Jeg vet at jeg nå er i kategorien "gretten og gammel". Men sånn er det bare.
Men kan noen hjelpe meg å forstå hva som pågår inni hodet i følgende situasjon:
Det er rushtid om morgenen. Det er stappfullt på bussen. Veldig mange står og de står som sild i tønne. Du har gått på på starten av ruta og har derfor fått sitteplass til både deg selv og sekken din. I HVILKEN VERDEN TILLATER DU DEG Å BLI SUR NÅR NOEN VENNLIG BER OM Å FÅ SITTE PÅ DEN PLASSEN SOM SEKKEN DIN OPPTAR?
Overraskende mange er slik. Jeg var vitne til på flytoget nylig at 3 :dåne: ulike single personer hadde brukt setet ved siden av til egen bagasje. Alle tre nektet å flytte på bagasjen på en vennlig oppfordring fra en pappa med en ung datter. Til slutt ble pappaen litt bestemt og 2 av de uheldige flyttet bagasjen sin, ikke uten gruffing.
Jeg vet folk har en tendens til å prøve å forstå og unnskylde, og foreslå at de kan jo ha helseutfordringer som gjør at det å ha sekken på setet ved siden av er en absolutt nødvendighet for de skal ha muligheten til å reise med offentlig transport. Og det er en absolutt aktverdig holdning, men av og til kan man konkludere med at enkelte er rett og slett bare er dust også.
Enig i dette. Jeg er en tilsynelatende frisk, ung kvinne som trenger sitteplass på kollektivtransport. Såkalt "usynlig syk" (som er et begrep jeg får oppkast i munnen av). Har måttet lære meg å leve med at folk synes jeg er en dritt.
Tenker også at det faktisk ikke gjør noe om den du ber flytte sekken blir sur. Folk er sure hele tiden, det går greit.
Det har du jammen rett i. Jeg bruker noen ganger litt for mye energi på å bekymre meg for hva folk tenker.
Perssonen i dag var forøvrig en gutt i slutten av tenårene/starten av 20-årene med en virkelig bare middels stor sekk som helt uproblematisk fikk god plass på fanget hans da jeg først tok meg den frihet å spørre om å få bruke plassen. Jeg bør egentlig leve helt greit med hva han eventuelt tenker om meg. (Jeg tenker nå i hvert fall "mitt" om han.)
Det er ganske utrolig hvor korttenkte og egoistiske voksne folk kan være (jeg har mer tålmodighet med tenåringer, der er det tross alt en hjerne under ombygging). Det er helt vanlig at folk har sekken/veska på setet, eller blir sittende ytterst på en treseter slik at det er vanskelig å sette seg på det midterste setet, uansett hvor fullt t-banen eller toget er.
Jeg tror noen blir flaue eller forulempet uansett hvis man ber dem endre adferd. Jeg lar meg forundre over slik oppførsel selv. Har mang en gang bedt folk flytte vesker eller satt meg nesten oppå og bedt dem ta den bort.
Det er sikkert de samme folka som står til venstre i rulletrappa, og som blir skikkelig hmpf! når jeg sier unnskyld og vil forbi. Kjøre mot kjøreretningen i parkeringshus gjør de sikkert også. :fordomsfull:
Her har byen, i noen dager nå, vært invadert av klin like menn i alderen 35-55, med blå dresser, vannkjemmet hår og ID-kort i snor rundt halsen. Jeg vet ikke hva det er med dem, men noe er det. Mine fordommer sier meg at disse vanligvis bare kjører bil, så det er derfor de ikke vet hvordan man oppfører seg på buss, og heller ikke kjenner til konseptet "sykkelvei med fortau". De går stadig i grupper og svimer midt i sykkelveien, i hele bredden, selv om det er et tomt fortau på siden, systemet er godt skiltet, og det er i tillegg malt en diger sykkel midt på asfalten. For så å bli forundret over å måtte flytte seg når det kommer sykler midt i mot. Og i går stod en slik gruppe på ca fem ID-kortbærende blådresser og snakket sammen rett innenfor døra til Rema1000 på Torvet, så de sperret for både stabelen med handlekurver og svingporten inn i butikken. De så ikke ut som om de hadde tenkt seg verken videre inn i, eller ut av butikken, og de hadde ingen handleposer i hendene. Så det er mulig konseptet matbutikk også er litt gåtefullt. De kan også komme fra verdensrommet, for de ser egentlig litt malplassert ut uansett hvor de er, og er som sagt mistenkelig like. :paranoid:
Nor shipping eller Aquanor, tror det er annenhvert år, og jeg vet ikke forskjellen. Ett av dem er det i alle fall, og min sykkelvei til jobb går forbi adkomsten til venuen for arrangementet (de tyter opp bak Ilakirka). I tillegg er det for øyeblikket rigget for en eller annen slags "innovasjonsfestival", med store telt på torget, mulig noen hører til der også.
De skiller seg i alle fall kraftig ut fra forrige ukes togakledte, gladbrisne og småforvirrede studenter på fadderuke. :knegg:
Her må jeg ile til og forsvare folk som ikke er fra Oslo. De aner ikke om denne reglen og fettern min med familie som var på "storbybesøk" i sommer ble veldig overrasket over at folk hadde sett så rart på dem.
Jeg tar jo sånne rulletrapper hver dag, og det er stor forskjell på atferden i starten og slutten av august.
Det er rett og slett ikke lett å ferdes ute blant folk. Jeg syns også at folk var betraktelig verre å ha med å gjøre i det offentlige rom rett etter pandemien, men det kan selvsagt komme av at ingen av oss hadde særlig trening lenger. De andre hadde glemt at man ikke ser på film med lyd på når man er utenfor huset sitt, og jeg hadde glemt at folk er idioter og ikke noe å hisse seg opp over. :knegg:
Tipper disse bagasjefolka er barna til de som blir sure hvis man påpeker at de snakker høylytt i stillevogn på tog.
Jeg har en kort liste med ting jeg ikke aksepterer i det offentlige rom (stort sett dreier det seg om snakking på lesesaler og bråking/lysforurensning på kino), og disse sier jeg systematisk fra om til synderne. For ellers blir det jo ikke bedre. Man kan jo gjerne øve på hvordan man sier det. Bestemt og vennlig er fint. (Å sette seg på andres vesker eller hive dem opp i bagasjehylla eller ned på gulvet ubedt (true story), er derimot ikke så fint.)
Her i byen har vi flere rullebånd enn -trapper, og jeg forundrer meg over at folk har tid til å stå stille og la seg transportere på dem, så sakte som de går.
Samme folka om stopper og står stille når de når topp eller bunn av rullebånd/trapp, eller når de har gått gjennom en døråpning. Uansett om det er på Jekta (i Tromsø) eller Oslo S.
Det er ikke OK å bli sur. For et par måneder siden ble jeg virkelig overrasket da en dame på vår alder spurte en ung dame om å få sitte i setet der den yngre hadde plassert den store vesken sin i og den unge damen svarte nei, det var vanskelig. Jeg ble enda mer overrasket da den voksne damen godtok dette. Selv jeg hadde ikke godtatt dette.
Det er vanskelig å ta mot kritikk uten å bli sur, og det at kritikken er berettiget gjør sjelden at man føler seg bedre. :knegg: Det er en nyttig ting å øve på (og mase på ungene om å jobbe med å håndtere).
(Helt enig i HI-irritasjonen, altså! Og ler veldig av beskrivelsen til My.)
Jeg - som alltid har sekk og som dermed omtrent alltid sitter med den på fanget - bruker (når buss/tog/t-bane/trikk han massevis av stående folk) å aktivt gå inn for å få sitte der noen har satt sekken/posen/baggen sin. Da bare smiler jeg mitt absolutt største smil, ser på personen og sier "Unnskyld?". Bruker å få plass da. :nemlig:
Jeg er stort sett togpassasjer, og da pleier jeg å tilby folk som opptar 2-3 seter på et smekkfullt tog med seg selv og kofferten sin å løfte kofferten opp på hylla for dem. Menn blir ganske flaue da, men det syns jeg er til pass, når de ikke skjemmes fra før. Hvis de sier "det går bra, det trenger du ikke", pleier jeg å svare at jeg går av etter flyplassen, så jeg kan hjelpe dem med å løfte den ned igjen også, for dette toget er så fullt at vi trenger alle sitteplassene. :jupp:
Jeg sier alltid dette veldig blidt og selvfølgelig, og ser ganske avvæpnende ut, så da pleier jeg å få vilja mi. (Også er det nok en del som ikke tror at jeg kan løfte en tung koffert og blir forfjamsa av det.)
Ellers kan jeg bidra med at jeg nok er en som ser litt forfjamset ut om noen vil sitte ved meg der jeg mest sannsynlig er inne i et eller annet nydelig verk av en av favorittartistene på ørene og absolutt ikke vier det som skjer rundt meg oppmerksomhet. :flau:
Ja, det er jo det jeg mistenker disse folka for å være. De går helt i sin egen verden, oppslukt av ett eller annet, og er overhodet ikke oppmerksom på det som skjer rundt seg. Det gjelder nok oss alle av og til, vil jeg tro, at vi kan irritere folk med å drømme oss bort og ikke følge med, men som du sier, da ser man gjerne litt forfjamset ut, og blir litt flau når man blir gjort oppmerksom på det. Men noe helt annet er å bli sur, himle eller nekte. For det er de som gjør det også, og som mener de har all rett til å opptre som de gjør.
Et vennlig men bestemt "Unnskyld!" kombinert med et talende blikk på sekken eller veska har gitt meg sitteplass i 100% av tilfellene jeg har testet så langt. Klart noen kan ha helseutfordringer som ikke synes som gjør at de aller helst vil sitte alene, men noen av oss har også usynlige helseutfordringer som gjør at vi aller helst vil sitte i stedet for å stå når det er mulig. Så lever jeg ellers godt med at folk kan bli litt misfornøyde og småsure.
Folk er rare. I går ramlet jeg delvis på en somalisk dame i svært tradisjonelle klær på trikken (jeg nevner bakgrunn fordi jeg generelt forsøker å være veldig imøtekommende mot folkegrupper som lett blir diskriminert og opplever kjipe ting offentlig). Jeg smilte pent, så på henne og sa unnskyld på en veldig fin måte. Hun svarte ingenting og leet ikke en muskel i fjeset som kunne vise at hun anerkjente noe som helst av det jeg prøvde å formidle med ord og kroppsspråk. Da blir jeg liksom litt skuffet, for jeg prøvde jo å vise vennlighet.
Jeg er som deg Tjorven, jeg må støtt øve meg.
(Skal sies at en annen dame også ble sur på meg da jeg gikk på og sa JEEZ! og himlet med øynene mot meg, muligens fordi hun mente jeg ikke ventet til alle var gått av før jeg gikk på (hvilket jeg gjorde, og tilogmed datteren min påpekte at var korrekt. Hun klarte jeg å stryke ut av hodet nesten med en gang)
Ja, folk er rare. Jeg går på en veldig populær gruppetime på SATS, og jeg blir irritert når jeg som er ute i god tid for å få en ok plass, plutselig må flytte meg helt inntil veggen, slik at jeg har NULL plass til å bevege meg bare fordi noen presser jeg inn og tydeligvis vil stå akkurat der, selv om det er mye plass andre steder i salen. Men jeg tør ikke si noe. Jeg ble nemlig vitne til en episode en gang, der en person vennlig be spurt om hun ikke kunne stille seg et sted hvor det var mer plass, for der hun skviste seg inn, var det veldig trangt. Hun ble helt hysterisk og kjeftet og sa at hun godtok ikke at folk brølte til henne på denne måten og at vedkommende hadde gått langt over streken. Men ingen hadde brølt til henne i det hele tatt, så reaksjonen hennes var skikkelig ubehagelig. Det har i alle fall fått meg til å vegre meg forå si fra når folk gjør usmarte ting i SATS-salene.
Det er jo minst en isbjørn på gata i Tromsø. Den har stått der siden jeg var to år (har bildebevis) og var der da jeg passerte i sommer, så det er helt sant at det er isbjørn i gata i Tromsø. Såh. Den er tam. Veldig tam.
Kan bekrefte at det definitivt er en greie i Bergen ihvertfall. Og stort sett alle storbyer i Europa jeg har vært i ihvertfall. Jeg tipper at fenomenet ikke har oppstått i Oslo. At alle ikke følger det er også definitivt en greie i Bergen, så vi har samme utfordring her.
Ikke vær så streng. Noen av oss er fascinert av å nå toppen av trappa og trenger noen sekunder til å områ oss. Vi er ikke så vant med mye folk. Jeg blir svett viss matbutikken inneholder mer enn 10 personen. Inkludret de som jobber der… :sparke:
At noen er BAK meg i rulletrappen er utenkelig. #borgrisgrendt
Men jeg LOVER at jeg ikke har sekken i setet om det er fullt eller blir SUR om noen vil sitte ved siden av meg.
Jeg trodde virkelig ikke at det var en greie at småbarnsfamilier forventet at folk flyttet seg på flyet slik at de (småbarnsfamilien) skulle få sittet ved siden av hverandre.
Det har vel versert noen historier i media om familier hvor flyselskapet flytter på passasjerer etter at man har bestilt og booket seter. Jeg kan jo ikke helt forstå hvordan noen med vettet i behold ikke vil bytte sete om de får en 3-åring ved siden av seg, mens mamma/pappa sitter fem rader bak da, men. :knegg:
Jeg hadde ikke uten videre byttet bort mitt midtgang-sete mot ett midt-sete et annet sted, men generelt har jeg få problemer med å flytte på meg om jeg reiser alene og noen ønsker å sitte ved siden av hverandre. Gitt at jeg ikke får et ræv sete.
Det er ikke alltid ledig og noen steder koster det skjorta. Om folk heller vil sitte med en ukjent småunge, enn å bytte står de jo fritt til det. Tre av mine delte engan en fireseter på toget med en fremmed dame, jeg satt over gangen med ene siste. Det var masse ledig plass i toget. Jeg lurer litt på hva som gikk gjennom hennes hode. 3 timers togtur.
Nei, Gud forby! Jeg bestiller aldri sete på forhånd, så jeg er forsåvidt forberedt på å sitte hvor som helst, men småunger uten foresatte hadde ikke stått øverst på ønslista, nei.
Ikke alltid man får den muligheten når man bestiller. Vi fikk krise i storfamilien i sommer med sykehusinnlegelse av ett barn og barn nr 2 ble hentet av sin bestemor. Avbestillingen av opprinnelig hjemreise ble koordinert med bestilling av 2 nye seter. De 3 setene ved siden av hverandre var borte vekk på sekunder. Bestemor fikk 3B og barnebarnet på 3 år fikk 13E. Stakkaren på 3C måtte flytte til 13E.
Da synes jeg man skal spørre veldig pent og forklare at dette ikke kunne unngås. Jeg kunne lett tenkt at jeg måtte flytte meg til et drittsete fordi de ikke gadd å betale for sine.
Jeg flyr mye i jobben og betaler ofte ekstra for å kunne komme meg raskt av, i stedet for å måtte ta et tidligere fly med bedre margin.
Hvis det er bare fordi man vil slippe å betale, bør man i alle fall være klar over at den man spør om å bytte med, kanskje har betalt masse penger for å få akkurat det setet. Og da er det litt frekt å forvente at man skal få det. (Skjønner at det kan være ulike grunner og at mye kan skje, altså, og at ikke alle som spør, forventer.)
Jeg tenker jo at i tilfeller hvor 3-åringer får sett fem radere fra en forelder så bør flyselskapet være den som tar jobben med å få setekabalen til å gå opp, ikke den uheldige forelderen.
Ellers må jo bare forelderen spørre. Og om alle sier nei, så får man bare smile og si «kos deg med 3-åringen min du». :knegg:
Men å kreve at man skal få sitte alle mann alle sammen og bli sur fordi man må sitte med hver sine barn har jeg mindre forståelse for.
I vårt tilfelle var det absolutt ikke bestemor som tok og flyttet noen, det gjorde flyselskapet. Jeg tenker at det muligens ville vært bedre å flytte bestemor bak til rad 13, men kanskje satt det en familie på 4 på den raden.
Denne tråden fikk meg til å tenke på turen med nattoget til Oslo i sommer. Måtte omrokere slik at døtrene fikk sovekupé, og da ble jeg sittende alene i en 4-er gruppe. Etter en time på toget kommer 7 gutta boys fra Støren som skulle til syden. De hadde plass i resten av 4eren og den over midtgangen. De fleste av de var ikke interessert i å sove. Skulle gjerne ha byttet da, må jeg innrømme. Men toget var stappfullt. Heldigvis gikk de av på Gardermoen etter 6 timer. :himle:
Jeg er skyldig i å ha postet noe slikt. Her jeg bor skiller sommerturistene fra Innafor seg godt ut på kjøpesenteret, der de ofte haster i vei og har det travelt og trenger seg fram og kanskje blikker oss uoppdragne barbarer fra den mer sedate lokalbefolknnga. Her står stort sett de fleste både ned og opp rulletrapper og rullebånd. På rullebånda har man gjerne med seg handlevogn mellom etasjene også. Og har vi kjørt vogna inn på båndet, låser hjula seg og en får ikke flytta på den uansett. Ingen kommer forbi da. :lol:
Men jeg vet jo ar Innafor gjelder "stå til høyre, gå til venstre". Og klarer fint å tilpasse meg. When in Rome, do as the Romans do.
Stemmer det. Forunderlig nok ble ikke denne storartede regelen oppfunnet i Norge. Jeg lærte å stå til høyre med et brak da jeg flyttet til London i nittenpilogbue.
Til og med i Stavanger, det vi knapt nok har lært å spise med kniv og gaffel, står man til høyre i rulletrapper/bånd.
Neida, den ene stakkaren av de som sovna, han stappa de munnen full av brownies og filma mens de lo den verste beavis and butthead-latteren. De var i alderen 18-20 og veldig partyklar. :lol:
