Minsten og jeg trenger en tv-serie som vi kan se uten Izzi-mannen. Sist så vi Lego Masters sammen, men vi er ikke egentlig reality fans overhodet så det er vel heller unntaket. Gjerne litt action, men vi er åpne for andre sjangre.
Vi ser/har sett f.eks. Only Murders, Mando og andre SW serier, Young Sheldon, Percy Jackson sammen med Izzi-mannen. Han har sett OnePiece med pappaen. Ted Lasso og annet fotballrelatert er uaktuelt.
His dark materials, Avatar the last airbender (tegneserien er bra, nå har akkurat "vanlig" serie startet på Netflix, vi har sett første og det lover bra), dr Who, Mandalorian, Boba Fett, She-Ra, Drageprinsen.
Veldig enig. Litt om å bli tenåring og litt innsikt i autisme. Jeg ble veldig glad i den serien, og burde ha sett den med ungene mine. Jeg mener at snuppa har sett den på eget initiativ.
Mine har likt white colar og the rookie i den alderen. Kongen befaler også.
Atypical er grei, men som mamma til to autister synes jeg ikke den gir et godt bilde av autisme. Den gir en patologisk, sykeliggjøring av autisme med en typisk «autismemamma». Det er fremstillingen autister over hele verden vil bli kvitt. Men noen autister synes også serien er innafor om man bare tenker på ungdomen i serien selv, og legger vekk moren.
The rookie var nokså jævlig i sesong 5 i et barneperspektiv. Drepte foreldre med å skjære over strupen osv., og skurken ble ikke fanget men var på frifot. Med barn må skurkene alltid stoppes i hver episode synes jeg. Selv mine store barn tok blikket vekk fra skjermen. Greit å vite om. De tidlige sesongene reagerte jeg ikke sånn på hvis barnet ellers liker sjangeren.
Åj, nå ble jeg litt overrasket. Jeg likte denne serien godt og leste en del om den og så noen klipp fra de som har laget den for en stund tilbake. Det virket som om de prøvde å være veldig bevisst på hvordan de avbildet autisme og brukte flere miljøer og mennesker med autisme som kilder og til skuespillere i serien. Men det er klart autister er vel like forskjellige som folk flest.
Autismemamma? Jeg skjønner ikke helt hva du mener. Kanskje du kan si noe om det? Jeg kjente meg nemlig litt igjen i denne moren fordi jeg har kjenner litt på tomhet og forvirring nå når mine unger begynner å bli store og selvstendige og ikke trenger meg på samme måte som før. Jeg har liksom kun vært mor og pedagog i nitten år og må plutselig finne noe annet meningsfullt å fylle dagene med. Ingen av mine barn er autister altså, men barneoppdragelse kan nå være ganske altoppslukende for noen og enhver og jeg har ikke vanskeligheter med å forestille meg at det må være ekstra tøft hvis man har barn som har krevd mye ekstra tilrettelegging. Jeg opplevde det som ganske forfriskende med en serie som viser litt hvordan det er å ha store barn på vei ut av redet, framfor småbarnslivet.
Elleveåringen her har vært fan av Stranger things, Young Sheldon og Ginny og Georgia. Hun har også sett Wendesday. Det er absolutt en serie vi anbefaler. Jeg husker ikke så mange edderkopper. Kanskje du kan ha en pute til å ha foran fjeset i tilfelle? :jupp:
«Autismemamma» er et begrep som er blitt veldig negativt i det autistiske miljøet og mange argumenterer for at man er mamma til en autist, ikke autist selv. De som er det kan fint kalle seg autismemamma mener de, autister som er mamma. Det handler om at det identifiserer mammaen gjennom barnet. Og brukerene av begrepet ofte har en sykeliggjøring av autismmediagnosen. En tanke om at det bør fikses. Nevromangfold miljøet er svært i mot dette, selv om det stemmer at det er mange vansker knyttet til diagnosen. Mange av vanskene kan også knyttes opp mot manglende tilrettelegging, og dobbel empati vansker. Altså at nevrotypiske ikke forstår nevrodiverse, og omvendt .
Big bang theory og Jung Sheldon synes jeg er en annen klasse. Der blir det aldri sagt at han er autistisk. Det blir heller ikke sykeliggjort, heller fokus på alt han får til. Men det er jo delte meninger om det også.
Foreldreportalen er i en flytteprosess, denne versjonen av FP er fortsatt under utvikling.
Hvis du vil svare i tråden, så kan du gjøre det her.