Bedre med hettegenser enn å ikke komme pga klær om ungdommen selv vil gå i begravelsen. Dress syns jeg ikke trengs for ungdom om de ikke vil selv. For meg er det viktig at ungdom/barn selv vil gå (i hvert fall når det ikke er nærmeste familie).
Det er vår nærmeste nabo som de er vant til p snakke med, gå innom for en is, få julegave med etc.
Og selv om han bor i hettegenser det meste av tiden så liker han vanligvis å kle seg litt "pent" i anledninger der det passer, dog litt mindre i senee tid men han anser nok skjorte som naturlig. Jeg ville ikke finne på å presse på ham skjorte. Det er nok mer han som etterspørr det
Jeg ville ikke latt min tenåring gå i hettegenser i begravelse. Hvordan man kler seg for en anledning er også noe som må læres, og det kan tenkes at andre vil synes hettegenser er respektløst.
Jeg er litt enig, men det er ikke et alternativ, han bor i det det meste av dagene, men kler seg opp ved behov. Så han skal få bytte ut genseren med noe mer passende på fredag.
Skolen er nabo til kirka, men vi kan ha med klesskift så han får skiftet før vi drar dit, tenker jeg.
Jeg hadde aldri brukt en så sår situasjon til å drive oppdragelse av ungdommen. Hadde jeg ikke greid å lære ungen at man kler seg ulikt i ulike anledninger i løpet av de 15 årene fram til da, så hadde jeg valgt en senere anledning til å ta den kampen, og gitt blaffen i hva det kunne tenkes at andre ville synes om antrekket. Men akkurat her ser ikke det ut til å være noe tema heller, det ser ut til at ungdommen selv har et ønske om å kle seg passende for anledningen.
Jepp, kle seg passende (eller passende +) for anledningen fikk vi vel inn før han begynte på skolen. Dette er gutten som krevde skjorte for å få i klasseselskap. Som tok på seg dress som den største selvfølge når det var "juleball/labbedans" på skolen vi vinter. Så hettegenser på skolen, men ikke i begravelse nei.
Han skal kle seg pent opp til sin bestemors 70 års dag, sin tantes bryllup og en annen tante sin konfirmasjon i løpet av året. (Og 17. Mai men da går han i uniform) Så den delen er grei
I dette tilfellet er jo ikke nevnte tenåring nærmeste pårørende, og da synes jeg det ville vært veldig spesielt å gi blaffen i hva de synes om antrekket. De færreste er jo i flust av begravelser, så det er begrenset antall anledninger til å lære hvordan man kler seg i begravelse. Også er det selvfølgelig forskjell på ungdom, min har (akkurat nå) ingen «ekstra utfordringer», så det går helt fint å forvente at han kler seg riktig for anledninger.
Ikke nærmeste pårørende nei, det er mange andre før oss i "køen" der. Selv om han tar det tungt så er det ikke så nært.
Men ingen særlige ekstra behov, og greit innforstått med å kle seg passende så er ikke hettegenser noen "kamp", det går fint.
Så jeg begynner å danne meg et bilde av hva de enkelte skal ha. Bortsett fra at jeg altså selv ikke har mørk bukse (det bør man ha synes jeg, jeg hadde alltid det før, men, vel, har ikke en nå. Og den svarte jakka mi er det åpenbart lenge siden jeg har brukt. Den har krympet i skapet til større de trettenåring sånn ca. (Men hun var litt "nehh" til å arve den ;) )
For 10-15 år siden gikk vi litt "årlig" i begravelser, men så stoppet det opp, så ungene har ikke vært med på slikt.
Ja, nå gikk jeg jo bort fra dette tilfellet da, siden det ikke var aktuelt for Malamas ungdom, det var en generell kommentar til det å lære at man kler seg ulikt til ulike anledninger. Regner med du forstod at jeg ikke ville sagt "det er ikke så farlig, bare gå i hettejakke du" til en helt vanlig ungdom som lurte på hvordan hen skulle kle seg. Jeg er helt enig i at det hører med til oppdragelsen å lære at man kler seg ulikt til ulike anledninger, men normalt sett skjer det lenge før barnet har blitt tenåring. Har man lært det fra starten av så vil heller ikke ungdommen ha problemer med kle seg passende i en begravelse, selv om hen aldri har vært i en før. Det vil holde med et råd om hva som er vanlig.
Dersom en ungdom, mot normalt, ikke har lært det innen 15-årsalderen, så er det enten fordi foreldrene ikke har brydd seg med den biten av oppdragelsen, eller fordi det er diverse utfordringer inne i bildet, som gjør at ungdommen ikke takler å ha på noe annet enn hettejakke, eller at ungdommen går igjennom en eller annen underlig fase. Jeg ville helt klart jobbet med problemstillingen, men om det var veldig utfordrende ville jeg ikke brukt akkurat begravelse i et slikt oppdragelsesøyemed, siden det kan være vanskelig nok i seg selv. Da hadde jeg heller tatt kampen ved neste bursdag.
Jeg skjønte at du snakket om din ungdom altså, og at dere ikke har noen slike utfordringer, og da er jeg enig. Det var bare for å utdype hva jeg mente, hvis du oppfattet innlegget mitt som at jeg generelt gir blaffen i hva folk synes om antrekket, og ville latt ungdommene velge fritt.
Alles liv er ulike, og ingen råd passer alle, så det går bra
Min får beskjed om hva som er forvente bekledning på en slik dag, og kler seg deretter. Respektfullt, er er mange gamle folk, så tar han hintet. Han går ikke i hettegenser i sin bestemors 70 års dag heller. Selv om han bor i en 360 dager i året.
Han har sine issues i livet, men dette er ikke en av dem.
Så, bortsett fra at jeg åpenbart har vokst ut av alle mine respektfulle klær, så er alt vel.
(så får vi ignorere det faktum at jeg kanskje derved ikke har kledd meg reseptfullt på en 7-8-9 år. Jeg har diverse kjoler til sine passende anledninger altså, men som jeg ikke synes passer her.)
Men jeg er "respektløs" nok til å la åtteåringen få velge, og hun velger heller et glad-selskap enn et trist-selskap, altså i forhold til minnesamværet etterpå, når hun er invitert i 9 års dag. Jeg har likevel absolutt døren på gløtt til at hun kanskje ikke er i humør til et gladselskap og heller vil være med meg, men det finner vi rett og slett ut fredag.
Eller fordi man lever ulike liv. Min 13-åring har aldri vært i begravelse før, og ikke i bryllup heller. Han har vært to ganger i konfirmasjon, men jeg er veldig usikker på om han husker det. Det har vært veldig få "lære seg å kle seg etter anledningen"-anledninger i livet hans, rett og slett.
Feieren var snill og satte opp stigen for meg. Han var glad for at jeg hadde ordnet skikkelig kremstige.
Mine ungdommer har gått i både dress og i halvpen bukse, skjorte og pen og tynn grå/svart ullgenser, evt m slips. Jeg trnker at det siste er ok. Særlig fordi det alltid er kaldt i begravelser. - Både i kirken og evt. på kirkegården.
Ja, eller det. Men de fleste har vel opplevd å pynte seg en gang eller to før de fyller 15, i det minste jul og 17.mai. Såpass at de kjenner til konseptet, og forstår at det er forventet. Men unntak finnes sikkert, og da er det jo en grei anledning å erfare det.
Jada, jeg bare synes begravelse er i en særstilling. Jeg er mye mer villig til å la ungene gå i hettegenser på julaften enn i begravelse.
Når det er sagt, er det mye viktigere at folk stiller opp i begravelse enn hva de har på seg. Jeg synes det var veldig rørende med alle mennene som kom i arbeidstøy i begravelsen til nevøen min, det var skikkelig fint.
Kommer gjør de definitivt, han skal ordne med innlevering av norskoppgaven som har innleveringsfrist fredag siste time så han får levert den selv om han altså blir borte fra skolen da (begravelse kl 13, skole til 1410) og dette order seg.
Det viser respekt og samtidig hvilken forbindelse man har til avdøde. På samme måte syntes jeg det var fint med han som stilte i uniform ifjor, han og avdøde hadde begge vært FN-soldater i Libanon i sin ungdom.
Kan voksne som er vaksinert bli smittet av eller være smittebærere for tuberkulose?
En bekymring jeg egentlig ikke trengte. Men har plutselig måttet sette meg litt inn det.
Lurer på om Viggo Kristiansen ble dømt for de overgrepene han utførte mot ei jente, og som pågikk mens hun var 7-10 år om jeg ikke leste feil.
Så lurer jeg på hvor mye de som ble dømt for Baneheia-ugjerningene eventuelt snakket om dette på forhånd. Hvis det er kun en gjerningsperson, var det noe den ene ble oppfordret/utfordret til å gjøre, siden det virker som det er lett å "snakke inn" en uskyldig person i saken?
Man kan bli smittet selv om man har tatt vaksinen. Ikke alle utvikler antistoff etter vaksine. Jeg ble utsatt for smitte som barn og hele stor familien måtte ta vaksine. Moren min fikk ikke antistoffer selv etter 3 forsøk på vaksinasjon.
Det VAR kun én gjerningsperson i Baneheia, og han ble mer eller mindre oppfordret av politiet under avhør til å trekke inn Viggo Kristiansen.
Anbefaler boka "Drapene i Baneheia" av Bjørn Olav Jahr. Finnes som lydbok, han er ikke en super innleser, men boka er verdt å lytte til likevel. Evt. lese den selv.
Jeg har et elsk-hat-forhold til jobben min, og det er så slitsomt og utmattende. Bølgene er så store, noen ganger føler jeg meg helt oppspist og oppbrukt. Har alle det sånn, eller burde jeg bytte jobb?
Tja, jeg har et "likegyldig-,misliker" forhold til jobben min hvor jeg en gang innimellom liker den, men ELSKER, nei, det har jeg nok ikke gjort, men utslitt og hvor jeg føler at å kræsje bilen så jeg havnet på sykehus noen uker hadde nesten føltes bedre enn å komme frem på jobb... til tider ja. Men tanken p familien gjør jo ikke sykehuset (og alle problemene ellers det ville medføre) særlig oppløftende, så totalt sett, nei, jeg er langt fra suicidal eller med planer om alvorlig skade altså.
Men mer der at jeg nesten har en aktiv nedtelling til pensjonsalderen, og ialle fall en til neste ferie.
Men jeg tror ikke egentlig det finnes en jobb jeg ville elske eller, like det meste a tiden, så at jeg er sånn "likegyldig" eller, "nøytral" store eler av tiden tenker jeg er helt ok.
Vel, nei, ikke likegyldig, det er jo ikke bra. Men altså, jeg har ikke den pasjonen for jobben eller kundene som jeg opplever at noen av mine kollegaer har altså. (det er i hovedsak religiøst betinget) Jeg bare gjør jobben.
Jeg er litt der om dagen jrg og. Senest i helgen så jeg på stillingsannonser. :sparke:
Samtidig som jeg ikke vet om jeg orker/har overskudd til en sånn prosess nå.
Det hørtes nøyaktig ut som min jobb. Topper og bunner hele tiden, aldri bare jobb på det jevne. For min del har det nok mye med hva slags jobb jeg har. Mye prosjekter, som innimellom gjør at jeg føler meg ubrukelig eller så frustrert at jeg har lyst til å rive av meg håret, andre ganger er det så gøy å jobbe sammen med andre og få til ting at jeg blir helt euforisk!
Jeg har søkt en helt ny utdanning til høsten, men veien til nytt yrke er veldig lang.
I formiddag sa jeg til en kollega «Jeg elsker å undervise og hater å jobbe på skole!» Og da gikk det opp et lys for meg, det spontane utbruddet satt ord på noe jeg ikke har klart å se tydelig før. :sparke:
Tror det er lurt å skifte jobb eller rolle hvis man ikke liker jobben sin eller gleder seg til å gå på jobb? Er ikke livet litt for kort til å tilbringe så enormt mye tid med noe man ikke liker? Det er ikke sikkert det er så mye annet som skal til? Nytt miljø, nye kollegaer, litt andre oppgaver? Det er i alle fall lurt å se seg om etter noe annet tenker jeg. Prøve noe nytt.
Jeg har hittil bare funnet en liten snutt. Det skal være en lengre greie. Men jeg er usikker på om den er sluppet enda. I tv2 appen greier jeg bare å finne dagens nyheter :flau:
Men jeg vet jeg har greid å søke bakover en gang før.
For jeg måtte finne en snutt med meg selv :rofl: #selvopptatt
Men nå greier jeg plutselig ikke å søke bakover i tid.
Noen som vet hva quora.com er?
Og hvorfor jeg skulle ønske meg en bruker i det forumet?
Jeg tror det er et forum i hvert fall.
Jeg har altså fått en mail derfra og kan ikke huske å ha brukt det før.
Jeg har også på et eller annet vis snublet innom der, og får mail iblant med saker som diskuteres. Det er mye smarte folk der og jeg blir litt klokere når jeg først er innom.
Det er et sted man gjerne havner for litt intrikate svar på innviklede spørsmål. Jeg har havnet der på reise, med spørsmål som hva er greia med Ungarn og Transylvania, hvorfor henger et transylvanisk flagg utenfor parlamentsbygningen i Budapest og hva syns egentlig rumenerne om det? Da kom jeg inn i en veldig opplysende tråd, der noen bidro med fakta, noen med egne opplevelser fra å vokse opp i transylvania og hvordan det har endret seg, noen høflige uenigheter, noen nerdete lange utledninger. What’s not to like! :elsker:
Om jeg kan bruke lyse sko til svarte klær? Skal i konfirmasjon og de lyse penskoene liker ryggen bedre enn de svarte, og dagsformen tilsier svart jumpsuit vs lys kjole.
Jeg sitter og lurer på om det er et sted i Oslo der jeg kunne stukket innom, litt uten fuzz, og sjekket om de Versace-smykkene jeg kjøpte på loppis er ekte eller fake? 90% sikkert fake, men hadde vært greit å vite, lell. :p
Hvorfor må legesekretærer være så j...... kjærring og vanskelig når det gjelder å få legeerklæring til skolen pga pollenallergi? Ungen har hatt det bekreftet siden barnehagealder, men først nå på u-skolen de trenger det pga tentamner og eksamener.
Merk, ikke første gang jeg har krangla med hu førkja om legeerklæring og skole. :gaah: :sint:
Jeg ringte legen ang det samme forrige uke. Fikk beskjed om å logge inn på helsenorge og trykke digital konsultasjon og sende melding til legen der, det gjorde jeg og legen sendte et digitalt brev der som jeg kunne skrive ut og sende med ham på skolen. Vi har en ny fastlege han aldri har truffet, men hun tittet nok i journalen og fastslo at det var helt innenfor skrive at han har astma og pollenallergi, det har han hatt siden han var 2 år gammel.
Har ikke tenkt på det til tentamen (Ikke har han brukt hele tiden heller) men han ba om at jeg ordnet det til eksamen, bare sånn i tilfelle, så det gjorde jeg. Vet ikke om vi bare kan skrive den ut en gang til og levere til vgs over ferien, så har de det i systemet. Den er bare stilet "til skole" så det kan vel fungere det?
Mik var jo tilfeldigvis innom legekontoret for en sjekk etter en brann på skolen samme dag som det var sendtelektronisk på Helsenorge. Han fikk beskjed om at det var sendt der så han kunne få det av meg.
Legen som han altså aldri har truffet, med mindre det var hun som behandlet ham da han var innom der den dagen, hadde altså ingen problem med å skrive ut attest basert på journalen.
Men er ditt inntrykk at legesekretærer generelt, som yrkesgruppe, er vanskelige når det gjelder akkurat dette? Eller gjelder det spesielt denne ene?
Bare lurer, siden du stiller spørsmålet slik du gjør, i tråden for ting man lurer på (regner med det er et faktisk spørsmål, og ikke ment som gruff, siden du har gruffet i gruffetråden i tillegg). Og siden du ikke spør om alle legesekretærer er vanskelige, men hvorfor de er vanskelige, så antar jeg at det ikke bare gjelder denne ene legesekretæren, men at du har vært borti det samme problemet hos flere ulike ... Kanskje det er noen her inne som kjenner til prosedyrene, som jobber med dette, og kan forklare hvorfor det er slik?
I dag lurer jeg på hvorfor DNB sender meg brev der de skriver at jeg har sagt ja til at DNB kan sende alle typer meldinger og dokumenter til den elektroniske postkassen min. At jeg har samtykket til at meldinger og dokumenter som tidligere er sendt som brevpost heretter vil bli sendt elektronisk. Denne beskjeden/bekreftelsen sender de meg altså som brevpost, på papir. :undrer:
Ok, så når du skrev "legesekretærer" så mente du ikke generelt, men en spesiell legesekretær? Da misforstod jeg spørsmålet. Det er ikke godt å si hvorfor enkelte bare må gjøre alt så vanskelig. Fra tid til annen kommer man over noen slike, ikke bare som legesekretær men i mange andre funksjoner også. Jeg har også lurt på hvorfor enkelte er slik. Skulle tro de måtte betale fra egen lomme for at du skal få det du ber om. Trolig får det enkelte til å føle seg litt ekstra viktige. irriterende er det uansett.
Fordi de er livredde for at du ikke har forstått konsekvensen av samtykket du har gitt. DNB er pliktige til å sikre at lovpålagte varslinger når fram til mottakeren.
Men sånn helt konkret så tipper jeg at du på et tidligere tidspunkt har samtykket til å få kommunikasjon digitalt. Nå går DNB over på Digitalt førstevalg, der du aktivt må reservere deg mot digital kommunikasjon om du ikke vil ha det. Og så er de sikkert litt usikre på kvaliteten på samtykkene de har samlet inn, så da sender de heller brevet til alle.
Kan nå oppdatere angående legeerklæring til skolen pga pollenallergi med at klokka 7 imorges kom det melding i Helsenorge fra legen at han skriver erklæring, og den kan hentes på legekontoret mellom klokka da og da.
Så enkelt kan det gjøres.
Angående vipps ran, om du blir tvunget til å sende penger til noen på vipps, kan en ikke da finne ut hvem du har sendt penger til? Spore transaksjonen?
Jeg lurer på om noen har lest Hedvig Montgomerys siste i A-magasinet og kan gi meg the gist.
Jeg har snakket om det temaet i flere år for jeg er altså en av dem som er helt utslitt av all informasjonen, alle appene, alle valgene, man må ta på vegne av sine barn. Det er alt for mye. Utover at det er en personlig energityv ender vi,, i mine øyne, i økt foreldrekontroll over de allerede veldig organiserte livet til barna våre. Det har vært en markant økning bare siden min eldste begynte i 1. klasse (2014) og frem til nå med min yngste på 3. trinn Og jeg har lenge tenkt at dette ikke er sunt for barn eller foreldre.
Hedvig sier at det er smart å la barna ta eierskap til egen tidsbruk. At vi foreldre ikke bare skal dytte de dit og så dit. Det er forslag om å dra hodet ut av den digitale bobla (og slå av varsler) og få en oversikt ned på fysisk papir slik at hvert barn kan se svart på hvitt hvordan egen uke ser ut. For denne familien endte det med at de kom i kontakt med egne følelser igjen. «For når hverdagen blir bare logistikk, kommer vi ikke nær hverken egne eller andres følelser. Vi blir opptatt av å gjøre i stedet for å føle eller dele. Og attpåtil blir vi gående med både nese og øyne i telefonen, som tilsynelatende har svaret på alt, i stedet for å rette blikket dit hvor svarene virkelig finnes: i møtet mellom oss selv og andre mennesker.»
Jo. Det var en sak i A-magasinet om vipps-ran for litt siden. Barna som ranet trues til taushet. De gir også fra seg sin egen identitet når de vippser, og ranerne truer dermed med at de kommer tilbake og banker dem hvis de sladrer. Foreldre orker ofte heller ikke å la barna ta støyten ved å anmelde.
Jeg er helt ute og sykler og klarer ikke tenke selv. Så spørsmålet er:
Når jeg må kutte blodfortynnende medisiner, hva slags mat er det ekstra viktig at jeg kutter ned på eller helt ut?
Så bra. Men det kan gjøres enda enklere. Min/vår fastlege
sender signert erklæring som et vedlegg i svaret på Helsenorge, feks når vgs eleven er syk. Så slipper han å dra til legekontoret for å hente. Jeg digger at legen er så løsningsorientert.
De satser på at de klarer å true ungdommene til å ikke fortelle noe hjemme og i hvert fall ikke anmelde.
De fleste sakene blir dessverre ikke anmeldt. Jeg spurte politiet om de hadde erfart at truslene ble gjennomført, men det hadde de ikke, sa de, så akkurat det er det viktig å snakke med ungdommen om.
Ad. legemiddelet diprasorin 200 mg/25 mg. Jeg kom nylig til å lese et sted at de kapslene skal være i originalboksen fram til bruk. Nå finner jeg ikke igjen hvor jeg leste det.
Har noen en lenke å vise meg?
Kan noen forklare hvorfor de må være i boksen fram til bruk?
Dette legemidlet krever ingen spesielle oppbevaringsbetingelser vedrørende temperatur.
Oppbevares i originalpakningen for å beskytte mot fuktighet. Hold boksen tett lukket.
Du må ikke åpne boksen før du er klar for å begynne å ta kapslene. Dersom du har igjen noen kapsler i boksen etter 50 dager skal du ikke ta disse.
Vi skal til Kina neste uke. Da må vi installere appen Alipay, som er kinesisk. Snuppa lurer på om appen er smått rasistisk siden hun pålegges å ha svart hår på avatarene sin. Andre hårfarger er faktisk ikke mulig. :haha:
I dag lurer jeg på hvorfor Instagram plutselig tror at jeg er interessert i språk. Jeg får plutselig feeden full av reels med folk som forklarer meg hvordan man sier diverse setninger, ord og uttrykk, på italiensk, spansk eller fransk. Jeg har aldri lurt, aldri klikket på eller stoppet opp ved noen av dem, jeg scroller bare forbi, men det kommer bare mer og mer. :gruble: Jeg skjønner meg ikke på KI og algoritmer.