Jeg har mange spørsmål om dette etter hvert, men akkurat nå; Hvorfor i all verden skal det være a-ending på dette ordet? Det er jo ganske provoserende for en bergenser å forholde seg til. Samme med Digitalarkivet. Alt er på bokmål, bortsett fra tjenesten "Skanna arkiv". Hvor kommer den a-endingen fra liksom?
For å svare ikke-flåsete: Det er lov å skrive med a på bokmål, det er påbudt å skrive med a på nynorsk. Ved å velge a blir navnet det samme på begge målformer, og det er praktisk.
Dette er jo egentlig en rant for å avreagere på stresset over at 05-eren virker helt luftlandsatt på hva han skal søke på innen 15. april. Han skal i militæret april 25, så han må vel søke nå og be om utsettelse. Noen som har svaret på spørsmål under her?
Må 05-ere (russ i vår altså) laste opp vitnemål nå, eller holder det å logge inn på Samordna opptak og prioritere studier der? Eller må han hente ut julekarakterene fra 3. klasse?
Stemmer det at man kan prioritere 10 studier, men at man kan omprioritere rekkefølgen på studiene man har lagt inn innen 15. april. før 1. juni eller 1. juli? Men mellom 15. april og eventuell frist for omprioritering kan man ikke bytte om på rekkefølgen?
Jeg vet ikke om dette er noe i denne teorien, men kan det også ha noe med at det er et arkiv og et opptak. Intetkjønn bøyes med a-ending og da kan også verbet foran bøyes med a-ending?
Sminka jente, rydda bord og så videre.
I tillegg til forklaringen fra Stopma.
Må han søke på noe, da? Han kan jo vente til han er ferdig med førstegangstjenesten, og gjøre noe anna mens han venter? Å søke bare for å søke er ikke nødvendig.
Nei, det har ikke noe med det å gjøre. I «samordna opptak» brukes verbet i passiv partisippform. Verbet «samordne» er et såkalt a-verb, det vil si at veldig mange norske dialekter (vi snakker altså muntlig, ikke skriftlig) har a-endelse både i fortid («Kommunen samordna søknadene») og i partisippformen («Søknadene ble samordna»). Denne partisippformen bøyes ikke i kjønn og tall, så det blir både «samordna opptak» og «samordna søknader». Noen steder, som i Bergen og Oslo vest, er det -et endelse i de samme formene (fortsatt i muntlig språk). Andre former finnes også, men de er ikke reflektert i skriftnormen. Når vi ser på skriftnormen, dvs. normert bokmål og nynorsk, ser vi at bokmål tillater både -a og -et, mens nynorsk bare tillater -a i disse formene. I bokmål er det mye sterkere tradisjon for å skrive -et, og formene på -a oppfattes ofte som radikalt bokmål. Og det er derfor dere steiler. Men i talespråket er a-endelsene dominante i hele landet, så det er ikke noen rasjonell grunn til dette. (Hvis vi ikke regner «det er sånn på dansk» som er en rasjonell grunn.)
Til slutt kan man merke seg at mens partisippformen på -a som nevnt er ubøyelig, så det heter «samordna opptak» og «de samordna opptakene», er partisippformen på -et bøyelig, så det blir «samordnet opptak» men «de samordnede opptakene».
Jeg synes det er noe vakkert med et skriftspråk, uten radikal bokmål, slik vi er oppvokst med. Det å lese tekster, bøker, artikler uten flust av a-endinger opplever jeg som ryddig og flott. Nå er det a-endinger overalt, og jeg blir dratt ut av teksten, blir irritert over hvor lite setningene flyter, at det bærer stort preg av mer muntlig språk enn skriftlig og derfor mer uformelt. Jeg har selvinnsikt nok til å forstå at jeg er sær, men likefullt er det min oppriktige mening. Kan legge til at jeg er oppvokst et område hvor det er ekstrem bruk av a-endinger, så det handler ikke om at jeg på noe måte er fra riksmålsmiljø. Men jeg har alltid vært en bokorm, så det kommer kanskje derfra.
Tror det er forholdsvis vanlig å synes at det høres gammeldags ut med «for få» a-endelser og muntlig og uformelt med «for mange». Og så varierer det, som så ofte, akkurat hvor grensen (eller grensa) går. :knegg:
Det forklarer hvorfor jeg bruker en hel haug av a-endelser i hytt og pine. Jeg er radikal, ja? Det ha'kke noe som helst med at nordslekta ender det meste med en a, som i pia (=jentungen)?
Jeg er også ganske [språklig] konservativ, selv om jeg er nordfra og har masse a-endelser i talespråket mitt. (Men jeg tror faktisk jeg har moderert meg en del de siste ti årene.)
Jeg er (utvandret) bergenser og har aldri brukt a-endelser. Ingen over hodet. Solen og hytten og jenten er det riktige i mitt hode, men det hender en veldig sjelden gang at jeg skriver "gutta" (type "hils gutta") for det føles annerledes enn "guttene" (guttene er liksom bare de små guttene, mens hils gutta inkluderer både barn og mann), men jeg tror det må være det eneste. Jeg rettet min utenlandske manns lærebok da han gikk på norskkurs. :knegg:
Mens jeg har som kampsak å få flere til å skrive radikalt bokmål, og bombarderer elevene mine med a-endinger. De får selvsagt skrive mer tradisjonelt bokmål hvis de vil, men jeg blir overlykkelig når jeg ser at noen av dem begynner å bruke mer radikale (og for oss talemålsnære) former. :elsker:
Det interessante er jo at ingen skriver bare former som de har i talemålet sitt, og så varierer det veldig hvor bevisst man er på at man skriver ting man ikke ville sagt og vice versa. Ingen protesterer på alt som ikke stemmer med talemålet, det er visse signalformer folk reagerer på på den ene eller andre måten, og så går resten under radaren.
Skriftmål og talemål er aldri det samme, rett og slett, og hva som havner i skriftnormen er til dels tilfeldig og til dels resultat av hissige krangler. Pluss at den offisielle skriftnormen og det folk oppfatter som skriftnormen heller ikke sammenfaller helt. Og så har vi det gående.
Ja, jeg undrer meg også over at folk henger seg opp i akkurat dette, og definerer det som "feil" i sitt hode, mens de uten å blunke kan skrive (eller godta å lese) en hel masse annet som skiller seg markant ut fra hvordan de snakker, eller hva som er den mest konservative skrivemåten.
Det bare er sånn. Du ser det samme når folk modererer dialekten sin, enkelte trekk ved dialekten er folk veldig bevisst på, og disse trekkene blir typisk fjernet når de modererer den (for eksempel å bytte ikkje til ikke), mens andre trekk går under radaren og blir beholdt. Det er interessante saker!
Bytte fra ikkje til ikke? Gjør folk det? Jeg opplever det som om man holder på den varianten man har brukt fra man var barn. Det er i alle fall slik for de bergenserne jeg kjenner, men de fleste jeg kjenner sier nok "ikke" og motsatt vei bytter man vel ikke. Noen bergensere får dog "rart" tonefall etter å ha bodd lenge på østlandet eller de veksler mellom bergensk og "østlandsk".
Jeg vet ikke hva Toffskij tenker på med å moderere dialekten, men jeg oppfatter det som noe man gjør bevisst, og midlertidig, som f.eks hvis man snakker med noen som har problemer med å forstå norsk, eller bare har en vanskelig dialekt som man er vant med at folk fra andre steder har problemer med å forstå. Det stedet jeg vokste opp (det siste av dem) har en slik dialekt, og jeg har lagt merke til det samme som Toffen er inne på. De velger da gjerne å si "ikke", når de skal snakke forståelig, men kan beholde andre ord som er lett uforståelige for folk fra andre steder. :knegg:
Jeg har skiftet dialekt, så jeg er ikke riktig bergenser å spørre om -en endinger mer. :knegg: ller noe som helt annet. :himle: Jeg er tospråklig + blanding, alt etter som.
Jeg prøver, eller eg. prøvde, å skrive som jeg snakker, litt avhengig av hva formålet eller målgruppen er. A-endelser er ganske naturlig i mitt talespråk, men noe mindre i bruk når jeg skriver. Jeg ha'kke tenkt så mye på det de siste tjue åra egentlig. Det betyr nok at jeg skriver mer som jeg leser og sikkert prater mer som jeg leser også.
Jeg skrev langt flere a-endinger før. Men så ble jeg yrkesskadd etter noen år i en jobb med ganske konservativt språk som bedriftens "tone of voice", og det forplantet seg til mitt skriftlige privatliv.
Dialekten min, nei, dialekta mi er blitt modifisert etter at jeg flytta til byen.
Jeg er nordfra, men har bodd i Oslo i over 25 år, og det er veldig lenge siden jeg byttet fra ikkje til ikke i dagligtale. Jeg sier fortsatt ikkje når jeg snakker med familie nordfra, og i grunnen når jeg snakker med hvem som helst nordfra (som Luftslottet kan bevitne; hun har hørt meg når det kommer nordlendinger på besøk på jobb :knegg: ).
Artig nok gjør jeg det med en og annen ikke-nordlending også, hvis de snakker en åpenbar ikke-østlandsk dialekt og jeg har et avslappet familiært forhold til dem. (For en uke eller to siden snakket jeg med en jobbkontakt på telefonen, og da samtalen var over, spurte en av kontorfellene mine meg om hvor den personen jeg snakket med, kom fra. Hun er fra Nord-Møre, og vi har et veldig godt forhold, og jeg slo da åpenbart nok over til «familiespråk» til at kollegaen min hørte forskjell.)
Jeg har andre ting som skiller også; jeg sier ofte «hvordan» og «hvem» til vanlig, men «korsen» og «kem» når jeg slår over. Og jeg gjør ingen av disse tingene bevisst, men jeg er ganske sikker på at endringene i dialekten min, i alle fall delvis, har vært et ikke helt bevisst forsøk på å snakke mest mulig forståelig.
Da jeg var lærer i Akershus måtte jeg begynne å si "når" istedet for "katti", for elevene forsto meg ikke. Har dessverre ikke klart å bytte konsekvent tilbake. :nemlig:
Minner meg om da min datter, født og oppvokst på Oslo vest, de første dagene på ny skole sa «så gikk vi i kantinaen». :knegg: Jeg fortalte henne at enten må hun si kantinen eller kantina. Og kantinen er greit, selv om alle andre sier kantina.
Jeg skjønner ikke hvorfor det skal være en kampsak, som Stompa skriver, å få flere til å skrive radikalt bokmål?
Jeg trives utmerket med mitt konservative skriftspråk. Andre skal dog få gjøre hva enn de ønsker uavhengig av hvor mye det skjærer meg i øynene. Ingen grunn til å legge ut madrasser ennå, altså.
Nei, jeg skjønner i grunnen ikke hvorfor noe av det skal være kampsaker, så lenge det er innenfor normene. Verken at det skal skrives "samordnet", eller at folk skal skrive flest mulig a-endelser. For noen kan tekster de skriver flyte bedre hvis de får skrive nærmest mulig slik de snakker, mens andre skriver bedre på en form som er ganske fjernt fra det muntlige språket. Det er tross alt valgfritt, og er ikke det som avgjør om en tekst er god eller ikke. Og alle bør være i stand til å lese både konservativt og radikalt bokmål, i tillegg til nynorsk.
Men det er ganske fasinerende hvor mye følelser og engasjement det greier å vekke hos folk, dette med språk og skrivemåter. Enkelte som nærmest flyr i taket av forslaget om at det skal være lov å skrive tako, for eksempel.
Det jeg synes er aller mest merkelig, er de som peprer sitt norske skriftspråk med engelske ord, uttrykk og setningsoppbygging. For meg kan folk få skrive a-endinger eller nesten akkurat hva de vil, men skriv enten norsk eller engelsk, ikke begge deler på en gang. Dette gjelder også her inne, det har blitt flere og flere her inne også som bruker engelske ord og uttrykk også der vi har gode norske ord de heller kunne brukt. I talespråk er det enda verre hos ganske mange, men jammen meg kryper ikke denne sammenblandingen inn også i norsk skriftspråk. En ting er at ungdom snakker et språk som verken er norsk eller engelsk, men at godt voksne skriver det, blir egentlig ganske tåpelig. Men det er min mening.
Et annet, beslektet fenomen, er den direkte norske oversettelsen av engelske uttrykk, som ikke opprinnelig hører til i norsk, som har kommet inn i språket i senere tid. Som "å redde dagen" eller "den vokser på meg" m.m.
Noen kan til og med se det slik at det krydrer språket og gjør det rikere. Så lenge man også husker på å bruke de norske uttrykkene, så ikke de forsvinner. Det er mange strålende norske uttrykk som dessverre har forsvunnet ut av språket (jeg føler vi burde bruke "pølsevev" mye oftere :nemlig: ), men det er vel bare naturlig det også. Språk er gøy! :hyper:
Men det er jo greit å huske at det er naturlig å være konservativ og hisse seg opp når yngre generasjoner har begynt med noe språklig nytt. Språket er jo en slags sosial kontrakt. Vi lærer språk med en antagelse om at det er et statisk system, men paradoksalt nok forandrer det seg hele tida, så det blir voksesmerter og generasjonskræsj hver gang det kommer noe nytt. Den eldre generasjonens konservatisme har jo effekt også, vi (jepp, vi er gæmliser nå!) er med på forhandlingene om hvordan kontrakten skal se ut, men vi kan ikke diktere den. Det er fascinerende å se på forskning på språkendringene rundt Svartedauden, da gikk plutselig endringene mye raskere enn vanlig, antagelig fordi de fleste unge ikke hadde en foreldre- og besteforeldregenerasjon som kunne nægge om at alt var bedre før og at ungdommens språk har gått åt skogen. Pluss at alle som kunne skrive, stort sett døde, så det svekket (mellom)norsk skriftspråk kraftig, og bordet sto dekket for at dansken kunne overta.
Ja, det er vel også noe som har gått igjen i alle generasjoner, i alle fall tilbake til Sokrates, og det er jo en stund. Altså at den eldre generasjonen er oppgitt over den yngre, i større eller mindre grad. Og at vi motsetter oss forandringer er sikkert også noe som er innebygget i oss fra naturens side, og har en grunn.
Foreldrene mine kan uffe seg over at dialekten her blir mer og mer vannet ut. Jeg liker å minne dem om "de rare uttrykkene gamlingene i familien brukte ", altså deres egne besteforeldre, og som de selv bruker på tull. :humre:
En liten avsporing, men det hender jeg lurer på det med å forstå dialektord ut i fra kontekst. Ofte er det innlysende hva ordet betyr, men noen ganger mistenker jeg folk for å ikke ville forstå.
En utbredt oppfatning på mitt hjemsted, hvor dialekta er ganske spesiell. Hvis folk (særlig byfolk) ikke forstår, så er det enten fordi de er dumme, eller fordi de ikke vil forstå. :nemlig: Det verste man da kan gjøre er å prøve å gjøre seg forstått, da er det bedre å bare la vedkommende "ha det så godt". I alle fall var det slik da jeg bodde hjemme for 30 år siden, :knegg: da det til og med var noe lærerne formidlet til elevene sine (i alle fall læreren jeg hadde i 5-6.klasse). Man kan jo håpe det har endret seg siden den gang.
Jeg husker faktisk at jeg som ung 17-åring var med på bygdefest i indre Trøndelag et sted. Det er eneste gangen jeg virkelig ikke har forstått hva folk sa til meg. Det kan skyldes at det var en del karsk innabords hos de fleste på festen (jeg var edru), men jeg følte meg virkelig som en utlending.
Det er et uttrykk på engelsk, som nå benyttes på norsk, men jeg kommer ikke på hvilket jeg tenker på. :knegg:
Engelsk har "alltid" snaket seg inn det norske språk, tenker jeg. Foreldrene mine komme jo si at noe var helt kårni, f.eks. Hotdog er vel åpenbart. Dog tok min mor oppvasken med Sunnlisepe. :humre:
Det er ikke en kampsak for meg at elevene mine skal skrive radikalt bokmål, men at de skal vite om at det finnes, og at det er et valg de kan ta hvis de ønsker det.
De vet stort sett ikke at det er lov å skrive kasta, overraska og sjøl, som er det vi sier i dialekten her. De fleste bryr seg ikke når jeg forteller det, noen blir provoserte – og noen blir skikkelig begeistra og synes det er en befrielse å skrive nærmere talemålet.
Jeg er skikkelig konservativ i skriveform, og er jo også bergenser som bor i Oslo vest. Mine barn har i realiteten ikke a-endelser hverken i skrift eller tale, mulig de sier jenta.
Men jeg har skikkelig mye innblanding av engelsk i tale og (uformell) skrift.
Joda, jeg personlig ønsker jo at flere skal skrive radikalt bokmål hvis det ligger nærmest talemålet deres, men som lærer er jeg ikke så bombastisk. :knegg: (Og ellers bør jeg tydeligvis slutte å skrive litt mer omfattende innlegg på mobil, for da er det så vanskelig å få oversikt og å se når man uttrykker seg mer firkanta enn man egentlig mener. :nemlig: )
Jeg er imot at skriftmålet skal læres etter dialekten der man er bosatt. Jeg flyttet mellom ulike landsdeler i oppveksten, og min nynorsk ble totalt ødelagt av den typen opplæring i nynorsk, siden det var umulig for meg som ikke snakket den lokale dialekten, å lære de reglene som ble presentert av min lærer. Og det mener jeg har hatt betydning for mitt skriftspråk i resten av skolegangen, og helt frem til dags dato.
Det er noe anna, og jeg er enig med deg når det gjelder grunnopplæring.
Jeg underviser vgs-elever på studieforberedende som kan skrive hovedmålet sitt (les: bokmål), om enn noen bedre enn andre. De eksponeres også for tradisjonelt bokmål hele tida. Jobben min er å gi dem kunnskap om at det finnes alternativ, så kan de velge å bruke dem eller ikke. Det går inn under kompetansemålene om språkpolitikk og språkutvikling i norskfaget.