him sa for siden:
Jeg prøver å lære meg om språk. Det er morsomt, men vanskelig. Det som er virkelig vanskelig er at måten jeg snakker og skriver på oppleves som ekstremt "naturgitt". Opplevelsen av mitt eget språk (både muntlig, skriftlig og den indre dialogen) er så sterk innenifra og ut opplevelse at det objektive og observerende ramler ut.
Men jeg prøver å eksprimentere litt med språk. Og i den forbindelse kom jeg over Keats-heuristikken. Kort sagt sier denne testen at jo vakrere språket er jo mer troverdig er det. (Jeg ble litt overrasket, men det ser ut til å stemme på en måte. Feks måten millitære snakker som om det ikke er folk involvert i en krig. Et kjølig, teknisk og upersonlig språk - som jeg (som aldri har vært i nærheten av en krig) ikke kan skjønne er så fjernt fra virkeligheten som overhode mulig. Med folk som blir drept, lemlester, på flukt. Ingen hjem, ingen mat, ingen helsehjelp. Krig må være blod, ild, redsel og veldig, veldig personlig)
(artikkel: psykologisk.no/2024/02/derfor-lar-vi-oss-forfore-av-skjonnhet-og-av-fine-ord/ )
