Sitron sa for 17år siden:

Og deres foreldre igjen for besteforeldre osv osv?

Er det her forskjell i alder på barna? Barn som ikke har kontakt med f.eks. mor, når er det greit at de kaller pappas nye kjæreste for mamma?

Og om de kaller pappas nye kjæreste for mamma, er det greit at de automatisk innlemmer hele resten av familien som barnets familie også?

Mandarin sa for 17år siden:

Dette kommer vel litt an på hvilken alder barna er i. Jeg vet egentlig ikke om noen som har begynt å kalle ny partner for mamma eller pappa. De har som regel allerede en (om det er en annen plass).

TGM sa for 17år siden:

Jeg kan jo bare si hvordan jeg har følt det. Det har aldri vært naturlig for meg å kalle mamma og pappa sine kjærester for noe annet enn ved navnene deres. Mine barn bruker også navnene, ikke noen besteforeldrebetegnelse.

Stompa sa for 17år siden:

Personlig mener jeg at mor/far må være ute av bildet før det er naturlig for barnet å kalle stemor for mamma/pappa. Det vil være helt feil for meg hvis biologisk mor fortsatt har kontakt med barnet. Uansett vil jeg tro at det sjeldent vil bli naturlig for større unger å kalle steforeldre mamma/pappa. Når det gjelder besteforeldre har jeg mye lavere terskel.

Jeg har steforeldre. Mamma og stefaren min har vært gift i 25 år, men jeg kunne aldri ha kalt han pappa, men han heter selvfølgelig bestefar for ungene mine (og faren min heter morfar). Kona til broren min har derimot ei datter som ikke har noe kontakt med faren sin. Hun er 7 år og har kjent broren min siden hun var 1, og hun sier pappa til han. Hun sier også farmor til mora mi og bestefar til stefaren min, akkurat som de biologiske ungene til broren min.

Mikkeline sa for 17år siden:

De fleste jeg kjenner som fremdeles har kontakt med eller kjenner til begge sine bilogiske foreldre bruker nye kjærestens navn. Samme med nye "besteforeldre".

Gaia sa for 17år siden:

Dette er det helt sikkert delte meninger om, men jeg mener at "mamma" og "pappa" er forbeholdt de biologiske foreldrene, forutsatt at de er involvert i barnets liv. Man skal i alle fall ikke introdusere begrepene uten at det er greit for den andre (biologiske) forelderen. Barnet bør også være såpass lite at det ikke virker merkelig at en person introduseres som "din nye mamma/pappa". Dessuten bør det være rimelig klart at det er et forhold som kommer til å vare, og mennesker som kommer til å forbli i barnets liv helt uavhengig av eventuelle brudd.

Besteforelderbegrepet må gjerne introduseres av "besteforeldrene" selv.

Isolde sa for 17år siden:

Så lenge man har en mamma eller pappa så synest jeg det er rart. Bestemor eller besto kan til nød komme etter en stund. Men ikke Mormor.

Når det kommer til å ikke ha en mamma eller pappa så synes jeg det er mye mer greit, men barnet må da ønske det selv og den voksne. Det må og være et forhold som kommer til å være. Synes ikke noe om at man kalle noen som er i usikker. Selv om man aldri kan vite hvor lenge man skal være i et forhold.

Ingen av mine onkler på mamma sin side har egne barn. Alle barne til deres samboere har kalt min bestemor og bestefar for det. Men Onklene mine går forsatt etter sitt navn. Ene kusinen min sier av og til pappa også, selv om hun var over 10 når han kom inn i bilde. Ene onkelen min er nå helgepappa til en gutt som ikke kaller han pappa.
Det jeg vil frem til er vel at det kommer an på personen. Men at tiden i lag vil ha mest å si.

MorStine sa for 17år siden:

Min niese har hatt sin stefar siden hun var året. Svigerinnen min ble sammen han da hun var 7 mnd. Barnefar var like godt utro da hun var i 8 mnd og flyttet med henne til Sverige. Så hun ble forlatt med alt helt på tampen. Hun har kallt stefaren sin pappa siden hun var 4 år, før det brukte hun navnet. Dette har hun fikset helt selv. Lillesøsteren vet ikke at hun har en annen pappa en henne. De er 11 og 5.

Sitron sa for 17år siden:

Grunnen til at jeg lurer er at det er noen i familien som er sammen med en som har små barn fra før (rundt 2) og kalles nå for mamma. Foreldrene er gått helt inn i besteforeldrerollen og oppfordrer også oldeforeldre til også å være oldeforeldre for disse barna. De fikk bl.a. bilde i ramme til jul av ungene. Jeg føler bare at rollen er noe påtvunget. Jeg ga ikke julegaver til disse barna i fjor og i år, jeg gir bare til familien og jeg føler ikke at disse er en del av familien, ennå. Ikke har jeg truffet dem heller og de går nå strengt tatt ikke glipp av en gave fra meg.

Alexy sa for 17år siden:

Synes også det har litt med alder på barna å gjøre, og når det føles naturlig for barnet å gjøre det. Men det må i så fall være at barnet ikke har mamma/pappa fra før. Hadde ikke likt det dersom mitt barn hadde begynt å kalle pappas nye kjæreste for mamma, fordi h*n er "opplært" til å gjøre det. (vi er sammen enda da).

Beathe sa for 17år siden:

Kompisen til Poden har en pappa som har vært mye fraværende. I tillegg har han vært ute for en trafikkulykke og sitter i rullestol og har ikke noe språk. Han er på institusjon noen timers kjøretur unna så det er lite kontakt. Nå har mamman giftet seg et års tid som samboer, og kompisen har lenge kalt den nye mannen for pappa. Det var noe han fant på selv (da han var 5 år), og spurte mamman og den nye mannen om det var greit.

Litt rart synes jeg - pappan lever jo. Allikevel er det lite kontakt mellom biologisk far og sønn, og den nye mannen er jo den som fungerer som en pappa i hverdagen.
Det "vanskeligste" er når kompisen snakker om noe "pappa" har gjort. Da må vi innimellom spørre om han mener pappa x eller pappa y...

Nabojenta sa for 17år siden:

Min niese på 7 kaller sin far(min bror) for pappa*** og sin stefar for pappa***. Jeg synes det er trist, det samme gjør min bror. Han mener selvsagt at han er den eneste pappan hennes, og at stefar kan bli kalt ved navn. Min bror har forøvrig mellom 30 og 40% samvær(kommer litt an på jobben hans).

Kirsebær sa for 17år siden:

Om Stesnuppa ikke hadde hatt noen mamma tror jeg likevel hun ville kalt meg "Kirsebær".
Hun var 2 år da jeg kom inn i livet hennes, men jeg var så aldeles ikke klar for en mammarolle. Om hun spontant hadde begynt å kalle meg mamma tror jeg ikke jeg hadde fått meg til å "avlære" henne det, men jeg hadde ihvertfall ikke gått inn for at det skulle skje.

Ellers tror jeg barna fint finner ut av dette selv. De sier gjerne det som føles naturlig for dem å si.

Lykken sa for 17år siden:

Hvis de har vært sammen siden ungene var nærmest spebarn (siden du sa iår og ifjor), og moren ikke er inne i bildet så er det vel naturlig, tenker jeg. Dersom de har en mor de også bor sammen/har kontakt med, så virker det veldig rart. Det høres jo ut som de satser veldig på forholdet og ønsker å sees på og forholdes til som en familie innad, ergo prøver de kanskje å "påskynde" dette med å pushe beste-oldeforeldrerollen.

Kirsebær sa for 17år siden:

Om sambo finner en ny dame på ett eller annet tidspunkt og Poden vil kalle hene for mamma har jeg ikke noe problem med det, det vil være rart, men det får bli opp til han syns jeg.

Den situasjonen du beskriver Sitron, føles litt krampeaktig påtvunget ja.

Min mor får bilder av Stesnuppa, men min mor tok veldig fort Stesnuppa til seg som "ett av barna". Men Stesnuppa kaller henne ikke bestemor.

Skilpadda sa for 17år siden:

Jeg synes umiddelbart terskelen er langt lavere for å innlemme barna i familien enn for å forvente at barna skal kalle stemor eller -far for mamma eller pappa. Tanter og onkler og besteforeldre kan man ha en hel haug av, men vanligvis har man bare én mamma og én pappa.

Men om man "bør" gi gaver til barna, synes jeg har mer å gjøre med hvor mye kontakt man har med dem, enn om akkurat hva slags betegnelse barna bruker på en.

Lionking sa for 17år siden:

Jeg vil vel kanskje mene at det bør være opp til barna. Hvis det faller dem naturlig å kalle en ny partner for mamma eller pappa, er det vel få som tør nekte dem det?

Hos oss har dette aldri vært en aktuell problemstilling, men i den første tiden etter skilsmissen stilte barna mine flere ganger spørsmål om jeg fremdeles var onkel til deres søskenbarn på morssiden. Det var ikke bare enkelt å svare på, fordi det var jo ikke bare opp til meg å avgjøre det. I den forbindelse har jeg hatt god nytte av å forklare dem forskjellen på slekt og familie. Mens slektskap er noe man er født inn i, vil familiebåndene kunne være i stadig endring. Jeg tror at det er viktig for barn å kunne være trygg på innholdet i begreper, og kanskje spesielt i den delen av utviklingsfasen hvor begrepsforståelsen dannes.

Nå lever vi alle lykkelig i den postmoderne storfamilie :ballongfølelser:

Maz sa for 17år siden:

Jeg tror det er viktig for barn å føle seg fullverdig del av familien noen ganger.

Jeg kjenner barn som bor i fosterfamilie og har kontakt med sin mor. Likevel velger de å kalle mor i huset mamma. Ikke så unaturlig når det er eldre barn i huset som gjør det.

I sitron sitt tilfelle ville jeg behandle ungene som i familien. For mange år siden døde min onkel og hans datter og datterdatter feiret da jul med oss. Jeg hadde truffet jenta en gang før i mitt liv, selvsagt fikk hun julegaver av meg og av mine foreldre som var hennes grandtante da. Hun kaller meg tante den dag i dag av eget valg. Hennes venninne var min niese og gjorde det, mitt hjerte var stort nok til nok et tantebarn.

Det er ikke ok å kalle seg mamma eller pappa om det er foreldre som blir ekskludert av det, men der de IKKE fyller den rollen synes jeg det er helt supert. Kan en bare være mamma eller pappa til biologiske barn. Jeg ville forvente at barna i slike situasjoner ble adoptert om mulig.

At foreldre og besteforeldre oppfordres til å inkludere synes jeg er flott.

Aminta sa for 17år siden:

Jeg synes det i grunn må være opp til barna, hva som føles naturlig for dem, de finner som regel ut av det selv. Synes ikke man kan påtvinge slike følelser.

Inagh sa for 17år siden:

Dette syns jeg var bra sagt.

Snippa sa for 17år siden:

Helt enig. Biologisk mor/far bør være ute av bildet før man bruker mamma og pappa, synes jeg.

Enig her og. Jeg synes det er direkte trist om stebarn og biolgiske barn behandles ulikt -enten det da dreier seg om fra stemor/far sin side eller fra besteforeldrene.

Jeg ga ikke bilder av mine unger til mine nye svigerforeldre da jeg fikk ny mann, men bare av våre felles barn. Det ble ganske kjapt etterlyst bilder av alle 4 ungene fra begge kanter -de ønsket IKKE at vi forskjellsbehandlet.

Sitron sa for 17år siden:

Jeg syns det er helt på sin plass å ta bilder av hele familien, om det er slik fatt.

Tallulah sa for 17år siden:

Jeg har alltid kalt min stemor og stefar ved navn, men de henholdsvis mormor og bestefar for glitterbarnet.

Jeg syns det er trist å forskjellsbehandle "inngifte" barn i familien, og er veldig glad for at ingen av mine stefamilier gjør slikt. Stebarna har alltid stilt på lik linje som de "ekte" barna i alle sammenhenger.

Sitron sa for 17år siden:

Jeg må si at jeg syns det er en forskjell på et etablert familieforhold og et kjæresteforhold som for et relativt ungt par er temmelig ferskt.

Tallulah sa for 17år siden:

Jeg syns ikke det er så ferskt hvis de har vært sammen i over ett år?

Mams sa for 17år siden:

Jeg synes man skal sidestille barna, men det er ikke dermed sagt at man skal kalle stemor/stefar for mamma/pappa, eller besteforeldre for bestemor/bestefar.

Jeg har nok litt lavere terskel for at barn kan kalle stebesteforeldre for bestmor/bestefar, en at noen andre en den biologiske skal kalles for mamma/pappa.
Da med utgangspunkt i at den biologiske forelderen er en del av barnets liv vel og merke.
Har man aldri hatt kontakt med den forelderen vil det falle litt mere naturlig å kalle stemor/stefar for mamma/pappa.

Sitron sa for 17år siden:

Jeg gjør det, alderen tatt i betraktning, at de ikke er samboere (med mindre de har fått seg leilighet nå) osv.

Nabbe sa for 17år siden:

Man får jo bare gjøre som man kjenner for selv. Jeg er bare litt bekymret for barnet, dersom det ikke er noe fast forhold, og at barnet kanskje får flere mors-personer å forholde seg til framover.

Her har det aldri vært aktuelt å kalle mannen min for pappa, men nå, fire år etterpå, har mine barn begynt å kalle foreldrene hans for "mor Margot" og "far Arne" (han kalles også ofte for farfar, da barna ikke har farfar i livet).

Line* sa for 17år siden:

Jeg kan bare snakke for meg selv.
Selv om faren til mine barn har vært mer eller mindre fraværende i 20 år, er det han som er pappa. Jeg hadde sagt, om jeg hadde hatt noe forhold de årene, at det er IKKE pappaen din, du har en pappa. Så sant han er i live...Hadde han dødd mens de var små, og jeg var gift...nei, jeg tror ikke jeg ville ha synes det da heller. At det var greit.

Nå, etter så mange år, er pappaen fortsatt i live, og jeg har giftet meg.
Men pappaen blir aldri noen bestefar, og her er det naturlig at barnebarna sier bestefar til min mann, etter min datters ønske.

Men Gubbelure blir ikke kalt pappa av noen av dem.

Jeg mener det er uakseptabelt å kalle noen mamma/pappa når de ikke er det, egentlig.

Våre naboer er fosterforeldre til en 5 åring. Har vært det siden mai i år.
Hun har både en mamma og en pappa, og to søsken, som er i hvert sitt fosterhjem (ille nok) men jeg hører hun er "programmert" til å kalle dem mamma og pappa, disse fosterforeldrene, selv om hun har kontakt med sine biologiske foreldre.
Jeg forstår det ikke!

Siri sa for 17år siden:

Det handler kanskje om tilhørighet? For min del kommer nok mine barn aldri til å få en ny "pappa" uansett hva som skulle skje, såframt de ikke hadde begynt å bruke betegnelsen selv. Hva andre måtte gjøre får være opp til den enkelte, men jeg synes det er viktig å ikke trampe noen på tærne i den sammenhengen.

Maz sa for 17år siden:

Er det ok å kalle adoptivforeldre mamma og pappa da? De er jo heller ikke "ordentlige foreldre". Stebarnsadopsjon er det da ok å bruke mamma/pappa tittelen?

Mange barn bor i fosterhjem hele oppveksten, selv om de ikke formelt adopteres. Er det da feil at de kaller voksenpersonene i livet sitt noe annet enn de ande unene?

Man er mor eller far som en følge av en befruktning og et svangerskap. Men det gjør en ikke nødvendigvis til mamma og/eller pappa. Det har i mine øyne noe med den rollen en fyller å gjøre.

Barns tilhørighet og ønske om det må da være viktigere enn voksne som føler sin posisjon truet.

Skilpadda sa for 17år siden:

Jeg synes ikke det "gjør noe" om barn kaller ste- eller fosterforeldre for mamma eller pappa, men man kan ikke forvente eller forlange det av dem om de ikke ønsker det selv. Det kan kanskje føles sårt for biologiske foreldre om noen andre får den tittelen, men jeg er enig med Maz i at det generelt bør være viktigere hva barna selv mener.

Ellers skjønner jeg forresten godt at et kjæresteforhold der de ikke er samboere ikke trenger oppleves som veldig etablert av familien rundt. Det kommer jo også an på de aktuelle personene og hvordan forholdet fremstår i forhold til familien.

Line* sa for 17år siden:

I det tilfelle jeg beskrev, synes jeg det er en hån mot foreldrene. Dette barnet er plassert der mot deres vilje.
Kanskje et lurt poeng å ta med fra min side.
Men likevel, jeg synes ikke det er riktig.

Fluke sa for 17år siden:

Ja.

Jepp.

Jeg har "alltid" kalt stefar pappa.

Nabbe sa for 17år siden:

Min bror var ni da mine foreldre ble kjent, og han var nesten 11 år da jeg ble født. Etter at jeg kom til verden, ble det naturlig for han å kalle faren min for pappa, og det gjør han den dag i dag, og nå er han 43. Og farmoren min er farmoren til bror min og, samme med fars bror, han er "onkel Eiert" for bror min og. Og de sender like mye gaver til han, som til meg. Eller, ja, sendte, vi er jo voksne nå. :knegg: