him sa for 1år siden:

Har nettopp fikset opp med feriepenger til studenten jeg leide inn i forbindelse med at datteren min måtte ha privatundervisning. Og da skrev jeg "Han var en fantastisk lærer" er dette riktig? Han er jo (heldigvis!) i livet, og er nok enda en fantastisk lærer (men ikke til min datter). Burde jeg ha skrevet "Han er en fantasktisk lærer". Og er det feil å bruke "var" (for verbet kan jo også referere til perioden han var lærer fo min datter og ikke et trekk ved han?)

Toffskij sa for 1år siden:

Jeg mener det er 100% normalt å skrive «Han var en fantastisk lærer» når det er underforstått «for deg».

Toffskij sa for 1år siden:

Det er jo innsatsen for din datter du fokuserer på her. Når vi bruker tempusformer, velger vi alltid hvilket tidsvindu vi snakker om – du kan definere tempus som et uttrykk for forholdet mellom to tider: a) ytringstidspunktet og b) tidsvinduet du er interessert i. Det er ikke noe krav om at tidsvinduet du er interessert i, er det samme som hele tida verbhandlingen tar. (Dette er tidsrelasjonell semantikk, Wolfgang Klein for spesielt interesserte! :knegg: )

Toffskij sa for 1år siden:

Så når du velger fortid, har du valgt et tidsvindu i fortida, dvs. en eller annen tid før ytringstidspunktet (han var en fantastisk lærer for dere). Du kan selvsagt også velge presens, men da velger du et tidsvindu som overlapper med ytringstidspunktet (han var, er, og kommer i uoverskuelig framtid til å være en fantastisk lærer). Så dette handler ikke om feil eller riktig, men om to setninger med en klart definerbar betydningsforskjell.

Toffskij sa for 1år siden:

Ferdig med å forelese nå. :sparke:

Syrinx sa for 1år siden:

Han var en fantastisk lærer for Navn.

Problem løyst.

Appelsin sa for 1år siden:

Jeg hadde sikkert skrevet "Du har vært en fantastisk lærer for..." eller "han har vært ..."
:gruble:

Toffskij sa for 1år siden:

Men jeg vil si at det ikke ER et problem. Folk vil lett finne dette i konteksten selv. Generelt sier vi veldig lite og lar folk supplere fra kontekst selv. (Ellers ville det blitt endeløst mye prating.)

Toffskij sa for 1år siden:

For man antar at samtalepartneren er grunnleggende innstilt på å samarbeide, så fortolkninger som «Han er ikke en god lærer lenger» eller til og med «Han lever ikke lenger» blir forkastet uten at de blir bevisst vurdert engang. (Grices samarbeidsprinsipp.)

safran sa for 1år siden:

Fortsett forelesning, Toffen! Jeg liker det.

zinatara sa for 1år siden:

Jeg tenker at i denne sammenhengen har du jo kun grunnlag for å uttale deg i fortid. Og det er ikke gitt at dette er en objektiv observasjon som vil gjelde for resten av denne lærerens karriere i møte med alle elever.

My sa for 1år siden:

Jeg liker også forelesningene til Toffen. :hjerter: Selv hadde jeg nok valgt å skrive "han har vært en fantastisk lærer", som appelsin, men det blir vel litt smak og behag også.

Nera sa for 1år siden:

Nja, njei :også lingvist/semantiker:
Jeg ville nok helst tenkt at presens perfektum var det mest relevante/naturlige valget i det tenkte tilfellet fordi det forutsier at læreren fortsatt er i besittelse av de egenskapene som gjør hen til en god lærer selv etter at det aktuelle oppdraget er avsluttet.

Jeg blir derfor aldri en god pragmatisk tysklærer, som klarer å lære mine elever at preteritum er bedre enn presens perfektum fordi det er enklere å forholde seg til som norsk elev siden de to formene uttrykker forskjellige ting rent semantisk.

Toffskij sa for 1år siden:

Ja, eller snarere at den gode lærergjerningen har effekt i nåtid? Enig i at det er et naturlig valg. Men jeg mener ønsket fortolkning er helt tilgjengelig med preteritum også.

Input sa for 1år siden:

Personlig ville jeg brukte presens perfektum, ja. Men det kommer jo også an på kontekst. Det er forskjell på hva man formulerer i en arbeidsgiverattest og hva man formulerer i en personlig hilsen.

him sa for 1år siden:

Tusen takk for hjelp (i parantes tilføyet: Han er ikke lærer, han studerer sivilingeniør i maskin + at han jobber deltid i et firma hvor han jobber med R&D - så lærergjerningen er nok avsluttet. Mulig det spiller en rolle for måten jeg snakker på? :gruble: At jeg har informasjon om han som jeg ikke har sagt høyt, men at denne informasjonen former språket mitt? :gruble: )

Jeg har ikke tidligere tenkt så mye på dette - hva lager konteksten i det jeg sier, men nå tenker jeg mye på det. Og jeg velger i alle fall tidsform ut fra hva jeg tenker på (og jeg tenker jo at dette er et hint til den jeg snakker til også? Kanskje ikke fullstendig informasjon?)