Ine sa for 1mnd siden:

Ser at regjeringen skal organisere en partnerdrapskommisjon, for å prøve å finne ut av hva som kan forhindre slike familietragedier.

Lurer på om brukere på foreldreportalen har ideer til hva som kan forhindre slike drap?

Zulu sa for 1mnd siden:

Det er vanskelig å snakke om partnerdrap med litt distanse når vi har så ferske og nære erfaringer her i landet, men jeg så et intervju med voldsforsker Vibeke Ottesen for kort tid siden som fascinerte meg. Hun åpnet opp for at denne typen handlinger kunne være motivert av omsorg og beskyttelse på et vis. Kanskje spesielt der hvor gjerningspersonen også tar livet av barna sine. Og at forebygging av disse handlingene i stor grad handler om det samme som ved forebygging av selvmord.

Det var en helt ny måte å se det på for meg. Jeg har tidligere tenkt at det utelukkende handler om følelser som hevn, sjalusi, tap av ansikt/ære/kontroll og lignende. Men jeg ser at forskeren har fått motbør, altså, og jeg ser også at det er gode grunner til det: www.aftenposten.no/meninger/debatt/i/Q7nGBx/nei-partnerdrap-er-ikke-kjaerlighet

Ine sa for 1mnd siden:

Jeg tenker på det med oppbevaring av våpen..

Jeg har ikke oversikt over hvem og hva som gir rettigheter til å oppbevare våpen i hjemmet, er det kun registrerte jegere som kan eie våpen?

Tenkte på muligheten for å oppbevare eget våpen hos en jegerforening utenom når det skal bli brukt i jakt og trening.

Har også tenkt at informasjon og kontaktmuligheter for psykisk akutteam i kommunen burde vært lettere tilgjengelig for alle. Så vidt jeg har sett er det ikke informasjon om akutteam under informasjonsidene til psykisk helse i kommunen, info om dette blir kun gitt til de som allerede har kontakter fra psykisk helse i kommunen.

Kanskje informasjonskampanjer om at det er bedre å kontakte hjelpeapparatet en gang for mye i psykisk helse er bedre enn en gang for lite, liksom.

Er det ikke sånn at de fleste brukere av psykisk helsevern er kvinner. Kampanje mot menn, med fokus på at det ikke er noe nederlag å kontakte hjelpeapparatet.. Men så var det dette med tilgjengeligheten og ventetider, da..

Tror jeg lander på at informasjon om akutteam burde vært lettere tilgjengelig, og kanskje alminneliggjøre behov for hjelp innen psykisk helse, særlig for menn..

Floksa sa for 1mnd siden:

Dette har vel i stor grad vært menn som har fungert godt i samfunnet, vært helt normale familiefedre uten foregående psykisksykdomshistorikk?
Hvordan man skal fange opp disse er jo kjempe vanskelig.
Men jeg har ikke tenkt på disse drapene som utslag av vold/sinne/sjalusi, men nettopp som egentlig selvmord, med et (helt skrudd) omsorgsmotiv.
Jeg håper det greier å finne ut både hvordan man kan forebygge gjennom hjelp og hva som kan være utløsende faktor slik at disse kan få tilbud om adekvat hjelp.
Selvmord er vanskelig å forstå, at man tar med seg partner, barn og enda til barnebarn (og hunden) er helt uforståelig.

meisje sa for 1mnd siden:

Jeg tenker en kartlegging sånn at man kan finne risikofaktorer og først deretter er det mulige finne tiltak mot ulike risiko faktorer.

Jeg tenker alltid at det enten er samlivsbrudd eller konkurs, pgaspilleavhengighet eller tap av ansettelsesforhold som ligger bak. Det er sletts ikke sikkert at det stemmer.

Teflona sa for 1mnd siden:

Jeg vil tro at det finnes tidligere sykdomshistorikk hos de fleste, kanskje ikke alvorlig, men at vi har mye å hente på en styrkning av psykisk helsevern er det lite tvil om. Kanskje særlig oppfølgingsbiten/ettervernet. Våpenoppbevaring er også temmelig slumsete mht hvem som har, men dette er mest basert på hvem jeg kjenner til som har våpen (uregistrert).

Pøblis sa for 1mnd siden:

Jeg tenker også at dette handler om kontroll og makt - og at det er forbundet med mye skam også for de som utsettes for kontroll og maktbruk fra en partner, og at det derfor ofte kan se helt uforståelig ut for de som er utenfor den innerste krets. Det er ikke bare den som utøver makt, kontroll og vold i ulike former som har interesse av å skjule dette for omgivelsene, men også de som utsettes for det. Maktulike forhold er svært komplekse.
Fortellingene fra uforstående naboer hver gang noe slik som dette skjer, handler ikke om at noen plutselig klikker helt ut av det blå. jeg tror det like mye handler om at vi ser det folk viser frem - og at vi ikke ser slik hos naboer, venner eller bekjente før vi tror det.

Det er klart det er snakk om psykisk helse i mange tilfeller, men å utøve makt, kontroll og vold i en nær relasjon, handler ikke bare om tradisjonelle psykiske diagnoser. Eller at makt og kontroll utøves av mennesker som egentlig ikke ønsker å oppføre seg slik de gjør. Svært mange voldsutøvere er veldig flinke til å rettferdiggjøre oppførselen sin, det er en viktig del av problemstillingen i slike relasjoner.

Det er veldig mange mennesker som har tillatelse til å ha våpen i hus her i landet. Veldig mange nordmenn jakter.

millact sa for 1mnd siden:

Ine: Legevakt har akutteam for psykisk helse; er lett tilgjengelig i min kommune og god info på nett.

Det handler nok om flere ting tenker jeg; kan være samlivsbrudd, lite nettverk, økonomiske problemer, oppvekst mm.

Har jo selv en venninne hvor broren ble knivstukket av partner og døde. Ektefellen er nå siktet for drap.

Jeg så det samme intervjuet som Zulu.

Menn er jo generelt dårlige til å snakke om og håndtere følelser og bærer på mye alene. Kvinner deler og bruker venninner i større grad.

Kaija sa for 1mnd siden:

Mye ulikt som kan ligge bak. De vanlige forklaringene, som: Pågående makt-og voldsdynamikk, og/eller en "hvis ikke jeg får deg, skal ingen andre heller få deg" -forskrudd/ond/psyk sjalusi, kontroll og æressak.

Men jeg tror også statusfall og skam knyttet til avdekking av dårlige økonomiske prioriteringer, oppsigelser fra gode stillinger, konkurser, underkjennelse av evner og kapasitet o.l. kan ligge bak i en del tilfeller. En kan ikke tåle å stå i det sosiale fallet selv, og vil "beskytte" familien mot skammen. Eller en kan ikke tåle å se de nærmestes fordømmelse, og unngår dette ved å drepe dem og seg selv. Bare synsing og grubling fra min side.

Tenker også på hvordan narsissister gjerne finner en vei oppover mot lederroller med makt, status og økonomi. Om slike folk, med seg selv i sentrum, står foran et sosialt fall, der alt de har bygd seg selv opp på forsvinner, er det kanskje mer nærliggende enn for andre mennesker å ta de nærmeste med seg. En "redningsaksjon" eller for at de ikke skal få vite at verdens midtpunkt er svakt, sårbart og ikke det en har fremstilt seg som.

Hva kan gjøres? I hvert fall må lavterskel psykisk helsetjeneste styrkes mye. Der jeg jobber har vi en stor økning i henvendelser, mens det kuttes i budsjetter, så tilbudene blir vanskeligere å nå. Fra responstid/inntakstid på noen få dager tidligere, til en uke. Og nå må vi si innen 14-dager, og kanskje mer. I nabokomnunen er åpningstiden for å søke rask psykisk helsehjelp et par timer en eller to ganger i uka. Og inntakstiden er lang. Det er en skam hvor nedprioritert feltet er.

Finnes det brukerorganisasjoner eller tilbud for mennesker med pengespillavhengighet, eller for folk med "luksusfelleproblemer". Finnes det tilbud om raskt tilgjengelig samtaleterapi, veiledning o l. for de som gar havnet i kriser der selvbildet eller statusen får seg store trøkker? Tenker videre, uten egentlige løsninger.

Strå sa for 1mnd siden:

For noen år siden var det et slags våpenamnesti hvor de som hadde ulovlige våpen kunne levere dem til politiet uten fare for tiltale. Det var mange titusen våpen som dukket opp i f.m. den kampanjen.
Det er strenge krav til oppbevaring av våpen hjemme og tillatelser gis ikke i hytt og gevær. Jegere er den største gruppen så vidt jeg husker.
Når det gjelder oppbevaring hos en jegerforening så går det ikke. Veldig få slike foreninger, om noen i det hele tatt, har faste eller egne lokaler. Og de er i hvert fall ikke bemannet.

Strå sa for 1mnd siden:

Hvis du vet om folk som har uregistrerte våpen vil jeg anbefale deg å rapportere det straks. Dvs. hvis en prat med den det gjelder ikke får hen til å registrere det.

Teflona sa for 1mnd siden:

Ja, jeg vet. Burde gjøre det, men dette er jo folk som (som naboene som nevnes over oftest uttaler) man tenker har kontroll og at jeg bør passe mine egne saker. Jeg er ikke nærme nok til en tilfeldig og uformell prat om hagle.

-ea- sa for 1mnd siden:

Dødsfall kan være en ypperlig anledning til å levere inn uregistrerte våpen, da er det "bare" å si at man fant dette i dødsboet. Har jeg hørt (at noen har gjort).

Pappalille sa for 1mnd siden:

Det å skaffe seg våpen er så enkelt og greit gjort at der er neppe løsningen. Jeg har mer tro på opprustning av psykisk helsevern.

Høns sa for 1mnd siden:

De ulike instansene rundt må tørre å se og ta signalene på alvor. I svært mange tilfeller er det en varslet katastrofe, men hvor tegnene har blitt oversett og feiltolket av omgivelsene. Vi må tørre å se og spørre, og heller ta feil.

Polyanna sa for 1mnd siden:

Jeg har litt trua på den oppvoksende generasjonen her (hvis ikke andrew tante og co ødelegger dem. :mumle: ).

Jeg satt på en kafe denne uka og to unge menn dumpet ned på nabobordet og snakket om bruddet den ene akkurat hadde hatt med kjæresten. Hvordan han følte det, hvordan hun følte det, hvordan han skjønte hvorfor sånn og sånn, fordi han hadde gjort sånn og sånn og litt om tiden fremover og bare hundre millioner voksenpoeng og empatipoeng på dem begge. Jeg satt og stirret inn i pc-en min og prøvde å unngå å vise hvor rørt jeg ble.

Så kanskje tiden jobber med oss?

Apple sa for 1mnd siden:

Jeg er enig med Pøblis. Jeg tror ikke sånt kommer ut av det blå selv om det kan se sånn ut. Derfor blir jeg ofte frustrert når vi må se intervjuer med naboer og venner som beskriver gjerningsmann som rolig og omsorgsfull feks.

Jeg tror det vi mår gjøre er å gjøre det mindre skamfullt, lettere å be om hjelp. Det er er faktum at mange kvinner led barn blir værende for å bedre beskytte barna. Det er en catch 22 for mange kvinner med barn.

millact sa for 1mnd siden:

Det gjorde vi da min eksmann døde. De var registrert, men ikke noe vi ønsket beholde.

Kanina sa for 1mnd siden:

Angående motbøren i den artikkelen: alle er vel enige i at det ikke er kjærlighet i å drepe noen, himmel og hav. Det er vel heller ikke poenget til Ottesen, men at drapspersonen selv tror det. Det er jo en himmelvid forskjell. Jeg har også tenkt det, i det siste, at det kan være et mulig omtiv i noen av disse sakene. Noe av det som holder folk fra å ta sitt eget liv, er jo tanken på hva det ville gjort med de pårørende. Men det er en narsissistisk form for "omsorg", hvor ens eget behov settes foran familiens. Eller man kan kalle det en slags vrangforestilling. Det har ingenting med virkelighetens omsorg å gjøre, helt klart.
Jeg er også redd for at de mange tilfellene den siste tiden kan ha hatt en smitteeffekt. At desperate folk ser at dette er løsningen de ikke har kunnet forestille seg. Det er bra at en slik kommisjon blir opprettet, for dette her er ikke normalt på noe vis. Ett familiedrap er ett for mye, men nå har det vært mange.

celebelen sa for 1mnd siden:

Nei, det kan også være f.eks. medlemmer av et skytterlag. Jeg tror ikke det er noe krav om å være aktivt medlem, bare betale medlemsskapet. (Morfar skjøt seg for noen år siden, jeg mener at våpenet var lovlig via medlemskap i en pistolklubb).

My sa for 1mnd siden:

Strå sa for 1mnd siden:

Gjeldende lov om våpen, oppbevaring og slikt er fra 2018 og trådte i kraft i juni 2021. Kapittel 4 sier mye om hvem som kan erverve og oppbevare våpen. Det er ikke hvem som helst og heller ikke hvordan som helst. Særlig § 12 sier mye om det. § 19 tar for seg krav om oppbevaring. Loven er god nok tror jeg, men det er ikke alle som følger loven, slik er det jo for alle lover. Dessverre.

Tallulah sa for 1mnd siden:

Ja, du må ha sikkerhetskurs og medlemskap (der vandel blir sjekket), og det er strenge regler for oppbevaring. Jeg har selv skutt pistol i klubb, og det er ikke veldig mange som har våpen hjemme, mange oppbevarer det i klubben.

Jeg tror kanskje ikke det er her det er nødvendig å stramme inn, heller på å aktivt jobbe med psykisk helse.

Nextlife sa for 1mnd siden:

Jeg er helt sikker på at noen av disse drapene skjer i sterk og plutselig affekt, også hos menn som i utgangspunktet ikke har tung psykiatri, vold o.l i historikken.
Når man ser på menn som begår selvmord er det også en god del av de som er sterkt affektive uten lang og vond forhistorie.
Med fare for å generalisere lurer jeg på om gutter og menn handler mer/lettere i affekt enn kvinner, at en tanke eksploderer i hodet, og at de ikke gir seg tid til å tenke tanken og dens konsekvens helt ut før de effektuerer, og så blir det så fatalt.

Obelix sa for 1mnd siden:

Jeg tror du har helt rett i at gutter/menn handler mer i både affekt og bare gjør det. Etter å ha fulgt min datters bacheloroppgave så er det mye forskning som tilsier at gutter/menn bare gjør det, mens kvinner planlegger mer. Hos menn er det også ikke slik at psykiske lidelser, depressjon osv alltid er hovedårsaken til selvmord, men tap av det å «føle seg som en mann» og hvilke forventninger samfunnet i mange tilfeller har av hva det vil si å være mann.
Menn må snakke mer om følelser og hva som rører seg hos de, og jeg håper dagens menn stadig blir flinkere til det. Vi har noe stigmaer å legge døde ennå desverre. Det er ikke tvil om at lavterskeltilbud for psykisk helsehjelp og oppfølging blr styrkes, men det hjelper lite at man har masse tilbud hvis de som trenger det fortsetter å lide i taushet for de de er flaue osv.
Dette blir litt på siden kanskje, men jeg tror vi også skal være litt forsiktige med å «sette disgnoser» på helt normale reaksjoner på kriser i livet. Det er lov å ha det kjipt og dritt iten at man blir kategorisert som deprimert osv, men at man støttes på at dette er livet, i de fleste tilfeller går det helt fint, men man må få verktøy til å håndtere det. Jeg leste nylig en artikkel om akkurat dette, men jeg finner den ikke igjen

millact sa for 1mnd siden:

Nettopp, Obelix! Jeg leste også den artikkelen. Livet er opp og ned for de fleste. Det er viktig å vite og forstå det.

Millen sa for 1mnd siden:

Jeg har også lest den artikkelen. Også tror jeg det er viktig å vite at livet går opp og ned. Jeg tenker ofte på Knutsen og Ludvigsen teksten i Juba Juba, "Dager finnes i alle farger, også grå". Den synes jeg er fin (den setningen).

Bluen sa for 1mnd siden:

… «men så - den som venter, han skal få» :hjerter:

Bluen sa for 1mnd siden:

Er det denne dere tenker på?

www.nrk.no/ytring/jeg-unner-alle-en-darlig-dag-1.15749787?fbclid=IwAR3SdLCJQ21qOJdV6cVUiup7I43cjGPToVmkFmjblzOsQH6Am9lEiLefZrE_aem_AUuIYZF_tZJ-xXUk-7803mIQwUazRm2ikS-helv8CNbqxUpr9lEJmEpbi6EJ0g1zSrg

Millen sa for 1mnd siden:

Ja :hjerter:

Skilpadda sa for 29d siden:

Det er interessant å diskutere dette sidesporet også, synes jeg. Jeg tror at det i noen sammenhenger kan gjøre det enklere å håndtere et problem eller en utfordring hvis det får et navn (aka diagnose); da kan man si at man har sånn-og-sånn i stedet for å «bare» si at man ikke takler livet sitt så godt. Samtidig er det klart at diagnoser også kan oppleves som ubehagelig (og unødvendig) båssetting.

Jeg tror ikke det finnes noe enkelt svar som passer alle, men jeg synes ikke det nødvendigvis er noen motsetning mellom å få støtte på at «dette er livet» og det å ha terminologi om det folk sliter med. For eksempel tror jeg det har vært nyttig for mange nybakte mødre å kjenne til begrepet barseldepresjon, selv om det jo også bare er en forholdsvis normal reaksjon som ofte går over av seg selv. (Ikke minst tror jeg det ofte kan være nyttig for de nærmeste å vite at dette er en kjent tilstand som mange opplever, i stedet for å bare bli forvirret og bekymret - for ikke å snakke om oppgitt eller irritert - over at den nybakte moren ikke er så lykkelig som man trodde hun skulle være.)

Men det betyr ikke at jeg tror det du sier er feil, altså; jeg bare tror at det (som vanlig) varierer veldig hvordan folk opplever livet sitt og hva som er til nytte for dem. Det viktigste poenget ditt er vel at vi trenger å normalisere det å av og til ha behov for hjelp, og der er jeg hundre prosent enig.

Obelix sa for 29d siden:

Helt enig med deg at det er fint å få en diagnose hvis det er det det er. Da har man en knagg å henge det på, det kan ofte utløse offentlig støtte og behandling osv
Men poenget mitt var litt at det er ikke alt som er en diagnose. Noen ganger er det bare livet som kicker inn og det er som kjent både rosa og svarte dager/perioder
Ta f.eks sorg som jeg kan relatere meg veldig til nå. Jeg har virkelig vært på bånn av den bratteste bakken i livet mitt pg det har vært ganske mange mørke dager, men jeg tenker ikke at jeg har vært deprimert. Det er en helt normal reaksjon på en skikkelig kjip livshendelse. Det vet jeg fordi jeg har verktøyene, kunnskapen og støtten i livet mitt. Det kunne selvfølgelig slått ut i en blomstrende depressjon og jeg kimser ikke av det, for mange ender det jo der. Missforstå meg rett, men jeg tenker at det er mange som går rett i «diagnose-modus». Noen ganger er det bare livet og normale reaksjoner på ulike hendelser/situasjoner
Når det er sagt så er det kjempeviktig og få vekk stigmaer rundt psykiske lidelser(der er det endel å gå på dessverre), og de aller modigste menneskene jeg vet om er de som søker hjelp når de trenger det. Det krever vanvittig mye!

Obelix sa for 29d siden:

Nei, det er ikke den jeg tenkte på. Irriterer meg såpass at jeg ikke finner den igjen og begynner lure på om jeg har drømt :knegg: