Forum for diskusjoner av nyheter og artikler. Husk å lenke til aktuell artikkel i første innlegg, så meddebattantene får mulighet til å sette seg inn i temaet.
I går på dagsrevyen var det innslag om at på et sykehus var det 2 leger som delte en jobb egentlig 5 leger skulle dele på. Det høres jo helt vilt ut.
Og hvis den ene blir syk blir det jo veldig belastning for den gjenværende.
Administrasjon sa de mente det var forsvarlig fordi mye var visst hjemmevakter uten mye utrykning. Men det er vel en belastning å ha vakt også, man har vel ikke en følelse av å ha ordentlig fri.
Så virker jo ikke som Administrasjon i dette tilfellet tok ting på alvor.
Vet ikke om jeg har noe ordentlig spørsmål, lurer litt på hvordan vi kom hit?
Det har vært sånn lenge. Det er først nå det er blitt opprør, i form av internkampanje fra legenes side for å få belyst hvor hinsides dårlig både work-life-balance og arbeidsbelastning faktisk er.
Det er veldig bra at det blir fokus på. Vi trenger legene våre
Og med fare for å syte, så har jeg selv dekt 5 årsverk på to personer i 20 år og da er IKKE hjemmevakt medregnet og det er virkelig ikke greit.
Hvordan vi kom dit handler vel om at alt skal være billigst mulig, om det er sykehustjenester eller mat. Alt skal spares på og optimaliseres. Også mistet vi menneskene på veien.
Det som har endret seg betraktelig siden 80- og 90-tallet er kvinneandelen i legeyrket. De eldste på min avdeling er menn som er vant til å jobbe vanvittig mye, men de hadde koner som hadde en "fin liten stilling" av ett eller annet slag, og som tok seg av alt mulig hjemme. Så kollegaene mine behøvde ikke gå hjem.
Arbeidsgiver merker dette som mer kravstore arbeidstakere, når det handler om helt primære rettigheter, og i sum en totalbelastning i livet som blir ganske stor.
Jeg skal ikke påstå at menn er samvittighetsløse, men jeg får ikke fornemmelsen av at de eldre mannlige kollegaene mine som har tilbrakt barnas oppvekst på kontoret strever med dårlig samvittighet. Men vennene mine (jevngamle kvinner) gjør det, og har gjort det hele voksenlivet.
Jeg googlet dette litt for å se det i sammenheng med tall om at flere menn tar livet av seg enn kvinner men at det er fordi de ofte bruker mer effektive metoder. Da kvinner har flere forsøk enn menn. Altså kvinner forsøker å ta livet sitt oftere enn menn, men menn lykkes oftere på grunn av metode.
Og at det er slik ifht yrke? Veterinærer, leger og tannleger ligger på selvmodstoppen. Men er det fordi de er mer utsatt eller fordi de lykkes oftere på grunn av tilgang til effektive metoder?
Eg vil jo tru at belastninga på ein lege som gjer ein feil er høg, fordi konsekvensene er så store. Det er jo forskjell på å leve med ein feil som fører til at eit anna menneske døyr og på å grave ei grøft på feil plass eller sette ein karakter som var litt for god eller litt for dårleg, for å sette det litt på spissen.
Ja. Det har alltid vært sånn. Og det som Appelsin sier er on point. Det er en kultur der det ikke bare forventes, men kreves, at man f.eks. skal jobbe gratis overtid som asslege om man har noen ambisjon om fast stilling på avdelingen. Motstand eller motvilje blir oppfattet som at man ikke er egnet. Det er et tøft yrke og arbeidstiden er liksom bare enda en ting som bekrefter det. Det er vanlig med 60-timersuker og ingen hever et øyebryn over det. Hvem andre ser på det at man kan gå fra jobb etter 9,5 timers arbeidsdag gjerne uten pauser (som er fast arbeidstid for mannen min hver dag når han ikke har vakt ) som at man har kort dag?
Vi hadde ikke fått livet til å gå rundt om jeg også skulle vært lege og skilsmissestatistikken er blant leger gift med leger er jo skyhøy. Det er mye «møtes i døra» der den ene kommer fra vakt når den andre drar og balansen mellom fritid og jobb er vanskelig. Min erfaring er iallfall den at man ikke nødvendigvis kan regne med at partner er tilgjengelig etter et visst klokkeslett på ettermiddagen eller at de vet når de kommer hjem. Vi har lagt opp livet deretter men det er klart at det må være tøft for mange.
Det som beskrives høres litt ut som arbeidsmåter jeg vet de har jobbet mot på Stortinget. Der var det også hyppige møter på ettermiddag kveld som man det var forutsatt at man deltok på. Arbeidstider som ikke tok hensyn til familie og barn som skulle hentes i barnehage, men kone som var hjemme eller at man bodde borte fra familien. Det er sikkert ikke helt borte på Stortinget, det vet jeg ikke noe om. Men jeg vet mange jobbet for å endre og fikk endret denne kulturen for flere tiår siden og at det tvang seg frem en endring fra mange kvinner.
Med fare for å virke ufølsom, så er det jo andre yrker med stor grad av overtid også. Mannen min satt og ristet litt på hodet da han så et innsalg i dagsrevyen eller lignende sted nylig. Han jobber også helt hinsides mye, og selv nå off season sitter han med jobb hver morgen i helgene og starter 7 hver morgen. Han har også "nesten hjemmeværende kone" da, og ikke lenger små barn. Jeg tror absolutt det er av betydning, som påpekt tidligere i tråden. Han sier også at det er an annen overtidsvilje i yrket nå enn tidligere, blant de som er i 20-30-årene nå. Kulturen for å jobbe masse er i ferd med å endre seg i samfunnet, tror jeg. Selv ii yrker som "alle" vet har tradisjonelt mye overtid.
Jeg vil jo tro at det spesielle ansvaret helsesektoren har for andres faktiske liv bidrar til et ekstra stress og press. I perioder jobber jeg også mye, men ingen dør om jeg gjør en feil fordi jeg er sliten. Allikevel har jeg i sånne perioder kjent på angsten over å ha gjort noe feil eller glemt noe. Jeg mener det er i alles interesse at leger og sykepleiere har fornuftig arbeidstid og -press.
Det argumentet ditt, Karamell blir veldig opp ned - eg ser det ofte i lærardebattar og - "Lærararar går til streik"
"Jammen kva med sjukepleiarar då!"
Det er jo ikkje som det eine utelukker det andre. Om det er andre yrkersgrupper som har umenneskelege arbeidsforhold, så må jo dei og protestere. Ikkje rakke ned på dei som faktisk sett sunne grenser for kor stor plass jobben skal få.
Ja, men er det eit problem? Det er jo som Appelsin er inne på over, stadig fleire familiar der begge foreldra har ei karriere som skal ivaretas. Yngre generasjonar har andre krav og ei anna totalbelastning for familien enn kva dei som er på veg inn i pensjonsalder hadde.
Eg hugser eg blei oppriktig overraska over ein forumbrukar si framstilling av det yrket faren min hadde. Mora mi var jo lærar og hadde årevis med ulønna permisjon eller deltidsjobb då vi var små og gjekk ikkje tilbake til full jobb før før yngste søstra mi begynte på ungdomsskulen. Så sjølv om det var mykje jobb medan andre hadde fri på den eine, var den andre bakkepersonell i heimen.
I dag har vi både pensjonsordningar og boligprisar som ikkje gjer at familiar kan organisere seg på denne måten. Det gir veldig meining at ikkje to voksne i ein familie kan ha eit like altoppslukande arbeidsliv, utan bakkepersonell heime.
Nei, ikke i seg selv, mer en refleksjon som jeg lurte på om flere observerer. :)
Problemet kommer kanskje først hvis vi ser generasjoner som de i skolen ser, med elever og videre unge voksne som ikke er vant til å få stilt krav til seg og som derfor lettere blir utbrent og ikke tåler press eller motgang. I jobben min snakker vi mye om å ruste barna til å tåle livet. Min refleksjon går på dette, men det er en sidediskusjon, jeg ser det.
Vi kom vel dit også fordi det er en konsekvens av Legeforeningens prioriteringer. Legeforeningen har i flere tiår jobbet mot både flere studieplasser i noe omfang og mot mer godkjenning av medisinsk utdanning fra andre land - og det er også Legeforeningen som har forhandlet fram de avtalene som gjelder både for næringsdrivende/ privatpraktiserende leger og for ansatte leger. Fra mitt ståsted sett den gangen jeg var involvert i forhandlinger vil jeg si at både Legeforeningen og også Tannlegeforeningen hadde en svært sterk forhandlingsposisjon og hadde vel vel så mye gjennomslag som andre grupper, for å si det mildt. Det resulterte i høye lønn og godtgjøringer og de har goder som like hardtarbeidende akademikergrupper ikke har.
Det er mange som jobber lange uker, helger og kvelder, men helsepersonell har kortere normalarbeidsuke i turnus (de jobber vel et par timer mindre i uka enn de fleste imen normalarbeidsuke) og klokker inn tillegg for kveld/ natt/ helg som mange andre ikke får. For mange andre kalles det «særlig uavhengig stilling» og «fleksitid» og du «bestemmer selv når du jobber men du har ansvaret for å få det gjort». Har sittet mange kvelder og helger med jobb jeg, men jeg får ikke noe ekstra for det. En fet fleksitidskonto som jeg ikke får brukt, sånn stort sett. :filer: Mens overlegen borte i gata får et halvt års «forskningsfri» med lønn hvert femte år eller hva det er. Så tar hen familien med til et kult land og finner seg noe å studere. :elsker:
Jeg er enig i at leger må leve og i at dagens leger kan ha andre prioriteringer. Men da må også Legeforeningen være på den ballen når det gjelder å utdanne flere leger, godkjenne flere leger, kunne gi fra seg oppgaver til andre helsepersonellgrupper osv. Og så har vi ikke råd til at leger skal få de økonomiske fordelene ved å både være næringsdrivende OG ansatte, slik noen kommuner nå gjør. F.eks. at en lege både skal få godtgjøring for å drive privat praksis OG at kommunen samtidig skal dekke utgifter som en næringsdrivende normalt skal dekke av inntektene sine (f.eks. sykeforsikring.)
Jeg synes Tromsømodellen er en katastrofe i et samfunnsperspektiv. Og så synes jeg det er rart at hvis arbeidsbelastningen var problemet, så er mer penger svaret. Kjør debatt. :knegg: «Sett fyr på kommentarfeltet!» :giggle: :natta:
Charlie: Det er 3 måneder overlegepermisjon, per 5 år. Det er etterutdanning for å følge med på retningslinjer og holde oss faglig oppdatert.
Jeg vet ikke hvilket land jeg skulle slept tre barn med meg til i 3 måneder til :gruble:
Jeg er 45 år og har akkurat søkt om min første overlegepermisjon, i okt-nov neste år. Jeg skal lese meg opp på testikkelkreft og nyresykdommer, fra kontoret.
Det er ikke legeforeningen som godkjenner leger.
Jeg kunne skrevet mer, som svar på andre av Charlies utsagn over her. Er for så vidt enig i at Legeforeningen kan være mer på ballen om saker som angår den nye generasjonen leger. Men ellers er det mye du skriver som ikke er riktig, eller i beste fall veldig upresist.
Nefrologen min har ett år, men om det er hvert femte husker jeg ikke, det begynner å bli noen år siden sist, det var i god tid før Kovid. :gruble: Hun forsket, sa hun til meg, jeg aner ikke på hva. :knegg:
Hæ? Det er da seriøst ikke noe problem at folk setter grenser og ikke aksepterer å jobbe døgnet rundt? Det er svært, svært hypotetisk om det blir et problem eller ikke.
De som driver med større forskning blir noe annet.
(og det er på siden, men om man ønsker doktorgrad må man akseptere å gå mange hundre tusen ned i lønn i flere år)(og hvis man har lyst til å forske litt "på si" når man har en vanlig sykehusstilling må man gjøre det gratis på toppen av alt det andre)
Det med doktorgrad gjelder for flere enn leger, Appelsin. Stipendiatstillinger er ikke kjent for å være særlig godt betalt, uansett utdanning. Og jeg er enig i at det er rart, og ganske kjipt, at det er sånn. Leger som gidder å bruke tiden sin på doktorgradsarbeid/forskining ved siden av en ordinær legestilling burde slippe å gå ned i lønn eller gjøre det for egen regning.
Når det er sagt, så mener jeg også at man burde ta en skikkelig runde med legers arbeidsvilkår generelt. Spesielt muligheten for trygge, faste stillinger for yngre leger, i etableringsfasen. Og vaktordninger som, etter min mening, er ganske kjipe. Vi har et legepar i to 100 %-sykehusstillinger som naboer, og de klarer ikke å få hverdagen til å gå rundt uten mye hjelp fra et dobbelt sett med besteforeldre. De aller fleste legene jeg kjenner er ikke gift med leger. Har de ikke partnere med ganske fleksible jobber, så er hverdagen ganske krevende å få til å gå opp, nesten helt uavhenig av hvor de jobber. Det er jo ikke holdbart i lengden.
Ja, absolutt - det gjelder flere enn leger. Jeg svarte på dette med permisjon og forskning siden jeg følte det ble skrevet basert på en antakelse om at leger kan flakse avgårde til stilige land hur lenge som helst og forske eller kose seg med den fantastiske lønnen vi har, så det var ment som en realitetsorientering til lesere som ikke vet så mye om våre vilkår og avtaler.
Over halvparten av legene jeg kjenner er gift med leger. Mange får det til å fungere, overraskende bra, synes jeg sånn egentlig. Men de fleste av dem jobber på universitetssykehus, noe som betyr at de slipper det som Maiken måtte; å være borte fra familien evt. flytte for en kortere periode (typisk ett eller to år), for å kunne bli ferdig spesialist og overlege. Det er et fryktelig dilemma mange unge leger med barn må forholde seg til.
Sånn, ja. Nei det er virkelig ikke fett å drive med forskning og faglig oppdatering. Å holde seg faglig oppdatert er jo virkelig helt nødvendig å drive med, når man er lege. Det skulle bare mangle at det ikke var innbakt noe tid til faglig oppdatering i jobben.
Jeg tenker at det er ganske sunt å ha et mindset der man er i stand til å sette grenser for seg selv, og hvor mye tid man ønsker å bruke på jobb. Jeg tenker jo at legeyrket typisk er en jobb hvor man ikke legger fra seg jobben mentalt, selv om man ikke lenger er på jobb. Det er jo helt naturlig når det man jobber med er å hjelpe syke mennesker til å bli friske.
Jeg har en venninne som er fastlege, og jeg merker jo at det preger henne de dagene hun har hatt en eller flere pasienter som hun bekymrer seg ekstra for. Da legges ikke den pasienten igjen på jobb.
Nå går jeg i den lærer vs sykepleierfella, som nokon nevner igjen, men det gjør ikke mine medpedagoger i barnehagen og skolen heller når et barn sendes hjem til foresatte som ikke er optimale. Sak er kanskje til og meldt. Overtid har vi ikke da. (unntatt noen planlagt kveldsmøter og foreldremøter, og de søndagene man må planlegge fordi man ikke rakk dette i uken pga det er 16% sykefravær).
I en artikkel om dette i nrk stod det at unge leger nå ikke ville "være" leger, men jobbe som leger.
Så en lege I sosiale medier skrev at hun hadde hatt 10 dager på rad med 12-timers vakter.
Og dette med at det forventes at lis-leger forventes å jobbe overtid uten å ha et valg, og da føler de at forlengelse av vikariater står i fare.
Når 2 personer gjør jobb som egentlig 5 leger skal utføre, jeg vet ikke om andre arbeidsplasser i det offentlige sånt blir pålagt. Det vitner jo om et vanvittig arbeidspress.
Kortere arbeidstid i turnus gjelder vel stort sett annet helsepersonell enn leger? De to stedene jeg har jobbet de siste årene har leger i turnus hatt minimum 40 t arbeidsuke (i uker uten vakt) , men de ekstra timene betales det UTA-tillegg for, så det er jo godt betalt.
Bare som en presisering for uinnvidde, så jobber altså ikke leger på sykehus skift. De jobber vanlig arbeidstid, men har i tillegg vaktbelastning. Det vil si at en eller flere leger blir igjen og holder fortet til neste dag. De fleste steder innebærer det at man har fri på dagtid før man har vakt og dagtid etter vakt, men ikke alle steder. 24 timers vakter (eller faktisk enda mer) finnes fremdeles igjen noen steder.
Jeg lurer på to ting: Gjelder ikke arbeidsmiljøloven for leger? Hva er det lov å kreve av leger mht arbeidstid per uke? Det andre her: Hvor mye tjener egentlig sykehusleger som jobber 60 timer eller mer i uken? Disse to tingene har jeg lurt på lenge.
Når det gjelder lønn blir det vanskelig å svare konkret, men det ligger minimumssatser på legeforeningen.no.
Helse Bergen presenterte i vinter en liste over de som tjener over 2 mill i fjor, det var ikke mange (er hundrevis av leger som jobber på sykehuset) LIS tjener langt under 1 mill, og overleger ender kanskje ofte opp mellom 1 og 2 med vakter og annet, uten at jeg har veldig godt svargrunnlag her.
Min jobb er produksjonsbasert. Det vil si at jeg får utdelt en prøvemengde, som jeg får betalt for. Det er ingen som sjekker om jeg trenger 43 eller 78 timer på å gjøre arbeidet mitt, og jeg får samme lønn uavhengig av tiden jeg bruker på å få jobben min gjort.
Det med arbeidstid er det enkelt å justere. Bedriften må søke disp for overtid.
Jeg jobbet i anleggsbransjen i min forrige jobb og alt som skulle til var å ha stålkontroll på timer.
Jeg jobbet med det og når Arbeidstilsynet kom på kontroll så hadde jeg oppdaterte lister på hver enkelt for hver uke.
Derfor fikk vi enkelt disp når vi søkte.
Gutta jobbet på anlegg og sov på erbeidsplassen så da kunne de likegjerne jobbe utover kvelder.
Og det som står i linken her viser tydelig legeforeningens ansvar. Leger har ikke pr def unntak fra aml, men legeforeningen har inngått noen helt hårreisende avtaler. Disse avtalene kan sies opp. Leger er i utgangspunktet underlagt akkurat det samme lover som alle andre yrkesgrupper.
Ja det vil bli krise om avtalene sies opp og jeg er litt redd en del leger også vil reagere fordi belastningen det snakkes om ikke er så jevnt fordelt. Enkelte har det roligere enn andre og tilleggene er det som gir mulighet til å tjene virkelig bra. Der vil merkes for mange økonomisk om det blir begrensninger.
Jeg synes unntakene som er fremforhandlet er uforsvarlige. Det vil være krise i helsevesenet om de sies opp, men en planlagt avvikling bør virkelig settes i gang.
Jeg er faktisk uenig i at unntakene per def er uforsvarlige. Men noen har vakter som er så travle at lengden blir uforsvarlig.
Min opplevelse etter noen år i jobb på ulike steder er heller at arbeidsgiver ikke åpner for å betale overtid for tiden man faktisk jobber. For mange leger trenger mer tid enn definert arbeidsdag eller vakt for å komme i mål med oppgavene. Man er redd for å gjøre feil, vil sikre at man ikke har glemt noe, tar en runde til for sikkerhets skyld, tar en siste pasient for å avhjelpe nestemann på jobb når det kom så mange pasienter samtidig osv. Man jobber mer enn noen vet fordi det ikke registreres noe sted og man får i hvert fall ikke betalt for det. Arbeidsgiver.giver får heller ikke vurdert forsvarlighet.
Det er mye skam knyttet til det å gjøre feil, det å jobbe ineffektivt, det å ikke utvikle seg så raskt som man tror omgivelsene forventer. Og mange velger dessverre fremdeles å bære belastningen selv og i stillhet.
Når det gjelder lønn har jeg møtt så mange teite fantasier opp i gjennom årene at jeg ikke har ord. En pasient blunket til meg kl. 03something da jeg var i turnus i -06; Ja, du tjener vel godt over millionen for dette, du?
Da hadde jeg årslønn på 330.000 med 8-delt vakt. Og nei, så lenge jeg ikke tok vakansvakter så fikk jeg ikke mer enn 330.000 i året, men naturligvis jobbet jeg 59-timers uker og 3 x 15-timersvakter ganske ofte for sånn var vaktplanen.
Det er unntakene som muliggjør det mange opplever nå. Leger har som alle andre en arbeidstid på 35,5 timers uke hvis antall helgevakter er høyt nok (skal lite til). Så kommer alle unntakene, både de sentralt forhandlede og de som må gjøres med hver enkelt mtp mulighet for gjennomsnittsberegning, døgnhvile og maksimal lovlig arbeidstid i strekk. Hvis vilkårene for avtalene ikke innfris (passiv arbeidstid og pauser) skal slike avtaler skrotes.
Skroting av avtaler kan medføre store utfordringer, også økonomisk, men er nok på sikt eneste mulighet til å få mer familievennlige ordninger.
Å basere så mye av inntekt på tillegg er uheldig. Det blir lett for økonomisk tøft å redusere.
Jeg jobbet 26-timers tilstedevakter i starten av min karriere. Da var rasjonalitet at fet var så rolige vakter at vi kunne sove på sykehuset (egne vaktsoverom) på natten. Da gikk vi bare betalt for hver tredje time (!) eller bare fikk 1/3 av lønnen de timene om man heller tenker slik når vi sov. Var vi våkne («utrykning») fikk vi full timelønn for de timene (måtte dokumenteres). Men problemet var jo at pågangen var jo økende hele tiden, og det var sjelden vi fikk sove mer enn 1 time eller to. Ofte aldri. Da er 26 timer sykt lenge, særlig hver 6. uke når vi hadde vakt fredag og søndag.
(Det ble til slutt endret til delte vaktdøgn der også, men det var flere år etter jeg sluttet.)
Dette er helt sykt, og som flere påpeker, kan ikke uten videre sammenligne det med alle andre yrker. Hvis jeg gjør en feil i min jobb så vil det få noen små evt større økonomiske konsekvenser. Men ingen dør. Jeg kan ligge våken mye å gruble på ting jeg har glemt eller gjort feil. Men for en lege er det jo helt andre ting som står på spill.
Hva er det største problemet? At vi rett og slett ikke har nok leger? Eller at de er gniene på å ansette dem?
Jeg tenker at det er flere ting som spiller inn her. Legene har jo selv gjennom mange år vært med på å forhandle frem disse ordningene. Men nå er det nye tider, nye generasjoner med leger som har andre prioriteringer og -behov.
Jeg tenker at de gammeldagse legene (som min salige svigerfar) hadde en kultur hvor de jobbet veldig mye og veldig lenge og ofte hadde et støtteapparat heimen som gjorde det mulig å både jobbe så mye, og ha familie/et liv utenom.
Det har vært en fordel for god flyt i drift av sykehusavdelinger at legen har jobbet slik. Klart det er en fare for at slitne folk gjør feil, samtidig er det en stor fordel for en alvorlig syk pasient at legene følger opp over tid, særlig i en akutt/kritisk fase.
Jeg tipper at denne aksjonen er starten på noen endringer. Jeg tenker at de unge legene bør etterspørre bedre mentorordninger, fordi de i tillegg til svært heftige vaktordninger har stor belastning i at de må ta store avgjørelser som handler om liv og død når de er nye og uerfarne - og det er veldig tungt å stå i.
Lagt til: Og det har mange steder vært en ukultur i at de unge legene helst ikke skal kontakte vakthavende overlege - det er ikke lenge siden jeg hørt om en ung lis-lege som hadde fått kjeft for å vekke vakthavende på en sånn måte at hun ble traumatisert av det. Det stimulerer ikke akkurat til å konferere og spørre hvis man er usikker. bare til kjempestress og redsel for å gjøre feil på enda ett plan.
Avtaler som dagens leger ikke har vært med på å lage. Legeforeingen representerer ikke alltid massene.
Kultur blant leger: Vi er vant til å jobber hardt og mye fra før og under studiene. Vi bryr oss om pasientene og kollegaene våre, og vi kan ikke gjøre feil. Vi tar utilstrekkelighet på oss selv og tror at alle andre klarer det vi selv ikke takler. Det blir et personlig nederlag å ikke mestre. Og som jeg skrev over: man har ikke rom for å få betalt eller registrert alt man jobber. Her generaliserer jeg, men jeg ser mye av dette. Ingen på mitt arbeidssted vet hvor mange timer jeg jobber per uke.
Det er økning i de merkeligste deler av helsevesenet, stadig økte krav til dokumentasjon, presisjon, tidsfrister osv. Det er forflytning av oppgaver som slår uheldig ut på totalbelastningen. Når man øker forventningene til kvalitet, øker pasientflyten og krever at legene skal takle nye systemer og svelge unna nye måter å jobbe på så er det ikke nødvendigvis antallet timer som blir vanskelig, men arbeidspress de aktuelle timene som får det til å bli uoverkommelig.
Jeg tenker at din beskrivelse av virkeligheten, stemmer godt med hva mange av oss som kjenner helse fra innsiden opplever, @Appelsin.
Det er et voldsomt press på helse - folk jobber som gale og forholder seg til økte krav på mange hold - og når det sies fra, mener jag at de som kan ta beslutninger, må lytte - men det må også folk flest.
Jeg tenker at et rop om hjelp, en advarsel om manglende bærekraftighet i systemene slik de praktiseres, og folks flukt fra yrket, må tas på alvor.
For min yrkesgruppe, sykepleierne, er det noen steder utviklet turnuser som gir lengre vakter. Mange ønsker det velkommen, fordi det gir bedre kontinuitet og år det benyttes på helg, er det for mange slik at jobbehelger like gjerne kan fylles med arbeidstid når man først skal på jobb. Men sykepleierne har helt andre arbeidstidsordninger, da - så de får en tilsvarende lang friperiode før og etter jobbehelg hvis de jobber 2 x 12/14 timersvakter.
Jeg tenker at hvis vi skal ha et fungerende og bærekraftig helsevesen i årene som kommer, må vi gjøre slike at de som utdanner seg for å jobbe i helse, orker å jobbe med helse. De er viktige for velferdsstaten og for den generelle beredskapen, og jeg tenker at vi som samfunn er godt tjent med å legge til rette for forhold som både rekrutterer og beholder folk som utdanner seg for å jobbe med helse.
I tillegg til det dere sier - Pøblis og Appelsin - så har jo samfunnet forandret seg mye. Dette gjelder jo nesten alle deler av samfunnet og jeg ser jo - både i nåværende jobb og forrige jobb - at lovverket ikke "henger med".
... og i tillegg blir det flere og flere helseoppgaver. Jeg fikk selv fjernet åreknuter for tre år siden. Legen var i tvil, men det som avgjorde saken for henne var at jeg ikke fikk til å bruke kompresjonsstømper (det gjorde så vondt på grunn av plassering av åreknuten). Dette hadde ikke vært noe hverken min mor eller bestemor hadde fått.
(og jeg har flere også, men rekker ikke å skrive, men at det er samfunnsmessige endringer som også øker belastingen tror jeg ikke det er tvil om)
Og så må jeg bare nevne (siden jeg føler flere nevner penger og legeforeningen) at i mange forhandlingsrunder så har dette med lønn vært det eneste legene i realiteten har kunnet forhandle om. Når feks min avdeling har et begrenset antall leger, spesialiseringsløpet er krevende og tar mange år, rekruttering er vanskelig og arbeidsmengden (antall prøver) øker med 24 % så har legene hatt begrenset faktisk mulighet til å nekte å gjøre jobben, og så står man igjen med å strekke seg langt, og tjene mer enn man egentlig trenger, hvis dere skjønner. Det er faktisk grenser hvor gøy det er å få fin månedslønn hvis man ikke har fritid eller ikke mestrer arbeidsbelastningen.
Heldigvis har avdelingen min nå fått til en løsning hvor man i større grad kan justere arbeidsbelastning (og lønn) ihht kapasitet. Valgfrihet har utrolig mye å si for hvordan man tåler belastning/mye arbeid. Jeg vet at jeg kan jobbe mindre hvis jeg skulle trenge det.
Jeg tror man må ha med litt historie… de avtalene som ligger der idag var en enorm forbedring av vern rundt arbeidstid da de kom. Og de fungerte vel også ganske godt en stund. Men så har det skjedd endel både med helsevesenet og med samfunnet som gjør det mer krevende, samtidig som arbeidstakere idag ønsker et litt annet liv. Lengde og ikke minst intensitet på vakt er en del av bildet, men ikke alt. Mange steder har det blitt kuttet i ender og lagt stadig mer inn arbeidstiden. Og endel overleger som hadde jobben som hele livet har nå gått av med pensjon, og det viser seg at det egentlig mangler 3 personer for å fylle jobben de gjorde i en 20% bistilling. Noe handler om kompleksitet, at ny behandling gir nye muligheter, men også økte krav. Noe handler om at det er utvalg, rapporter, dokumentasjon, høringer etc som tar tid. Og ikke minst datasystemer som i seg selv krever ganske mye tid og frustrasjon. Å ha ansvaret ikke bare for de pasientene du får sett, men like mye de det ikke ble tid til.
Og klart legeforeningen har et ansvar for å forhandle rundt dette (og eventuelt si opp hele avtalen), men det trengs også en dreining i form av ledelse tror jeg.
Glad for at du tar inn dette med historie, Katta. Jeg hadde tenkt å skrive noe om det, men er såpass ung i yrket selv at jeg kanskje ikke har helt førstehåndskjennskap.
Men vet type tilfeldige ting som at den innleide øyespesialisten fra Danmark ikke hadde noe problem med å ha døgnvakt 8 uker i strekk i gamlefylket mitt om somrene, f.eks.
Noe annet som er viktig historisk der er at det også den gangen ble sagt fra de «eldre» at det ville ta evigheter å få utdannet spesialister når de aldri skulle være på jobb. Nå ble det jo mer utfordrende (fordi man var hjemme før og etter natt og dermed ikke samtidig kunne få fylt operasjonslistene sine), men umulig har det jo ikke blitt.
Det aller største problemet mener jeg er svak lokal ledelse. De fleste ledere utfører administratoroppgaver og gjør mye klinikk i tillegg, ofte etter eget ønske. Ledelseskompetanse er ofte fraværende og nedprioritert i forhold til fagkompetanse. Hva trenger en avdeling mest - en leder som ser og tar vare på sine ansatte og fokuserer på gode resultater gjennom medarbeidere som drar i flokk, eller en guru med doktorgrad i et sært emne?
Selvsagt er det mange unntak også, men det er altfor mange hårreisende historier til å unnlate å påpeke at svak ledelse er et stort problem. #brannfakkel
Foreldreportalen er i en flytteprosess, denne versjonen av FP er fortsatt under utvikling.
Hvis du vil svare i tråden, så kan du gjøre det her.
.jpg)
