Forum for diskusjoner av nyheter og artikler. Husk å lenke til aktuell artikkel i første innlegg, så meddebattantene får mulighet til å sette seg inn i temaet.
Kort oppsummert ønsker Ap å "regulere det private helsemarkedet strengere gjennom en omsetningsavgift på helseforsikringer" samt å få en "godkjenningsordning for etablering av privatfinansierte helsetjenester når slike etableringer svekker nødvendig tilgang på helsepersonell i den offentlige helsetjenesten".
La meg først bare presisere at jeg er langt over på venstresiden. Jeg er ikke interessert i at vi skal privatisere helsevesenet. Samtidig føler jeg at vi er på ville veier nå, og jeg tviler på at Ap-forslaget gjør noe med de faktiske problemene.
Et nylig eksempel fra noen jeg kjenner. Fyren følte seg dårlig på kvelden, reiste seg litt brått opp og svimte deretter av. I fallet fikk både hånden og skulderen en dult, men han trodde det gikk fint. Neste dag hadde han fått såpass vondt i spesielt hånden, at han ville ha den undersøkt. Han dro ganske tidlig ned til legevakta. Egentlig skulle han vært på jobb, men den dagen gikk det rett og slett ikke. En hel arbeidsdag gikk med til å vente på legevakta. Vente og vente og vente. Og innimellom bli undersøkt, for så å vente og vente og vente igjen. Resultat: Det var brudd i et lite bein i hånden, men det ville gro av seg selv og alt ellers var fint. Egenandelene kom opp i en tusenlapp.
Det ville sikkert kostet noe mer å gå til en privat aktør, men da hadde han neppe brukt opp en hel arbeidsdag.
Hadde fyren vært en ulykkesfugl, så hadde han kjøpt en privat helseforsikring, og dermed unngått å kaste bort en hel dag på ingenting.
Det hadde vært bedre for ham - han hadde fått unna noe jobb, slik at han ikke følte han havnet på etterskudd. Han hadde også kunnet fått seg skikkelig mat og drikke, heller enn å måtte hente seg noe fra en automat.
Det hadde vært bedre for jobben hans - de hadde fått utnyttet sin arbeidstaker, og han kunne tjent penger
Det hadde vært bedre for samfunnet - de måtte ikke betale for en hel sykedag - kanskje han hadde endt opp med å jobbe dette inn ved å jobbe litt mer på kvelden
Kan noen forklare for meg hvorfor vi ikke klarer å effektivisere for eksempel legevaktene bedre? Det hadde gjort allverdens forskjell om fyren, etter å ha gått gjennom den første silingen, hadde fått beskjed om at han kunne komme tilbake for eksempel kl. 13, og at man da ville tatt røntgen. Det ville gitt ham noen timer med jobbing. Og ikke minst ville han ikke følt at den dagen var så totalt bortkastet.
Jeg vet at mange stillinger innenfor det offentlige helsevesenet ikke blir besatt. Men er det fordi det er så mange private aktører, eller er det andre årsaker? SSB forteller at 1 av 5 (altså 20 %) av sykepleiere jobber ikke innenfor helsevesenet etter 10 år. Det er ganske mange, det.
Jeg jobber ikke innenfor helsevesenet (det er nok ganske tydelig), men hvorfor klarer man ikke å finne bedre løsninger?
Tja. Mens han satt å ventet hadde jeg snakket med Ullevål og fått hastesak på CT av en nakke. Denne nakken hadde prioritet og gikk foran han i køen.
Derfor måtte han vente. (Jeg skjønner at det ikke FAKTISK var slik altså, dette er kun et mentalt bilde).
Og er han sikker på at ikke det fantes en kantine med varmmat? Selv vårt lille sykehus har det, men du må lete litt. Det er også godt Internett og strøm. Så selv jeg fikk jobba litt mens jeg ventet mellom undersøkelse av nakke, CT og konklusjon. Og med litt dialog kunne pasienten dra på skolen etter CT mens vi ventet på svar og jeg gjøre unna diverse annet før sykehuset ringte meg med resultatet.
Her får man forresten time på legevakta, kveld og helt og legekontoret tar alt på dagtid. De har ledige ø-hjelpstimer til slikt.
Det som kan ta tid er å vente på røntgen og siden noen som kan lese bildene og gipse/sende deg hjem.
Jeg har aldri prøvd privat legevakt, kun privat lege. Og eneste forskjell fra fastlegen var at jeg betalte veldig mye mer.
Jeg tenker de heller må gjøre noe med driften og finansieringen av offentlig helsetjenester enn å tro det blir bedre av å forby private helsetjenester.
I tillegg har Norge alt for stor offentlig sektor så noe må gjøres der også.
Det er selvsagt helt greit at mer akutte tilfeller får prioritet, og det er også noe alle jeg kjenner syns er uproblematisk.
Legevakta i Oslo er ikke samlokalisert med noe sykehus. Jeg har aldri hørt at det skal finnes en kantine med varmmat der, men helt uavhengig av det, så kan man ikke forlate plassen sin. Du får beskjed om å sitte en bestemt plass, og der skal du sitte i timevis. For de har ikke et system som på noe vis indikerer når det er din tur. Bare det å kunne vite at det er ti stykker før deg (og eventuelt at det kommer tre akutte som "sniker" i køen) er uendelig mye bedre enn å ikke vite noe som helst. Men det finnes ikke incentiv til å ta tak i dette. Det er jo ikke et problem for legevakta, kun et problem for de som må vente.
Jeg snakker sjelden opp privatisering, men det er ganske opplagt at offentlige systemer lider under å ikke ha noen form for konkurranse. Med en viss konkurranse rundt det hele, så kan det jo være man hadde lagt litt innsats i å få på plass et køsystem som i det minste gav en indikasjon på når det var din tur? Kanskje til og med med en form for tidsangivelse for når du kunne bli ropt opp? For det blir jo opplagt ikke noen endring slik situasjonen er nå!
Det er jo flott. Men denne fyren kom seg altså ikke på jobb i det hele tatt. Det er (selvsagt) ikke tilrettelagt for at pasienter skal jobbe mens de venter på hjelp på Oslos hovedlegevakt. Det er ikke tilrettelagt for venting i timevis heller, egentlig, men det må man likevel gjøre.
Det Myrseth ser for seg, er å tvinge hudleger (og andre) til å jobbe i det offentlige. Hvorfor undersøker man ikke hvorfor hudleger heller vil jobbe i det private? Hva er det det private tilbyr, som ikke tilbys i det offentlige? Finnes det faktisk hudlegestillinger der hvor hudlegene vil jobbe?
Dette tror jeg er riktig. Helsepersonellmangel løses ikke ved å tilby dårligere arbeidsforhold. Men det er i realiteten det Myrseth foreslår. De som helst vil jobbe privat (sannsynligvis fordi det er bedre betingelser der) skal likevel tvinges inn i det offentlige. Hva med at det offentlige sørger for å være en god arbeidsgiver?
Min erfaring, etter å selv ha vært innlagt på sykehus og også hatt familiemedlemmer innlagt, er at de ansatte er supre, de. Flotte folk! Men mye kunne vært effektivisert, og ikke minst kunne man vært flinkere til å ta vare på de ansatte. Støttefunksjoner rundt viktige helsespesialister burde justeres opp, slik at spesialistene blir mer effektive.
Her jeg bor har de en form for timebestilling på legevakta. Du får en time du skal møte opp på, også kan det så klart hende det er litt forsinka om det er akutte tilfeller. Men ganske ofte er et ikke forsinka, og det fungerer helt fint.
Jeg synes jo prinsipielt at det er spesielt at helsepersonell skal ha plikttjeneste på livstid på offentlig grunn. Jeg har en siv.ing.-grad sponset av Lånekassen på akkurat samme måte, men det er jo ingen som legger seg opp i hvor jeg jobber.
Langt de fleste av sykepleiere som slutter i jobben, gjør det ikke fordi de starter i privat helse. Man må selvsagt legge til rette for at folk vil jobbe der det trengs, ikke hindre dem i å jobbe der de vil.
Enig med CD. Den situasjonen vi har nå med at det er svensk helsevesen som kjøper opp kapasiteten i privat norsk helsevesen fordi Norge skal ha alt offentlig er intet mindre en koko. Når vi ikke fikser alt i det offentlig er det loko å ikke kjøpe tjenestene privat for å komplementere.
Ved mistanke om brudd ville vel fastlegen sendt ham til legevakten? En fastlege har ikke mulighet til å vurdere brudd? :vetikke:
Min erfaring med legevakten er god, og jeg har zero problem med å forstå at man prioriterer mht hva som er mer elle mindre akutt. Sånn totalt sett har jeg masse erfaring med norsk helsevesen, og det er 99% positivt (fremdeles bitter fordi jeg måtte vente ett år på ny operasjon da de fant ut jeg ikke kunne fjerne mandlene. :knegg: ).
Synes fremdeles det er samfunnsøkonomisk riktig å kjøpe private tjenester fremfor å la folk stå på venteliste (med tilhørende sykemelding) for inngrep man kan få ordnet privat på vesentlig kortere tid.
Utover poengene til Lille Meg her, så bommer Ap ganske grovt når de tror folk flest kjøper seg egen helseforsikring. Markedet for behandlingsforsikringer for private er svært lite. De aller fleste behandlingsforsikringer som eksisterer er kjøpt av bedrifter på vegne av sine ansatte. Dette gjør bedriftene av to grunner, den ene er for å være attraktive arbeidsgivere (spesielt vanlig blant bedrifter som konkurrerer om topp kompetanse). Andre årsaken er å få ansatte kjapt tilbake i jobb om noe skulle skje. Det er bedre økonomi både for den ansatte, bedriften og samfunnet at ellers friske arbeidstakere raskt får hjelp til utredning og behandling av skader som ellers ville ført til sykemeldinger, ofte av det langvarige slaget.
Skulle seriøst ønske politikere faktisk gjorde litt research før de hiver ut av seg dårlige forslag som i beste fall er plaster på et sår, i stedet for å lete etter den faktiske rotårsaken. Hvis de intervjuer en del ansatte på f.eks. St.Olavs er jeg sikker på at finner ganske mange andre, bedre tiltak for å sikre seg at ansatte ikke rømmer til det private enn å fjerne mulighetene og dermed tvinge mennesker til å jobbe under forhold som er lite optimale.
Ikke her, i hvert fall. På dagtid er legevakta utelukkende for folk uten fastlege i byen og har ikke kapasitet til å ta imot noen som har fastlege. Her ville fastlegen henvist til røntgenavd på sykehuset, som ville tatt vurderinga.
Hos de som sokner til Ahus har de gjort det så elegant at alle som mistenker brudd må innom fastlege før de kan dra dit, samme om det er på dagen eller kveldstid. Reduserer sikkert andelen folk som drar dit uten grunn, men snakk om å legge merbelastning på en allerede presset fastlegeordning.
Fiks sånne ting, i stedet for å tvinge høyt utdannede mennesker til å jobbe i et offentlig helsevesen fordi det ikke finnes andre, tilsvarende alternativer. :gaah:
Denne påstanden har jeg to kommentarer til. For det første: Å dra til fastlegen når man mistenker brudd, har svært liten hensikt. Det finnes helt sikkert tilfeller hvor legen kan forsikre deg om at det absolutt ikke er noe brudd, men i de aller fleste tilfeller trenger man at det blir tatt røntgen (eller tilsvarende). Det medfører at man må henvises videre.
Jeg har faktisk selv dukket opp hos fastlegen med mistanke om brudd. Jeg kunne da velge om jeg ville dra til legevakta og stille meg opp i den vanlige køen, eller så kunne fastlegen henvise meg til røntgen hos en av de private aktørene som det kjøpes tjenester av. Da ville jeg få tilbud om time etter noen dager. Jeg dro til legevakta.
Dere er jo i all hovedsak rørende enig med meg. :knegg: Men hvorfor har Ap blitt så dumme? Jeg hørte på en debatt i går tidlig, og da framstod plutselig Bård Hoksrud fra FrP som den smarteste. I alle dager! Hva har skjedd?
Det med legevakt vs ikke legevakt kommer veldig ann på hvor man bor. Oppdaget jeg da vi bodde i Oslo.
Jeg ringte legevakten ettersom Storebror hadde brukt senga som trampoline, og fått et digert kutt i panna.
Men nei, det var legevakt-mat.
Jeg ante ikke en gang at det var mulig å ringe legevakt på dagtid. For her er legevakten åpen fra 16.00 - 08.00.
Hvis det er noe i det tidspunktet, som ikke er ambulanse-mat, så ringer man legevakta. (Som ligger vegg i vegg med sykehuset). Er det på dagtid, så må man innom fastlegen først. Det veksler mellom hvilken fastlege som er på vakt på dagtid, så hvis man blir hentet av ambulanse på dagtid, så må man innom fastlegen før de sender deg videre. (Så lenge det ikke er helt opplagt at det haster VELDIG)
Det er også de legene som har vakt som må dra ut, hvis noen blir funnet døde hjemme, hardt skadet på gata osv osv osv.
Så det er veldig forskjellig opplegg etter hvor man bor.
På 11 av de 11 kommunale legevaktene jeg har vært innom ihar det ikke vært mulig å få tatt røntgen. Om man venter til neste dag er det kanskje ikke sååå akutt lenger heller. Ene gangen jeg måtte sy fikk jeg som kommentar at dette egenrlig var fastlegen sitt ansvar, men siden jeg var der, så tok de det.
Men det er mine observasjoner.
Hva mente du med å skrive dette over her? Jeg har bare vært på en eneste kommunal legevakt hvor jeg kom inn med en skade som trengte røntgen, men det var nå likevel slik at det var dit jeg skulle dra. Slik er det for oss som bor i Oslo. Hvordan en kommune organiserer sin legevakttjeneste er nok opp til hver enkelt kommune.
Jeg forstod ikke kommentaren om at hvis man kan vente til neste dag, så er det ikke så akutt. Det var helt opplagt ikke spesielt akutt. Ingen bein stakk ut av kroppen noe sted. Han kunne puste og gjøre rede for seg. Og, ja, han bor i Oslo. Hva mener du han skulle gjort annerledes? Jeg forstår ikke?
Jeg leser deg som at det var uholdbart å sitte å vente så lenge på legevakten. Jeg tenker at slik er det - om du ikke kommet når skaden er ny - og du ikke bruker det, slik som jeg har blitt opplært til, det "lavest mulige nivået" for hjelp.
At man velger å vente til neste dag. og så må vente i flere timer på en legevakt, det er liksom bare slik det er. :forstår ikke problemet:
Si meg - snakker vi forbi hverandre? Jeg har aldri hørt at om man ikke kommer med én gang skaden har skjedd, så må man regne med å måtte vente ekstra lenge. Å tilbringe natten på legevakten er uansett ikke noe som anbefales, og heller ikke noe legevakten oppfordrer til, med mindre man absolutt må. Og som den lenken jeg tidligere la ut viste, så anbefaler legevakten selv at man kommer på formiddagen på hverdager. I Oslo er skadelegevakten det lavest mulige nivået, annet enn å ikke dra til lege i det hele tatt, da selvsagt.
Du ser ut til å mene "det bare er sånn det er" at man må vente en hel arbeidsdag på å få hjelp, uten at man har noen som helst formening om man får hjelp om tre minutter eller tre timer. Jeg syns ikke det er akseptabelt. Helt spesielt syns jeg det burde vært mulig å få på plass et system som viser hvor i køen man er, slik at man ikke er fullstendig bundet opp til å gjøre ingenting. Du ser ikke ut til å mene at det er nødvendig - det er bare sånn det er. Vi må nok bare være enige om å være uenige. :vetikke:
Legevakten jeg soknet til da jeg var barn hadde timesystem. Da ventet man hjemme, og kanskje en halvtime på selve legevakten. Legevakten jeg sokner til nå mente at det ikke var mulig å gjennomføre.
Men er dette mer et Oslo problem enn et helseforetaksorganiseringproblem?
Her får man time på legevakta, all røntgen foregår på sykehuset (der legevakta også ligger) og på dagtid på hverdager er det legekontoret som tar unna alt.
Noe venting blir det selvfølgelig, særlig på dagtid når akutte ting skal flettes inn i en dag som allerede er planlagt. Men jeg skjønner ikke helt hvordan kan unngåes uansett om det er privat eller offentlig? En legevakt må jo prioritere etter behov, ikke etter plass i køen.
Bare så det er sagt, så må man ofte vente lenge på Volvat også. Og det prioriteres der også. Sist på Volvat ventet jeg i fire timer. Det var en fredag på tidlig ettermiddag.
Jeg opplever at vi ikke tar tak i hovedproblemet. Jeg har to bekjente. Begge trengte psykologhjelp i november etter akutte hendelser. Vennen min er ansatt i Equinor og fikk hjelp etter få dager pga helseforsikring mens venninnen min er ansatt i det offentlige og venter fremdeles. Det venninnen min ble utsatt for var mye mer traumatisk enn det vennen min ble utsatt for. Hvordan er dette greit? Helseforsikringer lager to køer istedenfor en - hvor det ikke er alvorlighetsgrad, men hvor du er ansatt som teller. Finner ikke dere andre det problematisk?
Der jeg hører til er legevakten bare åpen etter kl 16, men det finnes noe som heter Skade poliklinikk og det er de som håndterer røntgen og ortopediske skader. Tidligere lå de vegg i vegg, men nå har legevakten flyttet til et annet bygg. Man blir henvist til Skaden av fastlegen.
Men problemet gjelder jo like mye innenfor fysisk helse. Hvis en med helseforsikring må vente i to uker og en uten må vente i et år - hvordan er det greit?
Vi har et system hvor man blir tatt inn etter alvorlighetsgrad. Er det mer hast eller mer alvorlig går du foran en som ikke har en så alvorlig skade. Så kan man jo si at «ja, men jeg trenger bare litt hjelp jeg - så kan jeg gå tilbake på jobb!» men da utfordrer man det prinsippet. Vil man det - egentlig? Den dagen du eller noen av dine nærmeste feiler noe alvorlig - så må du vente lenger fordi en utålmodig en må få komme foran så han kan komme tilbake til jobben sin? Da synes man fremdeles at det er ok? For det er jo prisen.
Spesialister som jobber privat gjør vel ikke nødvendigvis bare det. Volvat-leger osv og de andre i spesialistpraksis gjør ikke «bare» det her omkring. De jobber på sykehuset også. Det de gjør i den private praksisen sin er samlebåndsmedisin som er enkelt og lønnsomt. Var hos en for en stund siden som var helt ærlig på at hen kunne gjort hele prosedyren, men da måtte hen ha investert i «z» og «y». Så det hadde jo ikke vært like lønnsomt, da. Å sitte med alt det utstyret og ansette spesialsykepleier. Da heller gjøre samlebåndsmedisin og skrive refusjonskrav på spesialistsats. (Hen sa ikke den siste setningen. Det var min tolkning av det foregående hen faktisk sa).
Det betyr at det offentlige helsevesenet ikke får beholde inntektene av de relativt enkle oppgavene, men får en større forekomst av oppgaver som er dyre, kompliserte og sammensatte. (Og de sammensatte er også dyre). F.eks. eldre pasienter med flere ulike lidelser og sammensatte medisiner som skal hensyntas, de blir ikke lønnsomme. Kronikere blir ikke lønnsomme. Mye mas med dem. Så da blir den økonomiske «belastningen» eller hva man skal si større på fellesskapets helsevesen. Men arbeidsbelastningen blir også større. Når de enklere oppgavene blir borte og de kompliserte blir igjen vil arbeidsdagen bli tyngre. Samme med innleide vikarer. De er jo helt åpne på at det er deilig å være vikar fordi de ikke føler noe ansvar. De går bare hjem, de. Er ikke deres problem hvordan det blir på mandag. Siden de heller ikke var på jobb forrige uke, kjenner de ikke pasientene og de som er fast må fortelle dem alt eller gjøre ting for dem. Da blir belastningen ved mye vikarer større for dem som er faste. Eller omvendt; hadde flere jobbet fulltid, flere vært fast ansatt ville flere kjent prosedyrene og oppgavene og flere ville tatt ansvar for helheten. Da blir belastningen på den enkelte mindre.
I tillegg til det kommer at de private i liten grad (er mitt inntrykk) bidrar i fellesskapsoppgavene med å utdanne nye fagfolk (helsefaglærlinger, ambulanselærlinger, helsepersonell i praksis under opplæring - i grunnutdanning og spesialistløp) og jeg har et inntrykk av at de private i liten grad bidrar i forskningsprosjekter og annet. De jeg vet om er utelukkende knyttet til offentlige sykehus, ihvertfall.
Når en spesialist jobber privat er de også mye mindre tilgjengelige for pasienter som har behov for spesialist. Sist jeg var på legevakta, ringte legen opp på sykehuset og fikk først prate med spesialisten og deretter ble vi sendt opp dit. Dvs. først fikk hen bistand da vi satt der, noe legen vil ha glede av neste gang hen får tilsvarende pasient, og vi fikk tilgang på spesialist. En jordmor på en fødeavdeling er tilgjengelig for flere fødende, og er i tillegg tilgjengelig for folk som ringer for bistand og kan ta akutte ting som blir sendt til avdelingen (f.eks. sen abort). Det vil ikke en privatansatt jordmor være tilgjengelig for. Da er det noen som har booket jordmora på forhånd til sitt eget bruk.
I en situasjon hvor det ikke er nok fagfolk gir det samfunnsmessig mening å lage drivere som gjør at helsepersonell er tilgjengelig der det er behov for det, og at «behov» defineres etter medisinske behov og ikke hva den enkelte føler for. Og så kan det være litt kjipt når man synes man kaster bort tiden fordi «jeg skal bare». Men den dagen en nærstående er alvorlig syk så var det kanskje litt greit likevel.
De fleste er enige i om at vårt offentlige helsevesen kommer til kort på mange områder. Spørsmålet er hva som kan gjøre det bedre. Problemet er at venninne A ikke får hjelp, ikke at venninne B FÅR det.
Hvorfor klarer vi ikke å få nok kapasitet blant offentlige psykologer? Kan vi tvinge folk til å jobbe bestemte steder? Vil det bedre køene hvis man nekter å utnytte den private kapasiteten? Hvorfor kjøper ikke det offentlige privat kapasitet i stedet for å ha evig lange ventelister? (Jeg kan love deg at de hadde fått langt mer ut av hver krone enn å bygge nye sykehus.)
Jeg har ikke sagt det er greit.
Nå er jo ikke jeg fan av dagens regjerings for det eneste de gjør er å kutte og forby. Samtidig som de dreper norsk næringsliv. Jeg tror aldri helsevesenet vil overleve uten private tilbud. Det er et ko en grunn til at mange bedrifter har eller har tilbud om helseforsikring.
Jeg tenker at vi i Norge i dag er vant til å bruke ganske mye helsehjelp på helt prosaiske ting som vi burde kunne vente ut og/eller ordne selv. For å være litt brutalt ærlig, og til dels sparke meg selv på leggen.
Det er også betydelige ressurser som går med til konsekvensene av livsstilspåførte plager (hva enten det er overvekt, mangel på fysisk aktivitet, røyking, risikosport og hvahardu. Ta gjerne med trampoliner, håndball og el-sparkesykler. :knegg: ) Har du vrikket foten kunne man ventet det ut med beinet på en krakk. Men man går på legevakta og får røntgen for sikkerhets skyld. Må jo si at vi bruker enormt med ressurser på svangerskapsoppfølging. Er det virkelig nødvendig for alle? Kunne man gjort det som skoletannlegen gjør - flertallet trenger ikke komme så ofte, de som er i risiko kommer oftere? Kan vi jobbe smartere? Kan man gå rett på apoteket for noen ting, og farmasøyten ordne det? Kan helsesekretæren ta flere avgjørelser? Kan sykepleieren? Hva med helsepersonell som bruker utdannelsen og tiden sin på å sprøyte plastikk inn i ansikter?
Bare noe jeg har tenkt på. Er ganske bekymret for hvordan det går framover med flere eldre og pleietrengende. Når 1/5 av befolkningen allerede i dag jobber med helse og omsorg er det ikke realistisk at vi kan opprettholde dagens tilbud med en sterkt økende brukergruppe. Vi trenger å se på hvordan det skal la seg gjøre. Tror det kan komme til å koste - noe annet enn bare penger.
Hvis man VET at man har vrikket foten og det ikke er brudd, venter man vel? Men det vet man jo ikke nødvendigvis.
Jeg synes argumentet om at leger skal ha pliktjobb i det offentlige er rar. Skal vi ha frislipp av private skoler og barnehager også, slik at ikke lærere og barne- og ungdomsarbeidere tvinges til å jobbe offentlig?
De kjøper jo private tjenester, f.eks. røntgen. Men der blir de som kommer med offentlig henvisning satt langt ned på ventelisten, selv om det er mulig å få time på dagen dersom man betaler selv. Så jeg tror ikke problemet blir løst ved å kjøpe flere private tjenester, jeg tror det bare blir enda litt dyrere å kjøpe seg forbi.
Angående mitt eksempel om venting på legevakt i Oslo (som har tatt alt for mye plass i denne tråden - beklager!), så var poenget at systemet ikke fungerer. Det er greit å vente, men det er ikke greit å vente uten å kunne gjøre noe som helst annet mens man venter. En opplagt ting er å få på plass et fungerende køsystem også etter at du har blitt silt til rett del av legevakta. Dagens system fungerer utmerket for legevakta, men ganske dårlig for pasientene. Men blir ikke legevakten utfordret på dette, så blir det jo akkurat som annemede skrev "det er liksom bare slik det er".
Hvordan har vi havnet der, da? At private aktører tjener penger på å bygge opp et system på siden av det offentlige, hvor de likevel henter store deler av inntektene sine fra det offentlige? Hvorfor klarer ikke det offentlige å ha samme tilbud? I store byer som Oslo burde det jo vært mulig å ha en offentlig røntgenklinikk ala det Evidia (tidligere Aleris Røntgen) har, men det har man altså ikke. Hvorfor ikke? Det er jo et valg som en eller annen gang ble tatt?
Private aktører er i mye større grad enn offentlige aktører interessert i å se etter måter å effektivisere på og måter å spare penger på. For meg (som utenforstående) virker det som om det kun er når man får trusler om mindre budsjetter, at det offentlige ser på pengebruken. Da er det litt for seint å snu de steinene som kunne gitt effektivisering uten tap av kapasitet og ansatte.
En gang hadde vi en konsulent inne på min jobb. Konsulentens oppgave var å se om det fantes ting vi kunne gjøre på en lurere måte eller mer effektivt. For eksempel fjerne oppgaver som vi gjorde "fordi noen hadde sagt det". Det var ekstremt nyttig, og vi fikk gjort mange gode forbedringer. Men det er klart - det kostet! Det kostet å ha en konsulent inne hos oss i lang tid (var det opp mot et år, mon tro?), og det kostet både arbeidskraft for å utføre endringene samt nedsatt effektivitet mens det pågikk. Men i det lange løp var det lurt og riktig. Jeg tror svært mange offentlige systemer hadde hatt godt av en slik grundig gjennomgang nå og da.
Dette tror jeg du har helt rett i. Sykefraværet innenfor helse- og sosialtjenester er over 10 %. I tillegg er det ganske mange stillinger som ikke er besatt, noe som gjør belastningen større.
Problemstillingen er vel at det er utdannet nok fagfolk, men at mange av dem ikke ønsker å arbeide i det offentlige? Som tidligere nevnt jobber 1 av 5 sykepleiere ikke innenfor helsetjenesten i det hele tatt, ti år etter at de var ferdig utdannet. Hvordan kan man noen av disse 20 % til å komme tilbake?
Jeg tror det må jobbes mye mer langsiktig. Å nekte private aktører å starte opp i "pressområder" framstår for meg som panikkartet, og ikke en måtte å ta tak i det faktiske problemet, på.
Dette med venting gjelder jo ikke bare legevakten. Sønnen min ble operert planlagt for to år siden, og da måtte vi sette av en hel dag til å bare henge på sykehuset og vente til at ortoped, fysioterapeut og anestesilege hadde tid til å snakke med oss innimellom alt det andre de hadde gjort. Vi måtte være der fra 09 - 16, og ingen kunne fortelle oss når vi ble ferdige. Jeg måtte jo da bruke en hel arbeidsdag på dette, fordi jeg ikke kan ha hjemmekontor i jobben min.
I forbindelse med kreftsykdom har jeg ventet helt ufattelig mye. For eksempel; før jeg skulle ha stamcellehøsting måtte jeg ha innlagt et venekateter. De måtte gjøres noen dager før. Da måtte jeg faste fra midnatt, og komme på sykehuset klokka 7, og så bare vente til de kanskje hadde tid. Om klokka ble 17 og de ikke hadde hatt tid, ble jeg sendt hjem og måtte gjenta dagen etter. På tredje dagen fikk jeg lagt inn kateteret. Og sånn var det med mange andre prosedyrer også.
Om man sokner til Ahus må man først innom legevakt (som jeg ikke vet hvor er) eller fastlege, og så blir man sendt videre til akuttmottaket. Der må man også vente, sist jeg var der var det folk som hadde sittet 5-6 timer og ventet, etter å ha sittet mange timer på legevakten først. Og det var kun for å få se lege, man må vente på å sendes videre til en avdeling etterpå, dersom man skal legges inn.
Det norske helsevesenet er basert på at det er kun helsevesenets tid som betyr noe. Og sånn er det bare. Det er ikke det at de ikke klarer å holde tiden (som hadde vært forståelig), det blir bare ikke satt opp tider. Folk skal henge rundt og vente.
Nettopp. Det burde vært mulig å håndtere pasienters venting på en bedre måte, for eksempel ved å planlegge når man tidligst kommer til å kunne ta pasienten inn.
Veldig mye kan bli bedre med forholdsvis enkle midler, men det krever at man
oppdager at det er noe som skal endres og deretter ser verdien av at det endres
setter av nødvendige ressurser (personell, penger, tid)
Et eksempel: Jeg hører stadig vekk at ressurser kastes bort på at pasienter ikke kommer til oppsatt tid. Her er to forslag på hva man kan gjøre:
Send ut varsel på SMS i forkant, og sett av nok tid til at man kan avlyse! Jeg får påminnings-SMS om timer hos min fastlege hvor tidsfristen for å avbestille nettopp har gått ut. :snill: Og så får jeg påminnings-SMS fra klinikken til min (private) kiropraktor, som gir meg nok tid til å avlyse om det skulle være nødvendig.
Få bedre system for å tette hull som oppstår i kalenderen på grunn av at pasienter ikke møter opp. For eksempel ved å ha en veldig-kort-varsel-liste hvor folk kan sette seg opp og akseptere å vente hele dagen på sykehuset/klinikken i tilfelle en pasient ikke dukker opp. Det har vært situasjoner hvor jeg gladelig hadde ventet en hel dag på sykehus/klinikk, over å måtte vente et helt år på å få hjelp!
Bare for å ta tak i sidediskusjonen: Noen sykehus evner å ta hensyn til pasienten. Sykehuset Telemark er helt grusomt dårlig. Rotete og utstrukturert og fullstendig uten hensyn til pasienten. Da jeg skulle ha en operasjon ba jeg om å få den i Tønsberg i stedet. Der gikk alt på skinner. Jeg kom inn til blodprøver, anestesisamtale etc. et par dager før. Da var jeg innom fire forskjellige "stasjoner" for å kalle det det, med maks fem minutter venting hvert sted. Selv med kjøring til og fra brukte jeg ikke mer enn tre timer. Så noen offentlige greier å ha et godt system.
Jeg tenker som røkla her at å fjerne private tilbud ikke uten videre styrker det offentlige tilbudet, selv om Ap har bestemt at sånn er det. Dette partiet opplever jeg nå som helt frakoplet fra den virkelige verden. Helt siden de tok over høsten 2021 har de tatt avgjørelser ut fra partiboka uten å løfte en eneste skylapp for å finne ut hva landets borgere for øvrig er opptatte av. Totalt uten kontakt med "folk flest". Ref. også jordbruksoppgjøret.
Åh! Her savner jeg at det gjøres en "ikke møtt"-statistikk (og økonomisk beregning) på hva det koster storsykehuset UNN at pasienter fra de nordligste fylkene ikke kommer fordi de er satt opp på håpløse buss- og flytider som Pasientreiser setter opp. F.eks. om vinteren når været er ubestemmelig og "alle" vet at morgenflyet fra Sørkjosen er hipp som happ om det kommer til å gå, særlig når man ser vær-utviklingen dagen før. Da blir det forsinkelser, stengte veier, ferga går ikke, osv. Og det blir "ikke møtt" til timen på sykehuset.
I stedet for at pasienten fikk reise dagen før, sove på pasienthotellet i fred og ro, og rekke timen/behandlingen som planlagt. Litt mer penger til kost og losji, men legens dyrebare (operasjons)tid ble nyttet fullt ut.
Både ved A- hus, Aker, Ullevål og Radiumhospitalet får en SMS om påminnelse til time nettopp fordi timene ofte kommer langt frem i tid. Ca 2-3 dager i forveien.
Det har vært ved sykehusene her ganske lenge.
Det offentlige kjøper kvoter per måned, så det kan godt være ledig kapasitet privat selv om de offentlige timene er brukt opp de nærmeste ukene. De private har ingen incentive for ikke å fylle opp dagene sine så mye de kan, ingen kjøper en privat time hvis de har henvisning innen kort tid.
Det er klart det er mye å hente på å sette ut flere anbud privat med tanke på offentlig kapasitet. Det er helt vanlig i Sverige. Det handler om prioriteringer og politikk.
