Jeg skal dra på kirkegården i morgen for å tenne lys på min bestefars grav. Storebror har aldri møtt min bestefar, og ikke har jeg snakket noe om han til storebror. Lurte litt på å ta han med på kirkegården, men kom til å tenke på den løpske fantasien hans. Han spinner jo rundt alt for tiden, og gjør seg selv mer redd.
Kan ikke lyge heller, må jo si at det ligger døde mennesker under jorda her, men hvordan vil han ta det da... Han er en gutt som lurer på mye og vil nok spørre masse om dette.
Sikkert jeg som er hysterisk, men ville dere tatt med barna på kirkegården dersom det var som beskrevet over? Og kom gjerne med innspill på hva jeg sier/forteller han?
Har hatt med mine jenter på Besteforeldrene mine sin grav å det er ikke noe problem for dem hvertfall:)
De har spurt å gravd litt men nå er det liksom bare sånn det er:)
Jeg hadde nok ikke tatt med et barn som ikke visste hva en kirkegård var på kirkegården på julaften.
Min sønn hadde grublet såpass mye over dette at julaften kunne blitt spolert. Jeg hadde nok tatt ham med en annen dag for å forklare, men altså ikke på julaften.
Man trenger jo ikke si at det slik du sier "døde mennesker under jorda".
Mazungen har lurt mye på døden, naturlig nok når hun har mistet en bestefar og har en englesøster. For henne er graven et sted vi besøker for å huske på dem. Det er hvor "skallet er", men det som var dem er jo egentlig ikke der mer når de er døde. Hun har lurt på hva som skjer og jeg har sagt at jeg ikke vet. Jeg har sagt at noen tror sånn og noen tror slik mens atter andre tror at de bare slutter å virke. Men uansett er kroppen et slags skall. Hun har spurt mange om hva de tror og har gjort seg opp sin mening.
Kirkegårder er overhode ikke skumle. De er litt kjedelige da. Men hun liker at vi husker på dem og er på kirkegåren nå og da.
Jeg er glad for at barna mine har et normalt forhold til kirkegården:) Vi prater til besteforeldrene mine når vi er der å jeg pleier å fortelle om hvordan de var å at nå er de engler i himmelen , å sitter på skyene å passer på oss:)
Hvorfor gjøre det til noe skummelt , når det ikke er det i det hele tatt:)
Ved nærmere ettertanke tror jeg vi venter til en annen dag i romjula. Da har vi bedre tid enn i morgen, og jeg vil at vi skal ha god tid både dersom han har lyst å gå litt rundt og se. Vi har ingen som vi har kunnet besøke grava til, derfor er ikke dette naturlig for han. Min bestefar døde for 11 år siden, så det har aldri vært noe tema å prate om han.
Har tatt med mine på kirkegården flere ganger. Ikke alltid for å pynte og ordne, men noen ganger bare for å se og snakke litt sammen. Har besøkt grava til mammas lillesøster, som døde noen måneder gammel. Og nå ser vi jo også til oldemors grav, på samme sted. Tror ungene synes det er litt fint, jeg. De har uansett mye de lurer på rundt døden, og på kirkegården er det kanskje lettere både å spørre og å svare enn ellers. Mine har mange spørsmål og tanker, og jeg tror det er godt å få snakket om det på en god måte for å gjøre det så fattbart som mulig.
Enig.
Vår 5-åring har ekstremt livlig fantasi og er i tillegg veldig følsom. Gravferda til oldefar i fjor haust var ein utfordring av dimensjonar. Det var eit vell av spørsmål og undringar og drømmar både før, under og etterpå.
Så eg trur eg ville utsatt det første kirkegårdsbesøket til ein anna dag enn julafta, sjølv om det er stemningsfult og fint der på ein sånn dag.
Vi var på kirkegården for kort tid siden med hele svigerfamilien og da spurte storebror (blir 6 år om en uke) om det gjorde vondt når vi gikk oppå de døde.
Jeg er opplært til å aldri gå over graven der kisten er og sa det samme til han. Og at vi er stille og går pent når vi er der.
HAn lurte på om sjelen til de døde var i himmelen og så spurte han om min pappa som er død som han aldri har sett. Mamman til to gutter i gaten her døde for kort tid siden (tok livet sitt) Jeg har sagt at hjertet sluttet å slå og at hun ikke orket å puste mer. At hun var så sliten og at sjelen er i himmelen og at hun passer på barna sine derifra.
Han lurer på hva som skjer når vi dør og jeg har sagt at det er akkurat som når vi sover. At vi ikke merker noe mer. Men er litt redd for å si det sånn for kanskje han blir redd for å sovne.... :confused:
Men han har skjønt det vi sier og det har gått greit. Han er veldig følelsesgutt og tenker veldig så vi gjentar ofte sånne samtaler sånn at han får skikkelig svar og ikke går og grubler på ting. HAn snakker av og til om når vi dør og blir lei seg men jeg sier jo at da er vi gamle og han er voksen som oss og har egne barn. Ikke lett å forstå alt dette.
Mine barn kjente heller ikke besteforeldrene mine,farfar døde for 15 år siden å farmor for 10 år siden.
Men jeg hadde et svært nært forhold til dem å har alltid vært ofte på gravstedet deres,derfor blir det naturlig for meg å ta dem med:)
Men det er jo helt klart ikke likt for alle:) Se barnet ann er jo det aller beste:)
Jeg var alltid med min far på grava til mine besteforeldre og broren min på julaften.
Det var min og pappa sin tradisjon.
Det var hans foreldre (bestefar døde først når jeg var 6 år da) og hans sønn.
Det var alltid litt spesielt å besøke grava til en bror jeg aldri fikk gleden av å møte.
Han døde 13. mai (han var 5 år) og jeg ble født 14. mai 4 år senere.
Man må se an ungen, synes jeg. Selv har jeg en fireåring som har spurt mye om døden, og jeg har svart ærlig hele tiden, og hun er ikke redd eller noe. Hun har tydeligvis et helt naturlig og avslappet forhold til det, og hun liker kirkegårder. Så henne tar jeg med uten å mukke. Men hadde hun vært nervøs og redd hadde jeg jo selvsagt revurdert det.
Føler for å presisere litt:
Jeg kunne glatt tatt med min sønn på kirkegården i dag, men det er fordi han vet hva en kirkegård er og har forstått hvordan det henger sammen (tror jeg da). Men hadde han aldri være på en kirkegård før, ville i dag være feil dag å gjøre det på.
Ja, det er jeg enig i. Om man ikke helt vet hvordan barnet vil reagere ville jeg valgt en mer nøytral dag å introdusere kirkegården på. Ergo, man må se an barnet sitt, hver mor og far kjenner SITT barn best og vet hva som bør gjøres. :)
.jpg)
