Tusen takk til dere som ville følge meg i bloggen! :blomster: Jeg er kjempeglad for det - jeg synes formatet med at man ikke kan se hvem som leser og hvem som er aktive, gjør det nødvendig å spørre innimellom.
Jeg opplever selv at jeg skriver bra om triste ting, og opplever også at det å skrive gjør at jeg sorterer og rydder i opplevelsene. Synes også jeg skriver greit om fakta og er sånn passe strukturert (det hender at jeg ramler ut av det å blir for intern og surrer rundt i bihistorier, glemmer kontekst, men som regel skriver jeg nogenlunde ryddig)
Men å skrive om bra ting er vanskelig!
Jeg gjør ett unntak: Jeg synes selv jeg er blitt flinkere til å skrive om hva jeg er takknemlig for etter at jeg førte takknemlighets-dagbok en periode. (Det hjalp også godt på at dagboken startet skjematisk. "Jeg er takknemlig for .." og at det måtte være en følelse jeg hadde her og nå. Det "dro ned" ambisjonsnivået veldig effektivt! Og gjorde lettere å skrive)
En ting som gjør at jeg skriver lettere er lesing. Jeg har kuttet ut alt av skjønnlitteratur i årevis for å lese om POTS, sentralnervesystemet, immunologi, svineinfluensa, kyssesyke, helvetesild - og nå i det siste: triptaner, monohemmere og SSRI. Det ER faktisk sinnsykt gøy å lære seg alt dette (tro det eller ei! :humre: ) Men høy litterær kvalitet på det jeg leser er det ikke. Det er faktisk ok i forhold til det jeg skriver på jobb - som er mye referater og faktabasert innhold.
Så hvorfor skrive? Jo, jeg har en drøm om å skrive ned "familiesagen" (
Ja det var vakkert. Så god ide å skrive ned. Jeg ble nesten litt inspirert. Jeg husker jo en del som besteforeldre har fortalt og min familie har bodd på samme sted i 100 år, et dted der mange typisk er innflyttere.
En skikkelig spennende tanke, det å skrive ned "familiesagaen" din. Jeg - som fremdeles har begge foreldrene mine i live - har i lang tid tenkt på å skrive ned deres historie. Jeg vet jo om noe, men definitivt ikke alt. Dette var inspirerende!
Det var fine bilder! Det var så kjent det du skrev om søstrene dine, med en som husker lite, og en som husker noe annet. Jeg er hun som husker lite, og det jeg husker, er slett ikke alltid det samme som de andre. Det er rart det der, at man kan vokse opp i samme hus, samme familie, samme miljø, ha ulike venner, men samme bekjentskapskrets, og så husker man så forskjellig. Eller vil huske. Varianter av det.
Jeg har fortsatt en farmor i live, hun er nå den eldste gjenlevende av 13 søsken. Og i sommer låner vi barndomshjemmet hennes på vestfjordene på Island. Det er som å reise i tiden å være der, selv om det nå er både innlagt vann og elektrisitet der.
Jeg kjenner igjen det med å «plutselig» se hvor vakkert det er der jeg kommer fra. :) (Og der foreldrene mine kommer fra; det er ikke så langt unna barndomshjemmet ditt, ser det ut til! Pappa var fra like ved Kongsvik, og mamma er fra Borkenes.)
Det er velkjent at hjemstedet blir vakrere med litt avstand. Jeg var inne og så på bildene dine, utrolig vakre alle sammen. Også blir jeg ekstra svak for de som er fra den byen jeg kommer fra, og som jeg tror du bor i. :hjerter:
Jeg har alltid opplevd å ha blaff av "klarsyn", ikke som i synsk, men som i at jeg enkelte dager ser alt rundt meg på en ny måte: utsikten hjemmefra, husene i byen jeg bor i, folk jeg ser på bussen og så videre.
Lykke til med å skrive familiesagaen. Husk også å skrive ned det som er selvsagt nå, det som du faktisk husker og kan noe om. Plutselig kommer det noen som lurer på hvordan livet var i din ungdom også.
-Trevor-R.jpg)
