Forum for diskusjoner av nyheter og artikler. Husk å lenke til aktuell artikkel i første innlegg, så meddebattantene får mulighet til å sette seg inn i temaet.
Da vi skulle prøve å få barn var det ikke så lett. Jeg ble ikke gravid. Vi snakket da med en gynekolog. Han sa at kroppen vår er mest klar for barn mellom 20 og 23 år. Han mente at jenter ventet for lenge nå. De skal gjøre alt før de skal ha barn, og så er det for sent. Jeg har hørt om de som har kommet i overgangsalder ved 35 år, men det er jo ikke så vanlig da.....
Ja, det er absolutt for mange som venter FOR lenge i dag, og da snakker jeg selvsagt ikke om de som ikke har noe valg, men de som venter "bare fordi". Man skal jo ikke bare avle frem barn når man ikke selv ønsker det, men man bør jo være veldig klar over den biologiske klokken som faktisk tikker fortere hos noen enn hos andre. Jeg er veldig glad for at jeg hadde sjansen til å begynne tidlig selv (fylte 24 et par måneder etter første fødsel).
Det er lettere sagt enn gjort. Jeg hadde også vært ganske ung om det hadde klaffet. Jeg brukte 3 år på å lage hver av de to første. Hadde det gått som planlagt hadde de eldste vært 17 og 15. De er 14 og 9.
Ja men du PRØVDE jo? Det er vel snakk om å utsette barnelagingen her? Mange som skal reise jorda rundt, gjøre karriere osv. Ikke at det er noe galt i det, men folk bør være klar over at ikke alle er så heldige å få i pose OG sekk.
Hvorfor er det alltid en oppfordring til jenter? Hvorfor snakkes det alltid om at kvinner venter for lenge? At kvinner er opptatte av å gjøre alt mulig annet i 20-årene?
Sitat fra artikkelen:
Kvinner venter alt for lenge med å få barn, advarer danske leger. Det truer velferden, sier EU. Unge kvinner får nå en alarmerende advarsel fra Danmarks fremste fertilitetseksperter. De sier rett ut at ikke bare Danmark, men hele Europa, står overfor en stor fertilitetskrise hvis kvinnene fortsetter med å utsette sin første fødsel til de er over 30 år.
Er det virkelig sånn at 80% av alle gutter i begynnelsen av 20-årene står klare til å bli fedre, men blir stoppet av sine bedre halvdeler?
Jeg bare spør. Dette ensidige perspektivet på saken irriterer vettet av meg. Virkelig!!
Jeg har ingen unnskyldning.
Møtte mannen da vi begge var 20, og det var heelt uaktuelt for meg å engang tenke på barn før jeg rundet 30.
Er sjeleglad for at jeg ventet. Gjorde mye i 20-årene som har vært av uvurderlig betydning i mitt liv, og som jeg ikke hadde gjort om jeg hadde fått barn tidlig. For meg var det 100% riktig å vente til jeg var 31 med å få barn.
Nr. 2 kom da jeg var 34.
Nå som jeg er 36 og i grunnen kunne tenke meg nr. 3, men ikke egentlig orker ennå, møter jeg selvfølgelig medaljens bakside; jeg har ikke tid til å vente.
Har enda ikke bestmt meg for hva det blir til. Men beslutningen må tas raskere enn jeg ønsker. Skulle gjerne hatt muligheten til å "vente og se".
Men alt i alt angrer jeg meg på ingen måte på at vi med viten og vilje ventet.
Hasselnøtt: det har vel mest å gjøre med at menn KAN vente i årevis med å få barn siden de er fruktbare mye lenger enn oss, selv om jeg skjønner hva du mener. Menn blir jo faktisk ofte enda senere klare for å få barn enn det kvinner blir, så mange kvinner venter jo rett og slett på at mannfolkene deres skal gi "klarsignal".
Man kan jo ikke tvinge mannen med på babylaging uten at han vil selv. Tror ikke jeg kjenner ett eneste par der ikke kvinnen har vært klar for å få barn lenge før mannen.
Vår generasjons menn lider vel mer av Peter Pan- syndromet enn noen tidligere generasjon har gjort?
Nei selvsagt kan man ikke tvinge mannen med, så det er jo faktisk like ofte mennenes "skyld" at kvinnene venter for lenge. Så og si alle jeg kjenner har måttet vente MYE lenger enn de ville pga. at mannen deres ikke var klar, inkludert meg selv (selv om jeg er glad for det nå). Det siste utsagnet har du nok fullstendig rett i. :knegg:
Sant det ja. Noen jenter ordnet det ved at de droppet p-pillene og lurte gutta..... Dårlig gjort og et dårlig utgangspunkt for foreldreskapet.... noen endte med å bli alenemødre, mens andre hadde nybakte fedre som tok sitt ansvar. Men dette var på 1980-tallet, sånt er det ingen som gjør idag....... :riktig:
Jeg er veldig fornøyd med at vi startet da vi giftet oss i en alder av 22. Første barn kom da jeg var 23 og nå er jeg 34 og har tre barn. Jeg har til og med god tid til å tenke på om vi vil ha en til.
Ble uventet gravid med turbo som 20 åring, mann var bare 19 hihi. var 20 og 21 da han kom.Men om han ikke hadde kommet da så tror jeg nok ikke vi hadde valgt å få unger da.Han var ikke ferdig med lærlingetiden og jeg var på omskolering.
Mannen min og jeg ble sammen da jeg var 24 år. Vi giftet oss året etter. Prøvde å få barn, men ble det først da jeg var 27 år. Vi var under utredning for barnløshet da, men heldigvis ordnet det seg på den naturlige måten. Nr. 2 kom som et skudd. Mens tredje fikk vi problemer med. Jeg mistet to ganger, en i uke 8 og en i uke 16. Så når jeg var 35 år fikk vi endelig minstejenta som nå er 7 år.
Har en datter som snart blir 16 år. Skummelt å tenke at hun kan få barn om 5-6 år :eek:
Jeg fikk min første når jeg var 33. Møtte ikke Mannen før jeg var over 30, så det er jo grunnen da. ;) Hadde jeg begynt i tyveårsalderen, er jeg redd ungeflokken hadde vært i største laget, tatt i betraktning hvor fruktbar jeg er. :knegg: Alle ungene mine satt på første forsøk. Også denne siste.
Ja, det er jo fint og flott det, at du er sjeleglad for at du ventet og dermed rakk å gjøre alt du ønsket først. Spørsmålet er om det hadde vært like fint å vente dersom toget da var gått, og du ikke fikk de barna du ønsket deg. Ville det da vært verdt det? Det er jo det artikkelen handler om, at mange venter og dermed ender opp som ufrivillig barnløse, det er ikke kritikk mot det å få barna sent. Det er moro å farte rundt og opparbeide seg en susende karriere så fremt man faktisk får de barna når man er klar. Det kan imidlertid oppleves som en fryktelig krise om man prioriterte slik og det viste seg at man ikke lenger var fruktbar. Det vet man jo ikke på forhånd.
Jeg fikk førstemann da jeg var 27. Jeg kunne forsåvidt tenkt meg å vente enda flere år, for det passet ikke helt optimalt i forhold til karriere. Men da fikk jeg i hvert fall barn. Alternativet ville ikke vært bra for meg, jeg ville ikke vært fornøyd med livet om barna uteble. Og ikke kunne jeg vite om jeg var en av de kvinnene som ville fått problemer med å bli gravid etter en viss alder.
Jeg synes det er viktig at det bedrives opplysning om fertilitetsproblemer i voksen alder. Det er viktig at vi vet, og at vi dermed kan presse på for bedre tilrettelegging for barnefødsler i yngre alder.
Jeg opplevde ikke det å vente med prøvingen til jeg var 30 år som spesielt risikabelt. Om jeg hadde ventet enda et tiår til, så hadde det nok vært adskillig mer risikofyllt.
Selvfølgelig er det viktig å være klar over at fruktbarheten er synkende med alder. men det vet vi vel alle nå? Synes ikke det har vært snakk om annet de siste årene.
Tror ikke det er slik at vi alle skal følge samme oppskrift for et vellykket liv.
For meg ville en graviditet tidlig i tjueårene vært en katastrofe - for andre er det samme den største lykke.
Misforstå meg rett. Jeg diskuterer ikke hvorvidt det er riktig å bli mor når man er 20, 30 eller 40. Det jeg tok tak i er holdningen om at "jeg er sjeleglad for at jeg ventet", for det kan man si når man kan vise til at man fikk barn. Det samme sier ikke nødvendigvis en 35-åring som ventet på grunn av andre prioriteringer, og som har hatt tre mislykkede prøverørsforsøk. Jeg sier ikke at folk er teite som venter. Jeg sier at vi må tilrettelegge for at det er enkelt å få barn i yngre alder, for å forhindre den økende graden av ufrivillig barnløshet og for å løse samfunnsproblemet med for få fødte barn i Europa.
Lett å si, tenker jeg. Jada, kroppen er mest klar for barn tidlig i tyveårene, allikevel er gjennomgående (med hederlige unntak) de sosialt/ressursmessig/følelsesmessig/modenhetsmessig de beste mødrene voksne, rundt tredve eller litt eldre. Man blir en bedre mor av å være klar og motivert.
I tillegg må man som samfunn legge opp til økonomiske ordninger og en sosial aksept av å kunne gjøre ting i en "ufornuftig" og utradisjonell rekkefølge. Legge opp til at det er mulig å kombinere barn og studier, legge opp til at man kan få barn før man er ferdigstudert, har jobbet noen år og gjort alt "riktig". For å være veldig svart-hvitt så er det slik nå at de som får barn når det er best biologisk ikke har så mye å tilby barna når det gjelder økonomi, stabilitet, ro, oppfølging, erfaring, modenhet, innsikt og empati.En 20-åring er og blir 10 år yngre enn en 30-åring. Og det er, i hvertfall der jeg kommer fra, ikke akkurat de skarpeste knivene som gikk hen og fikk seg en ungeflokk istedet for gymnas og før de var 22.
Og det kan være lurt å huske at ikke alle finner drømmeprinsen og den mannen man bør få barn med når man er 20. Et fåtall av de jeg kjenner fant en bra mann så tidlig. Mange jeg kjenner og meg selv inkludert har kysset seg gjennom noen reale frosker før vi fant den mannen det var smart å få barn med.
Monsoon sier mye bra her. Jeg var heldig og kunne få barna mine tidlig, men har nok av venner som venter bevisst fordi de skal gjøre ferdig mastergrader og ha lederjobber først, selv om de har vært sammen siden tidlig i 20-årene. Jeg er redd noen av dem kommer til å slite. De venninnene mine som er 30 år og single kan jeg jo ikke akkurat pushe på. :knegg:
Jeg skjønner poenget til legen, og vi må passe oss for ikke å føle oss truffet når vi ikke er i målgruppen. Mine studerende venner er i målgruppen, ikke de single eller de som prøve og sliter.
Mim: Jeg tenker at det er stoor forskjell påå bli mamma som 20 åring og 30 åring. De aller fleste jeg kjenner som fikk barn så tidlig endte som alenemødre. I vårt samfunn i dag er det ikke gitt at vi gifter oss med de første vi møter. Og det er vel litt av ditt poeng også. Selv var jeg helt bevisst på å starte som 25 åring,istedet for å vente, nettopp fordi jeg var redd for å slite. Men så hadde jeg hatt drømmemannen i noen år allerede.
Er dette egentlig så sikkert? Det er ikke bare våre fordommer som prater her?
At det ikke var de skarpeste knivene i skuffen som fikk barn da de var 20 er jo kulturelt betinget. Hvis jeg bruker meg selv som eksempel så ser jeg at jeg hadde kommet mye bedre ut om jeg fikk barn i studietiden. Én ting er permisjonsåret. Jeg ville ikke hatt fet inntekt, men i studietiden så hadde vi ikke de samme kravene til stor villa med hage, stor bil og 3 - 4 utenlandsreiser i året. Vi klarte oss med mindre. Og ville klart oss økonomisk til tross for permisjonspenger fra lånekassa. Idet barnet begynte i barnehage (studentbarnehage - jeg ville hatt mye enklere for å få barnehageplass!) ville jeg hatt fleksible dager og ikke hatt det styret jeg har idag med 50 timers arbeidsuker, jobbreiser etc. Så jeg er enig med deg, det må legges til rette for at det å få barn i yngre alder faktisk er en del av "den riktige rekkefølgen". ("Åh, tenk å vente med å få barn til man er 37, det høres slitsomt ut det. Å få barn midt i perioden hvor man kniver som verst om å få de tøffeste lederjobbene." ;))
Og det er jo en annen sak. Ingen mener vel at det er riktig at man skal få barn når livet ikke er tilrettelagt for det. Å ikke ha en mann er jo vesentlig i så måte. Det handler vel heller om at man bør ha lavere terskel for å synes det passer med barn - såfremt man faktisk synes det er viktig å skulle ha barn en gang. Det er jo heller ikke alle som ønsker barn.
Neida. Jeg har jobbet en del med barnevernshistorie.
jeg fatter ikke hvor de fete bilene og villaene er, jeg. Kjenner ingen med fete biler eller villaer, selv om de ventet til de var 30 med førstemann. Jeg var 27 da jeg fikk første, midt i studiene, blakk som en kirkerotte etter å ha jobbet som selvstendig næringsdrivende konsulent før jeg ble gravid i en studiepause. Vi levde i Oslo på under 10 000 i mnd. Så jeg vet hva det vil si å være blakk, og det er ikek noe kult og jeg skjønner at folk ønsker å ha ting mer på stell enn jeg hadde. At det gikk bra med oss er ikke noe argument for at alle skal gjøre det samme.
Det er ikke kulturelt at enkelte 20-åringer eller enda yngre jenter får barn. det er klassebetinget, det ekle skumle ordet som vi er så redd for. Statistisk sett er det er ikke professordøtre, direktørdøtre eller ingeniørdøtre som får barn så tidlig. Det er arbeiderklassen som får barn tidlig. De som rekker å ta noe utdanning er jo ferdig med utdanningen når de er tjue, fordi de ikke tar høyere utdanning.
Hjertens enig! Jeg synes også vi blir tutet ørene fulle med dette pratet uavbrutt, og jeg er temmelig lei. Vi startet prøvingen da jeg var 28, men Liv kom ikke før på 33-årsdagen min. Det er greit at jeg muligens ikke trenger å føle meg truffet, men jeg gjør det uansett. Utad ser det sikkert ut som om jeg har vært en "karrierejeger" som ville vente med barn - det er jo ikke alle som kjenner hele forhistorien vår. (Og jeg var for øvrig sammen med samme frosk både på midten og slutten av 90-tallet, for øvrig :humre:. Vi runder 13 år sammen nå, og det er sikkert mange som mener vi burde ha startet produksjon langt tidligere, men jeg må si som Zoë - for meg hadde en graviditet tidlig i 20-åra vært særdeles lite velkommen. Og det kan jeg si også i etterpåklokskapens lys.)
Ville disse samme barnevernshistoriene hatt samme utfall om kvinnene var ti år eldre da de fikk barna? Er det alderen som har gjort dem uegnet? Nå spør jeg av nysgjerrighet, ikke for å parere.
Jeg må si det motsatte, jeg kjenner nesten ingen som ikke har fete biler, store rekkehus eller fancy eneboliger, idet de har fått barn. Men det er jo ikke interessant i seg selv. Det jeg prøvde å formidle er at man gjerne venter med å få barn til man er godt etablert karrieremessig, og da har man gjerne gode lønninger.
Ja, det er det samme jeg mener når jeg sier kulturelt betinget. Altså at vi har en kultur for å studere lenge, bruke god tid på å finne riktig partner, være godt etablert karrieremessig før vi får barn. Jeg er av samme oppfatning som deg at det gjerne er folk fra bygda eller fra ressurssvake hjem som får barn tidlig. Ettersom gjennomsnittsalderen for førstegangsfødende i Danmark var 23 år for noen år siden, så må vel det bety at kulturen har endret seg? Dette tror jeg vi kan gjøre noe med. Jeg tror ikke det er et mål i seg selv å få en gjennomsnittlig førstegangsfødende på 23 år igjen, men det må vel være et mål at det ikke er katastrofe å få barn før man er 30?
Jeg ble ferdig med froskene i løpet av nittitallet, ble sammen med Temmern i -98 da jeg var 24. Vi giftet oss da jeg var 26, og fikk barn rett etter at jeg fyllte 27. Raskere syns jeg ikke vi kunne gjort det.
Jeg fikk veldig lyst på barn da jeg var 22, sånn helt ut av det blå. Jeg regner med det er biologisk, men er veldig glad jeg ventet.
Jeg var midt i studiene da vi fikk barn nr 1 og 2. Jeg trodde vi var ferdige da, før jeg fyllte 30, men så fikk vi Bonus da jeg var 32.
Jeg ser poenget med å få barn tidlig, men samtidig er det jo greit å treffe den rette først. Det er enklere å ha barn med en mann enn med flere, som for noen ser ut til å være konsekvensen av å starte tidlig.
Jeg er en av disse arbeiderklassepersonene uten empati og utdannelse som fikk barn da jeg var 20 år. :stolt:
Jeg har også lest barnevernstatistikker og ja det er overvekt av alenemødre uten utdanning som kommer i kontakt med barnvernet, men det betyr ikke at de er alene der.
Helt ærlig vil jeg påstå at jeg hadde mer innsikt og empati da jeg var 20 enn det mim ofte viser her inne.
Det går faktisk an å ta utdannelse selv om man får barn, jeg vil påstå at det er bedre å være under utdanning som småbarnsforeldre enn i 100% jobb. Jeg har prøvd begge deler.
Jeg synes det er så underlig at mange som uttaler seg om slikt tror at kvinner bare kan knipse med fingrene i 22-23-års alder og så står det en hel kø av gifteklare menn i passende alder som vil ha barn. :rolleyes: Det er ikke sikkert at man selv er klar i den alderen heller.
Det er ikke sånn at de fleste er samboere/gift i 10 år og bare utsetter å få barn til det "passer", slik som det så tabloid ofte fremstilles. Det er da veldig mange som ikke er i etablerte parforhold før i slutten av 20-årene/begynnelsen av 30-årene.
Mener disse som uttaler seg at man skal få barn uten å ønske seg det med en tilfeldig partner, bare fordi at kroppen da er mest klar for det eller er det bare forferdelig dårlig journalistikk ute og går, som vrir og vrenger på forskernes uttalelser?
Jeg er sjeleglad for å leve i et samfunn der man faktisk kan velge det som er riktig for seg selv.
Jeg er også glad for å leve i et land der man faktisk ikke trenger å velge bort utdanning og yrkesliv selv om man velger å få barn først.
Selv var jeg nygift og gravid som 19-åring. For meg var det riktig og med tanke på en PCOS som slo ut i full blomst etterhvert, så var det muligens også en heldig situasjon rent biologisk. Men det aller, aller viktigste er faktisk at det føltes riktig å gjøre det da. Og all verdens biologi ville ikke ha gjort det til noe lurt dersom jeg fikk barn før jeg var moden for det.
Rammene for å få barn i vårt samfunn har endret seg dramatisk etter kvinnefrigjøringen. Nå må ingen ta meg for at jeg skal ha kvinnene tilbake til kjøkkenbenken, fordi det er absolutt ikke noe jeg mener. Vi må stikke fingeren i jorda og innse at kvinnefrigjøringen har hatt sin pris på mange områder. Problemet ligger kanskje i at vi kvinner har endret rollen, men det har ikke mannen i den grad vi har gjort det.
Biologien kan vi ikke stikke vekk fra. Kroppen vår er mest klar for å få barn når vi er i 20-årsalderen. Jeg er enig med Trøtt som sier at man må ikke gjøre unna all utdannelse og komme et stykke på karrierestigen før man får barn. Samtidig så må samfunnet legge til rette for at vi kan gjøre begge deler så lenge samfunnet har økonomi til det.
Det å sette opp 20-åringer mot 30-åringer som foreldre blir for dumt. Jeg kjenner mange dyktige og kloke 20-åringer, og livserfaring betyr ikke at man har blitt så himla mye klokere. Det kommer an på hva livet har bydd på på veien og om vi har lært noe av det.
Det er klart at legen har noen poenger her, og at det sikkert sitter en del rundt omkring som angrer på valgene sine når de sitter i midten av trettiåra og prøver å få barn uten hell. Ja. Men det er provoserende å få skjenn for det likevel.
Jeg ble gravid som 27-åring, over ni år etter at jeg ble sammen med mannen min. Vi ventet dog ikke noe særlig med å prøve, det ramlet oss nemlig ikke inn at vi ville ha barn før vi hadde vært sammen i over åtte år. Det skjedde ganske riktig omtrent da vi fikk våre første (midlertidige, usikre, ikke-villa-finansierende) heltidsjobber, men vi hadde virkelig aldri tenkt på å ha unger før vi var der, vi tenkte bare på posen og ikke på sekken. Kall oss gjerne korttenkte, men sånn tror jeg egentlig det er med mange. Jeg tror det er strukturelle grunner til at det er sånn, og hvis det skal gjøres noe med det, tror jeg det kreves strukturelle grep, som sterkt forbedrede kår for studentforeldre. Ikke individuelle skjenneprekener.
Vi har svigers på besøk fra New Zealand, og jeg er overlykkelig for at jeg er født i Norge. Der blir kvinnene kastet ut fra klinikken 3 timer etter fødsel, ikke får de betalt permisjon, så godt som ingen barnetrygd, ha barn i barnehage er det kun de rike som har råd til. Ergo, kvinnene blir gående hjemme fordi det er for dyrt å ha barna i barnehage. :dåne:
Ja, det slo meg et stykke ut i tråden at det egentlig er ganske dårlig gjort å skjenne på kun kvinnene. Skal man først generalisere, så kan man like gjerne ta for seg menn som omtrent ikke er klar for barn før overgangsalderen. (Jeg var ikke noe bedre selv, det måtte graviditeter i venneflokken til før jeg innså at det var mer enn på tide å tenke tanken). Men kvinner er tydeligvis alene om å få barn, og skal dermed ha dårlig samvittighet om de "begynte for sent".
Jeg er enig i at det er en grei generell observasjon fra legen altså, men det funker veldig dårlig på det individuelle plan. Vi e alle saua, øh, individa vettu. [noparse]:odin:[/noparse]
Det vil alltid bli slik at man aldri angrer på de barna man får, men de man ikke har fått.
Jeg var sikkert i andres øyne ikke klar for å få barn som en 17-18 åring, men gravid var jeg. To små førkner hadde jeg før jeg var fylt 20 år.
Ingen skal få si at jeg ikke er en god mor for mine barn bare fordi jeg ikke har reiset masse, jobbet eller fått en lang utdannelse.
Jeg lærte tidlig at man vokser med oppgaven. Jeg ser like mange på over 30 som gjør "feil" som de som er yngre.
Jeg hadde ingen planer, tanker eller ambisjoner om å ta noen utdannelse, så for meg var det helt det riktig å få barn. Nå ser det ut som toget er gått, og jeg er bare 25.
Nå begynner jeg så vidt å tenke på hva jeg vil, og jeg er glad jeg ventet med å ta utdannelse.
Jeg synes det er et helt legitimt å rope varsko overfor tendensen mot å få barn sent. Nei, det fungerer ikke helt på individnivå, men skal man få til en endring må vel noen snakke om det. Jeg er for øvrlig litt på linje med Toffen som mener at negative konsekvenser av utsatt babyproduksjon kanskje er verdt likestillingsendringene som har skjedd. På makronivå, på individnivå skjønner jeg at det kan være vanskelig å se det slik.
Dette kjenner jeg at jeg reagerer på. "Kvinner har innrettet seg", "kvinner forstår ikke". Jeg antar at det her er minst like viktig at menn blir opplyst? Siden kvinners innretting gjerne skjer etter (den forhåpentligvis utdøende) maskuline arbeidslivskultur mener jeg. Dersom denne legen ønsket oppmerksomhet, endringer og folkeopplysning hadde han nok tjent mer på å si: "Menn, nå må dere komme på banen og bidra til og tilrettelegge for økt babyproduksjon!"
Etter å ha lest mange av innleggene her så får jeg inntrykk av at det er tabu å hevde at kvinner bør få barn i yngre alder. Flere omtaler artikkelen som en skjennepreken, og føler seg kritisert. Dette er jo et samfunnsproblem - er det ikke da nødvendig å sette fokus på det? Ingen påstår vel at man er en dårlig kvinne om man venter med å få barn. Det handler vel heller om å opplyse om at man ved å vente tar en risiko. Er ikke det ok?
Jeg må jo være en mutasjon. Arbeiderklassebarnet som fikk to barn i midten av tjueåra mens hun tok høyere utdannelse. Og jammen har jeg vært gift i 12 år med samme mannen også.
Vi begynte også "tidlig", vi var 22 da vi fikk førstemann. I ettertid tror jeg vi kunne venter noen år, det var tøft å ta utdannelse som småbarnforeldre. Vi angrer også litt på at vi ikke reiste mer, den gang vi bare var 2 voksne.
Nå er jeg 35 og har fått mine tre. Jeg har ingen planer om flere.
Jeg skjønner når jeg overhodet ikke når frem med hva jeg mener. Så jeg trekker meg stille ut av denne tråden. Jeg får heller trøste meg med at jeg i hvert fall skjønner hva jeg mener. :hehehe:
Tror ikke det er noen her som ikke skjønner hva du mener.
Alle er vel skjønt enige i at man skal være bevisst den mulige konsekvensen av å utsette babylagingen for lenge.
Jeg for min del synes bare ikke at dette er noe nytt, for dette har vært en gjenganger i media de siste 4-5 årene.
Jeg synes flere har gitt uttrykk for noe viktig i denne diskusjonen - nemlig at man stiller seg kritisk til den ensidige fokusen på at det hele dreier seg om kvinnens valg. Denne kvinnen har både partner/fremtidig partner, et arbeidsliv og et helt samfunn å forholde seg til.
Jeg skjønner også hva du mener altså, og det er jo vanskelig å si seg uenig i at det er greit å si fra om at kvinners alder ved fødsel bør være lavere i vestlige land enn den er nå. Men jeg reagerte på at det kun var snakk om kvinner i artikkelen, og syns jeg kjennner igjen en klassisk "kvinner bør skjerpe seg"-undertone. :tidvis veldig påvirket av feministblogglesning:
Tja.
Jeg har prøvd begge deler, Mim, og jeg var ikke noe dårligere mor som 22-åring enn det jeg var som 31-åring. Rammene var de samme, barna var ønsket og skapt i kjærlighet. Førstemann var ikke planlagt, men jeg var like motivert og klar for morsrollen med eldste som med yngste da testen hadde 2 blå streker.
Jeg håper forøvrig jeg tilhører fåtallet av de du kjenner: verken Vicktorinox eller fruktkniv (jeg hadde tross alt gymnas og et grunnfag ;)) og med en bra mann.
Jeg var 34 da jeg med mamma, og da hadde vi forsøkt i 8år! I dag så strever faktisk hvert 7. par med å bli gravide, og det har ikke bare med alder å gjøre, selv om det er litt av årsaken. Selv var jeg overhodet ikke klar å bli mamma som 20 åring, og ikke var jeg sammen med en type mann jeg ville ha som pappa til mitt barn heller.
Jeg liker ikke å bli kalt "ikke den skarpeste kniven i skuffa" egentlig. Ble gravid da jeg var nitten, fullførte fem år med høyskole/universitet, og er gift med barnefaren. Måtte bare få skrevet det...
Her blir det jo nedrakking både på dem som har valgt å få barn tidlig, og dem som har valgt å få dem sent, og det synes jeg er synd. Jeg forstår dem som venter til tretti (dog har jeg stoooore problem med å forstå dem som FRIVILLIG venter til de har bikket 40+, og som begrunner valget med "jeg var alt for egoistisk før nå", som om ikke det er noe egoistisk å vente såpass lenge), og jeg forstår dem som får tidlig.
Det er ikke bra at alderen på førstegangsfødende stiger for hvert år. Om vi fortsetter i samme spor, vil det ikke ta mer enn tjue år før gjennomsnittsalderen er førti, så jeg synes at vi i alle fall bør prøve å holde snittalderen der den er nå.
PS Vet at det selvfølgelig at vi snakker mye statistikk her, men jeg kjenner flere ressurssterke jenter som har valgt å få unger tidlig. Kommentarene om unge mødre viser mye av holdningen til samfunnet som presser snittalderen opp. Å få barn i yngre alder har etterhvert blitt nesten like stigmatiserende som røyking. Det er vel heller ikke bra?
Jeg traff mannen min da jeg var 22, men valgte å ikke få barn før jeg var blitt 27. Skole gjorde at jeg ikke ville ha barn før jeg var ferdig utdannet. Jeg veldig glad for at vi ventet, har reist og opplevd mye sammen før vi fikk barn.
De forholdene har jo generelt ikke særlig gode vilkår da. Det finnes naturligvis hederlige unntak, la meg si det før dere begynner å pepre meg med solskinnshistorier, men generelt er det best vilkår for et forhold at ikke aldersforskjellen er for stor. Er det ikke fire års aldersforskjell som er det idéelle tro?
Jeg skjønte at du var det. Blunkesmileyen ga bort den liksom.
Det er allikevel nærliggende å tenke i de baner, hvis det skal være mulig for de ungene damene å finne menn som vil ha barn, men det er da altså heller ikke å anbefale.
Jeg fikk mitt første barn da jeg var 31, men skulle gjerne ha vært noen år yngre.
Og akkurat derfor kom barna så seint. Gudene skal vite at jeg prøvde hardt og intenst å finne en bra kandidat før den tid, men en frosk er en frosk. :knegg:
Jeg kan jo avsløre at det for meg ikke har vært karrierefremmende å få 4 barn mellom 31 og 37. Jeg får kikke litt nærmere på karriere i 2010 og fremover.
Gynekologen har jo helt rett i det han sier når det gjelder de biologiske tingene. Men hvorfor kommer dette frem igjen og igjen? Alle kvinner vet da det, at sjansen for å bli gravid synker når man runder 30-35 år?
Det er jo ikke pga at man ikke har skjønt det, at man er for dum til å skjønne dette at kvinner får barn sent.
Så av ymse grunner velger kvinner å få barn senere enn før.
Noen har ikke partner som det er lurt å få barn med.
Noen har uvillig partner.
Noen har ikke lyst på barn nå og har ikke tenkt å få noen for "sikkerhets skyld".
Noen har ikke lyst på barn nå, og om man får problemer senere så, jaja, det var sånn det ble. (Jeg hadde ikke lyst å få barn før jeg var godt over 30 og hadde tatt det med knusende ro om jeg ikke hadde fått det til. En kalkulert risiko for å si det sånn.)
Noen få har ikke lyst på barn nå, men tenker at man skal ha barn senere og vet med seg selv at de da kan komme til å angre. Jeg kan ikke skjønne annet enn at de er akkurat de få i denne gruppen man vil nå frem til da med disse relativt hyppige artiklene om at man venter for lenge, for det er jo ikke sånn at det bare er å lage barn om det ikke er riktig.
Mange kvinner over 35 er veldig bekymret for om de kommer til å få barn med kromosomfeil. En risiko som for de fleste ligger på under 1%. Mens risikoen for ikke å få noe barn overhodet ikke ser ut til å bekymre like mye, enda den fort kan nærme seg 50% når man nærmer seg 40.
Akkurat det er jeg hjertens enig i, og det ble vår måte å gjøre det på.
Vi prøvde en liten stund å studere begge to, men det ble etter hvert veldig trangt økonomisk, så jeg tok meg jobb mens mannen fortsatte å studere. Det passet fint at jeg hadde en skiftjobb, mens mannen var og er 100% student, det har gitt oss enormt mye fritid og tid til barna og felles opplevelser. Vi vurderer til og med at en av oss fortsetter å være full tids student en god del år til, nærmere bestemt til minsten begynner på skolen. Jeg sliter veldig med tanken på å ha barna 8 timer i barnehagen hver dag, så jeg håper inderlig det lar seg unngå.
Vi har prioritert å få barn i studietiden for å ha mest tid til dem, enkelt og greit. Økonomien er grei nok, ettersom vi prioriterer å bo veldig billig og ikke ha bil eller andre dyre vaner. Det er nok lettere å være småbarnsforeldre med liten lommebok enn tenåringsforeldre, antar jeg.
Det at vi fikk barn tidlig (jeg var nesten 24 da jeg fikk nr.1 og eksakt tre år eldre da jeg fikk minsten) ser jeg bare som en ytterligere bonus. Jeg har masse energi nå, god fysikk og er i en fin alder når de flytter ut igjen. Perfekt.
Jeg ser helt klart poenget med å få barn tidlig, men samfunnet er ikke helt lagt opp til at det er et gunstig tidspunkt.
Selv var jeg 29 da jeg fikk førstemann (vi var heldige og fikk det til på første forsøk). Da hadde jeg studert og jobben noen år. Det var greit både for økonomien og karrieren med en liten pause.
Får man barn tidlig i 20-årene er det ikke like gunstig sett i forhold til de fantastiske permisjonsordningene vi har i Norge, for de forutsetter vel nesten at man har jobbet et halvt år for å få nytte av den?
Sånn helt på siden; jeg er svært lik både min mor og bestemor. Ingen ting tyder på at jeg skal komme i overgangsalderen med det aller første.
Her har jeg hørt begge deler. Det kommer kanskje litt an på hva man studerer. Der jeg studerte var det ytterst få som fikk barn, mens venninnene mine hjemmefra som gikk på lærerhøyskolen poppet ut unger på løpende bånd.
Jeg har en arbeidsgiver som er veldig fleksibel, og dermed er det ganske greit å være i jobb.
Jeg synes dette er ubeskrivelig vanskelig, av de grunner som kommer frem i tråden. Vi har to, ønsker oss én eller to til, men aner ikke når det passer best eller "minst verst" å få dem. Jeg skal studere til høsten, studiet tar fire år, så bør jeg jobbe i ytterlige ett år og så få barn, altså om fem år, eller skal vi sette i gang i studietiden?
Det eneste jeg er sikker på, er at dette er vår sak, ikke min alene.
Jeg hadde ingen plass å bo, ingen utdannelse å referere til, og var regelrett fattig. Likevel fikk jeg barn da jeg var tjue, dog ikke planlagt.
Jeg utdannet meg til sykepleier, kjøpte meg leilighet og skapte et liv for meg og barnet mitt. Jeg er så glad barnet mitt kom inn i livet mitt på akkurat det tidspunktet. Det forandret alt til det bedre.
Herregud som jeg elsker den ungen. :hjerter:
Jeg fikk første barnet da jeg var 24, da hadde jeg møtt mannen i mitt liv tre år tidligere. Vi prøvde på nummer to omtrent fra nummer en ble født, men det tok noen år før det gikk bra hele veien. Nå er eldste snart 6 år, ønsket om flere barn er tilstede, men foreløpig intet hell. Jeg har eggstokker som lever på nåde inntil videre også, så hadde vi ventet ti år før vi satte igang, er det faktisk en sjanse for at vi aldri hadde fått barn i det hele tatt. Men, det vet man aldri, men sannsynligheten hadde vært stor. Jeg ville aldri vært foruten mine barn, men såklart det har vært tider hvor ting ikke har vært så lett, men det er ikke sikkert ting hadde vært så mye bedre uten dem heller :)
Jeg har et par svigerinner som skal vente MINST ti år før de får barn. Nå er de 24 og 26 år, og har all verdens tid. Riktignok er yngste singel og lever livet, mulig tankegangen endres dersom hun hadde vært i et stabilt forhold.
Viktig det du sier her Skremmern. Da jeg startet min lærerutdanning i 2001 var vesla 1 år, sønnen 7 år og eldstejenta 9 år. Oppi alt dette fikk jeg brystkreft med spredning til mange lymfer og dermed ble det cellegift, stråling osv. Summasummarum så har jeg utdannet meg i 7 år snart. Dette hadde aldri gått dersom jeg ikke hadde en fantastisk mann som har stilt opp 100%. Må jo også si at studiene har gitt mer fleksibilitet enn dersom jeg hadde jobbet.
Mye går bare begge er innstilt på det og at man ser det som en investering i ens framtid. Altså hele familiens framtid. Det kommer jo alle til gode når en får utdanning og bedre lønn, og ikke minst får en jobb en kan trives med.
Samtidig er det viktig å respektere at andre ikke syns utdanning er viktig for dem og er fornøyd med den jobben de har. I samfunnets maskineri trengs vi alle.......
Det jeg savner er noen som spør de kvinnene som venter til 35 + hvorfor de har ventet. Nå spekuleres det jo bare. Alle har liksom hørt om disse karrierekvinnene som vil ha ALT før de får barn, men jeg ANER ikke hvor mange det er som er i den kategorien.
Jeg gjetter at de to viktigste grunnen til at kvinner venter er
Man har ikke møtt gode pappa-kandidater
Den mannen man synes er en god pappa-kandidat vil ikke ha barn enda
Og hva i all verden kan man gjøre med det??
Ellers tror jeg det vil være en god ide å tilrettelegge enda bedre for å få barn i studietiden, for de som ønsker det. Aborttallene i aldersgruppen 20-25 er helt ekstreme, og man kan jo spørre seg om bedre ordninger i studietiden hadde hjulpet. :vetikke:
Vet du at det er i den aldersgruppen aborttallene er høyest? Hva med tenåringer, eller kvinner på 39 som har fått de barna de skal ha, og ikke finner prevensjon som passer?
I Oslo er det i hvert fall den gruppen med de desidert høyeste aborttallene. Der tror jeg over halvparten av svangerskap i den aldersgruppen ender i abort.
Jeg faller visst under denne kategorien som så fint kalles "ikke de skarpeste knivene i skuffen". Jeg var nemlig 19 da jeg ble gravid med eldstemann, var i full jobb og studerte på kveldstid. I tillegg fikk jeg barn med den første frosken jeg kysset (hadde seff kysset andre, men denne var den første store kjærligheten)... Så jeg rakk akkurat å bli 20 før jeg fikk barnet mitt. I en alder av 21 var jeg tobarnsmamma og forlovet, i en alder av 26 var jeg firebarnsmamma og gifte med pappan til ALLE fire, og vi har vært sammen siden jeg var 15 og han 19. Mener virkelig noen at dette er helt feil? At vi har mindre å tilby barna våre, at vi ikke følger opp osv. Synes dette er stigmatisering og "båssetting", og jeg føler meg både fornærmet og lei meg... Vel, vi er IKKE rike, for jeg har gitt opp all inntekt for å kunne gå hjemme med barna mine, og det tror jeg at både jeg og de har glede og utbytte av både nå og i fremtiden. Mannen jobber og forsørger oss. Abort har aldri vært ett alternativ for oss. Dersom jeg skulle blitt gravid nå, etter 4 barn og mannens sterilisering kan det hende jeg hadde vurdert det, både pga økonomi, barna og min egen helse.
Men en ting er sikkert, tross tøffe tak, både økonomisk og fysisk, så ville jeg ALDRI gjort det annerledes. Om jeg hadde blitt en bedre mor dersom jeg hadde ventet 10 år med å få barn er YTTERST tvilsomt. Jeg tør å si at jeg er den beste mamman mine barn kunne ønske seg, selv om jeg kategoriseres som en sløv kniv i en skuff fordi jeg ikke har høyskoleutdanning og har 4 barn i en alder av 28 år...
Jeg ble mamma når jeg var 20 og håper på en til om ikke så alt for mange år. Synest det er fint å være ung mor og savner ikke noe av det vi gjorde før.
Er det noe jeg savner så er det å studere i utlandet. Jeg kunne ha gjort det istedenfor men jeg klarte ikke reise fra mannen. Hadde jeg ikke møtt han når jeg var 16 hadde jeg kanskje ventet lenger med unger og. Men jeg angrer ikke!
Problemet med å få barn når man studerer er mange.
Pengene
Manglende pappa permisjon
og at man ikke kan være syk.
Jeg tror at jeg ikke hadde hatt så mye problemer med bekkene nå i ettertid om jeg kunne roe meg litt ned når problemene begynte i uke 25 istedenfor å tvige meg igjennom 4 uker til med barnehagepraksis for å neste stryke fordi jeg ikke hoppet og spratt rundt, men var ganske sliten og klarte så vitt å sette beina foran hverandre. Det ble ikke sett som positivt at jeg bare var vekk 1 dag engang.
Jeg vil ha flere. Gjerne med en gang. Men det er uansvarlig av oss. Så vi må nok vente til jeg er i jobb.
Sånn at vi får penger
sånn at han får pappa perm og
sånn at jeg kan sykemelde meg når jeg ikke lenger klarer å gå.
Jeg er i bedre form nå, som 33-åring, enn jeg var som 27-åring. (som 27-åring kjederøkte jeg 20 om dagen, drakk masse øl og spiste temmelig usunt) Jeg løper nok i fra en god del jenter i tjueårene også, tenker jeg. Jeg kommer nok ikke i overgangsalderen før om ca 20 år, dersom mine kvinnelige slektninger på morssiden og min farmor skulle være en indikasjon.
Så dette med fysikk, helse og form er ikke bare aldersbestemt, men også genetisk, klasseavhengig og individuelt.
.jpg)
