Forum for diskusjoner av nyheter og artikler. Husk å lenke til aktuell artikkel i første innlegg, så meddebattantene får mulighet til å sette seg inn i temaet.
Det er greit nok at det er fysisk best å få barn tidlig i tyveårene, men det hadde kanskje vært på sin plass å undersøke hvor mange som reelt "venter"... Hvor mange som trenger denne "pekefingeren".
For meg gjorde den typen artikler ikke noe godt da jeg gikk å "ventet" som 25-27-30-33-35-åring.... Når sjansen endelig var der, var jeg overbevist om at jeg ikke kunne få barn lenger, at jeg i beste fall måtte ha hjelp til å bli gravid og om jeg ble det så var i allefall barnet ikke helt "normalt" på en eller annen måte. En venninne av meg var sågar inne på tanken om at hun ikke trengte å bruke prevensjon lenger i en alder av 38 - for sjansen for å bli gravid var vel da omtrent lik null.
Joda, venter man bare fordi man vil ha 12 av alt og økonomi på linje med grunnfjellet - da er helt enig i at slike oppfordringer er på sin plass. Men hvor mange gjelder det egentlig? Jeg kjenner ikke til noen...
Hodet mitt har tatt juleferie, jeg gir opp å si noe fornuftig i dag. :knegg: Men jeg synes det er litt synd at i slike diskusjoner trekker man alltid inn de som fikk barn da de var 16, og som det har gått fint med, eller de som fikk fire barn etter fylte 40, bobler over av overskudd og har jernhelse.
Selv havner jeg i kategorien "unge mødre", og selv om det har gått veldig bra med oss vil jeg ikke fronte dette for å få opp befolkningstallet akkurat. Foreldrebiten har gått finfint for oss begge, men omstendighetene rundt (økonomi, nettverk) er gjerne bedre da man har noen flere år på baken. Og i studentbarnehagen vesla gikk i før var det i perioder bare hun som hadde foreldre som bodde sammen.
Jeg skulle også ønske det fantes bedre muligheter for å kombinere barn med mer utdanning i den aldersgruppen vi befinner oss i nå (25-30).
Kanskje fordi uttalelsene mange ganger er helt idiotiske.
Jeg heller gjør ikke det. Jeg har fått bekjente til å vente med å få barn. Jeg angrer ikke på at jeg fikk jenta mi og er en av de heldige som hadde opplevd en del før jeg fikk barn. Likevel ser jeg at dette ikke passer for alle.
Jeg også. Og litt irritert. Men i dette tilfellet syns jeg Mim snur statistikk på hodet. Det at mange av de som får barn tidlig i dag er ressurssvake jenter med omsorgsproblematikk og i ustabile parforhold, betyr ikke at de som er unge, ressurssterke i stabile parforhold BLIR dumme alenemødre straks de får barn. :snill:
Jeg synes ikke det er det minste rart at man reagerer på å bli puttet i bås som en av de sløve knivene i skuffen. jeg hadde blitt rasende var det meg.
Hvorfor er det så mange som finner det naturlig å beskylde mottakere for ufin karakterisering som en med ømme tær? Er det ikke mer naturlig å reagere på den ufine karakteriseringen enn på at mottakeren blir fornærmet?
Ja, men jeg klarte ikke ta eksamen da, for da fødte jeg. Og jeg ble gravid igjen mens jeg var i permisjon, så jeg er nok ikke så skarp. Hadde jo ungeflokk på to innen jeg var 22...
Det største problemet her er vel at Mim ikke er særlig veltalende. Hun snakker nedsettende om andre og jeg forstår godt at man kan føle seg truffet og såret. Statistikk er noe annet enn menneskene bak den og Mim evner tydligvis ikke å se menneskene og da hjelper det ikke med flott jobb og utdannelse.
MorStine, jeg kan være enig i at Mims innlegg var noget spissformulert og sleivete, men jeg har store problemer med å forstå at du kan få klemt så mye personlig krenkelse ut av det, med mindre du da faktisk er en av Mims gamle skolevenninner.
Eh...Er det så problematisk for dem som er unge mødre at jeg mener de fra mitt hjemsted som fikk barn veldig veldig tidlig ikke var de smarteste jentene? de ble ikke dumme av å bli unge mødre, men de var ikke så lure fra før. Jeg kjenner opptil flere som har fått barn tidlig som er flinke, smarte og gløgge jenter, men ingen av dem er fra mitt hjemsted.
De smarteste jentene fra mitt hjemsted fikk seg utdanning. Og ventet ti år eller mer med barn i fht de som begynte først.
Noen spurte: og ja, veldig mange som selv har fått manglende omsorg eller har vært utsatt for omsorgssvikt har en merkelig tendens til å få barn tidlig. dette skjer såpass hyppig at feks Bufdir har forsket på det. Det kan se ut som unge med dårlige omsorgserfaringer for det første ikke helt vet hva som kreves av foreldrerollen og for det andre ønsker noe som ikke går sin vei, siden de har mange triste erfaringer med å bli forlatt.
Av saker der manglende inngripen fra barnevernet var tema, var mødrene veldig ofte svært unge dersom det var snakk om omsorgssvikt uten noen spesifikk grunn. Eldre mødres omsorgssvikt hadde klarere sammenheng med rus og/eller psykiatri.
Dette betyr ikke at man er dum eller blir dum av å bli mor tidlig. Det betyr heller ikke at man nødvendigvis utøver omsorgssvikt fordi man er ung, bare at yngre mødre oftere gjør det enn eldre mødre. Man blir ikke alenemor av å være ung mor, men det ser ut til å skje oftere.
jaja. Ikke meningen å tråkke på noen ømme tær, men det er vel ikke nødvendig å generalisere så voldsomt i fht min fortelling om A, R og H i klassen in fra ungdomsskolen som fikk barn veldig tidlig. :sukk:
Jge er blondine, jeg lar meg ikke fornærme hverken av blondinevitser eller andres erfaringer med blondiner.
De fleste jeg kjenner har fått barn etter fylte 28, og veldig få av dem hadde da vært sammen med barnefaren siden de var 20. De fleste ventet nok først og fremst på en det egnet seg å få barn med rett og slett, de ventet ikke fordi de skulle gjøre alt annet først. Selv traff jeg mannen min da jeg var 27, så vi ventet enda litt lenger. Jeg har flere venninner som venter ennå, den ene er 34, men hun har 2 brutte samboerskap bak seg. Skulle hun bare fått barn med en av dem for å få gjort det? Nei, jeg tror ikke det.
Jeg skulle gjerne startet litt før, særlig når det viser seg såpass vrient å få flere enn han vi har, men det kan man da ikke angre på når man ikke hadde noen bra far på det tidspunktet. Og når det er sagt; hadde jeg hatt det, hadde jeg likevel tenkt at de årene var da sannelig fine som student og etterpå i starten av jobbkarrieren, med masse tid til venner, sprell og moro. Alt til sin tid og jeg er glad jeg fikk det med meg. Jeg har ikke VENTET til jeg hadde spreke lønninger og fine hus og biler. Som barnløs jobbet jeg mer og tjente mer enn nå, jeg hadde freshere klær og bedre råd; og jeg kjenner ingen som har ventet til "alt var på plass" før de fikk barn.
Jeg synes det er stor forskjell å vente til man er 30 fordi man ønsker å ha en skikkelig far, og å vente til man er 38 fordi man vil ha enebolig før man får barn :nemlig: .
Enig. Dette er et samfunnsproblem og jeg blir rasende over at det er den enkelte kvinne som skal ansvarliggjøres. :mad: Dette er jo helt sykt, skal jeg og du være personlig ansvarlige for å følge vår biologiske klokke, enda samfunnet legges opp til at man skal vente med å bli foreldre? Dette er å rette baker for smed.
Ja, det er selvfølgelig deres sak når dere vil ha barn, men samfunnet bør legge opp til at dere kan velge fritt.
Jeg skjønner ikke riktig hvordan MorStine klarer å putte seg selv i båsen til mim.
Men dersom man nå føler at man var gjenstand for ufin karakteristikk, så har jeg likevel problemer med å forstå at man tar det som en personlig krenkelse. Det er greit å argumentere mot, og begrunne hvorfor dette utsagnet ikke holder mål i det hele tatt. Men å bli litt sånn "HVA, mener du at jeg, barna mine, livet mitt og alt som omhandler meg er feil og dumt". Nei, det skjønner jeg ikke.
Dersom man får drittslenging mot seg som person, så skjønner jeg at man reagerer med å bli forbanna. Dersom man gidder, da. :humre:
Så om man møter fordommer som en del av en større gruppe (f.eks innvandrere, alenemødre etc) så er det helt uforståelig om man blir lei seg og tar seg nær av det?
Nå har jeg skummet gjennom tråden, og har dermed oppnådd forståelsen av at hvis alle, ihvertfall de kvinnelig, hadde vært som meg, hadde verden vært et vakkert og harmonisk sted. :rørt:
På mitt curriculum vitae står det blant annet at jeg ble mor for første gang som tjueåring, og for andre gang som tjuetreåring. Siden jeg jo rett og slett ER en av de skarpeste knivene i skuffen, går jeg ut i fra at jeg også er et av Mims hederlige unntak, og dermed den perfekte mor i biologisk og samfunnsmessig perspektiv.
Såh. All selvinnsikt til side, så vil jeg påpeke at jeg er veldig fornøyd med å være en ung mor, men at jeg også nok hadde vært veldig fornøyd med å være en eldre mor. Samtidig har jeg ingen problemer med å se fordelene med å ha gjort seg ferdig med froskekyssing, utdannelse o.l. før man får barn, men jaggu gir ikke det å være mamma i noen tilfelle også en ekstra og slett ikke så dum ballast i studietiden.
Det er klart at det er noen unge mødre som nok burde vært litt nøyere med pillen eller kondomet, og det er klart at det er noen modne mødre som sikkert angrer bittert på at de ikke fikk barn tidligere.
Det rent fysiske har vel kanskje jevnet seg litt ut, siden vi generelt ikke sliter oss ut på tungt kroppsarbeide, de fleste har mulighet til trening, sunt kosthold osv. Det er så godt som 100% sikkert at Mim'en løper fra meg.
Ja, for meg virker det rart. Jeg hadde PERSONLIG ikke brydd meg, i den forstand at jeg hadde blitt lei meg, dersom en eller annen tulling ikke likte nordleninger.
Jeg sier ikke at ikke ting er verdt å argumentere for, eller kjempe for. Klart man ikke skal godta fordommer og urett. Og jeg kan også skjønne at noen blir lei av stadig å møte dette, dersom det er tilfellet. Men at man tar det innover seg og blir såret på egne vegne, feks i et diskusjonsforum, det har jeg litt problemer med å forstå.
Det er jo sant det Mim skriver. Ja, det er mange oppegående folk som får barn i ung alder.
Men i gruppen "unge foreldre" så finnes det også de som er umodne nok til å tro at et barn bare er en avansert form for dukke. Og det er faktisk et stort problem at mange unge som selv har hatt en vanskelig start på livet og enda ikke har fått bearbeidet dette, veldig gjerne vil ha barn fortest mulig. Jeg vet at man i ungdomshjem sliter en del for å forhindre at de unge jentene som kanskje har problemer med rus, dårlig dømmekraft, traumer fra egen barndom etc. får barn. Mens jentene virker som om de virkelig legger seg i selen for å bli gravide. Noen virker nesten besatt av tanken og får stjerner i øynene bare av å snakke om det.
Jeg sier IKKE at de nødvendigvis er uegnet som foreldre uansett, men jeg sier at mange kunne trengt å bearbeide egne traumer først.
Og når det nå engang er slik at de som har dette behovet. For tryggheten, for en egen familie, for noen som aldri forlater dem og for noe de tror vil få dem til å føle seg verdifulle... Ja, så er det vel ikke så rart at dette gjør noe med statistikken?
Det er vel ikke like stor sannsynlighet for at folk som rusher inn i det å få barn før de er klare for det finnes i gruppen modne mødre? Det er ikke så mange modne mødre på ungdomshjem. Det er statistisk sett større sjanse for at en moden mor ikke er en ung og usikker tenåring som prøver å bearbeide egne traumer gjennom å få barn.
Det vil selvsagt ikke si at alle modne mødre er i en situasjon der det er lurt å få barn. Det vil ikke si at alle unge mødre er tenåringsjenter som ikke har hatt det godt og trenger terapi.
Men jeg tror at for de tenåringsjentene som antageligvis også er overrepresentert i barnevernsstatistikkene, så ville kanskje noen flere år på baken ha økt sjansen for at traumer rakk å bli bearbeidet slik at man fikk stanset denne uheldige arven som finnes i noen familier.
Bedre kår for studentforeldre er et tiltak jeg ville være veldig, veldig for, og som kanskje kunne gjøre en hel del for å redusere gjennomsnittsførstefødendealderen (for et vakkert ord! :rørt: ) for kvinner med høyere utdannelse. Bedre barnehagedekning ville også gjøre det lettere og mer attraktivt å være yrkesaktive småbarnsforeldre, også for dem som er i oppstarten av et yrkesaktivt liv. Ut over det synes jeg rimeligvis folk bør kunne velge hva som passer dem best selv, og naturligvis finnes det både generelle og personlige grunner som kan tale både for å få barn svært tidlig og å vente til man er godt over 30.
Grunnen til at folk blir opprørte er vel mest sannsynlig at dette er noe de får både høre og føle i RL, det treffer rett og slett et ømt punkt. Jeg ville ikke blitt såret at at noen snakket dritt om nordlenninger, men jeg ville ha blitt opprørt over folk som hevdet at det er bare "å ta seg sammen" når det er snakk om psykiske problemer og jeg ville ha blitt såret av enkelte ting (selv om jeg akkurat nå ikke kommer på noe konkret eksempel).
Men argumentet blir litt merkelig i en tråd der det diskuteres om man generelt bør få barn tidligere.
For selv om de som får barn tidlig idag kanskje ikke alltid er "de skarpeste knivene i skuffen", er det i seg selv ikke noe argument mot å få barn tidlig. Man blir ikke dum av å få barn før fylte 25.
Jeg skjønner godt at man kan bli såret og ta seg nær av ting skrevet på et forum. Man er da ikke følelseskalde roboter? Jeg skal gladelig innrømme at jeg mange ganger har blitt skikkelig såret og fornærmet over ting skrevet på et forum (feks. om overvektige og lignende), selv om jeg vanligvis ikke lar meg affisere så voldsomt.
Jeg kjenner jeg blir veldig defensiv når enkelte sier de synes synd på datteren min pga min alder. Ja feit er jeg også det er også en grunn til at det er synd på henne.
For meg virker det som det er "helt ok" å komme med slike påstander selv om forskning viser at det sjelden er hold i dette. Mht bioliogiske faktorer i svangerskap er det noe annet.
Jeg bryr meg ikke så mye om alder, noen av de mødrene jeg er mest på linje med kunne jeg biologisk godt vært mor til. Jeg synes foreldreoppgaven er viktig, og jeg synes ikke det er ok å få "lisens" fordi en er ung.
Studenforeldre har jeg som ekslærer på en kreativ fagskole veldig god erfaring med. De jobbet i min erfaring langt bedre og mer strukturert enn sine jevnaldrene uten barn.
For meg er det slik at "friperioden" som ansvarsløs ung voksen forsvinner når en får barn. Den kommer ikke tilbake, men erstattes med noe annet. Kanskje er det bedre, men for meg har mine erfaringer vært med på å gjøre meg til den personen jeg er og når jeg ser tilbake var jeg en kul tante, men så utrolig glad jeg ikke fikk barn da.
For meg var det ikke et bevisst valg etter 25 og iallefall ikke 30 men et spørsmål om farsemne.
Først vil jeg bare si at noen blir støtt av enkeltes uttalelser har jeg full forståelse for. Vi har alle våre ømtålige punkter og det må vi respektere. Så at noen stiller seg uforstående til det er trist. Dette er et forum ja, men man kan bli såret på et forum like godt som i det virkelige liv. Det som også er trist i denne sammenhengen er at man ikke kan se at man har tråkket noen på tærne og beklage det......
Så tilbake til saken. Jeg har vært under utdanning i sju år nå. Da jeg startet var barna mine 1 år, 7 år og 9 år. Før dette var jeg 100% yrkesaktiv. Jeg var datakonstruktør (teknisk tegner) i Telenor. Jeg må si at hverdagen med studier har på mange måter vært langt mer fleksibel enn når jeg jobbet full tid. Siden jeg også fikk noen tøffe tak med kreft i starten av utdanningen så har jo dette bydd på ekstra utfordringer, men det har gått det og.
Det jeg ser på som viktig når man skal utdanne seg med yngre barn er:
barnehageplass (stabilt og barnehager blir ikke syke, kontra dagmammaer)
en mann som har støttet meg og ikke gitt meg dårlig samvittighet når jeg har jobbet med skolearbeidet, og ikke minst har tatt mange tak her hjemme.
også at man ikke får for mange økonomiske bekymringer (noe vi har hatt en del av i perioder, men det var jo pga kreftbehandlinger osv. at det ble tøft.
Til sist eller først så er det motivasjonen og ønsket om å få denne utdanningen. Motivasjonen må både du ha og din partner.
Jeg har også sett flere forhold som har røket i forbindelse med utdannelse. Den som blir utdannet får en større tro på seg selv, endrer synet på en del ting og kanskje partneren (særlig menn) har vanskelig for å takle at en kone/samboer får en høyere utdannelse.
Det er mulig jeg er hardhudet og priviligert. Ikke er jeg i noen sårbar gruppe. Og ikke har jeg hittil opplevd å bli personlig indignert over uttalelser som treffer noe som omhandler meg. Jeg synes det er viktig å se forskjell på sak og person, og på et forum er det vel lettere enn i RL?
:eek:
Som student og gravid..
1: Får utbetalt 9180 kr i måneden i 42 uker av lånekassa som rent stipend.
2: Man kan jo velge å gi perm til pappa'n da.
3: Ved sykdom blir jo lån omgjort til rent stipend dersom sykdom går over 14 dager og mange studiesteder tilpasser studiesituasjonen slik at man skal kunne få barn og fullføre studiet.
Synes det er ganske rimelige ordninger jeg. Og har valgt å få barn som student pga friheten. Økonomisk blir det vel aldri bra nok..
Du kan IKKE velge å gi permen til pappa dersom mor ikke har vært i arbeid. Permisjonen går på mors arbeid før fødsel uansett, og studier teller ikke her. Så om mor er student, har ikke pappa noe krav på permisjon.
Vi har jo alle med oss hver vår "bagasje" inn i en diskusjon. Noe som ofte er en berikelse.
Jeg var f.eks. 19 år gammel da jeg ble gravid og 20 da jeg fødte. Jeg er storesøster til en som ved et uhell ble gravid på sin 15-årsdag og valgte å beholde barnet. Jeg har vært med på de ofrene det krevde. Bl.a. tilbrakte jeg store deler av min russetid på barneavdelingen på sykehuset, siden barnet ble innlagt. Jeg hadde barn i sengen natten før eksamen, fordi jeg stilte opp. Allikevel er vår erfaring veldig god. Min søster er en oppegående person som vokste med oppgaven. Vi er en familie som står på for hverandre. Vi er en ressursfamilie.
Mens Mim har kompetanse og erfaringer med akkurat den undergruppen av unge mødre som virkelig burde ha fått hjelp til å bearbeide egne traumer, de som kanskje på grunn av sine erfaringer er mer umodne enn sine jevnaldrende og derfor mindre ukritisk i forhold til dette med å få barn tidlig. Da blir det kanskje det hun "bringer til bordet" i en diskusjon.
Selv har jeg som sagt gode erfaringer, men jeg har også sett at det ikke er sånn overalt. Selv har jeg jo hatt en del kollegaer med erfaring fra barnevern, siden de jo også jobber innen psykiatrien. Men aller mest har jeg sett dem som saksbehandlere i forhold til pasienters barn. Men av de tingene som ofte videreføres i slike settinger, er personlighetsforstyrrelser. Og de barna som vokser opp med en personlighetsforstyrret mor med hele verden som fiende står i fare for å selv utvikle personlighetsforstyrrelser. Dermed ender generasjon etter generasjon i noen familier som barnevernssaker.
Som sagt; dette er alvorlige problemstillinger og alderen er en del av problemet, tror jeg. Rett og slett fordi akkurat de årene burde ha vært investert i terapi etc.
Samtidig så skjønner jeg jo veldig godt at man blir litt vár på dette når man er en ung og oppegående mor. Jeg har jo gjennom min søster fått se litt av hvordan man stadig blir diskreditert og hvordan det er når omverdenen bare venter på at man skal gjøre noe feil. Hvor lite lov man har til normal prøving og feiling. Og hvor anspent og i forsvar man kan bli av det. Så jeg skjønner reaksjonene også. Men jeg tror altså at det ble litt bom i denne tråden.
Og for ordens skyld: Jeg har truffet flere knallgode, unge mødre som selv har hatt en dårlig oppvekst. Jeg vet at de finnes også.
Husker du at du og jeg har hatt en diskusjon som i alle fall engasjerte deg, den handlet om det å reise rundt i verden og "gjøre bra ting", feks i "Leger uten grenser"? (Ja, ikke jeg da. Med mine medisinkunnskaper hadde jeg vel bedre egnet meg i en junta enn i "Leger uten grenser". :knegg: )
Ja, og mannen min kunne ha vært med i juntaen. :jupp: Vi har ikke øks, så han måtte høgge av foten til juletreet med en gedigen samekniv i år - han så helt vill ut. (Du kan få være med du også, Tinetoff. Jeg og du! Midt på ville fjellet, iført kamoklær mens vi diskuterer statskupp og drikker vodka (og spiser sjokolade))
At vi jenter er mest fruktbare i midten av 20 årene er gammelt nytt for de fleste.
Det kan man ikke stikke under en stol og fortrenge.
Men det er ikke dermed sagt at man MÅ få barn da, forholdene bør ligge litt til rette.
Å ha en få barn sammen med blant annet.
Men når man passerer 30-35 år kan man få problemer med å lage barna, og det kan man heller ikke stikke under en stol og fortrenge.
Det gjelder ikke alle, men noen. Problemene blir gjerne større jo eldra man blir.
På lik linje med at det ikke gjelder alle, så kan man ikke sette noen i bås basert på alderen de fikk barn i.
Alleunge mødre er ikke dumme som et tørt stykke brød, og alle modne mødre er heller ikek verdens beste mødre.
Alle personer er forskjellige, og modenhet er ikke noe man ene og alene kan måle i alder.
Problemer med å bli gravid er heller ikke noe som kun gjelder for de over 35, men ja sjangsene for det er større en hos en på 25.
Om man er litt mindre navlebeskuende og ser litt på saken med generelle øyne, så blir det sikkert litt lettere å takle slike artikler.
Man havner da gjerne litt mindre i forsvarsposisjon.
Jeg skjønte ikke riktig hva du mente, him. Tror du jeg mener det er rart å engasjere seg i en diskusjon på et forum? Det mener jeg ikke, og jeg blir engasjert med jevne mellomrom. Mulig jeg forklarer meg fryktelig knotete, men det er det med å ta generelle uttalelser personlig som jeg synes er snodig. At man kan være engasjert i et tema, eller bli forurettet dersom noen går etter deg som person, det blir noe helt annet mener jeg.
Snakker vi om juntaer nå? Jeg kan bidra med ehhh.... fint lite, men hvis man trenger noen som kan kløne med å sette opp telt og søle ut kaffen stiller jeg gladelig opp. :nemlig:
I forhold til å å bli såret av diskusjoner på nettforum, så kan jeg bidra med at jeg synes det blir litt unødvendig, ihvertfall så lenge diskusjonen går på sak, og ikke person. Hvilket den som oftest gjør på FP. :hjerter:
Selvfølgelig kan jeg bli litt snurt på oppegående unge mødres vegne, men det går fort over når man puster med magen og husker på at det ikke er meg eller deg som blir trashet, men faktiske sosiale sannheter. Dessverre.
Merkelig at du synes det er så rart, man har alle forskjellige oppfatninger av forumbruk, men det som er sikkert er at det er mennesker med følelser, tanker og forskjellig bakgrunn og erfaringer som skriver og leser. Og at noen kan bli opphisset, irritert, sinna, engasjert, såret og lei seg av hva andre mennesker mener om en sak som gjelder dem direkte eller indirekte finner jeg ikke rart i det hele tatt.
Jeg tror spørsmålet var om man føler seg personlig krenket eller angrepet, ikke om man blir irritert, sint eller lignende fordi man er engasjert i en sak som blir diskutert.
Det er litt samme side av en sak, synes nå jeg. At noen unge mødre som sikkert har følt en del på fordommer i RL, føler seg støtt (ikke direkte krenket) av noen uttalelser om unge mødre som en gruppe er ikke rart. Det er selvfølgelig basert på følelser, og skrevet i en sinnstemning som reflekteres i innlegget. Det er vel ikke dermed sagt at de ikke skjønner at det ikke gjelder dem personlig.
Det er sikkert en litt uklar gråsone, det der, men jeg synes likevel det er forskjell på å føle seg fornærmet og sint fordi man identifiserer seg med en gruppe som man mener blir kritisert (f.eks. å bli irritert fordi noen sier at mange unge mødre er lite gjennomtenkte og/eller ikke så smarte), og å føle seg personlig fornærmet fordi man mener at en generell uttalelse er rettet mot en selv (f. eks. å bli irritert fordi man tror at en slik uttalele betyr at man selv, som ung mor, nødvendigvis er lite gjennomtenkt og ikke så smart).
Nå husker jeg ikke alle innleggene i tråden, men det er slik jeg har oppfattet svarene fra de unge mødrene. Altså, at de har følt seg støtt på vegne av gruppen fordi de naturlig nok identifiserer seg med den og at svarene gir eksempel på seg selv som det motsatte av det som er kritisert. Jeg har ikke oppfattet noen som så personlig fornærmet, men jeg synes jo det ganske naturlig at de svarer i tråden med seg selv som eksempel og at svarene gir en smule uttrykk for at de ikke liker generaliseringen av gruppen unge mødre. Det blir jo litt det, å uttale at mange unge mødre fra et sted ikke akkurat er de skarpeste knivene i skuffen. Jeg skjønner at det sikkert er tilfellet, det gjelder forsåvidt majoriteten av unge mødre fra mitt hjemsted også. Men jeg skjønner også at hvis jeg hadde uttalt at de fleste var det, så ville noen i gruppen følt seg urettferdig karakterisert fordi de er oppgående og flinke unge mødre. Jeg synes det er forskjell på dypt personlig krenket der man ikke ser noen andre sider enn sin egen sårede følelse, enn at man føler seg litt støtt og gjerne vil motbevise påstanden.
Jeg uttalte meg ikke om svarene i tråden (som jeg bare har skummet), jeg prøvde bare å forklare hva jeg mente var forskjellen mellom å bli sint over generelle uttalelser man mener er feilaktige eller krenkende, og å bli sint over generelle uttalelser fordi man føler de er rettet mot en selv personlig.
Vi prater kanskje litt forbi hverandre da. ;) Jeg skjønner forskjellen altså, men jeg syntes bare ikke det var så mange dypt personlig fornærmede personer i denne tråden. Og at man må få lov til å reagere noe på uttalelser som går på noe som berører en selv, men selvfølgelig på en saklig måte. Det har jo faktisk ikke vært noen "kaller du meg en dårlig ung mor" her. :D
Okay, da var vi litt forbi hverandre, i tillegg hadde jeg nok meg selv i tankene, jeg tror at jeg faktisk kunne blitt veldig personlig indignert og engasjert i en tråd som jeg følte meg svært truffet av. Uten at jeg føler at jeg ikke kunne sett hele bildet, det hadde sikkert bare tatt meg noen sider med innlegg å lande litt og hente meg inn. Og dermed ingen skade skjedd. ;)
Egentlig tror jeg du utøver grov omsorgsvikt, nemlig. Jeg tror du i smug gir nugatti til frokost hver dag, sender dem på McDonalds hver søndag, drar på nyttårsaften fest uten barn og drikker øl til julemiddagen.:gal:
Det blir jo litt det samme som da Carl I. Hagen sa noe om alenemødre. Mange ble støtt av det.....så var det nordlendinger...osv. Det er jo ikke uten grunn at grupper som kommer inn under den kategorien blir støtt av det. Slike uttalelser er vel bare med på å underbygge andre ting de har måttet forsvare seg mot eller følt IRL..... Vi har alle med oss en bagasje og den gjenspeiler selvfølgelig hver enkelt av i oss i forhold til hva slags oppfatninger vi har.
Jeg skal innrømme at jeg blir skikkelig provosert av at folk tillater seg å definere hva det er ok for andre å bli støtt av.
Det blir som med ordet "neger". "Herregud - går det an å ta seg nær av DET, lissom. Greit at det ble brukt under slavetiden og sånn, altså, men JEG mener jo ikke noe stygt med det!" :rolleyes:
Nemlig. Vi må ha respekt for hverandres følelser. Ingen kan stå til doms over hva det er lov å reagere på og ikke. Om jeg havner i en tråd om plastiskkirurgi kan det nok virke litt voldsomt ut når jeg skal si noe om det....siden jeg bare har ett bryst. Samtidig så respekterer jeg at andre har en annen oppfatning om temaet ut i fra de "skoene de har gått i". Jeg forventer ikke at de skal se det fra min synsvinkel, men de skal ha respekt for meg og det jeg føler, syns nå jeg..... altså ikke drite ut andre fordi de føler annet enn det de gjør.......(klønete formulert, men dere skjønner.... )
Da må det jo også respekteres at jeg synes det blir litt rart hvis man blir personlig fornærmet over noe et nick på et nettforum skriver generelt om en gruppe som man identifiserer seg med, ihvertfall når det jo i bunn og grunn er riktig.
Å synse om andres følelser er en helt annen sak, og å fremstille ens egen oppfatning som den eneste riktige på ting som opplagt er forskjellige fra menneske til menneske.
:flau: Det ble kanskje litt rart, eller? :knegg:
Nettopp, ingen er blitt trashet her, og da er det synd at folk som på en eller annen måte skulle kunne assosieres med omtalt gruppe (gamle perkfete hurpeførstegangsmødre på 38 som har villa, volvo og vov-vov eller unge fjortismødre på 16 med tannregulering som shopper bort engangsstønaden fremfor å ta artium) blir kjempesure. At noe har en statistisk tendens, at vi selv ikke ønsker å gjøre ditt eller datt, at vi kjenner noen...Hva et flertall av blondiner, historikere eller bønder i byen gjør er interessant i seg selv, men sier lite om meg.
Omtrent som meg, da...
Synest ikke det er så god løsning jeg. I forhold til om jeg hadde vert i arbeid.
Kunne sykemeldt meg når bekkenet gikk i knas. Pappaen kunne hatt de 2-3 siste månedene permisjon og vi hadde hatt permisjonspenger hele tiden mens permisjonen varte.
Isolde: Synes det med at stipendet ikke startet igjen før i august var merkelig, og lurer på om jeg har forstått riktig. Var det i mellomtiden mellom fødselspermisjonen og begynne på studier igjen i august?
Jeg synes fortsatt lånekassen er rimelige jeg :sparke: Men det har, ser jeg nå, noe med at jeg har hatt jobb ved siden av, så far kan ha permisjon. Han tjener ikke over grensen, så jeg får max stipend. Jeg har gått på universitetet, hvor ingenting er obligatorisk annet enn eksamensoppmøte. Og jeg har ikke vært syk og hatt behov for tilrettelegging. Ingen ordning blir nok perfekt.. :)
Jo du kan velge å gi permisjonen til pappan, har ingenting å si om mor har jobbet før fødselen eller ikke.
Ellers ble jeg ikke personlig fornærmet av tråden her, men det må være lov å svare selv om man stiller i kategorien unge alenemødre. (eller stilte engang, siden jeg hverken er ung eller alenemor nå)
