Forum for diskusjoner av nyheter og artikler. Husk å lenke til aktuell artikkel i første innlegg, så meddebattantene får mulighet til å sette seg inn i temaet.
I følge Finansavisen utgjør nå utgiftene til offentlig norsk sektor 61,9 % av BNP. Norge ligger 10 prosentpoeng eller 20 prosent over dem det er normalt å sammenlikne seg med.
Ole Gjems-Onstad, Professor emeritus i skatterett, Handelshøyskolen BI sier:
"På sikt vil en så stor offentlig sektor kvele den verdiskaping Norge trenger når oljen avvikles. Vi trenger varme hender, men varme hender finansierer ikke varme hender.
At privat sektor i fastlandsøkonomien stadig krymper, understreker hvor uheldig det er at så få politikere forstår trusselen mot norsk verdiskaping når våre beste gründere gis reisepass: Ryk og reis!
For å utvide privat sektor, må dens kjøpekraft styrkes. Det skjer mest enkelt ved reduserte skatter. Vi bør begynne med den mest skadelige: formuesskatten."
Etter min mening trenger politikerne mer kunnskap om dette. Det er for mye ideologi og for lite fakta ute og går. Jeg er helt enig med professoren her. SVs finanspolitiske talskvinne Kari Elisabeth Kaski har uttalt til Finansavisen at norsk offentlig sektor er for liten. DET er ellevilt!
Det er også viktig å huske på at det meste av økningen her, er ikke sykepleiere, lærere, NAV-folk ute med brukerkontakt eller barnevernsansatte. Det er utredere, folk som rapporterer, kontrollerer, søker og innvilger. Det er enormt mange direktører. Utvalg, råd, tilsyn, rutiner.
Jeg tenker at Gjems Onsdag ikke preker objektiv sannhet her, og at bildet er nyansert. Og "varme hender"-begrepet provoserer meg.
Det er MYE verdiskaping i offentlig forvaltning. barnehager, utdanning, helseforetak, kommunal helse- og omsorg - verdier som er veldig viktige i velferdssamfunnet og som ikke kan sees på som kostnader.
Ja, vi trenger verdiskaping., Men det er ikke slik at de eneste verdiene er de som skapes i det private.
Og husk at alle legene og sykepleierne og lærerne og barnehagelærne og renovasjonsarbeiderne og og alle andre i offentlig forvaltning betaler skatt og bidrar inn i felleskassa på den måten.
Mye av det som er privat verdiskaping i andre land, er offentlig her. Størstedelen av helse og omsorg, er i offentlig regi - det er en villet politikk som skal gjøre gode (nok) tjenester tilgjengelig også for de som ikke har stor betalingsevne. Utdanningssektoren er i offentlig regi. Barnehagene også - selv om det er private barnehager, driftes de av offentlige midler. Stort sett hele eldreomsorgen.
Så - vi skal og bør alltid ha en debatt om hvordan vi prioriterer og hva vi ønsker, men jeg synes Gjems Onstads uttalelser forenkler det VELDIG.
Og trickle-down-economy-teorien (som veldig forenklet handler om at det bedriftseiere ikke behøver å betale i skatt, brukes til beste for bedriften og dermed samfunnet), har ikke akkurat vist seg å være en sannhet uten veldig mange modifikasjoner.
Jeg liker å bo i et samfunn hvor det er mindre sosiale forskjeller enn de fleste andre steder.
Jeg sier ikke at SV har rett - men jeg sier at det har heller ikke Gjems-Onstad.
Nå leste jeg Polys innlegg - og ja, vi kan med hell se på topptyngden i feks helseforetakene, som er den delen av det offentlige jeg kjenner best. Sikkert andre steder også-
Det er akkurat det! Fleipen angående Utdanningsdirektoratet er at det er så stort at det har sitt eget postnummer. Det samme tror jeg man kan si om Skatteetaten.
Hvis utgiftene lå i kommunene hadde det vært mye letter å forsvare pengebruken, da ville pengene blitt brukt på folk som gjorde noe, ikke bare folk som mente noe.
Jeg tenker at man. må diskutere begrepsbruket her - å hevde at det bare er det private næringslivet som skaper verdier, bla. VI må se på hva som er en del av det offentlig hos oss (og andre nordiske land) og hva vi sammenlikner.
Det er en interessant, men superkompleks greie - det gjelder å holde tungen rett i munnen - hvilke offentlige kostnader er viktige deler av velferdsstaten som vi virkelig ønsker å bevare og styrke? Hvilke tiltak bør vi gjøre for å styrke de delene av velferdsstaten alle er enige om at vi skal ha og at skal være gode?
Hvordan tenker vi at vi kan styrke fellesskapet? Hva vil vi bevare? Hvis vi skal ha et helsevesen som fungerer for alle - hva må til?
Hvordan kan vi bruke utdanningssystemet og mulighetene som ligger der til å gi barn og unge en god start? Vil vi at alle skal ha like muligheter? Hvordan kan vi å så fall få det til?
Uten et offentlig, skattefinansiert helsevesen, hadde jeg aldri hatt råd til innleggelsen i fm hoven milt i 1984, da hadde det at den sprakk hemmet meg. Jeg hadde neppe hatt råd til blindtarmoperasjonen i 1991. Uten de to oppholdene hadde jeg aldri klart å fortsette å være skatteyter. Jeg vil påstå at de to innleggelsene var verdiskapning.
Hvor mye av de offentlige utgiftene går til å kjøpe tjenester av private av type barnehage, helsetjenester etc som kunne vært drevet sv det offentlige?
Som mange viktige debatter blir også denne forkludret av at vi har et dårlig begrepsapparat for å diskutere. "Verdiskaping" betyr "skatteinntekter " i denne sammenheng. Verdiskapning betyr ikke at arbeidet i skole- eller helsevesen ikke er verdifullt eller nødvendig for å skape skatteinntekter (verdiskaping) på sikt. Det tror jeg de fleste forstår.
Vi må ha nok aktivitet i landet som skaper skatteinntekter (verdiskaping) for å finansiere velferdsstaten. Sånn er det bare, ikke noe vits å krangle om det.
Det vi bør diskutere er heller
hvordan øke skatteinntektene (verdiskaping)
hvordan prioritere hvis skatteinntektene stagnerer og behov for offentlig velferd på samme nivå som i dag øker. Hvem eller hva skal da få mindre penger over det offentlige budsjettet?
Men er det blitt en vridning i hvor folk er ansatt? Færre i tjenesteytende stillinger i kommunene og flere i styre og stell i stat og fylkeskommune? Det skulle jeg likt å vite, for på meg virker det sånn.
Det er fint å diskutere offentlig sektor, men det er enda finere om diskusjonen bygger på fakta. Utdanningsdirektoratet har ca 300 ansatte og er et helt gjennomsnittlig direktorat i størrelse. Faktisk er det ganske lite sett i lys av størrelsen på sektoren det betjener. Til sammenligning har helsedirektoratet omtrent det dobbelte. Skatteetaten har imidlertid ca 7000 tilsatte. Om det er for mye eller for lite, har jeg ikke grunnlag for å uttale meg om.
Som byråkrat opplever jeg stadig større krav til grundighet, faglighet og notoritet for beslutninger. Stadig mer komplekse saker der man trenger store prosesser for medvirkning, høring og samarbeid på tvers. Enorme ulikheter i vedtak nå ig for 20 år siden, uten endringer i lovverket. Økende krav til gdpr, folkehelse i alt, dokumentasjon, anskaffelser osv. Ikke rart om det øker.
En annen sak er selvsagt også at det er store deler av det private som er avhengig av å ha det offentlige som kunder eller tilskuddsutdeler.
Nå spør jeg fordi jeg ikke forstår, ikke for å kverulere.
Betaler ikke ansatte på skoler eller i helsetenester skatt? Eller teller ikke denne skatten som verdiskaping? Er bare skatt fra privat sektor verdiskaping?
Hva da med privatsektor som får støtte? Slik som en del smal media og feks landbruket? Er det da ikke verdiskaping? Små bedrifter som får støtte via Innovasjon Norge? Om det bare er skatteinngang fra bedrifter som er helt uten støtte som regnes som verdiskaping skjønner jeg at det blir lite. Men jeg får det ikke helt til å gå opp?
Jeg så at det ble sagt i det opprinnelige innlegget, men det ble ikke oppgitt hvilke andre land, skulle gjerne likt å vite hvordan vi ligger an ift de nærmeste naboene. Den skandinaviske modellen krever mer offentlig forbruk enn i andre land, men på den annen side mindre privat forbruk, siden vi slipper å betale for skole og helsehjelp. Og vi unngår samfunnsmessige og personlige kostnader med at folk faller utenfor sikkerhetsnettet og blir fattige (akkurat det er dessverre i ferd med å bli en sannhet med modifikasjoner i dag, men det er en annen debatt)
Hvilke land er dette? Jeg syns det blir et meningsløst argument når jeg ikke vêr hvilke land det er snakk om. Folketall, hva de produserer, skattenivå, hva de velger å bruke offentlige midler på osv.
Jeg er ikke enig i definisjonen, men dersom man mener at skole og helse ikke generere skatt må det jo være på bedriftnivå en mener for det er ikke skattefritt for de ansatte, det er jeg rimelig sikker på. Det hadde kanskje løst på bemanningsproblemene da ;)
I den store etaten jeg jobber i så kjøres mye av pengene som tildeles over statsbudsjettet ut i igjen ved innkjøp av tjenester i det private markedet.
Dette er så mye mer nyansert enn Gjems Onstad (som ellers er kontroversiell på så mange områder) fremstiller det, for midlene som tildeles over statsbudsjettet kommer med klare føringer på hvordan de også skal komme til gode for det private leverandørmarkedet på mange områder. Dette har jo vært en styrt politikk i mange, mange år.
Når de fleste allmenne innbyggertjenester skal leveres av velferdsstaten på den måten som vi har det i Norge, så er det ikke så snodig at dette er en stor del av BNP i mine øyne. Så får man gjerne være uenig i at staten skal tilby disse tjenestene, men da er man kanskje ikke for velferdsstaten i utgangspunktet.
Offentlig sektor vokser i Norge, jevnt og trutt, og det har vi ikke råd til. Særlig ikke når svaret på et hvert spørsmål er "mer skatt" så vi skremmer vekk dem som kan sikre vekst i privat sektor.
Jeg syns det er litt ullent hva vi diskuterer her. Offentlig ansatte eller hvor mye av BNP vi bruker på offentlige greier?
For jeg kan være enig i at f.eks. mange offentlige organisasjoner begynner å bli topptunge, og oppdelingen av ulike selskaper ikke er økonomisk effektivt. Men når Gjems-Onstad begynner med "varme hender" så har jeg inntrykk av at han mener at flere offentlige oppgaver må settes bort til private, som helse og omsorg? Men så trekker han inn formuesskatt?
Jeg leste det ikke sånn i det hele tatt. Jeg oppfattet ham sånn at de "varme hendene" (tåpelig uttrykk) bør satses på og absolutt være en del av offentlig sektor, men at nettopp disse topptunge organisasjonene ikke må få lov til å vokse.
Det jeg fikk ut av det var at forholdene for privat sektor må legges bedre til rette slik at vi har råd til å finansiere den offentlige sektoren som trengs.
Og bare for å ha sagt det, ikke svar til Tally spesielt, jeg har jobbet i offentlig sektor med å bygge skoler og en barnehage. Det er ingen tvil om at kommunens satsing, blant annet gjennom min jobb, på skolebygging ga verdi til innbbyggerne i kommunen. Men verdiskapningen ble gjort av arkitektene, ingeniørene og entreprenørene som tegnet, beregnet og bygget skolene. Jeg vil gjerne at vi skal bygge skoler i fremtiden også, men da må ikke gravemaskinene og annet utstyr skattes i hjel sånn at ikke entreprenøren greier å holde firmaet i gang.
Men bygging av skoler hører jo nettopp til de 62 %, gjør de ikke? De utføres av private arkitekter og entreprenører, men betales for av det offentlige, og er dermed altså ikke verdiskapning iflg Gjems Onsdal? Men om vi derimot hadde bestemt oss for at skolebygg skulle eies av private, da hadde det blitt verdiskapning?
Dette er kanskje ekstra viktig når det er nedgangstider. Da er det en vanlig praksis å øke offentlige investeringer for å bidra til økt sysselsetting privat. Mye av dette går til utbygging av offentlig infrastruktur, som veger, vann- og avløpsanlegg, skoler etc. Hvor det offentlige bruker private konsulenter og entreprenører inn i i offentlige anlegg.
Jeg er av de som jobber i staten og som mange sikkert føler at MENER mer enn jeg GJØR.
Min jobb går ut på å finne ut hvilke ekstremt store investeringer som skal gjøres innen samferdselssektoren, og å prioritere dette opp mot andre investeringsforslag. Mine 20 første år i arbeidslivet jobbet jeg i privat sektor, men har vært i Staten de siste 5. Jeg mener virkelig at jeg gjør en viktigere jobb for samfunnet nå.
Min organisasjon blir definitivt beskyldt for å være topptung, og kanskje med rette. Men vi er ganske mange som ikke er direktører også.
På detaljnivå er det jo rimelig komplisert, men overordnet nivå så synes jeg ikke det er så vanskelig å skjønne at feks en vgs er en ren utgiftspost for Norge (alt på skolen, bygget, læringsmidlene, lønnen til lærerene betales av fylket). Det at lærene betaler inn noe av lønnen sin i skatt betyr jo bare at noen av pengene går tilbake, slik at det blir litt mindre utgifter for Norge. Samme som når "noen jeg kjenner" kommer fra salg og har "spart penger". Nei, de har brukt mindre penger, men de har fremdeles brukt penger.
Men hva får vi igjen i forhold til disse landene? Har vi bedre helsehjelp? Lever vi lengre? Har vi mer demokratisk utdannelse? Har vi bedre vei?
Jeg er enig i at det mye "new public management" i offentlig sektor
Jeg sitter også på ræva og mener. Min etat har som ansvar å redusere klimagassutslipp, forvalte norsk natur og hindre forurensning. Mange mener det ikke er viktig, men det er nå definitivt en typisk myndighetsoppgave som ikke lett lar seg outsources til næringslivet... Vi tar vare på og restaurerer viktige og uerstattelige verdier, men det vi gjør regnes ikke som verdiskaping.
Jeg mener det er nødvendig for et moderne demokrati å ha en sterk og kompetent statsforvaltning.
Var ikke klar over at vi hadde to BNP er jeg Fersken, men syntes dette var en ok forklaring (for meg i alle fall, jeg kunne jo null om det. Mulig noen med mer bakgrunn synes det blir for enkelt? )
www.ungokonomi.no/bruttonasjonalprodukt-bnp/
Regner nesten med at subsidier til oljevirksomhet likevel er med som utgifter fra det offentlige og de ikke er trukket fra selv om inntekter fra oljevirksomhet ikke er med i BNP for Fastlands-Norge.
Forøvrig mener jeg at den okjeskattepakken var i rauseste laget og man kunne sikkert spart noen milliarder i offentlige utgifter der.
Enig i at oljeskattepakken som ap, sp og FrP tråkket nedover hodene på industrien, var latterlig (eller tragisk) raus, men det er altså ikke en UTGIFT. Oljeselskapene betaler 72% eller hva det er, i skatt (i tillegg til det alle de ansatte betaler), og at noen av dem får lov til å utsette noe av den betalingen, er virkelig ikke en «utgift».
Men det kan jo godt hende det ser ut som en utgift i statistikken?
Så en artikkel om dette, men finner den ikke igjen. Der var tallene brutt mer ned, og det sto at vi har sånn noenlunde samme mengde offentlige ansatte som nabolandene, men vi bruker mer penger på å bygge veier og bygninger, og på sykepenger/uføretrygd.
Å kutte offentlige utgifter til vei og bygninger er ikke akkurat positivt for private aktører. Hverken for de som som skal bygge dem, eller for de som skal bruke dem.
Så blir man selvsagt litt svimmel når det blir tale om grensesnittet mellom offentlig og privat, altså der det offentlige betaler private selskaper for tjenester (som de også noen ganger gjør selv). :svimmel:
Dette tenker jeg er spot on på å peke på hva som er rotårsak her.
Deler - størstedelen - av offentlig sektor er der og er så stor som den skal være, fordi vi har valgt at mange tjenester skal leveres av det offentlige, til alle innbyggere. Som helse og skole og høyere utdanning. Det syns de aller fleste i Norge er tipp-topp (selv om det kan være uenighet om hvem som skal levere hva).
Og det at det er større krav til etterrettelighet og dokumentasjon og skikkelige rutiner og klagemuligheter - det ønsker vi oss jo også.
Men så har badevannet blitt i overkant fullt av babyer, for å snu på et gammelt ordtak. Vi legger mange gode intensjoner oppå hverandre, og så blir totalen helt uoverkommelig stor, og skaper en hel haug med ekstraarbeid. Og man rydder for sjelden bort eksisterende prosesser, rutiner, skjemaer og rapporter.
ALLE organisasjoner vil oppleve at administrasjonen eser ut - av folk som hver for seg gjør nyttig arbeid som noen andre etterspør, men der det blir en ond sirkel av arbeid som skaper merarbeid. I det private så løser man ofte dette gjennom ganske brutale omstruktureringer med jevne mellomrom. Statoil/Equinor kjører for eksempel ganske jevnlig prosesser der de kutter typ "300 stillinger innen eiendom, IT og finans". Det er ubehagelig og det ryker alltid noe verdifullt ut mens man holder på, men det er helt nødvendig om det ikke skal bli uholdbart topptungt og administrasjonstungt.
Det gjør man i mye mindre grad i det offentlige, er inntrykket mitt.
Alle politiske partier ønsker jo å gjøre noe med dette, men jeg tror vi politikere (jeg sier "vi" fordi jeg er folkevalgt på aller, aller laveste nivå), i all for liten grad tar inn over oss at vi driver og lesser enda mer på administrasjonen, når vi ber om mer informasjon, flere rapporteringer, mer kontroll, en ny utredning eller gjennomføring av en ny, god ide.
Man burde innført regelen "en inn, først når du har tatt en ut", hver gang det innføres en ny rapport, rutine, veileder, skjema, regel. :nemlig: Jeg husker ikke i farten nå hvor mange, ganske like, rapporter om virksomheten, som skoleeiere eller skoler skal lage. For eksempel Tilstandsrapporten - en slags årsrapport der skoleeier skal skrive om resultat på nasjonale prøver, statistikk på lærertetthet, resultater på elevundersøkelser, etc. For hvert tema, skal de skrive en liten epistel om mål og så om hva de syns om det de har fått til, i tillegg til innledning og konklusjon og noen andre greier. Jeg ANER ikke hvem som leser dem. :vetikke:
Når man innfører fraværsgrense på 2 dager for Osloskolen (ikke den for videregående skole, altså, men den for grunnskolen), så medfører dette - som i seg selv er godt begrunnet - følgende:
Skolene må utvikle rutiner for hvordan de skal håndtere søknader om fravær
Rektor må motta søknader
Lærer må saksbehandle søknaden og begrunne svaret
Saksbehandlingen må arkiveres - på en måte som ivaretar elevenes personvern
Det skal svares, i henhold til gitte krav om hva svaret skal inneholde, for eksempel informasjon om at dette er et enkeltvedtak og man har klagerett
Klager skal håndteres
Det skal gjennomføres tilsyn for å sjekke at skolene gjennomfører den nye rutinen slik de skal. Da må rektor kunne fremvise søknader og dokumentert saksbehandling. Noen må gjennomføre dette tilsynet, dokumentere det, rapportere det, og følge opp på avvik, og rapportere på disse også.
Og det er ETT tiltak! I seg selv helt overkommelig, men det kommer jo i tillegg til alle de andre som er der fra før, og de som kommer etterpå.
Psst og her. Dette er intensjonen i regelverket, også varierer det helt sikkert hvor flinke skoleeierne er til å benytte seg av dette i arbeidet med kvalitetsutvikling.
Det andre eksemplet ditt, om rapportering i Osloskolen synes jeg er betegnende for noe av utfordringen med det sterke lokale selvstyret. Det finnes nesten ikke nasjonal styring på hva, i ditt eksempel, en kommune kan pålegge skolene sine utover det som ligger i regelverket. Det kan bety mye dobbeltarbeid og manglende sammenheng mellom rapportering på lokalt og nasjonalt nivå.
Er det noen som har vært borti at de har blitt brukt til noe, de tilstandsrapportene? Lurer oppriktig. (Jeg har skrevet noen av dem selv. Som friskole er det jo stiftelsen som er skoleeier, så vi rapporterte bare på oss selv. Det var en totalt unyttig papirøvelse som ikke ga oss noe vi ikke visste fra før - diskusjoner om lærertetthet, elevundersøkelse, nasjonale prøver osv., inngikk jo i det normale århjulet og kvalitetsarbeidet vårt. Men det er gjerne annerledes for en kommune som er lengre fra hver enkelt skole. :vetikke:
I motsetning til hva navnet antyder, er ikke en tilstandsrapport en rapportering til eller på noe(n). Den er et lokalt virkemiddel som skal inngå i det kontinuerlige kvalitetsutviklingsarbeidet i kommunen, altså en måte å strukturere og sikre dette arbeidet. Mange skoleeiere omtaler den også for kvalitetsmeldingen, for å tydeliggjøre hva den er ment for og hvordan den skal brukes. Grunnen til at plikten til kvalitetsarbeid og føringer for hvordan det skal gjøres er regulert ved lov, er for å bidra til et likeverdig skoletilbud på tvers av skoler og kommuner.
Polyanna: godt beskrevet.
Senest i går var jeg med på at vi skulle rapportere på en eldre politisk bestilling. Det er veldig enkelt for politikere å både stille spørsmål og å bestille rapporter eller måter å jobbe på. Dette må utkvitteres jevnlig, man skal jo følge opp politikk. Etter litt undersøkelse viser det seg at ingen egentlig er interessert i den bestillingen lenger. Da må den formelt avvikles, som i seg selv er en prosess.
Jeg vet om en kjent politiker der folk spøkte med at han alene opprettholdt en stilling pga alle sine spørsmål. Og jeg vet om en mindre arbeidsenhet som får 70-100 innsyn i uka av journalister. Det tar også tid. Samtidig som loven sier noe om tidsbruk tillatt på søknader. Da vokser byråkratiet.
På den annen side har jeg sett vedtak fra 60-70 tallet der noe viktig er bestemt, uten en eneste begrunnelse. Hvor er da fag og likebehandling? Det samme så man feks i Bergen under korona mht lokale bestemmelser og innskrenkninger. Oslo la mye arbeid i lokale begrunnelser og avveininger. Ikke slik i Bergen og null notoritet for å sikre feks forholdsmessighet i vedtak som påvirket folk og arbeid i stor grad.
Ja, håndtering av politiske bestillinger både sentralt og lokalt legger beslag på mye ressurser i forvaltningen (som jeg mistenker vi snakker om, ikke hele offentlig sektor). Jeg tror det handler om flere ting, men blant annet politikere som vil framstå handlekraftige i øyeblikket ved å be om utredninger, rapporter og svar på spørsmål. Når resultatet foreligger, er kanskje den politiske interessen blåst over og rapporten blir liggende.
Og ja, innsyn er også arbeidskrevende, men samtidig ekstremt viktig. Her er det stort potensiale i effektivisering ved hjelp av teknologi.
Jeg jobber i Forsvaret, og er det noe Forsvaret er gode på, så er det stadige omorganiseringer og kutt. All form for "effektivisering og modernisering" handler om å kutte årsverk.
Det man i liten grad tar innover seg er at det er nødvendig med et digitalt løft som krever flere hoder med ny kompetanse. Skal man effektivisere administrasjonsarbeidet, så må man automatisere store deler av det.
Her sitter man fortsatt med penn og papir, fysiske skjemaer, selvpålagde kontrollrutiner og et reglsett som ikke samsvarer med prosesser. Klart det krever mennesker i administrative stillinger når det er tilnærmet null systemstøtte for prosessene.
:gaah:
Her er det også omorganisering for å effektivisere. Men alle oppgaver og bestillinger skal likevel gjøres. Av hvem? Foreløpig tar de samme tingene kun lenger tid.
Gikk gjennom en tilstandsrapport her om dagen fordi vi skulle ha bedre samsvar. Så noen av oss bruker rapporter.
Synes skillet offentlig og privat er kunstig sammenlignet med andre land. At f.eks. helse og skole er offentlige tjenester og ikke noe man betaler privat via forsikringsselskaper gir ikke mindre verdiskaping bare fordi noen med store lommer ikke tjener penger på tjenestene.
Så er mye arbeid direkte følge av at så mange tjenester har blitt lovfestede rettigheter med klagerett og whatnot. Når det er en lovfestet rett med klagerett så krever det at det dokumenteres at rettigheten er oppfylt med den tilhørende kvaliteten. Mye av arbeidet hører også til å sikre kvalitet, forvalte kost/ nytte av varer, tjenester og kontrakter/ anbud osv. Hensikten er at skattebetalerne skal få verdi for pengene.
Har i dag vært på flere møter hvor vi er flere som har brukt arbeidstid på å diskutere gjennom rutiner, standardtekster og informasjon på intranettet. Som kommentariatet på internett garantert ville kalt unødig byråkrati, men som hadde som formål at det vi bruker av informasjon skal være lett å forstå og å bruke og gi sluttbruker gode tjenester.
Foreldreportalen er i en flytteprosess, denne versjonen av FP er fortsatt under utvikling.
Hvis du vil svare i tråden, så kan du gjøre det her.
