Forum for diskusjoner av nyheter og artikler. Husk å lenke til aktuell artikkel i første innlegg, så meddebattantene får mulighet til å sette seg inn i temaet.
"Når Unio og Akademikerne tar en konflikt på dette grunnlaget, så streiker de for større forskjeller" påstår LO-leder Peggy Hessen Følsvik. Og, ja, større forskjeller er for så vidt konsekvens av at man har forskjellige fagforeninger som har forskjellig profil og medlemsmasse med forskjellig utdanning. Men det er ikke derfor man streiker.
Unio og Akademikerne streiker for å beholde en tariffavtale de har. Det er faktisk et viktig prinsipp!
I korte og tabloide trekk: LO vil at alle skal tjene så likt som mulig, og at det er de lavtlønte som skal få mer. Unio og Akademikerne streiker for at det skal lønne seg å ta en utdanning og at man i staten skal kunne gi konkurransedyktig lønn til dyktige medarbeidere slik at de beholdes. For at dette skal være mulig, må man ha lokale forhandlinger (som er det de streiker for, og som er den avtalen de har - les eventuelt mer i feltet "Dette er feiden" på VG-lenka over).
Jeg jobber i det private næringslivet, så for meg framstår dette som helt usannsynlig. Vi har flere fagforeninger, men forhandlingene foregår på fagforeningenes medlemsmasse, ikke på individnivå. På individnivå ville man uansett ha justert lønningene slik at det ikke var forskjell basert på hvilken fagforening man tilhørte. Dere som jobber i staten: vil dette faktisk kunne skje i staten?
Og da mener jeg selvsagt at folk faktisk hadde helt lik jobb, gjorde akkurat det samme og var akkurat like flinke i jobben sin. Det i seg selv er jo ekstremt vanskelig å måle.
Jeg mener hele premisset er feil. Det er ingenting som hindrer ansatte noe sted å forhandle lønn individuelt i tillegg til tariffen. De som vil tjene på lokale lønnsforhandlinger kan jo bare forhandle, og vil tjene på det. Det fremstilles her som om det ikke er lov til å forhandle individuelt, men det er bare tull.
For det første, LO mener ikke at alle skal tjene likt. Men at de med lik utdanning og gjør samme jobb skal ha noenlunde likt betalt. Det er der lik lønn kommer inn.
Jeg kan bare snakke for hvordan det er hos min arbeidsgiver i staten. Det foregår en hel del forhandling på individnivå, selv om det i teorien er forhandling på hele medlemsmassen.. Aldri hele medlemsmassen som total, til det er vi oppdelt i for mange avdelinger. Og nei, hos oss blir ikke forskjellen i lønn automatisk justert
Det forslaget som LO og YS sa ja til er basert på avtalen til Akademikerne og Unio, men med minstelønnsbestemmelser, godskrivingsregler og at 75% av lønnsmessig forhandles lokalt.
Jeg synes LO bommer kraftig med retorikken her og det smerter, siden jeg er tillitsvalgt i et LO-forbund. Vårt forbund er imot en større pott til lokale forhandlinger, vi tror de fleste tjener på større sentrale tillegg.
Når det er sagt, Unio har selvsagt rett til å streike for deres kampsaker og jeg synes det er en uting å snakke ned andre forbund i konflikt.
Utfordringen vår er at vi på samme arbeidsplass har organiserte både i LO, UNIO og Akademikerne. Da er det dumt at de ulike forbundene har så ulik politikk. Fagforeningstilhørighet blir i enda større grad et verdivalg.
Veldig viktig poeng om å ikke kritisere andres valg, særlig når de er i streik for sine valg.
Jeg har et inntrykk av at det viktigste for LO er makt, Husker at hios min første arbeidsgiver så var makten nokså urettferdig fordelt mellom de ulike fagforeningene. Det var ca 200 ansatte iLO og ca 2800 ansatte i tekna, nito med flere. De ansatte hadde 2 styremedlemmer og 1 tillitsvalgt frikjøpt. LO hadde tariffavtale på at de skulle ha både1 person frikjøpt og et av styremedlemmene. 1 fulltidstilllitsvalgt for 200 medlemmer er veldig dyrt. Den frikjøpte nektet å jobbe for de andre ansatte i bedriften. Jeg var svært skuffet over den holdningen som ble utvist.
Delingen av tariffavtale slår veldig uheldig ut for vår del. Argumentet til UNIO/Akademikerne er at det skal lønne seg med høy utdannelse, det stemmer ikke for oss de siste årene. Med høye sentrale kronetillegg for de med lavere utdannelse som er organisert i YS-forbund, og en lav (om enn litt høyere) snittlønn for oss med lang utdannelse gir ikke nok i potten til å sikre samme lønnsvekst som de med lønnstrinn. Jeg venter spent på hva tvungen lønnsnemd faller ned på og vi er mange som vurderer å skifte til et LO-forbund om ikke staten vinner fram mot Akademikerne/UNIO. Er heldigvis ikke tatt ut i streik, for det ville vært vanskelig å holde moralen oppe. :(
Ja, dette skjer, og vil skje i enda større grad nå som LO har gitt etter og godtatt denne tariffavtalen, som er nesten lik den akademikerne og Unio hadde. Men med minstelønnsbestemmelser, som Fersken skriver. Lokale forhandlinger skjer på individnivå, og er en helt ekstrem tidstyv!
Ved lokale lønnsforhandlinger får noen mye og andre får ingenting, og over tid skaper det store forskjeller ja, jeg har vært med i lønnsforhandlinger i min etat i noen år nå, og gapet øker. Jeg har stemt nei til den nye avtalen i uravstemningen og er klar til å streike, men av motsatt grunner som Unio og Akademikerne. Mitt LO-forbund mener vi er tjent med at mest mulig av potten fordeles sentralt, og aller helst i kroner, ikke prosent, da prosent øker forskjellene ytterligere. Hos oss, som i mange andre statlige etater, har de aller fleste ansatte uansett utdannelse på masternivå.
Men det er vel poenget med fagforeninger også? Jeg kunne aldri vært med i Lektorlaget, fordi jeg er så sterkt i mot lokale lønnsforhandlinger og fordi jeg ikke orker elitismen.
Enig i karakteristikken av Lektorlaget, og det er klart det dreier seg om ideologi. Jeg kjenner bare ofte på hvor utrolig sterke vi kunne bært hvis vi sammen jobbet for å bedre lønns- og arbeidsvilkår mot en motpart som har blitt sabla kynisk og steil. Lokalt gjør man det jo i stor grad.
Helt eng. Dere som er for såkalt likhet, er der riktig med lik lønn for de 2 medarbeiderne med lik stilling og like oppgaver, når den ene spiller solitær og den andre ikke har tid til pauser, fordi den andre ikke bidrar ?
Dette høres ut som er personalsak, og det er sjefen som må ta tak i den som ikke gjør jobben sin, å ikke jobbe på jobben er vel oppsigelsesgrunn?
Forøvrig, om den som spiller har doktorgrad og den som ikke tar pauser har master, så skal vel etter akademikernes syn den første har mer lønn?
I dag fungerer det slik at den som er på god for med sjefen og er flink til å prate for seg får høy lønn, men de mer stillferdige som produserer masse men ikke skryter, ikke stiger i lønn. Lojale medarbeidere med lang erfaring og høy kompetanse, premieres i liten grad.
Enig her og. Det vil selvsagt aldri være slik at selv om man har lik stilling og like oppgaver, så vil to ansatte yte like mye alltid, men jeg har jobbet lenge nok til å se at man kan slippe unna med såvidt å karre seg over det aller minste minimumsnivået, og det fremstår helt absurd at det skal gi lik uttelling som noen som virkelige yter!
Det finnes jo mye mellom der som skaper forskjell, men som på ingen måte er oppsigelsesgrunn.
Jeg er akademiker ansatt i staten, og det er viktig at vi har konkurransedyktig lønn slik at ikke alle de flinke folka slutter. Og at noen de som blir igjen ikke alle er like flinke til å "ta i et tak" - og det helt uten at de sitter og legger kabal. Det er frustrerende allikevel.
Hvordan måles dette i ulike stillinger da? I forhandlinger som dette må det jo sees på det større bildet. Begge ordninger gir rom for urettferdighet, men jeg mener at sentrale tillegg sikrer de fleste best.
I dette eksempelet var det jo LO som hadde forhandlet fram en god avtale, og de andre foreningene som hadde en dårlig avtale. En frikjøpt tillitsvalgt i LO er lønnet av LO og skal selvfølgelig jobbe for sine medlemmer, og så kunne heller de andre foreningene jobbet for å få like gode ordninger og kjøpe ut tillitsvalgt. Mener du at den tillitsvalgte f.eks skulle jobbe for uorganiserte? Eller for medlemmer av andre organisasjoner så de kunne spare kostnader?
Frikjøp er det forbundet som gjør, ikke arbeidsgiver. Så det er medlemmene i et fagforbund som betaler for det, og da kan man virkelig ikke forvente at andre skal være gratispassasjerer. (Sa visst galathea også - på en bedre måte enn meg.)
Jeg tenker at streikeretten er uthulet - tvungen lønnsnemd er det arbeidgiversiden som profiteter på.
Og så tenker jeg at lønnspolitikken til LO ikke akkurat gavner de med (høyere) utdannelse.
-og dette betyr i praksis at Akademikerne/Unio streiker MOT minstelønnsbestemmelser og at 25 % av potten skal fordeles sentralt. 25 % av potten tilsvarer skarve 3750 kroner i lønnstillegg om du har årslønn 500 000, 6000 kr om du har 800 000. Fordi det fordeles i prosent så blir det mer til de som tjener mest (ofte de med høy utdannelse) og latterlig lite til de med lave inntekter. Resten går til belønning lokalt til de arbeidsgiver ønsker å premiere. Så sånn sett syns jeg ikke Peggy bommer så ravgæli altså, og jeg har problemer med å forstå både streikegrunnlag og hvordan steikeuttaket ble/blir gjort av Akademikerne/Unio. Men jeg hadde foretrukket at hun snakket om LOs egne krav og ikke andres.
Jeg er ganske så sikker på at det var arbeidsgiver som frikjøpte den LO tillitsmannen, ikke LO selv. Hvis det siste var tilfelle er det helt forståelig at man ikke vil jobbe for andre organisasjoner.
Ang styrerepresentasjon er den styrt av lovverk, og det var klart urimelig at LO alltid skulle ha den ene. Det var nok en arv fra en tid der antall LO organiserte utgjorde en langt større andel av arbeidsstokken, som noen ganger skjer når større organisasjoner utvikler seg over i nye oppgaver.
Jeg skjønner ikke helt tankegangen her, i min stillingstype finnes ingen minstelønn. Når fagforeningen forhandler frem en pott til fordeling blir hele potten fordelt etter en gaus fordeling basert på tilbakemeldingen som putter alle ansatte i en ytelse skala. Hos oss i prinsipppet :
under forventning, som forventet, eller over forventning. ytelse skala settes ikke av 1 person, det er basert på tilbakemeldinger fra kollegaer, underordnede og overordnene. Min antall tilbakemeldingspersoner er 5 stk.
Dersom man har fått tilbakemeldingen som forventet kan man forvente å få den prosenten som potten har tildelt ( feks 1%) Dersom man har fått scoren under forventning vil man få mindre, kanskje tilogmed 0% dersom arbeidsgiver ikke synes du gjør en god jobb. Dersom man har fått over forventning vil man få mer enn 1%.
Over tid vil noen kanskje få en ganske så dårlig lønnsutvikling, sånn at disse tilslutt kan velge en å finne en ny stilling hos en annen arbeidsgiver fordi man da kan gå opp kraftig i lønn.
I min bransje har vi hatt en ganske dårlig lønnsutvikling pga konjukturer, og særlig min faggruppe har kommet dårlig ut. I fjor hadde vi derfor en turnover på over 40%. Noe som har tvunget arbeidsgiver til å gjøre noe med lønnen til de som er igjen. De fleste har fått opprykk, inkludert meg selv. På opprykk øker man vanligvis lønnen med 5-10% utenom lønnsoppgjøret.
Fordi man kan forhandle individuelt øker lønnen til alle på denne måten mer enn om vi alle skal øke lønnen samtidig. Ulempen er at det kan oppstå lønnsforskjeller innad, men alle tjener fortsatt mere enn på den andre måten.
Først og fremst; jeg er hovedtillitsvalgt for min fagforening og leder for Akademikerne på arbeidsplassen min, så det preger nok det jeg mener. Men det Peggy Hessen Følsvik sier er renspikka tull. Det handler om at LO mister makt, når to av de fire hovedorganisasjonene ønsker å flytte forhandlingsmakten fra de sentrale til de lokale aktørene. Så dette er ren maktkamp fra LOs side.
LO vil ha kloa i Akademikernes og Unios lønnsmasse. Og de vil fordele den sentralt, fremfor å la de enkelte arbeidsplassene selv vurdere hvordan de best fordeler lønnsmidlene. At LO forsøker å tvinge Akademikerne og Unio inn på en avtale de ikke ønsker, er et forsøk på uthuling av den frie forhandlingsretten som er ekstremt ugrei. Skatteetaten er et veldig godt eksempel på et organ som har vært tjent med ordningen der midlene forhandles lokalt. De har slitt med massiv kompetanseflukt, fordi de sentrale tilleggene spiste opp store deler av potten som kunne vært benyttet lokalt.
Gode lokale forhandlinger, og en god lokal lønnspolitikk, er en av de beste virkemidlene for å unngå hjerneflukt og at man mister kritisk kompetanse. Dessuten holder det kostnaden på offentlig sektor nede, ved at det ikke stadig vekk på tilføres enda mere "friske" midler for å holde på folk. For det koster penger å holde på kompetansen.
Dessuten er det fint mulig å fremforhandle en lokal lønnspolitikk som sikrer at man forplikter seg til at alle skal få noe tillegg hvert år. Men at det må vurderes på bakgrunn av hvor mye man bør gi som generelle tillegg. Og om det er enkelte grupper som må løftest særskilt med gruppetillegg (f.eks. lavtlønnede eller nyutdannede). Det å se virksomhetens behov som helhet, og utforme lønnsforhandlingene slik at de er noe hele virksomheten er tjent med, er helt fint mulig. Og MYE enklere når man får hele potten til fordeling, fremfor at noen skal sitte i Akersgata og bestemme, uten å kjenne til hva virkeligheten er på den enkelte arbeidsplassen.
På ingen måte enig. Hvis jeg mener at dyrevelferd er viktig, og velger politisk parti med slikt fokus, så betyr ikke det at jeg ser bort fra skolepolitikk. Å være for Akademikernes politikk, betyr ikke at jeg mener at lavtlønnede ikke skal gå opp i lønn.
Men hva streiker man for da? Avtalen er den samme, med minstelønnsbestrmmelser og 25 % til sentral fordeling., er det de 25 % det streikes for, man ønsker ikke noen som helst sikring for at alle skal få i det minste bittelitt?
Det er jo strengt tatt opp til arbeidsgiver å sikre. Ikke meg. Jeg er helt ærlig opptatt av meg selv. Jeg har 7 års utdanning etter vgs, med tilsvarende forsinkelse inn på boligmarkedet (pluss noen år for sparing og hadde råd til min første bil da jeg var 32). Studielånet var ferdig for 2 år siden, og har påvirket lånemuligheter. Jeg mener utdanning, faglig ansvar og god innsats på arbeidsplassen bør lønne seg.
Udugelige folk kan etter mitt skjønn få kr 0, så kanskje de slutter. Jeg har flere ganger i livet jobbet med folk som gjør en elendig jobb, det være seg innen pleie, saksbehandling, i butikk eller på forværelset. De er nær sagt umulige å sparke. Flinke bør få mer (inkl de med ingen/lav utdanning, det vil vel arbeidsgiver sørge for hvis de vil ta vare på gode ressurser). Så sånn er det, sett fra min side.
Jeg vil selv bestemme hvor jeg er fagforeningsmedlem, og overlater til fagforeningen å avgjøre hvordan de best ivaretar sine medlemmer. Vi har et utvalg fagforeninger i Norge, og det vil faktisk være ekstraordinært hvis arbeidsgiver og konkurrerende fagforening skal bestemme avtaleform utover egne rekker. Veldig spesielt også at man snakker ned andres streikerettigheter. Det synes jeg er et skifte i 3.partssamarbeidet, som er like viktig for ALLE!
Jeg syns dessuten det er litt underlig å tenke at lokale forhandlinger bare gavner de som har høy lønn. Lokale forhandlinger gavner de som gjør en skikkelig innsats, og som arbeidsgiver ønsker å gi uttelling til. Og det gir mulighet til å "fryse" veldig høye lønninger (f.eks. tidligere ledere som har gått over til saksbehandlerstillinger, men beholder lønnen, noe som ikke er uvanlig i offentlig sektor). Det bør være en sammenheng mellom innsats og avlønning. Og det går fint an å ha en lokal lønnspolitikk som sikrer en brattere lønnskurve til de som ligger lavest, hvis det er et poeng for virksomheten.
Word og amen. Det er virkelig ikke slik at LO er den beste fagforeningen for alle. Og da er det helt uhørt at det er de som skal styre lønnspolitikken fore hele offentlig sektor. De er ikke arbeidsgiver. De er en av fire arbeidstakerorganisasjoner som forhandler i offentlig sektor. Og verken kan eller skal styre de andre organisasjonene.
Jeg og "mine" tillitsvalgte har, sammen med arbeidsgiver, lagt MASSE tid ned i å utvikle en lokal lønnspolitikk som gavner virksomheten jeg jobber i. Det å kunne forhandle hele potten lokalt har virkelig vært helt avgjørende for å få til en akseptabel turnover, og kunne ta vare på kjernekompetanse. (Og NTL (LO)-medlemmene nyter kjempegodt av den lønnspolitikken vi har, selv om de får mesteparten sentralt, så har vi et prinsipp om at lønn ikke skal avhenge av avtalen du hører til.)
Og en siste ting (bare for å spamme litt). Hvis det var så himla viktig for LO å ha samme avtale som Akademikerne og Unio, for å sitte i samme rom, kunne de jo gått over på samme avtale, med bare lokale forhandlinger. Men da mister LO makt sentralt. Så det vil de ikke.
Det går tydeligvis fint an å ha en fagforening som mener at de med høy lønn, lang utdanning og mye ansvar skal ha 0,- i tillegg. Her har fagforening all forhandlingsrett for alle sine medlemmer lokalt. Hilsen snart utmeldt, kommunal sektor.
Det ville vært veldig rart om LO skulle gå inn på en avtale som legger mer til lokale forhandlinger når de har vært mot det siden tidenes morgen, da. :humre:
Jeg jobber en plass uten tariffavtale, og har sluttet bry meg. Men jeg observerer at LO stort sett kan komme til løsning, og sitte stille i båten mens de andre streiker, tømmer streikekassen, og så ender med tvungen lønnsnemd og samme avtale LO signerte …
Nå er ikke Akademikerne kjent for å streike så veldig ofte. Jeg har vært medlem siden jeg var student, og kan huske én streik i løpet av alle årene jeg har vært i arbeid. I løpet av de årene jeg har vært tillitsvalgt, har Akademikerne Stat aldri streiket.
Det som dessuten skiller denne streiken fra de aller fleste andre streiker er at Akademikerne og Unio gikk til streik for å beholde gjeldende avtale. Stort sett handler streik om at arbeidstaker ønsker ny avtale, mens arbeidsgiver ønsker å beholde gjeldende avtale. Det er ikke tradisjon for at tvungen lønnsnemnd fører til ny avtale. Det ville i så fall vært et ekstraordinært utfall som virkelig må sies å underminere avtalefriheten og trepartssamarbeidet som ligger til bunn for den kollektive arbeidsretten. (Og, hvis noen lurer, jeg er jurist, med spesialisering blant annet i kollektiv arbeidsrett. Så dette er også faget mitt.)
Rent strategisk var Akademikernes streikeuttak veldig rettet mot å ramme arbeidsgiver, og ikke "folk flest". At arbeidsgiver gjorde alt de kunne for å finne en grunn til å stanse streiken med tvungen lønnsnemnd handler nok også om at streiken blant annet rammet Finansdepartementet. Der ble saksbehandlerne som jobbet med RNB (Revidert Nasjonalbudsjett) tatt ut i streik. Det må landes før Stortinget går ut i ferie. Ikke noe som "folk flest" tenker så mye over, men rett og slett krise for departementets politiske ledelse, at så og si hele sekretariatet er ute av drift. :humre: At de brukte NSM som "unnskyldning" for å ikke gå tilbake til forhandlingsbordet, men heller avslutte med tvungen lønnsnemnd er i mine øyne en vaskekte stråmann.
Jeg syns dessuten det er viktig å understreke at hele poenget med flere fagforeninger, og forskjellige avtaler, er at det skal være mulig å velge en avtale som passer deg som person. Selv om det svekker LO at de ikke bestemmer alt. (Hvis noen lurer, så er jeg veldig lite begeistret for pampeveldet på Youngstorget.)
Så tvungen lønnsnemnd vil sannsynligvis i dette tilfellet føre til et positivt utfall for de streikende? Hva betyr dette for Unio som fortsatt er i streik, bør de håpe på tvungen lønnsnemnd de også? For noe mer forhandling kommer det jo ikke til å bli.
Veldig glad for dette innlegget. jeg jobber statlig, og er godt kjent med hvordan forhandlingene foregår hos oss og jeg kjenner meg ikke igjen i det som sies om trynefaktor osv. jeg syns det gis lite tillit til lederes evne til å ha flere tanker i hodet og klare å sjonglere det å sørge for at både lavtlønte og høytlønte får lønnsutvikling. Hos oss jobbes det med utjevning av forskjeller, man ser på hvem som ikke har fått på en stund, man vurderer mot kriterier for å nå målene i virksomheten blant annet.
Som andre her så syns jeg faktisk det skal lønne seg å være en arbeidstager som gjør en innsats for arbeidsplassen sin. Jeg mener at det ikke alltid er lik lønn for likt arbeid. På min arbeidsplass har vi de som tar stort ansvar og er veldig selvgående, også har vi de som ikke gjør mer enn absolutt minimum og som må følges mye opp. Jeg syns ikke det er trynefaktor å gi litt mer til de som bidrar ekstra, jeg mener det er lønn som fortjent.
Nå er det langt fra enighet innad i LO for denne avtalen, så det skal bli spennende å se hva det hele ender med. Det er I alle fall mobilisert for å stemme nei i uravstemningen fra en av fagforeningene under LO stat-paraplyen, har jeg lest.
Jeg er veldig spent på hvor dette ender. Jeg vurderer om jeg må slutte i staten fordi jeg rett og slett ikke får nok lønn.
Jeg har snart to mastergrader og 4 videreutdanninger. I skoleverket ville jeg vært lektor med tillegg. 780k nesten. I staten har jeg rett over 600k. Alt er individuelt og det er nesten umulig å få et større lønnshopp. Man får beskjed om at man kan ikke sammenligne seg med de utenfor staten, og at man ikke kan sammenligne seg med andre kollegaer. Hva skal man gjøre da? Personer ned kort erfaring , men som kommer fra skolen tjener mye mye mer enn meg. Jeg kom fea barnehage for mange år siden og ble derfor plassert langt nede.
I ditt tilfelle ville jeg sent en mail til din leder med alle disse argumentene. Dersom du ikke får noen respons foreslår jeg at du finner deg en ny jobb. Særlig siden folk med mindre kompetanse og erfaring har høyere lønn enn du selv har.
Det er nettopp dette jeg mener er problemet med at alt fordeles lokalt, noen blir alltid forbigått, og det er ikke nødvendigvis fordi de gjør en dårlig jobb. Ikke alle ledere er flinke til å se alle sine medarbeidere, dessverre, og lokale forhandlinger kan få uheldige og urettferdige utslag.
Det jeg frykter med individuelle lønnsforhandlinger er en kultur der kolleger er opptatt av å vise seg frem, mer enn å samarbeide. Nå er alt som «produseres» hos oss felles, og det er veldig viktig. I dag har jeg grått kontoret til sjefen min, og det ville jeg nok ikke følt at var like uproblematisk om jeg visste at hun senere skulle bestemme om jeg skal få mer lønn eller om kollegaene mine skal få mer lønn. Selv om jeg har tillit til sjefen min.
Dette handler jo heller om at hun fikk for lav innplassering når hun startet, og siden ikke har fått opprykk etterhvert som kompetansen har økt. Det har ingenting med om potten er lokal eller ikke å gjøre.
Jeg skrev «de andre» og det er jo lite presist. Jeg ser den. UNIO har i hvert fall ikke lykkes spesielt godt med sine valg de siste forhandlingene. :gruble:
Som sagt, jeg følger ikke særlig med. Det angår meg ikke.
Men på generelt grunnlag synes jeg sammenslutningene er skikkelig dårlig til å få frem poengene sine til FolkFlest om de vil ha sympati. (Igjen, Unio er godt eksempel her, der vet de jo knapt selv hvorfor de streiker - basert på forrige runde der alle jeg kjente som streiket hadde forskjellig forklaring. :gal: )
Jeg har dog jobbet i offentlig sektor i årevis, og vært med på forberedelse til forhandling og streikeuttak. Jeg er veldig for sentrale tillegg, for jeg har null, niks og nada tiltro til at lokale forhandlinger treffer bra. Det har vært trynetillegg 10/10 ganger og Olga på renhold får minst mulig.
Dette går jo helt fint på en rekke arbeidsplasser, inkl alle stedeneder jeg har jobbet i 20 år. Aldri tenkt at det skulle være et problem slik du beskriver.
Jeg og en kollega ba om lønnsforhandling på grunnlag av at vi har kritisk kompetanse. Hun fikk (har mindre enn meg, ikke master) jeg fikk ikke. Jeg har vært i fødselspermisjon til nyttår. Vi er de eneste med denne kompetansen.
Vurderer sterkt å få ny jobb ja. Skal gjøre ferdig masteren som de støtte, så søke noe annet. Men da må jeg bytte fagfelt. Finnes ikke lignende jobber uten å flytte til Tromsø eller noe sånt.
Hvem var det du snakket med? Snakket du med sjefen din? Dette høres urimelig ut, og jeg ville tatt det opp med tillitsvalgt, og eventuelt vurdert å snakke med sjefens sjef.
Selv ba jeg i en tidligere jobb om lønnsforhøyelse i forbindelse med at prøvetiden var over, men fikk beskjed om at firmaet gikk for dårlig til at det var aktuelt. Men en som begynte etter meg, fikk lønnsøkning. Jeg tok det opp med sjefen. Han så ingen problemer med at jeg ikke fikk lønnsøkning, men at noen andre fikk.
Så da ringte jeg til mannen min og gråt en skvett. Mannen min mente dette var urimelig, så han ba meg om å snakke med sjefen til sjefen. Jeg ba om et møte med sjefens sjef, og la fram saken. Det endte opp med at ingen fikk lønnsøkning, men jeg fikk lovnad om at det var jeg som skulle ha lønnsøkning først, noe jeg etter hvert også fikk.
Når man forhandler eller diskuterer lønn, så kan det være ganske ubehagelig, i alle fall de første gangene. Det er kanskje der det ligger for mange? Det er behagelig å bare få en passe lønnsøkning hvert år uten å måtte legge noe arbeid i det eller å måtte stå i ubehagelige situasjoner nå og da?
Jeg gjorde dette etter statens måter. Fylte ut skjema som gikk til hovedtillitsvalgt. Hovedtillitsvalgt tok det med til drøftningsmøte som består av ledelsen. Så både avdelingsjef og direktør var med. Hovedtillisvalgt reagerte veldig på beslutningen men kunne ikke dele med mer hva som kom opp i drøftningsmøte.
Jeg har hatt lønnsamtale og spurt hva som sksl til for å å høyere lønn. Det viste ikke min leder. Hun viste vist ikke hvilke kompetanse jeg hadde siden jeg bare har vært tilbake fra fødselspermisjon i 6mnd og hun startet mens jeg var ute.
Jeg jobber i det private. Min tillitsvalgt forhandler lønn på vegne av min gruppe, men absolutt ikke for meg! For min fagforening er det et viktig prinsipp at de tillitsvalgte slett ikke skal gå inn på fordelingen av lønnspotten for enkeltmedlemmer. Det kan nemlig medføre at den tillitsvalgte havner i en uheldig dobbeltrolle.
I min fagforening får de tillitsvalgte tilsendt lønnsoversikt for alle i gruppen de forhandler lønn for. Dette for å kunne se hvordan vi som gruppe ligger an i forhold til sammenlignbare grupper og for å kunne kontrollere i ettertid at man faktisk har fått den lønnsøkningen man (som gruppe) har framforhandlet. Jeg antar det er litt annerledes for en hovedtillitsvalgt?
Jeg syns uansett ikke dette høres særlig OK ut, Isolde. Send meg gjerne en melding om du vil ha noen tips til punkter å ta opp i lønnssamtaler.
Dette høres kjent ut, tror det er vanlig at forhandlinger foregår på denne måten i staten. Alle ansatte sender inn personlige krav til sin fagforening, foreningen prioriterer og forhandler med ledelsen som har sine krav, også på personer. Har ikke ledelsen sendt inn krav på deg, så er det liten sjanse for å få noe. Jeg har jobbet i staten i 25 år og var tidligere Akademiker-medlem. Etter noen år i bransjen byttet jeg til LO, da jeg syns de lokale forhandlingene fungerte dårlig. For ikke å snakke om den ekstreme tidsbruken og frustrasjonen det fører med seg, og det gjør ikke akkurat underverker for arbeidsmiljøet heller.
Det virker som om det er store forskjeller i hvordan dette håndteres ute på arbeidsplassene, avhengig om det er i det private, kommunale eller stalige. Jeg har diskutert ut i fra mitt perspektiv som statsansatt i en middels stor etat, da det var streiken til de statsansatte som var utgangspunktet. Hos oss er det absolutt en realitet at kolleger med samme arbeidsoppgaver har ulik lønn basert på hvilken fagforening de tilhører.
