjennomgående representanten for styrtrik, glatt umenneskelighet, som Donnie forsøker å ta et oppgjør med. [url="https://tinyurl.com/yc7mzbbx"](«You’re right, actually. I'm pretty troubled, and I'm pretty confused. And I'm afraid; really, really afraid. Really afraid. But I think you're the fucking Antichrist.»)[/URL]

44. Ziggy Stardust and the Spiders from Mars. I 1973 holdt David Bowie en konsert i London som han avsluttet med å si at kom til å være deres aller siste. Det ble heldigvis ikke den siste Bowie-konserten, men det ble den siste han gjorde som Ziggy Stardust (med bandet The Spiders from Mars). Konserten ble filmet, og dette er den resulterende filmen, som ble gitt ut i 1979. Den følger for det meste konserten fra start til slutt, men har også noen små scener fra backstage, der Bowie blir sminket og kledt, både før og flere ganger under konserten. Det er en velfortjent legendarisk konsert og en veldig god konsertfilm, og Bowie var virkelig en gudbenådet scenepersonlighet allerede som 26-åring.

45. Mission: Impossible – Rogue Nation. Vi så de første fire M:I-filmene etter hvert som de kom ut, men falt av serien etter Ghost Protocol fra 2011. Nå fikk vi imidlertid lyst til å se den nyeste, som går på kino akkurat nå, og dermed skyndte vi oss å se nummer fem og seks i rekken først. Rogue Nation, fra 2015, er den femte, og dette er virkelig topp underholdning! Den går langt utenpå det aller meste av actionfilmer rent teknisk, og en av grunnene er helt klart at så mye av det man ser, er praktiske effekter og ikke rent digitale. Naturligvis er det gjort mye digitalt med opptakene i etterkant, men det er også vilt mye som faktisk er gjennomført nesten som man ser det. (Tom Cruise kjører faktisk motorsykkel uten hjelm, og bil ned trapper!) Det er en sjarmerende gjeng dyktige skuespillere Cruise har rundt seg (særlig er jeg glad i Simon Pegg), og sjarmerende er det også at filmen er så gjennomført ikke-ironisk cheesy og overdramatisk, med gummimasker, selvdestruerende meldinger og det hele. Videre synes jeg det er fryktelig morsomt når det kommer en mystisk, svensk dame inn på scenen som ikke bare ser til forveksling ut som en ung Ingrid Bergman, men som til alt overmål heter Ilsa. (Det er nesten overkill å faktisk la deler av historien være lagt til Casablanca. :knegg: ) Dessuten liker jeg Jeremy Renner som deadpan IMF-sjef. («I can neither confirm nor deny details of any operation without the secretary's approval.»)

46. Mission: Impossible – Fallout. Når man ser denne dagen etter Rogue Nation, ser man at den nok ikke er fullt så god (og plottet er i grunnen enda teitere), men jeg lot meg definitivt fortsatt underholde. Actionsekvensene og de hårreisende stuntene er enda mer imponerende enn forrige gang (og ikke bare på Prekestolen, selv om den biten var et klart høydepunkt), og så fniste vi av å få Geralt av Rivia (aka Henry Cavill) med som ekstremt rektangulær CIA-agent. Igjen er det vel verdt å kikke på ekstramaterialet som viser hvordan de aller mest spinnville scenene ble laget.

47. Mission: Impossible – Dead Reckoning Part One. Vi dro på Imax for å se denne; skal man først ut av stua og måtte forholde seg til undertekster og endog publikum, så vil man i alle fall ha så stort lerret som mulig! Og det var altså virkelig stas, dette her. Tom Cruise har bikket 60 siden sist, men er åpenbart i skremmende god form der han løper i rasende fart gjennom hele Venezia eller råkjører på tvers av trafikken i Roma eller slåss på toppen av tog i Alpene. Morsomt er det også å se Marvel-veteranene Hayley Atwell («Agent Carter») og Pom Klementieff («Mantis») i kompetente biroller. Og selv om vi jo vet at Ethan Hunt ikke kommer til å dø midt i femte akt, eller rettere sagt syvende, så er det tidvis på-kanten-av-stolen spennende. Det blir nok stas med siste episode, om et års tid, også.

48. Barbie. Jeg hadde gledet meg til denne i månedsvis, etter alle de morsomme trailerne og de fantastiske klippene av særlig Ryan Gosling i intervjuer og annen promosammenheng. Greta Gerwig er en superdyktig regissør som har vridd på klassisk «jentekultur» tidligere, i filmatiseringen sin av Little Women; Margot Robbie er jo aldri annet enn fantastisk, og Gosling har virkelig gitt jernet i å selge inn både filmen og dedikasjonen til sin indre himbo-Ken. Og det var stor stas å se den! Den balanserer jevnt over veldig godt mellom plastikk-glitzy Barbie-nostalgi på den ene siden og tongue-in-cheek satire på bekostning av både Barbie-konseptet og, til en viss grad, milliardbusinessen som står bak, på den andre. Fullstendig subversiv blir den aldri, dette er ganske snill satire og oppriktig, men ikke så veldig ramsalt feminisme, men den har hjertet og entusiasmen på rett sted. Og den er camp og glitrende og definitivt underholdende, kanskje aller mest i den nådeløse utleveringen av bro-kultur i den siste akten. Kate McKinnon og Will Ferrell er med på å gjøre dette skikkelig morsomt (og legg merke til John Cena i en liten, men hysterisk rolle!), og Helen Mirren er en kledelig syrlig voice-over-narrator, men Ryan Gosling er den som virkelig gjør dette til en komisk höjdare. (Og så var det morsomt å se denne på førpremiere; det var mange rosa kjoler og mye glitter blant publikum!)

49. Oppenheimer. Jeg har sett og likt alle filmene til Christopher Nolan (noen mer enn andre, såklart), og jeg tror dette er nær det beste han har laget. Filmen er lang og langsom, men ikke kjedelig et øyeblikk; den er intens, selv om det mesteparten av tiden ikke er mye «action» (og det er overveldende når bomben omsider går av), og den har en sterk, eskalerende undertone av impending doom som blir understreket av tordenrumlingen som dels er i musikken og dels i handlingen (noen ganger faktisk torden, noen ganger lyden av tog, noen ganger overdøvende applaus eller tramping, og noen ganger faktisk eksplosjon), og gjennom store deler av filmen kanskje bare inne i hodet til hovedpersonen. Cillian Murphy, som er i nærbilde på lerretet en stor andel av tiden, gjør overveldende inntrykk, kanskje særlig i de mange scenene der han ikke sier noe. Jeg ble litt overrasket over hvor mye filmen handler om politikk (både utenrikspolitikk og bak-scenene-intrigemakeri), og gledelig overrasket over hvor lite den forklarer, både når det gjelder fysikken og den politiske og historiske konteksten. Filmen hopper en del frem og tilbake i tid; i tillegg til selve perioden på Los Alamos i 1942–1945 er det et stykke handling i 1947 og en viktig del som foregår i 50-årene. Overgangen mellom andre verdenskrig og den kalde krigen er brutal, og den intense heksejakten på kommunister er sentral kontekst for filmen. (Og Robert Downey Jr. gjør en utmerket jobb i den sekundære hovedrollen som Lewis Strauss; i filmen

50. Good Omens (sesong 2). Good Omens er en av verdens aller morsomste bøker, og jeg syntes det var stor stas med TV-versjonen for et par år siden - særlig David Tennant og Michael Sheen som superkarismatiske hovedpersoner, både hylende morsomme, dramatiske og hjerteskjærende. En sesong 2, etter den ikoniske slutten, var vi mange som lurte litt på, selv om Neil Gaiman har sagt lenge at han og Pratchett hadde snakket sammen om en fortsettelse på historien, og at dette ikke bare var en ren Gaiman-greie. Dette er en mye mindre fortelling; jeg kommenterte underveis at det føltes mer som en spinoff enn en fortsettelse, men det er jo greit. Der sesong 1 hadde en lang rekke hovedpersoner og handlinger, og der hovedpoenget var å forhindre dommedag, er sesong 2 mer en karakterstudie av Aziraphale og Crowley og forholdet mellom dem, både opp gjennom historien og i perioden etter Ikke-Armageddon. Det blir gjort enda klarere at Himmelen ikke bryr seg stort om menneskeheten eller individer, selv om fortsatt naive Aziraphale sliter med å ta dette inn over seg. Tennants Crowley føles som om han har modnet litt mer etter det som skjedde i forrige sesong, og det er ikke lett å finne ut av ting når man fremdeles er mentalt på såpass forskjellige steder. Jon Hamm er et strålende komisk høydepunkt som clueless «Jim», som er fokuspunktet for sesongens mysterium. Og åh, jeg håper på en sesong 3 - så snart som mulig!

Skilpadda sa for 1år siden:

1. Glass Onion. Vi hadde gledet oss helt siden vi hørte at det skulle komme en oppfølger til fantastiske Knives Out, og det var virkelig en fest å se Benoit Blanc i aksjon igjen! Daniel Craig er en aldeles fabelaktig komedieskuespiller, og det er generelt et strålende lag av skuespillere her. Filmen er en minst like krass samfunnskritikk som den forrige, men selve historien er superunderholdende, og tidsånden er veldig tatt på kornet; dette er helt tydelig 2020, med en brakkesyk superdetektiv som spiller Among Us og den fantastiske lille detaljen at

2. Klaus. Vi var litt sent ute med å se julefilm, men denne var vel verdt å se. Flott animasjon, bra musikk, underholdende hovedpersoner, en by som er enda mindre julete enn the Town of Halloween, og verdens søteste lille samejente i en liten, men viktig birolle. Og akkurat passe rørende uten å gå helt over stag.

3. Decision to Leave. Jeg vet ikke om koreansk film alltid har vært så bra og verden bare oppdaget det etter at Parasite ble en sånn hit? Vi visste jo om et par, for eksempel har jo Bong Joon-ho jo laget flere flotte filmer tidligere, men det er jo så mange! Decision to Leave er laget av Park Chan-wook, som tidligere har laget den originale vampyrfilmen Thirst og den vakre filmatiseringen av The Handmaiden. Denne gangen har han laget noe som ligner veldig på en film noir, men som har flere akter enn jeg ville forventet hvis dette hadde vært en amerikansk film (det er egentlig noe som har slått meg med både mange koreanske og mange japanske filmer, det at de ikke slutter på det stedet jeg ville forventet). Aldeles nydelig filmet, flotte skuespillere, rørende og spennende og forførende.

4. The White Lotus (sesong 1). Satirisk komediedrama om superrike mennesker som reiser til luksushotell i Hawaii, tar ut alle problemene sine på de ansatte og ødelegger livene til dem de kommer tett innpå (enten det er av ubetenksomhet, ondskapsfullhet eller idioti), og som så reiser hjem etter en mer eller mindre oppkvikkende ferie, mens de resterende hotellansatte klistrer på seg nye, stive glis for å ta mot neste runde gjester. Veldig underholdende og veldig godt spilt, men ubehagelig både av second-hand embarrassment og fordi man skjønner at det ikke kommer til å gå så bra med de få personene vi treffer som vi faktisk får sympati med. Men det er en komedie, altså! :knegg: Og vi lo mye.

5. Bones And All. Grim og blodig film om to unge mennesker i en amerikansk virkelighet der ikke mange bryr seg om hva som skjer med dem eller legger så veldig merke til om noen forsvinner. Kannibalisme er her fremstilt på en måte som ligner den vi så i den franske horrorfilmen Raw fra 2016, og mye av forskjellen ligger i at mens den handlet om en jente fra en høyt utdannet og velstående fransk familie, beskriver denne en hjemløs svart attenåring uten familie eller venner, på den desiderte skyggesiden av samfunnet. Strålende spill av både Taylor Russell og Timothée Chalamet, og så er det jo alltid en bonus å ha Mark Rylance med. Til tross for det blodige horrorkonseptet minnet den meg mer om 50 år gamle Badlands enn om nyere slasherfilmer, og noen skrekkfilm vil jeg absolutt ikke kalle den. Men det er nok ikke alle som har mage(!) til den, tror jeg.

6. The Banshees of Inisherin. Colin Farrell og Brendan Gleeson er glitrende makkere i en film som var tristere og grimmere enn vi kanskje trodde da vi satte den på, selv om vi burde gjettet det etter de tidligere filmene vi har sett av Martin McDonagh (In Bruges og Seven Psychopaths). To middelaldrende menn på en liten irsk øy tidlig på 1920-tallet har vært venner hele livet, men plutselig vil ikke den ene lenger. «Folk burde kanskje ikke bo på en liten øy med bare åtte andre mennesker» var mitt forslag til moral da filmen var slutt; den irske borgerkrigen er et dystert bakteppe i horisonten, og den billedskjønne landsbygda er ikke så idyllisk når man pirker litt i den. Filmanmelder Keith Phipps beskrev filmen konsist og bra som «the story of two friends who maybe aren’t friends at all set in an idyllic Irish locale that might actually be a soul-sapping trap». Indeed.

7. Tampopo. Sjarmerende, eksentrisk japansk film med velfortjent kult-lignende klassikerstatus som jeg ikke helt skjønner hvorfor vi ikke har sett før. Dels er det en morsom samuraipastisj, eller kanskje spaghettiwestern (ramen-western? ramen-eastern?), der to omreisende lastebilsjåfører engasjerer seg i å hjelpe en ung enke til å bli en perfekt ramenkokk, sammen med et ganske odde utvalg hjelpere. Dels er det en Wes Anderson-aktig historie med et galleri av underlige små bipersoner som lever i sine egne små fortellinger som vi bare får se en liten bit av. Men alt er sentrert rundt det fellesmenneskelige og sensuelle ved mat og kulinarisk nytelse.

8. No Time to Die. Fikk omsider somlet oss til å se Daniel Craigs siste Bond-film. Han er en av de aller beste i rollen, synes jeg, og så er det interessant at han har fått mye mer av en sammenhengende historie, fordelt på flere filmer, enn det som har vært vanlig før. Og så liker jeg at Moneypenny og Q er så unge og kule som de er, og at det er flere superkompetente kvinnelige agenter rundt omkring. Underholdende popcornaction og gode skuespillere over det hele, og litt vemodig at det er slutt.

9. All the Beauty and the Bloodshed. En av årets Oscarnominerte dokumentarfilmer, og den er virkelig verdt en tur på kino! Den handler om fotografen og aktivisten Nan Goldin og tar for det første for seg livet hennes, som strekker seg over flere både spennende og opprørende epoker i USAs nyere historie, og som er illustrert av både mye av hennes egen kunst og av bilder og filmsnutter av andre kunstnere. I tillegg er rammehistorien fortellingen om engasjementet hennes i å få stilt den styrtrike Sackler-familien til ansvar for deres skyld i at millioner av amerikanere ble avhengige av oxycontin og hundretusener endte opp med å dø som narkomane. En av de tingene som gjør at filmen grep meg så sterkt som den gjør, er at Goldin representerer en lang rekke demografier som veldig ofte ikke har noen stemme i offentligheten eller blir respektert eller tatt på alvor, men fordi hun er den hun er og har den posisjonen hun har i kunstverdenen, er hun en levende påminnelse om at alle de som gikk til grunne i ungdomsinstitusjoner, eller som sexarbeidere, eller kvinner med voldelige partnere, eller skeive kunstnere under aids-krisen, eller opioid-avhengige - alle disse var ordentlige, ekte, verdfifulle mennesker, og det som skjedde med dem var en uakseptabel tragedie.

10. M3GAN. Underholdende og vellaget moderne variant av Frankenstein, med litt ekkoer av Kubrick/Spielbergs AI og en uncanny robotdukke som ser ut som en mellomting mellom Chucky fra Child's Play-filmene og en av de rike, ufyselige jentene fra Heathers. Totalt forutsigbart plott, men veldig morsom, godt skrudd sammen og stilig (særlig med tanke på hvor lavt budsjettet må ha vært) og gode skuespillere, spesielt tanten og niesen som filmen er sentrert rundt.

11. The Bear (sesong 1). Velspilt, hektisk og rørende serie om sorg og matlaging og Chicago og familie (på godt og vondt, og både blodfamilie og funnen familie) og restaurantdrift, og om å føle at man aldri helt strekker til eller helt rekker over alt man skal, men også om samhold og varme og om å gi hverandre (og seg selv) en ny sjanse.

12. Something In the Dirt. Underholdende, original og lett kaotisk mockumentary - eller er det en parodi på en mockumentary? Eller bare en parodi på en amatørdokumentar? Eller er det bare det som skjer når to dyktige og erfarne filmskapere (som blant annet tidligere har laget nydelige Spring) prøver å tøye grensene for hva det er mulig for dem å lage under pandemien, med nesten bare seg selv som skuespillere og nesten bare filmet i og utenfor ett enkelt rom i Los Angeles? De to unge, dysfunksjonelle mennene som møtes over en potensielt overnaturlig hendelse og danner et temmelig odde partnerskap for å dokumentere det, er overbevisende skrevet og spilt, og filmen er både morsom og medrivende.

13. Dune. Visuelt storslagent og spennende, med dyktige skuespillere som klarer å bære tyngden i historien og jevnt over gjøre det grandiost i stedet for selvhøytidelig. Jeg husker bare bruddstykker av scifi-klassikeren, som jeg leste for omtrent 30 år siden, men jeg er nysgjerrig på i hvilken grad Denis Villeneuve vil forsøke å gjenskape Frank Herberts visjon og i hvilken grad han vil oppdatere den til et mer moderne blikk. Timothée Chalamet er karismatisk nok til å være en ganske overbevisende Paul Atreides, og jeg ser frem til å se mer av både ham, den koloniserte planeten Arrakis og det ørkenboende folket som hører hjemme der.

14. Sherlock Jr. Buster Keaton var en virkelig genial komiker, og det er fort gjort å glemme at han var den første som gjorde mange av de aldeles ville stuntene her. Genuint morsom og sjarmerende film med forventet fantastisk fysisk komedie i tillegg til mange uventet effektive vittige gags. (Og hvorfor er det ingen som lager filmer på tre kvarter nå for tiden?)

15. Bumblebee. Pastisj over åttitallsfilm som jeg ble overraskende sjarmert av, selv om Transformers er en franchise jeg aldri har hatt noe som helst forhold til. Filmen er overbevisende åttitalls på omtrent samme måte som Stranger Things (det vil si mindre sexistisk og rasistisk enn faktisk åttitallskultur, men ellers nesten mer typisk for tiåret enn noe av det som faktisk ble laget på den tiden), og den har gode skuespillere i de sentrale rollene, særlig Hailee Steinfeld i hovedrollen. Ikke minst er det morsomt å se John Cena i en liten, men perfekt rolle, noen år før han demonstrerte det komiske talentet sitt i Peacemaker. Det er ellers ekkoer av både ET og The Iron Giant her, og filmen har forsåvidt ikke ett originalt bein, men det tror jeg kanskje ikke var meningen heller.

16. Nosferatu. Jeg hadde aldri sett denne klassiske tyske skrekkfilmen fra 1922 før, og det var stas å se hvor så mange tropes og klisjeer kommer fra! Vi så den i en Cinematek-oppsetning med (veldig bra) live musikk, og det er klart musikken hevet opplevelsen voldsomt, men det er jammen mange ordentlig stemningsfulle og creepy scener i filmen også. Og så er det artig å se ordentlig gamle filmer fra før alle liksom visste hvordan man forteller en historie på film; visstnok var for eksempel dette den første som gjorde bruk av montasjer for å vise ting som skjer på samme tid ulike steder (klipping mellom Draculas skipsreise og heltens heseblesende forsøk på å komme hjem før ham). Og så er det jo en flott vampyr, da!

17. Weird: The Al Yankovic Story. Vi så denne et par dager før vi skulle se Weird Al live, litt som oppvarming, og det var veldig gøy. Jeg visste at dette ikke egentlig var en dokumentarisk biopic, men jeg visste ikke i hvilken grad det ikke var det! Daniel Radcliffe er, igjen, strålende som veldig odde komisk talent, og filmen er helt hinsides det meste som ligner realisme. Den er ikke akkurat en parodi på den klisjefylte «ung, talentfull musiker trosser kjipe foreldre og andre hindere i veien mot stjernestatus», men den er heller ikke helt en sånn kjærlig pastisj som så mange av parodisangene til Weird Al er. Stas å kjenne igjen mange kjente fjes (blant annet Al Yankovic selv) i ymse biroller.

18. Marcel the Shell with Shoes On. Ingen av oss visste helt hva dette skulle være før vi så den, og jeg er fremdeles litt i stuss om hvordan jeg skal beskrive den. Den er veldig sjarmerende og ganske rørende uten å være for søtsuppete, og den er original, og den har fine stop motion-effekter og en nydelig animert hovedperson med masse personlighet, til tross for hvor enkel han ser ut. Anbefales!

19. The Heroic Trio. Kjempekul Hong Kong-superheltfilm fra 1993, med alltid fabelaktige Michelle Yeoh sammen med blant annet fantastiske Maggie Cheung. 18 kidnappede babyer, kule (og ikke overlange!) kampsekvenser; et supermonster, en superhelt med hemmelig identitet, en superskurk med hemmelig forhistorie og en som i utgangspunktet ikke er helt sikker på om hun skal være superhelt eller -skurk, og veldig stilige, nesten steampunk-aktige kulisser. Veldig underholdende, visuelt fantastisk, og overraskende brutalt. Og det ble visst laget en oppfølger allerede samme år; gjett om vi skal se den også!

20. Tim's Vermeer. Fascinerende og underholdende dokumentar om en kunstinteressert ingeniør/oppfinner som mener å ha funnet ut hvordan Vermeer kan ha malt bildene sine ved hjelp av camera obscura og speil. Tittelens Tim blir fullstendig oppslukt av oppdagelsen og prøver, Heyerdahl-aktig, å sannsynliggjøre teorien ved å gjennomføre stuntet selv, det vil her si å male en kopi av et Vermeer-bilde uten å noen gang ha forsøkt seg på å tegne eller male noe før. Både den genialt enkle teknikken han kommer frem til og den ufattelige presisjonen han legger i å kopiere rommet Vermeer malte i gjør dette både morsomt og interessant.

21. The Last of Us (sesong 1). Hva heter «harrowing» på norsk? «Opprivende», kanskje? Det er et ganske dekkende ord for denne påkostede dramatiseringen av det brutale, postapokalyptiske zombiespillet av samme navn. Og postapokalypsen er langt grimmere og skumlere enn zombiene (som man egentlig ser overraskende lite til). Hva skjer med menneskene når verden faller sammen i løpet av et par dager? Hvem slåss om makten, og hvordan behandler mennesker hverandre når de ikke har noe igjen å tape og det er få ressurser å dele på? Og finnes det håp om å bevare noe grunnleggende menneskelig og verdifullt i en sånn verden? Et par av episodene er nesten frittstående filmer i seg selv; episode 3 er den som har fått mest oppmerksomhet, og med god grunn, det er noe av det nydeligste og mest rørende jeg har sett på lenge. Pedro Pascal er overbevisende som brutal og nesten sjelløs survivor, men det er Bella Ramsay (som mange vil huske som den ekstremt unge, men barske Lady Mormont i GoT) som virkelig bærer serien. Det er nok ikke alle som har mage til denne, men tåler man den, er dette en fantastisk godt laget og både spennende og gripende fortelling.

22. Mad God. Det tok visstnok stop motion-geniet Phil Tippet 30 år å lage denne marerittaktige filmen. Den er særdeles ubehagelig, grotesk og dyster, og den er helt fantastisk visuelt - grotesk, men fantastisk. Historien, i den grad det er en historie, minner om en reise gjennom helvete, med visuelle assosiasjoner til både skyttergravskrig, konsentrasjonsleirer og de mest brutale bitene av Det gamle testamentet. Filmen er befolket av vesener som dels ser ut til å være en slags mennesker, dels grusomme torturister og fangevoktere, og dels en slags automatiske figurer som bare gjør det de er blitt programmert til å gjøre. Vi følger i utgangspunktet en figur som ser ut til å ha blitt sendt inn for å sabotere eller ødelegge det hele, men etter hvert ser vi at han er bare en del av mønsteret, han også. Kanskje tittelens Mad God var den som satte i gang det hele, lenge før filmen begynte (det er også ekkoer av Babels tårn helt på starten). Fantastisk godt laget animasjonsfilm hvis man takler denne typen horror.

23. The Fabulous Baron von Munchhausen. Tsjekkisk film fra 1962 (regissert av Karel Zeman) som er basert på de kjente historiene om Baron von Munchhausen, men som har en nesten science fiction-aktig rammehistorie der baronen på månen møter en ung mann i romdrakt som kanskje har reist i tid og blitt strandet på 1700-tallet. Aldeles nydelige små animasjonssekvenser, håndtegnede bakgrunner og enkle, men flott utførte spesialeffekter som holder seg utrolig godt selv i dag. Sjarmerende eventyrfortelling som samtidig har overraskende subtil kritikk av både krigsapparatet og av baronens overdrevne tro på seg selv og på eventyr, og av hans mangel på respekt for den unge mannens vitenskapstro og moderne syn på verden. Litegranne langdryg i perioder, men det forventer vi egentlig av en seksti år gammel film.

24. The Adventures of Baron Munchhausen. Dette er Terry Gilliams film fra 1988, og det var veldig morsomt å se den rett etter Zemans film, som det er helt åpenbart at Gilliam har sett; mange av hans typiske kombinasjoner av tegnefilmanimasjon og live action ser ut til å være hentet rett fra Zeman. I denne filmen er rammehistorien dystrere, der en by er beleiret og i ferd med å bli ødelagt av fiender, og internt er den styrt av en skrekkelig politiker spilt av fabelaktige Jonathan Pryce. En teatertrupp forsøker fortvilt å holde humøret oppe med en forestilling om Baron von Munchhausen, men blir avbrutt av en gammel mann som påstår å være baronen selv. Det som følger, er et heseblesende eventyr som både gjentar og virker som det er en fortsettelse av de gamle historiene, kombinert med noe som mest av alt ligner Askeladden og de gode hjelperne. 9 år gammel Sarah Polley imponerer som hans sidekick, og en rekke flotte skuespillere dukker opp i fabelaktige tablåer. Filmen er rotete og til dels for lang, men veldig underholdende og fremdeles vel verdt å se. (Og det er ikke vanskelig å forstå hvor stort inntrykk Uma Thurman gjorde som Venus i 1988!)

24. Dungeons&Dragons: Honor Among Thieves. Tvers gjennom underholdende popcornfilm som greier å fungere både for seriøse DnD-spillere og publikum som ikke har noe forhold til rollespill i det hele tatt; i bunn og grunn er jo rollespill bare en måte å fortelle historier på. Sympatiske skuespillere i interessante roller (Hugh Grant er fabelaktig igjen!); ingen overraskelser, men heller ingenting som irriterer ved å være for opplagt. Chris Pine er sjarmerende, Michelle Rodriguez tøff og hardtslående, og gjengen de setter sammen er godt balansert mellom middelaldrende personer med trøblete privatliv på den ene siden, og sosialt utilpasse tenåringer på den andre, slik at filmen kan appellere til begge demografier!

25. The Mandalorian (sesong 3). Meh. Dette var både ufokusert og ganske usammenhengende. Den første sesongen var kjempebra; den andre var også helt OK, og etter at den ellers skuffende Boba Fett-serien hadde to gode episoder med Mando-crossover, hadde vi håp om at det skulle bli gøy å få enda en sesong, men det ser ikke ut til at serieskaperne aner hva de egentlig vil med serien. (Og så synes jeg det er dårlig gjort å la viktige hendelser bare skje i en annen serie uten at de blir referert eller forklart her i det hele tatt!) Det ser stilig ut, og det er anslag her og der, men det holder ikke mål. En av episodene (om en sympatisk vitenskapsmann vi møtte helt i begynnelsen av sesong 1) var bra, men altfor dyster for denne ellers forholdsvis familievennlige serien; den virket mer som om den skulle vært en del av den (fantastiske!) dystopiske Andor i stedet. Og denne episoden hadde ingen effekt på hva som skjedde i resten av sesongen, så det hele virker ganske dårlig konstruert på meg. (Men Grogu er fortsatt søt!)

26. Renfield. Jeg hadde trodd, ut fra traileren og det jeg har fått med meg av omtaler (og forsåvidt fra skuespillerlisten) at dette skulle være underholdende, men høyst ujevnt og antagelig ikke spesielt bra. Men det var jo kjempestas! Man må riktignok ha sansen for den desiderte over-the-top-versjonen av Nicholas Cage (og det har jeg), for overdådig scenografi og latterlige mengder filmblod, men jeg vil si det er en særdeles vellykket film. I likhet med Dungeons&Dragons-filmen gjør den nøyaktig det den prøver på, og jeg lo høyt mange ganger. De sentrale skuespillerne er dessuten supre; jeg er veldig svak for Nicholas Hoult og hans «I need to get out of a toxic relationship» Renfield, og Awkwafina fungerer flott som «straight man» med steinansikt, en rolle som er helt nødvendig for å balansere Cage og Hoult. (Og så var det jo rent nostalgisk å gå på Saga kino for første gang på årevis!)

27. Bait. Denne filmen fra 2019 av Mark Jenkin er filmet på 16mm i svart-hvitt, noe som gir den et ganske røft og uslepet preg. Formspråket og klippingen minnet meg om veldig gammel stumfilm; kameraet fokuserer på enkeltgjenstander, spesifikke handlinger og nesten overtydelig kryssklipping for å virkelig henlede oppmerksomheten til detaljer og gi dem tyngde. Disse grepene gir et ubestemmelig eldre-klassisk-tidløst preg, men handlingen og tematikken er utvetydig moderne. Filmen spinner rundt Martin, en fisker i Cornwall som er bitter over at landsbyen hans har blitt et gentrifisert turistmål, at barndomshjemmet hans er pusset opp til å være gjestehus og at broren hans bruker farens fiskebåt til å kjøre rundt på utdrikningslag og andre turistgrupper. Martin nekter å avfinne seg med endringene, og konflikten mellom hans forsøk på å overleve av fisking og den rike familien som han og broren solgte huset til, tilspisser seg på en måte som gir historien preg av uunngåelig gresk tragedie. Samtidig er det glimt av humor og anslag til håp som gjør at filmen ikke blir så dyster som den fort kunne vært, og den viser også forståelse for Martins motstandere, som også bare er ganske vanlige folk som gjør sitt beste for å drive forretning. Filmen har fått velfortjente panegyriske kritikker og blitt utropt til en moderne britisk klassiker, og den er både intens og fengslende.

28. Beau Is Afraid. Ari Aster har tidligere laget Midsommar, som vi syntes var veldig bra, og briljante Joaquin Phoenix spiller hovedrollen, så vi valgte å ikke bry oss for mye om de høyst varierende omtalene denne har fått. Den begynte veldig bra; den første halvtimen var vel verdt kinoturen og ville vært en utmerket kortfilm, som en marerittaktig komedie om en mann dypt preget av angst som opplever at omtrent alt han er redd for, faktisk slår til. Dessverre varte filmen i to og en halv time til, med den ene nesten frittstående historien etter den andre, og for min del ble den rett og slett kjedelig. Det er synd; det er veldig mange gode scener og dyktige skuespillere, og det er mye her som er både interessant og originalt og vellaget. Det hele samlet seg bare rett og slett aldri til en historie for meg. Jeg tror kanskje hensikten har vært å lage et slags mareritt som blir verre og verre og der man blir sugd inn i det ubehagelige, men det ble jeg dessverre aldri. (Kanskje filmen vil fungere bedre for noen som selv sliter med angst?)

29. The White Lotus (sesong 2). Vi så første sesong av denne mest fordi mannen ville se andre sesong, og mest på grunn av Aubrey Plaza, som jo er ganske fabelaktig. Her dukket det opp flere andre utmerkede skuespillere, som Michael Imperioli (Christopher fra Sopranos) og F. Murray Abraham (Salieri fra Amadeus) som italiensk-amerikanske far og sønn. Sesongen er klart mer påkostet enn den første (og de hinsides vakre omgivelsene på Sicilia må jo være verdt millioner i turistreklame!), og den gir generelt et overdådig inntrykk som passer med luksushotell-settingen. Igjen er det styrtrike mennesker av ymse varianter som interagerer med egen familie og tilfeldige feriebekjentskaper i tillegg til hotellansatte og annen lokalbefolkning. Denne sesongen er mindre svart satire enn den første, selv om det er klart helt fra første scene at det kommer til å bli dødsfall, antagelig av den voldelige sorten, her også. Veldig underholdende, tidvis cringey (men ikke helt ille), karismatiske personer og minidramaer på kryss og tvers som aldri var helt forutsigbare. Det er mange ufordragelige mennesker her også, men jeg fikk litt mer sympati for de fleste av dem enn jeg gjorde i sesong 1. Og Jennifer Coolidge, den eneste stjernen fra Hawaii-sesongen som også var med her, er da virkelig noe av en naturkraft! - selv om jeg fremdeles ofte syntes hennes scener var aller verst å sitte gjennom, fordi hun på den ene siden er så fryktelig egosentrisk og clueless, og jeg på den andre siden synes så intenst synd på henne.

30. Enys Men. Den nyeste filmen til Mark Jenkin er noe helt annet enn Bait (som vi så i forrige uke). Jeg vil vel si at selv om jeg ikke helt vet hva jeg hadde forventet meg, så var det ikke dette! Den foregår på en forblåst, øde og fiktiv øy i Cornwall som heter Enys Men; en kvinne befinner seg alene i en liten hytte og går hver dag ut og gjør målinger på noen sjeldne blomster. Kronologien er uklar. Kanskje foregår filmen i 1973, og kanskje en rekke tiår senere; kanskje opplever kvinnen gjengangere eller hallusinasjoner, og kanskje viser filmen oss den samme kvinnen i to ulike perioder av livet hennes. Spøkelseshistorie er muligens det nærmeste man kommer en sjanger, og leser man den som det, er det en stadig tilspissende situasjon kvinnen blir dratt inn i, som en sterk understrøm hun ikke kan svømme mot. Det er glimt fra tidligere tragedier på og ved øya, det er forlis fra slutten av 1800-tallet og en ulykke fra 1973, og hva slags tilknytning kvinnen har til disse tingene, og til øya selv, er ikke klart. Det virker også som det blir stadig mindre klart for kvinnen selv hva som er virkelig og ikke. Mesmeriserende og suggererende og umulig å skrive et synopsis av.

31. Guardians of the Galaxy Vol. 3. Gledelig overraskelse! Denne var langt bedre enn jeg hadde regnet med, alle hovedpersonene fikk en ordentlig historie og litt mer dybde enn før, Chris Pratt/Peter Quill var mindre irriterende enn jeg husker ham som, og skurken er veldig godt realisert. Men det er en grim film, til familievennlig MCU å være. Dette er vaskebjørnpersonen Rockets film, der vi får vite hvor han kommer fra – det er ikke overraskende at han er resultatet av ganske guffen genteknologi, men det er overraskende hvor brutalt filmen viser det. Advarsel til folk som sliter med å se grusom behandling av dyr eller barn! Her er det også lettere å se ekkoer av den «gamle» James Gunn, som blant annet lagde Slither (det er det forresten også i en del av det komiske, men body horror-ekle designet av både Orgocorp og en del av uniformene der). Underholdende er det definitivt fremdeles, og soundtracket er som alltid helt supert.

32. Yellowjackets (sesong 1). Veldig spennende serie som foregår dels tidlig på 1990-tallet, da et jentefotballag kræsjlandet med fly langt ute i ødemarken, og dels i nåtiden, der de overlevende fortsatt sliter med traumer og alvorlige psykiske problemer og samtidig opplever at noen prøver å rippe opp i det som skjedde. Hint av både Lost, Fluenes Herre og Blair Witch; veldig gode skuespillere, både som de yngre og eldre utgavene av hovedpersonene. Christina Ricci, Melanie Lynskey og Juliette Lewis vet vi jo at er gode til å spille både forstyrrede og urovekkende personer, og jammen er de unge variantene imponerende, de også. Komplekse og sammensatte rollefigurer, noe som er ekstra morsomt siden så mange av dem er tenåringsjenter. Skikkelig spennende er det, med masse muligheter til å lage seg sine egne teorier underveis, og ingen plott-messige skuffelser så langt; sesongen gjør akkurat det den har vært ment å gjøre. (Jeg mistenker at sesong 2 vil vise seg å være mer tøysete, men vi får se; jeg skal definitivt gi den en sjanse uansett.)

33. She’s Gotta Have It. Det er lett å se hvorfor denne Spike Lee-filmen fra 1986 fikk så mye oppmerksomhet som den gjorde, både for den positive fremstillingen av kvinnelig seksualitet og fordi den gir et så sammensatt bilde av svarte i New York, som så ofte primært blir fremstilt som kriminelle og/eller slumbeboere. Filmen er laget på ekstremt lavt budsjett og fremstår som en mellomting mellom en spillefilm og en slags dokumentar, der personene sitter og forteller kameraet om hva som har skjedd. Med unntak av en voldtektsscene som ødelegger en god del for filmen (og som Lee senere har angret på) er den både sympatisk og sjarmerende.

34. In the Mood for Love. Wong Kar-Wais mesterverk fra 2000 handler om to personer som litt tilfeldig blir naboer i en bygård i Hong Kong i 1962, som begge lever i ulykkelige ekteskap, og som gradvis kommer nærmere hverandre. Den er nydelig filmet og fortalt, på en underlig drømmeaktig måte; mange av scenene ser man bare en liten bit eller et lite glimt av, som om de er sett med et tilbakeskuende blikk av noen som bare delvis husker hva som skjedde. Maggie Cheung er nærmest overnaturlig vakker, i aldeles fantastiske kjoler, og Tony Leung står ikke mye tilbake for henne. Historien er både inderlig og trist, med en bittersøt, nostalgisk følelse av lengsel som minnet meg om både The Remains of the Day og Lost in Translation. Alle andre i filmen er bare skisser av personer (ektefellene til hovedpersonene får vi ikke engang se, bare høre gjennom åpne dører), noe som forsterker den drømmeaktige følelsen av at det bare er disse to det handler om.

35. Black Panther: Wakanda Forever. Jeg hadde virkelig håpet at denne skulle være god. Både fordi jeg likte den første Black Panther-filmen, fordi det er stas å ha en afrikansk-sentrert del av MCU, og ikke minst fordi filmen så tydelig er laget til minne om Chadwick Boseman, som døde så altfor tidlig, og som hadde fortjent bedre. Filmen handler til dels om sorg og om å leve videre selv om man føler man er altfor liten for den oppgaven man har fått, og den biten fungerer forsåvidt bra, men som helhet er ikke filmen så veldig engasjerende. Og antagonistene her føltes ikke overbevisende, hverken som deler av et filmunivers der vi tåler ganske mye tull og tøys eller emosjonelt overbevisende. Enkeltscener er flotte, mange av skuespillerne er sympatiske og karismatiske, men det kommer liksom ikke sammen til noe hele. Og det er synd, blant annet fordi det er mye åpenbart god vilje her til å lage noe som ikke har hvite menn i sentrum.

36. Yellowjackets (sesong 2). Jeg var jo veldig begeistret for sesong 1 og var sikker på at sesong 2 ikke kom til å være like bra, men jeg er kjempefornøyd! Genuint creepy, grimt og spennende, innimellom fantastisk svart humor, overbevisende forstyrrede rollefigurer og veldig gode skuespillere (i denne sesongen dukker Elijah Wood opp i en fabelaktig birolle), kanskje særlig Juliette Lewis og Sophie Thatcher som Natalie, men Melanie Lynskey/Sophie Nélisse er også strålende, og så hadde jo ikke serien vært det den er uten den spik sprø Missy, spilt av Christina Ricci og Samantha Hanratty. Jeg skulle ønske mange flere ville se denne og være med på å sikre en sesong 3!

37. Ted Lasso (sesong 3). Jeg har elsket denne serien gjennom de to første sesongene, både fordi den har vært så grunnleggende klok og varm og morsom og anstendig og fordi den har vært så bra. Så jeg er egentlig ganske lei meg over at den tredje sesongen ikke fulgte historien i mål på godt nok vis - og når jeg sier det, er det sammenlignet med hva de har gjort før, ikke med hva andre serier gjør. Det er mye å være glad i her også (Trent Crimm! Forholdet mellom Roy og Jamie!), og de siste par episodene var ordentlig fine; det var klart hvor serien skulle, de bare greide ikke å gjennomføre reisen dit på overbevisende vis. Spesielt var dette tydelig i

38. Polite Society. Den engelsk-pakistanske tenåringen Ria, som planlegger å bli stuntkvinne, blir veldig oppbrakt over planene om at storesøsteren skal gifte seg med en rik, ung lege i stedet for å bli kunstner. Ria er overbevist om at det er noe muffens med situasjonen og kaster seg ut i den ene planen etter den andre for å avsløre det hun er sikker på at er en sammensvergelse. Energisk, fargerik, supersjarmerende og underholdende, med innslag av både Bollywood-estetikk og Hong Kong-kampscener. Anbefales!

39. Jeanne Dielman, 23 quai du Commerce, 1080 Bruxelles. I 1952 kom Sight and Sound Magazine ut med en liste over tidenes beste filmer, og siden har de gjort det hvert tiende år. I 2022 var det denne filmen som toppet listen; den slo ikke an da den kom, noe som ikke er overraskende, men det er heller ikke overraskende at den har fått den posisjonen den har. Det er lett å se at den aldri ville blitt noen kioskvelter, men det er også åpenbart at den har hatt innflytelse langt ut over salgstallene. Filmen er lang (godt over 3 timer) og nesten hypnotisk langsom; kameraet står oftest helt stille, skuespill og dialog er veldig stilisert, og Jeanne er en fanget, nesten robotaktig figur i et liv som ser ut til å være kontrollert ned til siste detalj. Så gjennomregulert er alt hun gjør at når noe for første gang glipper, er det nesten et sjokk. Fascinerende skildring av stillstand og langsom kollaps.

40. Asteroid City. Wes Andersons nyeste er en ekstremt wesandersonsk Wes Anderson-film; jeg elsket den, men har man ikke sansen for ham, bør man droppe denne! Han har laget den ene filmen etter den andre med utilstrekkelige, dypt triste fedre (og mødre), om deres ensomme og utilpasse barn, og om forsøk på å gjøre eller skape noe storslagent. I Rushmore var Jason Schwartzman den deprimerte, briljante tenåringen; nå, 25 år senere, er det han som er den emosjonelt utilgjengelige faren. Og som vanlig er det mye deadpan humor (og tragedie), det er vakkert oppstyltet scenografi og presist balanserte kameravinkler, det er nesten alle de ansiktene man etter hvert forventer å se (men for første gang siden Rushmore ingen Bill Murray!), det er utradisjonelle, men rørende vennskap, og det er eksentriske, dysfunksjonelle familier som til syvende og sist elsker hverandre. Filmene hans er aldri det man kan kalle realistiske, men her gjør han et ekstra grep for å distansere oss enda mer fra handlingen, noe som på merkelig vis gjorde at jeg egentlig følte den som glimtvis mer genuin. («I still don't understand the play.» «It doesn't matter. Just tell the story.»)

41. Spider-Man: Across the Spider-Verse. Den forrige filmen om Miles Morales var en av de beste superheltfilmene og en av de stiligste animasjonsfilmene jeg har sett, og denne her er enda mer enestående, visuelt og teknisk sett. Det er nesten ufattelig hvor mye arbeid som er lagt i den; den er så vakker at man bare kan lene seg tilbake og nyte den som et kunstverk. Samtidig er det en både spennende og gripende historie her, med en rekke godt tegnede (!) hovedpersoner, som alle er fremstilt med sin egen karakteristiske animasjonsstil. Historien her handler nesten like mye om Gwen som om Miles. Superhelthistorier har alltid blitt brukt til å formidle erfaringer fra folk i marginaliserte grupper, som ofte må bære en form for «maske» for å passe inn i samfunnet rundt seg. Disse to filmene handler ganske åpenbart om Miles’ etniske bakgrunn og foreldrenes redsel for hvordan han risikerer å bli behandlet der ute (og hans egen trass mot den fastlagte rollen han har havnet i), men det er, litt mer subtilt, også veldig lett å lese Gwen som en skeiv tenåring som sliter med å ikke tørre å vise verden, særlig faren, hvem hun egentlig er. Vi møter et utall andre Spider-Mans i filmen, de fleste av dem primært underholdende (veldig underholdende!), men det er også glimt av alvor og tragedie. Ikke minst når det gjelder spørsmålet om hva man har lov til å kreve av enkeltpersoner for at historien skal bli slik den er «ment» å være, og hvilke offer som er akseptable og ikke. («We are supposed to be the good guys.» «We are. We are») Dette er den andre av tre filmer, og jeg er spent på avslutningen.

42. Indiana Jones and the Dial of Destiny. Harrison Ford fyller 81 år neste uke, så det er nok ganske så sikkert at dette blir den aller siste Indy-filmen. Som franchise er ikke Indiana Jones egentlig så bra som den ikoniske betydningen skulle tilsi (filmene er, for å si det pent, ujevne), men det er jo kanskje Harrison Fords beste rolle, eller i alle fall den rollen som gjorde aller mest ut av den aldeles fantastiske sjarmen og utstrålingen han hadde i sin storhetstid. Dial begynner med en episode fra 2. verdenskrig med en digitalt av-aldret Ford, og jeg må si jeg var imponert over hvor godt dette fungerte! Filmen fortsetter i 1969 med at professor Ford går av med pensjon samtidig som de amerikanske astronautene er tilbake fra Månen; det er slutten på hans æra og begynnelsen på en ny periode der han ikke opplever at han har så mye å bidra med. Som Han Solo i den andre store franchisen til Ford har Indy oppdaget at «lykkelig alle sine dager» ikke nødvendigvis varer, og mye av den underliggende tematikken her handler om å bli gammel. Og som actionfilm lider den kanskje litt av dette; den er litt for langsom, ispedd i overkant mange (men gode!) biljakter, og er litt ujevn. Men: Den har Phoebe Waller-Bridge i den andre hovedrollen, og hun er riktig så fabelaktig og trekker filmen opp minst en halv stjerne; liker man henne, bør man definitivt se filmen! Både Mads Mikkelsen og Toby Jones er jo også alltid stas (og se om du kjenner igjen hvem som spiller Indys gamle dykkerkamerat!). Alt i alt ikke noen dårlig avslutning på serien. (Vi så ellers filmen med portugisisk tekst, og heldigvis kan vi alle tysk, men det viste seg at det var et annet språk vi også burde ha kunnet; vi regner dog med at vi fikk med oss det viktigste i den aktuelle scenen.)

[I ferien så vi ellers Asteroid City og Guardians of the Galaxy om igjen, og begge tålte det helt utmerket. AC likte jeg enda bedre andre gang, som jeg pleier med Wes Andersons filmer, og GotG opplevde jeg som enda tristere enn jeg gjorde første gang; James Gunn legger virkelig ikke fingrene mellom, for å vise hvor brutal verden kan være mot de odde særingene som utgjør denne gjengen. Samtidig så jeg historien for hver enkelt karakter enda tydeligere enn sist, og til Marvelfilm å være er dette overraskende personlig og genuint rørende. Dessuten har jeg hørt masse på soundtracket siden forrige gang jeg så filmen, noe som gjorde at jeg denne gangen la mer merke til musikken, og dette er jo på mange måter nesten en musical! Så mange av sangene blir faktisk spilt i filmen, ikke bare på lydsporet, og karakterene reagerer på og synger ofte med på dem. Og både innledningen, der Rocket synger med på Creep, og avslutningssangen, som jeg ikke skal spoile, rørte meg helt på ekte.]

43. Donnie Darko. Jeg hadde ikke sett denne kultklassikeren fra 2001 på mange år, og noe av det første som slo meg, er hvor trist den er. Ikke bare selve historien, men stemningen i den, og så føles mange av situasjonene enda mer tragiske enn jeg husker dem som (for eksempel Gretchens familiehistorie og Donnies psykiske problemer). I tillegg følte jeg veldig sterkt at noen av de problematiske tingene som skjer i filmen har blitt enda verre på disse drøyt 20 årene, som antivitenskapelig konservatisme, sensur av litteratur i skolen og det at lærerne ikke får lov til å snakke om temaer som er viktige for elevene og dem selv. Filmen ser delvis ut som en skrekkfilm, og Donnies langsomme sammenbrudd og den marerittaktige Frank forsterker dette – og samtidig er den tidvis veldig morsom. Ikke minst har den et aldeles fantastisk 80-talls-soundtrack. Folk har brukt masse tid på å «forklare» historien og tidslinjen her, og regissøren har også laget en director’s cut som skal forklare ting mer eksplisitt, men det synes jeg virker helt unødvendig. Jeg synes den kler å være creepy og uvirkelig og mer intuitiv enn rasjonell, og det er veldig stas å se Gyllenhaal-søsknene glitre i gjennombruddsrollene sine. Siden filmen foregår i 1988, er det også morsomt at 80-tallsikonene Drew Barrymore og Patrick Swayze har viktige biroller, Særlig god synes jeg Swayze er, som den gjennomgående representanten for styrtrik, glatt umenneskelighet, som Donnie forsøker å ta et oppgjør med. [url="https://tinyurl.com/yc7mzbbx"](«You’re right, actually. I'm pretty troubled, and I'm pretty confused. And I'm afraid; really, really afraid. Really afraid. But I think you're the fucking Antichrist.»)[/URL]

44. Ziggy Stardust and the Spiders from Mars. I 1973 holdt David Bowie en konsert i London som han avsluttet med å si at kom til å være deres aller siste. Det ble heldigvis ikke den siste Bowie-konserten, men det ble den siste han gjorde som Ziggy Stardust (med bandet The Spiders from Mars). Konserten ble filmet, og dette er den resulterende filmen, som ble gitt ut i 1979. Den følger for det meste konserten fra start til slutt, men har også noen små scener fra backstage, der Bowie blir sminket og kledt, både før og flere ganger under konserten. Det er en velfortjent legendarisk konsert og en veldig god konsertfilm, og Bowie var virkelig en gudbenådet scenepersonlighet allerede som 26-åring.

45. Mission: Impossible – Rogue Nation. Vi så de første fire M:I-filmene etter hvert som de kom ut, men falt av serien etter Ghost Protocol fra 2011. Nå fikk vi imidlertid lyst til å se den nyeste, som går på kino akkurat nå, og dermed skyndte vi oss å se nummer fem og seks i rekken først. Rogue Nation, fra 2015, er den femte, og dette er virkelig topp underholdning! Den går langt utenpå det aller meste av actionfilmer rent teknisk, og en av grunnene er helt klart at så mye av det man ser, er praktiske effekter og ikke rent digitale. Naturligvis er det gjort mye digitalt med opptakene i etterkant, men det er også vilt mye som faktisk er gjennomført nesten som man ser det. (Tom Cruise kjører faktisk motorsykkel uten hjelm, og bil ned trapper!) Det er en sjarmerende gjeng dyktige skuespillere Cruise har rundt seg (særlig er jeg glad i Simon Pegg), og sjarmerende er det også at filmen er så gjennomført ikke-ironisk cheesy og overdramatisk, med gummimasker, selvdestruerende meldinger og det hele. Videre synes jeg det er fryktelig morsomt når det kommer en mystisk, svensk dame inn på scenen som ikke bare ser til forveksling ut som en ung Ingrid Bergman, men som til alt overmål heter Ilsa. (Det er nesten overkill å faktisk la deler av historien være lagt til Casablanca. :knegg: ) Dessuten liker jeg Jeremy Renner som deadpan IMF-sjef. («I can neither confirm nor deny details of any operation without the secretary's approval.»)

46. Mission: Impossible – Fallout. Når man ser denne dagen etter Rogue Nation, ser man at den nok ikke er fullt så god (og plottet er i grunnen enda teitere), men jeg lot meg definitivt fortsatt underholde. Actionsekvensene og de hårreisende stuntene er enda mer imponerende enn forrige gang (og ikke bare på Prekestolen, selv om den biten var et klart høydepunkt), og så fniste vi av å få Geralt av Rivia (aka Henry Cavill) med som ekstremt rektangulær CIA-agent. Igjen er det vel verdt å kikke på ekstramaterialet som viser hvordan de aller mest spinnville scenene ble laget.

47. Mission: Impossible – Dead Reckoning Part One. Vi dro på Imax for å se denne; skal man først ut av stua og måtte forholde seg til undertekster og endog publikum, så vil man i alle fall ha så stort lerret som mulig! Og det var altså virkelig stas, dette her. Tom Cruise har bikket 60 siden sist, men er åpenbart i skremmende god form der han løper i rasende fart gjennom hele Venezia eller råkjører på tvers av trafikken i Roma eller slåss på toppen av tog i Alpene. Morsomt er det også å se Marvel-veteranene Hayley Atwell («Agent Carter») og Pom Klementieff («Mantis») i kompetente biroller. Og selv om vi jo vet at Ethan Hunt ikke kommer til å dø midt i femte akt, eller rettere sagt syvende, så er det tidvis på-kanten-av-stolen spennende. Det blir nok stas med siste episode, om et års tid, også.

48. Barbie. Jeg hadde gledet meg til denne i månedsvis, etter alle de morsomme trailerne og de fantastiske klippene av særlig Ryan Gosling i intervjuer og annen promosammenheng. Greta Gerwig er en superdyktig regissør som har vridd på klassisk «jentekultur» tidligere, i filmatiseringen sin av Little Women; Margot Robbie er jo aldri annet enn fantastisk, og Gosling har virkelig gitt jernet i å selge inn både filmen og dedikasjonen til sin indre himbo-Ken. Og det var stor stas å se den! Den balanserer jevnt over veldig godt mellom plastikk-glitzy Barbie-nostalgi på den ene siden og tongue-in-cheek satire på bekostning av både Barbie-konseptet og, til en viss grad, milliardbusinessen som står bak, på den andre. Fullstendig subversiv blir den aldri, dette er ganske snill satire og oppriktig, men ikke så veldig ramsalt feminisme, men den har hjertet og entusiasmen på rett sted. Og den er camp og glitrende og definitivt underholdende, kanskje aller mest i den nådeløse utleveringen av bro-kultur i den siste akten. Kate McKinnon og Will Ferrell er med på å gjøre dette skikkelig morsomt (og legg merke til John Cena i en liten, men hysterisk rolle!), og Helen Mirren er en kledelig syrlig voice-over-narrator, men Ryan Gosling er den som virkelig gjør dette til en komisk höjdare. (Og så var det morsomt å se denne på førpremiere; det var mange rosa kjoler og mye glitter blant publikum!)

49. Oppenheimer. Jeg har sett og likt alle filmene til Christopher Nolan (noen mer enn andre, såklart), og jeg tror dette er nær det beste han har laget. Filmen er lang og langsom, men ikke kjedelig et øyeblikk; den er intens, selv om det mesteparten av tiden ikke er mye «action» (og det er overveldende når bomben omsider går av), og den har en sterk, eskalerende undertone av impending doom som blir understreket av tordenrumlingen som dels er i musikken og dels i handlingen (noen ganger faktisk torden, noen ganger lyden av tog, noen ganger overdøvende applaus eller tramping, og noen ganger faktisk eksplosjon), og gjennom store deler av filmen kanskje bare inne i hodet til hovedpersonen. Cillian Murphy, som er i nærbilde på lerretet en stor andel av tiden, gjør overveldende inntrykk, kanskje særlig i de mange scenene der han ikke sier noe. Jeg ble litt overrasket over hvor mye filmen handler om politikk (både utenrikspolitikk og bak-scenene-intrigemakeri), og gledelig overrasket over hvor lite den forklarer, både når det gjelder fysikken og den politiske og historiske konteksten. Filmen hopper en del frem og tilbake i tid; i tillegg til selve perioden på Los Alamos i 1942–1945 er det et stykke handling i 1947 og en viktig del som foregår i 50-årene. Overgangen mellom andre verdenskrig og den kalde krigen er brutal, og den intense heksejakten på kommunister er sentral kontekst for filmen. (Og Robert Downey Jr. gjør en utmerket jobb i den sekundære hovedrollen som Lewis Strauss; i filmen

50. Good Omens (sesong 2). Good Omens er en av verdens aller morsomste bøker, og jeg syntes det var stor stas med TV-versjonen for et par år siden - særlig David Tennant og Michael Sheen som superkarismatiske hovedpersoner, både hylende morsomme, dramatiske og hjerteskjærende. En sesong 2, etter den ikoniske slutten, var vi mange som lurte litt på, selv om Neil Gaiman har sagt lenge at han og Pratchett hadde snakket sammen om en fortsettelse på historien, og at dette ikke bare var en ren Gaiman-greie. Dette er en mye mindre fortelling; jeg kommenterte underveis at det føltes mer som en spinoff enn en fortsettelse, men det er jo greit. Der sesong 1 hadde en lang rekke hovedpersoner og handlinger, og der hovedpoenget var å forhindre dommedag, er sesong 2 mer en karakterstudie av Aziraphale og Crowley og forholdet mellom dem, både opp gjennom historien og i perioden etter Ikke-Armageddon. Det blir gjort enda klarere at Himmelen ikke bryr seg stort om menneskeheten eller individer, selv om fortsatt naive Aziraphale sliter med å ta dette inn over seg. Tennants Crowley føles som om han har modnet litt mer etter det som skjedde i forrige sesong, og det er ikke lett å finne ut av ting når man fremdeles er mentalt på såpass forskjellige steder. Jon Hamm er et strålende komisk høydepunkt som clueless «Jim», som er fokuspunktet for sesongens mysterium. Og åh, jeg håper på en sesong 3 - så snart som mulig!

51. Reality. Dette var Cinematekets «Troll i eske»-film i august, og som så ofte er det en film jeg neppe ville sett ellers, men som jeg er glad for å ha sett. Den handler om Reality Winner, som faktisk er det ekte navnet til en ekte person, og den foregår i bortimot real time og begynner med at FBI-agenter møter Reality utenfor huset hennes en dag i 2017 og sier at de har ransakelsesordre. Dialogen er hentet rett fra transkripsjonen av de nærmeste par timene (komplett med sladding av ting som er hemmeligstemplet), og det er en veldig vellaget liten film, nærmest et kammerspill, med ordentlig nerve, og med intelligente grep for å knytte den til konteksten det hele skjer i. Og konteksten er etterdønningene av det amerikanske valget i 2016 og spekulasjonene om russisk innblanding. Sydney Sweeney er aldeles strålende i tittelrollen, og hun spiller Reality så rolig og realistisk at jeg tror mange ikke engang vil legge merke til hvor dyktig hun er, fordi hun virker som om hun bare er der og ikke spiller i det hele tatt. Saken om Reality Winner fikk ikke særlig oppmerksomhet i Norge, og selv hadde jeg aldri hørt om henne. Men filmen er vel verdt å se uansett.

52. Beyond the Visible – Hilma af Klint. Dokumentar om den svenske kunstneren Hilma af Klint, som var samtidig med Edvard Munch og begynte å male abstrakte bilder før noen andre gjorde det, men som knapt ble kjent i sin samtid. Filmen er langsom og nesten meditativ, noe som var frustrerende til å begynne med, men etter hvert innså jeg at den nok forsøker å formidle og ta på alvor kunstnerens intense spiritualitet og mystisisme. Interessant opplading til at vi skal se en utstilling med kunsten hennes førstkommende helg, og også interessant om politikk og uenigheter innen kunstverdenen og hvem det er som definerer hva som er «viktig» kunst.

53. RRR. Fabelaktig over-the-top tre timer langt indisk drama uten et kjedelig øyeblikk! Fantastisk koreografi, både i kamp- og dansescener (filmen fikk en velfortjent Oscar i fjor for sangen som følger det aller mest overdådige synge- og dansenummeret). Ekstremt karismatiske hovedpersoner, halsbrekkende spesialeffekter (den tigeren!) og mye melodrama, og engelskmenn som man nesten ville kalt parodisk onde, hvis det ikke var for at man visste at de i virkeligheten nok var enda verre. Anbefales med begge hender. (Særlig til alle som kom ut av Barbie og tenkte at det burde være flere filmer med musikalnumre!)

54. Legally Blonde. Jeg så ikke denne da den var ny og jeg var yngre, men har fått med meg at mange har et nostalgisk forhold til den, og det skjønner jeg godt, den er veldig sjarmerende. Jeg setter pris på at Reese Witherspoon får være superrosa og jentete gjennom hele historien, at hun ikke er nødt til å legge av seg det überfeminine for å være smart og bli tatt på alvor. (Det er lett å se at Barbie er inspirert av denne filmen.) Og Luke Wilson er veldig søt.

55. Justified: City Primeval. Justified er en av mine store serie-kjærligheter, og jeg kommer nok aldri helt over Raylan Givens. Vi var spente på å se ham igjen og var forsiktig optimistiske uten å spenne forventningene altfor høyt. Og begge deler viste seg å være riktig. Dette er ikke den samme serien som gamle Justified, den har ikke det samme fantastiske persongalleriet, og ikke helt den samme Raylan heller. Eldre, mindre hissig og rappkjeftet, med ikke fullt så mange skjeve smil og med en tenåringsdatter (spilt av Timothy Olyphants faktiske datter) på slep. Han er likevel umiskjennelig i hatten sin, og det er på ingen måte som om sjarmen er borte, selv om hans «shitload of swagger» er blitt litt nedtonet. Denne miniserien er litt mer noir enn den gamle serien. Raylan er på ukjente trakter og kjenner hverken politi- eller røversiden i Detroit, og han må orientere seg som en nybegynner og finne ut hva som foregår og hvem, hvis noen, han kan stole på. Boyd Holbrook (som var chilling som The Corinthian i Sandman for et år eller to siden) er en mer åpenbart sosiopatisk skurk enn de fleste Raylan har møtt før, og det gjør i grunnen at det føles riktig at det ikke er så tett mellom one-linerne som det var i gamle dager. Men innimellom glimter han jo til. («Goddammit, Raylan.» «I get that a lot.») Det er fint å se ham igjen, og så håper jeg på at dette skal hjelpe flere til å oppdage de fabelaktige opprinnelige seks sesongene (som jeg nå har virkelig lyst til å se igjen!).

56. Executioners. Dette er oppfølgeren til den veldig underholdende The Heroic Trio, som vi så i vår, men den er virkelig usannsynlig dårlig. Usammenhengende og forvirrende, og kampsekvensene er ikke i nærheten av like stas som i den forrige. Det går ikke helt an å gjøre Michelle Yeoh og Maggie Cheung usjarmerende, og så er det ufrivillig morsomt med den skrekkelig dårlige og oppstyltede engelske tekstingen, så det var ikke akkurat kjedelig. Men jeg skjønte aldri helt hva som foregikk. Vi trøstet hverandre etterpå med at det er lurt å se noen dårlige filmer innimellom, så man har noe å sammenligne med!

57. Stop Making Sense. Tidenes antagelig beste konsertfilm gjør seg godt i Imax-format! Jeg innså at jeg aldri hadde sett hele filmen før, bare biter av den, og det er en virkelig godt laget film av en åpenbart fantastisk konsert. (Den er klippet sammen av opptak fra tre kvelder med det samme showet, men det er gjort sømløst nok til at det føles som én konsert.) Jonathan Demme var spesielt dyktig til å lage ensemblefilmer, til å få med seg relasjonene og samspillet mellom personer, og det er en evne som kommer til sin rett her. Og David Byrne har jeg sett live flere ganger før, men det er noe litt magisk ved å se ham så ung og intens som her. Og i dette formatet er den enorme dressen hans større enn noen gang før!

58. The Bear (sesong 2). Kanskje enda bedre enn den fantastiske første sesongen? Fremdeles en så overbevisende fremstilling av panikkstress at det nesten er fysisk ubehagelig, men innimellom tar serien seg riktig god tid med enkeltpersoner og lar dem – og oss – få oppleve noe nytt som setter dem, og det de strever med, i perspektiv. Vi kommer veldig tett på flere av personene og får også en del backstory som gjør at vi skjønner bedre hvorfor, og hvordan, Carmy og familien hans har blitt så dysfunksjonell. Familie, på godt og vondt, og både biologisk og sosial, er fremdeles et helt sentralt tema. Og så handler det om matlaging som kunst, og om å leve som kunstner og av kunst, og hvem det er man skaper for, og om hvor vanskelig (kanskje umulig?) det er å balansere det å satse fullt på kunsten sin og det å ha et velfungerende privatliv. (Og å, hvem skulle trodd, i sesong 1, at man skulle bli så rørt av Richie?) Nå ønsker jeg meg en The Bear-kokebok (og et The Bear-soundtrack!).

59. The Wonderful Story of Henry Sugar. Wes Anderson har laget en 40 minutter lang film (basert på en Roald Dahl-historie) som er enda mer av et teaterstykke enn Asteroid City. Her er det også en russisk dukke-struktur på fiksjonsnivåene, der Ralph Fiennes spiller Roald Dahl, som forteller historien om Henry Sugar (spilt av Benedict Cumberbatch), som finner en bok av Dr. Chatterjee (spilt av Dev Patel), som forteller historien om Imdad Khan (spilt av Ben Kingsley). Alle sceneskift og skift i synsvinkel og forfatterstemme gjøres synlig på «scenen», men helt sømløst, og det er tilfredsstillende som en Rube Goldberg-maskin å se hvor elegant historien utspiller seg. Underfundig og sjarmerende (og de fleste som ikke liker Anderson, kommer til å hate denne! :knegg: ).

amylin sa for 1år siden:

Orker ikke oppdatere hele lista mi nå, menn må bare slenge inn at jeg så den filmete teateroppsetningen av A Little Life som ble vist på Vega scene forrige uke. Den var fantastisk! Og helt jævlig! Akkurat som boka! Elsket boka! Kommer med triggeradvarsler da, fysisk og psykisk overgrep, selvskading, selvmord, seksuelle overgrep og spiseforstyrrelser! Den går på Vega scene denne uka. James Norton gjør en utrolig prestasjon som Jude.

Skilpadda sa for 1år siden:

[Og der bikket jeg tegngrensen for hva som kan være i ett innlegg. :humre: ]

60. In the Land of Saints and Sinners. En av de tingene jeg liker ekstra godt med å se filmer på Troll i Eske er at man ikke engang vet hva slags genre filmen er når den begynner, og noen ganger tar det en god stund før man er noenlunde sikker. Denne her starter brutalt, i Belfast i 1974 med en IRA-bombing som ikke går helt som planlagt, men vi skjønte etter hvert at dette likevel er en slags comedy of errors. Eller kanskje heller tragedy of errors; med disse skadeskutte, brutale og traumatiserte hovedpersonene tror vi jo aldri at dette kommer til å gå særlig bra. Liam Neeson er sentrum i handlingen, som aldrende leiemorder som leser Dostojevskij og begynner å ha lyst til å gjøre noe annet med resten av livet sitt, men så innhenter volden, og hans egen historie, ham likevel. Det er lett å se paralleller til Banshees of Inisherin, som også handler om et lite, irsk samfunn i et krigsherjet land med dysfunksjonelle mennesker, men denne her er mer gritty og mindre av en fabel. Filmen ble introdusert som å ha en del til felles med spaghettiwestern, og jeg kan se den; ikke minst ser jeg ekkoer av Clint Eastwoods Unforgiven, som også delvis handler om at man ikke kan melde seg ut av sin egen historie. Saints and Sinners er kanskje ikke et mesterverk, men den er absolutt underholdende, og jeg liker både karakterene og skuespillerne. Ikke minst er det morsomt å se at Jack Gleeson har blitt voksen siden han spilte Joffrey Baratheon!

61. Uncle Vanya. Dette er en filmatisert teateroppsetning som ble laget etter at teateret måtte stenge ned i mars 2020; mannen og jeg hadde en interessant prinsippdiskusjon dagen etter om hva som regnes som en «film», men akkurat her er det jeg selv som bestemmer, så jeg tar den med! Vi skal til London om noen uker og se en litt spesiell variant av dette Tsjekhov-stykket, og jeg hadde lyst til å se en mer alminnelig oppsetning først. Denne her så mannen min mens det gikk, så han visste at den var god. Fantastiske Toby Jones er strålende i hovedrollen som Vanja, som (føler at han) har kastet bort livet sitt og enhver mulighet til å bli lykkelig. Alle skuespillerne er dyktige og spiller veldig godt sammen. Richard Armitage er en overbevisende magnetisk Astrov, og Aimee Lou Wood er sjarmerende og hjerteskjærende som Sonja. Det merkes riktignok at oppsetningen er laget for å sees på en scene og ikke på TV; filmatiseringen føles ikke som en integrert del av det som skjer, og det er alltid litt synd å føle at man går glipp av noe hver gang kameraet zoomer inn på en av karakterene. Men det er definitivt vel verdt det for gleden av å få med seg en nydelig oppsetning. (Og jeg gleder meg nå enda mer til å se hva Andrew Scott bringer til alle(!) rollene i oktober.)

62. Drive My Car. Japansk film, også denne et ledd i forberedelsene til å se Vanya på scenen; vi så den i fjor, da den var ny, men det var virkelig noe annet å se den med Onkel Vanja klart i minnet. For ikke bare handler en stor del av filmen om arbeidet med å sette opp stykket, men mye av handlingen speiler også Tsjekhovs handling og temaer. Hovedpersonen Kafuku reagerer på sorg med å trekke seg tilbake fra både skuespill og nære relasjoner, og han frustrerer skuespillerne han instruerer med distansen sin, i tillegg til utfordringene med å la skuespillerne spille på ulike språk, som gjør at de ikke forstår hverandre. Men gradvis, gjennom arbeidet med Tsjekhovs tekst, kommer han til nødvendigheten av å måtte konfrontere sin egen sorg og sin egen utilstrekkelighet. Den unge kvinnen som kjører bilen hans, som har sin egen sorg og sine egne traumer å leve med, er med på å føre ham til et vendepunkt i hvordan han lever, og det er lett å se paralleller til Vanja og Sonja i forholdet mellom de to. Filmen er aldeles strålende selv uten kjennskap til stykket, men blir enda bedre og føles enda mer relevant nå når jeg har med meg den referansen. Det er en sjeldent vellykket kombinasjon av to verker; nydelig spilt og, selv om den varer i tre langsomme timer, uten en eneste overflødig scene.

63. Only Murders in the Building (sesong 1). De gamle komikerstjernene Steve Martin og Martin Short, balansert med den langt yngre Selena Gomez, i en serie som ser ut som en tøysete og ganske oppkonstruert bagatell – tre true crime-lyttende naboer slår seg sammen om å lage en true crime-podcast om et mistenkelig dødsfall i deres egen bygård – og det er mer enn nok av tull og tøys her, men det henger virkelig overraskende godt sammen. Mye på grunn av de veldig karismatiske skuespillerne, som greier å få hovedpersonene til å være noe mer enn parodiske og usympatiske, men det er en godt skrudd sammen historie også. Tidvis genuint rørende om ensomhet og isolasjon midt på tetteste Manhattan, og mange gode observasjoner om fascinasjonen så mange har for true crime-sjangeren. (Og et par fantastiske scener som viser hvor godt de forstår fenomenet fandom også!) Ser frem til sesong to.

64. The Endless. Sesong 2 av Loki er i stor grad laget av Justin Benson og Aaron Moorhead, som fra før står bak flere gode og originale filmer som vi likte veldig godt. Derfor plukket vi frem denne scifi-nesten-horror-filmen fra 2017, der de to spiller hovedrollen som et brødrepar som forlot en «UFO-dødkult» for ti år siden, og som strever med en slitsom og delvis meningsløs hverdag. Den yngste av dem tenker tilbake på oppveksten i kulten med varme og nostalgi, og storebroren går med på at de skal ta en tur tilbake for å se hvordan det er der, i håp om at broren skal innse hvor sær og farlig kulten er. Filmen er åpenbart laget for nesten ingen penger, og den veldig billige looken er med på å gi et sterkt preg av autentisitet. Stemningen er off, ofte godt over grensen til ubehagelig, og det tar lang tid før både seerne og hovedpersonene begynner å forstå hva som faktisk foregår rundt dem. Scifi/horror-aspektet er vellaget og ganske originalt, men det ganske piggete forholdet mellom brødrene er kjernen i filmen, og det den (kanskje) handler om er blant annet det å bli voksen, og i hvilken grad man ønsker, og får lov til, å ha styringen over sitt eget liv.

65. Anselm. Film om den tyske kunstneren Anselm Kiefer, laget av Wim Wenders. Dette er ikke en typisk dokumentar, selv om den har mange av elementene man gjerne finner i dokumentarer. Her er både arkivopptak, filming av kunstneren i atelieret, klipp der han snakker om kunsten sin og en rekke dramatiserte episoder fra barndom og tidligere liv. Men aller mest er filmen et fantastisk vakkert kunstverk i 3D som viser det storslagne og monumentale i Kiefers kunst uten å gi noe endelig svar på noe som helst. En rekke utdrag fra tysk poesi er med på å bygge ut universet Kiefer befinner seg i, og på samme måte som så mange av verkene hans inneholder bruddstykker av tekst og dels uklare referanser til historie og mytologi, så gir filmen oss en mengde inntrykk og biter av både hans egen og Tysklands historie, og overlater til oss å se etter relevansen og sammenhengen. Det er en utrolig vakker film om en kunstner som jeg har vært fascinert av lenge, og jeg ble enda mer inspirert til å finne ut når det går an å besøke området La Ribaute, der Kiefer har samlet og bygget opp så mye kunst.

66. The Creator. Scififilm som markedsføres som å handle om «AI», men som i grunnen ikke problematiserer noen av de aspektene ved AI som det kunne være verdt å si noe om. I stedet er det en superstilig, men tematisk rotete film om en fremtid der «roboter» er tilnærmet identiske med mennesker, og der USA har gått til krig mot dem på global basis og forsøker å utrydde dem, mens store deler av Asia anerkjenner dem som likeverdige. Det er mengder av ekkoer av filmer som Blade Runner og Ex Machina, og det er dessuten omtrent tredjeparten av en krigsfilm inni der et sted. I tillegg er en av de sentrale personene en karismatisk, asiatisk femåring som ga meg sterke assosiasjoner til Kundun (som jeg ikke engang har sett). Jeg synes det er litt tvilsomt å ha så tydelige visuelle referanser til både Vietnamkrigen og Dalai Lama i en amerikansk film som er såpass vag både når det gjelder håndteringen av rasisme og når det gjelder hva den faktisk handler om (bortsett fra at det er dårlig gjort av USA å bombe byer og landsbyer i det oppdiktede landet «New Asia», noe jeg jo er enig i). I den grad det er en moral her, så er filmen kritisk til det amerikanske militæret og USAs maktbruk i andre deler av verden. Men primært er det en altså visuelt veldig stilig film som aldri engasjerte meg voldsomt, noe som skuffet meg litt fra regissøren av Rogue One. Selv om Allison Janney gjør en god jobb som oberst og Madeleine Yuna Voyles er et funn som femårige Alphie.

67. Taylor Swift: The Eras Tour. Konsertfilm satt sammen av de tre siste showene Taylor Swift spilte på den siste turneen sin. Jeg er personlig ikke noen stor fan av Swift; hun er utvilsomt en dyktig låtskriver og en fantastisk live-artist, men musikalsk sett er det ikke helt min greie, og da blir det litt for langt og litt for likt for meg. De beste bitene er imidlertid veldig bra; bolken med sanger fra albumet 1989 var høydepunktet for min del, og hun har fantastiske og underholdende dansere og et imponerende sceneshow. Hvis man er fan, må dette være en nær perfekt konsertfilm. (Og jeg kan varmt anbefale å se konsertfilmer på Imax, hvis man har mulighet til det!)

68. Killers of the Flower Moon. Jeg leste et sted at Martin Scorsese nå tydeligvis, i en alder av 80, åpenbart tenker at hver film han lager, kan være hans siste, og dermed legger alt han har i dem. Denne imponerende filmen tyder i alle fall på at så er tilfelle. Det samme gjelder Robert De Niro, som jo alltid har vært en enormt dyktig skuespiller, kanskje særlig når han skal spille mer eller mindre subtilt truende; her briljerer han egentlig mest ved å være så tilbakeholden som han er. Filmen handler om hvordan osage-indianere ble utnyttet og likvidert etter at det ble funnet olje på landet deres; det er en grim og brutal historie som gjør enda mer inntrykk fordi den er fortalt såvidt nøkternt som den er. Man kan ha gode grunner til å være skeptisk til at hvite filmskapere forteller denne historien, men det lille skrittet tilbake som filmen tar, hjelper, og det gjør det også å vite at mange fra osage-nasjonen var med på forarbeidet. Scorsese klarer å formidle at dette ikke er hans historie, at filmen bare er en film, og at vi i publikum bare er publikum, mens de som dette faktisk handler om, ikke har fått komme til orde - hverken i sin egen tid eller nå. Tre og en halv time er lenge for en hvilken som helst film, men historien fortjener det. (Og det blir, igjen, klart at ingen klarer å få mer ut av Leo DiCaprio enn Scorsese gjør.)

69. Our Flag Means Death (sesong 2). Jeg absolutt elsker denne varianten av Ed Teach, aka Blackbeard, Taika Waititis traumatiserte, psykotiske, dysfunksjonelle, selvdestruktive, middelaldrende, følsomme, livstrette pirat med ADHD. OFMD er en ekstremt tøysete komedie som ikke på noe tidspunkt later som om den er historisk korrekt, og sesongen består av bare 8 halvtimeslange episoder. Men det er imponerende hvor emosjonelt avansert og rørende den er, og hvor godt den klarer å tegne karakterene sine på den korte tiden. Aller mest gjelder dette selvsagt den sentrale, intense og temmelig utradisjonelle kjærlighetshistorien mellom sjørøverlegenden Blackbeard og rike, fjollete Stede Bonnet. Stede starter sesong 1 med å stikke av fra sitt lite tilfredsstillende liv for å leve ut en barnslig romantisk drøm om å være sjørøver, men han går gjennom ganske store endringer i løpet av serien. Og Ed, som har gjemt seg bak sin blodige legendestatus i mange år (og er fryktelig lei av det), lærer også mye om seg selv og om hva slags forhold han kan ha til folkene rundt seg. Rundt de to og deres eksplosive romanse spinner et persongalleri av en annen verden, og jeg tror man bør se serien både to og tre ganger for å få med seg alle detaljene i bakgrunnen (og for virkelig å sette pris på hvor smart skrudd sammen historien er, og hvor mange paralleller og fram- og tilbakepek den har). Og så er det jo innimellom virkelig, genuint, ikke-ironisk rørende også. Alt i alt en imponerende innholdsrik serie! (Og jeg er nysgjerrig på om det blir en sesong 3.)

70. The Killer. Michael Fassbender spiller leiemorder som først ser ut til å være i perfekt balanse med jobben sin: full kontroll, helt følelsesløs, tvers gjennom kompetent; en maskinaktig gjennomkontrollert fremtoning, og et livssyn eller mantra som til enhver tid sier akkurat hva han skal gjøre. («Anticipate, don't improvise. Stick to the plan. Forbid empathy. Fight only the battle you're paid to fight. Ask yourself What's in it for me?») Men han er bare menneskelig, han også, med en puls som stadig går over hans definerte grense på 60, og med bekymringer og følelser som han ikke kan styre eller rømme fra. Den overplanlagte tilværelsen hans (med ubegrenset tilgang på falske pass, burner-telefoner og våpen han kan kaste fra seg så snart han har brukt dem) er kanskje like mye et tegn på paranoia og usikkerhet som på profesjonalitet. Voice-overen hans gjennom hele filmen forsøker å gi oss et inntrykk av at han har kontroll, men rent faktisk er det ingenting i filmen som går akkurat som han har planlagt. Fassbender er overbevisende maskinaktig med feilbarlige rykninger, og David Fincher har på ingen måte mistet grepet. (Og så syntes jeg det var veldig morsomt at hovedpersonen nesten utelukkende hører på The Smiths; det kan da ikke være ment som annet enn et tegn på at han er selvhøytidelig, selvmedlidende, mer middelaldrende enn han vil innse og langt mindre kul enn han var for 30 år siden?)

Pesten sa for 1år siden:

Kino i går og så Killing of Flower Moon. Terningkast 0 og flere som gikk underveis…
Leonardo Dicaprio spilte bra men 3,5 timer var lenge å sitte på en film som fenget dårlig. Ser heller bolledeig heve.

amylin sa for 1år siden:

Interessant hvor forskjellige vi er. Jeg så også Killing of the Flower Moon på kino i går, og hos meg var det 10/10 eller terningkast 6. Fantastisk film! Filmatisk ekstremt god, utrolig gode skuespillerprestasjoner og en grim og mørk historie som virkelig fortjener å komme fram i lyset. Tror jeg sjekket klokka litt over halvveis i filmen og tenkte at dette gikk utrolig fort.

Pesten sa for 1år siden:

Ja rart det der. Men godt du likte filmen da. Ja viktig å få belyst denne saken og jeg er jo i utgangspunktet stor fan av Leonardo.

Skilpadda sa for 1år siden:

Jeg er enig med amylin, synes filmen var intens og god og håndterte historien veldig bra, og det ser fra mitt ståsted ut som en gjennomtenkt måte for hvite filmskapere å fortelle den på. Interessant å la synsvinkelen ligge utelukkende hos skurkene på denne måten og fortelle alt såpass nøkternt. Og så syntes jeg slutten

Skilpadda sa for 12mnd siden:

[Og der bikket jeg tegngrensen for hva som kan være i ett innlegg. :humre: ]

60. In the Land of Saints and Sinners. En av de tingene jeg liker ekstra godt med å se filmer på Troll i Eske er at man ikke engang vet hva slags genre filmen er når den begynner, og noen ganger tar det en god stund før man er noenlunde sikker. Denne her starter brutalt, i Belfast i 1974 med en IRA-bombing som ikke går helt som planlagt, men vi skjønte etter hvert at dette likevel er en slags comedy of errors. Eller kanskje heller tragedy of errors; med disse skadeskutte, brutale og traumatiserte hovedpersonene tror vi jo aldri at dette kommer til å gå særlig bra. Liam Neeson er sentrum i handlingen, som aldrende leiemorder som leser Dostojevskij og begynner å ha lyst til å gjøre noe annet med resten av livet sitt, men så innhenter volden, og hans egen historie, ham likevel. Det er lett å se paralleller til Banshees of Inisherin, som også handler om et lite, irsk samfunn i et krigsherjet land med dysfunksjonelle mennesker, men denne her er mer gritty og mindre av en fabel. Filmen ble introdusert som å ha en del til felles med spaghettiwestern, og jeg kan se den; ikke minst ser jeg ekkoer av Clint Eastwoods Unforgiven, som også delvis handler om at man ikke kan melde seg ut av sin egen historie. Saints and Sinners er kanskje ikke et mesterverk, men den er absolutt underholdende, og jeg liker både karakterene og skuespillerne. Ikke minst er det morsomt å se at Jack Gleeson har blitt voksen siden han spilte Joffrey Baratheon!

61. Uncle Vanya. Dette er en filmatisert teateroppsetning som ble laget etter at teateret måtte stenge ned i mars 2020; mannen og jeg hadde en interessant prinsippdiskusjon dagen etter om hva som regnes som en «film», men akkurat her er det jeg selv som bestemmer, så jeg tar den med! Vi skal til London om noen uker og se en litt spesiell variant av dette Tsjekhov-stykket, og jeg hadde lyst til å se en mer alminnelig oppsetning først. Denne her så mannen min mens det gikk, så han visste at den var god. Fantastiske Toby Jones er strålende i hovedrollen som Vanja, som (føler at han) har kastet bort livet sitt og enhver mulighet til å bli lykkelig. Alle skuespillerne er dyktige og spiller veldig godt sammen. Richard Armitage er en overbevisende magnetisk Astrov, og Aimee Lou Wood er sjarmerende og hjerteskjærende som Sonja. Det merkes riktignok at oppsetningen er laget for å sees på en scene og ikke på TV; filmatiseringen føles ikke som en integrert del av det som skjer, og det er alltid litt synd å føle at man går glipp av noe hver gang kameraet zoomer inn på en av karakterene. Men det er definitivt vel verdt det for gleden av å få med seg en nydelig oppsetning. (Og jeg gleder meg nå enda mer til å se hva Andrew Scott bringer til alle(!) rollene i oktober.)

62. Drive My Car. Japansk film, også denne et ledd i forberedelsene til å se Vanya på scenen; vi så den i fjor, da den var ny, men det var virkelig noe annet å se den med Onkel Vanja klart i minnet. For ikke bare handler en stor del av filmen om arbeidet med å sette opp stykket, men mye av handlingen speiler også Tsjekhovs handling og temaer. Hovedpersonen Kafuku reagerer på sorg med å trekke seg tilbake fra både skuespill og nære relasjoner, og han frustrerer skuespillerne han instruerer med distansen sin, i tillegg til utfordringene med å la skuespillerne spille på ulike språk, som gjør at de ikke forstår hverandre. Men gradvis, gjennom arbeidet med Tsjekhovs tekst, kommer han til nødvendigheten av å måtte konfrontere sin egen sorg og sin egen utilstrekkelighet. Den unge kvinnen som kjører bilen hans, som har sin egen sorg og sine egne traumer å leve med, er med på å føre ham til et vendepunkt i hvordan han lever, og det er lett å se paralleller til Vanja og Sonja i forholdet mellom de to. Filmen er aldeles strålende selv uten kjennskap til stykket, men blir enda bedre og føles enda mer relevant nå når jeg har med meg den referansen. Det er en sjeldent vellykket kombinasjon av to verker; nydelig spilt og, selv om den varer i tre langsomme timer, uten en eneste overflødig scene.

63. Only Murders in the Building (sesong 1). De gamle komikerstjernene Steve Martin og Martin Short, balansert med den langt yngre Selena Gomez, i en serie som ser ut som en tøysete og ganske oppkonstruert bagatell – tre true crime-lyttende naboer slår seg sammen om å lage en true crime-podcast om et mistenkelig dødsfall i deres egen bygård – og det er mer enn nok av tull og tøys her, men det henger virkelig overraskende godt sammen. Mye på grunn av de veldig karismatiske skuespillerne, som greier å få hovedpersonene til å være noe mer enn parodiske og usympatiske, men det er en godt skrudd sammen historie også. Tidvis genuint rørende om ensomhet og isolasjon midt på tetteste Manhattan, og mange gode observasjoner om fascinasjonen så mange har for true crime-sjangeren. (Og et par fantastiske scener som viser hvor godt de forstår fenomenet fandom også!) Ser frem til sesong to.

64. The Endless. Sesong 2 av Loki er i stor grad laget av Justin Benson og Aaron Moorhead, som fra før står bak flere gode og originale filmer som vi likte veldig godt. Derfor plukket vi frem denne scifi-nesten-horror-filmen fra 2017, der de to spiller hovedrollen som et brødrepar som forlot en «UFO-dødkult» for ti år siden, og som strever med en slitsom og delvis meningsløs hverdag. Den yngste av dem tenker tilbake på oppveksten i kulten med varme og nostalgi, og storebroren går med på at de skal ta en tur tilbake for å se hvordan det er der, i håp om at broren skal innse hvor sær og farlig kulten er. Filmen er åpenbart laget for nesten ingen penger, og den veldig billige looken er med på å gi et sterkt preg av autentisitet. Stemningen er off, ofte godt over grensen til ubehagelig, og det tar lang tid før både seerne og hovedpersonene begynner å forstå hva som faktisk foregår rundt dem. Scifi/horror-aspektet er vellaget og ganske originalt, men det ganske piggete forholdet mellom brødrene er kjernen i filmen, og det den (kanskje) handler om er blant annet det å bli voksen, og i hvilken grad man ønsker, og får lov til, å ha styringen over sitt eget liv.

65. Anselm. Film om den tyske kunstneren Anselm Kiefer, laget av Wim Wenders. Dette er ikke en typisk dokumentar, selv om den har mange av elementene man gjerne finner i dokumentarer. Her er både arkivopptak, filming av kunstneren i atelieret, klipp der han snakker om kunsten sin og en rekke dramatiserte episoder fra barndom og tidligere liv. Men aller mest er filmen et fantastisk vakkert kunstverk i 3D som viser det storslagne og monumentale i Kiefers kunst uten å gi noe endelig svar på noe som helst. En rekke utdrag fra tysk poesi er med på å bygge ut universet Kiefer befinner seg i, og på samme måte som så mange av verkene hans inneholder bruddstykker av tekst og dels uklare referanser til historie og mytologi, så gir filmen oss en mengde inntrykk og biter av både hans egen og Tysklands historie, og overlater til oss å se etter relevansen og sammenhengen. Det er en utrolig vakker film om en kunstner som jeg har vært fascinert av lenge, og jeg ble enda mer inspirert til å finne ut når det går an å besøke området La Ribaute, der Kiefer har samlet og bygget opp så mye kunst.

66. The Creator. Scififilm som markedsføres som å handle om «AI», men som i grunnen ikke problematiserer noen av de aspektene ved AI som det kunne være verdt å si noe om. I stedet er det en superstilig, men tematisk rotete film om en fremtid der «roboter» er tilnærmet identiske med mennesker, og der USA har gått til krig mot dem på global basis og forsøker å utrydde dem, mens store deler av Asia anerkjenner dem som likeverdige. Det er mengder av ekkoer av filmer som Blade Runner og Ex Machina, og det er dessuten omtrent tredjeparten av en krigsfilm inni der et sted. I tillegg er en av de sentrale personene en karismatisk, asiatisk femåring som ga meg sterke assosiasjoner til Kundun (som jeg ikke engang har sett). Jeg synes det er litt tvilsomt å ha så tydelige visuelle referanser til både Vietnamkrigen og Dalai Lama i en amerikansk film som er såpass vag både når det gjelder håndteringen av rasisme og når det gjelder hva den faktisk handler om (bortsett fra at det er dårlig gjort av USA å bombe byer og landsbyer i det oppdiktede landet «New Asia», noe jeg jo er enig i). I den grad det er en moral her, så er filmen kritisk til det amerikanske militæret og USAs maktbruk i andre deler av verden. Men primært er det en altså visuelt veldig stilig film som aldri engasjerte meg voldsomt, noe som skuffet meg litt fra regissøren av Rogue One. Selv om Allison Janney gjør en god jobb som oberst og Madeleine Yuna Voyles er et funn som femårige Alphie.

67. Taylor Swift: The Eras Tour. Konsertfilm satt sammen av de tre siste showene Taylor Swift spilte på den siste turneen sin. Jeg er personlig ikke noen stor fan av Swift; hun er utvilsomt en dyktig låtskriver og en fantastisk live-artist, men musikalsk sett er det ikke helt min greie, og da blir det litt for langt og litt for likt for meg. De beste bitene er imidlertid veldig bra; bolken med sanger fra albumet 1989 var høydepunktet for min del, og hun har fantastiske og underholdende dansere og et imponerende sceneshow. Hvis man er fan, må dette være en nær perfekt konsertfilm. (Og jeg kan varmt anbefale å se konsertfilmer på Imax, hvis man har mulighet til det!)

68. Killers of the Flower Moon. Jeg leste et sted at Martin Scorsese nå tydeligvis, i en alder av 80, åpenbart tenker at hver film han lager, kan være hans siste, og dermed legger alt han har i dem. Denne imponerende filmen tyder i alle fall på at så er tilfelle. Det samme gjelder Robert De Niro, som jo alltid har vært en enormt dyktig skuespiller, kanskje særlig når han skal spille mer eller mindre subtilt truende; her briljerer han egentlig mest ved å være så tilbakeholden som han er. Filmen handler om hvordan osage-indianere ble utnyttet og likvidert etter at det ble funnet olje på landet deres; det er en grim og brutal historie som gjør enda mer inntrykk fordi den er fortalt såvidt nøkternt som den er. Man kan ha gode grunner til å være skeptisk til at hvite filmskapere forteller denne historien, men det lille skrittet tilbake som filmen tar, hjelper, og det gjør det også å vite at mange fra osage-nasjonen var med på forarbeidet. Scorsese klarer å formidle at dette ikke er hans historie, at filmen bare er en film, og at vi i publikum bare er publikum, mens de som dette faktisk handler om, ikke har fått komme til orde - hverken i sin egen tid eller nå. Tre og en halv time er lenge for en hvilken som helst film, men historien fortjener det. (Og det blir, igjen, klart at ingen klarer å få mer ut av Leo DiCaprio enn Scorsese gjør.)

69. Our Flag Means Death (sesong 2). Jeg absolutt elsker denne varianten av Ed Teach, aka Blackbeard, Taika Waititis traumatiserte, psykotiske, dysfunksjonelle, selvdestruktive, middelaldrende, følsomme, livstrette pirat med ADHD. OFMD er en ekstremt tøysete komedie som ikke på noe tidspunkt later som om den er historisk korrekt, og sesongen består av bare 8 halvtimeslange episoder. Men det er imponerende hvor emosjonelt avansert og rørende den er, og hvor godt den klarer å tegne karakterene sine på den korte tiden. Aller mest gjelder dette selvsagt den sentrale, intense og temmelig utradisjonelle kjærlighetshistorien mellom sjørøverlegenden Blackbeard og rike, fjollete Stede Bonnet. Stede starter sesong 1 med å stikke av fra sitt lite tilfredsstillende liv for å leve ut en barnslig romantisk drøm om å være sjørøver, men han går gjennom ganske store endringer i løpet av serien. Og Ed, som har gjemt seg bak sin blodige legendestatus i mange år (og er fryktelig lei av det), lærer også mye om seg selv og om hva slags forhold han kan ha til folkene rundt seg. Rundt de to og deres eksplosive romanse spinner et persongalleri av en annen verden, og jeg tror man bør se serien både to og tre ganger for å få med seg alle detaljene i bakgrunnen (og for virkelig å sette pris på hvor smart skrudd sammen historien er, og hvor mange paralleller og fram- og tilbakepek den har). Og så er det jo innimellom virkelig, genuint, ikke-ironisk rørende også. Alt i alt en imponerende innholdsrik serie! (Og jeg er nysgjerrig på om det blir en sesong 3.)

70. The Killer. Michael Fassbender spiller leiemorder som først ser ut til å være i perfekt balanse med jobben sin: full kontroll, helt følelsesløs, tvers gjennom kompetent; en maskinaktig gjennomkontrollert fremtoning, og et livssyn eller mantra som til enhver tid sier akkurat hva han skal gjøre. («Anticipate, don't improvise. Stick to the plan. Forbid empathy. Fight only the battle you're paid to fight. Ask yourself What's in it for me?») Men han er bare menneskelig, han også, med en puls som stadig går over hans definerte grense på 60, og med bekymringer og følelser som han ikke kan styre eller rømme fra. Den overplanlagte tilværelsen hans (med ubegrenset tilgang på falske pass, burner-telefoner og våpen han kan kaste fra seg så snart han har brukt dem) er kanskje like mye et tegn på paranoia og usikkerhet som på profesjonalitet. Voice-overen hans gjennom hele filmen forsøker å gi oss et inntrykk av at han har kontroll, men rent faktisk er det ingenting i filmen som går akkurat som han har planlagt. Fassbender er overbevisende maskinaktig med feilbarlige rykninger, og David Fincher har på ingen måte mistet grepet. (Og så syntes jeg det var veldig morsomt at hovedpersonen nesten utelukkende hører på The Smiths; det kan da ikke være ment som annet enn et tegn på at han er selvhøytidelig, selvmedlidende, mer middelaldrende enn han vil innse og langt mindre kul enn han var for 30 år siden?)

71. Vermeer – The Greatest Exhibition. I vår hadde Rijksmuseum i Amsterdam den største utstillingen av Vermeer-malerier noen sinne, og vi var heldige nok til å få sett den. Dette er en slags filmet guidet tur gjennom utstillingen; en del kuratorer og kunsthistorikere snakker om Vermeer og litt om historien til (og teknikken bak) bildene, og så hviler kameraet ganske lenge på hvert enkelt maleri. Dette er en flott mulighet for alle dem som ikke kunne se utstillingen live, og det var fint å få gjenoppfrisket opplevelsen og få litt mer bakgrunnsinformasjon. Men som en av ekspertene i filmen sier: det er noe helt eget å oppleve bildene fysisk, på nært hold.

72. On the Adamant. Månedens Troll i Eske-film på Cinemateket var denne franske dokumentaren om båten Adamant, som ligger i Paris og er et dagsenter for psykiatriske pasienter. Senteret fokuserer på kunst, musikk og estetikk, og filmen er et immersivt og gripende blikk inn i livet til menneskene som frekventerer stedet. Filmen har ingen forklaring eller voice-over, og den veksler mellom å filme hva som foregår (morgenmøter, fremføring av musikk, økter der de lager kunst og deretter presenterer verkene sine for resten av gruppa, samtaler og diskusjoner mellom klientene og de ansatte) og å la den ene etter den andre av klientene fortelle fritt om seg selv og livet sitt, uten spørsmål eller styring fra hverken ansatte eller filmcrew. Jeg antar det er gjort et strengt utvalg av hvilke scener som er tatt med i filmen, gitt hvor sårbare disse menneskene er, men det er et imponerende sterkt og respektfullt portrett av både et lite samfunn og av enkeltpersoner som ofte ikke får komme til orde og selv velge hvordan de vil fremstå. Og det er også sterkt å oppleve hvor genuint kunstnerisk begavet mange av dem er.

73. Loki (sesong 2). Litt ujevnt mot midten av sesongen, men Justin Benson og Aaron Moorhead klarer å ta det inn og både drive og avslutte historien på en imponerende måte, uten hverken irriterende forenklinger eller å la det hele henfalle til kaos. Det er alltid vanskelig å håndtere alt som ligner på tidsreiser og andre måter å manipulere kronologien på, uten at historien til slutt bryter sammen, men det har de lyktes med her. Tom Hiddleston er, som alltid, en karismatisk naturkraft i sentrum av handlingen, og Owen Wilson og resten av gjengen rundt ham skaper engasjerende og kompliserte personer i en grad som går langt utenpå det meste av det Marvel har drevet med det siste tiåret. En verdig avslutning(?) på en godt skrudd sammen serie.

74. Masters of Sex (sesong 1). Jeg har kjent til eksistensen av studien Masters & Johnson gjorde av menneskelig seksualitet i mange år, men har aldri tenkt over hvordan noen i det hele tatt kunne gjennomføre en slik studie i USA på 1950-tallet. Denne serien tar for seg William Masters, spilt av alltid fantastiske Michael Sheen, og hans i-utgangspunktet-sekretær Virginia Johnson, spilt av Lizzy Caplan. Det er en fengslende historie på så mange nivåer; sentralt i den er jo det vitenskapelige forsøket på å beskrive den fysiologiske siden av sex, i et samfunn som er ekstremt puritansk og lettsjokkert. Men mye av handlingen dreier seg om hvordan sex i så stor grad henger sammen med andre deler av folks liv. Både på godt og vondt; det er en ofte hylende morsom, men også dypt trist serie, og tristheten henger veldig ofte sammen med hvor traumatiserte og undertrykte mange er når det gjelder sex, og hvordan dette skader dem og relasjonene mellom dem. (Dobbeltmoral, sexarbeid, uønsket graviditet, infertilitet, homofobi, utroskap og galopperende misogyni er bare noen av temaene man kommer innom.) Masters er en veldig interessant karakter som man blir fascinert av, nesten mot sin vilje; han er åpenbart genuint drevet av ønsket om å finne ut mer for å hjelpe pasientene sine og folk generelt, og han har mer enn sin andel av indre demoner, uten at dette unnskylder måten han ofte behandler folk rundt seg. Johnson er en særdeles kompetent og frigjort assistent, og de lærer begge mye om seg selv gjennom samarbeidet. Kanskje særlig når det gjelder hvilken rolle ambisjon spiller for dem begge. Vi satt oppe til langt på natt for å binge ferdig sesongen, og jeg kan knapt vente med å begynne på sesong 2! (Og jeg har aldri før opplevd at jeg ikke tør å google en vitenskapelig studie fordi jeg er redd for spoilere …)

75. Makta. Jeg vurderte å vente med denne til vi har fått se den neste halvsesongen, men serien er så god at den fortjener å bli med både i 2023 og 2024! Jeg kan ikke huske sist jeg så en så god NRK-produksjon, og heller ikke sist så å si alle jeg kjenner så den samme serien i samme tempo. Dette er virkelig godt laget; første episode holdt vi på å le oss ut av sofaen, og det er jo ikke noen tvil om at dette er humor og satire, men det er jammen meg en god historisk gjenfortelling av Arbeiderpartiet på 1970-tallet også. Grepet med å filme i moderne omgivelser og bare velge sånn passe tidsriktige klær og rekvisitter er med på å understreke at dette er humor og ikke dokumentar, og lyssetting og filming gir et inntrykk av «hjemmevideo» eller reality-TV som kler historien, samtidig som det ikke er noe amatørmessig ved produksjonen. Serieskaperne har brukt den billige looken (som sikkert mye skyldes budsjettet) på en supereffektiv måte, og karaktertegningene er tydelige, selv om det hele på overflaten ser karikert og heseblesende ut. Som leksikonredaktør har det vært veldig morsomt å følge med på lesertallene til alle disse biografiene, og ved hjelp av dem, samt ekstramateriale fra NRK og ekstrasendinger fra Aftenpodden, har vi lært at de mest hårreisende episodene stort sett er helt sanne. (En ting som imponerte meg, er forresten at de håndterer Kielland-ulykken helt uten å gjøre komikk av det, men at de heller ikke går inn i melodrama; i stedet velger de å gjøre mange av disse scenene nærmest som horror.) Jeg har elsket alle episodene som er ute så langt, og jeg kunne snakket om den i timesvis (og det har jeg da også gjort!). Håper virkelig de holder nivået for den neste halvsesongen!

76. Aftersun. En liten, lavbudsjetts indiefilm om en jente på ferie med faren sin – eller egentlig er rammehistorien en voksen kvinne, og hun ser tilbake på minnene sine om en ferie hun var på i Tyrkia med faren da hun var elleve. Filmen er vist nesten bare fra hennes barnslige perspektiv, men vi ser likevel konturene av en kjærlig, men dypt deprimert mann som sliter med å håndtere livet sitt. Ferieturen er et bittersøtt minne, og det er hint i både selve ferien og i rammehistorien om at historien om faren fikk en tragisk slutt. Veldig velspilt, og rørende helt uten å være svulstig eller pompøs.

77. The Zone of Interest. Årets siste Troll i Eske er veldig mange mil unna feelgood julefilm. Det er en kjølig observerende fortelling om familien til Rudolph Höss; han var kommandant i Auschwitz, og familien bodde med sine fem barn i et pent hus med nydelig hage nærmest inne i leiren. Den ene hagemuren er bokstavelig talt muren rundt utryddelsesleiren. Filmen viser ingenting av det som skjer inne i leiren, vi hører bare lyder derfra - skudd, skrik, sinte rop - og under nesten hele filmen ligger det en uavvendelig, rumlende brummelyd i bunnen av lydsporet. Det meste av filmen handler om familiens liv, om fru Höss som trives så godt her, med hagen hun er så stolt av, om små, alminnelige problemer og barnas hverdagsliv. Noen få scener viser Höss’ møter med leverandører som legger frem skisser av mer effektive krematorier, eller med kommandantene av alle konsentrasjonsleirene i Det tredje riket, som diskuterer hvordan de skal håndtere den økende pågangen når de skal frakte inn alle jødene fra Ungarn. Hjemmeliv, familiekrangler og profesjonelle møter med agenda og saksliste; det er alt sammen så gjenkjennelig og banalt og aldeles forferdelig, og i bakgrunnen velter røyken ut av pipene man kan se over kanten på muren. Hannah Arendt snakket i sin bok om Adolf Eichmann om «the banality of evil», og det var vel den mest åpenbare tanken vi tok med oss ut av kinosalen. Det er utrolig hva man kan venne seg til, og hvor skrekkelige ting som kan være en helt alminnelig del av hverdagen. (Det vet vi jo selv, hver dag vi åpner avisen eller slår på nyhetene.) En rystende god film som vil sitte i magen lenge, og det helt uten å ha en eneste «eksplisitt» scene. Regissøren, Jonathan Glazer, lagde Under the Skin for ti år siden; de som så den, har kanskje en følelse av hvordan filmene hans nærmer seg hovedpersonene sine. De vil også kunne ha en viss idé om hvordan musikken til Mica Levi kan fungere nærmest som en karakter i filmen.

Skilpadda sa for 11mnd siden:

[Og der bikket jeg tegngrensen for hva som kan være i ett innlegg. :humre: ]

60. In the Land of Saints and Sinners. En av de tingene jeg liker ekstra godt med å se filmer på Troll i Eske er at man ikke engang vet hva slags genre filmen er når den begynner, og noen ganger tar det en god stund før man er noenlunde sikker. Denne her starter brutalt, i Belfast i 1974 med en IRA-bombing som ikke går helt som planlagt, men vi skjønte etter hvert at dette likevel er en slags comedy of errors. Eller kanskje heller tragedy of errors; med disse skadeskutte, brutale og traumatiserte hovedpersonene tror vi jo aldri at dette kommer til å gå særlig bra. Liam Neeson er sentrum i handlingen, som aldrende leiemorder som leser Dostojevskij og begynner å ha lyst til å gjøre noe annet med resten av livet sitt, men så innhenter volden, og hans egen historie, ham likevel. Det er lett å se paralleller til Banshees of Inisherin, som også handler om et lite, irsk samfunn i et krigsherjet land med dysfunksjonelle mennesker, men denne her er mer gritty og mindre av en fabel. Filmen ble introdusert som å ha en del til felles med spaghettiwestern, og jeg kan se den; ikke minst ser jeg ekkoer av Clint Eastwoods Unforgiven, som også delvis handler om at man ikke kan melde seg ut av sin egen historie. Saints and Sinners er kanskje ikke et mesterverk, men den er absolutt underholdende, og jeg liker både karakterene og skuespillerne. Ikke minst er det morsomt å se at Jack Gleeson har blitt voksen siden han spilte Joffrey Baratheon!

61. Uncle Vanya. Dette er en filmatisert teateroppsetning som ble laget etter at teateret måtte stenge ned i mars 2020; mannen og jeg hadde en interessant prinsippdiskusjon dagen etter om hva som regnes som en «film», men akkurat her er det jeg selv som bestemmer, så jeg tar den med! Vi skal til London om noen uker og se en litt spesiell variant av dette Tsjekhov-stykket, og jeg hadde lyst til å se en mer alminnelig oppsetning først. Denne her så mannen min mens det gikk, så han visste at den var god. Fantastiske Toby Jones er strålende i hovedrollen som Vanja, som (føler at han) har kastet bort livet sitt og enhver mulighet til å bli lykkelig. Alle skuespillerne er dyktige og spiller veldig godt sammen. Richard Armitage er en overbevisende magnetisk Astrov, og Aimee Lou Wood er sjarmerende og hjerteskjærende som Sonja. Det merkes riktignok at oppsetningen er laget for å sees på en scene og ikke på TV; filmatiseringen føles ikke som en integrert del av det som skjer, og det er alltid litt synd å føle at man går glipp av noe hver gang kameraet zoomer inn på en av karakterene. Men det er definitivt vel verdt det for gleden av å få med seg en nydelig oppsetning. (Og jeg gleder meg nå enda mer til å se hva Andrew Scott bringer til alle(!) rollene i oktober.)

62. Drive My Car. Japansk film, også denne et ledd i forberedelsene til å se Vanya på scenen; vi så den i fjor, da den var ny, men det var virkelig noe annet å se den med Onkel Vanja klart i minnet. For ikke bare handler en stor del av filmen om arbeidet med å sette opp stykket, men mye av handlingen speiler også Tsjekhovs handling og temaer. Hovedpersonen Kafuku reagerer på sorg med å trekke seg tilbake fra både skuespill og nære relasjoner, og han frustrerer skuespillerne han instruerer med distansen sin, i tillegg til utfordringene med å la skuespillerne spille på ulike språk, som gjør at de ikke forstår hverandre. Men gradvis, gjennom arbeidet med Tsjekhovs tekst, kommer han til nødvendigheten av å måtte konfrontere sin egen sorg og sin egen utilstrekkelighet. Den unge kvinnen som kjører bilen hans, som har sin egen sorg og sine egne traumer å leve med, er med på å føre ham til et vendepunkt i hvordan han lever, og det er lett å se paralleller til Vanja og Sonja i forholdet mellom de to. Filmen er aldeles strålende selv uten kjennskap til stykket, men blir enda bedre og føles enda mer relevant nå når jeg har med meg den referansen. Det er en sjeldent vellykket kombinasjon av to verker; nydelig spilt og, selv om den varer i tre langsomme timer, uten en eneste overflødig scene.

63. Only Murders in the Building (sesong 1). De gamle komikerstjernene Steve Martin og Martin Short, balansert med den langt yngre Selena Gomez, i en serie som ser ut som en tøysete og ganske oppkonstruert bagatell – tre true crime-lyttende naboer slår seg sammen om å lage en true crime-podcast om et mistenkelig dødsfall i deres egen bygård – og det er mer enn nok av tull og tøys her, men det henger virkelig overraskende godt sammen. Mye på grunn av de veldig karismatiske skuespillerne, som greier å få hovedpersonene til å være noe mer enn parodiske og usympatiske, men det er en godt skrudd sammen historie også. Tidvis genuint rørende om ensomhet og isolasjon midt på tetteste Manhattan, og mange gode observasjoner om fascinasjonen så mange har for true crime-sjangeren. (Og et par fantastiske scener som viser hvor godt de forstår fenomenet fandom også!) Ser frem til sesong to.

64. The Endless. Sesong 2 av Loki er i stor grad laget av Justin Benson og Aaron Moorhead, som fra før står bak flere gode og originale filmer som vi likte veldig godt. Derfor plukket vi frem denne scifi-nesten-horror-filmen fra 2017, der de to spiller hovedrollen som et brødrepar som forlot en «UFO-dødkult» for ti år siden, og som strever med en slitsom og delvis meningsløs hverdag. Den yngste av dem tenker tilbake på oppveksten i kulten med varme og nostalgi, og storebroren går med på at de skal ta en tur tilbake for å se hvordan det er der, i håp om at broren skal innse hvor sær og farlig kulten er. Filmen er åpenbart laget for nesten ingen penger, og den veldig billige looken er med på å gi et sterkt preg av autentisitet. Stemningen er off, ofte godt over grensen til ubehagelig, og det tar lang tid før både seerne og hovedpersonene begynner å forstå hva som faktisk foregår rundt dem. Scifi/horror-aspektet er vellaget og ganske originalt, men det ganske piggete forholdet mellom brødrene er kjernen i filmen, og det den (kanskje) handler om er blant annet det å bli voksen, og i hvilken grad man ønsker, og får lov til, å ha styringen over sitt eget liv.

65. Anselm. Film om den tyske kunstneren Anselm Kiefer, laget av Wim Wenders. Dette er ikke en typisk dokumentar, selv om den har mange av elementene man gjerne finner i dokumentarer. Her er både arkivopptak, filming av kunstneren i atelieret, klipp der han snakker om kunsten sin og en rekke dramatiserte episoder fra barndom og tidligere liv. Men aller mest er filmen et fantastisk vakkert kunstverk i 3D som viser det storslagne og monumentale i Kiefers kunst uten å gi noe endelig svar på noe som helst. En rekke utdrag fra tysk poesi er med på å bygge ut universet Kiefer befinner seg i, og på samme måte som så mange av verkene hans inneholder bruddstykker av tekst og dels uklare referanser til historie og mytologi, så gir filmen oss en mengde inntrykk og biter av både hans egen og Tysklands historie, og overlater til oss å se etter relevansen og sammenhengen. Det er en utrolig vakker film om en kunstner som jeg har vært fascinert av lenge, og jeg ble enda mer inspirert til å finne ut når det går an å besøke området La Ribaute, der Kiefer har samlet og bygget opp så mye kunst.

66. The Creator. Scififilm som markedsføres som å handle om «AI», men som i grunnen ikke problematiserer noen av de aspektene ved AI som det kunne være verdt å si noe om. I stedet er det en superstilig, men tematisk rotete film om en fremtid der «roboter» er tilnærmet identiske med mennesker, og der USA har gått til krig mot dem på global basis og forsøker å utrydde dem, mens store deler av Asia anerkjenner dem som likeverdige. Det er mengder av ekkoer av filmer som Blade Runner og Ex Machina, og det er dessuten omtrent tredjeparten av en krigsfilm inni der et sted. I tillegg er en av de sentrale personene en karismatisk, asiatisk femåring som ga meg sterke assosiasjoner til Kundun (som jeg ikke engang har sett). Jeg synes det er litt tvilsomt å ha så tydelige visuelle referanser til både Vietnamkrigen og Dalai Lama i en amerikansk film som er såpass vag både når det gjelder håndteringen av rasisme og når det gjelder hva den faktisk handler om (bortsett fra at det er dårlig gjort av USA å bombe byer og landsbyer i det oppdiktede landet «New Asia», noe jeg jo er enig i). I den grad det er en moral her, så er filmen kritisk til det amerikanske militæret og USAs maktbruk i andre deler av verden. Men primært er det en altså visuelt veldig stilig film som aldri engasjerte meg voldsomt, noe som skuffet meg litt fra regissøren av Rogue One. Selv om Allison Janney gjør en god jobb som oberst og Madeleine Yuna Voyles er et funn som femårige Alphie.

67. Taylor Swift: The Eras Tour. Konsertfilm satt sammen av de tre siste showene Taylor Swift spilte på den siste turneen sin. Jeg er personlig ikke noen stor fan av Swift; hun er utvilsomt en dyktig låtskriver og en fantastisk live-artist, men musikalsk sett er det ikke helt min greie, og da blir det litt for langt og litt for likt for meg. De beste bitene er imidlertid veldig bra; bolken med sanger fra albumet 1989 var høydepunktet for min del, og hun har fantastiske og underholdende dansere og et imponerende sceneshow. Hvis man er fan, må dette være en nær perfekt konsertfilm. (Og jeg kan varmt anbefale å se konsertfilmer på Imax, hvis man har mulighet til det!)

68. Killers of the Flower Moon. Jeg leste et sted at Martin Scorsese nå tydeligvis, i en alder av 80, åpenbart tenker at hver film han lager, kan være hans siste, og dermed legger alt han har i dem. Denne imponerende filmen tyder i alle fall på at så er tilfelle. Det samme gjelder Robert De Niro, som jo alltid har vært en enormt dyktig skuespiller, kanskje særlig når han skal spille mer eller mindre subtilt truende; her briljerer han egentlig mest ved å være så tilbakeholden som han er. Filmen handler om hvordan osage-indianere ble utnyttet og likvidert etter at det ble funnet olje på landet deres; det er en grim og brutal historie som gjør enda mer inntrykk fordi den er fortalt såvidt nøkternt som den er. Man kan ha gode grunner til å være skeptisk til at hvite filmskapere forteller denne historien, men det lille skrittet tilbake som filmen tar, hjelper, og det gjør det også å vite at mange fra osage-nasjonen var med på forarbeidet. Scorsese klarer å formidle at dette ikke er hans historie, at filmen bare er en film, og at vi i publikum bare er publikum, mens de som dette faktisk handler om, ikke har fått komme til orde - hverken i sin egen tid eller nå. Tre og en halv time er lenge for en hvilken som helst film, men historien fortjener det. (Og det blir, igjen, klart at ingen klarer å få mer ut av Leo DiCaprio enn Scorsese gjør.)

69. Our Flag Means Death (sesong 2). Jeg absolutt elsker denne varianten av Ed Teach, aka Blackbeard, Taika Waititis traumatiserte, psykotiske, dysfunksjonelle, selvdestruktive, middelaldrende, følsomme, livstrette pirat med ADHD. OFMD er en ekstremt tøysete komedie som ikke på noe tidspunkt later som om den er historisk korrekt, og sesongen består av bare 8 halvtimeslange episoder. Men det er imponerende hvor emosjonelt avansert og rørende den er, og hvor godt den klarer å tegne karakterene sine på den korte tiden. Aller mest gjelder dette selvsagt den sentrale, intense og temmelig utradisjonelle kjærlighetshistorien mellom sjørøverlegenden Blackbeard og rike, fjollete Stede Bonnet. Stede starter sesong 1 med å stikke av fra sitt lite tilfredsstillende liv for å leve ut en barnslig romantisk drøm om å være sjørøver, men han går gjennom ganske store endringer i løpet av serien. Og Ed, som har gjemt seg bak sin blodige legendestatus i mange år (og er fryktelig lei av det), lærer også mye om seg selv og om hva slags forhold han kan ha til folkene rundt seg. Rundt de to og deres eksplosive romanse spinner et persongalleri av en annen verden, og jeg tror man bør se serien både to og tre ganger for å få med seg alle detaljene i bakgrunnen (og for virkelig å sette pris på hvor smart skrudd sammen historien er, og hvor mange paralleller og fram- og tilbakepek den har). Og så er det jo innimellom virkelig, genuint, ikke-ironisk rørende også. Alt i alt en imponerende innholdsrik serie! (Og jeg er nysgjerrig på om det blir en sesong 3.)

70. The Killer. Michael Fassbender spiller leiemorder som først ser ut til å være i perfekt balanse med jobben sin: full kontroll, helt følelsesløs, tvers gjennom kompetent; en maskinaktig gjennomkontrollert fremtoning, og et livssyn eller mantra som til enhver tid sier akkurat hva han skal gjøre. («Anticipate, don't improvise. Stick to the plan. Forbid empathy. Fight only the battle you're paid to fight. Ask yourself What's in it for me?») Men han er bare menneskelig, han også, med en puls som stadig går over hans definerte grense på 60, og med bekymringer og følelser som han ikke kan styre eller rømme fra. Den overplanlagte tilværelsen hans (med ubegrenset tilgang på falske pass, burner-telefoner og våpen han kan kaste fra seg så snart han har brukt dem) er kanskje like mye et tegn på paranoia og usikkerhet som på profesjonalitet. Voice-overen hans gjennom hele filmen forsøker å gi oss et inntrykk av at han har kontroll, men rent faktisk er det ingenting i filmen som går akkurat som han har planlagt. Fassbender er overbevisende maskinaktig med feilbarlige rykninger, og David Fincher har på ingen måte mistet grepet. (Og så syntes jeg det var veldig morsomt at hovedpersonen nesten utelukkende hører på The Smiths; det kan da ikke være ment som annet enn et tegn på at han er selvhøytidelig, selvmedlidende, mer middelaldrende enn han vil innse og langt mindre kul enn han var for 30 år siden?)

71. Vermeer – The Greatest Exhibition. I vår hadde Rijksmuseum i Amsterdam den største utstillingen av Vermeer-malerier noen sinne, og vi var heldige nok til å få sett den. Dette er en slags filmet guidet tur gjennom utstillingen; en del kuratorer og kunsthistorikere snakker om Vermeer og litt om historien til (og teknikken bak) bildene, og så hviler kameraet ganske lenge på hvert enkelt maleri. Dette er en flott mulighet for alle dem som ikke kunne se utstillingen live, og det var fint å få gjenoppfrisket opplevelsen og få litt mer bakgrunnsinformasjon. Men som en av ekspertene i filmen sier: det er noe helt eget å oppleve bildene fysisk, på nært hold.

72. On the Adamant. Månedens Troll i Eske-film på Cinemateket var denne franske dokumentaren om båten Adamant, som ligger i Paris og er et dagsenter for psykiatriske pasienter. Senteret fokuserer på kunst, musikk og estetikk, og filmen er et immersivt og gripende blikk inn i livet til menneskene som frekventerer stedet. Filmen har ingen forklaring eller voice-over, og den veksler mellom å filme hva som foregår (morgenmøter, fremføring av musikk, økter der de lager kunst og deretter presenterer verkene sine for resten av gruppa, samtaler og diskusjoner mellom klientene og de ansatte) og å la den ene etter den andre av klientene fortelle fritt om seg selv og livet sitt, uten spørsmål eller styring fra hverken ansatte eller filmcrew. Jeg antar det er gjort et strengt utvalg av hvilke scener som er tatt med i filmen, gitt hvor sårbare disse menneskene er, men det er et imponerende sterkt og respektfullt portrett av både et lite samfunn og av enkeltpersoner som ofte ikke får komme til orde og selv velge hvordan de vil fremstå. Og det er også sterkt å oppleve hvor genuint kunstnerisk begavet mange av dem er.

73. Loki (sesong 2). Litt ujevnt mot midten av sesongen, men Justin Benson og Aaron Moorhead klarer å ta det inn og både drive og avslutte historien på en imponerende måte, uten hverken irriterende forenklinger eller å la det hele henfalle til kaos. Det er alltid vanskelig å håndtere alt som ligner på tidsreiser og andre måter å manipulere kronologien på, uten at historien til slutt bryter sammen, men det har de lyktes med her. Tom Hiddleston er, som alltid, en karismatisk naturkraft i sentrum av handlingen, og Owen Wilson og resten av gjengen rundt ham skaper engasjerende og kompliserte personer i en grad som går langt utenpå det meste av det Marvel har drevet med det siste tiåret. En verdig avslutning(?) på en godt skrudd sammen serie.

74. Masters of Sex (sesong 1). Jeg har kjent til eksistensen av studien Masters & Johnson gjorde av menneskelig seksualitet i mange år, men har aldri tenkt over hvordan noen i det hele tatt kunne gjennomføre en slik studie i USA på 1950-tallet. Denne serien tar for seg William Masters, spilt av alltid fantastiske Michael Sheen, og hans i-utgangspunktet-sekretær Virginia Johnson, spilt av Lizzy Caplan. Det er en fengslende historie på så mange nivåer; sentralt i den er jo det vitenskapelige forsøket på å beskrive den fysiologiske siden av sex, i et samfunn som er ekstremt puritansk og lettsjokkert. Men mye av handlingen dreier seg om hvordan sex i så stor grad henger sammen med andre deler av folks liv. Både på godt og vondt; det er en ofte hylende morsom, men også dypt trist serie, og tristheten henger veldig ofte sammen med hvor traumatiserte og undertrykte mange er når det gjelder sex, og hvordan dette skader dem og relasjonene mellom dem. (Dobbeltmoral, sexarbeid, uønsket graviditet, infertilitet, homofobi, utroskap og galopperende misogyni er bare noen av temaene man kommer innom.) Masters er en veldig interessant karakter som man blir fascinert av, nesten mot sin vilje; han er åpenbart genuint drevet av ønsket om å finne ut mer for å hjelpe pasientene sine og folk generelt, og han har mer enn sin andel av indre demoner, uten at dette unnskylder måten han ofte behandler folk rundt seg. Johnson er en særdeles kompetent og frigjort assistent, og de lærer begge mye om seg selv gjennom samarbeidet. Kanskje særlig når det gjelder hvilken rolle ambisjon spiller for dem begge. Vi satt oppe til langt på natt for å binge ferdig sesongen, og jeg kan knapt vente med å begynne på sesong 2! (Og jeg har aldri før opplevd at jeg ikke tør å google en vitenskapelig studie fordi jeg er redd for spoilere …)

75. Makta. Jeg vurderte å vente med denne til vi har fått se den neste halvsesongen, men serien er så god at den fortjener å bli med både i 2023 og 2024! Jeg kan ikke huske sist jeg så en så god NRK-produksjon, og heller ikke sist så å si alle jeg kjenner så den samme serien i samme tempo. Dette er virkelig godt laget; første episode holdt vi på å le oss ut av sofaen, og det er jo ikke noen tvil om at dette er humor og satire, men det er jammen meg en god historisk gjenfortelling av Arbeiderpartiet på 1970-tallet også. Grepet med å filme i moderne omgivelser og bare velge sånn passe tidsriktige klær og rekvisitter er med på å understreke at dette er humor og ikke dokumentar, og lyssetting og filming gir et inntrykk av «hjemmevideo» eller reality-TV som kler historien, samtidig som det ikke er noe amatørmessig ved produksjonen. Serieskaperne har brukt den billige looken (som sikkert mye skyldes budsjettet) på en supereffektiv måte, og karaktertegningene er tydelige, selv om det hele på overflaten ser karikert og heseblesende ut. Som leksikonredaktør har det vært veldig morsomt å følge med på lesertallene til alle disse biografiene, og ved hjelp av dem, samt ekstramateriale fra NRK og ekstrasendinger fra Aftenpodden, har vi lært at de mest hårreisende episodene stort sett er helt sanne. (En ting som imponerte meg, er forresten at de håndterer Kielland-ulykken helt uten å gjøre komikk av det, men at de heller ikke går inn i melodrama; i stedet velger de å gjøre mange av disse scenene nærmest som horror.) Jeg har elsket alle episodene som er ute så langt, og jeg kunne snakket om den i timesvis (og det har jeg da også gjort!). Håper virkelig de holder nivået for den neste halvsesongen!

76. Aftersun. En liten, lavbudsjetts indiefilm om en jente på ferie med faren sin – eller egentlig er rammehistorien en voksen kvinne, og hun ser tilbake på minnene sine om en ferie hun var på i Tyrkia med faren da hun var elleve. Filmen er vist nesten bare fra hennes barnslige perspektiv, men vi ser likevel konturene av en kjærlig, men dypt deprimert mann som sliter med å håndtere livet sitt. Ferieturen er et bittersøtt minne, og det er hint i både selve ferien og i rammehistorien om at historien om faren fikk en tragisk slutt. Veldig velspilt, og rørende helt uten å være svulstig eller pompøs.

77. The Zone of Interest. Årets siste Troll i Eske er veldig mange mil unna feelgood julefilm. Det er en kjølig observerende fortelling om familien til Rudolph Höss; han var kommandant i Auschwitz, og familien bodde med sine fem barn i et pent hus med nydelig hage nærmest inne i leiren. Den ene hagemuren er bokstavelig talt muren rundt utryddelsesleiren. Filmen viser ingenting av det som skjer inne i leiren, vi hører bare lyder derfra - skudd, skrik, sinte rop - og under nesten hele filmen ligger det en uavvendelig, rumlende brummelyd i bunnen av lydsporet. Det meste av filmen handler om familiens liv, om fru Höss som trives så godt her, med hagen hun er så stolt av, om små, alminnelige problemer og barnas hverdagsliv. Noen få scener viser Höss’ møter med leverandører som legger frem skisser av mer effektive krematorier, eller med kommandantene av alle konsentrasjonsleirene i Det tredje riket, som diskuterer hvordan de skal håndtere den økende pågangen når de skal frakte inn alle jødene fra Ungarn. Hjemmeliv, familiekrangler og profesjonelle møter med agenda og saksliste; det er alt sammen så gjenkjennelig og banalt og aldeles forferdelig, og i bakgrunnen velter røyken ut av pipene man kan se over kanten på muren. Hannah Arendt snakket i sin bok om Adolf Eichmann om «the banality of evil», og det var vel den mest åpenbare tanken vi tok med oss ut av kinosalen. Det er utrolig hva man kan venne seg til, og hvor skrekkelige ting som kan være en helt alminnelig del av hverdagen. (Det vet vi jo selv, hver dag vi åpner avisen eller slår på nyhetene.) En rystende god film som vil sitte i magen lenge, og det helt uten å ha en eneste «eksplisitt» scene. Regissøren, Jonathan Glazer, lagde Under the Skin for ti år siden; de som så den, har kanskje en følelse av hvordan filmene hans nærmer seg hovedpersonene sine. De vil også kunne ha en viss idé om hvordan musikken til Mica Levi kan fungere nærmest som en karakter i filmen.

78. Doctor Who: 60th Anniversary Special (3 episoder). David Tennants 10. Doctor er den høyest elskede av rekken som startet med Christopher Eccleston i 2005, så da det ble kjent at han som snarest skulle komme tilbake til serien når (sørgelig bortkastede) Jodie Whitaker gikk ut av rollen, førte det til voldsom begeistring og mye engasjement blant fansen - noe jeg antar var poenget med det hele! Ikke bare det, men vi fikk vite at Donna Noble, en av de aller beste kompanjongene Doktoren har hatt, og en av dem som fikk den aller tristeste og mest urettferdige slutten, også skulle komme tilbake. Og det hele skulle gjennomføres av Russel T. Davies, som med sine svakheter likevel føltes som en lettelse etter først Steven Moffat og så Chris Chibnall som show runners. Davies er en bra fyr, og han har fått femten års mer erfaring siden sist, og han gjorde det klart fra første episode at han har tenkt å fortsette å være minst like militant inkluderende som før. «Debatten» rundt transpersoner er langt mer hatsk i Storbritannia enn her, og da gjør det godt at noen tør å ta så tydelig standpunkt som dette. Mini-sesongen fortsatte med å la Donna og Doktoren møte seg selv og sine egne demoner i døra (i en genuint spooky og ubehagelig sekvens), og for én gangs skyld har Doktoren fått evnen til å sette ord på noen av følelsene (og traumene) sine. («Oh. Do I say things like that now?»). Til slutt fikk vi en historie om hvordan man via internett kan manipulere folk til å bli galopperende egosentrikere, og hvor nedbrytende og ødeleggende dette er. Og så landet det hele med å endelig gi både David Tennant og Catherine Tate den slutten de fortjener, samtidig som vi fikk Nchuti Gatwa som den 15. Doktoren, etter alt å dømme akkurat den energiinnsprøytningen serien (og vi?) trenger. Kanskje det går an å bli ordentlig Doctor Who-fan igjen? Det er i alle fall stas så langt. (Og for å sitere en Tumblr-fan: «[doctor who]*was never bad and, more crucially, it was never good. hope this helps.»)

79. Poor Things. Yorgos Lanthimos er en filmskaper å se etter hvis man er blant dem som er redde for at vi skal slippe opp for nye historier, eller som påstår at alle filmer er like nå for tiden. Han har tidligere laget blant annet The Lobster og The Favourite, som begge er fabelaktige, urovekkende og høyst originale, og denne spinnville krysningen av en Frankensteinfortelling og en slags Pygmalionvariant er ikke noe mindre underholdende. Emma Stone er aldeles fantastisk i en rolletolkning som knapt kan beskrives; bare måten kroppsspråk, fakter og ganglag utvikler seg på fra den første scenen hennes er verdt en pris eller to. Den forvrengte kameraoptikken og bruken av svart/hvitt og farger som en del av scenografien er noe jeg tror jeg ikke kan sette tilbørlig pris på før jeg ser filmen om igjen; denne første gangen var jeg for oppslukt av historien. (Og av en del av de overnaturlig vakre filmsettene!) Willem Dafoe er strålende, som høyst moralsk tvilsom (men på sitt vis underlig faderlig), gal vitenskapsmann, og Mark Ruffalo er hylende morsom som selvgod libertiner som innbiller seg at han gir blaffen i alle alminnelige, borgerlige normer, men ender opp med å være den mest konvensjonelle personen i dette høyst ukonvensjonelle persongalleriet. Filmen blir åpenbart forsøkt solgt på at den inneholder store mengder sex, og det gjør den jo absolutt, men det føles som det er noe genuint subversivt i måten den bruker sin åpenhet om sex til å undergrave og latterliggjøre det viktorianske seksual- og kvinnesynet. … Ingen av alle disse observasjonene sier egentlig så mye om hva filmen handler om; det er med vilje, den bør absolutt oppleves!

80. The Boy and the Heron. Hayao Miyazaki har fylt åtti og vel så det, men ingenting tyder på at han har mistet grepet, han er fortsatt blant verdens aller ypperste animasjonsfilmskapere. Her er mange elementer vi kjenner fra andre av filmene hans; det er 2. verdenskrig, en mor på sykehus og en far som forsøker, litt hjelpeløst, å være der for barnet sitt; det er barn som møter en underlig og skremmende magisk verden bak den virkelige, hverdagslige; det er en skremmende skog med dyr og andre uforutsigbare skapninger som er farlige og upålitelige, men ikke nødvendigvis onde; det er små, skrukkete, gamle damer og mye ganske enkel humor. Det er også en historie om sorg og krig og det å komme seg gjennom barndom og andre traumer, fortalt mer gjennom vakre og dramatiske tablåer enn gjennom et sammenhengende narrativ. Og plutselig møter vi en gammel mann som er på slutten av sitt skaperliv og fremdeles strever med å oppnå balanse i en verden han ikke helt klarer å kontrollere - er det Miyazaki selv som dukker opp i denne kanskje siste filmen fra hans hånd? Vakkert er det i alle fall; vakkert, dramatisk og rørende. Og antagelig vel så mye for voksne som for barn.

Kanina sa for 11mnd siden:

Jeg kan kjapt rapportere om 2 filmer jeg så på tampen av 2023:

Maestro (Netflix): For en skuffelse! Hva slags film er egentlig dette her? Maskorama med Oscar-apell, antakelig. Bradley Coopers nese har nemlig fått mye oppmerksomhet i media, i og med at han har fått laget seg en skikkelig jødisk nese utenpå sin egen, lille pinglenese som ikke duger når man skal fremstille Leonard Bernstein på film. Filmen handler om Bernsteins forhold til sin kone, og alle hans utenomekteskapelige forhold som bifil mann, og hvordan han og kona håndterer separasjon og kreft. Den handler altså IKKE om musikk eller om Bernsteins virke som komponist og dirigent. Nei, for hvorfor skulle man være interessert i å følge hans karriere som USAs største komponist og musikkformidler i moderne tid? Kun ett sted i filmen er det noe som helst musikalsk som står på spill, og det er helt i starten, hvor vi får se hvordan dirigentkarrieren hans kickstartes fordi hoveddirigenten er syk og han må steppe inn. Veldig fin scene, og bare effektfullt at det klippes rett fra første anslag til applausen. Her får man se hvor mye dirigering betyr for ham. Senere får vi noen ganger se ham veive med armene foran orkesteret eller koret, men uten at det betyr noe som helst, det er bare kulisser for kjærlighetshistorien. Riktignok nevnes det i intervjuer etc, hva han holder på med, men det virker ikke som det er noe som står på spill i selve handlingen. Han kommer for eksempel ut på stua med et ferdig partitur, som vi forsåvidt også får se ham jobbe med litt først, men hva det er, og hvor mye det betyr blir igrunnen bare fortalt, det er ikke bygget opp til at det faktisk er noe som betyr noe for noen. Litt sånn ja, ja, da var noe musikkgreier unnagjort, så kan vi gå videre med den "virkelige" handlingen. Og den handlingen er heller ikke særlig dyp. Man får ikke inntrykk av at noe som helst egentlig betyr noe for ham, der han fjaser rundt på fester gjennom mye av filmen.
Jamen, folk skjønner seg jo ikke på klassisk musikk, så man kan jo ikke legge handlingen tett opptil det, vel. Javel. Folk skjønner seg vel ikke op hvordan man lager atombomber heller, men den filmen ser ut til å ha blitt en suksess likevel.
Anbefalt for de som vil se et stillestående, fjasete men "kunst-NE-risk" portrett av noen kjendiser, som sannsynligvis blir Oscar-nominert. Anbefales IKKE hvis du trodde det var en film om musikeren Leonard Bernstein.

Gutten og Hegren: Ahh! For en nydelig film. Men også komplett ufårståelig! Les heller Skilpaddas anmeldelse.