Hold allergier utenfor, det er i en annen liga.
Tråden om konfekt har fått meg til å tenke.
Jeg tror aldri jeg har hørt om voksne som spytter ut mat de ikke liker om de får det i munn ved et uhell.
Jeg har også mat jeg ikke liker, men det eneste jeg ikke får ned er mat jeg mistenker er skjemt, men det blir i kategorien allergi igjen, for det kan være farlig. Lakris i konfekt feks er litt strevsom å få ned om jeg tar en bit med det. Men jeg spytter ikke ut.
Så nå lurer jeg på om du spytter ut mat du ikke liker (jeg tar det som en selvfølge at det foregår diskret i en serviett eller skjules med et besøk på WC, vi er voksne folk) om du får det i munn.
Det er en ting jeg ikke får ned om jeg vil det aldri så mye, og det er rakfisk. Jeg har prøvd med ulikt tilbehør og det er bare helt umulig. Jeg spytter også ut om jeg får hår eller fiskebein i maten, men det har ingenting med smak å gjøre.
Likørkonfekt er heslig, men jeg får det ned om jeg skulle være uheldig.
Kan ikke huske sist. Men har spist noe som var fordervet/muggent som jeg diskré spyttet ut. Fersk mat svelger jeg høflig ned og lar heller bære med å forsyne meg med mer om jeg ikke likte det.
Jeg svarte "utenkelig", men har gjort det noen få ganger jeg virkelig har følt meg fanget i et hjørne :knegg:
Som da en italiensk venn skulle lage middag til meg (som er vegetarianer), og serverte en snodig rett av laks (spiser ikke) og massive mengder grapefrukt (grøss) og oliven (ikke en fan, men tåler noen få på pizza).
Jeg spiste, og gråt da jeg kom hjem. :lol:
Selvfølgelig spiser jeg mat jeg ikke liker, om jeg for eksempel blir servert mat på besøk. Og jeg ville ikke åpenlyst spyttet ut konfekt jeg ikke likte, men om det var mulig å gjøre det diskret uten noe oppmerksomhet, ville jeg gjort det. Jeg ser virkelig ingen grunn til å tvinge i meg meningsløse kalorier som i tillegg smaker vondt. Men jeg ville i utgangspunktet bare takket nei til konfekt jeg ikke visste hva var.
Jeg er for øvrig ikke i stand til å spise "normale" porsjoner, så jeg spiser stort sett aldri opp mat jeg får servert. Da velger jeg også være litt selektiv med hva jeg spiser, og hvem som helst får lov til å både mene og tenke hva de vil om det.
Jeg svarte feil i pollen forresten, det burde ikke være mulig å ha forskjellig spørsmål i overskriften og i pollen. :knegg:
Jeg har aldri spyttet ut mat jeg ikke liker, men så kan jeg heller ikke huske å ha fått servert noe såpass ufyselig at trangen til å spytte ut har vært påtrengende. Greit at jeg ikke liker frossenpizza, mais eller artisjokker, men jeg klarer da å svelge det ned. Jeg takker uansett alltid nei til mat jeg ikke liker noe særlig, så problemet er heller ikke stort.
Jeg liker alt, med unntak av stangselleri, sukat og rakfisk. De to førstnevnte har folk en tendens til å putte i mat som serveres, særlig den første, og da spiser jeg uten å mukke selv om jeg brekker meg litt innvendig.
Jeg er egentlig særdeles altetende, men er bare begrenset glad i sild/makrell. Men hvis jeg får det i munnen, så klarer jeg å spise det. Jeg tror også at jeg ville spist alt som jeg har forsynt meg med.
Jeg spytter ikke ut mat jeg ikke liker. Jeg spiser det jeg får servert så langt det lar seg gjøre, men spiser ikke alltid opp. Gir meg når jeg kjenner at brekningsrefleksen begynner å slå inn.
Jeg liker det meste, men om jeg spiser kjøtt (spesielt svin) og får en fettbit, spytter jeg den ut temmelig raskt. Prøver å gjøre det uten særlig mye ståhei da….
Det eneste jeg spytter ut er hvis jeg får en bit av fett/brusk når jeg spiser kjøtt. Der har jeg ikke noe mål om å få det ned. Alt annet tror jeg at jeg greier å svelge om det har kommet inn i munnen. Men jeg prøver å unngå å få mengder av noe på tallerkenen som jeg synes er vemmelig. Tofu er i den kategorien, jeg greier å spise litt, men synes det er ganske ekkelt.
Jeg tror jeg får ned alt, også ting jeg ikke liker, i tilfeller hvor jeg føler jeg må spise litt for ikke å være uhøflig eller såre folks følelser. Spytter definitivt ikke ut, det er helt utenkelig.
Snakker ikke om bedervet mat selvsagt, det blir jo noe helt annet.
Jeg kan spytte diskret ut konfekt jeg ikke liker, ja, og har sett flere kollegaer gjøre det samme. Synes det er stor forskjell på dette (der det f.eks. står en eske framme i fellesarealene på jobb) og mat som spises ved bordet i et selskap, f.eks. Der ville jeg nok fått ned en del av retten, men ikke alt. Kan finne på å la all blåmuggost ligge, pluss at jeg sliter med å svelge ned pinnekjøtt.
Jeg skrev at det skjer jevnlig, men det stemmer jo ikke helt pga det er sjelden jeg spiser mat jeg ikke liker. Jeg får fysisk ubehag av ulike typer mat, og har i bryllup brekt meg i det skjulte og svelget samme mat tre ganger for å unngå å spytte ut (røkelaks). Jeg kan i ille tilfeller også brekke meg av å se andre spise mat jeg har mye imot. Det skjer heldigvis ikke ofte. Da nabo i kollektiv lagde lungemos forlot jeg kjøkken umiddelbart og gikk ikke inn resten av det døgnet. Det er kjipt å ha det sånn, og jeg skulle ønske jeg likte innmat, mat med synlig fett, fisk og skalldyr. Hadde vært mye enklere ( og sunt!).
Er vokst opp i familie der man måtte smake på alt og aldri fikk spesialbehandling. Mine barn slipper å spise mat de ikke vil ha.
Jeg skjønner faktisk ikke spørsmålet og kan derfor ikke svare. Jeg spiser kun mat jeg liker, men jeg liker jo omtrent alt. Selvsagt er enkelte typer mat bedre enn andre, og mat kan også tilberedes mer eller mindre heldig, men det tenker jeg ikke har med «liker» å gjøre. Det eneste jeg ikke liker er Thousand Island. Da brekker jeg meg faktisk, så det spiser jeg ikke. Men det har aldri vært en problemstilling.
Jeg svarte på spørsmålet om jeg kan spytte ut mat jeg ikke liker, og ja, det har skjedd, men ikke ofte.
Jeg spiser ofte mat jeg ikke liker, under mottoet "smil og spis, det tar ikke livet av deg, og verten har gjort seg flid."
Greien med konfekt er at da vet man ikke at man ikke liker det før man har fått tygget på det. (ref tråden med kastet bruksanvisning). Man blir negativt overrasket og handlet litt på refleks og prøver å få det disket inn i en serviett dersom man er på besøk. Evt svelger og tørker tårene etterpå. :knegg:
Med rakfisk og rosiner i boller kan man på forhånd vite at man ikke er begeistret for det, og dermed enten stålsette seg, eller la være å spise.
Det er ingenting jeg misliker så mye at spørsmålet er relevant. Jeg er ikke glad i brunost og ville ikke bevisst forsynt meg med det, men hvis jeg tok en bit av en lefse og oppdaget at det var brunost i, ville jeg fint greid å svelge den (og ville antagelig spist resten av lefsa også).
Jeg har en veldig sterk brekningsrefleks, så om det er noe jeg syns er ekkelt, så har jeg ikke sjans til å få det ned. Samme med hvis jeg får for stor bit av kjøtt i munnen, da må jeg jobbe fælt med meg selv, altså.
Jeg har alltid vært sånn. Da jeg var liten, så nektet jeg å spise babygrøt - de fikk det ikke i meg, samme hva. Har heller aldri klart å spise grøt eller lignende konsistenser, og jeg aner ikke hvorfor. Men tydeligvis startet det før jeg var bevisst på det.
Jeg greier stort sett å høflig svelge ting jeg ikke liker med 2 unntak, hvitløk i sin opprinnelige form eller noe som smaker sterk av hvitløk (f. eks kremost med hvitløk, salami, choritzo o.l.) og banan. Der går min grense for hva jeg greier å spise.
Jeg er virkelig altetende og har aldri fått mat som jeg opplever som så ekkel at jeg brekker meg. Men jeg kjenner folk som har det slik. Det oppleves for meg (sånn "utenifra og inn" perspektiv) som overraskende mat er spesielt utsatt (som feks konfekt som man faktisk ikke kan vite hva smaker).
Husker eldste jenta mi kastet opp da vi var på Michelin restaurant. Vi fikk mat med edamer bønner OG kaninhjerte. Da hun spiste hjerte (og trodde det var en bønne) måtte hun gå på badet å kaste opp.
Selv synes jeg det er kjempespennende med mat med annen tekstur, røyk som smaksetter maten etc
Har hatt gjester som ikke "har spist opp". De er veldig diskré og har ikke gjort noe nummer av det.
Litt på sidelinjen, men dette med overraskende mat. Som sykepleierstudenter måtte vi prøve å være pasienter i stell og mating. Vi fikk bind foran øynene og ble matet uten at noe fortalte hva vi skulle spise, om det var varmt eller kaldt, salt eller søtt, fast eller flytende. Det er noe av det jævligste jeg har vært med på. Jeg var totalt forvirret og maten bare vokste i munnen min.
I samme slengen fikk vi også prøvd hvordan det føltes å bli skrapet matrester rundt munnen med en skje for deretter å få det i munnen. Det er noe utrolig mange gjør, særlig med små barn, og det burde vært forbudt ved lov, noe så vanvittig ekkelt.
Jeg har også en vel overutviklet brekningsrefleks, som i tillegg er tett forbundet med luktesansen min.
Jeg har ikke sjans til å være diskret dannet, men prøver å oppføre meg appetittlig og lite sjenerende.
Jeg er som oftest mest påvirkelig om morgenen, så jeg har lært meg å holde meg unna mulige lukt- og synstriggere til etter frokost.
Jeg har nok en veldig dårlig utviklet brekningsrefleks, og brekker meg i grunnen aldri med mindre jeg er skikkelig syk og skal kaste opp pga sterk kvalme. Evt at jeg stikker noe langt bak i halsen. Kan ikke huske at vond smak eller sterk lukt, eller synet av noe ekkelt har framkalt brekninger hos meg noen gang.
Eg kan, om omstendigheitene "krev" det, ete det aller meste. Det som absolutt ikkje går er trøffel, det har eg ikkje sjanse til å få i meg. Heldigvis lett å unngå og forholdsvis sjeldan å bli "utsatt" for.
Det er få ting jeg virkelig ikke liker. Det er ting jeg ikke liker like godt, jeg kommer ikke på noe jeg ikke liker. Jeg kan få for mye båmuggost på pizza, men jeg spiser det. Jeg har derfor aldri behov for så spytte noe ut.
Damn. Trykket helt feil på denne. Skulle stå «det har nok skjedd en sjelden gang», men trykket at jeg aldri spiser noe jeg ikke er 100% sikker på at jeg liker». Det svaret kunne ikke vært fjernere fra sannheten.
Jeg spyttet aldri ut i full offentlighet (med mindre det jeg spiser åpenbart er bedervet eller dårlig), men om jeg et alene kan jeg finne på å gjøre det. Men jeg liker det aller meste, så det skjer sjeldnere enn en gan hvert skuddår.
Jeg har en velutviklet brekningsrefleks og strever med noen konsistenser, som kjøtt med trevler eller mye fett, men jeg vet jo om dette og lar være å forsyne meg om jeg mistenker at det er noe slikt. Smaker jeg ikke liker så godt kan jeg alltids få ned. Jeg kan ikke huske sist jeg (selvsagt diskré) spyttet ut noe jeg ikke klarte å spise.
Nei, jeg kan ikke spise mat jeg ikke liker, i alle fall ikke om det har feil konsistens. Da må det svelges ned med drikke, ellers brekker jeg meg. Jeg var i bryllup og fikk servert kamskjell og reinsdyrstek, og da slet jeg enormt. Løsningen ble å drikke i meg maten, rett og slett.
Jeg spytter ikke ut mat i nærvær av andre uten at det er siste løsning før brekning.
Jeg vet ganske godt hva jeg liker, hva jeg egentlig ikke liker, men kan spise likevel og hva jeg ikke klarer å få ned. Mat jeg ikke vet hva er kan jeg godt smake forsiktig på. Det skjer veldig sjeldent at jeg må spytte ut maten. Det gjøres diskret i så fall.
Jeg kan spise ting jeg ikke synes er noe godt, slik som makrell i tomat og kokt sauekjøtt, med en relativt ubesværet mine, om jeg føler at jeg «må». Jeg klarer ikke drikke en slurk kefir uten å brekke meg.
Ja, når kontekst og setting er viktig. Jeg var nylig på en restaurant med fancy mat og servitører som åpenbart hadde litt utfordringer. Siden personalet var så veldig opptatt av om vi likte maten, og var helt tydelig veldig spente og spurte mange ganger i løpet av måltidet, om vi synes det smakte - spiste jeg opp hele forretten som hovedsaklig besto av rå eggeplomme i hvitt skum.... Grusomt, men jeg fikk det ned. I en annen sammenheng var vi på et sted og fikk servert østers. Jeg klarte én, men overlot resten til sidemannen. Konsistens og tilberedningsform er viktigere for meg enn smak Jeg er ikke begeistret for sushi av rå fisk heller.
Liker egentlig det aller meste. Og klarer ting jeg misliker uten å måtte spytte ut. Rakfisk smakte jeg på, men det ble med en bit. Men det har skjedd meg en gang at jeg rett og slett ble uvel av smaken og ikke klarte å svelge, det var brød med helt vanlig leverpostei fra gul boks. Jeg har spist det tidligere, men da hadde jeg ikke smakt det på mange år.
Ellers så sliter jeg med majones og ting med mye majones i, men det går jo som regel an å unngå.
Jeg svarte også helt feil i undersøkelsen. Jeg liker omtrent alt, elsker å prøve nye ting og spiser det jeg får servert. Det har hendt en gang at jeg har sagt fra på forhånd at jeg ikke er glad i en ting (kamskjell that is. Forspiste meg på det en gang). Men da var jeg på en hytte og vi laget mat sammen. Husker forresten også godt da jeg var på språkreise i England og bodde hos en familie. Jeg hadde store planer om å si ifra at jeg ikke likte tomat, men så var det tomat på den første tallerken jeg fikk servert. Mens vi spiste spurte vertsmoren om det var noe vi ikke likte. Da turte jeg ikke å si det med tomat. Vi fikk sandwicher med oss fra henne hver dag, veldig ofte med tomat på. Og enden på visen var at jeg etter den turen har likt tomater kjempegodt. Jeg spiste også blodpølse på en restaurant i Lisboa sammen med noen portugisiske kolleger. De ville la oss smake alskens lokale spesialiteter. Første gangen jeg ble invitert til middag hos en tidligere kjæreste, kjente jeg lukten av fårikål i gangen da vi kom inn. Det er absolutt ingen favoritt, men jeg spiste pent hele to porsjoner. Det er fortsatt ingen favoritt, men spiser det når det blir servert. Å spytte ut er utenkelig for meg. Da ville jeg heller latt være å spise, men det er heldigvis ikke et problem for meg.
Ja, jeg spytter ut mat jeg ikke liker av og til. Jeg sliter blandt annet med fett på f.eks på kotelett og av og til i biff. Så da havner biten i serviett i stedet for at jeg brekker meg.
Har også et par andre ting det skjer med, det er ikke alltid jeg greier å unngå akkurat de matvarene/konsistensene på mat jeg blir servert.
Og så skjer det av og til at jeg utfordrer meg selv når jeg er alene pø kontoret og tar en dumlelignende sak i håp om at jeg liker karamell sånn helt plutselig. Men det har ikke skjedd til nå, så d spytter jeg ut når jeg kommer til karamellen etter å sugd av sjokoladen. Men da er jeg altså alene på kontoret mitt.
Angående trøffel: Jeg har gått fra å elske det til i løpet av de siste årene til å synes det bare er så där. Lurer på om det var etter turen til Motovun på Istria at jeg fikk overdose? :vetikke: Hele byen lukter trøffel. Og det er trøffel i alt som er spiselig der.
Da jeg var liten og hadde merkelappen "kresen" stemplet i panna, så forsøkte jeg å spise mat jeg ikke likte for å tilfredsstille folkene rundt meg. Det resulterte i at jeg ofte brakk meg og til slutt at jeg kastet opp. Etter dette ble presset rundt mat mye mindre, gitt.
Nå lar jeg rett og slett være å spise "vanlig" mat som jeg ikke liker. I selskaper har jeg ikke skrupler med å gi maten videre til sidemannen. Jeg er for tykk til at jeg skal tvinge i meg mat jeg ikke har lyst på.
Når det gjelder konfekt, så har jeg ikke opplevd verken smak eller konsistens som er så ille at jeg har problemer med å svelge det.
Jeg spiser flere ganger i året mat jeg ikke liker. Alltid på jobb-samling, ofte en gang eller to i løpet av svigersferien og andre sosiale sammenhenger. Og noen ganger hjemme når jeg øver meg...
Jeg har noen få ganger spyttet ut diskret. (eller, som liten sendte jeg visstnok alle brødbiter med leverpostei rett i retur, lite diskret...)
Stort sett går det i å spise lite, drikke mye (vann eller saft eller brus, ikke alkohol, men bare det å skulle ned maten) prate mye så jeg ikke "rekker" spise så mye før det ryddes av.
Jeg klarer å spise det meste, men det finnes unntak. Stort sett klarer jeg å unngå det jeg virkelg ikke klarer da det typisk er litt sære ting (lever, sild, ansjos, rakfisk, røkelaks...). Mat jeg ikke liker (men kan spise), spiser jeg selvsagt dersom jeg får det servert.
Jeg svarte "Ja, noen få ganger i livet". "Ikke liker" kan være så mangt, fra brekningsfornemmelser til bare en smak som ikke er helt i min gate. Får jeg brekningsfornemmelser går det ut igjen. Ellers klarer jeg å svelge, men blir fort "mett".
Jeg har spyttet ut rakfisk. Den som serverte det påstod at den var sååå mild og fin. Det hjalp ikke. Det var helt forskrekkelig vondt.
Jeg klarer heller ikke lever.
Jeg var 13 år og på besøk hos slektninger i København. Gamle tante Selma hadde laget rømmekolle/fløtekolle eller hva det nå heter, i hvert fall er det melk/fløte som har stått timevis i sola og surnet. Neitakk, sa jeg skrekkslagen, jeg visste godt hva det var fordi min mor av og til laget det på hytta. Åh, det smager sgu dejlig, forsikret tante Selma bestemt og nærmet seg med en diger øse av faenskapet. Jeg hadde fjernet tallerken min fra bordet og sto og tviholdt på den. Da den smekkfulle øsa bare var et par cm fra tallerken dro jeg den lynkjapt til meg, og da tante Selmas reaksjonsevne ikke var noe å skryte av havnet all guggen på golvet.
Jeg hadde ingen høy stjerne hos tante Selma fra før, og etter dette stuntet ble jeg som et stjerneskudd å regne.
Nei, jeg klarer ikke å spise mat jeg ikke liker. Alternativet er å brekke meg og kaste opp. Men det er en god del mat som jeg presser ned som jeg ikke synes er spesielt godt altså. Jeg er generelt flink til å ikke forsyne meg av mat som jeg vet kommer til å bli et problem. Så der skjer ytterst sjelden.
Det er en matgruppe som er veldig vanskelig for meg siden bare lukten får meg til å brekke meg, og det er fisk. Det er ordentlig problematisk, og det handler ikke om at jeg synes det er ekkelt e.l., men lukten er for meg slik at den er i samme gruppe som oppkast og bedrevet mat. Det er kjemperart! Jeg må gjerne gå omveier rundt fiskedisken i butikken, familien kan kun lage fiskemiddag når jeg ikke er hjemme og med egen stekepanne og utlufting av en annen verden. Hemmende? Absolutt.
Hvis jeg må spytte ut mat, så gjør jeg det selvsagt superdiskret. Det er intet annet enn pinlig for min del, og jeg forventer ingen spesialdiett e.l.
Jeg har forøvrig ekstrem luktesans. Så jeg er familiens go to for alt fra svettelukt til bedrevet mat.
Jeg har en mann og en datter som er altetende. Så vi har hatt mange samtaler om hvor forskjellige man er, og at det er helt greit.
Jeg kan spise et måltid med mat jeg bare ikke liker spesielt godt, men det finnes ting som det ikke lar seg gjøre å få ned mer enn én bit av før jeg plutselig blir forferdelig "mett" og ikke klarer å spise mer. Blåmuggost smaker oppkast i min munn, så det kan jeg ikke spise. Trøffel er nesten like fælt.
Jeg har ikke sjans til å få ned sjøgress. Det snur i halsen, og kommer seg ikke ned uansett hvor mye jeg forsøker.
Sliter med chevre og grapefrukt også, men klarer å svelge det ned og late som ingenting.
Jeg svarte feil. :dåner: jeg svarte utifra overskriften og ikke pollen. Ja, hver gang skulle være har skjedd noen få ganger, men jeg svelger om jeg ikke har noen veldig enkle måter å spytte ut (typ, om jeg er alene osv).
Ja, jeg greier å svelge det meste. Med rå østers måtte det litt pusteøvelser til for at halsen ikke skulle låse seg. Jeg var et kresent barn, men under rette omstendigheter ble jeg riktig så interessert i å teste nye ting, og smaker på det meste. Og svelger det.
Men jeg har spyttet ut godis som jeg har prøvd, men da har det vært i en setting der det er greit.
Nja, jeg spytter helst diskret ut siden jeg har en aktiv brekningsrefleks. Men det det vært veldig om å gjøre, eller bare litt ubehagelig mat, hadde jeg sikkert gjort mitt beste for å svelge den.
Så skal det også sies at jeg ikke er spesielt kresen, jeg spiser det meste av mat
Nå kom jeg tenke på når vi var på julebord i desember og 4-åringen i selskapet ikke likte noe som han spiste (han liker stort sett alt). Mor løp for å finne en papirserviett (det var bare stoff-servietter på bordet) og 4-åringen satt helt rolig ved bordet i sikkert 3-4 minutter med noe som han ikke likte i munnen heller enn å svelge. :D Det var ikke noe hardt uten en myk dessert.
Jeg foretrekker at jeg liker det jeg spiser:knegg: men jeg kan spise ting jeg ikke liker, som f.eks da jeg var med på en yrkesorienteringsdag på min gamle videregående og fikk servert rundstykke med røkelaks så fikk jeg det ned. Og den gangen jeg var i bryllup og forretten var gravet laks, da delte jeg den i to, pakken inn i salat og sennepssaus og svelget det uten å tygge.:knegg:
Jeg har bare én ting jeg misliker så mye at jeg må spytte det ut om jeg får det overraskende i munnen, og det er banan. Hvis det er bananskiver gjemt i kremen på bløtkaka, for eksempel. Derfor spør jeg alltid om det er banan i, for å spare oss alle for den opplevelsen.
Ellers liker jeg stort sett alt og klarer fint å spise det aller meste jeg synes bare er sånn passe også.
For å svare på spørsmålet i overskriften også. Jeg kan spise all mat.
Ungene mine gjør ikke det. Men begge har også flere kategorier:
ting de virkelig ikke kan spise
ting de ikke liker
ting de noen ganger ikke har lyst på
Den siste kategorien irriterer meg litt. Jeg er oppvokst hos besteforeldre som har opplevd krigen, så jeg spiser det som serveres. Jeg blir noen ganger litt sprø av at de lar halvparten av maten ligge igjen på tallerkenen fordi det akkurat den dagen tilhører siste kategori.
Kan spise det jeg får servert selv om jeg ikke "liker det". Barna er også oppdratt til å spise det de får. Har aldri spurt dem om de "liker" maten, bare om de er sultne eller ei. En dyd av nødvendighet med den mora. :knegg: Kokkelering er nok ikke min paradegren. Ene kiden gikk på en smell da hen var fem år, og reiste seg stille og dro meg med på toalettet i selskap. Vel framme med låst dør kom det fram, gjemt i kinnet. Hen kom i vanvare til å forsyne seg med blåskjell for første gang. Syntes det var elegant turnert og lot det gå. :fnise:
Første gang jeg spiste østers var fordi han som hadde høstet dem satt rett overfor meg i selskap. Bare å la det stå til. Det var greit, jeg kan spise det igjen. Men kommer ikke til å aktivt bestille det.
En av de få gangene jeg husker at jeg faktisk har spyttet ut noe (som ikke har vært dårlig) var da jeg var barn, og vi spiste hvalbiff. Det var ikke at jeg ikke likte det (tror kanskje ikke jeg elsket det akkurat heller), men jeg greide rett og slett ikke å tygge det, det var alt for seigt. Det var som å tygge viskelær. Til slutt måtte jeg gi opp og gikk og spyttet det ut i do. Tror jeg fortsatt hadde melketenner.
My, jeg har en lignende opplevelse med noe steinhard og tørr lever. Det gikk mange år før jeg spiste lever igjen, men nå synes jeg det kan smake riktig godt dersom det er tilberedt bra.
Jeg er usikker på om jeg har spist hvalbiff siden, :gruble: det forsvant jo helt ut av kosten i noen år. Jeg vet jeg fikk servert carpaccio av hval en gang, etter at jeg ble voksen, men det blir jo noe annet, det var løvtynne, rå skiver som smakte mest av hva det nå var det var marinert i. Også har jeg spist sel en gang, det var litt mer likt slik jeg husker hvalkjøttet fra jeg var barn. Men jeg greide å tygge det (såvidt) og sausen var god, så det gikk greit.
Jeg kommer ikke på noe jeg liker så dårlig at jeg kan komme på å spytte det ut, særlig om jeg først har fått en bit i munnen. Som voksen er det heldigvis sjelden jeg blir utsatt for å bli servert den maten som kan være litt vanskelig, dessverre er jeg litt barnslig når det kommer til sjømat. Spiser blåskjell dersom det blir servert som en del av suppe, blekksprut er ingen hit, og klarte å spise en av to små som ble servert i sitt eget blekk da jeg fikk dette servert i høst. Krabbeinnmat og annet kan man som oftest la være å ta fra en buffet eller et større skalldyrbord.
Rosiner i mat/sjokolade er også noe jeg ikke liker, men som oftest klarer å unngå. Klarer å tygge og svelge det ned om jeg skulle være uheldig å få det i munnen.
Jeg tror nesten ikke jeg forstår spørsmålet. :knegg: Det er TEKNISK mulig å spise alt, tror jeg, om jeg bestemmer meg for det. Et unntak er 1-2 tilfeller med mat som har vært så seig at jeg ikke har fått til å prosessere det nok til å kunne svelge det uten kvelningsfare. Da har det blitt serviett.
Hval og lever syns jeg har ufyselig både smak og konsistens, og vil forsyne meg med så lite jeg bare kan komme unna med. Lever tror jeg ikke jeg har blitt utsatt for etter barndommen.
Poteter mislikte jeg intenst som barn - selve konsistensen. Veldig lite praktisk i en familie som hadde potetmiddag minst 6 dager i uka. :gal: Men det måtte spises minst en, så da var det bare å ta en tugge av gangen til den var borte.
Konfektbiter jeg ikke liker, unngår jeg. Ikke verdt kaloriene. :knegg: Som marsipan. Samme med all kakemat noen har ødelagt med nøtter. :mumle: Men jeg ville ikke spyttet dem ut igjen, SÅ ille smaker ikke noe. Men jeg pleier ikke mose en hel bit konfekt inn i munnen, jeg spiser den i biter. Så om det skulle vise seg at jeg uforvarende har tatt marsipansjokolade, så hender det at mannen får resten. :knegg:
Jeg kom på denne tråden her om dagen. Etter en nær døden opplevelse med en brunost kake servert på hotell. Det viser seg at det finnes mat som jeg virkelig ikke kan få ned.
Heldigvis hadde jeg bare tatt en liten skje og hadde hvitvin tilgjengelig.
Jeg får brekningsfornemmelser bare av å skrive om det :knegg:
Alle andre spiste lykkelig kaka, så her er det jeg som er rar.
At jeg skulle finne en kake jeg ikke kunne spise er egentlig et under. Jeg elsker kaker!!
Nei, jeg spyttet ikke. Jeg var riktignok blant god venner men det ville vært like vanskelig å spytte ut som det var å svelge. Var en form for kremkake og løpet var kjørt før smaken nådde hjernen.
Jeg tror jeg kom ut av det med æra i behold, og at det blir en god historie av det. Og jeg kommer aldri mer til å nærme meg noe med geit i (geitekjøtt er godt da).
Jeg innser at jeg har motsatt kurve, der de fleste barn blir mindre kresne med alder ser jeg ut til å gå motsatt vei. Alt gikk i grisen, men nå er meieriprodukter av geit strøket av lista. Mango har jeg skydd i mange år allerede.
Men brunt brennevin er i ferd med å vokse seg på meg. Pussig at smakspreferansene kan endres med alder.
Jeg kommer ikke på noe jeg ikke klarer å spise. Det er en del ting jeg ikke synes smaker godt, enten at det er altfor sterkt, eller inneholder for mye kokos. Det er en smak som jeg synes overdøver alt annet. Halvblandet med melk eller fløte kan jeg takle en del gryteretter og slikt, men jeg synes fortsatt ikke det er noen høydare. Men da blir jeg jo veldig fort forsynt, og burde kanskje lage spicy kokosgryte flere dager i uka. :knegg:
Har forresten spist Bygotto med sopp og trøffel fra ferdigmatdisken på Meny, og det fikk meg til å tenke på denne tråden. Det var virkelig borderline. Rart hvordan man kan synes alle bestanddelene vanligvis er ok, og så kan en rett gå opp i :sjokk: :svimmel:
.jpg)
