Forum for diskusjoner av nyheter og artikler. Husk å lenke til aktuell artikkel i første innlegg, så meddebattantene får mulighet til å sette seg inn i temaet.
Rettsikkerheten i barnevernet er for dårlig, det er en kjent sak for mange. Norge er jo blitt felt i en rekke saker over lang tid i Den Europeiske Menneskerettighetsdomstol (EMD) og ett sitat (som jeg har hentet ut fra Aftenposten sin dekning) er:
Nå har barnevernsutvalget lagt frem sin rapport klokken 13.00 i dag. Håper virkelig at dette medfører endring! Det har nok skjedd feil i "alle retninger". For eksempel dette som Aftenposten har hatt serie på: At alvorlig syke (fysisk, psykisk, nevrodiversitet) blir tatt hånd av barnevernet som har gjort de verre (barnevernet er jo opprettet for å beskytte barn mot foreldrene, de har ikke all verdens kompetanse på eksempelvis personlighetsforstyrrelser)
Spennende! Og hjelp til alvorlig syke og psyke burde ikke ligge under barnevernet, med mindre det er noe seriøst galt med foreldrene. Det er riv ruskende galt å forvente at bv skal ha kompetanse der.
Håper det blir endringer som gjør at man kan sette mer ressurser inn i hjemmet, og bruke mindre på å ta barn ut av hjemmet. Det er noe som ikke rimer når man helt uten videre kan ta barn ut av hjem de har bodd i i åresvis, og så bruke «barnet har fått for stor tilknytning til fosterhjemmet» som argument for å ikke føre dem tilbake igjen. Det bør brukes utrolig mye mer penger på husmorvikarer, opplæring av foreldre mht foreldrekompetanse, avlastning og støttekontakter.
Samtidig er det ikke tvil om at det er hjem hvor barn ikke bør bo, og det er jo flere vanvittig triste saker hvor barnevernsbarn går til sak mot kommunen for manglede inngripen og ødelagt barndom (og voksenliv). Barn skal ikke bli boende sammen med foreldre for en hver pris.
Jeg synes barnevern er utrolig vanskelig, og all ære til de son orker å jobbe i det, i de rammene som finnes per i dag.
Nå stilles det jo langt strengere krav til kompetanse i bv fremover, samt tverrfaglig samarbeid. Jeg tror nok det vil hjelpe en god del. For øvrig dreier EMD-dommene seg mye om dokumentasjon og, og som en respons har det blitt andre krav til det og.
Hovedproblemet er mangel på ressurser; det skal dokumenteres, veiledes, undersøkes, behandles og vurderes. Hvem skal gjøre dette, og når?
(vi skrev samtidig, Pappalille) Ressursituasjonen er en sak for seg selv. Absolutt. Men at EMD-dommene bare dreier seg om dokumentasjoner er jeg ikke enig i. Manglende dokumentasjon gjør at man reellt sett ikke aner hva som er foregått.
Du har jo rett i dette med kompetanse, men det er virkelig et strukturelt problem at barnevernet ikke har samme krav til åpenthet som domstolene har. Jeg tenker at det å flytte et barn på ett år er like gjennomgripende som å fengsle noen i 5 år, og burde ha samme krav til åpenthet, saksgang, dokumentasjon etc (og hvis noen sier at det er for at barna skal skånes så må jeg bare si: De som sitter på tiltalebenken får faktisk vern i dag, så det er fullt overførbart)
Som jeg bruker å si, er at barnevernet er noe vi MÅ ha. For det ER barn som ikke bør bo hjemme. Men BV må få tid, mulighet og ressurser til å hjelpe disse barna.
Og jeg skjønner også at tegn på autisme, ADHD osv kan misforståes som mishandling og omsorgssvikt, MEN når de diagnosene er på plass, og man har undersøkt en gang, så bør det holde.
Jeg er PRO barnevern så det holder, jeg snuser jo på å ta master i barnevern, med tid og stunder. Men jeg er grunnleggende skeptisk til at nå føler jeg at veldig mye avhenger av hvem som sender bekymringsmelding, hvem som mottar den, og kulturen på barnevernskontoret.
For 10 år siden hadde jeg full tillit til barnevernet og andre etater. Nå? Not so much. Men vår egen erfaring med barnevernet er god, men vi har jo opplevd at de blir brukt som "ris bak speilet".
Og at når skoler melder, da må det tas alvorlig.
Og jeg er bekymret over hvor mye ressurser som blir brukt til å undersøke svada-meldinger fra diverse andre etater, som lever i den villfarelsen at barnevernet har en tryllestav, som kan fjerne alle diagnoser, koble på BUP og hab-tjenesten magisk, at de har en pengesekk som aldri går tom og at de er all-vitende, og at de kan si hokus-pokus, så fikser de alle problemer.
Og ikke minst må det gjøre noe med holdningen til folk. For nå er det en "Ingen røyk uten ild" tankegang, både blant privatpersoner, men enda verre, fagpersoner. "Barnevernet er inne, så her MÅ det være noe galt". Og nope, noen ganger er barnevernet inne fordi det koster mindre ressurser enn å motta den mer fantastiske bekymringsmeldingen etter den andre.
Jeg skulle ønske at å sende bekymringsmeldinger for offentlige ansatte hadde litt mer konsekvenser. Med skjønn, selvsagt. Er du uheldig og sender en melding der du bommer, så er det helt greit. Men er det et mønster at f.eks en skole gang på gang sender meldinger på flere barn, som ikke har rot i virkeligheten, så bør det jo skje NOE? Det er jo misbruk av offentlighetens midler, når BV må undersøke fordi f.eks skolen sier at Trine sier at pappa slår. Også kommer det frem etter 6 mnd at Trine sa aldri det "men vi følte vi måtte smøre litt på for at dere skulle høre etter". Noe som resulterte i 3 barn som ble tatt ut av familien i 3 mnd, og foreldrene på glattcelle. Og et barnevern som enda 5 år etterpå jobber med å reparere sårene i den familien.
Og det er ressurser de helt sikkert hadde trengt å bruke på andre steder!
Så det er bra det blir noen forandringer. Og jeg håper at forandringene blir sånn at de barna som trenger hjelp, får hjelp. For det trengs. Men de må få bruke ressursene sine der. Ikke på alt mulig annet tull.
At barn får rett til advokat er en fin ting. Jeg kjenner en som måtte vente til han ble 15 for å bli hørt. Da flyttet han ut av hjemmet, fikk advokat og gikk til sak mot bv for å få flytte fra hjemmet. Det endte opp med at kommunes advokat ba gutten om unnskylding for at han ikke hadde blitt hørt tidligere. Han hadde sagt det samme gang på gang på gang, men ble ikke trodd av verken bv eller sakkyndig. Kommunens advokat innledet saken med at dette var en ødelagt gutt som måtte beskyttes mot seg selv og alle andre - det var jo den beskjeden hun hadde fått av bv. Men sa saken skulle oppsummeres trakk de sin påstand og ga gutten fullt medhold og en unnskydning - han var overhode ikke den gutten hun hadde fått beskrevet.
Det bør være en reell rett til å bli hørt som barn, ikke en «barn skal høres, men i dette tilfellet vet de ikke sitt eget beste og bør ikke høres likevel»-rett.
Jeg er litt delt på dette kjenner jeg, for barn hvor det er snakk om tilbakeføring en gang er det sikkert fint med mye samvær , for andre er mye samvær ikke bra. Dette med å styre foreldres rettigheter ved omsorgsovertakelse er jeg også skeptisk til, min erfaring er at de har mye rettigheter og at noen ganger er det ikke barnets beste det er snakk om men foreldrene.
Sånn ellers så gjør selvsagt bv feil de også, men vi har virkelig behov for de.
Samtidig tenker jeg det bør være noen retningslinjer for hvor mye hjelp man kan gi til foreldre og når nok er nok, i noen tilfeller prøves det alt for lenge og barna blir skadelidende.
Jeg er helt enig i det nederste, jeg er virkelig imponert over de som orker å jobbe i barnevernet nå til dags.
2 kommentarer, og jeg har mange venner og bekjente i barnevernet omsorg hvor BV har gjort veldig veldig rett, og innmari feil.
At foreldre får treffe barn med henhold til tilbakeføring er viktig fordi det er det nok i mange tilfeller altfor lite av! Og de drar for langt ut i tid.
Men hvem hører man på når foreldre vil ha ungen på samvær og ungen før hvert samvær omtrent går tilbake i utvikling, begynner å tisse på seg, utagere, slutter neste spise og sove, nekter gå fra fosterforeldre mm? Dette pågår gjerne 3-4 før samvær og varer 3-4 uker etter hvert besøk.. og ungen virkelig vil ikke!
Bv burde også få mer forståelse for adhd/autisme og hva foreldre faktisk står i med barn med disse diagnosene fordi der skorter det.
Selv er min erfaring med BV kun positiv (slik som deg serafin, de støttet og kjefta på de som mente foreldrene mine ikke var «flinke» nok når jeg var psykisk syk).
Norge og Norden er ledende i verden når det kommer til barns rettigheter. Resten av verden er ikke i samme kategori, det er noe av kjernen i dommene fra EMD. Norge og norsk barnevernlov setter barnets beste høyest, EMD foreldrenes rett til familieliv (det biologiske prinsipp).
Og de siste årene har både barneverntjenestene og nemndene gitt mer samvær etter at dommene ble gjort kjent. Utvalget sier: "Den europeiske menneskerettsdomstolen (EMD) har dokumentert brudd på barn og foreldres rettigheter i spørsmål om gjenforening. Utvalget har i sine vurderinger lagt til grunn at det har skjedd store endringer på disse områdene de siste årene, blant annet ved at omfanget av samvær har økt, og det er en klar tendens til at gjenforeningsmålet opprettholdes i de fleste saker. Den nye barnevernsloven inneholder også flere endringer og presiseringer for å møte kritikken fra EMD. Tilstanden er derfor en annen i dag enn den var for ganske få år tilbake."
Når det gjelder kompetansen på psykisk sykdom i barneverntjenesten, så skal og må barnevernet samarbeide med de instansene som har denne kompetansen. Det vet jeg blir gjort, med vekslende hell. Altfor dårlig samarbeid mellom disse.
Men kan man helt uten videre kan ta barn ut av hjem de har bodd i i åresvis?? Neppe. Når det er sagt er jeg helt for at husmorvikarer el.l burde vært gjeninnført. Det ville hjulpet på det praktiske en forelder skal utføre. Samtidig vil ikke det hjelpe hvis det skorter på foreldreevnen, og man ikke evner å ta til seg veiledning.
Hvordan tenker du at denne åpenheten skulle praktiseres?
Mange av de tiltakene som foreslås av utvalget blir allerede gjennomført av en rekke barneverntjenester. Problemet er at kommunene er organisert så ulikt, og har så ulik kompetanse. Og at de har for liten tid til å gjøre det. Jeg ser frem til hva dette kan føre til.
Satt det litt på spissen Safran. :knegg: Jeg er jo klar over at det er en prosess før man tar barn ut fra hjemmet. Men har ikke fått forståelse for at argumentet om tilknytning til foreldre legges på vektskåla når man vurderer om det er noe man bør eller ikke bør gjøre. But then again, barn kan jo ha sterk tilknytning til ræv foreldre også, så jeg ser jo at det alene ikke kan brukes som argument for å la barn bli i hjemmet.
Jeg er veldig for at man skal ha et barnevern og ikke minst at barna skal settes før foreldrene. Det er ikke foreldrene jeg tenker på når jeg sier at man i større grad bør forsøke tiltak i hjemmet før man tar barna ut av hjemmet (og nei, jeg mener ikke at man kan sette tiltak inn i alle hjem). Men om problemet er en fattig aleneforelder som jobber ræva av seg for å få hverdagen til å gå opp og dermed svikter på andre områder fordi Livet og SlitenTM, så kan man like gjerne bruke pengene som et fosterhjem koster på tiltak som gjør at foreldre får hodet over vannet og klarer foreldrerollen. Det burde ikke være to ulike budsjett. Om problemet er psykisk sykdom og rus og foreldre som synes oppgaven er umulig å klare alene, så burde man kunne få tiltak som gjør at man klarer å stå i situasjonen (jeg har ekstremt liten tro på å stappe psykisk syke ungdom med rusproblemer inn på institusjon). Osv. Osv.
Foreldre som sliter med psykisk sykdom og rus selv bør få hjelp til å fikse dette. De bør selvfølgelig ikke ha omsorg for barn når de ikke klarer å ivareta seg selv heller. Men det bør legges opp et løp som ikke fører til at man etter to år sier «sorry, der var løpet kjørt du, barna dine er nå så knyttet til noen andre at de er tapt for deg», om foreldrene har klart å bli friske igjen.
Foreldre som mishandler barn psykisk, fysisk og eller seksuelt mister retten til å være foreldre i mitt hode. De kan få skjerpe seg og så helle ta kontakt når ungene er voksne og selv kan bestemme om de kan og ønsker å tilgi.
Litt uheldig å sette ting på spissen i en slik diskusjon hvis man prøver å bli tatt seriøst, menne :knegg:
Når du sier at man i større grad bør forsøke tiltak i hjemmet før man tar barna ut av hjemmet - da lurer jeg på hvor lenge og hvor mye og hva man skal prøve? For meg bekjent blir det ikke lagt opp til at barna skal flytte før det er absolutt strengt nødvendig og alt er prøvd. Jeg syns ofte man venter altfor lenge, helt til barnet er så skadet at det er irreversibelt.
"Men det bør legges opp et løp som ikke fører til at man etter to år sier «sorry, der var løpet kjørt du, barna dine er nå så knyttet til noen andre at de er tapt for deg», om foreldrene har klart å bli friske igjen."
Selvsagt. Og det ligger allerede i lovverket.
Noen ganger er ikke samvær nødvendigvis bra fordi foreldre ruser seg og dukker ikke opp til samvær, for å nevne et eksempel. Så må msn dra hjem igjen, med atter et skuffet barn.
Kan være enig i at det er litt uheldig ja. :knegg:
Og jeg er enig i at av og til griper bv inn for sent. Og av og til alt for tidlig. Det er vel en naturlig konsekvens av at det ikke alltid er sånn at man kan sette to streker under svaret. Dessverre.
Det er jeg også helt enig i. Og jeg vil understreke at jeg mener at det absolutt alltid skal være barna som settes først, ikke. Foreldres behov. Mitt perspektiv her er ungenes, ikke foreldrene, når jeg snakker om tilbakeføring og samvær.
Pørni har jo en episode med en veldig god illustrasjon på det med foreldre og rus og skuffelse og ting barn bør skjermes for.
Det er klart, men det er faktisk noe veldig annet enn at noen barn ikke bør ha samvær med foreldre på generelt grunnlag. Det er ikke akkurat som om rus er den eneste grunnen til at barn blir varig plassert, og hvorfor skal ikke disse barna få kjenne foreldrene sine? Dessuten er det heller ikke slik at barna som opplever det du skriver ikke ville blitt skuffet om de ble nektet kontakt, de ville vært skuffet uansett, det er noe man ikke slipper unna når man har foreldre som ikke fungerer.
Det står ikke at det ikke er bra med med samvær , men mye samvær, stor forskjell på de to.
Det er selvsagt forskjell på barn, men mange blir veldig urolige av det og bruker lang tid på å hente seg inn igjen etter samvær.
Hadde glemt hvor gøy det var å være i en virkelig spennende diskusjon på FP (hadde også glemt hvor lang tid det tar ... hvis man skal svare skikkelig :sparke: )
Nei, det var jeg som tolket "dreier seg mye om" som "politikerspråk" for "her er poenget". Sorry. :sorry:
Ja, det er (dessverre) et virkelig behov for barnevernet. Og husk at det som er foreslått her vil hjelpe alle de innvolverte - også de som jobber i barnevernet. Men barnevernet er uryddig organisert og dette med kommunene ( :skremt: Skal si litt om det lengre ned). Det er også veldig uheldig dette med at de får helt andre arbeidsoppgaver enn de opprinnelig ble tiltenkt. Feks vet jeg om personer som har blitt henvist til barnevernet når de har problemer med barn/ungdom som er tydelig psykisk syke. De tiltakene som barnevernet da har er ikke gode (NB! Det er jo som Safran sier lengre ned: Hvem vet hvor gode barnevernet er? Det er jo like mange barnevern som det er kommuner, så det er en veldig hetrogen tjeneste)
Helt likt rettsvesenet.
De har også forskjellig økonomi. Så vidt jeg vet fikk kommunene økt de frie midlene ved overføringen så i praksisk er dette også en faktor som gjør at det divigerer veldig. (og kommunerefomen er veldig "halveis" :gal: Noe som nesten alle offentlig aktører lider under)
Chablis skrev ikke at det ikke burde være samvær i det hele tatt, men:
"Jeg er litt delt på dette kjenner jeg, for barn hvor det er snakk om tilbakeføring en gang er det sikkert fint med mye samvær , for andre er mye samvær ikke bra."
Fastsettelse av samvær er vanskelig. Det skal bl. a. være ofte nok til at man kan få noe positivt ut av det, men ikke så ofte at det forstyrrer barnets tilknytning og ro der barnet skal være. Ofte er barnets interesser og foreldrenes i en skvis - også på dette punktet.
Og i noen tilfeller er det ikke i barnets interesse å ha samvær i det hele tatt.
Men hva mener du det skal bety i praksis? Jeg trenger litt teskjemating her. :p
Økonomi er et veldig viktig punkt, ja. Altfor lite penger satt av til slike oppgaver, og det er klart det gjør noe med både kvaliteten på barneverntjenesten og tiltakene man har råd til å kjøpe inn. Nå er det jo ikke lov til ikke å sette inn tiltakene man trenger grunnet økonomi, men du kan banne på at det likevel skjer.
Jeg synes egentlig ikke EMD-sakene er noe godt eksempel på at "rettssikkerheten i barnevernet er for dårlig." Kritikken fra EMD var mer rettet mot det norske rettsvesenet enn faktiske barnevernstjenester, og det har uansett skjedd massive endringer i etterkant av de første av disse dommene. En stund opplevde jeg at praksis var at man var så livredde for flere slike saker at det ble gitt alt for mye samvær. Dette later til å være i ferd med å justere seg noe nå.
Det er ellers generelt vanskelig å diskutere barnevern, fordi jeg så sjelden kjenner meg igjen i beskrivelsene som gis. Jeg mistenker at mange av de betydelige utfordringene som fremkommer i rapport på rapport, kan knyttes til små fagmiljøer i landsens barnevernstjenester. Samtidig har Norge en geografi som gjør det vanskelig å komme med enkle løsninger på hvordan man kan få større fagmiljøer med mer samlet erfaringskompetanse. Jeg har bare jobbet i Oslo, og her er utfordringer helt klart mer knyttet til for sen og for liten inngripen enn det motsatte.
Har ikke rukket å lese hele rapporten, bare utvalgets eget sammendrag. De har flere interessante poeng. Samtidig er det jo det sedvanlige fokuset på omsorgsovertakelser, selv om disse utgjør en ganske liten del av det barnevernet driver med. Og i mange saker er advokatbistand direkte ødeleggende for godt sosialt arbeid, men dette handler mer om advokaters kompetanse enn den faktiske jussen.
Det fremstår for meg rart når det kommer til rettssikkerhet, at hele debatten om særdomstoler er lagt på is. Jeg forstår ikke hvorfor de mest sårbare klientene i landet skal ha en ekstra rettsinstans i form av nemnd, og dermed stadig utsettes for unødvendig lange ankeprosesser. Samtidig som det er åpenbart at den barnefaglige kompetansen i nemndene er langt høyere enn hos den gjennomsnittlige tingrettsadministrator. Det bør også vurderes å ha en advokat-pool med særkompetanse på barnevern når barn skal representeres av advokat. Muligens også for foreldrene.
...og så tror jeg veldig mye fremdeles handler om ressurser. Lov- og regelverket er slett ikke verst som det er. Ressursmangel og svak organisering og ledelse hos både kommunalt barnevern, statlig barnevern og psykisk helsevern for barn og voksne, tenderer imidlertid til å gi silotenkning og betydelige samarbeidsvansker. Dessuten er lønnsnivå, manglende status og vanvittig arbeidspress i førstelinjetjenesten medvirkende til en helt crazy turnover. Disse jobbene - som burde være for de mest erfarne barnefaglig utdannede heller blir nybegynnerstillinger hvor mange slutter så snart de kan. Det hjelper sannsynligvis minimalt på tjenestekvaliteten med flere veiledere og rutiner eller masterkrav så lenge førstelinjetjenesten bemannes av nyutdannede som ikke har kapasitet til å utnytte den faktiske kompetansen de besitter.
Jeg begynte å skrive, men måtte avslutte, men prøver igjen. Men shute er så vidt innom det jeg prøvde å si. At erfaringene med barnevernet er så forskjellige, fordi at utfordringene og ressursene er så forskjellige. Barnevernet i Oslo og f.eks barnevernet her vi bor er to vidt forskjellige ting. Og vi har nok ikke det minste barneverns-kontoret heller.
Også ser jeg at ofte så blir det litt "hver sin leir", og jeg tenker at det har nok noe med erfaringene man sitter med? Jeg sitter jo med min erfaring, min historie og de historiene jeg har sett og hørt rundt meg. Noen jobber kanskje i barnevernet, og vet om historier jeg aldri har hørt om, der det ene eller andre ville vært riktig. Andre igjen er fosterforeldre, og har de brillene på. Og noen har kanskje ingen erfaring, men har hørt om "søstra til tanta til broren til.."
Også blir det hele en diger grøt? Men jeg tror sannheten er sånn midt i alt dette. Ja, noen steder bruker barnevernet for lang tid på å gripe inn. Noen steder er de for kjappe på avtrekkeren. Noen får for mye samvær. Noen får for lite. Noen barnevernskontor er gode på tilbakeføring, andre er elendige på det. I noen kommuner er det "tradisjon" på å sende bekymringsmeldinger, i andre kommuner er det noe som knapt skjer.
Og det er vel litt det som er poenget med rapporten og sånn også. At ting skal bli mer likt. For hvis man plukker det gode fra alle, greier å droppe det dårlige, får nok ressurser og får til samarbeid med de etatene som skal følge opp, så har man egentlig et ganske godt barnevern tror jeg.
Det du Serafin sier. Og det om mer ressurser i form av penger og mennesker/kompetanse.
Ellers er det ikke bare i små kommuner man kan oppleve mye rart. Og hva man mener bør rettes er jo helt klart basert på egne erfaringer, enten man er på den ene eller andre siden. Jeg har vært vitne til en sak i en stor kommune (fullt innsyn, ikke mine barn), som jeg ikke skal utlevere på åpent forum. Men det er plenty av muligheter til at ting kan gå galt i store kommuner også.
Jeg er feks veldig skeptisk til sakkyndig-ordningen og at foreldre og deres advokater skal ha en saying i hvem man bruker der. Det kan gi bindinger og bestillingsraporter er min erfaring.
Dette "domstollignende forvaltningsorganet" bør fungere som en domstol. Nå er vi jo endelig kvitt jurieordningen som gjorde at ingen i etterkant ante hva folk hvar dømt for (satt på spissen, det var kanksje ikke så lurt sagt :flau: )
Det er jo ikke satt av noen penger. kommunene har fått frie midler så disse pengene kan like gjerne brukes til eldreomsorg, svømmeopplæring eller feiing.
Jeg vil nok tro at EMD-saken har gitt drivkraft til å gjøre endringer.
Jeg tror barnevernet er i samme situasjon som feks skole og helesevesen:
- De får flere oppgaver (eksempelvis psykisk sykdom) på sitt bord
- De er dårlig organisert
- De har problemer med de økonomiske rammene
For de brukerne som får problemer med dette spiller det generelt sett liten rolle hva som er utfordringene, men at det er masse utfordringer (spesielt på små steder hvor de i tillegg til de problemene jeg beskriver over kanskje har dårlig kompetanse i tillegg)
Sant, jeg leste litt raskt. Men samtidig må det jo være en viss hyppighet om det skal være mulig å opprettholde en relasjon. Om man møtes fire ganger i året, møter man i praksis en fremmed hver gang.
Barneverns- og helsenemnda fungerer som en domstol. Det er ingen større forskjeller mellom behandling der og behandling i tingretten.
Barnevernssakene går normalt for lukkede dører i retten også. Så kan man jo diskutere om media burde ha større tilgang. Enkelte nemndsvedtak er offentlig tilgjengelige, i anonymisert form, på lovdata, akkurat som enkelte dommer fra lavere rettsinstans.
Den eneste åpenbare forskjellen er at nemndslederne har vesentlig større kompetanse på akkurat fagfeltet barnevern, siden de i hovedsak driver med dette. I tingretten er det i større grad bingo om dommeren kan noe om feltet.
Jeg opplever det problematisk at nemnda er til, kun fordi den gir et ekstra ledd. Når sakene derfra ankes til tingretten, behandles de jo alltid. Dermed blir det et lengre tidsspenn før man har en rettskraftig dom og det blir flere mennesker som skal spørre barna ut om de samme tingene. Mange av ungene jeg jobber med opplever det veldig belastende. Kanskje har de også vært gjennom en rettslig prosess rundt et akuttvedtak i forkant av en sak om omsorgsovertakelse. Det er generelt lite begripelig for f.eks en åtteåring at han først skal snakke med nemnda om akuttsaken, så med tingretten om det samme, deretter med nemnda om omsorgsovertakelsen og så med tingretten om det samme - gjerne over en periode på ca et år - når alt han lurer på er hvor han skal bo fremover.
Men det har jo fungert slik det er beskrevet i sitatet ditt? Jeg lurte i utgangspunktet på hva du mente med endring i åpenhet… og det lurer jeg fremdeles på.
(Må først få lov å si at dette har vært en kjempegøy diskusjon for meg, synes det er morsomt når jeg lærer mye. Men har dessverre litt for dårlig tid til å drive på, så denne tråden har blitt hengende
Måtte google masse her - for jeg husket at jeg hadde lest om det. Fant en god oversikt over det de mente var svakheter her. MEN jeg greier ikke å finne det som jeg mente var hovedproblemet - for svak dokumentasjon, problemer med å overføre dokumentasjon, problemer med koordinering mellom nemdene (?) (Her må jeg i ærlighetens navn si at det er mulig jeg blander sammen med noen jeg kjenner som jobber i arkivet i en kommune, og hennes uttalelser om barneverkssaker. Ikke sakene i seg selv, men dokumentasjonen og behandlingen av den)
Spennende å grave i dette, syns jeg! Og hva gjelder akkurat det med åpenhet, sier utvalget:
"Utvalget slutter seg til tidligere vurderinger av at fylkesnemndene generelt oppfyller de kravene til forsvarlig saksbehandling – herunder til kontradiksjon, grundighet, kritisk vurdering og åpenhet, som sakene krever."
Da jeg spurte om akkurat det med åpenhet lurte jeg litt på om du skulle inn på diskusjon om personvern og taushetsplikt og slikt.
Nå er jeg på tynn is, men er ikke det du beskriver selve saksfremgangen, og ikke dokumentasjonen i etterkant.
Jeg tror nok at ting hadde blitt bedre om pressen hadde dekket en del saker. Selvsagt vanskelig, det er jo ikke slik at journalistikk er en garanti for en dekning som ikke er belastende ... Husker enda Barneheia saken med VK på fronten av VG. Saken mot ABB ble jo dekket mye bedre, med tegninger i stedet for bilder og ikke så "grafsene". Men, ja, det er viktig at også domstoler, politi etc blir sett i kortene.
Hvilken dokumentasjon tenker du på? Ordinær behandling i nemnd gir konklusjon i et vedtak, f.eks vedtak om omsorgsovertakelse. Ordinær behandling i tingrett gir konklusjon i en dom, f.eks dom om omsorgsovertakelse. Det er den dokumentasjonen man har fra behandlingen, og disse er ganske like. Ofte er faktisk nemndsvedtakene noe lengre og grundigere enn tingrettsdommene. Begge steder gjennomgås hva kommunen mener, hva private parter mener, hva vitner og dokumentasjon i saken sier og nemndas/rettens vurdering av bevisførselen. Både nemndsvedtak og tingrettsdom vil inngå som en del av dokumentene i barnevernssaken.
Hvilke ting tenker du hadde blitt bedre?
Generelt er det lite pressedekning av barnevernssaker både i nemnd og rett. Det handler jo om skjermingen av barnet, som vanligvis er for ungt til å kunne gi et reelt samtykke til å få privatlivet sitt utbasunert i media. Det samme gjelder saker etter barneloven i rettsvesenet.
Min opplevelse både fra nemnd og rett, er egentlig at fokuset på forsvarlighet er veldig stort, og ganske likt, begge steder.
Jeg er enig i dette, jeg er alminnelig medlem i nemnda, og meddommer i Tingretten. Sist jeg signerte et vedtak i nemnda var det på ca 15 sider, grundige greier.
Foreldreportalen er i en flytteprosess, denne versjonen av FP er fortsatt under utvikling.
Hvis du vil svare i tråden, så kan du gjøre det her.
