Er litt nysgjerrig på hva dere tenker om denne casen:
(jeg har - endelig? - begynt å interessere meg for språk. Litt rart, for jeg elsker dikt, alltid gjort det. Elsker å lese romaner. Tar lett til meg informasjon via faglitteratur og kjempeglad i å skrive. Bruker feks bloggen min nå til å sortere, rydde, kategorisere i hodet. Litt flaut, for jeg kan ikke tenke meg noen er interessert i å lese det, men prosessen - det å skrive oppleves som "rydding". Men jeg er ikke interessert i språk i seg selv, jeg bare skriver rett frem uten plan eller system. Leser på samme måte. Litt her, litt der)
For meg er det en kjempestor forskjell mellom å mene og tro noe. Var i en diskusjon om Gaza her om dagen. Og jeg tror at Israel blir å utrydde Palestina som land. Jeg mener jo ikke at det er riktig! Men jeg tror det.
Dette diskuterte jeg med to stykker. Den ene var helt enig med meg og skilte på samme måte som meg mellom det å tro og mene noe. Mens den andre mente det var feil av meg å si det fordi at det var demotiverende for de som slåss for Palestina (altså at det jeg sa hadde en affekt på andre)
Selv knytter jeg kun moral til det jeg mener og ikke til det jeg tror (men jeg skjønner jo at for folk som er direkte berørt er det ufølsomt å si det til dem. Og dette er ikke ting jeg ville ha sagt til flyktninger fra Palestina. Ingen av de jeg diskuterte med har en direkte tilknytning til konflikten. Jeg kjenner de godt og vet det)
Hadde vært veldig spennende å høre hva dere (mange språkmektige her!) mener.
Hm, jeg oppfattet ikke innsigelsen fra den du diskuterte med som et utslag av forskjellen mellom å mene og tro. Jeg forsto det mer som at hen mente at uttalelsen din kunne virke selvoppfyllende på et vis. Altså hvis du (og andre) stadig uttaler at de tror Palestina kommer til å bli utslettet, så kan det gradvis etablere seg som en sannhet. Og at de som kjemper for staten kan føle at det ikke er noen vits fordi «alle» tror de kommer til å mislykkes. Noe sånt?
Jeg ser godt hvordan du skiller her. Det er nesten paradoksalt, men for meg handler det å tro noe om å ha fakta som underbygger det jeg tror. Jeg bruker ikke "vet" hvis det er sånn at jeg ev. kan huske feil. Å mene noe handler mye mer om magefølelse og, som du nevner, etikk og moral. Det er sikkert noen fakta som ligger i bunnen her også.
Jeg synes eksempelet du bruker er godt for å illustrere. Jeg er redd for at Israel til slutt ødelegger hele Palestina og sånn sett fullfører en overtakelse som aldri skulle vært påbegynt etter andre verdenskrig. Så jeg tror det er den veien det går. Jeg mener oppriktig at dette er helt feil på alle måter.
I juss skiller man mellom de lege lata og de lege ferenda. Det er diskusjon om enten hvordan loven ER, og diskusjon om hvordan man synes loven BURDE VÆRE. Minner litt om det du skiller mellom i hovedinnlegget. Det er et nyttig skille for å vite «hvor man er» i debatten, og gjør debatt ryddigere.
Ja .... Jeg er ikke uenig i at språket kan virke slik, men jeg er jo ikke Jonas Gahr Støre akkurat. Jeg er en privatperson med tilsvarende lav makt, og dette ble jo sagt i en privat samtale (selv om jeg er en "vanlig mann i gata", så ser jeg at hvis jeg hadde skrevet det som leserinnlegg kunne det fått en effekt)
Men ja, jeg er enig i at dette kan være begrunnelse.
Ja, vi tenker likt :nikker:
Så gøy å lære noe nytt! Takk :D
Eg forstår kritikken av å seie noko slikt, sjølv om eg og dessverre trur du kan ha rett i at det blir utfallet.
Det blir litt som at vi heier på ungen vår sjølv om det laget er desidert svakast på banen. Å heie på bortelaget, fordi vi trur dei andre kjem til å vinne er demotiverande for dei som speler. Eller vi seier lykke til før ein eksamen sjølv om vi er sikre på at den som skal opp til eksamen kjem til å stryke.
Det handler ikkje om moralsk dimensjon i «å tru», så sånn sett er det ikkje språkleg. Men det handler om at viss heile verdssamfunnet seier «Bare gi opp, Israel er så overlegne uansett», kommuniserer ein noko anna enn om ein krev våpenkvile. Overfor dei som sloss.
Ja, jeg også har jo stått å heiet på et "tapende" lag (må innrømme at jeg ikke tenkte slik på det. Jeg tenkte vel mer at jeg heiet på det de gjorde som var bra. Tap eller seier var underordnet for min del)
Og jeg skjønner også det andre eksemplet ditt. :) Men det er en viktig forskjell synes jeg - og det er at det ikke er noen israelere, palestinere eller andre som kan tenkes å påvirke utfallet dom hører på. I begge eksemplene dine (heie og ønske lykke til) så kunne jeg sagt det til en tredjepart hva jeg egentlig trodde. Kunne sagt til en annen mor på tribunen at "Dette tror jeg ender med tap" for eksempel
Ja, det er vel her ting divergerer for min del. Jeg kommuniserer jo ikke overfor de som slåss. De vil jo aldri vite hva jeg sier?
Har ikke dette noe med oversettelseslån fra engelsk å gjøre, hvor verbet "to think" er (etymologisk) beslektet med det norske "å tenke", men egentlig har en betydning nærmere det norske "å mene", og på den måten er de to egentlig såkalte "falske venner"(?)
Foreldreportalen er i en flytteprosess, denne versjonen av FP er fortsatt under utvikling.
Hvis du vil svare i tråden, så kan du gjøre det her.
