Svigerfar har fortalt at da han var i militæret, hadde de en sersjant (eller hva det nå var) som pleide å gi generelle beskjeder/ordrer i at-form. Altså av typen «At dere må pusse støvlene deres ordentlig!»
Det er jo en slags underforstått hovedsetning her; noe i retning av [Jeg vil gi beskjed om …]. Og det gir i alle fall meg en følelse av at det er en måte å gjøre beskjeden helt upersonlig på; det er på ingen måte sersjantens mening, liksom. Men jeg lurer på om dette fenomenet heter noe?
(Det minnet meg ellers om Datteren, som da hun var veldig liten ofte innledet henvendelser med «at». Den aller første e-posten jeg fikk fra henne lød i sin helhet «[mitt fulle navn] AT KAN DU JELPE MEG». :knegg: )
Ja, det tenkte jeg også på, Hyacinth; husker at jeg syntes det var pussig da jeg var liten at søskenbarna fra Stavanger alltid åpnet spørsmålene sine med «Om …». :knegg:
"om at" er også en vanlig start på spørsmål her i Stavanger mener jeg.
Jeg pleide starte enkelte setninger med "atte" ("atte nå må vi gå", "atte nå skal vi spise" "atte jeg må sove") da jeg var lita, men jeg er fullstendig språkforvirret, så jeg aner ikke hvor det kommer fra. #oljeunge
Ja, akkurat det husker jeg godt at jeg stusset over første gangen den ene nevøen og niesen vår kom på langhelg til oss på østlandet. "Om eg kan få ei skjeva?" Mannen min er jo selv fra Stavanger, men jeg hadde aldri hørt hverken han, foreldrene eller søsknene hans si noe lignende så det var helt nytt for meg.
Siden jeg har eksamen i morgen, og derfor har slått ut i full prokrastineringsblomst, ha jeg kikket litt på litteraturen. :knegg: I den typen setninger som Skilpadda nevner, «At dere må pusse støvlene deres ordentlig!», har vi en hovedsetning med imperativfunksjon, men også med subjunksjonen at, som vi vanligvis bruker for å markere syntaktisk underordning, altså at setningen er en leddsetning og ikke en hovedsetning. Det ser ut til at den vanlige analysen er at subjunksjonen (i vårt tilfelle at) da er der for å indikere modus (konjunktiv, imperativ). Så i språk med konjunktiv, er dette ganske vanlig – fransk Qu'il vienne! «Måtte han komme!», for eksempel. Så for meg ser det ut som om den norske militærbruken har rekruttert at som en alternativ imperativmarkør. Og når man har to alternative markører, utvikler de gjerne en bruksforskjell, så jeg er gjerne med på at dette kan være en ekstra upersonlig imperativ.
Norsk atte tror jeg er noe litt annet. Det er ganske vanlig at subjunksjoner som brukes til å indikere indirekte tale («Jeg har lest boka» vs. «Jeg sa at jeg hadde lest boka»), kan utvikle et mer selvstendig liv og bli uavhengige partikler som man kan bruke til å indikere at det er noe noen har sagt eller noe noen har tenkt til å si. Jeg oppfatter det sånn at atte har kommet ganske langt i denne utviklingen, og nå ofte blir brukt bare for å gjøre samtalepartneren oppmerksom på at man har tenkt å si noe (gjerne litt unnskyldende): «Atte, kan vi grille pølser i dag også?»
Ja, og da er vi vel igjen i terrenget hvor subjunksjonen («om at») oppfører seg mer som en partikkel som signaliserer direkte tale uten å faktisk måtte ha med en hel hovedsetning med et taleverb («Eg lurer på»). Men det finnes også eksempler der det ikke er så naturlig å se for seg en forkortet setning, som i «Atte ... jeg spiste opp resten av desserten og sparte ingenting til deg».
Begge analysene er vel basert på at det ikke egentlig er én handling som beskrives, men to – det er noe som skal gjøres og noen som mener noe om det (for eksempel at handlingen bør gjøres av en viss person).
Foreldreportalen er i en flytteprosess, denne versjonen av FP er fortsatt under utvikling.
Hvis du vil svare i tråden, så kan du gjøre det her.
