Det er så bra at Netflix har kjøpt inn filmen! Jeg grugleder meg så til å se den, men er usikker på om jeg tør se den på kino. Jeg vet jeg kommer til å gråte en hel masse, men historien er så sterk og vakker. Jeg husker jeg leste om Mats hos NRK etter at han var død, hvor faren forteller. Det traff rett i hjertet.
Jeg ble veldig berørt av historien om Mats i Aftenposten, og er veldig spent på filmen. Gaming hadde «dårlig rykte» på den tiden og jeg husker godt diskusjoner i klassen til eldste om makstider etc. og min kid hadde mye av sin sosialisering digitalt, så var det så fint (selv om den historien var så trist) at det ble vist hvor sosialt det kan være og ordentlige vennskap som dannes. :hjerter:
Kommer den på Netflix altså.? Jeg skal definitivt se den, intervjuet i Aftenposten eller Nrk (-husker ikke)gjorde inntrykk på meg altså.
Og hver gang jeg så Robert Steen på tv under pandemien tenkte jeg på sønnen hans.
Jeg så den europeiske premieren på filmfestivalen i Tromsø, og anbefaler filmen varmt. Den fortjener dessuten stor skjerm, så jeg anbefaler å se den på kino. Ja du kommer til å gråte, og det gjør resten av salen også. Etterpå kommer dere alle til å gå ut med tårer på kinnene og smil om munnen. Det er en trist historie, men også en fin historie.
Jeg har sett denne, og den traff ikke meg. Jo, fin historie og veldig bra at det kommer frem at det går an å ha et rikt sosialt liv online. Delen i filmen som var fra spillet ble uutholdelig kjedelig synes jeg.
Vi så den på kino og hulkegråt alle sammen. Jeg kjenner flere med denne sykdommen og har i tillegg hatt en syk sønn med kun nettvenner, mulig det er derfor det traff så veldig. (Hadde med meg nevnte sønn og fikk klemt litt underveis).
Jeg så den på kino i påska sammen med kjæresten som og har mange timer tilbrakt i WoW. Synes den var veldig fin og sippet meg gjennom flere av scenene. Kjæresten likte den og godt, og kjente seg igjen i "spilldelen" selv om han ikke har brukt spillet til rollespill, så var det vist veldig gjenkjennelig.
Har ikke sett filmen enda men har hørt faren snakke om dette på et foredrag.
Jeg sippet hele tiden.
Har snakket med andre mammaer om dette og mitt inntrykk er at jentemammaer som ikke har spillende barn skjønner ikke greia.
Her har mannen, stedatter og begge mine gutter spilt i hele oppveksten og mannen har faste å spille med/møte på nett så det er en stor plattform.
Vi så den med Datteren i påsken og likte den godt alle tre. Det er jo ikke den aller beste dokumentaren i verden, men selve historien er jo så fryktelig rørende at det funker uansett.
Jeg tror kanskje den er mest imponerende for folk som ikke allerede vet om at nettvenner er ekte venner og at onlinespilling kan føre til ekte og reelle samfunnn og miljøer, altså sånne som foreldrene til Mats i filmen. Men vi likte den som sagt og syntes den fikk frem mye bra og fremstilte Mats, vennene hans og forholdet han hadde til dem på en god og balansert måte. (Jeg var glad for at filmen viste at ikke alt var bare solskinn og at Mats ikke var en perfekt helgen, selv om han var en fin og på mange måter imponerende ung mann.)
Likte den veldig godt. Og som Skilpadda nevner så er det fint at den ikke fremstiller han som perfekt, men en omsorgsfull ung mann.
Jeg har gamere, autistiske sådan. For de er mye i gaming verden. Generelt så har spill kultur mye godt å komme ned for denne gruppen. Det er jo ikke så ulikt hva vi gjør her inne også? Mange gode vennskap er laget her inne, min beste venninne møttes på snart mamma, og videre her og andre steder.
Eldste er 17 og aktiv med D&D, gaming, styre på LAN party, driver organisasjonen der. Når han var på sitt dårligste så var gaming eneste han orket, og noen uker er det fortsatt det.
Veldig interessant det dere sier, Skilpadda og Isolde. Jeg har ikke sett den, men den står på lista. Jeg er gamer selv, og har mange gamingvenner over hele verden. En av de har vært her og besøkt meg og familien, og jeg har besøkt henne to ganger i sør-Europa. Lurer veldig på om jeg vil oppleve filmen annerledes nettopp fordi det er et miljø som er så kjent, men som også i perioder (feks covid!) har betydd så mye.
Godt poeng, Skilpadda. Jeg har ikke sett filmen ennå, men har bidratt til å støtte den via jobb og kjenner prosjektet ganske godt. En kollega av meg sier at hun ikke er sikker på om hun orker å se den. Historien er jo hjerteskjærende i seg selv, men for henne er det også trist å tenke på at foreldrene kjente barnet sitt så dårlig. Tenk at de ikke ante noe om dette - om de viktige relasjonene han hadde etablert i spillet! Det er ikke ment som noen anklage mot foreldrene, altså, men det ga meg noe å tenke på.
Ja, det tenkte jeg også på, Bluen. :nikker: Sett som forelder er det en veldig vond tanke. Og filmen handler ikke om det, som jo ville vært en mye tristere tematikk. (Jeg tenkte også på dette med at han jo hadde assistenter rundt seg 24/7; de ble aldri nevnt, og det var ikke noe snakk om hvordan livet hans fungerte rent fysisk, bortsett fra at han fikk spesialtilpasset spillkontrollere.)
Den delen av filmen som handler om WoW-livet hans er mest fokusert på å vise hvem Mats/Ibelin var, at han var en omsorgsfull og sjarmerende fyr, at han hadde et sosialt liv og kjente mange mennesker og betydde noe for mange av dem. At livet hans hadde «mening» ut over ham selv, liksom.
Filmen handlet i veldig liten grad om familien hans. Og det synes jeg er et fint valg; den ble ikke så «trøste og bære» som den kunne vært. (Historien er jammen sørgelig nok. Det er tøft å se familien snakke om hvordan det var å ha en sønn og bror som var så sterkt fysisk begrenset og som de visste ikke kom til å leve så lenge. Og jeg var glad for at det man mest fikk sitte igjen med er fortellingen om hvem han var, ikke hvor sørgelig det var for familien hans.)
Jeg har også sett den sammen med sønnen min som er gamer, og som nettopp har et stort vennenettverk online. Og det var virkelig gull verdt å ha under pandemien.
Vi likte den godt begge to. Vi kjente jo historien, men syns den forklarer godt til folk som kanskje ikke er like kjent med hvor nære vennskap man kan få online, på en visuell fin måte. Den trykker på alle knappene da, virkelig.
Jeg ble utrolig irritert på kommentator Joachim Lund i Aftenposten, som bare MÅTTE dra fram negative sider med gaming. Som de aller fleste artikler om gaming allerede gjør.
Jeg tenkte på det også men er ikke overrasket. Mange opplever spill verden som noe negativt. Det er voksne menn som føler skam over å spille, og gjør der i skjul for foreldrene både i tenårene og oppover i alder. Spillkulturen har ikke vært legitimt. Når folk er veldig interessert i spill og spillekultur blir det ofte sett på som negativt og at de isolerer seg. Når noen har samme hyperfokus på fotball er det sunt og de blir heiet frem.
Grunnleggeren av spillkultur.no/ er utrolig flink til å fortelle om dette til foreldre og andre på en måte som skiller mellom spill avhengighet og interesse for spill. Og hvordan dette faktisk er inkluderende og tilgjengelig for mange.
Ja, ikke sant? :himle: Det er jo ikke akkurat mangel på snakk om og historier om at gaming kan ha uheldige sider og at mange mennesker bruker altfor mye tid på det og har problemer på grunn av det. Dette er jo ikke en historie om gaming eller om WoW, det er en biografisk film om én spesifikk person, og for akkurat denne personen var faktisk online-gaming en udelt positiv ting.
Og akkurat det gjelder faktisk ganske mange som av ulike grunner sliter med å omgås folk i RL, enten det er fysiske eller psykiske grunner til det.
Jeg har folk i mitt nettverk med unger hvor både far og unger er så inni granskauen hyperfokusert på fotball og trening at.... vel, hadde det vært gamin hadde trolig noen ringt barnevernet. Men fordi de er fotball, så er det visst greit.
Så den i går og den traff meg. Gråt masse. Delene fra spillet synes jeg var nydelig.
I denne artikkelen står det:
Jeg synes kanskje det var litt synd at dokumentaren har gjort Ibelins liv så sort hvitt. Det har jo tydeligvis vært noen tegn på vennene hans i hans daglige liv. I dokumeteren er ikke dette nevnt i det hele tatt, disse livstegnene fra Rumour. Det gjør jo at foreldrene fremstår mer distansert eller mer uvitende enn de kanskje egentlig har vært.
Han hadde jo tegningen fra Rumour hengende på veggen, det var i filmen.
Foreldrene var veldig lite til stede i den andre delen, ja. Jeg synes det var et godt valg, når filmen skulle handle om ham og ikke om dem. Men særlig som forelder føles det jo trist (Det er mange filmer som føles tristere for meg fordi de viser hvor lite viktige eller sentrale eller relevante foreldrene er for historien til mange tenåringer og unge voksne.)
Nå har jeg ikke sett filmen, men jeg tenker det må ha vært veldig viktig for Mats å ha et slags privatliv, ekstremt invadert som han må ha vært fra alle kanter. Og nettlivet ga ham muligheten til det. Så bare trist er det jo ikke.
Nei, det er det jeg også tenker. Det er trist for foreldrene hans, særlig nå, men det betyr ikke at det var trist for ham. Så fullstendig fysisk avhengig som han var av andre mennesker døgnet rundt, så må jo enhver ting han kunne gjøre uten at foreldrene visste det og var involvert i det ha vært verdifull. Han var jo en voksen mann etter hvert.
Foreldreportalen er i en flytteprosess, denne versjonen av FP er fortsatt under utvikling.
Hvis du vil svare i tråden, så kan du gjøre det her.
.jpg)
