Nå har jeg vært sint på dette innlegge så lenge at nå må det ut.
Det er altså en fastlege som mener foreldre bør være strengere med barna og evt holde dem fast og kle av dem med tvang og holde dem fast under undersøkelsen så hun slipper å kaste bort tiden sin.
Jeg reagerer fysisk på det hun skriver med økt puls, tåkehjerne, flashbacks av å bli holdt fast og tårer. For jeg er jo et av de barna og som voksen har jeg kompleks ptsd med ekstrem sykehus og legeangst. Takk for det. Jeg er oppvokst i en tid der ingen lege spurte før de gjorde, ingen forklarte og ingen lot deg få bestemme over din egen kropp. Barn skulle ikke ha den muligheten.
Jeg tenker vi kan bytte ut slike leger, heller enn å gjeninnføre overgrep mot redde barn.
Jeg tror på en mellomting. Man må få utført undersøkelser, så noen ganger må man være bestemt. Men! God kommunikasjon, gode forklaringer og respekt er essensielt.
Et barn som nesten ikke puster, da holder jeg masken som det gjelder liv, men jeg trøster, forklarer og støtter barnet så godt jeg kan. Barnet sitter på mors fang, og jeg står en stilling der ryggen ryker, men jeg lar ikke barnet bestemme st det skal få kveles.
Jeg tror jo på ingen måte legen forfekter noe av den typen du skisserer, Floksa, men jeg forstår at det føles sånn når du har den erfaringen du har.
Et barn på 2-3 år er jo veldig lite og kan være ganske bestemte. Jeg må nok si meg enig i at dersom det er barn som åpenbart må undersøkes, er foreldrene faktisk nødt til å tvangskle av barnet, på samme måte som man av og til tvangskler på dem. Har ikke store problemer med å forstå at legen kan ha vært i situasjoner der det er rart at barna oppleves å få velge dette. Det er få som tar med så små barn til legen uten grunn, tross alt.
Jeg har selv ett barn (minstemann) som har vært atskillig mindre samarbeidsvillig i flere slike situasjoner enn man skulle ønske, og er det noe som virkelig er nødvendig, kan det ha vært nødvendig å holde ham eller tvinge gjennom noe. Når det er sagt, har foreldrene et ansvar også for å forutse at denne type ting kommer, forberede, vurdere belønning eller annet som skal til for å få det gjort. Og ikke minst vurdere nødvendighet.
Vi ventet selv flere år lenger enn anbefalt med å teste minstemann for cøliaki blant annet (familietesting som er anbefalt, han hadde ikke symptomer) - da i samråd med fastlege, fordi vi vurderte det som sannsynlig at han måtte holdes og fastlegen mente det ikke var verdt det så lenge barnet var friskt. Hun var likevel tydelig på at vi burde gjøre det når så snart vi trodde det kunne gå. Når det til slutt ble gjort, var det med forberedelser og lovnad om belønning, og det gikk knirkefritt. Men det er bare halvannet år siden vi delvis gav opp en undersøkelse hos optiker fordi vi nærmest måtte tydd til tvang for å få det gjort, og det vurderte jeg det ikke til å være verdt. Jeg jobbet imidlertid lenge med å få det til med andre virkemidler før vi gav opp.
Jeg er tildels enig med legen, litt med forbehold om alder. Og jeg har selv vært utsatt for traumatiserende grusom tvang på sykehus som barn ( som jeg mener ikke burde skjedd).
Jeg jobbet et sted der man tok vaksiner. Enkelte små barn fikk velge selv. De hylte og skrek, og det endte jevnlig med at de måtte dra uten vaksine. Når vi voksne da vet at barnet SKAL ha vaksinen, feks pga krav på skole/barnehage i utland man skal flytte til; så tror jeg med fordel enkelte foreldre kunne holdt fast sitt barn og gjennomført på 30 sekunder. For skrikingen og redselen i 20 min fører heller ikke til noe godt, og de møter opp neste gang med enda verre minner og nederlagsfølelse. Samme med feks å smøre på øyesalve. Noen ganger kan ikke barn bestemme selv.
Men alt har en grense. Selv ble jeg holdt nede av 4 mens de klippet opp et delvis gjengrodd operasjonssår med gule stafylokokker uten bedøvelse da jeg var 11-12, og det var helt fullstendig jævlig og jeg tilgir aldri at de de ikke ga meg bedøvelse ( som jeg nektet dem å sette pga sprøyteskrekk).
Jeg tror at noen ganger så må man utføre inngrep enten pasienten vil eller ikke, jeg tenker da når det står om liv, ikke rutineundersøkelser eller behandlinger. Og jeg har opplevd det selv både som pasient og som mor, og ja det er helt grusomt og forferdelig når din toddler må holdes fast av deg og er i total panikk når narkosen settes. Jeg har opplevd det flere ganger med sønnen min. Men det var riktig og nødvendig selv om jeg gråt hele tiden mens jeg gikk ut av operasjonstuen og mens jeg ventet på at pasienten skulle komme til oppvåkningen.
Er ikke noe av utfordringen hos oss voksne, at vi lar barnet få et valg på noe de faktisk ikke kan velge? Altså at spørsmålet burde ikke være «vil du ta sprøyta» men «vil du sitte på stolen eller på fanget mitt når du skal ta sprøyta»
Jo. Og som helsepersonell ser vi veldig mange av «vil du ta sprøyte, lille venn? Den gjør veldig vondt altså» foreldrene. Men vi ser selvfølgelig de som sier «kom her å sitt på fanget mitt, det er fort overstått» også, men den første varianten blir det mer og mer av.
Dette er vel utfordringen som beskrives av legen i HI. Det er en del foreldre nå som gir ungene ansvar for beslutninger de strengt talt ikke har. Mye av medisinsk behandling skal gjennomføres, og da er det dumt om det blir fremstilt for ungene at de har et valg.
Selv har jeg en sønn som sliter med traumer etter medisinsk behandling da han var 1-3 år. Han var syk og måtte opereres gjentatte ganger. Det å avstå fra behandling var ikke et valg, men det var skikkelig fælt for både liten og stor. Jeg holdt ham fast og hadde vondt langt inni meg av hylene hans. Så det jobber vi oss gjennom nå. Men valgene består i: Vil du ha med en voksen eller ikke? Vil du ha emla-krem eller ikke?
Han fikk velge bort å få runde nr 2 og 3 av korona-vaksine, men det ble jo ikke vurdert som kritisk av noen å avstå fra de siste rundene for en frisk tenåring.
Vi har ganske mange ganger tatt barnet bestemt på fanget, låst det fast og gitt pustemedisin. (Astmamedisin på forstøver).
Vi har også opplevd foreldre til diabetesbarn som spør om barnet vil ha medisin - noe barnet svarer nei til. Så blir det diskusjoner og krangling da - og blodsukkeret stiger - med de farer det får.
Barn skal virkelig ikke få valg som ikke er reelle valg, det bidrar jo bare til traumet om de tror de kan få bestemme selv, og så blir dette ignorert. Men så finnes det jo utrolig mange veier til målet da. Jeg «bodde» på sykehus i perioder fra jeg var 6 år, og har heldigvis ikke opplevd dette som traumatisk på noe som helst vis, selv om jeg har hatt min fair share av sprøyter, veneflon, blodprøver, undersøkelser operasjoner og narkoser. Det har helt sikkert vært noen uheldige opplevelser, men det er ikke det jeg har minner om. Selv om det var på den tiden foreldre ikke var til stedet hele tiden og man sov alene på rom med andre barn.
Jeg antar at det er en blanding av legene og sykepleierne jeg har hatt, min egen innstilling og hvordan mine foreldre taklet dette, som har bidratt til at dette ble lite traumatisk for meg, og som gjør at jeg den dag i dag har et veldig avslappet forhold til sykehus og alt som følger med (skriver dette fra en seng på Rikshospitalet, etter et mindre inngrep).
En ting er veiledning av foreldre, det burde man kanskje gjøre mer av ifht slike ting. En 2 åring kan selvfølgelig ikke velge om hen skal ta vaksine. Men å holde fast/holde nede en panisk unge og sette en vaksine gjør ikke godt for noen. Dr gjør man faktisk ikke med dyr engang.
Livreddende behandling er en litt annen skål, men det jo ikke dette man snakker om her.
Vi har opplevd mye rart, å holde fast en treårig mark med en sten i nesen funker flott. Å holde fast en vettskremt tiåring som skal fjerne en gips og en legestudent som insisterer på å bruke et stort elektrisk redskap og ender med å gi nevnte unge et brannsår og varige traumer gjør stor skade. Utrolig mye kan løses med dialog. Men å undervurdere hvor stor skade slikt gjør på barn tror jeg er skummelt.
Ja, et stikkord her er jo redsel, og det å ta barns følelser på alvor. Det er en vesentlig forskjell på å være vettskremt, og på "vil ikke". Foreldre som kjenner barna sine vil som regel også merke stor forskjell på en treåring som bare vil bestemme selv, og en livredd unge som opplever tap av kontroll. På den første vil trolig "hold fast, det er fort overstått og glemt etterpå, her har du en is" fungere helt fint, på den siste er informasjon, følelse av trygghet og å bli tatt på alvor kanskje forskjellen på å grue seg men holde ut ubehaget, og på å bli traumatisert for all overskuelig framtid. Da kan det absolutt være verdt det å ta den ekstra tiden for å få den lille tryggheten, og om så forsøke igjen litt senere, hvis det er et alternativ. For en utenforstående er det kanskje ett fett, barn som hyler og nekter, foreldre som burde ta kontroll, få jobben gjort, værsågod neste. Og det mener jeg er problemet med innlegget, det tas ikke høyde for at barn er forskjellige og protesterer av ulike grunner, alt blir regnet som "trass", og årsaken er unnvikende foreldre som ikke evner å sette grenser. Det blir veldig enkelt.
Men er enig i den delen som går på at man ikke kan gi inntrykk av valgfrihet når det ikke egentlig er det.
Jeg er helt enig i at det er veldig mange måter å løse ting på som kan redusere traumer. Jeg tenker jo feks at legen som som dro ut tampongene fra nesen min etter at jeg fjernet polypper i nesen burde advart meg på forhånd om at de faktisk lå langt inn i bihulen og at det var ganske smertefullt å dra dem ut. Han tok spenntak på krakken jeg satt på mens en sykepleier holdt fast hodet mitt. Hadde det vært min første opplevelse med sykehus hadde den opplevelsen nok kunne gjort noe med min trygghet knyttet til leger og sykehus. Nå er det mer en sånn morsom historie om den gangen en lege forsøkte å dra hjernen min ut av nesen min.
Jeg synes den videoen med en lege som skal sette vaksine på en liten unge, og som «danser» rundt med sprøyta på ungen mens han synger er fin. Det tar 2-3 ekstra minutter, men ungen blir glad og fornøyd og merker knapt stikket. Så ja, man kan absolutt gjøre mye for å minske traumer.
Men noen ganger må man? Mitt barn på 8 år hadde en 5 cm flis i armen. Den måtte ut hos lege. Han ble holdt fast av meg, det var ikke artig, men den måtte jo ut (med bedøvelse).
Enkelte vaksiner MÅ man ta, fordi familien skal flytte til utlandet. Det har familien bestemt, da blir det rart å la barnet si nei til vaksine; for den kommer før eller senere.
Vet også om et tilfelle der et barn holdt igjen et fly i en times tid pga ville ikke ta fly pga flyskrekk; mens foreldre godsnakket ved inngangen. Det synes jeg er veldig egosentrisk. Dropp ferie eller kjør hardt mot hardt.
I prinsippet er jeg jo ikke uenig i at en del foreldre kan jobbe mer med "dette er det som skal skje nå, og slik gjør vi det" vs. "dilledalle skal vi prøve å gjøre sånn, eller hva tror du, vennen min?"
Men så har jeg vært hos den aktuelle legen med begge barna, og det er noe av det minst barnevennlige jeg har vært borti. Hun catchet overhodet ikke det autistiske barnet og hadde null tiltro til at vi som foreldre faktisk kunne håndtere ungen, og skremte også vannet av det i utgangspunktet pliktoppfyllende og legevennlige barnet som var helt innstilt på samarbeid. Fremstod nedlatende og temmelig uspiselig omtrent før vi fikk sagt hei. Dermed mistenker jeg vel at det kan være flere versjoner også av episoden som gjengis.
Jeg glemmer aldri da min mor, hennes venninne og vår faste lege kappløp med meg rundt spisebordet hjemme. De kom fra hver sin side og klarte selvfølgelig å fange opp den vettskremte 5-åringen som hadde pådratt seg en byll på rompa som nå skulle skjæres opp. Mor og venninne holdt meg nede, doktor Knutsen håndterte skalpellen. Det ble et par minutters hyling, men kan ikke si det har påvirket meg i ettertid. Ingen legeskrekk eller utrygghet videre utover i barndommen. Tror det hadde mye å si at jeg hadde trygge, men bestemte voksne rundt meg som ikke speilet min egen redsel. Det var ingen nøling eller usikkerhet, bare en just do it-holdning.
Tannlegen derimot, da snakker vi traume. Dette kunne sikkert vært minimert eller i beste fall unngått, hadde jeg hatt min mor med meg. Hun ville aldri tillatt at jeg ble straffet på den måten jeg gjorde.
Trygge, og kjente voksne som ikke formidler usikkerhet i situasjonen og som ikke lar barnets redsel synlig påvirke dem, tenker jeg bidrar til at situasjonen ikke fester seg som et traume. Selv om det oppleves vondt og skremmende der og da.
Man unngår ikke traumer av å ha trygge, stabile foreldre altså. Jeg skjønner at det er godt ment, men å tro noe slikt gjør ting vanskelig for mange foreldre. Min mor strever mye med at hun tror de ikke var trygge nok. At hun kunne hindret det på noe vis. Det er ikke bare barn av hysteriske mødre som får traumer.
Noen ganger er tvang dessverre nødvendig. Foreldre og oppdragelse kommer i alle varianten, så jeg tror at det aller viktigste er at helsepersonell settes i god stand med gode verktøy til å både forstå mekanismene i hvert enkelt tilfelle, og,- i samarbeid med pårørende håndtere det på en god måte for barnet, man kan liksom ikke begynne å oppdra foreldrene i situasjonen.
Nordlandssykehuset har hatt et fint og viktig prosjekt “Et barnevennlig sykehus” der man har fokus på å gi helsepersonell opplæring og kunnskap, og å strømlinjeforme prosedyrene rundt å møte motvillige barn
.
Mye dreier seg om holdningsarbeid. Tvangsbegrepet er vanskelig. Det er hele tiden risiko for uheldige episoder. CL-teamet har her en viktig rolle, bl.a. med å undervise om avledningsteknikker og språkbruk, og ved å gi spesialtilpasset hjelp til barna med de største utfordringene. Enkle ting som at alle barn får på EMLA-krem før stikk, bør være en selvfølge. Videre må «nyere» metoder for lindring og sedering som for eksempel lystgass gjøres tilgjengelig til bruk ved skader, sårskift og andre prosedyrer. www.nordlandssykehuset.no/nyheter/et-barnevennlig-sykehus
Og nå bruker vi jo Dexdor på alt som er skummelt. Ungene husker knapt de har vært på sykehus.
Vi har mye postop barn. De får Midazolam preoperativt. Noen hater livet uansett, men de fleste har en god opplevelse. De er så søte pre-teensa, dritings og helt i sjokk over hvor bra alt har gått. Småhikkende, med flirfulle foreldre. Sykehus er heldigvis ikke det det en gang var.
Dette er noe som er i fokus må blant foreldre som har barn som er mye på sykehus, heldigvis. Vi har en skikkelig dårlig opplevelse selv med største vår , heldigvis fikk vi annet personale gangen etterpå som sa at det skulle absolutt ikke være på den måten , vårt barn ble livredd sykehus og leger i etterkant , nei det hjalp ikke at jeg var en trygg voksen. ( fikk skryt av legene for å være så rolig og behersket , derfor vet jeg at jeg var rolig og trygg). Kommer aldri til å godts sånn tvang igjen , det betyr ikke at barnet lett slipper av den grunn. Det finnes heldigvis flinke personell også som ikke gjennomfører for enhver pris og som takler barn som er livredde.
Jeg har fulgt denne legen på instagram ganske lenge og selv om hun deler mye fornuftig (om allergi feks) så syns jeg hun har en ovenfra og ned-holdning og en veldig bedreviter-måte å skrive ting på. En ting er at hun deler medisinske greier, men hun blander seg også veldig opp i mye annet som ikke er hennes rolle som lege.
Jeg tenker som endel andre her at noen ganger så må barna gjennomføre noe de ikke vil, men at det da er viktig at man gjør dette med respekt. Det finnes mange måter å gjennomføre tvang på, og ikke alle er like traumatiske. Det har også noe med hvordan de voksne rundt oppfører seg også.
Jeg har en skikkelig kjip opplevelse selv, da jeg var 2 skulle jeg fjerne polypper i nesa. Mamma og pappa møtte opp på sykehuset med meg, og legene tok meg alene inn på et rom, holdt meg fast og røsket polyppene ut uten bedøvelse. Det var best mamma og pappa ikke var med inn må vite, for da ble det så mye styr. De satt på gangen og hørte noen skrik de aldri før verken før eller senere hadde hørt. Jeg var redd folk i hvite tresko i årevis etterpå. Heldigvis er det ikke slik lenger at det er greit å behandle barn slik!
Ja hadde de enda gjort det. Vi skulle legge en 12 åring i narkose for et enkelt inngrep som normalt gjøres bare med bedøvelse på grunn av ekstrem sprøyteskrekk og han var lovet beroligende på forhånd. Idiot legen mente han bare skulle tøffe seg opp og tåle det. Det endte med tvang og det som var et skikkelig overgrep på operasjonsstua for å sette kanyle. Gutten har knapt vært hos fastlegen siden.
Så nei, alt er ikke blitt bedre det er ekstremt avhengig av personene med makt i situasjonen. Som er helsepersonellet. Hadde nakoselegen lest den vettskremte gutten (eller i det minste lest papirene!!) så ville han sluppet den opplevelsen.
Foreldre kommer i alle utgaver, både de som vil droppe bedøvelse fordi de selv vil få ting gjennomført fort og de som diller uendelig med valg der det egentlig ikke er noe valg. Passive foreldre, overaktive foreldre, stressa foreldre. Det er mye fokus på å unngå tvang for tiden og det er viktig. Det skal ofte ikke så mye til før en unge opplever at det er trygt. (Men joda noen ganger er det veldig utrygge unger som krever ekstra innsats, men for mange er trygge foreldre nok). Og så er det forskjell på en 1,5-2-åring som ikke har noen forutsetninger for å skjønne hva som skal skje og en seksåring som er genuint redd. Ofte synes jeg at trygge foreldre som tør holde litt fast hvis det trengs gjør barnet tryggere. Da unngår man som regel fastlåst situasjon der de voksne prøver å få barnet til å si at «ja, jeg ønsker virkelig å ligge på den benken og få utført noe jeg aldri har prøvd før». Men når det er sagt - jeg synes egentlig det går bra for de fleste foreldre. Men de er avhengig av litt klare spørsmål og beskjeder de også. «Tror du dette går best på fanget eller med deg sittende ved siden av»?
Dette kan jeg si litt om effekten av. Jeg har vært operert to ganger ved samme sykehus av samme lege. For det samme. Begge gangene med ptsd, men med svært forskjellig utgangspunkt. Første gang var jeg ikke klar over egen diagnose og trodde jeg bare var litt redd. Jeg fikk skikkelig kjeft av den store, mannlige, østeuropeiske legen fordi jeg gråt og strevde med å snakke.
Andre gang var jeg klar over diagnosen, hadde varslet på forhånd, hadde med meg en voksen (jeg er på mange måter et svært redd barn på sykehus) og opplevde en lege som totalt endret seg. Hyggelig, respektfull, han brukte aktivt teknikker for å dempe seg (satt på huk, så til siden, dempet stemmen osv) og distraksjons teknikker (voksne damer fniser også når de blir tegnet på med tusj av en lege som tuller).
Samme lege som 6 mnd før hadde vært skikkelig sint på meg…..
Nei. Men de som henger igjen gjør utrolig mye skade som dere må streve tidobbelt med når de kommer tilbake nestegang.
Vi har opplevd utrolig mye flotte folk også. Men denne tråden handler på mange måter om nettopp de som ikke har fulgt med i tiden og ikke forstår forskjellen på litt motvillig og genuin angst.
Ofte handler det vel mye om generell oppdragerstil. Jeg ser at flere av mine barns venner har fått veldig mange valg av sine foreldre. Valg jeg ikke tenker på at mine barn skal eller bør ha. Legg så på at ting skal være komfortabelt og at barnet hele tiden oppfordres til å gi uttrykk for hva de liker eller ikke liker. Bare ta en ting som mat. Jeg spurte ikke mine barn om de "likte" maten. Jeg spurte om de var sultne. Er du sulte kan du spise for vi har mat, og er du mett trenger du ikke spise (mer). Om du liker det eller ei er ikke et tema. Dette er den maten vi har ved dette måltidet. Eller omvendt; vi spurte mor til en venn om hen ville være med oss på kino. Moren til kiden spør da barnet og kan meddele at hen kan være med men ikke vil se den filmen for den har hen sett alt. Hadde spørsmålet blitt stilt andre veien hadde jeg ikke spurt barnet om hen ville være med. Jeg hadde bare sagt at du er invitert med på kino, det var hyggelig, vi møter dem der kl. 17. (Nei, vi endret ikke filmplaner fordi det ikke passet gjesten. Det var synd, sa vi. Kanskje en annen gang. Men klart - da står ikke den på toppen av lista).
Alle de små valgene får noen konsekvenser når mye står på spill - f.eks. ved noe som er skummelt. Da handler det mye om god forberedelse. Og ofte går det om ikke "bra" så ihvertfall "greit". Og noen ganger går ikke det heller, sånn er det jo. Uansett er man vel ikke god eller dårlig forelder, bare forskjellig ifht hva man legger mest vekt på.
Jøss. Jeg kunne nok funnet på å svare som den moren i kino-historien og synes det er veldig snålt å reagere på det. Når jeg, eller barna mine, blir invitert på kino, tenker jeg ikke at det nødvendigvis er en invitasjon til å se den filmen, men en invitasjon til å gjøre noe sammen. De fleste ganger ville jeg endret kinoplaner, med glede. Jeg ville selvfølgelig også spurt barnet mitt om hen ønsket å være med, å inngå sosiale avtaler (som i hovedsak er for barna) uten at barnet er involvert slutter jeg med når de er ca. 3 år gamle. Jeg håper virkelig foreldrene til de barna vi omgås også gjør det, for jeg er ikke så innmari interessert i å ha med barn på kino eller hjem som ikke egentlig vil.
Jeg er også der. Også syns jeg hvilken film faktisk er en del av opplevelsen. Jeg ville selvsagt ikke forventet at de endret sine planer, men ville ment at vi hadde rett til å takke nei om vi allerede hadde sett filmen og det var den de absolutt ville se.
Jeg er er helt med på at barn kan få for mange valg, men jeg syns dette var litt odde eksempler, og mener at å frata barn valg også gjør dem dårlig rustet til å møte livet. Jeg syns det er veldig viktig å lære at man faktisk kan takke nei og nekte også. Jeg tror ikke man blir bedre på å vurdere når det er innafor eller ikke ved å ikke få lov til å velge enkle ting, eller oppleve å ikke bli tatt hensyn til.
Ja, jeg hadde ikke gått på kino for å se samme filmen flere ganger selv (med enkelte unntak!), og forventer ikke at barna mine skal gjøre det heller. Kino er dyrt, det er også et aspekt jeg tar med i beregningen når jeg sier at jeg ikke ser samme film på kino flere ganger.
Barna mine er også i veldig stor grad delaktige i avgjørelser om hva vi spiser. Vi planlegger middag for en uke fremover, fra fredag til torsdag, og dette er barna med på. Vi snakker sammen om hva vi skal spise, hva vi må handle for å lage det, hva som passer å lage på dager med dårlig tid og alt det der. Når vi spiser middag får alle i familien litt av alt på sin tallerken, også velger man helt selv hva eller hvor mye man vil spise, og ingen har lov til å kommentere andres spising. Til alle andre måltider velger de selv blant tilgjengelige alternativer, eller vi spør om noen har noen forslag til noe vi alle kan spise.
Jeg synes det er rart å bli invitert som barn til å se en film, og så si at "Ja, gjerne film - men kan vi se noe annet?" Det er mer en slik dialog man har når man er litt eldre. Jeg hadde svart noe sånn som at "Takk for invitasjon, det var hyggelig, men den filmen har Per sett. Gjerne en annen gang". Da vil folk antakelig bytte film, hvis det ikke spiller noen rolle. Men noen ganger så er det jo nettopp den filmen man vil se.
Diskusjonen minner meg for øvrig om familien som var sykt forståelsesfulle (rolig koselig pedagogisk stemme og klapp på kinnet og trøst underveis) til sin 5-6-åring i operaens butikk i forrige uke, som lå utover gulvet og hylte i 15 minutter fordi det var så vanskelig å velge mellom gave a og gave b. Og det er god akustikk i operaen, så det involverte vel noen hundre mennesker, anslår jeg. Jeg skjønner det er vanskelig å velge, og at det kan føre til utbrudd - barn er barn. Men man kunne kanskje fjerne seg, eller etterhvert signalisere at NÅ er det nok? (Og ja, det kan sikkert være grunner jeg ikke vet om som gjør at de måtte være i butikken hele perioden)
Hvis vi inviterte et barn med på kino var det fordi våre barn ønsket å se en bestemt film. Jeg hadde ikke endret film, men hadde jo ikke stusset på om noen takket nei om de hadde sett den. (Eller ikke ville se den aktuelle filmen.) :)
Jeg takket ganske nylig nei til en filminvitasjon selv, det hadde ikke falt meg inn å foreslå å se noe annet. :gruble:
Jeg blir glad når folk gjør det, for da viser de tydelig at de ønsker å være sammen med meg, og ikke bare bruker "har sett filmen" som et påskudd for å slippe. :sparke:
Historien til Charlie sier for øvrig ingenting om at foreldrene til barnet hadde foreslått å se en annen film, men at de hadde informert om at barnet allerede hadde sett filmen, men egentlig både ønsker og kan være med på kino. Hadde foreldrene foreslått en ny film kunne det vært alt mellom helt greit til helt dust, avhengig av hvordan det foregikk. Men historien sier altså ikke noe om det, så jeg antar at de ikke gjorde det.
Foreldreportalen er i en flytteprosess, denne versjonen av FP er fortsatt under utvikling.
Hvis du vil svare i tråden, så kan du gjøre det her.
.jpg)
