Forum for diskusjoner av nyheter og artikler. Husk å lenke til aktuell artikkel i første innlegg, så meddebattantene får mulighet til å sette seg inn i temaet.
Å kalle dette en nyhet er vel kanskje ikke helt innafor? :humre:
Så vidt jeg kan skjønne blir man mer og mer positiv til Sverige sin koronahåndtering - selv om jeg enda stusser over at de omtaler Sverige som "anderledeslandet" - i Norden, ja. Men jeg trodde resten av Europa lå mye nærmere Sverige enn oss. Jeg vet at Norge og Danmark, fulgte hverandre tett.
Jeg er faktisk også litt usikker på hvor jeg selv lå i diskusjonen? Jeg oppfattet meg selv som ekstremt pro-Svensk, men jeg tror nok det i stor grad skyltes en kollega som hadde regelrett angst med tanke på korona, og da fremsto alle rundt vedkommende som "ville og gale".
Synes Tegnell har vært helt fortreffelig ydmyk i forhold til dette - under pandemien fikk jo både han og familien hans drapstrusler, men nå til media sier han vel at det er for tidlig å vite hvilken strategi som var riktig.
Personlig har jeg opplevd pandemien som positiv (nesten så jeg ikke tør å si det ...) fordi jeg har hatt et alvorlig sykt barn (som endte opp som "en av mange" fremfor å være outsideren), jeg aldri var redd og fordi at long-covid har satt en voldsom fart på forskning innenfor utmattelse.
Jeg vet ikke helt jeg. På det tidspunktet Norge stenge ned syntes jeg vi gjorde det for sent, ut fra mitt perspektiv. Personlig likte jeg den første tiden i nedsteningen. Det var så rolig, alle var hjemme og det føltes på en måte trygt.
Om Sverige er anderledeslandet? Jeg har spanske naboer - de fortalte om at familien sin ikke en gang fikk lufte hunden utenom rett utenfor huset i gitte tidsrom, eller gå på butikken med mindre man hadde førerkort, så jeg oppfatter slike land som strengere enn Norge. Jeg kjenner noen norske som bodde i Spania da, og der fikk ikke datteren gå på butikken fordi hun ikke var gammel nok til å kjøre bil. Datteren er like gammel som min yngste (2005).
I retrospekt kan man jo mene hva man vil, men faktum er at man ikke viste hvilken vei det gikk. Jeg synes de tok en stor sjanse. I dette tilfelle gikk det «bra», men det kunne like gjerne gått galt. Det samme kan man tenke om Norge sin håndtering, den var for strengt, for det gikk jo greit dette, dog viste vi ikke dette når avgjørelsene ble tatt.
Jeg mener at det var rett å stenge ned slik Norge gjorde. Jeg syns regjeringen sammen med Fhi, ja egentlig hele Norges befolkning gjorde en fantastisk innsats for å håndtere pandemien på best mulig måte. Når man ser tilbake, så ser man jo at noen ting kunne vært håndtert på en annen og bedre måte. Jeg tror vi som nasjon har lært masse og gjør enkelte andre grep ved et evt nytt utbrudd.
Jeg syns svenskene tok for lett på det etter forutsetningene som var gitt.
Det er jo nettopp i retrospekt vi ser det da, og det handler ikke om å være etterpåklok. Det er ikke for å forsvare den ene eller den andre måten å løse det på, eller å anklage noen for å gjøre feil, men å se hva vi har lært av dette, og det synes jeg er kjempeinteressant. Man kan se på det hele som et digert, storskala, globalt eksperiment. Da er det lite fruktbart å bare konkludere med at man handlet ut fra det man visste på det tidspunktet, det kunne like gjerne gått den ene som den andre veien, og være fornøyd med det.
I forholdsvis tynt befolkede land som Norge og Sverige tenker jeg det ikke har alt for mye å si, helsevesenet hadde vel kapasitet til å ta unna pasientene i Sverige også, i mye større grad enn mange andre, mer tett befolkede land. Mange eldre døde av sykdommen, men det har de gjort her i Norge også, bare forsinket. Når det gjelder konsekvensen av tiltakene er min teori (som jeg ikke har gjort noe for å bygge opp under med fakta) at den massive nedstengingen i starten ikke hadde veldig stor betydning, det var både folk (flest) og samfunnet robust nok til å tåle. Om noe så skapte den først og fremst en følelse av samhold og solidaritet, og gjorde ingen stor skade. Og det var jo der den største forskjellen var, mellom Norge og Sverige. Det som skapte slitasje på samfunnet og folks psykiske helse, og som vi kanskje ikke har fullt ut forstått konsekvensen av enda, var de langvarige tiltakene og begrensningene, særlig for barn og unge. Og slike tiltak ble vel etter hvert innført i Sverige også?
Den store forskjellen på effekten av rask og hard nedstenging vises vel best i tett befolkede områder som f.eks i New York, der verken helsevesenet eller begravelsesbyråene hadde kapasitet til å ta seg av syke og døde på en ordentlig måte. Der gikk det virkelig ille.
Hvis man fulgte godt med i koronatrådene, så kommer det ikke som noen overraskelse at jeg syntes at vi i Norge burde hatt en svenskere tilnærming.
Da tenker jeg ikke i første rekke på den 12. mars og de ukene som fulgte, men at vi fortsatte å ha det så stengt over så lang tid etter at det verste sjokket hadde lagt seg. Selv satt jeg på hjemmekontor i over 2 år. Den ene av ungene mine fikk nesten ingen undervisning på fra mars 2020 til juni 2021. Dagens artikkel i Aftenposten oppsummerer godt mine tanker. Det var lett å se hvilke konsekvenser en nedstengning hadde på smittetall og sykehusinnleggelser akkurat da, men at det ble tenkt for lite på de mer langsiktige konsekvensene. Nå er det fullstendig sprengt på BUP, men da får ungene bare stå i kø. Psykiske lidelser er lettere å stelle i kø enn folk med pusteproblemer, men begge deler er alvorlig.
Kortfattet, jeg syns at ungdommene hadde det bedre i Sverige, men min svenske tante døde av covid. Det var veldig fullt og hun kunne ikke få den vården hun trolig trengte. F.eks. respirator.
Jeg er nok preget av å ha jobbet i helsevesenet hele perioden. På intensiv. Kledd av meg på trappen, vært redd for å dra smitte inn i hus. Se kollegaer gråte, sykepleiere besvime på vei ut av smitterom og det økte sykefraværet på grunn av høy belastning. Det norske helsevesenet taklet Korona, men det var på hengende håret at vi intensivsykepleiere gjorde det. Håper vi kan si: aldri mer!
Jeg er og preget av at den ene ungen min er dypt deprimert enda etter nedstengningen. Jeg er redd han aldri blir den samme igjen.
Så jeg er delt. Det var et eksperiment både med helse på den ene siden og helse på den andre. Og for meg handler det MYE om å være etterpåklok, og jeg irriterer meg villt over alle som nå sitter med løsningen.
Hvis man ikke sitter med løsningen nå (eller i det minste prøver å komme litt nærmere løsningen enn man var før det hele startet), etter all den erfaringen, i alle mulige samfunn over hele verden, og man ikke engang kan diskutere eller reflektere over det - ja da kan vi bare gi opp å håndtere neste pandemi.
Mulig jeg husker feil. Jeg også vet at det var perioder med portforbud både i Spania, Italia og Frankriket, men jeg trodde ikke (men må slå opp for å være sikker) at dette ikke var proaktivt, men ganske reaktivt. :gruble: (Det er jo gått en tid, så usikker på hva jeg husker eller ikke. Jeg lot med vilje være å lese gjennom koronatråden før jeg postet)
Einhyrningur og Milfrid: Jeg mente ikke dette som en tråd for å kritisere folk, mer som en refleksjonstråd. Ser My uttrykker dette bedre enn meg:
Som jeg sa i HI, så synes jeg faktisk Tegnell går veldig langt i å si at vi ikke enda har fasiten. Han har jo hele tiden sagt at det er vanskelig å vite, og sier det vel enda. (Jeg har ikke så mye inntrykk av de norske politikerene faktisk, jeg så ikke pressekonferansene, leste bare dekningen i avistene. Og der var dekningen - på norsk side - mye mer ... informativ. Det ble jo et vell av detaljer, noe på kommunalt nivå, noe på fylke, noe på stat, noe fra jobb etc så synes på en måte at i norske aviser at det var lettere å få et overordnet blikk på Sverige)
Ja, helt ærlig synes jeg man må holde seg unna debatter som dette dersom det blir for nært/sårt/personlig. Noe jeg forstår veldig godt at det kan bli. Jeg synes det er enormt viktig at dette snakkes om, fordi det ble begått grove menneskerettighetsbrudd fra staten under pandemien. Og det kan godt hende det kan legitimeres, men det kan ikke bare hysjes ned og legges lokk på fordi "vi gjorde så godt vi kunne". Vi må lære.
De hadde vel noe rett og noe feil. Naturlig nok. Det var så mye ingen visste. Og så var de i all hovedsak ikke SÅ annerledes enn oss. De nordiske landene hadde vel alle langt mindre inngripende tiltak enn resten av Europa.
De klarte ikke å skjerme sine eldre.
Jeg tror de valgte rett da de valgte å skjerme barn og ungdommer.
Jeg mener på det mest bestemte at FHI hadde rett og Helsedirektoratet med Nakstad hadde KATASTROFALT feil når det gjaldt skolestengninger og andre tiltak mot barn og unge. Jeg tror Naktstad bøllet viljen sin gjennom, og jeg er ganske forbannet for det. (Dette har jeg hørt muntlig gjenfortalt fra både folk sentralt i FHI, og regjeringsmedlemmer).
JEg prøvde forresten å spørre ChatGPT om en oversikt over tiltak i de ulike europeiske landene, men den var helt på trynet, og jeg orker ikke gjøre researchen selv. :humre:
Spørsmålet er jo om vi skjermet våre eldre. De døde riktignok ikke av covid, men de var ensomme og alene, døde uten sine nærmeste rundt seg, fikk ikke treffe venner eller familie, fikk ikke god og ordentlig omsorg fra helsepersonell osv.
Jeg kjenner Nakstad, og han er generelt overhodet ingen bølle, altså.
Synes ellers at konklusjonen din er god: De klarte ikke å skjerme sine eldre, men valgte rett da de skjermet barn og unge. At vi f.eks. forbød kontaktfrie treninger utendørs, er helt utrolig - og det mente jeg hele veien.
Jeg sier ikke Nakstad er en bølle, men det er stor forskjell i "kjøttvekten" mellom FHI og Helsedirektoratet. Jeg opplevde vel at FHI ble for lite lyttet til for de greide blant annet ikke å jobbe fort nok og fordi at disse to etatene ikke hadde øvd på samarbeidet (NB! Personlig oppfatning ut fra media)
Og der skrev Tjorven akkurat det jeg tenkte :nemlig: Jeg var hele tiden, bortsett fra de første ukene, skeptisk til Norges håndtering av epidemien og langt mer positiv til hvordan det ble håndtert i Sverige.
Ja, jeg mente bare at Helsedirektoratet (ved Nakstad) "kjørte over" FHI :) Noe som kan oppfattes som at han var "bøllete", men som jeg heller vil tro skyldes at helsedirektoratet ble for dominerende på grunn av organisasjonen. (Og nå er jo FHI "barbert ned" så neste pandemi blir nok verre å håndtere hvis den kommer nå)
Merkelig holdning. Om man opplevde Korona personlig så bør man ikke kunne delta i en debatt? Dersom vi ikke skal se på de erfaringene alle menneskene satt igjen med, hva skal vi da debatterte? Dødstall?
Er det jeg eller Input du mener har en merkelig holdning? :confused: Hvis det er meg du mener så står det "om" i setningen ("om man opplever det for personlig og nært"). Det er jo opp til enhver å vurdere for seg selv.
At Helsedir trumfet FHI er kanskje ikke så overraskende, men at Udir sine anbefalinger ble så totalt overkjørt av helse når det gjaldt restriksjoner på skolene, er veldig uheldig.
Min oppfatning av ditt innlegg var at du irriterer deg villt over folk som nå har en mening om hvordan pandemien burde vært håndtert, fordi du og dine er svært preget av det som skjedde. Og da tenker jeg også, som Input, at hvis man ikke orker å høre på folk sine teorier om hva som hadde vært den beste løsningen, så bør man kanskje unngå å gå inn i diskusjoner som handler om akkurat dette. Altså da for å slippe å la seg provosere og irritere, og vekke opp såre følelser for sin egen del, ikke fordi man ikke har "lov" til å delta i debatten. Men det er mulig jeg misforstod deg.
Selvsagt gjorde man så godt man kunne, ut fra den kunnskapen og de forutsetningene man hadde da, men nå har tiden kommet for å se tilbake på hva som var bra, og hva som skulle vært gjort annerledes. Jeg mener det absolutt ikke er noe galt i å se på i etterkant hvordan det burde vært løst. Tvert om mener jeg det både er riktig og nødvendig, og noe man rett og slett har plikt til. Hvis man bare skal legge det bak seg og tenke at "gjort er gjort", og bare krysse fingrene for at det aldri skjer igjen, så lærer man ingenting, og tar i tillegg en enorm sjanse.
Etterpåklokskap kan være så mangt. Det kan være å tenke at "dette burde alle ha skjønt, det mente jeg helt fra starten av", som er lite fruktbart. Eller det kan være å tenke at "med det vi vet nå, som vi ikke visste da, så innser jeg at en annen løsning hadde vært bedre", noe som kan være svært så lærerikt.
Vi var hysterisk redde for stefaren min i den første nedstenginga, og torde ikke å besøke han. Handla mat og satte i gangen, ringte for å få han til å ta det inn. Dette holdt vi på med lenge. Resultatet var mange måneder der han var helt aleine bortsett fra besøk fra mumier fra hjemmetjenesten, og det fikk store konsekvenser for han, spesielt kognitivt. Jeg angrer så voldsomt nå, og mener at det ikke var verdt det fordi livskvaliteten hans blei ødelagt.
Jeg mener også at skoletiltakene varte altfor lenge. Det som ble gjort våren 2020 var helt "innafor", men fra høsten 2020 skulle man ha normalisert.
Siden jeg er på mobil venter jeg med det lange svaret, men legg merke til at jeg ikke skrev meninger, men sitter med løsningen. Det er litt forskjell. Meninger er jeg for, men jeg tror faktisk ikke noen har fasiten enda. Fordi saken fortsatt har minst to sider.
Og nei, jeg er ikke svært preget, men mine erfaringer viser at saken fortsatt ikke er enkel. Og derfor irriterer jeg meg villt over de som nå ser tilbake på alt og bare… «sånn skulle det vært ja». Noen hadde man ofret uansett.
Jeg tenker at helsedirektoratet brukte tyngden sin og en veldig sterk medieprofil til å trumfe sin mening gjennom. Å "bølle gjennom" var nok en tabloidisering.
Input: Angående å skjerme eldre, så skrev jeg en lignende setning som deg, men tok den bort, for jeg lurer på om de svenske gamle fikk i pose og sekk: Masse dødsfall veldig fort (med dårlig helsehjelp og en generelt ganske akutt og hektisk situasjon som nok opplevdes traumatisk for alle involverte) OG isolasjon senere? :vetikke:
Sånn uten å ha lest hva noen andre skriver så tenker jeg fortsatt at det var litt hasardiøst å ikke stenge ned noe som helst i det hele tatt. Det var mange gamle som døde på en vond og fæl måte. Ikke snakk om å "sovne stille inn" der de heiv etter pusten. Så selv om vi har tatt igjen med tanke på dødelighet, mener jeg fortsatt at det ikke var snilt gjort, i mangel av et bedre ord.
At skolebarna i Sverige har hatt det bedre kan det vel ikke være tvil om, men jeg synes fortsatt det var underlig at de ikke kjørte en innledende nedstengning en gang til de fikk oversikten. For jeg mener at første nedstengning var helt nødvendig for å få en idé om hva vi hadde med å gjøre.
(Når det gjelder seinere tids håndtering tenker jeg at vaksinering burde ha gått mer på yrkesgruppe enn på aldersgruppe. Helsepersonell først, og så i tur og orden dem som ikke kan beskytte seg mot nærkontakt med andre. Type skole- og barnehageansatte før butikkansatte som kunne sitte bak en skjerm, men butikkansatte før kontorrotter som meg som kunne sitte på hjemmekontor. Men dette har jo ingenting med Sverige å gjøre.)
...samtidig fikk mine eldre foreldre dra på tur med Kielfergen mens mine barn satt på hjemmeskole uten særlig oppfølging. Med sine venner, mens mine barn ikke fikk treffe klasse eller ha fritidsaktiviteter. Det synes jeg var veldig bakvendt og gjorde meg ganske irritert.
Jeg synes Sveriges løsning var interessant, men de strammet vel til etterhvert de også, tror jeg? Mye mer enn i starten, tror jeg. (Eller mulig det var befolkningen som frivillig strammet til?) Så mulig det ikke blir så lett å sammenlikne i etterkant likevel?
Selv jobbet jeg 200 timer overtid de tre første månedene med korona, og barna på 10 og 13 var alene hver dag fra 08-19, så den rolige hjemmekontortiden kjenner jeg ikke til. Jeg husker stor grad av stress og usikkerhet fordi vi visste lite om hvordan det ville bli, og noe av det har jeg ikke klart å legge fra meg helt. Det var tungt å ha delvis ansvar for noe man ikke visste utfallet av. Så de som er innmari etterpå kloke kan ta seg en bolle. At det varte for lenge i Osloområdet er for min del ikke etterpåklokskap, for det mente jeg da også.
Jeg har hele tiden ment at barn, ungdom og studenter tok en uforholdsmessig stor del av byrden, og det mener jeg fortsatt. Første nedstengning var grei, men den varte for lenge. Og de neste eviglange periodene med rødt nivå var jeg så forbannet på den gang og er like forbannet nå. Makan til maktovergrep. Og råd om å ha en venn og at max fem skulle være sammen - greit med utestenging i offentlig regi.
Jeg er evig takknemlig for at pappa var krystallklar på at han ville ha besøk. Han døde fem dager før de åpnet opp samfunnet i 2022. Av noe helt annet enn korona. Hadde vi ikke besøkt ham, hadde de siste to årene av livet hans vært enda mer trasige enn de var.
Jeg vil holde meg til å si det på denne måten; den største kostnaden for nedstengning har vi ikke sett enda, frem til den regningen ligger på bordet går det faktisk ikke an å vurdere hva som var rett og ikke.
Sveriges mangel på offisiell nedstengning ga også mangel på støtteordninger for bedrifter som ble rammet av svært mye lavere inntekt pga pandemi. Det har vært og er røft for mange av mine bransjebekjente, og også ført til dødsfall.
Å ikke objektivt vurdere pandemivirkemidler og total kost/nytte i etterkant vil være en hån mot alle dem som ble og fortsatt blir hardt rammet, om man i det minste ikke lærer noe av det hele, lissom?
Jeg mener som Pappalille at mye kostnad ennå ikke er bokført, og mener ungdommen som gikk på evige røde skoler med konstant nærkontaktkarantene tok en uforholdsmessig tung bør. Fire av fire av mine umiddelbart nære ungdommer som alle ble hardt rammet, sliter på hvert sitt vis med direkte effekter av den langvarige nedstengningen.
Skjermingen av eldre og syke foregikk på en slik måte at mange ble sykere både fysisk og psykisk. Det var i tillegg alt for mange som fikk en svært lite verdig slutt på livet.
Det sagt, så mener jeg det var helt korrekt at alt ble stengt ned i starten. Da visste vi svært lite om hvordan denne sykdommen kom til å arte seg, hvor smittsom den var, hvordan redusere smitte, og så videre. Det tok tid å utvikle effektive testmetoder, og det tok også tid før man fant ut hvordan man best skulle behandle de som ble lagt inn på sykehus (respirator, immundempende medisiner, etc). Så at man stengte helt ned i starten, det mener jeg var lurt.
Det som ikke var lurt, var å være "demokratisk" hva angår vaksiner. Man burde vaksinert først der hvor smittetrykket var størst, samt der hvor det var viktigst. Helsepersonell først, og deretter ansatte som var i kontakt med mange og som hadde samfunnskritiske jobber (som bussjåfører og lærere). Så kunne man i større grad åpnet opp der det var viktig, for eksempel på skoler.
Sverige har vel blitt kritisert for manglende evne til å beskytte de gamle, for eksempel ved at man i liten grad hindret smitte i å spre seg på eldrehjem. I tillegg, selvsagt, til at hvis sykdommen var mer farlig enn den var, og med litt lengre inkubasjonstid, så kunne det jo blitt riktig så trist.
Jeg synes man bør lytte til Sverige selv. De har tatt selvkritikk på skjerming av eldre/organisering av eldreomsorg. At det ble stengt ned i starten tenker jeg var så klokt som det kunne få blitt. Det var en fullstendig uoversiktlig, snål situasjon. Jeg satt på jobb og måtte sende alle pasienter hjem… ukoselig og kjipt… og de meldingene om hamstring fra utsiden var komplett snåle sett fra der jeg sto.
Når man ser pandemien og perioden etter vil jeg tro at vi har endt ganske likt uten at jeg vet. Kanskje slapp de noe vi må slite med i ettertid og motsatt. Jeg tror det er en såpass uoversiktlig og vanskelig situasjon det er umulig å spå i. Samtidig som jeg er overbevist om at både jeg og ungene hadde hatt det bedre i Sverige. Og vi er ikke igjennom ennå.
Ja, de har gjort det (og det er lenge siden de har gjort). Jeg oppfatter egentlig Tengell som rimelig ydmyk, med tanke på at han har vært åpen hele veien om at fasiten ligger lengre frem i tid, de er ikke sikre på om de gjør det riktige, selvkritikken på skjermingen av eldre.
Det jeg er mest usikker på at dette med innvandrere. Det viser seg jo at personer som var innvandrere eller hadde innvandringsbakgrunn var spesielt utsatt. Har i Norge har man spekulert i biologiske sårbarheter (genetikk og genrerelt sett lavt d-vitamin nivå), sosiøkonomiske forhold (mye mer fysiske jobber som ikke kunne utføres fra hjemmekontor, servicejobber som innebar mye kontakt med andre mennesker, mer tettbodd), kulturelle forhold (eldre og yngre oftere samlet i en hushold, stoler ikke like mye å myndighetene) eller rent praktiske årsaker (skjønner ikke informasjon på grunn av språkproblemer).
Ja, jeg tenker vel at Norge hadde åpnet tidligere om FHI hadde fått viljen sin, og hvis jeg skjønner organiseringen riktig er det vel slik at Tengell representerer den svenske "motparten" (selv om det ikke er helt riktig) til FHI
Feilen bestod ikke i at man skjermet dem, men måten det ble gjort på. Mange gamle mennesker fikk ikke lov til å få besøk av familien. Når man er syk og gammel, så er det viktigere at den tiden man har igjen blir god enn at den tiden blir lang. Avveiningene der tror jeg ikke fungerte optimalt. Mennesker med behov for hjemmehjelp hadde mange forskjellige pleiere innom hver dag, men fikk ikke lov til å ha besøk av familie. Ensomheten for mange gamle var stor, og å bøte på dette burde vært et større og viktigere moment i håndteringen, syns jeg.
Jeg aner ikke hvordan dette kunne blitt gjort på en "perfekt" måte, men håper at man har lært tilstrekkelig til at det blir håndtert på en enda bedre måte ved en eventuell ny pandemi.
Jeg er først og fremst irritert fordi det norske helsedirektoratet ikke beskyttet barna og spesielt ungdommene på østlandet, bedre. Det var masse fagfolk som advarte mot akkurat dette, både i media og direkte til helsedirektoratet. Jeg var selv med på å foreslå et opplegg til dem for å beskytte barna bedre.
Det fikk mye større og verre konsekvenser for sårbare barn og unge som fikk to dårlige år midt i en kritisk periode i sine liv, enn det ville fått om litt flere syke og svake eldre hadde dødd et par år før de ellers hadde gjort. De unge som har falt utenfor skole/studier og som har fått adhd, spiseforstyrrelser og/eller sliter sosialt må bruke år av livene sine til å komme på sporet igjen. Og veldig ubalansert prioritert med alle de der dyre bedriftsstøttepakkene men veldig lite opplegg for de sårbare barna.
De snakket om dette på Norsken, Svensken, og Dansken i dag, og der ble det sagt at det viser seg at de svenske ungdommene har kommet langt bedre fra det, enn de norske. Har ikke annen kilde enn det.
Det står om det her. Kortversjonen er at begge landene (Norge og Sverige) har hatt en økning i antall barn og unge dom trenger psykisk helsehjelp over tid, men i Norge har økningen blitt enormt mye brattere under og etter covid. Slik er det ikke i Sverige.
Ref de dyre bedriftsstøttepakkene så ville det neppe hjulpet ungdommen om mor og/eller far mistet jobben også, og ikke bare ble permittert. Det var ikke akkurat sånn at midlene til økonomiske støtteordninger ble tatt fra budsjettet til BUP.
