Hver morgen fra og med 1. til og med 24. desember blogges en luke i kalenderen, og her kan man finne noe hyggelig eller morsomt eller nyttig eller fint eller gøy; bilder, vers, aktiviteter, oppskrifter, sjokolade ... Det er bare lukeutøvernes fantasi som setter grensene.
Om å være mørkredd, om pepperkaker, om a-dur og om fiss-moll
Kalenderen sier 3. Desember, og 81 % av FP-land har nettopp tent det første lyset i adventsstaken. Jeg vil gjerne benytte anledningen til å snakke litt om et tema som av mange grunner står meg nær, nemlig psykisk helse.
I fjor gikk Rådet for psykisk helse ut og sa: For mange av oss er julehøytiden den vanskeligste tiden i året. Feiringen fungerer som et forstørrelsesglass på kontaktsavn og relasjonelle vansker, og det er fullt mulig å kjenne ensomheten tynge midt i familieselskapet. I år kommer julen for mange med en tilleggsproblematikk: “Vi har egentlig ikke råd til å feire den.”
Man trenger ikke en nobelpris eller være psykologspesialist for å skjønne at dette har ikke blitt bedre i år, men antakelig verre for veldig mange. Med et dramatisk nyhetsbilde, strømpriser høyere enn selvtilliten til enkelte norske influencere og forventninger som aldri før er det mange rundt om i de tusen hjem som gruer seg til førjulstiden. Kontrasten mellom den julen man ønsker seg, den man hadde i barndommen som var overfylt av glede og latter, det man ønsker å oppleve og gjenoppleve, og alle forventningene en selv og kanskje alle andre har, kan bli vel stor. At distansen mellom det vi ønsker oss, det samfunnet ønsker av oss og det som faktisk skjer i årets siste måned krasjer litt. At det for mange, veldig mange, glir over fra en a-dur til en fiss-moll.
Jeg er en som reagerer veldig på musikk. Musikk gjør meg veldig glad, veldig trist, veldig ettertenksom. (og her snakker jeg ikke bare om hvor vidunderlig glad jeg blir av å synge karaoke altså, jeg snakker faktisk om hvordan musikk kan påvirke meg ;))
Noen ganger kjenner man seg litt mørkredd. Kjenner på styggen på ryggen, på utilstrekkelighet, håpløshet, savn eller endeløshet. Kjenner på at man rett og slett ikke virker like godt som man skulle ønske. Å være mørkredd kan være ganske skummelt, det er vondt og fremmed, og man kan ofte føle seg litt fortapt. Derfor vil jeg dele en av de julesangene som har gjort aller mest inntrykk på meg, og som kan tenne et lite lys i en ellers mørk hverdag: Vinni sin “mørkredd” fra juleplata gitt ut av Kronprinsparets Fond i 2011
[yt]7LmG9fS5oUc[/yt]
For meg er denne vakker. Her kjenner jeg igjen de som ikke har det så greit. De som sliter litt alltid, eller som sliter litt ekstra i år. De som bare føler seg litt tomme, uansett om det har vart i to år, eller om torsdagskvelden bare er litt ekstra kjip.
Jeg ønsker ikke å skape et bilde av desember som en fullstendig mørk og dyster måned. Jeg prøver ikke å si at alt er kjipt, at vi alle er nede i et sort hull og ikke kommer oss opp igjen. Jeg prøver å si at desember er en måned som byr på kontraster. En måned der det fine blir ekstra fint, og det vonde blir ekstra vondt.
Jeg har et håp. Jeg håper at adventstiden i år kan by på to ting. At de som ikke har det så bra, av forskjellige grunner, føler de kan si fra. At de kan dele det med noen. At de kan be om hjelp. Og at de av oss som har overskudd til det, kanskje vi skal by litt ekstra på oss selv i denne perioden? Prøve å se de rundt oss som ikke har det så bra? Sette pris på de små øyeblikkene, og dele dem med de vi er glad i?
Ring en venn du ikke har snakket med på en stund, men som du mistenker har det litt tøft. Spør en som sliter om de tør og orker å fortelle deg hvordan de har det. Inviter noen ut på en gåtur i vinterkulda - frisk luft og bevegelse ER faktisk bra for kropp og sjel, og klisjé nok finnes det bare dårlige klær ;)
Gi noen en klem! Selv om du kanskje ikke er en klemmer. Men en lang klem er helsebringende, det frigir oksytocin som demper angst og uro, gir trygghet og gjør at vi lettere knytter oss til hverandre. Inviter til julegrøt, lag snømann med barna, les boka som bare ligger på bordet men som aldri har sett dagens lys, lag noen deilige pepperkaker eller kjøp en boks med ferdige på butikken. Poenget mitt er: Prøv å få noen til å smile hver dag. Og ikke glem deg selv heller.
Når livet går over fra a-dur til fiss-moll, er Anne Grete Preus sin “Når himmelen faller ned” det vakreste som finnes- og du trenger ikke google, den er skrevet i fiss-moll. Den var visst ikke egentlig en julesang, men heldigvis så ble den det allikevel.
Hennes venninne Fay Wildhagen har nylig produsert og gitt ut “Møtested”, en hyllest til Anne Grete Preus sin musikk og deres relasjon. Nettopp dette sporet er det Fay og SKAAR som fremfører. Den er det verdt å lytte til!
[yt]EEjnf4_s5a4[/yt]
Vi har det ikke alltid bra. Sånn er det. Men så kommer snøen og jula, og alt stopper litt opp. Legger litt himmelsk korrekturlakk over en feilstavet sommer. Men vi kan alle få det bedre, tror jeg. Enten nå, eller på lang sikt. Og til våren så vil snøen smelte, det vil spire og gro på nytt, dagene blir lysere og lengre. Forhåpentligvis går vi en lys sommer i møte, og er litt mindre mørkredde på denne tiden neste år. Eller kanskje ikke. Men det trenger vi ikke å tenke på nå.
Ta vare på hverandre. Ta vare på deg selv. Og dere?
:hjerter: Denne luka traff meg midt i hjerterota og endte med tårer i kaffekoppen. Jula er i fiss-moll i år og jeg sliter litt med å finne ut hvordan den i det hele tatt skal bli bra igjen. Samboeren min og barnas far døde i februar og det er ikke lett med disse førstegangs-dagene/periodene. Såpass vanskelig at ting som var hyggelige fortsatt er vond, og man ser bare hæppysnæppy glansbilder overalt. Men det går over, det blir vår igjen og livet går videre. Det er bare å henge på. Klem til alle som synes livet og desember er litt tungt :klemme:
Takk for at du deler det, Obelix. :klemme: Det skjønner jeg at er vanskelig. Husk at vi er mange her inne som har kjent deg på nett lenge og vi bryr oss om deg. Også på de kjipe dagene. bruk oss! Så kan vi sende virtuelle klemmer i retur. :klemme:
Dette var en veldig fin luke (som jeg ikke fikk lest før i dag fordi jeg i går var så veldig opptatt med å bake - ref. dagens luke).
Jeg kjenner veldig på at verden er så bratt for tiden, og sånn har det egentlig vært en stund. Og så blir jeg sur på meg selv, for egentlig burde jeg ha det kjempebra. Det er ingenting som egentlig er vanskelig i livet mitt, og så skal jeg krølle det til for meg selv. Uten grunn.
Og så leser jeg om Obelix og tenker at noen har større grunner til å føle på den bratte bakken. For det må være skikkelig tøft å oppleve alle tingene alene for første gang på veldig, veldig lenge. :klemme: Men egentlig er jo ikke dette noen konkurranse om å ha god nok grunn til å være lei seg. Det bare er sånn.
