Men det er det det heter. Hilsen 48, oppvokst i Oslo og alltid har hørt brette opp (ikke om) ermene. Man bretter opp skjorteermene for å ta i et tak. Man bretter jo ikke armene sine.
Folk har jo sikkert sagt «brette opp armene» for å «ta i et tak» i flere tiår, samme hvor komisk det er når man ser det for seg. :knegg: Så ikke så rart om folk tror det er det det heter.
Språk et jo ikke statisk, det endrer seg hele tiden, både av misforståelser, feilbruk, påvirkning fra andre kulturer både nære og fjerne. Ikke det at jeg liker det, men jeg aksepterer det. Litt i hvertfall.
Helt klart. Språk er dynamisk. Men man kan jo ikke uten videre begynne å kalle et epletre for en bil (eller, man kan jo). Språk endrer seg, og det er naturlig, men foreløpig er det iallfall visse regler i skriftspråket vårt. Så må det justeres etterhvert.
Altså, ja, skriftlig heter det "brette opp ermene", og det er et skille mellom arm og erme.
Men, og dette er en av de store kjepphestene mine: Talespråk i Norge er ikke normert, og det er mange dialekter som ikke skiller her (blant annet min). Det er derfor ikke feil når noen sier arm om erme, men først hvis de skriver det. :kjepphest:
Samme fenomen: Dialekten min skiller ikke mellom da og når etter samme regler som skriftspråket. Jeg gjør det derfor heller ikke alltid når jeg snakker. Jeg har likevel stålkontroll når jeg skriver. :nemlig:
Sønnen min har skadet foten. Dvs hoften. Benet, er det Divine kaller, Barne-TV-språk eller noe lignende (altså østlands, som det vi hørte på TV da vi var barn).
Dialekten min skille (nesten) ikke på sette og sitte. Det hadde jeg nesten glemt frem til jeg så 110 nylig. Jeg har aldri sittet på kaffen selv da, men mange sier jo det. Og heller ikke ligget i ovnen.
Det er nettopp det. Selv sier jeg, når jeg snakker med lillesøster; skal jeg brette opp på armene dine? Det er jo sikkert også helt dust, og i talespråk blir "på"-en veldig borte, så det høres nok ut som jeg sier "brette opp armene dine".
Å kalle et epletre en bil er liksom noe helt annet. Om jeg sier "genserarmen" skjønner alle hva jeg mener, men om jeg sier bil og mener epletre er det ingen som skjønner det.
Min idiotisk, latterlige kjepphest er forresten at materialet plast ikke heter plastikk på norsk. Plastikk på norsk er noe helt annet enn plast. Jeg blir nesten litt amper når jeg hører folk si plastikkpose. Men også der må jeg jo innse at slaget er tapt.
Jeg tror jeg sier "skal jeg brette opp jakka di?". Det kan jo forøvrig være kanten nederst, men jeg tror det er forståelig hva jeg mener. Tror også de det gjelder vil forstå hvis jeg sier "skal jeg brette opp armene på jakka?". Helt uten å flire. :nikker:
Språket er ikke normert, men også språk er med å danne et bilde av en person og ubevisst vil det kunne farge om noen tenker at der! Der er det en kunnskapsrik person! Eller ikke. Sosiolekt er en ting, da kan det bety noe for om man er med i «vi» eller «dem». Sier jeg til mine barn. Så gjør de som de vil, for all del. :knegg:
Jeg ble lært forskjellen på erme og arm for mange år siden.
Det som irriterer meg mer er det med foten. Mannen min nekter å lære. Jeg kan ikke skjønne at det skal være så vanskelig å skille mellom lår, legg og fot. For noen som jobber med språk og må være presis, er det uforståelig.
Jeg synes det er rart at det skal være vanskelig å skille, det ene er jo en del av et klesplagg, og det andre er en kroppsdel. Det heter jo også bolen på en genser, men jeg hører ingen snakke om bolen på kroppen. Man snakker om skåla på en BH, ikke puppen. Mansjetten på skjorta, ikke håndleddet. Mansjetten er nederst på ermet. Håndleddet er nederst på armen.
De to (epletre og bil) er vesentlig lenger fra hverandre lydmessig enn det ermet og armen er. De er heller ikke nær hverandre på andre måter, jeg tipper det har ganske mye å si.
Lydforskjell for bol vs mage og håndledd vs mansjett også. At arm og erme er så likt, er nok litt av forklaringen her. Selv om jeg tror at du ville får en del blanke fjes på både bol og mansjett blant folk på gata (blant folk som ikke strikker eller syr, i hvert fall. :knegg: )
Ja, jeg skjønner at det er et problem for mange, men synes fortsatt det er litt rart. Med og/å er det gjerne litt forvirring om hva som skal brukes når, og det går begge veier. Med arm/erme er det vel ikke tvil om det? Eller er det noen som ikke helt vet hva som er arm og hva som er erme, og som like gjerne kan si erme når de mener arm? "Jeg har vondt i ermet" eller "Rekk ut ermet for å få bussen til å stoppe"? :skeptisk:
Tillatt å skrive ja. Det er en bøying som i mine øyne ikke gir mening og skaper forvirring for innlærere. Og helt unødvendig når vi kunne sagt dems, som er logisk bøying.
Jeg tror det handler utelukkende om at ordet erme er i ferd med å forsvinne. Når vi ikke lenger strikker eller syr egne klær, har vi mindre bruk for ordet. Det brukes sjelden i media. Og vi sier jo buksebeinet, så det er naturlig å si genserarmen også.
Det med erme og arm er vel en språkending som har pågått over lengre tid. Jeg er 50 år (:kry:) og har aldri brukt erme. Noen ser sikkert på meg som mindre kunnskapsrik av den grunn. Dem om det.
Jeg syns ikke det er et ord som er i ferd med å forsvinne, og både sying og strikking er en stigende trend. Diverse kombinasjoner med armen i stedet for ermet får betydelig færre treff også. De aller fleste jeg hører sier ermet også.
Hva er bakgrunnen din for å påstå at ordet er i ferd med å forsvinne?
En forelesning som handlet om endringer i frekvens for ord i skriftlige tekster. Der ble blant annet erme trukket frem som et ord med betydelig nedgang og delvis erstattet av arm. Krus var et annet ord, men ikke med like stor nedgang. Med nå finner jeg ingen kilder på dette, og det er irriterende.
Overalt i klesbutikker på nett m.m. så står det fortsatt "ermelengde", "kortermet" etc. Kan ikke huske å ha sett en nettbutikk hvor man kunne filtrere på "armlengde", eller hvor det står f.eks "trekvartlange armer". Det tror jeg at jeg hadde lagt merke til, for det ser rart ut i mine øyne. :gruble: Jeg har ikke tenkt over at det er et ord som er på vei ut før denne tråden, for meg er det et helt vanlig ord. :vetikke: Men det kommer vel an på hvor man bor. Alt sånt blir jo ofte relatert til Østlandet, så det er mulig det er et Østlands-/Oslofenomen, og at man derfor tenker det gjelder språket og landet i sin helhet.
På min dialekt har vi kun armer, både på kroppen og på klær. Ordet 'erme' finnes altså ikke i vokabularet mitt. Akkurat som at jeg sier 'panne' om både kasseroller og stekepanner.
Men skriftlig/inni hodet kjenner jeg absolutt forskjellen.
Nå er jeg ganske splætt midt i Oslo da. :knegg: Jeg hører jo at en del ungdommer kan si arm, uten at det nødvendigvis sier så mye. Det er jo ganske vanlig at man bruker språket annerledes som ung, at man fortsatt er i læring, og selvfølgelig; i områder der språket blir påvirket av veldig mange andre språk så danner det seg egne dialekter. De pleier jo uansett å bli mer avslepne når man blir eldre.
Ja, som sagt, jeg synes det er litt pussig. Men jeg er jo gammel, så jeg er kanskje av den utdøende generasjonen som fortsatt har det som et vanlig ord i talespråket. Det er kanskje en aldersting, heller enn en geografisk ting da.
Det kan være. Og det kan være en aldersting som yngre generasjon ikke tar med seg videre inn i alderdommen (hehe), men som er en talemåte der de er i livet nå. Noen tar det selvsagt med seg, men om det er rådende er jo en annen sak.
Og jeg betviler ikke det du henviser til, Input. Men det hadde vært kjekt å vite om det er noe som man såvidt aner at kan skje og vi snakker i hundreårsperspektiv, liksom. Eller om vedkommende mener at det er på samme nivå som tynn l på østlandet.
Det norske ordet plast er plastic på engelsk, jeg tror det er der forvirringen kommer fra. Eller den massive feilbruken, folk tror jo det er rett. Jeg har det som en bitteliten mini-kjepphest, jeg og. På jobb kommenterer jeg hver gang kollegaer sier feil, jeg jobber et sted hvor vi definitivt bør si det riktig. Eller, jeg rekker omtrent ikke å kommentere det, vi har flere andre her som også tar den jobben. :knegg: Vi forteller det også til elever og andre vi har med å gjøre.
Jeg og den hadde en interessant samtale der jeg utfordret på om det virkelig ikke gikk an å finne det noe annet sted, men man må visst være forsker og noen andre ting for å få tilgang. :nemlig:
:knegg: til både spørsmålet om buksefot og påstanden om at Thorbjørn skal ha funnet opp kaptein Sabeltann. Antakelig lider vel kaptein SorteBill samme skjebne som ermer (og lår og legger i landsdeler hvor foten rekker opp til hoftekammen)
Jeg er forøvrig en strikkedame og synes erme florerer som begrep.
Jaja, noen/de har i alle fall endret teksten til "Her kommer dine arme små". En tekst som har forvirret generasjoner av barn, inkludert meg selv, født i 1970, og min mormor født i 1916.
Mine (Oslo-)barn kan (heldigvis) forskjellen på en arm og et erme, siden det er to forskjellige ting. Det er ikke en fordumming av språket jeg er interessert i å bidra til utviklingen av, kjenner jeg.
Som barn trodde jeg det het Frelses-armen, for på postkontoret var det en innsamlingsboks med en tegning av en mann som strekker en arm ned til en annen som er i ferd med å drukne. Logisk. Det var Frelses-armen.