Det kom frem i en annen tråd at noen syns det er fint at man er i "balanse" når det gjelder tjenester. At det er lettere å si ja takk til en tjeneste dersom man vet at man har gjort eller kan gjøre gjengjeld ganske snart.
For meg blir dette veldig fremmed og virker veldig slitsomt. Jeg har for eksempel en Duracell-kanin av en svigermor som lever og ånder for å hjelpe andre, særlig familien. Det kan godt hende vi aldri får gjort gjengjeld for alt hun gjør for oss. Det kommer selvsagt an på hva hun vil trenge av hjelp etter hvert som hun blir eldre.
Og innen vennekretsen så er jo ulike mennesker i ulike livsfaser. For tre år siden hadde vi et gigaoppussingsprosjekt og en tung graviditet å slite med. Da fikk vi mye hjelp. Kanskje vil ikke de som hjalp oss da trenge så mye hjelp av oss fremover heller, men kanskje noen andre vil det? Akkurat nå, med tre barn fra 5 år og ned, så har vi ikke all verdens krefter til å hjelpe andre. Men senere har vi forhåpentligvis det.
Jeg kjenner jeg er mer på "Pay it forward" og "yte etter evne, nyte etter behov" når det gjelder hjelp og tjenester.
Tja, hvis jeg gjør noen en tjeneste, f.eks hjelper de med barnepass eller å flytte, så gjør jeg det fordi jeg har lyst og forventer ikke penger for dette eller noe. Men hvis jeg en gang skulle be de om en liknende tjeneste, og få nei til svar, så ville jeg synes det var rart med mindre det var en opplagt grunn til at de ikke kunne hjelpe. Samtidig er jeg ikke redd for å hjelpe folk som jeg vet ikke har mulighet til å gjøre noe tilbake, men når folk som har mulighet ikke gidder å hjelpe deg igjen, da synes jeg det er frekt.
Jeg synes det er en selvfølge å hjelpe venner og familie når de trenger hjelp. Selvsagt holder jeg ikke regnskap over hvilke tjenester jeg har bidratt med.
Hvis jeg ba en venn om hjelp til noe og velkommende sa nei uten å oppgi noen som helst grunn for avslaget, ville jeg synes det var rart, helt uavhengig av om jeg hadde gjort vedkommende en tjeneste fra før eller ikke.
Eh... jeg bare tenker "Kutt, fall, stripsing, influensasesong, Tom for P-piller!!!, ventelistekøer, omgangsyke og blærekatarr..." og føler at jeg er på RIKTIG side av venne-tjenesteytingen ihverfall. Med litt til gode.
Det er jeg forøvrig enig i. Holder heller ikke noe regnskap over tjenester, men er sikker på at vi uansett er på plusssiden. Samboeren min er tømrer og handyman av dimensjoner, slikt er veldig populært hos de som har ti tommeltotter. :knegg: Av og til må han bare si nei når folk spør om hjelp, for vi får så mange henvendelser og vi har rett og slett ikke tid og overskudd til å hjelpe andre hele tiden.
Tror aldri et slikt regnskap blir helt "rettferdig", og jeg føler ikke at vi hverken skylder noen noe eller har noe til gode hos noen. Man hjelper selvfølgelig til dersom man kan, og blir glad og takknemlig om noen hjelper oss på noen måte.
Er det ikke noe som heter yt etter evne, få etter behov?
Jeg fører ikke regnskap. Jeg stiller opp helt uten tanke på å få noe tilbake. Folk som fører regnskap og blir bittre av at andre ikke stiller opp har jeg sett nok av.
Gjør jeg noe for andre gjør jeg det for meg selv. Fordi jeg vil og det er et valg jeg tar.
Jeg takker alltid for tjenester, og noen ganger sørger jeg for å gi noe tilbake som en "frekk" julehilsen eller noe slikt. Igjen fordi JEG ønsker det.
Jeg er også for "pay it forward", men jeg må innrømme at det er noen jeg angrer på at jeg har tatt imot hjelp fra. Det er ikke morsomt å få sånt i fleisen ved neste korsvei. Så for meg vil nok det å ta imot tjenester være en tillitserklæring som sitter langt inne. Særlig dersom det er noe jeg ikke vet når jeg får gjengjeldt.
Nå har jeg heldigvis heller ikke behov for så mye heller, men befinner meg vel mer på giversiden for tiden.
Når det gjelder ting jeg gjør for andre, så mener jeg at det bør være uforpliktende. Samtidig så tror jeg at jeg ville ha blitt litt skuffet dersom jeg f.eks. hadde vært barnevakt for noen et par ganger per måned i noen år og så ikke fikk hjelp til barnepass når jeg for en gangs skyld ba om hjelp fordi det var krise. F.eks. dersom jeg trengte barnepass for å følge et av barna på legevakt eller sykehus, og jeg visste at den jeg ba om hjelp hadde mulighet til å trå til.
Men, som sagt; jeg prøver å ikke tenke sånn, for jeg synes i grunnen at takknemlighetsgjeld er en uting.
Jeg kjører mer på pay it forward-prinsippet. Jeg hjelper ALDRI noen for å få motytelser - kun fordi min hjelp trengs, og fordi jeg har stor glede av å hjelpe andre.
Det skjønner jeg! Jeg har en venninne som er lege og hun er god å ha til rådgivning og andre "småting". Derfor får hun hver jul og bursdag, en gave til seg som privatperson og en med dr.xxx på. :knegg:
Jeg holder ikke regnskap, og lever først og fremst etter pay it forward-rpinsippet. Det er så forskjellig hvor mye hjelp folk rundt meg trenger - noen trenger mye, andre omtrent ingenting.
Selv trenger jeg ikke så veldig mye hjelp av andre (relativt sett), og det ville blitt helt meningsløst om jeg skulle forvente mye tilbake av f.eks en venninne som har store problemer og som jeg har hjulpet masse.
På den annen side er det lettere å be noen om en tjeneste, f.eks barnepass, hvis man selv har passet vedkommendes barn både titt og ofte.
Henger dette på greip, eller er det en selvmotisgelse? :undrer:
Vi hjelper når vi kan. Jeg er hjemmeværende og lite å gjøre i andres øyne, hvertfall før vi fikk diagnose barn. Før vi fikk det, var det ofte jeg fikk spørsmål om hjelp til alt mulig rart og folk ble sure når jeg måtte si nei. :rolleyes:
Heldigvis har det blitt bedre. :)
Jeg har to legevenner og de har selv kommet til oss og sagt at hvis det er noe vi lurer på etc så måtte vi ikke nøle.
Men jeg klarer liksom ikke helt alikevel.
Har ikke lyst til å bruke de "opp" liksom.
Så det er ytterst sjelden jeg bruker tittelen dems for å si det slik.
Men er jeg usikker på min egen lege så får jeg en ny vurdering på "si"
Har og vetrinær venninne og hun er god å ha da vi har 3 dyr.
Hun sier det samme.
Jeg brukte henne og hennes kollegaer da jeg var i Haugesund og lille vovsen vår skadet kloa.
Han ble så dårlig av narkosemiddelet han fikk og han hadde store smerter uten å ha fått smertelindring og jeg fikk ingen info og hjelp av vetrinæren der.
De virket ikke som de hadde så god peil på smådyr selv om det var hovedsaklig det de jobbet med.
Jeg hadde døgnkontakt med min venninne. Vi sov med hunden under dynen vår da han var så nedkjølt stakkar.
Jeg hjelper andre uten å forvente noe igjen.
Har jeg mulighet og energi så stiller jeg opp. Skulle bare mangle.
Om det så er for naboen eller om det er venner /familie.
Folk som fører regnskap gidder jeg aldri å spørre om hjelp heller.
Det har jeg dårlig erfaring med.
Både ja og nei. Jeg balanserer aldri på en slik måte at jeg gjør tjenester fordi jeg forventer en gjentjeneste. Samtidig må jeg innrømme at dersom noen har hjulpet meg/oss mye over en periode, ivrer jeg litt etter å gjøre gjengjeld selv. Det dreier seg dog ikke om noe regnskap, akkurat.
Min far har en gang sagt noe til meg som jeg synes er så fint. Han sa at den kjærlighet, omsorg og hjelp man yter til sine barn er betingelsesløs. Det er ikke meningen at vi skal yte det samme tilbake, men gi det videre til våre barn. Etter at han sa det synes jeg det er veldig lett å ta imot hjelp fra foreldrene mine og jeg tenker aldri på at det skal gjengjeldes, selv om jeg selvfølgelig hjelper dem om det trengs.
Når det gjelder venner er jeg nok flinkere til å hjelpe andre enn å spørre om hjelp selv.
Jeg gjør tjenester og hjelper til når jeg kan, selvsagt uten å forvente noe tilbake. Jeg er en "giver", pay it forward eller kall det hva du vil.
Det synes jeg rett og slett er lavmåls, å holde regnskap over slikt.
Vi har heller aldri hatt noe problem med å få hjelp når vi har trengt, selv om det har vært svært lite (nærmest ingenting) vi har trengt det.
Ingen av våre venner/familie er "regnskapsholdere" i så måte, heldigvis, jeg har mange gode venner, og det er jeg glad for.
Nei, jeg balanserer ikke. Jeg yter der jeg kan, og har etterhvert blitt flinkere til å ta imot også. Jeg har oppdaget at at enkelte syns det er helt greit å få mye mer enn de gir, og at hjelpen kommer fra de mest uventede hold.
Det tok litt tid å skjønne at jeg ikke måtte balansere, men det ble mye bedre da jeg sluttet med det. Særlig fordi at for meg bestod det å balansere i at jeg alltid skulle yte gjengjeld, noe som viste seg å kreve at jeg strakk meg langt over evne.
Jeg synes vennskap skal være balanserte i den forstand at begge skal gi noe og begge skal få noe. Hvis ikke er det vel ikke et vennskap? Men man trenger ikke akkurat å gi og få på samme områdene, feks ved at man passer barna til hverandre. Jeg ville ikke ha satt pris på å være i et forhold hvor jeg bare fikk, det tror jeg ingen liker. Til om med ungene mine på 6 og 3 vil bidra, de er tydelig stolte og glade over å gjøre noe for andre (men de trenger en dytt i ræva for å starte, men det er en annen diskusjon).
Med slekt synes jeg det blir litt anderledes, der også er det en stor fordel med likeverdige forhold, men i og med at man ikke kan velge søsken, foreldre etc så ... vel, det blir som det blir.
Det kan jo hende at du gir henne noe også? Slik jeg kjenner deg er du en raus person som absolutt ikke henger deg opp i bagateller, så jeg tror at svigermoren din har fått seg en "grepa" svigerdatter. :) Det er jo også å "gi noe" i en relasjon.
Jeg synes vennskap skal være balanserte i den forstand at begge skal gi noe og begge skal få noe. Hvis ikke er det vel ikke et vennskap? Men man trenger ikke akkurat å gi og få på samme områdene, feks ved at man passer barna til hverandre. Jeg ville ikke ha satt pris på å være i et forhold hvor jeg bare fikk, det tror jeg ingen liker. Til om med ungene mine på 6 og 3 vil bidra, de er tydelig stolte og glade over å gjøre noe for andre (men de trenger en dytt i ræva for å starte, men det er en annen diskusjon).
Med slekt synes jeg det blir litt anderledes, der også er det en stor fordel med likeverdige forhold, men i og med at man ikke kan velge søsken, foreldre etc så ... vel, det blir som det blir.
Det kan jo hende at du gir henne noe også? Slik jeg kjenner deg er du en raus person som absolutt ikke henger deg opp i bagateller, så jeg tror at svigermoren din har fått seg en "grepa" svigerdatter. :) Det er jo også å "gi noe" i en relasjon.
Vi jobber begge i IT-bransjen og vi installerer, fikser og ordner PC og nett for venner og kjente. Synes det i og for seg er veldig ok. Men jeg ber sjeldent eller aldri om tjenster eller hjelp fra andre. Liker rett og slett ikke å be om hjelp. Men jeg liker veldig godt å hjelpe andre, og forventer ikke å få noe igjen.
Jeg har vært dårlig til å ta imot hjelp fra andre. Jeg jobber med det, men det sitter veldig langt i at jeg liksom MÅ gi noe tilbake.
Jepp, det er slitsomt og ikke rasjonelt, men det er nå engang sånn jeg er.
(men jeg liker å gi til andre da, og forventer slettes ikke noe tilbake der (både i form av tjenester og goder). Overhodet ikke. Det er bare den ta imot-biten som er litt vanskelig synes jeg)
Jeg tjenestebalanserer ikke, men ser et poeng i en viss balanse.
Jeg hjelper de som spør om hjelp og har stillt opp mye for mange. Likevel kjenner jeg litt på at om dette kun går en vei, så mister man litt piffen til å hjelpe til.
Enn så lenge er det lite vi trenger hjelp til, så sånn sett er det ikke noe tema, men det bør gå begge veier.
Jeg føler også det må være en viss balanse i vennskapsforhold. Vi har aldri sagt nei til å hjelpe til om noen spør. Helten strekker seg faktisk litt for langt, så langt at det hender det går ut over hjemmelivet og meg. Særlig for svigers og søsteren sin. Jeg har dog opplevd at svigers sa nei til å sitte barnevakt på kveldstid, fordi de heller ville ha dem på dagtid og finne på noe med dem. Det var nemlig mye kjekkere. :himle: At vi trengte litt tid alene spilte ingen rolle. Nå snakker jeg ikke om en bestemt gang, men generelt. De sa klart fra at de aldri ønsket å være barnevakt på kvelden. Mine foreldre stiller derimot alltid opp. De sier aldri nei, og det er nesten litt feil andre veien igjen.
Jeg føler vi er i ganske god balanse med vennene våre, med et par unntak. Jeg har en venninde som jeg føler snylter på meg. Jeg gjør henne tjenester og hjelper henne, helten har også hjulpet henne enormt mye. I retur låner hun penger og betaler aldri tilbake. Det er ikke store beløpene hver gang, men det baller jo på seg. Sånn som at vi betaler sammen, og så kommer hun med for lite penger når hun skal gjøre opp for seg. Og dumme meg sier jo ingenting heller. :himle: I tillegg bruker hun meg som klagemur, det er virkelig enveiskjøring. Sånt sliter meg ut, så det har ført til at jeg holder meg unna henne og vegrer meg for å ta kontakt. Hun ringer bare når hun trenger noe.
Vi har også et annet vennepar som vi har hjulpet masse. Under oppussing bodde de omtrent her, jeg laget så å si all maten til dem og passet barna deres. Mange andre ting også, og de bare tok og tok. Ga aldri noe tilbake. Det føles litt leit, og jeg skjønner ikke helt hvordan de klarer å gjøre sånt. Men så liker jeg dem jo veldig godt også.
Jeg kan aldri aldri komme i balanse med mine foreldre i forhold til tjenester og hjelp, men det å gi det videre til mine egne barn klarer jeg i fullt monn.
Jeg syns det går greit å ta i mot hjelp, selv om jeg ikke kan yte gjengjeld der og da, som oftest går det seg til i det lange løp. Men mannen har en snyltekompis, som jeg ikke er særlig fristet til å hjelpe med noe som helst. Der er det ikke evne og anledning som stopper ham fra å gjøre gjengjeld, men gjerrighet og latskap.
Jeg ser det ikke som et mål å "tjenestebalansere" nei og regner med at den hjelpen jeg gir andre veier opp for den hjelpen andre gir meg, selv om det ikke er de samme andre. Akkurat nå har vi flyttet og pusset opp og fått masse hjelp. Det tar jeg i mot uten problemer. Hjelpen er tilbudt frivillig og vi har gitt sterkt uttrykk for hvor takknemmelige vi er.
Det eneste stedet jeg har et lite ønske om balanse er barnepass for og av venner. Vi utveksler barnevakt med noen venner og der føler jeg at vi må ha hatt deres barn her før vi spør om våre kan være der. Jeg har sluttet å tilby meg å ha barnene til en venninne her, fordi hun aldri tilbød igjen og da følte jeg meg litt "tatt for gitt".
Tja, vi bytter ofte tjenester med andre når det gjelder store ting. Mannen min er ganske hendig og fikser mye for andre. Da er terskelen lav for å spørre om tjenester tilbake en annen gang. Men det er på ingen måte noe regnskap over tjenester i det.
Hvis noen spør meg om hjelp så tenker jeg aldri på om det er noe å få tilbake for meg. Det er en helt absurd tanke. Hvis man kan hjelpe, så hjelper man betingelsesløst. Det syns jeg er en selvfølge.
Foreldrene mine gjør selvsagt meg MANGE flere tjenester enn jeg gjør dem. Så mye som de stiller opp for oss så er det umulig å noen gang komme i balanse på den fronten. Det er en av de tingene jeg ikke har dårlig samvittighet for. Vi lever nok litt etter samme prinsipp som Kannes far.
Jeg ser vel for meg at de som synes det er lavmåls å tjenestebalansere allerede har en OK balanse (som de selv føler er OK) i sine vennskapsforhold. Jeg skal være dønn ærlig å innrømme at jeg hadde blitt nokså lei dersom jeg alltid og ofte stilte opp for noen som selv aldri løftet en finger for meg, selv når jeg ba om det. Da kan det være at jeg hadde begynt å si nei etterhvert. Er det bare meg her på FP som er så "lavmåls", eller er dere yt etter evne og motta etter behov-engler hele gjengen?
Når det er sagt har jeg aldri vært i en sånn situasjon.
Jeg skulle ønske at jeg ikke gjorde det, men jeg gjør det vel litt. Den dagen vi skulle flytte satt svigers hjemme hos seg og ventet på at mannen min skulle komme og hjelpe dem med å bære noe før de kunne komme. :snill: Søsteren til mannen har vel aldri hjulpet oss med noe som helst, hun er alltid fraværende når litt store ting skjer, det er for så vidt helt greit, jeg må bare småflire litt for meg selv når hun da skal tromme i sammen til dugnad for å fikse på sitt hus.
Ellers har vi stort sett vært på mottakerfronten de siste 2 årene. For et par uker siden hjalp vi noen andre med å flytte, ikke mye, bare litt sånn etter ungene hadde lagt seg, men sånn at de fikk med seg senga inn i det nye huset for natten. Jeg kjente at det gjorde godt. Det er sånn jeg liker det. De hadde ikke spurt om hjelp, vi visste ikke om vi hadde overskudd, plutselig ordnet det seg med barnevakt etc og så var de glade (og utslitte) og vi var fornøyde, en kveld uten unger. :D
Jeg er fullstendig enig med deg. : også lavmåls: Det er antageligvis fordi jeg har opplevd skjevhet i balansen. Og jeg går ganske langt i å yte etter evne, og ber sjelden om hjelp tilbake, altså.
Jeg er enig med deg jeg. Jeg er veldig flink med IT og har jobbet med det i mange år, god til å mekke bil, kan mye elektronikk og er lege.
Det vil si at til tider så har jeg virkelig fått stille opp for folk. Det som er typisk er jo det at nære venner ikke spør meg så mye, mens relativt fjerne bekjente (og jeg har en enorm bekjentskapskrets) godt kan ringe meg en lørdag morgen for å spørre om hjelp til ditt og datt. Og i perioder har det vært for mye, så jeg har sagt nei mer og mer jeg.
Ja, er ikke det der rart? Helten er også IT-guru (jobber med det), og du aner ikke hvor mange som ber om tjenester fra ham - folk han knapt har snakket med og sånn. Men han sier alltid ja. :himle:
Sånn har det vært for mannen min også. Han er veldig flink til å reparere musikkutstyr, TV'er, stereoanlegg og hva har du. Tideligere hadde han vanskelig for å si nei, men endte opp med å bruke så mye tid på andres gamle dritt (pardon my french) at han måtte begynne å si nei. Det toppet seg da en perifer bekjent av faren hans kom med tre ødelagte julelysestaker med elektrisk feil. Da bestemte han seg for å si nei til alle perifere bekjente samt til mennesker han egentlig ikke likte. :humre:
De eneste han sliter med å si nei til nå er fortvilte rockere med ødelagte gitarer eller forsterkere. :rolleyes:
Jeg tenker aldri regnskap på denne måten. Vi hjelper til med barnepass, stiller opp på flytting osv. Og vi har mange som gir tilbake også.
Det er en annen ting jeg har stusset litt på, og det gjelder hjelp som krever en profesjon av noe slag. Mannen min er veldig flink med data og har utdannelse på det feltet. Han blir stadig vekk "kalt ut" til venner (og noen ganger deres foreldre) for å hjelpe til med datatrøbbel. Noen ganger kan slike ting ta en god kveld, med reinnstallasjon, oppkoblinger og telefoner til ymse internettleverandører. Men "data er jo så gøy", selv om han jobber med det hele dagen også. Det er inntrykket alle har, og det er selvsagt et interessant yrke, men fortsatt ser mange på det som om man jobber med en hobby hele dagen. Men mannen blir selvsagt også lei og sliten etter lange arbeidsdager, og pc er ikke alltid det han har mest lyst å bruke fritiden på.
Det vi derfor har stusset på er at de samme vennene aldri orker å yte noe når vi trenger hjelp tilbake. Mange av de er håndverkere, og det er ikke snakk om at de skal pusse opp et bad eller noe, det ville vi selvsagt aldri forventet. Vi trengte å sette inn en ny kjøkkenkran, men ingen gadd for det er det siste de vil sette igang med etter en arbeidsdag. Rørleggerarbeide er jo en skikkelig jobb, som man får lov å bli sliten av;)
Og skulle noen kunne komme betaler vi selvsagt for hjelpen fra dem, men det skjer aldri ved PC hjelp. Rart med det:)
Nuvel, vi fikk innstallert ny kran etter å ha ventet på en rørlegger vi bestillte. Var bare uten vann på kjøkkenet i tre uker.
Akkurat når det gjelder IT er jeg også overrasket over hvor mange fjerne bekjentskaper som kan finne på å ringe for å få hjelp. Lurer litt på om terskelen for å spørre om hjelp på dette området er lavere enn på mange andre områder.
Det er jeg helt sikker på altså, for de gangene folk spør om hjelp til bil eller til legeting så ber de som oftest pent og om unnskyldning for at de plager meg og alt sånn.
Når det gjelder dataproblemer så er holdningen mer sånn: "Så heldig du er! Jeg har et flunkende superinteressant ruter-problem du blir glad for å løse, for du elsker jo å "holde på med data" uansett tid på døgnet." Og jo fjernere bekjentskap jo mer overbevist er de om at de gjør meg en tjeneste nærmest.
Skulle gjerne ha gjort det, men vi har ikke valgt de beste yrkene for det, en vernepleier og en sykepleier.... Sykepleieren skal bedrive sårstell på pappa min fot i jula fordi legekontoret er stengt.
Men vi har passet barna til tanta mi mye, så nå når vi kjøpte oss hus kom det oss veldig tilgode, for da kom hennes elektriker mann og jobba 4 timer gratis i huset.
Jeg lever vel etter "pay it forward" her. Jeg gjør ikke tjenester for folk fordi jeg forventer noe i retur, men fordi jeg ønsker å hjelpe. Jeg håper jo mine venner hjelper meg når jeg trenger det, men ikke fordi de skylder meg det, men fordi de ønsker å hjelpe meg.
Mannen og hans kamerater er nok litt på den andre siden. "Nå hjalp jeg ham å flytte/male etc. i fjor, så da får han hjelpe meg å flytte/male etc. i år" Eller: "han hadde aldri hjulpet meg så da vil ikke jeg hjelpe ham" :rolleyes: Jeg prøver å si at tenk hvis det at du hjelper en gjør at han får lyst til å hjelpe en annen osv, da vil verden bli et litt bedre sted, men jeg vet ikke om det går inn....
Det er jeg også helt enig i. Selvsagt hjelper jeg fordi jeg har lyst til å hjelpe, og aldri med baktanke om at jeg en dag skal få en gjentjeneste. Slik jeg ser det er det ikke det det handler om, men om å ha en slags langsiktig balanse i en relasjon. Det handler om å unngå å føle seg utnyttet, kanskje. Da hadde i hvert fall min lyst til å hjelpe forsvunnet.
Nei, jeg skjønner godt at når det blir en åpenbar ubalanse som går mer på "lyst"/at man gidder enn på evne, så blir det på et tidspunkt nok.
:knegg: Jeg ser på det å fikse et routerproblem som det nærmeste man kommer helvede på jord, så det kunne ikke falle meg inn å tro at noen syns det er morro...
Egentlig så liker jeg veldig godt sånn som svigerfamilien min har det: De er utrolig hjelpsomme, og har også veldig lav terksel for å spørre om hjelp. Fjerne slektninger har med seg flyttelass Norge på langs "når de likevel skal ut og kjøre med bilen", man byttelåner utstyr, osv. Det er liten grad av "betaling" for disse tingene, i form av tydelige gjentjenester og vinflasker og den slags. Men alle tjener jo på det, sånn i det lange løp. Verden hadde vært et bra sted om flere hadde vært som mine svigers. :nemlig:
Fører ikke akkurat "regnskap" på dette området nei. Jeg stiller opp når det lar seg gjøre, men har vel kanskje ikke vært den som har ropt om hjelp før det har blitt krise.. Og det blir dumt, og det går bare ut over meg selv. Lært og erfart.
Ja, jeg kjenner meg utrolig godt igjen. Jeg jobber også med IT og det er utrolig hvor mange som kontakter meg. Jeg har blitt flink til å si nei, men jeg har lagt merke til at det ikke regnes som en "jobb" når jeg har fikset problemet. Ikke det at jeg skal ha betalt, men greit om de hadde vært takknemlige ihvertfall. Noen er selvfølgelig takknemlige og de hjelper jeg gjerne.
Åh! Så deilig å få ut litt gruff om det, det irriterer meg innimellom.
Jeg tenker ikke over at det skal være i balanse, akkurat. Jeg gjør det jeg orker i forhold til de jeg er glad - eller andre jeg synes jeg kan gjøre en innsats for. Så vet jeg at jeg får det igjen en gang jeg trenger det, men kanskje av noen andre.
Føler jeg at noen har stått veldig på og gjort meg mange tjenester og jeg føler det blir skeivt, sørger jeg for en liten oppmerksomhet til dem.
Ja, til en viss grad.
Jeg liker å kjenne at jeg er på pluss-siden, og er lite glad i å føle at jeg skylder noen en tjeneste.
Når det er sagt: når jeg spanderer en runde, eller stiller opp på flytteprosjekt eller andre typer huslige dugnadsprosjekter, har jeg en forventning om at jeg skal få liknende innsats tilbake i en tenkt situasjon.
Får jeg ikke det der dette burde være naturlig, vokser det frem en følelse av at denne personen ikke er så generøs som jeg helst skulle ville, og vips - plutselig er ikke jeg så generøs som mottaker helst skulle ønske jeg var.
Safran: Egentlig ikke, de første tingene jeg nevner går på de tingene vi kan hjelpe til med uten å måtte ha en profesjon i ryggen, der tror jeg vennetjenester går ganske likt begge veier, uten at jeg holder nøyaktig regnskap på det.
Men når det kommer til den andre delen, som krever en profesjon som rørlegger, elektriker eller snekker, har vi aldri opplevd at noen kan hjelpe oss, mens mannen har hjulpet nesten alle av de som sier nei tilbake med pc. Sågar foreldrene deres. Og det kan virke som bakgrunnen er at "data er jo så gøy".
Sånn generellt er det bare det som irriterer meg, vennene våre er ellers helt topp, så jeg ser ingen grunn til å droppe de pga av dette, men vi har nok begynt å ikke si ja til alt når det gjelder pc lenger.
Kjære dere som jobber med IT (jeg gjør det selv) eller har en mann som jobber med IT (jeg har det selv) la meg anbefale en flott t-skjorte fra thinkgeek som julegave. :værsågod:
Nei, vi gjør ikke det. Om jeg har tid/mulighet til å gjøre folk en tjeneste, så gjør jeg det uten tanke om å få noe igjen. Trenger jeg hjelp spør jeg, og jeg er så naiv at jeg tror folk sier ja/nei uavhengig av hvilken hjelp jeg har gitt dem tidligere.
Hm, jeg må være en av de få "datamennene" i verden som ikke blir bedt om fikse datamaskiner, men så er jeg flink til å bruke unnskyldningen om at jeg ikke kan så mye om maskiner for jeg jobber mest vitenskapelig. Og etter at jeg fikk meg Mac er jeg selvsagt blitt helt hjelpesløs på PC-er. :jupp:
Ok, det hjelper nok at de fleste i omgangskretsen enten er eller har partner som er siv.ing., og at det meste av familie befinner seg mange mil unna.
Det er da vel fort å fikse seg en skjorte med egnet tekst? "No, I will not fix you." (Eller i Esmes tilfelle: "No, I will not fix you or your computer."
Jeg fører ikke regnskap og stiller mer enn gjerne opp for venner og familie uten å forvente noe tilbake, men hadde jeg hatt behov for noe tilbake, hadde jeg håpet på å få litt hjelp og støtte tilbake. Nå har det seg slik at jeg foretrekker å ordne opp på egenhånd, så jeg spør sjelden til aldri andre om tjenster.
Jeg føler at vi alltid skylder bort tjenester, både fordi vi ikke har bil og fordi vi trenger barnevakt i blant. De som hjelper oss ber sjelden om noen gjentjeneste, bortsett fra huseieren som ber oss gå tur med hunden kanskje en gang i måneden.
Jeg skjønner hva du mener. Det er nok forholdsvis balanse ute og går i mitt liv ellers tror jeg at jeg ville ha reagert jeg også. Jeg holder ikke regnskap med vennetjenester, men jeg tror helt klart at hvis jeg hadde stilt opp mye for noen i en periode og så ba dem om hjelp og fikk nei, så ville jeg ha reagert litt på det.
Det tror jeg de fleste ville. Etter en stund risikerer en jo å føle seg utnyttet. Jeg har vært der, skjønte jo etterhvert at det jo var min feil, for jeg hadde jo stadig tilbudt meg og så ble det ubalanse i forholdet. Jeg la opp til et mønster jeg ikke var komfortabel med over lang tid.
Jeg har ingen problemer med å spørre, men jeg tar også et nei. Han jeg vanligvis maser på om pc problemer begynner det å bli flaut med. Nå hjalp jeg ham i en økonomisk knipe for noen år siden, så det hjelper jo litt. Vi fniser litt av det sammen.
Jeg spør aldri "legevenner" uten at de tilbyr seg det. Jeg er glad jeg har slike venner som ikke er livredd for å hjelpe.
Ellers så syns jeg Hims tanker om at relasjoner kanskje over tid bør balansere på en eller annen måte, er interessante. Jeg tenker fortsatt på om jeg er enig. :gruble:
Jeg har nok selv erfart det him skriver og må si meg enig. Et forhold som er helt enveiskjørt, der den ene står for all kontakt, alle invitasjoner og tar initiativet til alle avtaler, vil i lengden oppleves som rimelig frustrerende og man føler seg ikke så veldig velkommen.
Ja, men da snakker vi igjen om balanse på ETT område, gjør vi ikke? Him mente kanskje at noen kanskje gir på ett område og tar på et annet? Noen er kanskje ikke så flinke på å invitere og kontakte, men stiller alltid opp når de blir spurt om hjelp. Noen har kanskje ikke kapasitet og ork til å hjelpe så mye, men er flinke til å sende hyggelige meldinger, kort og blomster og sånt. Noen er rett og slett så fine å være sammen med at man tilgir dem omtrent hvasomhelst. :p
Jeg er veldig for "pay it forward" prinsippet, og prøver å hjelpe til der jeg kan.
Etter mange år som dataguru for gud og hvermannsen, så orker jeg ikke det lengre, men det hender jeg sender gubben. :knegg:
Jeg har en kamerat/bekjent eller hva jeg skal kalle ham som jeg aldri hjelper. Han hører vi nemlig bare fra når han trenger hjelp, og absolutt aldri ellers. Det gidder jeg ikke.
Jeg hjelper gjerne til, men en slags balanse må det være. Det er noe man føler på. Nå tenker ikke jeg at den balansen skal gå på at man sitter barnevakt for hverandre like mange ganger. Heller at man har en relasjon som gjør at balansen kjennes OK.
Etter hvert så merker man jo hvem man kan spørre om tjenester, og hvem man ønsker å hjelpe. Jeg må innrømme at jeg synes det er mye enklere å bli bedt om hjelp enn å be om hjelp.
Ja, kan hende jeg misforstår. Min erfaring med enveiskontakt var vel at de tre tilfellene da jeg sluttet å styre, ble det ingen kontakt i det hele tatt og da ble det ganske klart for meg at kontaktønsket hadde ligget hos meg. Så det er mulig at jeg er litt ekstra sår på akkurat det området. Nå avsporer jeg helt her.
:knegg:
Det var da bare hyggelig, og du trenger ikke tjenestebalansere tilbake altså.
Er redd for hvordan bilen din hadde sett ut hvis jeg ikke hadde gjort det ;)
Foreldreportalen er i en flytteprosess, denne versjonen av FP er fortsatt under utvikling.
Hvis du vil svare i tråden, så kan du gjøre det her.
