Forum for diskusjoner av nyheter og artikler. Husk å lenke til aktuell artikkel i første innlegg, så meddebattantene får mulighet til å sette seg inn i temaet.
Jeg har mange unge kolleger som har studert i Norge, de har sagt at de ikke kunne gjort det med det nye kravet om betaling. De har også sagt at de valgte å studere i Norge fordi dette har vært et rimelig land å studere i tidligere.
Absolutt imot. Det vil jo ikke føre til høyere inntekter, bare til tap for institusjoner og studenter. Og siden OBM er sånn en søtnos, er sikkert planen skolepenger for alle på sikt. Slippery slope.
Jeg ser for meg både skolepenger og sterk begrensing i bytte av studier og år man får støtte til studier. Men skal du etterutdanne deg i distriktene er det fritt frem.
Det er et skritt på den veien, ja. Jeg tror de kan gå enda lenger. Det er mange studenter som bytter studier på veien. Det koster jo og jeg tror noen kan ønske seg å stramme inn. Jeg mener det er et viktig gode at vi tillates å velge feil.
Det er forferdelig synd. Vi har et studieprogram som er internasjonalt, og i år får vi ingen studenter utenfra EU. Tidligere har vi hatt studenter fra hele verden, også fra land med en del lavere BNP enn Norge, for å si det sånn. Men det blir det slutt på nå.
Jeg kan på en måte forstå argumentene: norske studenter må betale skolepenger på universiteter i utlandet (som staten ofte sponser), mens studenter fra utlandet kunne få studere gratis her. Det var det jo kanskje en slags urettferdighet i. Norge betaler på en måte dobbelt: både for sine egne studenter i utlandet, og for utenlandske studenter i Norge. Men det har jo ikke akkurat vært snakk om en flom av studenter og en utnytting av norske skattepenger (vi har tross alt strenge opptakskrav de må oppfylle). Det vi får igjen, i form av kulturutveksling, er mye større totalt sett. Og studenter fra EØS-området får fortsatt "snylte" på statskassa vår, så det har jo ikke akkurat hjulpet veldig mye.
Universiteter som Norge har utvekslingsavtaler med utenfor EU, er untatt fra skolepenger.
Mine seks år som student er de absolutt beste og viktigste årene i mitt liv. Da festet jeg, reiste på forskjellige student-uker, var med i studentkor, stress-leste til eksamen i sol på gresset, fikk venner for livet, prøvde meg på mange forskjellige fag, strøyk flere ganger i samme fag, lærte om studentdemokrati, om hva som kreves før et årsmøte, om hva som egentlig betyr noe. Lærte masse om meg selv! Lærte ting jeg trenger hver eneste dag, som aldri stod i pensum.
De første studieårene hadde jeg noen timers jobb annenhver helg på et hotell for å få litt ekstra penger. De siste årene jobbet jeg som gruppelærer. Det gikk rundt uten at jeg måtte spise spagetti og ketsjup til middag.
Jeg har fått høre fra noen som nå jobber på universitet, at slik er det ikke mer. Det er ikke mulig å kun leve på studielån og stipend. Du må jobbe ganske mye ved siden av, eller ha rike foreldre. Studiene er ikke frie i det hele tatt, all den tid man må gjennomføre grad uten særlig forsinkelser, ellers står man igjen med masse studielån. Min informant fortalte at hun aldri mer gir "vanlige" oppgaver. Alle oppgaver må være obligatoriske, ellers blir de ikke gjort. Man er ikke student mer - man skal bare bankes gjennom for å få en grad.
Jeg tolker dette - sikkert noe fordomsfullt - til at man ikke skal bedrive så mye med andre ting. Ikke tenke så mye, ikke være så mye "student", men egentlig mer være en elev som læreren skal instruere.
I dette bildet passer det jo veldig godt at man ikke skal bedrive "veldedighet". Studenter som man ikke får direkte inntekter av, skal man heller ikke ha utgifter til. Viktigheten av kulturutveksling og av at smarte hoder fra verden kan få en høyere utdannelse, det blir neglisjert. I min naivitet trodde jeg at universitetene skulle være arnested for nytenkning og nye og friske ideer. Og opposisjon. Hvordan hadde vel verden vært uten studenter som gjorde opprør?
Det er lenge siden jeg fullførte min grad, og jeg har ikke hatt direkte kontakt med universitetssektoren siden den gang. Jeg er sikkert fordomsfull og preget av klassisk "da jeg var ung :vismann:", men jeg føler nå likevel at universitetene generelt er mer en skole hvor kunnskap skal dyttes inn i passe uvillige elever, heller enn et universitet hvor man skal lære kritisk tenkning og lære mer enn det som står i en bok. I en slik setting er det opplagt at studenter utenfor EU må betale.
Jeg er ikke helt sikker på hva dere mener her, systemet er allerede gjort om til åndløs pølsefabrikk, så da kan vi like godt gjøre det enda litt verre? :gruble:
Noe av dette er jo allerede startet OBM har jo vært inne i Universitetene og pålagt de å øke studieplasser uten å øke bevilgningene, noe som er en direkte inngripen i prioriteringene. Det er hårreisende synes jeg.
(Nå må jeg jo legge til at fusjoneringen mellom høyskoler og universiteter heller ikke var heldig og det ble jo gjort under høreregjeringen)
Det er vel mer som en betraktning rundt hva som ser ut til å være tendensen, og har vært det en stund, og en observasjon av at dette er nok et skritt i samme retning. Det betyr ikke at det er greit.
Veldig enig med My. Jeg synes det er en skam at Norge ikke har gjort VGS like obligatorisk som grunnskolen - i praksis er den det, den mangler bare rettighetene man får med ting som er obligatorisk. (bm: Alvorlig sykt barn som ikke kunne få hverken hjemmeskole, digital undervisning eller digitale hjelpemidler til å følge skolen remote, fordi det er jo "frivillig" å være på skolen. MEN til neste år - 2024 - skal det åpnes opp for digital undervisning, så det går fremover, men ulidelig sent. Spesielt bittert når de private VGS-ene allerede har tilbudet. "Du er ikke dum, bare fattig" :gal: Tror jeg må holde meg unna alt av skoletråder om både VGS, bachelor og master. :lol: )
Jeg er i hvert fall skeptisk. Og, jeg tror ikke at de som har foreslått dette helt har tatt med i betraktningen hvor mye tid og ressurser det koster å sette i verk og drifte ett slikt system.
Min yngste studerer nå i et land der det er ganske høy studieavgift. Og, selv om jeg fremdeles synes det er for dyrt, så ser vi at en god del av disse pengene også går med til det tilbudet de gir til studentene med en ganske sterk oppfølging av utenlandske studenter og andre tilbud, som er til alle, som for eksempel gratis frokost flere ganger i uken.
Skal vi ha studieavgift i Norge vil det også komme en del krav om oppfølging, som vil koste ganske mye av det som kommer inn.
Godt å høre! Nå tror jeg jo at Lille megs framstilling er en del mer negativ enn det er dekning for i virkeligheten (jeg underviste i det norske systemet inntil 2017 og har hatt en unge innom systemet i år, pluss kjenner massevis av folk ved diverse norske institusjoner, og det er jo ikke fullt så svart), men jeg er helt enig i at tendensen er sånn. Og ikke minst mistenker jeg at det er sånn OBM tror det er/synes det bør være. :gal:
Studieavgift for utenlandske studentene er innført også uten at man har fått tid til å varsle berørte skikkelig ller tid til å finne ut hvordan man skal gjøre det i praksis. noen har først fått ilbud om plass, sikkert med forbehold om betaling. så kommer giro med kort betalingsfrist.
I Sverige har de en ordning der man kan søke støtte, det er ikke innført i Norge.
Ja, det er nettopp det. Selvsagt satt litt på spissen, men en klar tendens til at Lille Megs dystopi er enkelte politikeres idealuniversitet. :sukk: Det skal være lønnsomt og høyproduktivt, også ser man ikke verdien av det man mister på veien, som er nettopp det som er så unikt og fantastisk med frie universitet, som også Lille Meg beskriver i sitt innlegg.
Det er fremdeles mulig å gi studenter opplæring ved universiteter uten skolepenger, dersom institusjonen har avtale med institusjoner i utlandet. De fleste har opptil flere samarbeidsinstitusjoner. Så kan man problematisere det, men fordelene ved avtaler er mange - da kan man gjerne kombinere studier ved flere institusjoner og sitte igjen med en grad, det er gjensidig utvekslingsmuligheter, ofte samarbeid om fag og samarbeid mellom ansatte. Så ville jeg tro at institusjoner som vil gi friplass helt fint kan gjøre det hvis de ser seg tjent med det (?). Det er det også mange institusjoner som gjør i andre land, gir friplasser og stipendier for ditt og datt. Men da må man selvfølgelig mene det når man skal finansiere det (eller sørge for finansiering).
En av grunnene til denne syken med at alle høyskoler ville ha universitetsstatus var vel nettopp at de skulle kvalifisere seg og komme i posisjon til å søke finansiering av eksterne og av de store forskningsprogrammene med mer. Der kan det også være muligheter hvis man synes det er viktig nok.