Dagbladet har i dag en artikkel hvor det ytres kritikk mot serien Snøfall 2. Årsaken er tematikken, kreftsykdom, som blir belyst. Kritikken støttes av barnepsykolog Magne Raundalen, som riktignok presiserer at han ikke har sett serien.
Jeg er litt usikker på hva jeg mener på generelt nivå. Selv måtte jeg skru av etter å ha sett halvannen episode. Årsaken er at jeg mistet min beste venninne i kreft for omtrent tre måneder siden. Jeg synes jeg har håndtert tapet veldig greit, men jeg klarte likevel ikke å se serien. Det overrasket meg faktisk.
Jeg tenker på én måte at dette er mitt problem. Jeg synes ikke barn (eller voksne) skal skånes for livets realiteter. Jeg er glad for at temaer som angår mange belyses, og spesielt fra medier som feks NRK. Jeg synes ikke barn kan beskyttes mot alt vondt. Det er mange gode grunner til å ta opp slike temaer.
På den andre siden tenker jeg at julebarnetv er noe som kanskje er vanskeligere for barn å velge vekk enn tilsvarende serier som profileres på andre måter enn som en ren adventsserie. Jeg kan godt forstå at dette er vondt for mange å se på, det var jo det for meg, og jeg er voksen. Og samtidig er dette noe «alle» barn ser og sikkert snakker sammen om. Det blir en felles referanseramme på en annen måte enn andre serier.
Jeg forstår dog NRKs argumenter, til en viss grad. Som ansatt i skolen har jeg erfaring med hva man snakker med barn om, og hvordan, om alvorlige ting, og ikke minst hvordan synet på dette har endret seg gjennom det siste kvarte århundret jeg har vært lærer.
Jeg kjøper likevel ikke argumentet med at «alt går bra til slutt». For det gjør det kanskje i Snøfall, men ikke alltid i virkeligheten.
Nei, jeg er usikker på dette, altså. Og det ville jeg kanskje ikke sagt i fjor…
Jeg svarer på noe helt annet, men jeg kjenner at etter denne Bamsegutt-skandalen, så er min tillitt til NRK ekstremt svekket. Jeg har ikke lenger samme tro på at de klarer å ta rasjonelle beslutninger.
Jeg er i grunnen litt enig med deg. Kan ikke man av og til få et lite avbrekk fra verden? Det kan vel ikke være så farlig at barn får et 20 minutters friminutt der man koser seg med noe som kanskje ikke er helt realistisk, men likevel en deilig distraksjon? Juleseriene i gode gamle dager :fossil: var jo akkurat det. Nå må liksom alt innom krig, fattigdom, sykdom, utenforskap, lidelse. Ja, det er bra at barna lærer at ikke alle har det bra og at vi har et kollektivt ansvar etc, men må det være hele tiden?
Jeg er enig med deg i at barn ikke trenger eller bør skånes for livets realiteter, men jeg synes ikke disse temaene trenger å være med i en julekalender.
Helt enig.
Hverken jeg eller mannen klarte å se Snøfall sammen med datter (15 år). Hits to close to reality.
Heldigvis syns datter serien var fin, til tross for at hun har sett sin mor brystkreft-syk.
For dem som står midt i en liknende situasjon vil det slettes ikke gi noen gode samtaler at serien også omhandler det vanskelige. Det blir bare en påminnelse.
Ungene vil veldig gjerne vi skal se den sammen. Jeg synes det er tøft/trist å se på, og jeg tilgir ikke NRK om dette ikke får en positiv slutt. Det finnes så mange andre anledninger til å lære barna om livets realiteter. En julekalender skal være kos!
(Jeg har ikke sett noe av serien)
Men hvis vi snur litt på det da? Disse barna som lever med kreft i nær familie, de har kreften på seg hele tiden, og opplever annerledeshet i større eller mindre grad i forhold til barn som ikke lever midt i det.
Kan vi tenke at det har stor verdi for disse at deres hverdag blir tematisert i Barne-tv?
Kan vi også tenke at jo mer vi normaliserer noe som er skummelt, jo mindre skummelt blir det, også for de barna som ennå ikke har måttet forholde seg til kreft i nær relasjon? Kanskje de står bittelitt bedre rustet når de skal møte dette nært?
Lillesøster (11) og jeg ser serien, og liker den ganske godt. Vi har ingen nære erfaringer med kreft. Det kjennes likevel som pusterom når vi er i Snøfall i motsetning til VU. Forstår at det kan være skummelt for yngre barn og selvsagt at det blir vanskelige eller umulig å se dersom man har nær erfaring. Jeg tror likevel det kan være nyttig for oss som ikke har denne erfaringen i kroppen. Om det er riktig å bruke NRK sin adventkalender for dette formålet kan vi selvsagt diskutere. Men det vil nå bredt ut! På godt og vondt.
Jeg synes egentlig at sykdommen tar akkurat passe stor plass og blir håndtert pent. Noah har en tøff virkelighet og nettopp derfor blir drømmen og det alternative viktig. Det hadde vært noe annet om det var helt 70 talls og bare grå realisme.
Tja, julekalendere har da aldri bare vært kos og idyll? De har jo ofte vært spunnet rundt alvorlige tema som mobbing og utenforskap, fattigdom, rasisme og fordommer, og sikkert andre ting også, mer og mindre innpakket i humor og/eller eventyr. Juleevangeliet er jo strengt tatt ingen solskinnshistorie det heller, spesielt ikke sett i lys av situasjonen i dagens Palestina, med fullt av folk som må søke ly der de kan og føde barn under fortvilte forhold. Den første Snøfall-serien ble kritisert for hvordan fosterforeldre ble framstilt, kritikk blir det uansett. I år er det barn med alvorlig sykdom i familien som får et ansikt, formidlet med et nydelig samspill mellom mor og barn, vekselvis med julemagien i Snøfall. Og forhåpentligvis går det bra til slutt.
Jeg skjønner godt at det kan bli for tøft for noen altså, men det er også stor forskjell på hvordan vi ser TV nå og tidligere. Tidligere var det kun lineær TV, og hvert års julekalender i NRK var den alle så. Nå er det fullt mulig å velge selv hvilken kalender man ønsker å følge med på.
Som Pompel og Pilt barn må jeg si at grunnen til dens enorme suksess var at den ikke var pedagogisk korrekt, og jeg var livredd når jeg så på den som barn. Men livredd som jeg ser tilbake på som et kjært minne. Pompel og pilt ble også kritisert kraftig av samtiden.
Jeg har ikke sett snøfall, men jeg opplever at nrk har hatt en rekke serier med kontroversielle temaer, feks skam i de senere år. Det er jo selve essensen av nrks drama avdeling.
Jeg håper de kan fortsette med å lage tankevekkende drama serier. For de som står i situasjonen, tror jeg det kan hjelpe at omgivelsene har reflektert litt. Om de selv ikke klarer å se på serien, er det helt innenfor i mine øyne.
Mens jeg tenker at Pomple og Pilt er stjerneeksemplet på hvorfor vi er noen hardhauser vi som overlevde 70-tallet. :humre: Jeg synes fortsatt at det er helt grusomt og egentlig ganske vanvittig at det ble sendt i det hele tatt.
Det blir jo «feil» det og, om det går «bra» med mor til slutt. Det KAN gi falskt håp til noen. Den eneste fornuftige slutten er en glad slutt, der det går bedre med mor og «åpen slutt» vedrørende sykdommen.
I Snøsøstra, som ble kritikerrost over alt, har jo hovedpersonen mistet søstra si til det som antagelig er en spiseforstyrrelse. Jeg mener at livet kommer i alle farger, og at det ikke er nødvendig å skjønnmale budskap til barn men at det må gjøres riktig og aldersadekvat. Jeg så Snøsøstra på teater med de to minste ungene i fjor, og vi elsket den.
Dette! Okei da, bland gjerne inn litt alvor også, men uten at dette skal gå som en rød tråd gjennom serien. Jeg fikk ikke lyst til å se kalenderen etter å ha lest hva den omhandler. Jeg ser gjerne programmer som omhandler kreft, og ta for all del temaet inn i barneprogrammer også på en hensiktsmessig måte, men ikke i julekalendere.
Jeg har sett alle 7 episodene så langt og synes serien er veldig fin. Den første sesongen løste forsterbarnsituasjonen fint, synes jeg, og nå kommer nok julemagi fra Snøfall til å hjelpe Elise med kreften, og Noah få mammaen sin tilbake fr sykehus. Jeg må presisere at jeg ikke har andre erfaringer med kreft enn at svigermor døde av kreft for snart 3,5 år siden.
Jeg er også ganske sikker på at vi får en adoptert datter-på døren-situasjon også snart i Vu. (i form av et brev da siden hun er på sykehus).
Jleg kan ikke se at det er noe mer trist og leit i Snøfall 2 enn den realismen som pleier være med. I Snøfall 1 er begge foreldrene til Selma døde og hun bor hos en streng fostermor. Jeg syne sikke det er bare hyggelig og positivt det heller. Jeg er glad for at de viser at verden er mer enn familier som har det bra. Det er tradisjon for at det er noe trist med i julekalenderene til NRK. I Jul i svingen har mammaen til Åsa reist for å jobbe med et sirkus og pappaen til Nure er død. Med familie som har opplevd dødsfall hos forelder så synes jeg det er fint at de viser det frem.
Og i Christianias magiske juleteater, eller hva det het så var det både fattigdom og sykdom, men der var handlingen lagt så langt tilbake i tid at det ikke føltes virkelighetsnært for nåtidens barn, kanskje?
Altså at barn ikke må se at det går bra med noen på TV, for da kommer de kanskje til å tro at det kommer til å gå bra med dem også, noe de for all del ikke må tro, i tilfelle det ikke skjer? :skeptisk:
Jeg tror alle julekalenderene til NRK har hatt noe trist ved seg. Det er helt gjengs at noen klager på noe, ikke noe treffer alle. Nylig leste jeg om småbarnsforeldre som klaget fordi de måtte kjøpe billett til babyen på tre måneder på forestilling i Spektrum. Som om man trenger ta med en baby i Spektrum for å få julestemning.
Det handlet kanskje mer om at begge foreldrene ville være med det eldste barnet på juleforestilling og da måtte jo babyen være med også (ikke alle har barnevaktmuligheter).
Eg liker den veldig godt og tenker som Palmen og Nextlife at det er fint med denne typen representasjon. Den kalenderen for eit par år sidan, der foreldra akkurat hadde flytta frå kvarandre, viste barnet sitt blikk på skilsmisse midt oppi vår skilsmisse. Den blei åpning for både meg og Ungen til å snakke om vanskelege tema.
Eg tar slike tema over Daniel Tiger any time, og synes det er fint at ikkje NRK har fullstendig berøringsangst med alt som kan vere tøft.
Jeg har tenkt litt mer over det, og synes likevel det er helt i orden at et slikt tema finnes i en julekalender. Det var nok mitt veldig anstrengte forhold til kreft som farget et lite overveid førstesvar.
Det er også noe med at julekalendere ofte er noe de voksne og barna sitter ned og ser sammen, og derfor en ekstra god anledning til å snakke sammen rundt ulike tema. Så varierer det vel fra serie til serie, hva som treffer hvem.
Heldigvis er ikke dette en serie der de voksne er "fienden", og barna de smarte heltene som greier å overliste de voksne. De voksne i Snøfall er forskjellige personer, som selv om de er menneskelige og med hver sine greier, likevel er de som tar ansvar, og som barna har, eller ønsker å ha, som trygge og nære omsorgspersoner. En periode følte jeg alt for mange barnetv-serier (kanskje ikke julekalendere akkurat da) handlet om at barna måtte ordne opp selv og redde verden, og ikke skulle stole på de voksne.
Jeg har ingen problem med å se den kan være vanskelig for mange. Kanskje vel så mange voksne som barn? Barn er også så forskjellige. Mine er blitt så store nå og ikke helt målgruppen, men datteren på 16 ser på og liker den godt.
Fra jeg var 11 og til jeg var 35 levde jeg med kreftsyke foreldre. På og av. Vi snakket masse hjemme, men likevel. Hvis jeg hadde sett en sånn serie da jeg var 11 ville det vært utrolig fint. Jeg husker jeg lengtet etter at noen andre også snakket om kreft, og jeg knyttet meg til alt og alle som hadde noe med kreft å gjøre. Men igjen - folk er ulike. Jeg synes uansett serien er fin og innafor.
Så utrolig fint at du deler dette, Drømmedama. :hjerter:
Jeg jobber med kreftrammede og har ansvar for tilbud til denne gruppen sine pårørendebarn.
Min erfaring er at de savner åpenhet, at deres hverdag blir normalisert og at de kan leve mer med kreft som en del av livet sitt fremfor å gå inn og ut av hverdagen og pårørenderollen.
At rollen kreft spiller i barnas liv blir mer integrert, rett og slett.
Dette tror jeg Snøfall 2 kan bidra til. :klemme:
Det er akkurat det, Drømmedama, og det som er mantraet mitt på en del arenaer: representasjon betyr mye! Det å se og oppleve og føle andre som er lik som en selv betyr så innmari mye, om det betyr å være skeiv, ha kreftsyke foreldre eller snakke dialekt. Noen vil helt sikkert finne temaet litt for nært og litt for voldsomt, men jeg har følelsen av at det er voksne og ikke barn som har det slik? At vi voksne fortsatt gjerne vil skåne barn mot alt det vonde i verden selv om verden kommer inn uansett?
Jeg synes det er litt rart at det er voksne i familier uten kreft som klager i den opprinnelige artikkelen. Og at hun hevder at Snøfall fra 2016 er mye mer lystig. :skeptisk:
Ja, et bra innlegg der. Særlig det med at følelser ikke er farlig, heller ikke ubehag. Det virker på meg som at mange er redde for at barna skal oppleve noe ubehag. Hvis det er noe som gjør at barnet blir lei seg, så er det liksom helt krise. Det er jo ikke farlig å være lei seg. Og spesielt ikke hvis man blir glad igjen etterpå, fordi det viste seg at det gikk bra.
Men altså, 16 som har klaget? Av hvor mange seere? Vil ikke akkurat kalle det massiv kritikk.
Jeg synes den er skikkelig fin. Jeg måtte også tenke litt på hva jeg syntes om kreftrammet mamma, men landet på at jeg synes det var en litt fin vinkling. Det er jo både sårt og nært i relasjonen mellom Noah og mammaen, og litt deilig at det er en litt fjompete Kjell som kan være en isbryter på vanskelige dager. At ungdommer i andre familier kan være supergode støttespillere og at det av og til er vanskelig for mammaer å vite hva de skal si. Jeg liker den godt, og synes NRK lager mange serier med det "ekstra laget" i fortellingen. Jeg synes også det er skikkelig fint at mine ungdommer ønsker å se en julekalender sammen med meg, og at den fenger dem like mye som meg.
Jeg og 15åringen ser serien og liker den veldig godt. Jo eldre jeg blir jo mer trist-fin-melankolsk blir jula. Jeg synes ikke serien blir for realistisk heller, det er jo aller mest håp og magi. Også finnes det jo minst tjue kalendere å velge mellom. Er fortsatt fan av og ser på Pakten, men den er også litt vond og mørk.
Jeg har ikke sett denne, men på generelt grunnlag syns jeg ofte at kunst for barn i overkant ofte har tunge tema. Kanskje ikke på barne-tv, der er det jo mye fjas, men i både teater og litteratur, spesielt. Jeg synes det til tider kan bikke for mye over i pedagogisk kunst, der det ikke er opplevelsen som står i sentrum, men at man skal lære noe.
Sånn har det neste alltid vært, syns jeg.
Men julefortellinger er jo en egen sjanger, og inneholder alltid en god dose elendighet, spesielt for barn. Og dårlig romantikk for voksne. Jeg ønsker meg fjasejul for barn og kvalitetsjulefilm/litteratur for voksne!
Min åtteåring vil ikke se julefilmer fordi «det alltid er noen døde foreldre» som hun sier det. Dårlig research fra min side endte med krampegråt på kino forleden dag - Skomakergata på kino viste seg jo også å ha en slik historie på lur. Så hos oss er det Jul i Svingen som er kalender-TV. Hun gadd ikke prøve episode 1 av Snøfall en gang. Og jeg skjønner det godt, jeg.
Nå er det jo ikke sånn at barn bare blir «litt lei seg» om forelderen deres får en alvorlig kreftdiagnose, da. Det snur hele verden opp ned, kan være dypt traumatiserende og merke dem for livet. Det er noe av det mest skremmende som kan skje. Been there, done that, got the t-shirt.
Har den T-skjorten jeg også. Men fremdeles litt usikker på om jeg synes julekalenderen er for alvorlig likevel. Men ser jo i tråden at unger reagerer ulikt på tematikken. Men unger er jo forskjellige. Jeg kjenner barn som blir veldig lett skremt og ikke våger å se ting som aldersmessig er helt innafor. Det er jo ganske vanskelig å lage noe som fenger alle, og det som noen synes er fint blir fort traumatisk for andre.
Men nei. Foreldre med kreft er ikke noe man blir «litt lei seg» av. :sukk:
De fleste barn ser kreft rundt seg, enten det er i egen, eller andre barns familier. De hører om det og får med seg mye mer enn det vi tror. Kreft er en del av dagliglivet også for mange barn, et liv som skal leves underveis i behandling, og også etterpå uansett hvilken vei dette går. Bøker, filmer og serier kan være vidunderlige og fantasifulle, og gi håp, selv om det har elementer av sorg og ting som er vanskelig, ja selv om det har en tragisk slutt. Jeg synes det er bra at NRK tar barn på alvor og produserer denne typen program.
Å si at NRK tar dårlige avgjørelser og sammenligne det med Bamsegutt er helt absurd.
Det er som sagt ikke en mangel på traumatiske tema i barnekulturen. Og det er da minst like mye å ta barna på alvor med humor. Tas voksne bare på alvor i dramaserier?
Å mene at en ting er bra er da ikke det samme som at man mener bare det. Jeg liker mange ting, også ting som er bare moro. Liker man det ikke, eller det blir for vanskelig, så finnes det andre og 'tryggere' alternativ. Heldigvis kan vi ta valg og er så heldige at vi har muligheten.
Men det er ikke det samme som at alt trenger være 'søtsuppe og uten mening', og nå sier jeg ikke at humor og kos ikke har mening og verdi i seg selv, eller at noe som er helt uten mening ikke gir noe.
For meg personlig skal kultur leves og føles, enten det er latter og glede, sinne, sorg, håp, eller andre ting. Kultur gir både trøst og håp.
Jeg synes vel generelt at de tingene barn blir utsatt for i ulike medier dersom voksne ikke er bevisste kan være mye værre. Barn er ikke en homogen gruppe, og med flere barn, så er erfaringen at de reagerer ulikt, og så tilpasser man etter det.
Jeg vokste opp i den mest traumatiske barnetvtiden, og det var mye jeg var redd for som var såkalt kosetv.
Jeg synes ikke juleserier trenger å ha så mye gravalvor, egentlig. Og ble sjokkert over å lese ( i lenke over) at mødre dør 100 g oftere i barnelitteratur enn irl!
P.K. Du setter opp ikke-eksisterende motsetninger. Det er ingen som sier at det er én sannhet. Det jeg påpeker, og som lenka jeg la inn beviser, er at unger i større grad enn voksne blir utsatt for tunge tema (veldig mye døde foreldre) i kvalitetskulturen. Litt variasjon hadde ikke vært å forakte. For der noen barn syns det er fantastisk at deres traumer blir representert i juleserien syns andre det er grusomt. Og når det er kulturaktiviteten som velges av læreren i lunsjen så er det ikke bare å kunne velge noe annet.
Jeg syns ofte at tunge tema blir sett på som et kvalitetstegn. Og jeg er uenig i at det må være sånn. Selvsagt er jeg glad for at nrk lager kvalitet for barn, både lett og tung. Men ofte tror jeg voksnes behov for å sippe overføres på barn under dekke av at de skal «lære noe» eller føle noe, for å sette det på spissen.
Jeg fikk en god prat med mine barnebarn (8 og 11) om deres syn på serien. Jeg spurte åpent, og uten å nevne den kreftsyke moren. De liker serien veldig godt og fortalte om personer og handling. Den kreftsyke moren kom langt bak i sammendraget, og det var tydelig at i alle fall disse to anser ikke å leve med kreftsyk foreldre som hovedtema.
De synes serien er veldig fin, og gleder seg til å se hver dag.
Jeg tror ikke vi kan si at noe er rett eller galt i denne saken. Noen reagerer positivt på dette som tema, og andre ikke.
For min del synes jeg det er bra at det blir satt på dagsorden og kanskje gir større åpenhet og forståelse for de som er rammet.
Det er bra at NRK som vår statskanal forvalter budsjettet til å ta opp noe som er litt større enn hver enkelt av oss. Det er nok av andre serier PG filmer som er mer banal og lett for de som synes Snøfall blir for vanskelig.
De har jo prøvd. Sesam Stasjon og Barnas Superjul kan ikke jeg huske at hadde noe alvorstungt over seg i alle fall. De nevnes også meget sjelden når favorittene ramses opp.
Altså, det er ingen tvil om at Snøfall er kvalitet, men det er ikke temaet eller sjanger som gjør noe til kvalitet, selv om jeg syns mange legger det til grunn.
Jeg er veldig glad for at NRK virkelig satser på kvalitetsserier for barn, og kanskje legges det mer ressurser i det når de skal ta for seg vanskelige tema. I og for seg forståelig, fordi det er viktig å ikke tråkke feil. Samtidig så ser jeg at mange tror det er lett å lage humor for barn, fordi barn ler lett. Men skal man lage noe som sitter, så krever det innsats og ressurser, uansett.
Det er velprodusert og sentimental og trykker på julestemningknapper i gamle oppkjørte spor, og jeg tipper at om det ikke hadde vært så mye weltschmertz ute og går i samfunnet allerede for tiden, så hadde ikke denne kritikken dukket opp - men kanskje det var helt greit at den gjorde det, for når sant skal sies er det vel verdt å tenke over om denne tematikken kanskje vel så mye er skrevet (i likhet med mye annet) for å gi de voksne en følelse av at det er "greit" å la barna bruke skjermtid på dette siden det jo er et viktig og alvorlig tema i bunnen. Den fremstår mer på voksnes enn barnas premisser.
... jeg er for den del også ufattelig lei av alle "sliten alenemor som må jobbe i julen og derfor ikke kan gi julemagi til de stakkars barna siden den flotte pappaen som døde var den som lagde alt magisk"-greiene. :knegg:
Snøfall fenger ganske bredt tror jeg, så målgruppen er nok ikke bare barn. Jeg kjenner flere voksne mennesker som koser seg med serien og kan sitte mutters alene og se den, inkludert min 55 år gamle samboer. :knegg:
Jeg er en voksen dame med unger i målgruppen og har sett ti. Jeg kommer til å se nr 11 i kveld, og glede meg over at ngste bre er knapt 8 sånn at jeg enda her noen år igjen med kalender med en unge i armkroken, for når det er slutt på det må jeg muligens se dem alene...
Jeg er på jobb dømt il å være den met julete fordi jeg har byttet deksel på mobilen. Lepp på øredobber, nål, og altså at jeg ser kalendertv hver dag så.... der har du meg)
Det med dystert tema underveis handler vel også om kontrasten ved en lykkelig slutt, den lykkelige slutten oppleves enda lykkeligere hvis det har vært fortvilelse, sorg og dramatikk underveis. Det er jo slik det er med de aller fleste eventyr og historier for både barn og voksne. Det kan være deilig og avslappende å bare se ubekymret humor, pludring og fjas hele veien, særlig i en tid med mye alvor og skremmende nyheter ellers, men det gir ikke den samme spenningen og drivkraften som når historien først går veldig dypt, alt er usikkert, før den deretter ender i lykke. Følelsen av at man bare MÅ følge med, for å se hvordan det går, og hele spekteret av følelser spilles ut underveis, for å ende i lettelse og glede til slutt. Men det passer ikke for alle, så greit med litt variasjon fra år til år.
Julekalenderne (og -filmene) har vel tradisjonelt sett (med enkelte unntak) hatt denne oppbyggingen med alvorstungt og til tider skummelt innhold underveis, og lykkelig slutt, kanskje for å gjøre den magiske julefølelsen kanskje ekstra intens. Også har det variert hvor dystert og realistisk det dystre/dramatiske segmentet har vært, og hvem det treffer. Noen barn blir livredde av skumle monstre, hekser eller skurker i en fantasifull eventyrverden, og ikke spesielt påvirket av en trist bakgrunnshistorie. For andre er det omvendt, de lever seg mer inn i en realistisk handling, og da kan en syk forelder være mer skremmende enn et monster. For noen ble det kanskje i overkant i år, for andre er det sikkert helt greit, både blant folk som har erfaring med kreft i nære relasjoner, og de som ikke har det. Og for noen som det var tøft for i starten går det kanskje greiere etter hvert som serien skrider fram, og de ender opp med å like den til slutt. Serien har jo tross alt fått veldig mange positive tilbakemeldinger også, så det er tydeligvis mange som liker den. Neste år blir det en annen kalender, som gleder noen og plager andre. Klager blir det sikkert da også.
Nettopp. Det underbygger egentlig poenget til flere, da. At serien kanskje egentlig gir aller mest til voksne, både i innhold, og i hva vi mener er bra og oppbyggelig for ungene å se og oppleve.
Nå er det jo mange som forteller om barn som liker serien veldig godt også da, og at det er de voksne som synes det blir vanskelig. Både i denne tråden og i media for øvrig.
Ja, det var mest en kommentar til at du sa du er voksen og velger å se ting tilpasset din målgruppe.
Ellers er det jo utrolig mye underholdning for barn som har to lag med humor, et for barn og ett for voksne. Her i distriktet har de jo i 22 år med stor suksess laget juleshow for barn, som også vi voksne synes er gøy. Jeg har i alle år tatt med mine, de er nå 18 og 23 og elsker den enda. Og når man hører responsen fra de små ungene i salen, så fenger det dem også at Svartnissen for ørtende gang forsøker å stjele jula.
Ja, og det er mange som sier det motsatte også. Jeg gjentar, det er ikke én sannhet her. Det går an at en og samme serie er mange ting på en gang. Jeg er egentlig enig med både dem som syns det er supert at dette blir tematisert, og viser fram en virkelighet det kan være vanskelig å beskrive selv og dem som syns at jula av og til kan få slippe. Jeg er for mangfold av historier og av hvem som blir representert, og nettopp derfor ønsker jeg meg større variasjon i julesjangeren. Ikke minst ønsker jeg meg kvalitetsjulefilm eller kvalitetsjulelitteratur for voksne! For der er det mangler, altså.
Mitt eneste poeng, er at i barnekulturen, er det en overvekt av kunst som spiller på de sterke følelsene på relativt simpelt vis. Og at kultur som tar for seg "sterke tema" ofte blir sett på som kvalitet, nesten utelukkende på grunn av temavalg. Om vi skal snakke om å ta barn på alvor, kunne det jo vært interessant å utforsket nettopp sterke følelser og å fange interessen uten den enkleste av enkle troper.
Det betyr ikke at ikke Snøfall2 er bra, høy kvalitet og faller i smak hos mange. Det betyr bare at variasjon er OGSÅ fint.
Jagd et handler mest om at det er nok å ta av, om jeg ikke skal adde enda en serie. :knegg:
Ja, det er et vanlig og ganske enkelt grep for å tekke publikum. Ofte kjempebra, andre ganger er jeg ikke vilt begeistret for sånt. Jeg har også opplevd barn som blir usikre når de voksne ler og barna selv ikke tar vitsen.
Og en siste ting: skulle ønske vi sluttet å snakke om barn som et heterogent publikum. Barn tåler, barn liker, barn vil ha. Det er forskjellig.
Sønnen min har bare blitt skremt av ting på tv én gang. Det var han som ble kalt Børre (Bølle) fra i Linus i Svingen. Så jul i svingen slo aldri an hos oss. Haha
Haha, samme med guttungen min. Ikke bare Børre (han også), men hele opplegget, med unger som fant på ting de ikke hadde lov til og kunne bli oppdaget. Regelbrudd! :runforhills: Skrekk og gru!
Månetoppen var også for skummelt, med rødnisser som ikke måtte bli sett av mennesker, og blånisser som måtte rekke å komme seg inn før fjellet stengte. Han ble kjempestresset og turde ikke å se på.
Det syns ikke jeg. Det er to eksempler på kalendere som bare er glitter og gøy. Både Sesam Stasjon og Barnas Supershow var enormt populært ellers, de hadde alle forutsetninger for å lykkes. Så hvorfor floppet de? Kanskje det rett og slett ikke har nok substans?
Barnas superjul var vel temmelig populær blant barna, var den ikke? Men den samlet nok ikke hele familien som disse mer fortellingsdrevne kalenderne gjør.
Mener min eldste så Barnas superjul. Men har sett alt som har gått og skal se Snøfall 2 når han r ferdig med eksamen nå, sier han. Favoritten er Jul i Svingen og Marvin.
Yngste så aldri noe som helst.
Jeg har en trettenåring som jeg ser Snøfall med hver dag. På hennes initiativ. Det virker som de fleste i klassen (både gutter og jenter) ser den og snakker om den, for det var på randen til krise da vi havnet bakpå.
Trettenåringen blir selvsagt påvirket på helt andre måter enn yngre barn, men hos oss fører serien til fine samtaler og refleksjoner, hun ser hva som skjer (nå blir hun sjalu, nå vet ikke hun hvordan hun skal håndtere det som har skjedd) og kommer med fine betraktninger. Mammaen med kreft brukes det ikke mye tid på, annet enn snakket om savn og at man kan forbinde sykehuset med fæle ting og ikke vil dra og den slags. Igjen; det får frem skikkelig fine refleksjoner, og jeg gleder meg til å se resten.
Og så er det jo noen fantastiske karakterer i serien, det skal de ha. Det er alskens der, liksom.
Dette ble en fin debatt. Jeg har ikke sett serien, men merker meg synspunktene med interesse. Hørte også en pappa på radioen snakke om dette, og han snakket om dette med overdødeligheten blant foreldre, i kultur for barn. Og han sa noe som sikkert er opplagt for mange, men jeg har bare aldri tenkt på det: Det at foreldrene gjerne er døde er ikke nødvendigvis for å lage det trist og vanskelig, men for å skape et "rom" for en del handling som det ikke er plass til hvis det er en mamma der. Pippi kan ikke ha hest på kjøkkenet om hun bor med mamma, liksom. :p
Eg har også fulgt debatten med Eivind Løvdal og han andre enkemannen. Eg stusser over ein del av poenga til Løvdal, og merker at mi oppleving er at barnefilmer er altfor fulle av skilte foreldre som held kvarandre i hendene til slutt ... Så med fare for å redusere hans erfaringar, trur eg ein kjenner veldig sterkt på filmar og seriar som treff eigne barn.
Som Mave, er mi oppleving og at det slitne, overarbeida aleinemora er langt meir overrepresentert enn dei døde foreldra, men eg har ikkje satt meg ned og systematisert det slik Løvdal har gjort.
Eg tenker òg at det blir urimeleg å samanlikne for eksempel Snøfall, som tematiser sjukdom på ein grundig måte, med Pippi, der "død mor" bare er skrive ut av manus fordi ein treng handlingsrom for barna.
Når det gjelder film så er det vel ikke å gjenspeile virkelighetens verden mest mulig som nødvendigvis er poenget. Selvsagt er det overdødelighet blant foreldre i eventyrene. Det å bli adskilt fra foreldrene er jo noe av det mest dramatiske barn kan utsettes for, og det blir derfor spunnet mye rundt akkurat det i film, bøker og eventyr. Barn med foreldre som dør, barn som går seg vill i skogen, barn som blir bortført av monster/skurk/troll/udyr ... onde stemødre ... i tillegg til handlingsrommet det gir, i forhold til barns mulighet til å gjennomføre heltedåder de ellers ikke kunne ha gjort. Settingen duger til veldig mange formål, i tilfellet Snøfall også til litt folkeopplysning og bevisstgjøring om noe som for mange er vanskelig og traumatisk, mens noen vil oppleve gjenkjennbarheten som noe verdifullt, for andre mer fremmed, og bare et trist og dystert bakteppe. Og da i den mer virkelighetsnære enden av skalaen.
Det er jo på samme måte med drama og spenningsfilmer for voksne, det er veldig mye drap, skyting, biljakt etc. MYE mer enn i det virkelige liv. I tillegg selvsagt, til alle de ulykkelige eller kompliserte kjærlighetshistoriene, som ender lykkelig eller trist til slutt.
Jeg synes ikke det kunstig høye antallet foreldreløse barn i barnelitteratur og -film er noe rarere eller verre enn det kusnstig høye antallet drap i små engelske landsbyer, i voksenlitteratur og -film. Det handler om spenning og drama. Men det er kanskje fordi jeg selv som barn elsket bøker og filmer som Anne fra Bjørkely, Den Hemmelige Hagen, Annie, Rasmus på Loffen, Mio min Mio, Oliver Twist, Huckelberry Finn, Heidi, etc, etc ... Jeg sammenlignet jo ikke det med mitt eget liv.
Foreldreportalen er i en flytteprosess, denne versjonen av FP er fortsatt under utvikling.
Hvis du vil svare i tråden, så kan du gjøre det her.
