Nå som den ligger på NRK har jeg og fått sett den. Og føler meg som et stort spørsmålstegn. Det startet som en litt snedig og søt historie, men det ballet fort på seg!
Denne dokumentaren viste seg å vere noko heilt anna enn det eg trudde den skulle vere. Eg såg den aleine seint på kvelden på NRK og angra på at eg ikkje tvang mannen til å sitte opp og sjå den med meg, for dette var heilt crazy.
Jeg må si jeg er litt imponert over filmskaperen som har greid å forholde seg til disse folka over så lang tid, og fortsette prosjektet uansett hvor absurd det ble. :sjokk: Og den siste kommentaren, under rulleteksta, understreket jo bare galskapen i det hele.
Det er også imponerende at de involverte, søstrene og kanskje-søsteren, har latt de fortsette å filme storyen selv om de ble dypt uenige og kranglet underveis. Men jeg tror det kommer av at de superkristne damene har en holdning om å bli med på det de har lovet, kanskje. Og ho tredje syns det er kult å bli med på film.
Jeg syns også det var fascinerende. Og at de ikke har gått ut i ettertid og snakket masse om det. Jeg ble jo veldig glad i dem alle tre, og syns reaksjonene deres er så menneskelige. Så selv om det er sprøtt syns jeg det hele er gjort med kjærlighet, varme og respekt.
Altså. Kan vi ikke si at dersom man leser denne tråden bør man ha sett filmen?
Det aller siste på rulleteksten er jo helt fullstendig koko!! Det hørtes ikke ut som ironi eller noe.
J
Hva ville egentlig de to søstrene med dokumentaren i utgangspunktet? Hvorfor takket maria ja til å lage dokumentar kun basert på den første informasjonen i filmen - den er jo ikke sååå spesiell?
Altså, det er jo ganske spesielt at de "snubler" over den mulige halvsøstra de ikke visste at de hadde, helt tilfeldig på et veldig lite sted sør i Sverige, når de opprinnelig kommer fra Nord-Troms. Hvorfor havnet de akkurat der? Og at de (religiøse) søstrene legger mye vekt på de bildene på kjøkkenet i leiligheta, som gjorde at de kom i kontakt med akkurat den damen som var utrolig lik søstera, gjør det ekstra spesielt. Så jeg skjønner at hun ville lage en historie, men at hun startet med et ganske annet utgangspunkt. At det kanskje startet som en litt mystisk, men samtidig hyggelig liten gladsak, som en slags krysning mellom Åndenes makt og Tore på Sporet. :knegg: Krydret med at personlighetene er såpass spesielle som de er. Men så ballet det på seg til å bli ganske utrivelig og dårlig stemning, kombinert med et mulig mord, og endte opp som en absurd langfilm. Det kan hun umulig ha sett for seg da hun startet.
Ja, enig i det, og hvorfor eide Olaug en (ikke så fancy) leilighet i Gullspång, det fikk vi aldri vite.Jeg fikk ikke inntrykk av at hun var tilknyttet Sverige på noe annet vis senere i filmen. Og de tre bildene virket ikke som hennes stil ellers, når vi ser henne der hun bor på slutten av filmen.
Jeg så den på lørdagskvelden og ble mildt sagt overraska. Veldig spesiell! Men jeg ble utrolig trøtt på slutten så jeg vil gjerne være med å drodle om hendelsene. :D
Det var vel derfor bildene var på kjøkkenet, i følge henne selv. De passet ikke inn i stua. Og det var sikkert en grunn til at hun lot dem være igjen. Nei, jeg fikk heller ikke med meg hvorfor hun hadde leilighet der, mulig de sa det i starten av filmen? Er enig i at det er en del merkelige hull i den historien. Men det er ganske fantastisk hvordan filmskaperen får de involverte til å snakke åpent og være troverdige foran kamera, i en så krevende sak.
De fleste sterkt religiøse i det området er jo det, men da jeg var barn og bodde i landsdelen, så man hvor det bodde læstadianere fordi de ikke hadde "lov" til å ha gardiner, potteplanter eller pyntegjenstander. Så vinduene var helt tomme. Og her var det både gardiner og potteplanter. Men de reglene kan det jo ha blitt lempet mye på siden jeg var barn, som tross alt er noen år siden. :knegg: Og jeg må innrømme at jeg ikke er oppdatert på utviklingen i læstadianermiljøet de siste 40 årene.
Jeg syns de var for "glade" til å være læstadianere. :fordomsfull: Tenker spesielt på når en av dem synger og kjører bil.
Hvorfor Gullspång? Det er like utenfor Mariestad, og der er det massevis av Tromsø- og Troms-folk som har bosatt seg de siste årene. En periode var det mange som flytta ned dit når de ble pensjonister. Billige boliger var trekkplasteret, tror jeg. Pluss mange kjentfolk etterhvert.
Så det er ikke noe tilfeldig hvilket-som-helst-sted.
Kari og mannen bodde/bor fast der nede, har jeg sett i en avis.
Jeg liker forresten hvordan filmskaperen holder seg konsekvent til formatet, til å kun "observere" og fokusere på å få fram menneskene og personlighetene, og la dem fortelle og forme sin egen historie uten innblanding. At hun ikke selv begynner å gjøre undersøkelser eller påvirke det som skjer, ved å for eksempel kreve ny DNA-test, kontakte eksperter eller grave mer i personenes (spesielt Olgas og Litas) bakgrunn. Det er de involverte selv som står for alle undersøkelsene, så mye som de selv ønsker og får til, og formidler det de selv ønsker. Filmskaperen verken prøver å bekrefte eller avkrefte det noen av dem sier. Den eneste gangen hun reagerer er vel på responsen deres på DNA-test nr 2., da høres hun faktisk irritert ut. Men det er tydelig at det er ment å være en film, ikke en reportasje laget av en journalist.
Vi fikk vel egentlig svaret på hvem som hadde tuklet med DNA-testen da vi hørte den siste beskjeden på telefonsvarer til filmskaperen, som vi hørte etter rulleteksten ..? Den gjorde det for min del, i hvert fall.
Det er flere som sier at den millitærhistorien hennes heller ikke henger på greip. For det første det hun sier om å drepe, for det andre at hun aldri har vist frem fødselsattest tidligere, og i den lenken er det noen som har slektsforsket dem litt, og det er visst mye hun egentlig antageligvis vet fra før.
Og så er det de to reiligisøe søstrene da. Kan de har misforstått den første DNA-testen (som visst ikke var en blodprøve (spytt?), og sett "slektskap" og enkt familie?
Men dette tar jo kaka da! (I tillegg til aller siste telefonmelding). (Se vedlagt bilde)
Nettopp. Maria Fredriksson er ikke en gravejournalist, hun er filmregissør. Hun lar hovedpersonene eie sin egen historie, og prøver ikke å komme til bunns i hva som er fakta. Det er ikke en slik film. (Altså da snakker jeg om de som kritiserer henne for å gjøre en dårlig jobb). Så hvis Olga sier at hun har en millitær karriere, så er poenget å formidle at hun sier det, og hvordan hun sier det. Ikke å finne ut om det er sant. Det overlater hun til seerne å undre seg over, slik vi gjør nå. Jeg liker det. :jupp:
Å, jeg tenker så mye her!!! Interiørene! Religiøsiteten! Den militær-greia! Annonsen over her!
Da hun snakket om den høye iq-en sin og militær-treningen, så tenkte jeg på han der psykoen i Bergen, slm drepte sin ex i et parkeringshus. Han drev også, under rettssaken, og gnålte om hvor smart og forsvarsutdannst han var og drev og la frem «beviser» og «analyser».
Det er ikke kjempevanskelig å distrahere en som tar en blodprøve og kjapt bytte ut et prøveglass, hvis man er litt fingerferdig og snarrådig?
Interiørene, særlig de kristelige veggbildene, broderiene osv, var en tidsreise-fest gjennom barndommen min fra bedehusland. Familien sang «gledens herre» som bordvers, la jeg merke til. Der jeg vokste opp, var det de «skikkelig kristelige» sitt bordvers. Vi som var litt mer «vanlige statskirkekristelige» nøyde oss med «du som metter liten fugl». :knegg:
Det med at det kom samme dame med ulikt hår til «åstedet», altså…
De sang ikke "Gledens Herre", de sang "I Jesu navn går vi til bords" :nemlig: Som min indremisjonsfarmor og min afrikamisjonstante ("O du som metter" sang vi på skolen). :knegg:
Jeg lurer også litt på de forsikringspengene og hvor de gikk. Barna? Hun datteren nevnte ikke noe om det.
Veldig mange spørsmål ja. Den underslagsaken? :gruble: Hva skjedde egentlig der?
Jaaa, den var det! Den var ikke så mye brukt, men mener å huske at den også var for de mer gudelige? Du som metter nevnte ikke jesus så direkte. :nemlig: I min familie skulle man ikke gnåle så mye om jesus. Frikirkeslektningene, derimot, var adskillig mer frimodige.
Mine frikirkeslektninger (motsatt side av slekta og landet fra indremisjonsslekta) var også veldig "dus med Jesus". Men de sang ikke for maten, som jeg kan huske, men husker de sa "Sov godt i Jesu navn" når vi la oss. Og var i det hele tatt veldig annerledes enn de i filmen.
Tror nok heller de var kvener, hvis jeg skal gjette. Deportasjon av norske jøder startet vel heller ikke før litt senere i krigen, og det er lite sannsynlig at folk kjente til holocaust og hva som foregikk i konsentrasjonsleirene allerede i 1941. Så selv om det hadde vært en reell risiko tviler jeg på at de hadde vært klar over den. Nei, hele den teorien skurrer for meg.
Det å sette vekk et barn på grunn av fattigdom var jo ikke så uvanlig før i tiden. Min mormor ble satt bort til slektninger pga at hun var født av en ung og ugift mor (som mot sin vilje emigrerte til Canada med resten av familien, mens barnet ble igjen i Norge), og de samme fosterforeldrene tok til seg en ti år gammel gutt fra nabobygda, som kom fra fattige kår og hadde veldig mange søsken. Men det er jo selvsagt mer heltemodig å skille tvilligene for å redde dem fra en grusom skjebne, så jeg skjønner jo at de ønsker å tro det.
Jeg tror også som My, at den ene tvillingen ble satt bort fordi det manglet ressurser og kanskje fordi mor hadde dårlig helse, ref. at hun døde mens barna var små.
Tror ikke det var uvanlig å gjøre det på denne måten før.
Desse tvillingane var eldst i søskenflokken og hadde såvidt eg forstod ei anna mor enn resten. Dvs at dei andre er født seinare i eit anna ekteskap.
Dei benekta at dei var fattige i oppveksten i dokumentaren, men det var dei nok. Og det kan jo uansett vere at situasjonen var verre i 1941 då tvillingane blei født.
Jeg tror det var en veldig overveldende opplevelse for dem alle, og de reagerer ulikt. Jeg fniste veldig av hun som mente at "jo, faktisk, det ville være KJEMPEDÅRLIG for henne å be for Olaug, så det skulle hun ikke gjøre, nei". :knegg:
Jeg vet fra andre familier som er gjenforent at det kan bli veldig vanskelig. Man ønsker både å passe inn og å distansere seg, så jeg hadde mye godvilje i tolkningen av dem alle og reaksjonene deres.
Hahaha ... den kommentaren lo jeg også av, Tallulah! Dessuten synes jeg det er litt merkelig at man har et stort behov for å si at man ikke har tuklet med noen prøver uten å ha blitt anklaget for noe. Med mindre man faktisk har gjort det, da. Også har hun nok ikke tenkt etter at om man velger bort familie, så gjelder det faktisk alle. Kan ikke være i slekt med den ene hun likte og ikke resten.
Veldig snodig greie! Forventet noe helt annet da jeg startet å se enn det det var.
Nettopp sett den og sitter igjen med mange inntrykk! Samme som nevnes i tråden her, og tenker også at Olaug er mistenkelig. Sånn foruten det som er nevnt så te ler jeg på kommentaren om at «hun velger sin familie». Hun la vel også igjen en melding til Maria midt på natten om at hun ble svindlet. Veldig rart.
Jeg har ikke sett filmen. Kanskje jeg skal. Det dere har tatt frem er veldig gjenkjennelig fra der Mutter'n vokste opp. Det var ikke uvanlig å måtte sette bort barn, både vha tvang fra slektninger og av nødvendighet. En av mine (inngiftede) tanter havnet i Mutter'n sitt nabohus. Først mange tiår seinere møtte hus sine kjødelige søsken. Det var både godt og vanskelig sa hun den gangen.
Jeg så den ferdig i går. Begynte på den for noen dager siden, men syns den var kjedelig, men tenkte jeg fikk fortsette og se om den tok seg opp siden den var så mye omtalt. Nå er jeg usikker på hva jeg mener, men syns "dette er det villeste …" er en overdrivelse. Og personene, med mulig unntak av Kari, ga meg deliverance-vibber.
Altså, om de ikke er i slekt i det hele tatt, så er det jo strengt tatt en tynn historie. Da koker det jo ned til at de religiøse søstrene tolker alt inn i sitt perspektiv og tror de finner en søster som ikke er det.
Forstår at regissøren blir irritert. For det pulveriserer jo hele historien når de bare sier «jaja, men føler at vi er i slekt da».
For å konspirere: tanken har slått meg om regissøren har klipt inn siste klipp for å få oss til å lure. En «The Jinx»- slutt er jo genial.
Hvorfor skulle hun ha hatt en leilighet med sine egne bilder på veggene når hun bodde i en enebolig et annet sted?
Og var det den første gentesten som var feil? Olaug sier, mener jeg, at hun ikke har sett den og søstrene finner den ikke lenger. Har søstrene jukset med denne testen som ble tatt med svabb i munnen? Jeg syns at søstrene ble så lite overrasket når den siste blodprøven ble falsk. Ville de så gjerne ha et mirakel?
Hvorfor ville Olaug sjekke seg mot Maria (regissøren)? Det må jo enten ha klikket for henne eller så har hun en humor jeg ikke helt skjønner for jeg gjetter at Maria ikke har noe kjent slektskap med noen av de andre.
Så lurer jeg på mye av det andre dere skriver om også.
Det var da godt, for det virket rart. Flere Olaug i området altså. Ekstremt uvanlig navn i Sverige, men om det bor mange nordmenn i området så er det kanskje ikke så rart. Ikke så veldig vanlig navn i Norge heller, tror jeg.
Hun har få venner, men en av dem har en jeg en felles venn med. Jeg får sette hans relativt nysgjerrige kone (mor til en av Herremannens venner) på litt detektivarbeid. :humre:
Men ho ene søstera, Kari, fant jeg ved å søke på linken Pelen la ut. Leste i en avis at ho og mannen flytta til Sverige for mange år siden, pga mannens sykdom, og ifølge linken nå så bor ho aleine.
Me too, jeg har tenkt det er en zpeziell form for humor.
Jeg synetes opprinnelig det var de to kristne søstrene som var mest uspiselige på slutten (ok, mest hun ene!), og ikke Olaug, pga de omvendelsesgreiene og uttalensen fra hun ene søsteren, før jeg begynte å lese kommentarer og sånt.
Åh, jeg trodde det var «niesen» hun ringte. Herlighet! Regissøren? Ja, da må det jo være tøys eller rør. Men da er jo historien veldig forenklet fortalt «noen trodde de fant igjen sin døde søster. Men det var bare en som lignet.» :humre:
Neida, skjønner at det handler om menneskelige relasjoner og identitet osv. Men dog.
Dette var jo utrolig fascinerende. Særlig interessert ble mannen min da det viste seg at han er godt kjent i området. Svigermor er fra et par fjorder østover, og det var interessant å høre dialektene de brukte og hvordan de var blitt utvannet på akkurat samme måte som hennes språkbruk.
Historien i seg selv er jo utrolig spennende. Men jeg er ikke overrasket. Som sagt er svigermor fra området, og der også er det utrolig mye snodige familiekonstellasjoner. Unger som ikke vokser opp med foreldrene sine ... av mange og svært varierende årsaker. Det pussige akkurat her er vel at de ikke visste at det fantes en tvillingsøster.
For jeg er ganske overbevist om at Olaug er en tvillingsøster, og at hun tukler til runde to av testene. Det er derfor hun ber om den runden, og har bestemt seg for at hun ikke ønsker å være en del av "dem".
Jeg skjønner godt at resten av søstrene reagerer på en del av det Olaug sier. Som når hun forteller at hun er glad at hun ikke vokste opp i fattigdom. Det er jo en grusom ting å si! De andre søstrene har jo ikke den følelsen i det hele tatt, og da gjør det vondt å få rett i fleisen. I tillegg kommer tidspunktet Olaug velger å forlate bursdagen til May. Jeg fikk så grusomt vondt av May da hun begynte å synge igjen.
Og dødsårsaken til Lita. Ja, der har jeg fremdeles masse spørsmål. Men jeg forstår godt datteren som ikke orker å gå inn i saken så mange år etterpå.
Men hvordan i all verden får du til å jukse med en blodprøve når du tar den på den måten? Om du er profesjonelle tryllekunstner/illusjonist så skjønner jeg at man nok kan få det til.
Eg starta å sjå den åleine, men 16-åringen slang innom stova og vart sitjande og sjå heile filmen i lag med meg. Menneska og historia var for fascinerande til å gå glipp av syntes vi nok begge.
Dette var en forunderlig film, og jeg sitter også igjen med inntrykket av å ha blitt lurt. Jeg bare aner ikke av hvem. :humre:
Og så syns jeg det er så uendelig trist med hun som døde. Selvmord på 80-tallet var jo tabu selv i vanlige familier. I en familie og et miljø som mener det å ta sitt eget liv er en stor synd, så må det ha vært forferdelig vanskelig for barna. Det virker ikke som de har fått plass og rom til å sørge. Datteren hadde jo ikke vært på graven til morgen, en gang. Og så denne underslag-historien i tillegg, at hun skal ha tatt sitt eget liv fordi hun er avslørt for å ha gjort underslag på jobben. Og så er kanskje ingen av delene sant i det hele tatt? Jeg skulle ønske at filmen forfulgte disse historiene mer også.
Har fått høre at de er læstadianere, jeg som syntes de var for munter til det. :humre:
Og da er det som broren sier, den største synd å ta selvmord, og helst prøvde man å forklare dødsfallet med andre årsaker. Ihvertfall på den tiden.
Det å være humanetiker er også en totalt uforståelig ting for læstadianere. Personlig erfaring...
Mener også at det var en vanlig greie fra syttitallet eller noe. Souvenir fra Nordkalotten, sikkert.
Jeg har tenkt og tror den mest plausible forklaringen er at hun «snobbesøstra» har iscenesatt dette fra det øyeblikket søstrene vandret inn på det eiendomsmeglerkontoret og så «å, du ligner heeelt på søsteren vår!».
Det rimer jo ikke helt med at de lette eer fruktbildet og at de var de to andre søstrene som kontaktet filmskaperen. Det siste kan jo de ha blitt manippulert til å gjøre selvsagt.
Det fruktbildet er jo bare et sånt morsomt sammentreff som skjer hele tiden. De har tenkt at det var noe spesielt, så har de møtt hun selgeren, som ligner søsteren, og så har hun, fordi hun er litt gæren, syns det var gøy (en stund) og kjørt av gårde med oppspinn og fanteri.
Foreldreportalen er i en flytteprosess, denne versjonen av FP er fortsatt under utvikling.
Hvis du vil svare i tråden, så kan du gjøre det her.