Dette gjelder i hvor stor grad man tar konteksten i vurdering. Saken er: Jeg skulle handle til noen andre, kjøpesenteret jeg var på ble evakuert. Da jeg snakket med vedkommende var formuleringen min "Jeg skulle jo handle, men så ble jeg kastet ut av senteret"
Det jeg sa var jo for så vidt sant, men veldig upresist. Men jeg er jo ikke typen som blir kastet ut fra noen steder og vedkommende kjenner meg godt.
Hva tror du at du hadde trodd? At jeg (personlig) hadde blitt båret ut av en vekter, eller at det var litt mer historikk bak?
Ja, det er jo et tredje alternativ. At man ikke dannet seg egene historier.
Tja .. Det var avisen som sa evakuert. Når jeg tenker på ordet "evakuert" så ser jeg for meg personer som hjelper noen ut i tett røyk. Det som faktisk skjedde var at jeg var inne i butikken, alarmen gikk, jeg spurte en ansatt om hva som skjedde og hun sa at alle måtte forlate senteret. Evakuert ... Jeg får litt mer drama i hodet mitt av ordet enn at man går ut døren.
Men ville du ikke tatt meg - personen som fortalte det - i betraktning, heller enn ordvalget?
Siden du formulerte deg slik ville jeg også tenkt at du personlig ble kastet ut framfor at hele kjøpesenteret ble evakuert, men jeg hadde uansett spurt videre for enten det var evakuering eller utkasting ville jeg vært nysgjerrig på hva som hadde skjedd.
Jeg ville nok også tenkt at det var du personlig som hadde "gjort noe", særlig hvis du sa "JEG ble kasta ut". Hadde du sagt vi eller alle ville jeg sannsynligvis tenkt annerledes.
Jeg hadde nok gapskrattet først og for mitt indre øye sett for meg at du ble tatt tak i nakken og rompa og fysisk blitt kastet ut. Når jeg var ferdig med å le hadde jeg spurt "Hva mente du egentlig nå?"
Jeg er enig i at bokstavelig talt betyr «kastet ut» at man har blitt bedt ganske bryskt om å gå på grunn av noe man hadde gjort. Jeg ville regnet med at det var en spøk, og antagelig svart som om jeg trodde på det, som «ja, det var vel bare et tidsspørsmål» eller «huff da, hva gjorde du denne gangen?». Jeg ville ikke hatt noen egen historie i hodet, men ventet på at du fortalte hva som hadde skjedd.
Hmm, trykket var nok på første del - "jeg har ikke rukket å handle", det siste var bare en forklaring på hvorfor.
Begge disse er vel det jeg vil kalle at man setter det som blir sagt inn i en kontekst. Polyanna vet at man kan svime litt rundt rett før det stenger og glemme klokka. Og Skilpadda vet at folk tuller med andre.
Det er akkurat dette som fasinerer meg - vi har jo hatt en masse hendelser i det siste med ungdom som er kastet ut av kjøpesentre - fordi de har slåss og trakkasert andre kunder.
Men hvilke regler er det tenkelig at jeg skulle ha brutt? Og det er dette jeg mener med kontekstavhengig (at man kjenner miljøet kjøpesenter, at man kjenner personen som sier det etc) Jeg er faktisk oppriktig undrende - det er ikke kritikk. Jeg skjønner det rett og slett ikke. (for meg er det en "selvfølge" å hente inn denne typen kontekst - jeg var ikke en gang klar over at jeg gjorde det for inntil kort tid tilbake)
Dessuten kjenner jeg deg. :) Hvis noen jeg overhodet ikke kjente sa det, eller skrev det på forumet, ville jeg ikke svart med en så tydelig spøk, men enten spurt helt nøytralt hva som skjedde eller ikke sagt noe om det.
Hvis noen sier de er kasta ut fra noe sted, uavhengig av om det er kjøpesenter eller hos mormor, så regner jeg med at årsaken er en konflikt. Man har oppført seg ufyselig.
Har stort sett samme dialekt som him, og ville ikke sagt at "vi ble kasta ut" hvis jeg var utsatt for evakuering. Vi måtte ut, ville jeg sagt.
Var på kjøpesenter en gang brannalarmen gikk, og alle måtte ut (true story). Ingen av oss ble kasta ut. De som ikke skjønte av seg selv at de skulle sette seg i bevegelse i retning utgang, ble høflig bedt om å gå ut av personalet.
Jeg ville aldri sagt «kastet ut» hvis jeg måtte ut pga brannalarm, så jeg hadde tenkt mitt og sikkert spurt hva du hadde gjort.
Jeg hadde ikke tatt det som tulling heller, selv ikke fra noen som tuller med folk.
Jeg ville i grunnen tatt for gitt at alle voksne folk jeg kjenner, dersom det faktisk var utkastelse det var snakk om, ikke faktisk hadde gjort noe GALT (hærverk, slåssing, stjeling), men at det hadde oppstått en enten veldig forvirrende situasjon eller det hadde skjedd en ganske gøy misforståelse. Og vært en interessant historie jeg ville hørt mer om.
(Om derimot en av mine kolleger sist vi var på afterski hadde sagt "vi ble kasta ut, så...", så hadde jeg bare regnet med at det hadde med promille og lurveleven å gjøre. :hehehe: )
Jeg ville gått ut ifra at det enten var en spøk eller at du hadde en morsom historie å fortelle. Ikke at du hadde oppført deg grenseoverskridende med vilje. Det er et typisk utslag av Grices samarbeidsprinsipp: I en samtale antar man at samtalepartneren er rasjonell og innstilt på å samarbeide. Derfor leter man etter en kontekst som gir mening ut fra forventningene. (Det finnes en hel språkvitenskapelig disiplin som driver med dette, nemlig pragmatikken.)
Det blir litt som da jeg ble tatt med narkotika i tollen. :nikker:
Det høres jo helt ellevilt ut helt til jeg legger til at narkotikaen hadde jeg fått fra tollvesenet for å være med på hundetrening. Da blir verden litt mer i vater igjen lizzom.
Dette var utrolig fascinerende. Jeg står midt i en arbeidskonflikt (mellom oss og en leverandør) hvor dette har blitt så ekstremt tydelig. Eller; vi visste ikke først at det var en konflikt, men det skjønte vi etterhvert. Dermed har vi gått inn med helt forskjellige forventninger til hverandres reaksjonsmønster, og derfor har lagt vanvittig forskjellige tolkninger i det som faktisk har blitt sagt.
Lingvistisk sett veldig interessant, men absurd frustrerende å stå i.
(Nå vet vi også at det er konflikt, så nå har vi lært oss å definere ALLE begreper.)
Det er fascinerende! Ikke minst er det fascinerende hvor utrolig lite vi faktisk sier, og hvor mye vi lener oss på kontekst og forventningsbaserte antakelser. :jupp:
I noen sammenhenger så kan man jo føre en lang og ganske kompleks samtale som mest består av "ikke sant", "jo, det er jo... ja, du vet?", "mm, jah...", "hrmfh!" og en del mimikk. :knegg:
Dette var interessant, jeg har ikke hørt om dette før. Jeg jobber med en masteroppgave i relasjonell ledelse, med fokus på mobbing og bakenforliggende årsaker som forklarer adferden, dvs psykolologiske. Og det viser seg jo, etter mitt skjønn, at komunikasjon og hvordan man oppfatter og tolker har en del å si. Og da er det litt interessant å få lære om disse prinsippene. Eksempelet til Tjorven er et godt eksempel, da mobbing kan ses på som en form for konflikt med stor maktubalanse. Man kan brenne seg veldig på å anta at den man kommuniserer med er rasjonell og innstilt på å samarbeide. Men det er igjen sett fra sitt eget perspektiv. Spørsmålet som da gjenstår er, hvem sitt perspektiv er det beste/mest inkluderende og objektive? Og her kommer den psykologiske forståelsen inn.
Når det gjelder hovedinnlegget; jeg hadde sett for meg at du hadde blitt anklaget for å ha gjort noe galt. Det hadde vært min umiddelbare tolkning av at "jeg ble kastet ut". Og så hadde jeg tenkt, hvis jeg kjente deg godt og dette var helt fjernt fra slik du vanligvis oppførte deg, at det var skjedd en feil, en misforståelse.
Jeg ville aldri tenkt evakuering. Det er noe helt annet en kastet ut for meg. Selv ville jeg bare sagt evakuert.
Foreldreportalen er i en flytteprosess, denne versjonen av FP er fortsatt under utvikling.
Hvis du vil svare i tråden, så kan du gjøre det her.
