En litt sliten mann spurte om å få sitte på bilen min lørdag på den lokale butikken. Jeg stod ved bilen min og skulle til å lempe inn varer. En litt sliten mann spør om jeg skal kjøre mot xx. Jeg tenker at denne personen enten er eller har vært rusbruker.
Hadde du sagt ja til å la en helt ukjent ganske sliten mann sitte på bilen din, alene med deg, hvis du skulle kjørt samme vei som han?
Jeg hadde ikke tatt med meg fremmede i bil i det hele tatt.
Det eneste unntaket jeg ser for meg er noen som veldig tydelig trengte å bli kjørt til legevakt. Men, selv da ville jeg nok heller blitt hos dem og ringt 113.
Normalt sett så tar jeg ikke med fremmede i bilen. Jeg har gjort det noen ganger, men da som regel utenfor byen. F.eks. en fyr som gikk og bar på 2 stk 10 liters malingsspann på en gangsti 3 km fra malerforretningen (polsk student som var i Norge og malte på sommeren, han var sååååå takknemlig). En nødsituasjon er noe annet. Egentlig så vil jeg være den som stiller opp på den typen ting, jeg er egentlig ikke redd for folk, men jeg har ikke lyst å skitte til bilen eller at det skal skape plunder. :sparke:
Ja, det hadde jeg sikkert. Slitenhetsfaktor hadde ikke vært tellende for vurderingen, men en type oppførsel som hadde gitt meg dårlig magefølelse hadde vært ekskluderende.
Om noen er møkkete har det absolutt ingenting å si.
Ikke her heller. 98 % av befolkningen ville uansett heve standarden på vår bil ved sitt blotte nærvær. Alle tilløp til truende eller egentlig invaderende oppførsel ville det vært verre med (sa hun som nærmest bar en sørpe full mann gjennom Lillestrøms gater for noen måneder siden).
Eg likar å tenke at ja, det ville eg gjort. Og eg trur igrunn det også. Det vil seie, om det var ein totalsituasjon som kjentes ubehagelig eller ga dårleg kjensle så ville eg nok vore meir tilbakehalden.
Vår bil tåler også godt skitne folk. Hadde blitt engstelig for å plukke opp noen jeg syns virket åpenbart ustabile eller ruset.
Men har tatt opp haikere - veldig koselig! Var en lang biltur, og jeg var trøtt og søvnig, så jeg tror netto HMS var positivt - det er mer sannsynlig å sovne bak rattet enn å bli øksemyrdet av haikere.
Nå kjører ikke jeg bil, så dette blir hypotetisk:
Neppe til ukjent mann aleine, men vi har mange ganger kjørt hjem folk når vi har vært to sammen. Veldig pjusk og sliten, kanskje ja. Jeg ville foretatt en magefølelse- og risikovurdering. Ville dog ikke giddet spy eller tiss i bilen.
Sliten dame: Ja.
Jeg ville i utgangspunktet sagt ja til sånt hvis jeg hadde tid og ikke fikk dårlig magefølelse av vedkommende (eller de så veldig spyklare ut), men er reddere for menn aleine. Ville også vurdert hva det er ok å utsette ungene for av potensielt ustabil oppførsel.
Ofte kan man jo også hjelpe til med å ringe noen for den eller en taxi.
Nja. Det kommer helt an på. Ikke redd for slitne/skitne folk i bilen - den er vant til stallklær :knegg:, men jeg ville først og fremst prioritert egen sikkerhet og sett personen an.
Jeg er oppvokst i gokkenland, nærmere bestemt ved Vinterbrosenteret, for dere som vet hvor det er.
Jeg haiket alene overalt fra Jeg var 14 og hadde visst ikke vett på å være engstelig.
Var ofte på Nesodden og Fagerstrand og senere Drøbak så da jeg fikk lappen og kjørte i helgene da jeg bodde hjemme så stoppet jeg alltid for haikere og kjørte de dit de skulle. Har aldri opplevd noe skummelt.
En gang stoppet det en type på E6 og lurte på om jeg ville være med til en Stillehavsøy. Tenkte ikke på å bli engstelig men akkurat den episoden har jeg tenkt ofte på altså. Kunne jo endt dårlig.
Ville jo ikke gjort det nå.
Det kommer an på følelsen jeg fikk. Hadde jeg inntrykk av at dette var en ustabil ruset person så nei. Var det en mer eldre sliten type (som så ut til å ikke gjøre en flue fortred) kunne jeg gjort det.
Før hadde jeg kanskje gjort det, men nå er jeg i ferd med å bli en engstelig gammel dame, så da tar jeg ikke med ukjente, og stopper heller ikke for biler som har fått stans etter veien. Hvis vi hadde vært to voksne, så kanskje.
Ja, dersom jeg ikke opplevde vedkommende som truende, ustabil eller annet som gjorde meg usikker.
Å se sliten ut men ellers ok fremtoning hadde jeg tatt med.
Spørs hvilken bil jeg hadde kjørt. Om jeg kjører lille El som jeg kjører til vanlig, ville jeg nok sagt nei siden rekkevidden på den er ganske så kort. Om jeg hadde kjørt bensinbilen, ville jeg nok sagt ja om ikke jeg fikk en uggen magefølelse.
Nope. Jeg hadde i utgangspunktet ikke tatt med meg noen jeg ikke kjente. Det finnes sikkert situasjoner eller personer der jeg ville gjort et unntak, men det har jeg aldri opplevd.
I riktig gamle dager haiket jeg - og da jeg fikk lappen tok jeg selv opp haikere. Dengang tenkte jeg ikke at det var skummelt og jeg opplevde aldri noe ubehagelig. Det er veldig fjernt nå.
I vinter var jeg på butikken, der en annen kunde tydelig var nyoperert og på krykker. Jeg hjalp denne ukjente med å handle, pakke varene og kjørte vedkommende hjem, alt på mitt initiativ. Det var lite sannsynlig at han kunne bli farlig.
Nå kjører jeg stort sett aldri bil, så sannsynligheten for at jeg skulle bli spurt er veldig liten. Men jeg er veldig uredd/naiv, og gjør stort sett som jeg blir bedt om, så jeg hadde nok kjørt personen hjem. Selvfølgelig helt avhengig av at jeg ikke opplevde situasjonen truende på noen måte.
Jeg er oppdratt av min mor. Hun har en helt egen omsorg for såkalte "løse fugler".
Jeg kjenner at dette er veldig usannsynlig scenario for Oslo, men hjemme der jeg kommer fra, hadde jeg sikkert gjort det, hvis ikke vedkommende var truende (eller helt ærlig hvis de ikke hadde luktet sterkt, jeg er veldig luktfølsom - om det var sterk parfyme, svette eller avføring/urin spiller liten rolle :flau: )
Jeg vil bare legge til at når jeg tenkte på bilen så tenkte jeg på urin/avføring osv.
I går ga jeg 100 kr (litt styr for måtte inn i butikk med lang kø for å få ut penger) til en som trengte det på Byporten. Han løy selvsagt om at han trengte det til en billett til Tretten ettersom pappaen hans hadde kontaktet ham for at farmoren hadde dødt. Jeg fikk en tett klem av ham. En klem jeg nødvendigvis ikke ville ha, men jeg tok den.
Jeg har tatt med en og annen haiker, noen turister andre mer typisk slitere. Kunne på rett dag funnet på å ta med vedkommende dersom jeg skulle samme vei. Særlig dersom det er noen jeg ser på jevnlig basis på vei til og fra.
Takk, Bluen! Jeg tenker det samme. Ingen hadde fått lov til å sitte på bilen min, det skal være visst. Mulig de hadde fått sitte på i bilen, avhengig av konteksten.
Først sa jeg ja, men følte jeg "måtte'. Jeg er veldig dårlig på å lyve også, i sånne situasjoner som kommer bardust på. Men jeg hadde en veldig dårlig følelse inni meg, sånn "dette har jeg veldig lite lyst til å gjøre."
Jeg skulle videre på flere ærender, og sa "jeg skal videre mot Kiwi, er det den retningen? Han skulle i motsatt retning, så da sa jeg " å, beklager. "
Argumentet var at det var så lenge til det gikk buss. Men det var 20c, mulighet for å sitte, og mange andre å spørre, så jeg har ikke dårlig samvittighet. Og jeg er bedre forberedt til eventuelle neste slik episode.
Jeg ville aldri gjort det dersom jeg hadde hatt en følselse av at dette ville jeg ikke ha gjort. Samtidig som man kan si ja til en tjeneste, skyss eller hva det er dersom det passer og ikke koster for mye. Så kan man også si nei, beklager det passer ikke i tilfeller der det er tilfelle.
Passer ikke gjelder for; har ikke råd, har ikke tid, synes det virker unødvendig, skal ikke den veien. Og rett og slett vil ikke (uten at man trenger å uttale akkurat det).
Mest sannsynlig hadde jeg svart nei. Og det er ingen annen grunn enn at jeg hadde syntes det var ubehagelig. Hadde ikke hatt dårlig samvittighet heller.
Jeg har jo faktisk latt fremmede sitte på en gang kom jeg på. Hadde akkurat parkert bilen utenfor treningssenteret da to tenåringsjenter kom bort og spurte om jeg kjørte. Ja svarte jeg og lurte på hvorfor ikke det var åpenbart. De mente jo selvfølgelig som i pirattaxi. :knegg: De kunne ha gått dit skulle på 5-10 min, men snill som jeg er kjørte jeg de.
Sitter dere på med fremmede da? Det har jeg gjort to ganger med fremmede menn, og det var de som tilbød meg å sitte på, og ikke planlagt fra min side. Det var litt spesielle omstendigheter kan jeg vel si.
Jeg haiket masse når jeg var ung, men aldri alene. Vi var stort sett 2.
Var en som begynte å lete etter oss om han ikke møtte på oss, så det var noen faste...
Ene gangen vi hailet så var det med en bil med 4 unge gutter.
Han ene viste da hva jeg het til fornavn og hvor jeg bodde og klarte å finne telefonnummeret mitt.
Dette var da en liten evighet før internett og han måtte lete i telefonkatalogen.
Oseth er langt uti alfabetet da.
Den første gangen jeg fikk skyss gikk jeg på VGS og sto og ventet på bussen. Det var to busser som gikk omtrent samtidig, men den ene hadde flere stopp så den brukte lengre tid. En buss kommer og jeg strekker ut armen, men ser at det er feil buss så jeg trekker armen raskt tilbake. Bussen kjører forbi, men bilen bak den kjører inn på bussholdeplassen og bort til meg, så jeg går bort for å se hva de vil. Og da kommer selvfølgelig bussen min og jeg rekker ikke å stoppe den. Det viste seg at bilføreren trodde den første bussen kjørte fra meg, og stoppet for å tilby skyss. :knegg: Tilfeldigvis var han lærer på skolen min, så det var jo hell i uhell. Han snakket som en foss hele veien, og fortalte at døtrene hans sa at det var fordi han var bergenser. :humre:
Jeg haiket mye i min ungdom, og tok også opp haikere de første årene jeg kjørte bil. Nå er det jo ingen som haiker lenger, og jeg har også blitt for gammel og sær til å ville latt dem sitte på. :nemlig:
Jeg har aldri haiket eller sittet på med fremmede og det var helt uaktuelt både som ungdom og nå. Som trygghetsjunkie blir jeg litt :skremt: bare av tanken.
Jeg er en ganske ubekymret person, bortsett fra ting som faktisk reelt og kjent ER farlig. Som å sovne bak rattet. Det skjer jo at folk gjør stadig vekk. Øksemord blant haikere - relativt sjelden. Så for meg var det en enkel trade-off den gangen jeg var trøtt i bilen, hadde et par timer foran meg, og det dukket opp to haikere langs veien. Riktig hyggelig ble det også. Lærte masse om belgisk språkpolitikk!
Janei, jeg haika en del da jeg gikk på yrkesskolen, tre-fire timers kjøring på E6 før jeg var hjemme. :sparke: Verst var det da jeg ble sluppet av i et veikryss på en øde fjellovergang (de skulle svinge av der). :dåne: Fikk kjapt haik med neste bil som kom da, heldigvis.
Én gang fikk jeg haik med en selger som var selskapssjuk og dessuten trengte noen til å rulle røyk for han. :knegg:
Hadde bussen i bakhand, men målet var hjem fort og gratis.
Det gjorde Mamma og en venninne også på 60-tallet. Mamma er fransk og hun og venninnen haiket seg gjennom Europa og opp til Nord-Norge hvor venninnen hennes hadde en venn de kunne bo hos noen dager. Den vennen var Pappa. Så de møttes for første gang på trappen til det som er barndomshjemmet mitt. :hjerter:
Eg er også barn av haikarar, vokst opp med å alltid ta på haikarar hvis vi hadde plass i bilen, haika meg gjennom ungdomstida. No er det lite haiking. Null faktisk.
Foreldra mine oppdaga i ettertid ein gong at dei truleg hadde vore behjelpelig med smugling over grensa ein gong på 70/80-talet. Dei var no berre snille og hjelpsomme som alltid dei.
Jeg har ved flere ulike anledninger tatt med meg slitne haikere av begge kjønn, f.x. fra festivaler jeg har passert på turen. Nå er haikere blitt et uvanlig syn, så jeg vet ikke om jeg ville gjort det nå, dvs. jeg kjører aldri bil lenger så det er vanskelig å svare på.
For å presiserr, både Helten og jeg har pleid å plukke med oss haikere uansett formen dems. Friske og våkne, like gjerne som slitne og trøtte.
En gang tvangsplukket jeg med meg fotgjenger som ikke haiket. Det var mørkt, det striregnet, det var ikke gatelys og heller ikke fortau. Jeg så fotgjengeren så vidt og tenkte "hva om neste ikke gjør det?". Fotgjengeren ble kommandert inn i bilen, kjørt helt hjem og påprakket en haug med reflekser jeg tilfeldigvis hadde i bilen da.
Foreldreportalen er i en flytteprosess, denne versjonen av FP er fortsatt under utvikling.
Hvis du vil svare i tråden, så kan du gjøre det her.