Min mann tok med seg Kenai (hunden vår) til naboen da han skulle hjelpe dem med parabolen.
De har en hund også og disse to rakkerne elsker å leke sammen.
De fikk hvert sin grise øre å tygge på.
Kenai slukte øret sitt på null komme niks og gikk etter kameraten sitt.
Han klarte å snappe det ut av munnen til hans og stakk av med det.
Gubben tok tak i han og han fikk tilsnakk.
Så lot han Kenai gå igjen og gav Rio øret tilbake og da ble Kenai så fornærma og furten at han satte sporetrekst enden ned og la fra seg DEN kukaka i rein skjer protest MIDT på stuegulvet hos naboen foran lekekameraten sin.
Han løp og gjemte seg med en gang under bordet, da han VISSTE at det han gjorde var strengt forbudt og gubben hentet han fram fra under bordet og snakket strengt med han, Kenai hadde halen mellom bena og nektet å møte blikket til gubben.
Han gikk inn til oss med han og ba han gå å legge seg.
Ikke noe leking på denne rampen.
Han gikk rett opp i buret sitt uten en eneste protest og rørte seg ikke og ga ikke en lyd fra seg på over 1 time.
Når han vet han har vært uskikkelig så blir han slik.
Er det mulig, snakk om å markere seg ovenfor lekekameraten når han ikke får det som han vil...himmel.
Naboen holdt på å knekke i latter når gubben kom tilbake.
Ikke noe uhell det der nei, ren skjær med vilje.
Stae bikkje krek...
Han kom ned etter litt over en time og ba om godvær hos gubben da..
Hehehe hadde det vært opp til han så ville han helst slippe buret, men han vet godt at det er best å høre når vi er strenge.. Han vet når han har oppført seg dårlig og gjør som han får beskjed om da. Strenge stemmen til pappa og mamma er ikke noe hyggelig.
Han kommer ikke ned før vi sier at det er greit, men etter en stund så synes jo han selv at han har ligget lenge nok og må gi litt lyd.
Vi ber han da om å tie still og når han hører på orderen våres da og er stille noen få minutter så roper vi på han og da kommer han som et lyn ned trappa.
Blir han fornærma legger han seg også i buret (frivillig) og vil ikke lyde.
Han kan erte på seg en gråstein når han har bestemt seg for å være "rampete"
Da jeg var i slutten av tenårene hadde jeg en herlig hund som var skikkelig furten. Fikk hun ikke vilja si, gikk hun inn på rommet mitt, la seg langt under senga og gjemte snuta i labbene. Der lå hun lenge og vel - og passet på å gi fra seg små lidende sukk og klynk i ny og ne. "Hør hvor fælt jeg har det!"
Foreldrene mine måtte dessverre omplassere hunden da jeg flyttet hjemmefra for å studere. Hun kom til et eldre ektepar som bodde langt inne i skogen, og slo seg godt til ro der. Hun elsket å dilte i hælene på far i huset.
En dag hadde mannen gått på besøk til en kamerat. Hunden hadde diltet etter, men hadde ikke fått lov å bli med inn. Da hadde bikkja bråsnudd og løpt hjem. Hun hadde gått og lagt seg ved ovnen og furtet. Mannen kom hjem etterhvert. Normalt sett gikk hunden fra konseptet av glede ved slike hjemkomster. Denne gangen ble han ikke verdiget et blikk en gang. Han hadde forsøkt å lokke og lure, godsnakke... Bikkja overså ham totalt - og en liten stund etterpå hadde hun reist seg - luntet bort til kona i huset, lagt hodet i fanget på henne og sukket tungt.
Hunder er utrolige skapninger.
Når jeg leser dette så savner jeg utrolig nok det å ha hund.
Ene hunden vi hadde kom alltid løpende når vi kom fra jobben, men kom han ikke viste vi at han hadde gjort noe galt. Som han skammet seg.
Ene gangen skammet han seg fordi han hadde bæsjet inne, men stakkaren hadde hatt diare da.
Vi kunne ikke si ordet tur, for da tok han av. (stooor hann schäfer), heldigvis gikk det bra om vi stavet det.......
Hehehe, ja de er noe for seg selv og de forstår så utrolig mye.
Kattene her også for den saks skyld.
Er det noe vi oppdager han har gjort en stund etterpå og vi da spør han med vanlig stemme.
Hva har du gjort? Eller bare peker på det han har gjort..
Mer skal det ikke til.. Skammer seg veldig. Så å snakke med han etter det har skjedd fungerer på denne karen...
Ser det på hele hunden og øynene..
Er det ikke han, så ser han forvirret ut rett og slett...
