Forum for diskusjoner av nyheter og artikler. Husk å lenke til aktuell artikkel i første innlegg, så meddebattantene får mulighet til å sette seg inn i temaet.
Aftenposten har i det siste hatt fokus på den delte byen når det kommer til idrett. Og jeg kjenner at jeg blir så provosert over forskjellene. På Ullern får barnehagebarn tilbud om forballakademi. «Barna» mine får ikke en gang et tilbud om fotball-lag. Av og til klarer man å stille et lag i en serie, men det skorter på mye. Av og til prøver elevene å få plass på lag hvor det er litt mer struktur som for eksempel Vålerenga, men det koster for mye og krever for mye av foreldrene (det er ikke lett for en alenemor med 6-7 barn å stille på dugnad osv). Og idrett er bare et av områdene de taper på. Vinteraktiviteter får de kun gjennom skolen og våre samarbeidspartnere. Kulturskolen kan de bare glemme, men der har vi heldigvis et gratis tilbud i bydelen.
Men, hva kan gjøres? Hvordan i det minste få til et basic idrettstilbud som har god kvalitet?
Vi opplever forøvrig at en annen sel av bydelen får tilført betydelig mer midler enn «vår» del.
I Vålerenga kan man fritas for treningsavgift hvis man søker om det. Men man må informeres om at det er en mulighet, og særlig blant de minste er det ferske lagledere som ikke er så bevisste på å informere om muligheten. De har et eget fond for sånt; delvis finansiert av Klanen. (Fotballgærninger kan gjøre noe riktig også. #ærevære )
Dette er vanskelig, men jeg blir svar skyldig. Begge mine har deltatt på flere ulike akademier, både i regi av klubben, der de ble hentet på skolen. Kvaliteten der er nok ikke alltid tipp topp. NFA for de innviede har en mye høyere kvalitet på opplegget sitt med virkelige gode trenere, som trener i små grupper, Max 6-10 barn per trener. Men det koster mye selvfølgelig. Og i klubben vår var det mange barn som var ressursfattige. Jeg har sponset NFA treninger til flere sånne barn.
Eg stussar i bruk av ordet akademi. For å vere eit akademi etter NFF og NTF sine standardar krev det enorm innsats og hovedlag må vel også vere ein del av toppfotballen? Ikkje for å vere pirkelise og ta vekk fokus frå det som er utfordringane :sparke:
Barnefotball er i svært stor grad avhengig av foreldreinnsats både på trenarsida og for dugnadsgjennomføring. I vår klubb har vi totalt 200 frivillige i fotballen fordelt på ca 500 aktive frå 6 år til OBOS-liga. Det å ha entusiastiske foreldre som ønsker ta på seg eit ansvar og stå i det over år har vore nøkkelen til at vi har fått det til. Vi har no også etablert akademi etter NTF-standard og det krev heilt enormt med (betalte) ressursar, planverk og organisering. Men eg er sikker på det kjem til å "betale" seg på sikt. Det at norsk fotball utvikler seg og får solgt spelarar til utlandet er ekstremt viktig for utviklinga av den norske fotballen.
Blånn tar opp en annen problemstilling enn avisartikkelen gjør.
Blånn viser til at det for mange unger ikke er mulig å trene i etablerte klubber fordi det koster en god del penger. Selv med foreldretrenere.
Artikkelen omhandler akademiene (eller fotball-SFO) som har hvor ungene blir hentet på skolen (eventuelt trent på skolen) og blir trent av profesjonelle trenere. Prisen på dette får treningsavgiften i klubben til å fremstå som knapper og glansbilder. Men de får et godt idrettstilbud.
Tidligere artikler i Aftenposten har vist til at spillerne på kretslagene i Oslo i ekstremt stor grad kommer fra klubber som har gode akademiordninger. Og at det nå har blitt langt vanskeligere å gjøre det godt i fotball hvis du ikke har ressurssterke foreldre.
Takk Tjorven! Eg har ikkje abb så eg fekk berre lest innledninga. Av nysgjerrighet; Er det også slik at ein mykje, mykje tidligare fangar opp talenta i småklubbane rundt om og hentar til akademia slik at dei små breddeklubbane får for få spelarar?
De beste spillerne hentes til de beste klubbene - veldig tidlig. Jeg er usikker på hvor organisert det er. Ofte kommer de av seg selv når de er 9-10 år og ønsker å få begynne i Vålerenga/Stabæk fordi det da er lettere å få plass på elite- og rekruttlag når de splittes etter 11-årssesongen. (For at det skal være "lovlig" så spiller elite og rekrutt i 13-årsserien når de er 12 år.)
Jeg vet ikke akkurat om de tapper klubbene for spillere, for det er mange lag igjen. Men de beste forsvinner til disse to klubbene.
Her er det forresten veldig stor forskjell på jenter og gutter. Jentespillerne hentes ikke før de er 15. Eller det gjør de kanskje, men ikke i den klubben jeg kjenner fra innsiden.
Og en ting til Tjorven. Stabæk har en avtale med NTG-U, det er mye vanskeligere å komme inn på fotballlinja der, om du spiller for en annen klubb. Det blir ikke nevnt i avisartikkelen hvor mye forskjell det kan gjøre for en spiller. Regner med at enga har en tilsvarende avtale med en annen skole.
Ikke meg bekjent. Men de deler lokaler med Valle Hovin videregående som har toppidrettslinje med fotballklasse. Halvparten tas opp på karakter, og halvparten på ferdigheter/opptaksprøve. Noen av trenerne er både ansatt i klubben og på skolen, så det kan være en fordel i opptaksprøvene. Jeg vet ikke hvor stor andel av elevene i Valle Hovin sin fotballklasse som spiller i Vålerenga. De jeg kjenner som går der har kommet inn på karakterer. Ingen av "mine" har noen gang kommet inn på ferdigheter/opptaksprøve.
Men det er også en utfordring at det faktisk ikke finnes klubber/fotballag i det hele tatt for noen barn fordi det ikke finnes frivillige nok, ei heller betalte ressurser. Og ja, jeg vet at for eksempel Vålerenga har støtteordninger, men det hjelper ikke når de ikke har plass til barna og det i tillegg kreves foreldreinnsats.
Jeg tenker Blånn tar opp en viktig problemstilling som angår mange aktivitetstilbud. Hun nevner jo også andre enn fotball.
I tillegg må jeg si at jeg synes nok artikkelen blander to temaer. Både det Blånn tar opp, OG hva som egentlig har skjedd med fotballen. Som Tjorven er inne på. Og helt uavhengig av del i byen eller hvor du bor, jeg synes det er galskap. Ekstremt tidlig spissing og fokus på prestasjoner, lite inkluderende treninger fra ung alder hvis du ikke er interessert nok, og et mas om å delta på ekstratreninger og akademi i tillegg om du bor i områder hvor de driver med sånt. Jeg synes det er helt sprøtt.
Å være i klubb på vestkanten koster kroner og krever foreldre som kjører. Og barn som er på akademi i ferier. Foreldre på vest er flinke til administrasjon, drift og støtte, søker alle ordninger som finnes. Kommunen mottar mange søknader om fritak for avgifter. Det kreves dugnader, kjøp av dopapir, var kjøp for 5000,- pr år for 7 åring på Stabekk. De driver ikke med arbeidsdugnader, men kjøper seg ut. Det er kjipt å være fra familie med dårlig råd, ingen bil, og glad i fotball.
Coop har kampanje nå hvor de støtter barneidretten, en dråpe i havet, men er kanskje med på å belyse ujevnhetene.
Jeg skal intervjues av datteren til en amerikansk venninne av meg om forskjeller på Norge og USA, og har tenkt masse på hva det er og hva som er likt. En av de tingene jeg virkelig misliker med USA er at om du er fattig så må du være så fordømt likeable, flink til å utttrykke deg, vite akkurat hvor ydmyk du må framstå for det er eneste måten å få noen til å sørge for at du kan få råd til utdannelse eller delta i fritidsaktiviteter, siden de alle er basert på foreldrebetaling eller scholarships. Du må selge deg inn.
Dessverre går det samme veien her. Ja, det er mange man kan søke, men det er vanskelig og tidkrevende å skrive søknader, og der må du være akkurat trengende nok i haugen av alle andre som søker til at akkurat du og ditt lag skal få støtte.
Helt på kanten men er på en måte relatert er problemet med belastningsskader som er økende blandt unge barn. Så nylig et innslag på norge i dag eller nyhetene om at belastningsskader øker. Prøvde å finne det igjen, men det dukket opp en nrk artikkel fra 2016 som varslet om det samme problemet og at grep måtte tas da.
Så det er problemer med de som får trene mye og også for de som mangler tilbud totalt.
Lettere tilgjengelig informasjon om støtte en kan søke på og lettere søknadsprosess tror jeg hadde hjulpet en del.
Mulig dette er på sidelinjen, men her merkes det godt at frivilligheten er på nedadgående, og at folk i større grad ønsker å betale, heller enn å stille opp. Og når det blir gjengs, så blir jo problemet desto større der folk ikke kan betale seg inn. (Eller ut, alt etter hvordan man ser på det.)
Jeg må legge til at den ene sønnen min var på et forballag med ca 20 spillere. All jobb ble gjort av foreldretreneren, med litt hjelp av assisterende foreldretrener og litt hjelp av meg. All jobb bestod i tillegg til trening og kamper, søke om økonomisk støtte, kjøre og hente og levere diverse spillere, der foreldre ikke kunne/valgte bort å kjøre, kjøpe sykler til ressursfattige spillere på finn for at de skulle kunne komme seg rundt. Jeg lagde alltid matpakker for 3-4 barn og hadde med ekstraklær når vi var på cuper , for foreldrene kunne sende avgårde barn i småskolen i shorts og t skjorte uten mat, på en utendørs cup i oktober feks.
Vi var velsignet med en skikkelig ildsjel av foreldretrener, men det som var felles for de foreldrene som ikke hjalp til på dugnader etc, ikke nødvendigvis var at de ikke hadde råd eller tid, men heller at de ikke hadde tradisjon for å følge opp barna på den måten.
Og det er ikke rart at områder der dugnadsånden står svakt, av ulike årsaker, så er det veldig mye jobb å være foreldretrener og dermed enda vanskeligere å få til at noen har overskudd til å ta den jobben. Og sånn blir idrettslag og andre tilbud borte, for det er ikke noen til å drifte. Betyr det at det offentlige skal ta over den samfunnsinnsatsen ?
Det er jo ikke bare dugnadsånden som har endret seg, men hvordan man tenker barneidrett. Da jeg vokste opp var det ikke samme trøkket som det er i dag, og de som spilte fotball drev gjerne med en annen idrett på vinteren til de var godt opp i ungdomsårene. Det var ikke akademier og satsing og henting til fellestrening fra SFO og deltakelse i like mange cuper. I tillegg har befolkningen vår endret seg, det er større økonomiske og sosiokulturelle forskjeller som utfordrer.
Jeg synes det der er tosidig. Det er også problematisk når tid/energi er eneste valuta som gjelder når vi snakker om å «stille opp». Noen er fattige på penger, andre er fattige på overskudd.
Det er jeg klar over. Men først ble det åpnet opp for at man kunne betale i stedet for å stille på dugnad, nettopp fordi noen ikke hadde helse/mulighet til det. Men så ble det åpenbart at betaling var mye lettere for de fleste, og så ble det standarden. Og da har man jo et nytt problem. Her, altså.
Dette. Jeg husker vi forsøkte å finne noe Eldste kunne drive med av sport én gang i uken, men det var nesten umulig. Alt var preget av en form for satsning. Barn i dag må forholde seg til et helt annet press på å yte enn vi måtte; det være seg skole eller fritidsaktiviteter. Det ser man påvirker psyken negativt til mange unge. Lavterskeltilbud burde det være mye mer av, men i mange tilfeller er det vel mangel på baner og areal?
Og så synes jeg det er verdt å nevne at det finnes fritidsaktiviteter hvor dugnadsmengden ikke er spesielt fremtredende eller ikke-eksisterende. Og at man ikke må falle for fristelsen å tenke at sport er det eneste som bør tilbys av fritidsaktiviteter. Kunst- og kulturfag f.eks. er også viktig at det favner alle lag i samfunnet uansett bakgrunn, og der er det også en vei å gå. Så det handler nok også om å nå familiene som trenger det og å tilby de redusert betaling eller full støtte uten en stor papirmølle og søknadsprosess.
Var det ikke slik at det skulle lanseres et type kort for fritidsaktiviteter? Men at dette ble skrinlagt pga økonomi?
Vi hadde fritidskort i bydelen jeg bor. Vi fikk dekket 1000 kr til en fritidsaktivitet. Vi brukte det på korps. Prøveprosjektet er nå ferdig og vi betaler full pris (som er 300kr mer i halvåret enn jeg betaler i mitt voksenkorps).
Der jeg jobber målte vi hvor mange av elevene som har en fritidsaktivitet. Det var 13% for et år siden. Takket være at vi søker midler til et prosjekt har vi i dag 40 % på fritidsaktiviteter. Men det krever at noen hjelper til med å finne aktiviteter, hjelper til med å melde på/søke støtte og hjelpe dem i gang. Det ringes, tolkes, lages følgegrupper osv. Mange av foreldrene vil ikke at barna skal være ute. De vasser tross alt rundt i et åpent narkotikamiljø med alt det innebærer. I tillegg har foreldrene begrensede muligheter til å bidra (fattigdom, alenemødre med store barneflokker, språk osv.). Dermed blir forskjellene bare større og større og det er trist.
Hvis færre og færre kan eller vil stille på dugnader, cuper, kioskvakter osv blir det nødvendigvis mindre penger til klubben og dermed mindre penger til lag, aktiviteter, proffe trenere. Hvis ikke foreldre stiller som trenere og lagledere og til andre oppgaver i klubben vil det ikke gå. Hvor skal pengene komme fra? Skal staten og kommune sponse alt? Med økede foreldrekrav om hvor proft opplegg alt skal være, fra kommunikasjon, fasiliteter og betalte trenere, samtidig som ingen vil stille opp. Jeg synes også det er litt fallitterklæring å si at fordi du er fattig, innvandrer, dårlig norskkunnskaper eller alenemor med mange barn, så kan man ikke informere om forventninger, kultur og stille krav? Jeg har stått på dugnad med blant annet afghanere som nettopp var flyttet fra mottak, med begrenset norskkunnskaper og som mann blant masse damer i kjøkkenteltet i tillegg. De var blitt informert om hva det gikk i av forventninger til deltagelse fra foreldre. Det er gratis å stille på hjemmekamper og min erfaring er at foreldre med bil fyller så mange biler man klarer, både til kamo og trening.
Da blir det for dyrt for mange, klubbene kan ikke drive uten inntekter.
Foreldreportalen er i en flytteprosess, denne versjonen av FP er fortsatt under utvikling.
Hvis du vil svare i tråden, så kan du gjøre det her.
