Forum for diskusjoner av nyheter og artikler. Husk å lenke til aktuell artikkel i første innlegg, så meddebattantene får mulighet til å sette seg inn i temaet.
Jeg møter innimellom mennesker som har en oppfatning om at mennesker som havner i økonomiske vanskeligheter har seg selv å takke, ofte. Dette skremmer meg. Jeg har selv følt på kroppen hvor lett man kan falle utenfor uten at man kunne fått gjort så mye med det. Sykdom, død, miste jobb osv. er ting som kan endevende livet fullstendig.
Det som er trist er at når man møter enkelte saksbehandlere i det offentlige så har de en ganske nedlatende holdning til menneskene de skal betjene. Om man ikke har følt seg liten før så gjør man det iallefall i møte med slike mennesker. MEN må også si at det finns gode mennesker i det offentlige også. Altså mennesker som er mennesker og som ikke sparker de som allerede ligger nede.
Når man jobber med mennesker er det viktig å prøve å jobbe med sine fordommer og legge de på hylla når man møter enkeltmenneskene. Alle har en historie å fortelle....
Veldig mange kvinner overlater det økonomiske til sine menn. Om mannen velger å holde ting for seg selv så kan man jo bli stående i en vanskelig situasjon. Her hjemme hos oss er det jeg som fører regnskap og lager budsjett. Jeg kjenner på det selv når vi sliter. Jeg føler det som et nederlag....Kan godt tenke meg at for noen kan det være vanskelig å si til sin partner at man har gjort noen dårlige økonomiske valg....
Jeg tror nok problemstillingen bunner i at de fleste vet hva sine partnere gjør, og godtar å være arving. Men man er ikke pliktig til å motta arv - selv ikke fra ektefelle. Rent formelt opprettes det er bo for alle som dør, og alle som har krav i boet må innrapportere dette innen en viss tid. Man bør selvfølgelig ikke akseptere å være arving før kreditorfristen er utløpt og man vet hvor stor gjelden er.
Når man havner i en sånn situasjon på en så brutal måte så er det kanskje huset som er det eneste hun har igjen av det "normale". Det er ikke lett å se ting klart i slike situasjoner.
Leser i artiklen at hun synes det offentlige ikke hjalp henne, men.. Er det egentlig det offentlige sitt ansvar da? Hva kunne de hjulpet med? Jeg betaler da ikke skatt for å rydde opp i andre sin gjeld..
Huff, det hørtes kynisk ut! Ikke meningen, men.. Får ikke forklart hva jeg mener på en bedre måte!
I såfall burde hun forsøkt å kjøpe huset fra boet. Er det slik at kreditorene var i pengeknipe og måtte ha inn penger fort, er det en sjanse for at de ville akseptert et bud godt under markedspris. Da ville hun beholdt huset uten annen gjeld i tillegg.
Det offentlige har selvfølelig ingen slike forpliktelser. Det er klart det er tragisk for personer som havner i en slik situasjon, men spørsmålene du stiller burde også journalisten stilt. Da hadde nok artikkelen sett annerledes ut.
Hadde hun solgt bilen til den kjøperen hun hadde på hånden, ville regnskapet gått i pluss, men hun fikk ikke lov.
"Noe med det første familien gjorde for å rydde opp i økonomien var å selge Ragnhilds bil for å få inn penger.
– Da fikk vi nærmest kjeft etterpå fordi den skulle vært solgt på tvangssalg. Firmabilen til mannen min hadde vi en kjøper på til en god pris som ville gi pluss i regnskapet. Men vi ble nektet å selge den. Bilen skulle på tvangssalg. Etter salget ble jeg sittende igjen med en restregning på 70.000 fordi den ble solgt så rimelig. Det var den hjelpa, sier Stensland oppgitt."
Tragisk, selvfølgelig, men jeg kan heller ikke helt se hvor det offentlige skulle kommet inn i bilde som reddende engel.
Med tanke på hvor mange tusenvis av mennesker (og nå underdriver jeg helt sikkert masse) som er i et økonomisk uføre og hadde behøvd hjelp, så tror jeg det ville blitt et kaos uten like om staten hadde blandet seg inn og tilbudt hjelp i hver enkel sak. Det lar seg ikke gjøre.
Jeg skjønner at hun ville beholde huset, men jeg tror kanskje at jeg hadde solgt det, det hadde jo hjulpet godt på vei.
Jeg synes det er litt rart at ingen i det offentlige anbefalte gjeldsordning. Og viste henne videre til kommunens gjeldsrådgiver. De kan ofte forhandle bedre enn skyldneren selv. For ikke å snakke om at hun kanskje hadde fått blitt litt skjermet i en såpass vanskelig situasjon.
Uansett synes jeg det er fryktelig synd at noen opplever det slik og at ansatte i det offentlige oppleves som en belastning i en vanskelig situasjon.
Hun kunne fått litt mer velvilje fra kreditorene i forhold til å forlenge tilbakebetalingstid osv. Det er muligheter om de vil. Hun sier hun opplever denne bransjen som kynisk....
Jeg er klar over at det finnes denne typen tilbud. Og det må hun jo ha vært klar over også, eller fått opplyst når hun ringte rundt til diverse instanser og kreditorer. Jeg leste artikkelen slik at hun håpet på mye mer enn det, litt urealistiske forventninger, kanskje.
En ting jeg har lært er at informasjon om mangt og meget i det offentlig må en skaffe seg selv. Om det gjelder her vet ikke jeg....
Da jeg skulle strålebehandles i forbindelse med kreften valgte jeg å bo på sykehotellet ved sykehuset for å slippe over 3 timers reise hver dag i 5 uker. Jeg ringte trygdeetaten og spurte om jeg fikk dekket hjemreise i helgene. Jeg fikk beskjed om at ved permisjon fra sykehuset hadde jeg ikke krav på dekning av hjemreise. Jeg sa at jeg var ikke innlagt, men hadde valgt å bo på sykehotellet. Jeg argumenterte med noe jeg hadde lest i ei lita bok fra Kreftforeningen som gjaldt seriell behandling som ved stråling, men saksbehandler nektet på dette. Det gikk noen uker, og jeg hadde god tid på sykehotellet så jeg ringte noen uker senere. Jeg traff da en annen saksbehandler. Hun trodde heller ikke at jeg hadde krav på dette, men skulle sjekke. Etter nesten en uke ringte hun. Joda jeg hadde krav på dekning av hjemreise.
En tragisk sak. Først å miste mannen sin i selvmord, for så å oppdage at de sitter opp over ørene i gjeld. I slike situasjoner spiller det så enormt stor rolle å være ressursterk, å vite hvor en skal henvende seg, og hva en kan gjøre/ ikke gjøre for at situasjonen kan bli bedre.
En slektning av meg opplevde akkurat det samme omtrent.
Hun kom hjem og fant "lapp" på døra, namsmannen hadde vært der og huset skulle tvangsselges.
Mannen hennes var borte
De fant han igjen etter noen dager, han hadde tatt livet av seg.
Hun var så heldig at mannes bror hjalpe henne veldig mye økonomisk.
Hun hadde vært så godt som uvitende om det, f dager før det skjedde hadde snakket om hva de skulle gjøre i ferien.
De hadde levd over evne, men hun var rett og sltt ikke klar over det.
Jeg tror ikke det ville hjulpet på selvmordsstatistikken om det ble slik at familier med bunnløs gjeld fikk ekstra hjelp ut over hva man får i andre tilfeller hvis en av forsørgerene tok livet av seg. Det er selvsagt en fryktelig sak uansett hvordan man vrir og vender på det, men jeg trodde man kunne fraskrive seg arven. Man starter vel da kanskje på bar bakke, men det må være bedre enn slik hun har det nå:undrer: (Som nevnt her kunne hun da ved hjelp av familien som kausjonister kjøpt boligen tilbake på tvangssalg?)
Rent juridisk, hvordan fungerer et tvangssalg? Boet har vel ikke krav på mer enn den prosentvise eierandelen ved tvangssalget - og ikke verdien? Uansett er man nesten tvunget til å forsøke å kjøpe den andre eierandelen ved tvangssalget. Ellers realiserer man jo tapet som salget alltid vil innebære.
Foreldreportalen er i en flytteprosess, denne versjonen av FP er fortsatt under utvikling.
Hvis du vil svare i tråden, så kan du gjøre det her.
