Kjenner jo at det å være singel kan bli ensomt. Og at det krever mer initiativ, man får jo lite sosialt gratis, og det merkes vel spesielt godt når man er utenfor arbeidslivet, som meg.
Noen som har erfart denne overgangen selv, og har gjort seg noen erfaringer? Drar du på ting og gjøre helt alene? I så fall hva?
Kjenner liksom mye er et tiltak. Treningssenter og turer med hunden går av seg selv, men litt sånn større turer, som krever litt mer planlegging ofte blir utsatt, med dertil ensformig hverdag og helg.
Noen som vil drodle og utveksle erfaringer? Just do it??
De siste årene hadde vi ikke så mye omgang med andre som par, også pga pandemi, men jeg merker jo at en del av den selvfølgelige sosiale omgangen man er en del av som familie har blitt borte. Særlig de ukene jeg ikke har barna.
Jeg er veldig obs på at det er min situasjon som har endret seg, ikke andre sin. Det innebærer at hvis jeg ønsker at noe mer skal skje nå enn det gjorde da jeg var gift, så er det jeg som må ta initiativ til det. Det koster innimellom litt å strekke ut en hånd og spørre nye bekjentskaper om å møtes, eller å spørre eksisterende bekjentskaper om nye måter å være sammen på. Likevel, jeg skjønner at det initiativet ligger på meg. Og så blir jeg til gjengjeld helt utrolig lykkelig og takknemlig når andre tar kontakt med meg og foreslår ting jeg ikke forventer.
Jeg gjør også det jeg har lyst til, selv om jeg ikke får med meg noen. Det har jeg alltid gjort, da. :humre: Men på et eller annet dustete vis så var det mindre ensomt å gjøre ting alene (som å reise utenlands eller sitte på restaurant) da jeg var i et forhold, enn det er nå. Da var det et valg. Nå er det fortsatt et valg, men likevel annerledes.
Hvordan opplever du at den nye hverdagen har blitt, Ine?
Ja, hvordan opplever jeg at den nye hverdagen har blitt..
Tror den er mye preget av at jeg egentlig ikke har kontakt med noen på fast basis utenfor helsevesenet..
Har jo så å si ingen kontakt med familie; mor eller søsken.
Situasjonen min er jo preget av at jeg har hatt tilbakevendende depresjon. Og har en helse som gjør det vanskelig for meg å gi meg i kast med å prøve ut jobbrelaterte ting også.
Har jo søkt kommunal bolig og fått avslag (fordi jeg hørtes for oppegående ut på telefon :confused:), men har klagd, de skal vurdere det på nytt. Så mye er jo usikkert ennå..
Er både på nettsider for kjæreste og vennskap. Har erfart at å møte folk via sånne vennesider kan være utfordrende, sist jeg prøvde det kom vi inn på både hennes og min dårlige barndom på første møte, og det ble litt heavy for meg, liksom..
Dating føler jeg meg vel heller ikke kjempeklar for..
Så jeg føler meg vel veldig alene i verden, liksom..
Har tatt opp kontakt med en venninne, og det føles fint, men hun bor i annen landsdel.
Flyttet jo til Østlandet med samboeren. Ser bilder fra hjemkommunen på Facebook, og har de siste dagene fått litt hjemlengsel til naturen der jeg vokste opp.
Så går jeg jo til en psykiater som aldri tar opp noe utfordrende hvis ikke jeg tar det opp, og da blir jo ikke det at jeg er ensom snakket om. Pga utfordringer med helse og tinnitus er det liksom ikke kjempeenkelt å sette seg på kafe, dra en tur til Oslo heller..
Og en hund som ikke liker bilkjøring, så blir man mye hjemme..
Er en psykolog som skal starte opp gruppeterapi til høsten, har meldt interesse for det, blir spennende.
Jeg er mye alene, både fordi jeg trenger alenetid og fordi jeg ikke orker å forholde meg til andre. Jeg har selvsagt ikke godt av å være så mye alene, og jeg får ikke gjort så mye heller. Men jeg har en treningskontakt som jeg treffer nesten hver uke,og vi går tur, går på kino, på restaurant. Alt annet enn å trene egentlig. :humre: Men jeg klarer fint å trene alene, så det gjør ingenting.
Jeg skulle gjerne gått mer tur for jeg elsker å være ute i naturen, men kommer meg ikke på tur alene. Så jeg laget meg profil på [url]www.turvenn.no[/url] og har blitt kjent med en dame der som ville forsøke å dra igang en turgruppe. Nå har vi fått med oss tre til, og skal ha vår første fellestur om to uker. :)
Jeg mener også jeg er bevisst på egen innsats når det gjelder humør og også det med sosial omgang.
Jeg bruker fysisk aktivitet bevisst, elsker følelsen fysisk aktivitet gjør med humøret. Følger noen mental-trenere, og har god nytte av de. Så lite som skal til før man blir påvirket. Andre veien og, negativt, det kjenner jeg når jeg har kontakt med xen, så dette var absolutt ikke feil. :nemlig:
Foreldreportalen er i en flytteprosess, denne versjonen av FP er fortsatt under utvikling.
Hvis du vil svare i tråden, så kan du gjøre det her.
