Inspirert av flere andre tråder her inne, vil jeg slå et slag for å si fra.
Si fra når noen tar opp to seter på fulle kollektivtransportmidler, enten det er til vesken sin eller føttene sine.
Si fra når noen gjør noe som er utafor - feks å grådig tømme en buffet for det man liker selv istedet for å tenke at alle skal ha.
Si fra når noen sniker i køen.
Gjør det med et smil - men si fra til dem det gjelder.
Ikke snip om det eller grynt og skjær grimaser. Si fra at du vil sitte, at alle må få pølsebrød, is, karbonader eller makroner.
I teorien enig, men jeg tør jo ikke slikt. Særlig ikke når de som tømmer buffeten er de samme som mobber barnet mitt og gjør hverdagen hennes utrolig kjip.
Absolutt bra med en oppfordring om å være flinkere (eller modigere) til å si fra. Selv om det ikke er alltid man får seg til det, og folk har svært ulik terskel for sånt, så er det greit å ha den lille stemmen i bakhodet, som kanskje gjør at man tør litt mer. I veldig mange tilfeller handler det jo om at folk går litt i sin egen verden og ikke tenker seg om, og da setter vel de fleste pris på å få et lite hint, slik at de ikke er til irritasjon for omverdenen.
Jeg syns nordmenn er utrolig kjipe på det der. Vi skal absolutt ikke si i fra, men elsker å snakke om dem som gjør FEIL. Alle familier har ikke like regler. Da gjør man det lettere for alle om man forklarer hva som gjelder, i stedet for å bli moralsk indignert over de som ikke gjør som man mener at de burde.
Jeg er enig, charlie, og blir både lei meg og sint når noen karakteriserer meg - jeg liker generelt ikke generaliseringer. :knegg:
Men jeg sier fra - noen ganger. Selv om jeg synes det er skummelt. Og ekkelt. Men jeg tenker at jeg bare må noen ganger, hvis ikke tar jeg det innover og blir i dårlig humør og trist.
Det er sikkert bra, men jeg blir utrolig ubekvem av det. I det minste må det være et formål med å si fra, så det ikke blir et mål i seg selv å være (det som kan oppfattes som) moraliserende. De aller fleste har sosial intelligens nok til å lese situasjonene, men ikke alle.
Ja, når jeg sier ifra så er det for å løse en bestemt situasjon, eller noe som er til direkte hinder eller ulempe. Jeg gidder som regel ikke si fra for å "oppdra" folk (selv om man sikkert burde) generelt, fordi jeg observerer at noen gjør noe de ikke burde, eller bryter en regel. Men det kommer litt an på hva det er, og ikke minst hva jeg selv er i humør til.
Av og til tenker jeg også at man (eventuelt jeg :knegg: ) har godt av å trene seg opp til å tåle litt. Det er ikke alltid man trenger å si fra heller, noen ganger synes jeg faktisk det kan være helt på sin plass å smile pent og svelge irritasjonen, og heller øse ut gruffet til partner/bestevenninne/søster eller snipe på forum i stedet.
Jeg sier ifra hver gang jeg blir sur nok (typisk til folk som prater på lesesalen eller på kino), og alltid fordi de forstyrrer meg. Det er jo ikke behagelig, men alternativet føles verre.
Nei, sikkert ikke. Men siden det nå er nordmenn jeg for det aller meste er i i befatning med, er det dem jeg kan uttale meg mest skråsikkert om. :humre: Min erfaring med (sørstats-)amerikanere er at de, og mange andre, er mye mer vokale enn nordmenn, og syns det er mindre problematisk å si i fra om slikt.
Og det er jo en utbredt fordom om nordmenn, at vi er slik. Jeg syns også at vi er et ganske fordomsfullt folk, med strenge rammer for hva slags oppførsel som er akseptabelt.
Det er mulig, men jeg synes da jeg hører like ofte at nordmenn ikke kan oppføre seg, og at det er diverse etiketteregler i andre land som nordmenn stadig bryter. Norwegian arms, holder ikke oppe døra for den som kommer bak, bar overkropp på kafe eller i bysentrum, shorts på jobb, reiser seg ikke for eldre eller gravide på bussen etc ... og at vi er mer uformelle enn folk i mange andre land, særlig når det gjelder autoriteter. Så det kommer vel an på hva det gjelder kanskje, og øyet som ser.
Ja, selvfølgelig bryter vi normer i andre land, og krever vel en viss forståelse for det, men allikevel mener vi at folk skal forstå og forholde seg til våre, uten at vi instruerer eller hjelper på noe vis.
Nå har jo jeg startet en tråd om dette med å si ifra eller ei i dag, og min erfaring fra tidligere er at det ofte ikke hjelper så veldig. :gruble:
Av en eller annen grunn vil gjerne besøkende barn ned i sokkelen her, og der sier jeg nei, de rommene skal vi ikke være på. Vi skal være oppe, på stue/kjøkken/fellesrom. Og som regel er det likevel jeg som må fiske opp igjen nysgjerrige barn. Jeg ser jo at folk som av natur er mer strenge, hever stemmen og er myndige har langt større suksessrate. :sparke:
Min eldste hadde russegruppen (ca 20) her på vorspiel ute i hagen 16.5. Vi hadde satt opp skilt til gjestebadet. De mest husvante mente de bare (også) kunne bruke vårt andre bad (som kun vi bruker) og hadde til og med forsynt seg i skapene! De er altså 19.
Jeg er en regeltro type, så jeg velger mine kamper med omhu.
Folk som opptar seter med bagasjen sin på smekkfulle tog og barn som tar bomba i offentlige boblebad (der jeg sitter) er blant tingene jeg gidder å ta. Et velplassert "Unnskyld meg, men hva gjorde/sa/mente du nå?" pleier også å gjøre susen. Jeg sier alltid fra veldig blidt, ellers er prisen for å si fra for høy for meg.
(Jeg har også ved noen anledninger blitt så RystetTM at hele kroppsspråket har sagt hva jeg mener om ulike ting, men det tilhører heldigvis sjeldenhetene. Sist det skjedde var da noen brukte tid på et FAU-møte til å diskutere om vi skulle melde skolen på Åndenes makt fordi det spøkte der. Jeg sa ingenting, men antakelig sa fjeset mitt :tullerdunisse:, for det ble kommentert av noen andre, slik at samtalen ble parkert. :knegg:)
Avsporing: men jeg vet at det ble gjort på en skole i hjembygda mi (kanskje ikke Åndenes makt da, men ett eller annet grep ble i alle fall tatt for å drive spøkelser ut av skolen, tror kanskje en prest ble hyret inn). Til alt overmål er dette skolen som min far engang jobbet på, og jeg ler høyt bare av å forestille meg hans reaksjon dersom det hadde foregått mens hans jobbet der. :lol: Han er den siste jeg kan forestille meg bli med på noe sånt. :hehehe: Heldigvis skjedde det lenge etter at han sluttet.
Jeg sier sjelden fra på mine egne vegne, men dæven så harmdirrende sint jeg kan bli på andres vegne. Sist på trikken mot tre voksne kvinner som snakket så komplett ut av ræva (unnskyld språket) om rusavhengige. Før jeg visste at jeg hadde tenkt til å si noe hørte jeg meg selv fortelle hvor David kjøpte ølet for å plassere skapet i. Eller noe sånt. Det gjorde de andre rundt oss og. :sparke:
Var det den skolen det ble laget en podcastepisode om? :knegg: En gang hørte jeg en slik historie om enten en skole eller en barnehage hvor de hadde fordrevet ånder. Men det kunne fortsatt knake i veggene enda. :p
Dette som Millact og Bokormen sier her er helt vanlig har jeg skjønt,men for meg personlig litt rart. Jeg bryr meg lite om at folk bruker begge do/bad, finner seg en skive, låner senga mi eller annet. Det skal ganske mye til før jeg reagerer på barn også. Pølsebrødspising er såpass vanlig at det bruker jeg å ta høyde for. Men herjing for å herje eller ødelegge setter jeg seff ned foten for.
Jeg tar det aom en selvfølge at jeg kan sitte der noen har plassert veska si. Jeg pleier derfor be om å få sitte der. Og håper virkelig at jeg forstår det hvis det ikke er mulig.
Jeg sier gjerne i fra hvis f.x. seter på buss/tog er fulle av poser o.l. mens andre må stå. Det er nok en del andre områder jeg sier i fra på også, men jeg husker ikke konkret noe nå.
Næ, jeg sier ifra til mine og tenker at andre folk gjør sitt beste. Eller ikke. :knegg:
Jeg irriterer meg, himler med øynene innvendig og utvendig, og så går livet videre. Det tar type 5 sekund. Ja, helt til vi diskuterer ting her inne og buffetsårene blir rippet opp igjen.
Slutt å snipe, livet er så mye bedre uten alle Karens. De skaper bare dårlig stemning.
Jeg ble ropt "Karen" etter i Frognerparken for noen uker sidenfordi jeg påpekte båndtvang til en dame med stor svart hund som kom løpende bort til vår lille havanais. Den var "bare snill" i følge den amerikanske eieren, men det er absolutt ingen grunn til å droppe bånd og ikke ha kontroll på hunden. Jeg tok "Karen"-tilropet som en klapp på skulderen for at jeg hadde klart å si fra om noe som irriterte meg. :kry:
Jøss, okay. Men jeg forbeholder meg fortsatt retten til å si fra, f.x. om båndtvang. Jeg er hysterisk redd for løse hunder, nettopp fordi min erfaring med deres eiere er at de syns det er greit at bikkjene deres for eksempel snuser meg i skrittet. Hvis jeg er en Karen i dine øyne i slike tilfelle er det helt greit for meg.
Jeg forbeholder meg også retten til å si "Unnskyld, men det setet trenger noen å sitte på" når det er trangt på bussen/toget e.l. Hvis jeg er en Karen i dine øyne da også, så deg om det.
Da tenker jeg at man ikke skal bruke Karen begrepet, for det handler nettopp om å snipe. Å si ifra og være Karen er to helt forskjellige ting. Så da får man bestemme seg, tenker jeg.
Ja, jeg forbinder heller ikke Karen med å si ifra på en ordentlig måte. :humre: "Karen" er vel mer den som gir voksenkjeft og ber om å få snakke med sjefen, hvis jeg har forstått det rett (i tillegg til at den amerikanskje varianten gjerne også er av typen "jeg er ikke rasist, men ...", som kanskje ikke passer helt med stereotypen her). Men henger meg ikke opp i det, og leser heller innholdet i HI. Der oppfordres det jo eksplisitt til å si fra med et smil, i stedet for å snipe, så da tok jeg det med "Karen" med en klype salt og velvilje, og tenkte at det var mer flåsete og ikke så høytidelig ment.
Det er neppe gøy å ha et navn som andre bruker som skjellsord så det kan synes jeg alle som bruker det slik godt kan slutte med. Det får være det jeg sier fra om i dag, i trådens ånd. :nemlig:
Med tanke på egoistisk oppførsel på offentlige steder lurer jeg på på om det kan være en kombinasjon av smitteeffekt og at vi har blitt mindre oppmerksomme på omgivelsene? Klart det finnes reelt selvsentrerte mennesker som mener at reglene ikke gjelder dem, de skal ha først og mest. Men jeg tenkte på det her da jeg var og svømte. Hvis man kommer dit med et par aktive halvstore barn, og ser at det er løping, hvining og kaos mens mange foreldre sitter i relax-avdelingen eller badstu, hvor stor blir da motivasjonen for å ha et øye på sine egne om de er svømmedyktige? Eller et annet nylig eksempel, hvis mange sitter og nyter kaffen og avisa etter at de har spist mens de venter på gaten (og okkuperer et bord på flyplassen), vil en da hive i seg maten og flytte seg så andre får sitte?
Om en er konfliktsky er det jo en vanesak å venne seg til å tåle at folk blir sure eller skuffet da en sier ifra eller setter grenser også. Har jeg hørt. :sparke:
Jeg henter fram min indre hurpe stadig oftere. Jeg tipset nylig politiet og datatilsynet om at historielaget her la ut overvåkningsvideo av noen unggutter som oppførte seg tåpelig og urteit, men egentlig ikke gjorde noe veldig galt. Historielaget hørte ikke på noen av alle tilbakemeldingene de fikk om at de måtte fjerne videoen. I stedet meldte de på messenger om at de merket seg hvordan jeg (og de andre som sa fra) mente at pøbler skulle få gjøre som de ville. De tillot så mye drittskriving og rasistiske kommentarer, at jeg tenkte at uansett hvor lei de var av hærverk, rettferdiggjorde det ikke å henge ut barn/ungdom på den måten. Så joda, en skikkelig hurpete Tante Sofisk rettferdighetsrytter, til tider.
På bussen er jeg enten høflig, og spør om det er ledig. Eller jeg bare sier at hei, jeg trenger å sitte her. Og "køen går her" er det helt innarbeidet å si i butikk eller andre steder der en del uten folkeskikk sniker seg forbi. (Stort sett godt voksne damer som synes de er viktigst slik.)
Sånn ellers er jeg i utgangspunktet altfor redd for å ta plass, men det kjennes godt de gangene jeg moter meg opp og sier fra.
Det med å si ifra er jo ikke bare for å påpeke "feil" andre gjør, det kan jo like gjerne være "sånn gjør vi det
her/ vi skal ikke gå over den tomta der / vi kan ikke parkere der" osv.
Et meget banalt eksempel hjemmefra: Vi var plutselig masse folk hjemme hos oss, mellom 4 og 80 eller så, det var fint vær og verandaliv og en kunne gå ut og inn. Jeg laget en massiv balje med vaffelrøre, og sa at "gi de grå asjettene til ungene - de grå - (de kostet en slikk og ingenting på loppemarked for noen år siden. Vi var så mange at jeg måtte finne serviset vi fikk i bryllupsgave og, og en asjett koster i alle fall 400 kr. Ikke egnet til å løpe rundt med. Og likevel lå de og fløt i hagen etter hvert. Og slik synes jeg ofte det blir - kanskje en må finne strengestemmen? Vi har en utebod vi ikke vil ha barn i, der vi kan ha alt fra tapetkniver, white spirit, vinkelsag, alt etter hva vi har slags prosjekter gående. Jeg sier alltid at dit skal vi ikke, men jeg har mang en gang plukket unger ut fra boden. Så å si ifra på en pen måte er kanskje ikke nok? Eller omgåes jeg sløve folk? :p
Banale eksempler her altså, men det er interessant hva andre opplever? Hører folk på hva dere sier?
Det med å si fra kan også være å bare gjøre folk oppmerksomme på noe de ikke har oppdaget selv. Jeg har selv fått vennlig beskjed når jeg har "sneket" i køa fordi jeg har vært sløv og ikke lagt merke til hvor køa går. Eller stått i veien for noen, eller gått på feil sted. Eller forsynt meg av noe som var beregnet på noen spesielle (allergikere f.eks). Og da er det jo mye bedre å få beskjed enn at folk holder kjeft og himler i stedet, eller ikke tør å si fra.
Det er faktisk skummelt nå om dagen. Jeg erfarer ofte at når jeg kommer med noe jeg trodde, basert på urgammel erfaring, lett ville bli mottatt som spøk eller sarkasme, nå mottas og forstås som noe helt seriøst noe.
Helt erlig er jeg redd for at det å kjenne på ordene, se dem i sammenheng med ulike situasjonen og så tolke dem videre enn bokstavelig, den evnen dør ut med min eller mine barns generasjon.
Ja, det hjelper heller ikke om man forklarer med teskje hva man egentlig mente, det blir likevel argumentert ut fra det ordet som opprinnelig ble sagt/skrevet, i helt bokstavelig forstand, gjerne tatt ut av sin sammenheng, og hvordan mottakeren først oppfattet det. Det hjelper ikke med all verdens forklaringer, presiseringer og utdypinger, bordet fanger. Har du først sagt det, har du ment det, bokstavelig. Opplever oftere og oftere at det ikke er så interessant å høre hva folk mener i det hele tatt, meningen bak ordene blir uvesentlig, det vesentlige er at man ikke skal bruke "forbudte" ord.
Nå snakker jeg generelt altså, ikke bare relatert til denne tråden, men får litt samme følelsen her når det blir lagt større vekt på at Pøblis brukte ordet "Karen", basert på hva som vanligvis ligger i det begrepet, enn hva hun skrev i selve innlegget. Når "Karen" er en person som sier fra på en nebbete måte, så er det selvsagt det Pøblis oppfordrer oss til å gjøre, til tross for at hun skrev utførlig det motsatte i innlegget sitt.
Ser det også veldig ofte i kommentarfelt. Mange argumenterer ut fra overskriften, og hva de tror saken handler om, uten å egentlig ha lest hele saken, eller forstått hva det dreier seg om. Ofte kan det være det stikk motsatte.
Siden denne blant annet er myntet på meg så vil jeg påpeke at jeg ikke liker folk som sier ifra støtt og stadig, Karen eller ikke. Så joda, jeg har lest HI og mener at selv om man alltid er høflig og bla bla, er det en uting. Man er sjeldent så høflig som man tror og folk flest gjør sitt beste. Og gjør de ikke det, hvorfor er det din/min jobb og alltid påpeke det?
Ja, det må du jo gjerne mene, det blir noe annet. Men ikke si at Pøblis med sitt innlegg oppfordrer til sniping og nagging, når det hun sier faktisk er det motsatte. Innlegget handler om å si fra på en ordentlig måte (uavhengig av hva man måtte legge i ordet "Karen"). Men man trenger ikke like at folk sier ifra, heller ikke på en ordentlig måte. Der er vi forskjellige.
Jeg er litt begge deler, som sagt. På mange områder kunne folk med fordel bli flinkere til å si fra. Men samtidig kan folk også bli litt rausere og mer tålmodige, og flinkere til å tåle litt mer fra sine omgivelser. Man trenger ikke korrigere folk på hver minste bagatell, det blir bare plagsomt (og det er det nok heller ingen som har ment). Men der er vi nok også litt farget av erfaringer og personer vi omgir oss med.
Ja, for min del handler det om å bli rausere, i begge ender. Raus på den måten at man ikke alltid må mene så mye om hvorfor folk gjør sånn eller slik, eller hvordan de burde gjøre det. Da må man heller si i fra hvordan man vil ha det, framfor å snipe om det på privaten. Godta at folk er ulike, samtidig som man bidrar selv til forståelse og god stemning ved å si i fra.
Men det er utrolig deilig å snipe på privaten av og til. :elsker: Sånn bare for å få det ut, når man vet at det uansett ikke har noen hensikt å si fra til den det gjelder. Mulig det gjør meg til en dårlig person, men det får så være. Jeg har andre gode sider. :knegg:
Og for meg handler det om sniping og nagging. Jeg ser seriøst ikke forskjellen. Det er seriøst noe med middelaldrende damer og dere utrolig traktor-oppførsel altså. Håper aldri jeg føler meg berettighet til å si ifra om alt. Virkelig ikke. Håper jeg ender opp rausere en som så.
Jeg ble nysgjerrig - hva er det OK å si fra om, om noe? Skal man bare akseptere at folk bruker opp et sete på offentlig kommunikasjon, eller kan man spørre om det er OK å sette seg? Hva med at andre legger skitne sko opp i setet - er det også sniping og nagging? Skal man akseptere at folk sniker i køen, eller skal man informere om hvor køen starter?
Man kan spørre om å få sitte, selvfølgelig. Å si noe bare for å si noe? Nei, det synes jeg ikke. Det er unødvendig voksenoppdragelse aka sniping. Hvorfori alle dager skal man si til noen «beklager, men du kan ikke ta opp to seter» i stedet for å spørre «hei, kan jeg sitte her?». Alle vet at man ikke kan ta opp to seter, men de velger å gjøre det likevel. Å påpeke det fører uansett ikke til st personen neste gang ikke gjør det samme.
Skoene i settet, det samme. Personen har tatt et valg og jeg anser det som nagging å påpeke det. Personen vil ikke tenke: «helsikken, det tenkte jeg ikke på, så dumt av meg, det gjør jeg aldri igjen». Altså blir man bare den sure damen som påpeker det helt klart åpenbare.
En og annen sånn situasjon er jo greit nok, men når man som jeg, jobber med damer (aldri menn) som elsker å si ifra blir stemningen mutt. Kanskje er det greit å si ifra om en ting, men vis alle skal si ifra om en ting, eller flere, blir det fort mye mas.
Jmf en annen tråd her inne, der jeg innimellom har tatt en kyllingbit uten å tenke på andre, uansett hvor høflig noen hadde sagt i fra til meg ville jeg blitt umiddelbart kvalm og det ville ødelagt den lunsjen. For voksenoppdragelse er ekkelt.
Og så er det faktisk noe med å kaste den første steinen, for meg. Man skal være temmelig perfekt før man opplyser andre om deres feil.
Jeg synes det seriøst må være et skille mellom det som er reelt skadelig og det som ikke er det. At folk er rasistiske og hunder hoppe på folk, er (potensielt) skadelig. At noen spiser litt mer av buffeten enn dere synes de bør, er ikke det.
Jeg sier gjerne fra om ting, og gjør det ofte i jobben min. Jeg mener selv at jeg har sosial kompetanse til å vurdere når jeg bør og ikke bør si fra, men jeg vet at 16-åringen min drar linja et annet sted enn meg. :knegg: Det hender innimellom at jeg tenker at jeg heller burde holdt kjeft, men det hender også at jeg angrer for at jeg ikke sa fra om ting.
Jeg er blitt kalt Karen hele tre ganger de siste ukene. -
Alle gangene fordi jeg vennlig og smilende har bedt om å få sitte på setet der de har hatt veske/sekk på busseller tog. Og jeg har virkelig ikke vært snipete i det hele tatt, men det åvære så frekk at jeg ber om å sitte, har vært nok til sure «OK, Karen».
Jeg har spurt mange ganger og fått sitte uten kommentar, men med unnskyldende smil, da.
Nå blir jeg både sint og lei meg. Jeg mener at man skal si «kan jeg få sitte?» - jeg har vel for søren ikke sagt at man skal være noen slags politi. Snakk om å bli tatt til inntekt for nøyaktig hva jeg IKKE mente.
Takk til alle som faktisk leste hva jeg skrev og hjelper til med å forklare.
I dag spurte jeg hun som lente seg inntil hele holdestangen på toget og jeg kunne få holde meg fast, og det fikk jeg. Toget var stappfullt, jeg var høflig og jeg har betalt billett akkurat som alle andre. Å bli kalt snipere når jeg oppfordrer til raushet og til å IKKE snakke bak, men foran, var uventet. Og jeg ble faktisk lei meg, og lurer på om noen misforstår med vilje?
Oi, her var det mange tråder i en - god gammel FP stil :hjerter:
Sånn oppsummert:
Jeg sier ifra om alt for mye. Hvorfor? Tja, det er flere grunner. Tror kanskje hovedgrunnen for min del er at det er en vane jeg har dratt med meg fra barndommen. Det er nok lite "Karen" ved det (slik jeg har oppfattet begrepet, at man sier fra bare for å "gni det inn") "Morsomt nok" er jo det å kalle folk som bare sier fra på en helt vanlig måte for "karen" blitt en motsatt hersketeknikk. Når jeg leser HI Pøblis, så tenker jeg på mer på Bruntland og hennes nyttårstale som oppfordret oss alle til å bli mer "nabokjerring" :)
Eg er yrkesskadd, så å gi beskjed fell seg eigentleg ganske naturleg. Men eg kjenner også at det er eit overskotsprosjekt, så akkurat no er eg der i livet at humla får suse. Det er litt dumt, for eg trur at om alle som kan hjelper til med litt justering i samfunnet (svulstig sagt) så vil det gjere ein skilnad.
Ja, altså, vis du mener med «å si ifra» og henspeiler humoristisk til Karen mener å spørre pent om noe skjønner jeg jo at vi snakker om forskjellige ting. Du må gjerne bli fornærmet, men en person i mot deg og 10 mot meg? Beklager, men altså..
Det er en ting som irriterer meg litt: Det er alltid (de middelaldrende) kvinnene som får kjeft, blir latterliggjort og hengt ut for å være nægete. Og egenskapen får et kvinnelig navn. I de nabolagsgruppene jeg frekventerer er mennene like snipete, nægete og brysomme.
Nei, det var i Olav Tryggvassons gate, utenfor Søstrene Grene og Dromedar (så ikke så mange andre steder å sykle, siden bussen kjører i veien), og jeg syklet i gangfart.
Men det var vel i Marienborgområdet at en kvinnelig norgesmester i landeveissykling, som trente til VM, ble presset av veien og ut i grøfta, og skadet slik at karrieren ble ødelagt. Vitner så at bilisten åpenbart gjorde det med vilje (kjørte forbi, bråbremset foran syklisten og speedet opp og kjørte videre i stor fart, til tross for at syklisten kjørte av). Dessverre ble bilføreren aldri tatt. Sikkert ikke samme person, men tydeligvis flere som har et horn i siden til syklister langs Osloveien.
Det koster meg så utrolig lite å si fra, både på en fin måte, men også skikkelig syrlig.
Jeg plukka søppel på parkeringa til et tur/hundeområde og kasta søpla i hundeklubbsøpla, da en hundedame påpekte at dette ikke var for hvemsomhelstsittsøppel. Jeg kosa meg da jeg skikkelig smilesur kunne fortelle henne at mesteparten av søplet var hundematesker, hundebæsjposer, fakturaer på hundestevneutstyr, med navn, og ellers lett gjenkjennelig hundegreier.
Kosa meg skikkelig, faktisk. :jupp:
Hver gang jeg sier fra om sånne ting håper jeg de husker meg neste gang de er i ferd med å gjøre det.
Jeg hater å si fra og hater å bli sagt fra til. Det vil si at når det er min rolle som lærer eller mamma, så er det uproblematisk. Å si fra til fremmede, kommer jeg aldri til å gjøre. Hvis de ikke skjønner av seg selv hva som er dumt å gjøre, orker dessverre ikke jeg å ta belastningen med å si fra. Jeg prøver også alt jeg kan å oppføre meg slik at andre skal oppleve meg som høflig og blir da dessverre lei meg av å få (sure) kommentarer på ting. Et godt eksempel er å få kommentert litt støv på toppen av en gulvlist da vi skulle overlevere en studentleilighet en gang. Ingenting annet var galt, men jeg måtte komme og vaske lista om igjen neste dag. Da ble jeg sur (inni meg) og syntes det er unødvendig selv om de sikkert hadde retten på sin side.
Jeg får dosen min med oppdragelse av andre på jobb; kan du kaste søppelet ditt, kan du flytte deg så jeg får låst opp døra osv. Det hender jeg sier fra ellers også, men mest om det jeg reagerer på går ut over svakere grupper, sjelden meg selv. Er gift med en som sniper mye om andre (ikke offentlig) og det prøver jeg å møte med at han kan tenke hva han vil, men det hjelper lite å si det til meg. Jeg er nok rausere mht å prøve å forstå andres beveggrunner. Ellers vet jeg at jeg ikke alltid trenger å si så mye til ungdommene på jobb, jeg har et litt for tydelig blikk. Ellers enig i at den gode, gamle nabokjerringa trengs.
Jeg kan finne på å si fra dersom jeg ser grove overtramp, men jeg har også full forståelse for de som ikke orker/ikke øyner håp for voksne mennesker som ikke allerede har fått med seg et greit sett med sosiale "regler".
Eg har "embraca" min indre Karen for lengst og vil gi Pøblis full støtte for innlegget. For meg er dette litt nabokjerringa som Gro snakka om ein gong, vi skal aldri slutte bry oss!
Det er jo ikke "Karen" å si fra med hyggelig stemme at man vil sitte på et sete som faktisk er ledig, eller at køen begynner et annet sted enn der vedkommende som vil være "smart" tror den er. Sånne korrigeringer trenger samfunnet. Det betyr ikke at alle trenger å gjøre det, men at man ikke skal få kjeft eller bli mumlet "ok, Karen" til når man gjør det.
Å stikke paraply eller kjepper i hjulene for syklister er ikke ok. Å kjefte ned ungdom som gjør sitt beste i ny jobb er ikke ok. Det er de som burde vært kalt Karen eller Dick eller hva slags kallenavn vi velger å gi dem (ignorante idioter burde jo egentlig være dekkende for sånn oppførsel).
