Dette går jeg rundt å grubler litt på. Mine ble ikke døpt og vi hadde ikke råd/overskudd til å holde noe navnefest. Mine fikk da heller ikke noe tilsvarende det andre får i feks dåp av slekt. Snakket med en venninne om det nå nylig og hun mente at gaver følger selskapet. Men hørt flere som gir til slekt og venner i anledning dåp og navnefest selv om de ikke er bedt i feiringen.
Så over til dette med konfirmasjon. Det følger jo definitivt ikke selskap for om det er vanlig å gi/få gaver, eller har det endret seg i senere år? Jeg blir veldig usikker. Gir jeg/vi til venners barn feks ved konfirmasjon? Vi er ikke bedt i noen. Jeg bare undres litt, hvorfor gir man egentlig til de som konfirmerer seg og ikke til de som velger avstå? I disse tilfellene her, om det skulle ha noe å si, er det snakk om human-etiske konfirmasjoner.
Har snakket med egne barn og det går mest trolig mot ingen konfirmasjon, men de får velge selv og har fortsatt tid til å tenke. En nær slektning har alt spurt: "Dere skal vel holde selskap for de uansett?". Akkurat denne slektningene vet jeg tanken bak at er at hen vil gi det samme som de andre i familien i slik anledning. Men tydeligvis ikke uten selskapet/konfirmasjon.
Nå ble dette veldig rotete, men lurer egentlig på hva du tenker rundt det? Følger gave en fest selv om du ikke er invitert? Gir du uansett konfirmasjon eller ikke? Hvorfor, hvorfor ikke?
Når det gjelder venners barn, naboer etc, så gir jeg gave selv om jeg ikke er bedt i selskap, forutsatt at det er konfirmasjon (arrangør er ikke relevant). Gir da 200-500 kr, avhengig av relasjon. Men gir ikke til de som ikke konfirmeres. Til familiemedlemmer, som nieser og nevøer, ville jeg gitt det samme til alle, uansett konfirmasjon eller ikke. Til de som har valgt å avstå (hypotetisk, alle har hatt konfirmasjon med selskap) ville jeg kanskje gitt gaven i forbindelse med nærmeste bursdag, eventuelt samme helg/periode som det arrangeres konfirmasjon for årskullet. Tror det er 1500 vi har brukt å gi der. Jeg vet besteforeldrene hadde gjort det samme, samme pengesum til alle barnebarna fra svigers, og mamma hadde sydd bunader til alle uansett om de hadde konfirmert seg eller ikke. Sannsynligvis hadde de fått den til 17.mai det aktuelle året.
Vi ga gave til leieboerens barn selv om hen lot være å konfirmere seg. Det var et litt spesielt tilfelle, dels fordi hen bor i samme hus, dels fordi vi vet at ungdommen har hatt store utfordringer som hen har kjempet seg igjennom, og fortjener alt i verden, dels fordi mannen hadde noe det passet å gi, som denne ungdommen trengte. Mannen betalte ikke noe særlig for gaven, men kunne fått mye for den om han hadde solgt den, og det hadde vært en stor utgift dersom mottakeren skulle kjøpe det samme (PC). De hadde visstnok selskap også da, i form av et ekstraordinært bursdagsselskap senere på året, men i en annen landsdel, der de har familie. Men hen hadde fått gaven fra oss uansett.
Når det gjelder dåp/navnefest så gir vi gave når vi er invitert i selskap. Ellers gir vi barselgave. Hvis det er nær relasjon, der det er flere med samme slektskapsforhold som det er naturlig å gi det samme/like mye til (typisk nevøer og nieser), så gir vi til første jul eller til ettårsdagen det de andre har fått til dåp/navnefest. Til bryllup gir vi gave kun når vi er invitert.
Jeg tenker at gave ikke nødvendigvis bare gis dersom man er bedt i selskapet, men jeg mener at en gave fordrer at barnet faktisk døpes eller konfirmeres. Ved navnefest i regi av Human Etisk forbund hadde jeg sannsynligvis gitt gave dersom jeg var bedt i selskapet.
Det at man holder nonfirmasjon skjønner jeg meg ikke helt på, og hadde trolig ikke gitt gave ved en slik anledning hvis jeg ikke var bedt. Og synes som sagt at det er en merkelig ting å invitere til. Mulig det er en kontroversiell mening, men det får så være.
Begge mine barn har hatt "velkommen til verden"-fest (om enn svært begrenset for 2020-barnet), men den eldste fikk mindre gaver/ingen gaver fra deler av familien på farssiden fordi han ikke ble døpt.
Jeg tror jeg ville synes det var litt rart å gi konfirmasjonsgave til en ungdom som ikke hadde noen form for konfirmasjon. Men om det var en ungdom jeg ville gitt konfirmasjonsgave til, men som valgte å ikke konfirmere seg, ville jeg gitt tilsvarende konfirmasjonsgave ved enten 14- eller 15-årsdagen.
Om jeg har en spesiell relasjon til barnet, så har jeg kanskje gitt litt ekstra til bursdag det året de skulle blitt konfirmert.
Jeg hadde nok ikke gitt en gave om det kun var en fest jeg ikke var bedt i. Gaver er jo ikke noe man har krav på, så giver bestemmer om man har lyst til å gi, tenker jeg.
Vi skal jo ha konfirmasjons-selskap neste helg, uten at kurs eller seremoni er fulgt, rett og slett for at ungdommen er i en så krevende situasjon, at det er umulig. Men det var viktig for henne å ha selskap, så selskap får hun.
Vi blir ikke mange, og det er skikkelig tilrettelagt. Men hun har mistet så inni hampen mye, så når hun vil ha selskap, så skal hun få selskap, litt koste hva det koste vil.
Storebror nektet konfirmasjon, og nektet selskap. Han har ikke fått noen gaver i forbindelse med det.
Vår eldste konfirmerte seg ikke, men vi feiret 15-årsdagen litt ekstra. Av familien fikk ha tilsvarende beløp som han ville fått om han ble konfirmert. Det samme gav de næreste vennene og naboene.
Jeg synes det var fint at familien aksepterte valget hans, og hadde en tanke om likebehandling i forhold til de i familien som valgte humanetisk eller kirkelig konfirmasjon.
Eldste valgte å ikke konfirmere seg og var veldig negativ til ideen å ha selskap i samme tiden. Hos oss tok vi en litt ekstra feiring av 16-årsdagen og hun fikk litt ekstra i gave fra nære familiemedlemmer.
Det er vel normalt å gi litt i pengegave til kjente selv om man ikke er invitert i selskap. Det var noen år jeg ikke gjorde det på grunn av veldig trang økonomi.
Vi hadde ikke navnefest eller dåp for våre barn, og det var kun Oldeforeldre og Mormor/Bestefar som gav større gaver i anledning nytt familiemedlem. Farens familie gav ingen gaver utenom en liten barselsgave, men de kom på besøk, som var en minst like stor kostnad og verdi for barnet.
Når det gjelder konfirmasjon ble det en stor forskjell på mottatte gaver av flere ulike årsaker, begge var oppmeldt til humanetisk konfirmasjon, men den ene ble avlyst og vi hadde da et selskap uten seremoni ett år etterpå. Jeg har valgt å gi den som fikk betydelig mindre, et større beløp for å jevne ut forskjellen (vi snakker om flere 10k i forskjell her.)
Jeg gir bare gave om jeg er invitert i selskap. Men, da gir jeg uansett om jeg kan gå eller ikke.
Min eldste valgte å ikke konfirmere seg. Vi holdt da ett større selskap på 15 årsdagen og inviterte en del av de som vi logisk ville invitert i en konfirmasjon. De færreste takket ja og hun fikk ikke i noen særlig grad ekstra gaver.
Ingen av mine barn har konfirmert seg. Snuppa valgte å avholde en nonfirmasjonsfest. Den ble riktignok sterkt amputert av koronapandemien. Hele slekta ble invitert, men de nordpå turte ikke komme til smittepølen Oslo. Hun fikk gave fra de som kom i selskapet + en bestefar og en onkel som ikke kom. Øvrig familie ga ikke noe.
Knerten ville ikke ha fest engang. Min far inviterte ham allikevel ut på middag og ga samme pengesum i gave som de andre barnebarna har fått. (Faren min syntes nok at det var et vel så voksent valg å ikke konfirmere seg.) Ellers ingen gaver, men det var han forberedt på. Knerten har fått beskjed om at han får bunad, som storesøster, når han er utvokst og ønsker seg det.
Jeg gir gave til dåp kun dersom jeg er invitert, rett og slett fordi jeg ikke har oversikt over når og hvor barn døpes. Når det gjelder konfirmasjon gir jeg til venners barn uansett om jeg er invitert eller ikke(de som bor her, jeg sender ikke). Når eldste ble konfirmert fikk han gaver av folk vi egentlig ikke kjøpte(f.eks ei som jobba på nærbutikken, hun ga alle konfirmantene flaxlodd) Yngste valgte å ikke konfirmere seg, da ønsket han å ha selskap og da fikk han gaver fra de som kom, han var ganske overrasket for han hadde ikke regnet å få gaver i det hele tatt.
Jeg har gitt gaver til nære venners barn selv om vi ikke har vært i selskapet. Det er ikke så mange det er snakk om. De som ikke har dåp/navnefest, konfirmasjon (eller bryllup for den del :knegg: ) får ikke dåpsgave, konfirmasjonsgave eller bryllupsgave selv om andre får. Men i forhold til egne barn og eventuelle barnebarn så ønsker jeg å fordele eventuelle verdier likt. Foreløpet er det ikke så mye å snakke om :humre:, men om jeg tar en lottogevinst så kommer nok det til å bli holdt utenfor disse merkedagene, og heller bli fordelt på annet vis.
Vi gir gave til de vi har en relasjon til enten vi kan gå i selskapet eller ikke. De som ikke konfirmerer seg får heller ikke gave. Vi gir jo heller ikke gave til babyer som ikke døper seg eller par som ikke gifter seg. Hvis noen ikke ønsket å konfirmere seg, men likevel ville holde en fest slik Tjorven beskriver ville jeg gitt en gave bare hvis vi deltok i selskapet. Vi har aldri hatt tradisjon for å gi til venners barn (da tenker jeg på venner hvor bare de voksne er venner og ikke barna også), men konfirmanten selv gir til venner som konfirmerer seg.
Vi gir gave til venners barn, uavhengig av om vi er bedt i festen eller ikke. Nå har alle aktuelle hatt en form for feiring, så det har ikke vært oppe til vurdering om vi hadde gitt gave uansett. Men jeg ser vel ikke for meg at vi hadde gitt gave, uten at det var en form for markering av noe slag.
Noen av mine nevøer og nieser er ikke konfirmert, det er ikke tradisjon for det på den siden av familien. Jeg vil ikke gjøre forskjell på «mine», så de fikk en gave tilsvarende konfirmasjonsgave i påfølgende bursdag. Tror dessverre de færreste tenker på slike ting, men at det er invitasjon til selskap som trigger gaven og ikke alderen?
Festinvitasjon = gave
Nære relasjoner som har markering uten å invitere, eller som jeg ikke kan delta i = gave
Vi har gitt en 200-lapp til konfirmerte naboer og barnas venner og et par barn av nære venner.
Jeg har to tantebarn som er født samme år: den uten navnefest/dåp fikk samme type gave som navnefestgaven. Det minner meg om at vedkommede har et fått et søsken som også burde få en litt større bursdagsgave ved neste korsvei...
Samboere og nonfirmasjoner som jeg ikke er invitert til ville jeg ikke gitt til, med enkelte unntak som noen av de som beskrives ovenfor: barn/unge med særlige behov eller lite nettverk (hvor vi plutselig kommer tettere på).
Jeg tenker at jeg ville gitt en litt større gave til neste bursdag ja, hvis det var en person jeg naturlig hadde blitt invitert i konfirmasjon til.
Jeg er ikke konfirmert selv, men fikk likevel bunaden som farmora mi hadde holdt på å brodere på til meg, en stund (takk og pris). Fikk også en liten pengegave fra mine foreldre, men ikke noe annet fra andre.
Jeg gir gave til seremoni/selskap. Om vi gir gave uten å være invitert kommer helt an på relasjonen vi har til familien.
Jeg gir ikke gave til dåp/navnefest/konfirmasjon der det ikke er en form for markering, altså der de dropper alt. På lik linje med at jeg heller ikke gir bryllupsgave til par som er samboere og ikke gifter seg.
Jeg har ikke gitt konfirmasjonsgave til noen som jeg ikke har blitt invitert i selskap til, tror jeg. :gruble:
Men for veldig nær familie (egne barn, tantebarn, eventuelle fremtidige barnebarn) ville jeg nok gitt tilsvarende gave/sum til alle, uavhengig av konfirmasjon/fest. (Typ: hvis jeg hadde hatt to døtre, og den ene fikk bunad til konfirmasjonen, så ville den andre også fått bunad selv om hun ikke konfirmerte seg.) Og sånn gjorde min familie det mht. min datter (som ikke er konfirmert) og hennes kusine (som er konfirmert); de fikk sånn omtrent samme summer i gave.
Alle tantebarn her er døpt, de har fått gave.
Hadde selvsagt gitt om det var navnefest, men ikke uten noe form for selskap.
Alle tantebarn minus ett har konfirmert seg, alle har hatt feiring, alle har fått lik gave.
Venners barn har fått gave, selv om vi ikke har vært invitert i selskap.
Har kun gitt til de som er konfirmert, eller har hatt en form for feiring.
Jeg har ikke egne "regler" for konfirmasjon, men i mitt hode er festinvitasjon = gave, uavhengig av om man takker ja til å komme eller ikke. Jeg kan også finne på å gi gaver til konfirmasjon (kanskje spesielt da) og runde dager/bryllup der jeg ikke er invitert. Da handler det om relasjon til vedkommende, og om at jeg rett og slett ønsker å gi en oppmerksomhet. Jeg har gjerne en relasjon til foreldrene til konfirmanten og har kjent ungdommen siden hen var baby, men vet at de bare inviterer nærmeste familie + faddere til konf.festen.
:vetikke: Det eksisterer vel neppe noen bruksanvisning på dette?
Dette er en aktuell problemstilling for oss. Jeg er katolikk og eldstemann hoppet av katekeseundervisning da de begynte med konfirmasjon, med full støtte av oss. For ham var det ikke aktuelt ned humanistisk. Siden konfirmasjon i stor grad markerer overgangen til voksenlivet,var det ikke naturlig å ha en slik fest for ham da (umoden Asperger-gutt). Lillesøster hadde koronakonfirmasjon og fikk en del penger. Så hun kom ut av dette bedre enn ham, økonomisk. Etter å ha tenkte på det, har jeg landet på at vi får ordne et tilsvarende beløp til ham, slik at det blir rettferdig.
I oppveksten i det fjerne utlandet, var jeg misunnelig på mine søskenbarn, som hadde konfirmasjon med pengegaver. Jeg ble forklart at dette var for å hjelpe dem inn i voksenlivet. Jeg husker at jeg fikk en genser, de andre gavene var sikkert like spennende. Jeg synes ikke man skal kun premiere dem som har en seremoni. Gjennomtenkte valg bør absolutt feires, de og.
Jeg skjønner ikke helt hvorfor akkurat det å ikke konfirmere seg er et valg man skal få gave for? Man gir jo ikke gaver til par som tar et gjennomtenkt valg om å forbli bare samboere og ikke gifte seg eller foreldre som tar et gjennomtenkt valg om å ikke døpe eller ha navnefest for barnet sitt? Jeg skjønner at dere, C3PO, vil gi et pengebeløp til sønnen deres, det kan godt være jeg ville gjort det samme for egne barn som ikke konfirmerer seg, men jeg tenker at det er noe annet enn å forvente at andre også skal gi gave for noe noen velger å ikke gjøre.
Jeg ser absolutt hva du mener, men jeg hadde nok syntes det var sårt i C3POs tilfelle hvis det er slik at besteforeldre ga gave til lillesøster, men ikke storebror, kanskje spesielt siden hun beskriver ham som umoden Asperger-gutt. Jeg, personlig, tenker nok at spesielt besteforeldre burde gitt det samme uansett.
:ja: Hvis det var snakk om mine tantebarn (har ikke barnebarn), ville jeg helt klart gitt en gave til nevøen min som ikke valgte å konfirmere seg hvis jeg hadde gitt gave til søsteren som hadde konfirmasjonsfest. Det kan nok hende at jeg ikke hadde kommet på at det var konfirmasjon hvis den som valgte å ikke ha fest var eldst, det skal sies. :flau: I så fall ville han ha fått gave det året søsteren sto konfirmant, da ville jeg ha kommet på at jeg hadde forsømt meg tidligere. :knegg:
Ja, jeg kan være enig i at i nær familie ville det være naturlig å gi det samme uansett. Og jeg er også enig i at det blir litt spesielt i akkurat C3POs tilfelle og at det nok føles ekstra sårt da. Jeg mente ikke å høres så bombastisk ut og kan absolutt se for meg tilfeller hvor det ville føles rart å ikke behandle likt på tross av ulikt valg.
Det kommer vel litt an på nivået på gaver også? I noen familier er gavene disse merkedagene nærmest å regne som forskudd på arv, med store pengesummer. Jeg hadde ikke gitt bare ett av barna mine (eller barnebarna) store pengegaver, men det kan jo hende at de som har en seremoni ender opp med litt mer sølvskjeer / kaffeservise / ting og tang.
Vi har en del familiemedlemmer som sjelden ber inn til bursdagsfeiring også, og da har ikke jeg kjøpt gave. :vetikke:
Enig i det du sier også Bokormen. Det er litt annerledes å gjøre forskjell på konfirmasjon/ikke-konfirmasjon når det dreier seg om store pengebeløp og ikke bare kaffeskjeer.
Det Venla sa, men vi har antakelig en litt snevrere gavekrets for venner.
Spiller ikke noen rolle for meg om de deltar i en seremoni her eller der, men for meg er det unaturlig å gi en gave til noe de ikke markerer med feks et selskap. Det er noen få nære venner jeg gir gave til uansett, og da typ 200 kr, det er svært nære venner av meg og/ eller hvor jeg har en direkte relasjon til ungdommen, hvor jeg/ vi har blitt invitert til ungdommens merkedager opp gjennom, f.eks. Hvor det bare er barnet til noen jeg ikke omgås noe særlig er det ikke aktuelt med gave for oss dersom vi ikke er invitert( og da vil man sjelden være invitert).
Gir ikke gaver til barnas venner. Det sa jeg fra i god tid på forhånd at jeg ikke kom til å bidra til pengebytting, de kunne skrive et hyggelig kort og gratulere med dagen. Unntak et barns venn hvor barnet var invitert i konfirmasjonen som gjest av konfirmanten.
Da jeg vokste opp hørte familien til en menighet som ikke drev med barnedåp/ konf. Det ble da den aktuelle våren likevel arrangert en familiefest for å markere overgang fra barn til ungdom, med mat, taler og gaver. Ikke ulikt en konfirmasjon selv om ordet ikke var på dagsordenen.
Gave til konfirmasjon gir jeg selsagt dersom jeg er bedt i selskap, men også til naboens barn/barn av venner. Jeg skiller selvsagt ikke mellom kristen/humanetisk.
I nære relasjoner (barn, nevø/niese, eventuelle barnebarn), vill jeg også gitt dersom de ikke markerte på noen måte. Det har ikke vært aktuelt sålangt.
Når det er sagt fikk forresten LøveMannen og jeg penger (og et fint kort :hjerter:) av moren min da brorer min giftet seg for andre gang, med beløp tilsvarende det de fikk (vi er ikke gift). Det syntes jeg var en fin gest, men hadde nok ikke kommet på å gjøre det selv.
Min manns søsken hadde for øvrig egenregissert "navnefest" for sine barn uten noen offisiell seremoni. De ønsket ikke å døpe barna, og det passet ikke, eller var ikke mulig/ønskelig med seremoni i regi av HEF, men de ville likevel samle storfamilien for å feire de små. De inviterte familien til selskap med middag og kaker, vi kledde oss i bunader eller tilsvarende, og barna fikk (uoffisielle) faddere. Vi ga selvsagt det samme i gave som vi ville gitt om det var dåp eller HEF-seremoni. De siste, brorens barn, som nå er 1 og 3 år, fikk i alle fall barnebunadkniver fra oss (søsterens barn, som nå er 21, 18 og 16, husker jeg ikke hva fikk, det er så lenge siden).
Jeg synes det er VELDIG rart å sammenligne tenåringer med voksne som gifter seg. Det er jo egentlig helt tullete at mannen min og jeg har fått gaver til mange tusen av foreldrene hans bare fordi vi valgte å kle oss i bunad, være 15 minutter på rådhuset og invitere dem til en pen middag etterpå, mens broren hans, som er samboer med en dame som er kategorisk mot ekteskap ikke skal få tilsvarende av foreldrene sine.
Bryllupsgaver har mistet sin funksjon på en helt annen måte enn konfirmasjonsgave har.
Jeg er enig med Input. Jeg mener at ungdommene på det tidspunktet har nådd en alder hvor de står ved et veiskille i livet, uansett hvordan eller om de ønsker å markere det. De har lagt fra seg barndommen og står midt i tenårene, på vei inn i en periode hvor de skal ta mange vanskelige og viktige valg for framtida si. Det er en svært krevende periode hvor de ofte er veldig usikre på seg selv, og man leser mye om hvor ille og vanskelige tenåringer er. Det stilles masse krav, både fra skole, venner og foreldre, på en helt annen måte enn de har opplevd før, og det skjer en voldsom utvikling både mentalt og fysisk. Det å velge om, og eventuelt hvordan man skal konfirmeres er en "light-versjon" av viktigere valg de snart skal ta, det første ordentlig selvstendige, "store" valget over sine egne liv. Uansett hva de velger synes jeg nettopp i denne perioden at de fortjener å bli feiret, være i sentrum, og få denne bekreftelsen på hvor mange de har rundt seg som ser dem og setter pris på dem, og synes de er helt supre. En dag der de rett og slett bare blir digget, og får høre hvor bra og verdifulle de er, der alle de daglige konfliktene legges vekk, og de får bare positiv oppmerksomhet. Og at de, selv om de riktignok fortsatt er barn på mange måter, fra nå av stadig oftere vil bli regnet med, og stilt krav til, på lik linje med voksne, noe som markeres med en "voksen" feiring, med taler og fint selskap, ikke barnebursdag med ballonger og leker. Så om de velger kurs og seremoni, eller bare vil ha selskap for å markere akkurat denne overgangen, er egentlig ikke viktig for meg. Og om noen av ungdommene i nærmeste familie også avstod fra selskap, så ville jeg likevel gitt vedkommende en gave for å symbolisere det samme, fordi jeg mener de fortjener den gaven akkurat like mye som sine søsken/søskenbarn, de er nøyaktig like mye verdt.
Vi gir gave til naboers barn og venners barn når de konfirmeres. Kjenner ingen som ikke har hatt konfirmasjon på noe vis, så vi har ikke trengt å tatt standpunkt til dette i forhold til gaver.
Våre fire barn har hatt like stort selskap og fått like store gaver fra alle gjestene, men bare tre av dem konfirmerte seg. Rammene var tilnærmet helt like ellers.
Jeg vet ikke helt hvordan det hadde blitt uten noe selskap, vi hadde helt sikkert gitt det samme til vårt barn uansett, men jeg tror egentlig ikke de hadde fått noe av andre.
Jeg tenker at gavene følger selskapet på en måte. I vår familie er det uansett ikke snakk om store verdier, typisk 1000-1500kr fra familien. Gir selv kun om det er selskap. Kanskje ville det vært annerledes om det var snakk om 1000vis av kroner.
Jeg er ganske enig i det du skriver, My. I vårt tilfelle, syntes gutten det ville være hyklersk å konfirmere seg kun for å få gaver. Og det er ikke å stikke under en stol at en del ungdommer gjør nettopp dette.
Det er nettopp fordi jeg ikke forventer at han får gave på lik linje som søsteren at vi landet på valget om å ordne det selv. Besteforeldrene er generelt veldig rettferdige og gir samme beløp til alle barnebarna i alle anledninger, men akkurat der tror jeg det har glippet. Jeg velger å ikke la det plage meg.
Jeg gir gaver om noen konfirmerer seg - uavhengig av om jeg er invitert eller ei. Om man ikke konfirmerer seg og ikke har selskap what so ever, så kommer jeg nok ikke på å gi gave, uten at det er en prinspippsak.
Jeg vet mange er uenige, men jeg synes at det å samle familien for å feire, med gaver og selskap, at man står ovenfor et nytt kapittel i livet, ikke er hyklersk i det hele tatt. Hvis påskuddet for å kunne gjøre dette er deltakelse på et kurs, der man lærer å stille spørsmåltegn ved etablerte sannheter, og reflektere over litt mer "voksne" problemstillinger, enten det er med religiøs eller sekulær vinkling, så er jo det fint. Da får de kanskje med seg noe tankemat på veien og lærer litt i tillegg, uansett hva som måtte være den opprinnelige motivasjonen for å delta på kurset. Men feire undommen mener jeg også man kan gjøre uten kursdeltakelse. Det er så få ganger i livet man står i sentrum på denne måten, som enkeltperson, såpass høytidelig og med storfamilien til stede. Det i seg selv synes jeg er en verdifull tradisjon, uansett hva man kaller det.
For oss er denne konfirmasjonen, som strengt tatt ikke er konfirmasjon ettersom kurs og seremoni utgår, viktig for at ungdommen skal føle at hun gjør noe av det samme som alle andre. Hun har mistet så mye, over så lang tid. At å ha dette selskapet sammen med familien er veldig viktig.
Hun er nok litt a-typisk ungdom, da hun ikke har reflektert over at hun får gaver, og ikke ønsker seg noe som helst. Hun har null tanker om hva som er vanlig, og at man faktisk får litt større gaver enn til bursdager.
Noen rundt oss som ikke kjenner henne så godt kan sikkert tenke at hun gjør det for gaver, men lenger unna sannheten tror jeg ikke man kan komme. ler
Vi spurte jo om hun ønsket seg PS5, ettersom Bonusgutten fikk det i sin konfirmasjon. Da så hun på meg som om vi foreslo at hun skulle rane en bank. For hun hadde en PS4 som funket, så hvorfor bytte ut noe som virker? ler
Jeg forventet på ingen måte at folk skulle huske på at knerten ikke konfirmerte seg. Samtidig satt jeg stor pris på at pappa ønsket å markere det. Og kanskje i vel så stor grad som pengene den lille «talen» om hvor stor respekt han hadde for dette valget.
Og så føltes det veldig naturlig å gjøre det klart for knerten at han også får bunad/folkedrakt/samekofte når/hvis han ønsker seg det. På samme måte som storesøster fikk. Foreløpig er han verken utvokst eller har det ønsket.
Om hun så hadde gjort det for gavene hadde det også vært greit. Det er vel de færreste som gjør det kun for gaver, selv om gavene er hovedmotivasjonen for en del, og det er de færreste som ikke synes gaver er stas, det er en ærlig sak. Jeg elsker å få gaver. :D Bare det å motta gaver i denne anledningen krever også en del av mange ungdommer i denne alderen. De må pynte seg, de kan ikke gjemme seg i en hettegenser. De må se slektninger i alle aldre i øynene og takke, motta komplimenter, bli fotografert, kanskje bli holdt tale til, og noen sier også noen ord selv, avhengig av hvor de er og hva de mestrer. Ungdommer er så ulike, for mange er bare det å takke, smile, bli fotografert og være pyntet en stor nok utfordring, og mange vokser veldig på denne dagen. Med tanke på den kampen din datter kjemper hver eneste dag, så er det få som fortjener gaver mer. Et konfirmantkurs og en seremoni er ingenting i forhold. Så om noen tenker at hun gjør det for gavene så må de bare tenke det, hun fortjener hver eneste en.
Det er rart at vi snakker om 15-åringer som gjør noe "kun for gavene", mens ingen spør hva som er motivasjonen når godt voksne folk feirer bursdagen sin.
Det er jeg enig i. Da minstemann skulle ha fest så var motivasjonen hans å samle familie og venner for en fest selv om han ikke konfirmerte seg, han ble overrasket over at han fikk gaver.
Vi opplevde en litt overraskende fest i familien for litt siden. Jeg har en slektning som gjorde stort nummer ut av å ikke komme i konfirmasjonene til barna mine, "for hun synes ikke noe om konfirmasjoner, og det er jo mest for å få gaver". En av hennes etterkommere ba så inn til 15års-feiring. Og det viste seg å være 50 gjester, leid lokale, catering og bugnende kakebord. Men altså ikke konfirmasjon, per se.
Absolutt, My, man kan ha en feiring uansett. I vårt tilfelle bor mesteparten av gjestene på andre siden av landet, så det er ikke bare tromme opp en fest uten veldig lang varsel. For sønnen min, er det først nå der hadde vært naturlig med en feiring, men med syke besteforeldre og travle onkler og tanter, har vi innsett at det nytter ikke å invitere til noe utenom det vanlige. For ham var det ikke aktuelt med noe humanistisk. Det ville ha vært for komplisert og vanskelig den gangen. Og reflektert har han vært uansett. Han hadde jo 7 eller 8 år med katekeseundervisning før han hoppet av. Han sluttet da han hadde for godt spørsmål som kirken slet med å besvare.:fnise:
Ja, det er ikke alle det passer for, alle har ikke stor familie i nærheten, som de har lyst eller mulighet til å feire med. Noen har ikke økonomi til en slik feiring, og noen bare har ikke interesse av det. Men mitt poeng er at det er ikke noe galt i å ønske å samle familien til en feiring, selv om man ikke ønsker å delta på konfirmantopplegg, og det er heller ikke noe galt i å delta på konfirmantkurs og seremoni, selv om hovedmotivasjonen er selskap og gaver, ikke kurset i seg selv.
Det er vel de færreste som står til konfirmasjon i Den norske kirke som gjør det for å hvile trygt i Jesu armer. Sånn sett burde vel da gavebordet til konfirmantene ha minsten bibel med navnet sitt i gullskrift i gave og ikke materielle goder. De som mener noe med det har vel gjerne flere. En bibel til pent, en bruksbibel de noterer i - og gjerne en liten reise-bibel også. Har jeg sett.
Det er jo flere i tråden som sier at det ikke ble laget noen fest for de som ikke konfirmerte seg rundt konfirmasjonstiden, men det ble en litt større feiring av 15 eller 16 år-dagen enn ellers for å markere akkurat det mer overgang. De som reagerte mest var familie som er tradisjonsbundne og går i kirka for syns skyld og hva kommer naboen til å tro og så videre. Ungdommen selv, som har et miljø der halvparten har annen religion/kultur/statsborgerskap/tradisjoner og ikke kjører samme greia i april/mai, merket ingen reaksjoner fra venner/klassen.
Tusen takk for alle svar og meninger! Jeg har i grunnen ikke tenkt så mye på dette før nå nylig. Tenkte ikke mindre etterhvert som svarene kom heller. Landet på å ikke gi, vi var for den saks skyld ikke bedt heller.
Har snakket mer med ene ungen her og den heller mot å ikke konfirmere seg. Den så rett og slett ikke helt vitsen med det, den mente kirka var utelukka og humanetisk ikke nødvendig for å tenke selv, respekt for andre og alt det der hadde hen alt lært/lærer hjemme. Men fortsatt tid til å tenke for de.
Foreldreportalen er i en flytteprosess, denne versjonen av FP er fortsatt under utvikling.
Hvis du vil svare i tråden, så kan du gjøre det her.
