Mattekravet er nå en ting, med mindre man faktisk skal bli mattelærer, for jeg har møtt mange elever gjennom min tid i skolen som har vært sterke faglig, bare ikke i matematikk. Men- en elev med karakter 3 i norsk, eller nå da altså 2 :skremt:, har etter min erfaring utfordringer i langt flere fag enn bare norskfaget, og vil ha problemer med å gjennomføre de fleste av studieløpene i høyere utdanning. Fortjener ikke våre barn og barnebarn en skole med de beste og motiverte lærerne, ikke framtidige lærere trolig har slitt både faglig, og kanskje også med motivasjon for skole?
Hva tenker FP om å fjerne karakterkravene? Og- ikke minst- hva skal til for å gjøre læreryrket attraktivt igjen?
Som sensor på VG3 norsk-eksamen og lærer på VG3 norsk vil jeg tørre å påstå at de med 2-ere er funksjonelt analfabeter. De har svært lav evne til å lese og forstå en tekst, orientere seg i sammensatte tekster og produsere komplekse tekster av god kvalitet selv. For å få 2 på norsk-eksamen må eleven "i noen grad" ha relevante svar på oppgaven, i "noen grad kommunisere med leseren" og vise "noe forståelse og bruk av tekstvedlegg" og bruke "noe fagkunnskap". Så lenge du møter på eksamen og skriver noe som helst forståelig og faglig relevant, uansett hvor lite, skal du stå.
Dessverre kommer de ikke til å bli luket ut i høyere utdanning heller, for de har det samme presset på seg til å få studentene gjennom mølla, ellers får de ikke finansiering. Mantraet er jo at det ikke spiller noen rolle hva man kommer inn med, men hva man kommer ut med. Og det er sant det altså, men utfordringen er jo at minimumet flytter seg stadig nedover og tilpasses en svak studentgruppe.
Jeg leste denne artikkelen om politistudenter i går, og det er veldig gjenkjennelig fra min tid som lærerstudent: "Når studentene starter på Politihøgskolen, er utdanningen nærmest et hinder de må forsere for å bli det de ønsker." For meg virker det også som at dette er blitt verre, de ser ikke på kunnskap som et gode og noe man er takknemlig for, det er sutring om masterkravet og innholdet i studiet.
Jeg har mange tanker om hva som kunne gjort læreryrket mer attraktivt. Ingen av dem innebærer å gjøre studiet enklere å komme inn på eller gjennomføre. Om man er reelt bekymret for mangelen på lærere, vil det nok være en idé å gjøre mer for å få eksisterende lærere til å bli i jobben fremfor å senke kravene slik at uskikkede studenter kan komme inn. Jeg ville heller anbefalt å legge ned lærerutdanningen og gjort master + ppu som eneste vei inn i yrket. Da får man i det minste lærere med en god faglig ballast.
Jeg har ingen erfaring eller fornuftige tanker å komme med her, men input sin siste setning er jeg helt enig i, i alle fall!
.hun endret innlegget sitt etter at jeg skrev
Jeg mente dette
Om man er reelt bekymret for mangelen på lærere, vil det nok være en idé å gjøre mer for å få eksisterende lærere til å bli i jobben fremfor å senke kravene slik at uskikkede studenter kan komme inn.
Jeg er enig med dere, jeg synes også det er synd om lærerutdanning blir noe studenter begynner på fordi det var det eneste de kom inn på, og ikke noe de velger fordi de ønsker å bli lærere. Det er ikke det skolen trenger, og det er heller ikke slike medstudenter motiverte lærerstudenter trenger.
Eg tenker at vegen til å få fleire til å bli lærar er å gjere det meir attraktivt å vere lærar.
Senking av karakterkrav er feil virkemiddel. Eg trur også det å omgjere lærarutdanninga til masterstudie var eit feilgrep som virka mot si hensikt. Eg trur ikkje det førte til at fleire ville bli lærar. Derfor er eg heller ikkje einig i Input sitt forslag til å legge ned lærarutdanning og heller gjere det om til master+ppu. Ein treng ikkje mastergrad for å vere ein god lærar.
For å få flinke folk til å ønske å bli lærar må ein gjere noko med sjølve yrket og vilkåra lærarar jobbar under.
Eigentlig syns eg at ein bør ha 4 i matte på VGS for å få undervise i matte på mellomtrinnet og ungdomsskulen.
Og minimum 3 i norsk for alle fag. Helst 4 der også....
Kunnskap er et gode, man kan ikke få for mye kunnskap eller for mye kompetanse. Læreryrket er et yrke hvor man bør kunne holde seg oppdatert på forskning, og helst også bidra til forskning. En lærer bør ha en tydelig kompetanse i å lese og forstå forskning. Det har vært en sterk nedgang i søkningen til lektorutdanningen også, og den har alltid vært master, så det er rart om nedgangen skal legges på omgjøringen til master. Det er åpenbart at du har rett i at det ikke gjorde lærerutdanningen mer attraktivt, men spørsmålet er jo om det viktigste er at den er attraktiv eller om de som kommer inn der er rustet og motiverte. Det var veldig tydelig, for meg, at mange studenter anså 4-årig utdanning som et enkelt alternativ når man ikke kom inn på noe annet. 35 skolepoeng er jo ikke veldig mye, særlig ikke for en som har ekstrapoeng fra f.eks. alderspoeng, militæret, FHS osv. Det betyr under 3,5 i snitt.
Det som var dumt med den omgjøringen, er jo at det første kullet som begynte på den nye 4-årige GLU-utdanningen ikke engang rakk å bli ferdig utdannet før endringen var bestemt. Det er ikke akkurat tillitsvekkende.
Input: Har samme erfaring som deg med elever som får karakteren 2 i norsk, dessverre- og klart at dette vil forplante seg oppover i høyere utdanning også. Derimot er jeg ikke enig med deg i at det er master og PPU som er løsningen på kvalitet og kvantitet i lærerrekkene.
Veldig enig med deg i alt dette, Simone, det må bli attraktivt å være lærer, og å bli i yrket. Jeg tror heller ikke at man trenger master (og mine langvarige bange anelser om at det er mye rart som får passere som master, har ikke akkurat blitt svekket det siste året...) for å bli en god lærer i grunnskolen. Det man trenger er et OK faglig grunnlag fra videregående, masse praksis og fagdidaktikk- og praksislærere og sensorer på lærerutdanningene som er tøffe nok til å sile ut de som skal og bør siles ut.
Det er heller ikke lønnen som er problemet, slik jeg ser det i dag. Det må ryddes i arbeidsoppgavene til lærerne, og "laget rundt eleven" må faktisk fungere og være på plass når det trengs- fra miljøarbeidere til PPT-rådgivere og BUP.
I tillegg må man slutte å snakke ned læreryrket i media, det er jo ikke annet enn svartmaling å lese. :( Hvor blir det det av historiene til lærerne som trives, som lykkes, som håndterer arbeidsoppgavene sine og som klarer å samhandle med elever og foreldrene deres? De finnes, det vet jeg, jeg er selv en av dem, og kjenner flere andre, men jeg føler at det nærmest blir oppfattet som illojalt å ytre seg positivt om dette yrket. :vetikke:
Jeg tror kanskje vi trenger lærere med ballast fra forskjellige ting og at lærere med lave karakterer har med seg bagasje som kan være nyttig i skolen.
Men jeg er ikke lærer, bare forelder.
Master trengs ikke i barneskolen, det trengs lærere som kan undervise i mange forskjellige fag og som er ekstremt gode på relasjonsbygging og klasseledelse. De trenger også svært høy arbeidskapasitet og stor evne til å utføre flere ting på en gang og bør elske å være sammen med barn - for å ikke bli tomme for krefter i løpet av et langt arbeidsliv. Så enkelt og så vanskelig. Treere og toere i matte (vi snakker praktisk matte her) og norsk er fullstendig katastrofe, latterlig at de skal bli lærere.
Master + PPU er ikke riktig virkemiddel for 1-7, det er jeg enig i. Men at man ikke trenger master er ikke nødvendigvis det samme som at det er negativt med master. Jeg synes motstanden mot master er veldig rar, men det henger nok sammen med at jeg opplevde master-programmet mitt som mye mer nyttig for lærerjobben enn de tre årene jeg var student på GLU 5-10. På GLU 5-10 ble jeg utelukkende presentert for forelesere som selv hadde mislykkes som lærere og utdatert forskning fra 70-90-tallet. Jeg hadde aldri blitt værende i læreryrket uten masterprogrammet, det var først der ny og relevant forskning ble presentert. Og først der vi ble forventet å forholde oss aktivt til forskningen.
Ja, det er ikke et uvesentlig poeng, og du beveger deg jo inn i det landskapet av skolediskusjonen som handler om hva en lærer trenger ut over ren faglig kompetanse. Jeg himler ofte over kollegaer som vifter med mastergraden sin (eller hoooovedfaget, de er gjerne de verste :humre:) og som mener at de er fagpersoner, ikke noe annet. Når man vet hvor viktig elev- lærerrelasjonen er for både læring og klassemiljø, stiller man svakt om en A på masteroppgaven i engelsk er det eneste man kan vise til i klasserommet.
Likevel -for å kunne lære noe videre til andre, trenger man å kunne det godt selv, og da stiller studenter med knapt 3 i snitt fra vgs. svakt, mener jeg. Kanskje kan ballasten og livserfaringen du viser seg komme bedre til nytte som erfaringskonsulent eller som miljøarbeider? :vetikke:
Jeg trodde vikarer tok en vakt i ny og ne, ikke at de har klasser fast. Ungen mangler nær to år med norskundervisning fordi nyansatt lærer 1. år og 2. år raskt ble sykmeldte og ikke sett siden. De fikk vikar andre år, lærer som ikke får faste ansettelser. Hun klarte ikke å holde ro nok i klassen til undervisning. Alle fremmøtte foreldre til samtale i januar hadde beklaget seg over norsk og s matte. Svaret var at det var ansatt skikkelig norsklærer fra 17. mars andre skoleår, litt sent da.
S matte læreren var fysiker, overutdannet, men manglet pedagogikk, kan ikke undervise og går igjen som vikar på vgs skolene i kommunen. Ungen tok P matte som privatist, nektet vake rund en toer, når hun kunne få fem.
For 8 trinn og opp.
Tror jeg mener en lærer bør ha pedagogiske evner til å lære seg selv god nok til en firer i P matte og flere fag. Det er læring i slit også. Det må være kombinasjon av ferdigheter både i fag og pedagogikk. Og motivasjon til å undervise.
Min bytter skole, skyldes både lærermangel og sosialt.
Selv gikk jeg på gymnas nær ingeniørutdanningen, hadde sikkert syv vikarer fra NTU i matte det første året. De kunne matte, men ikke formidle. De skjønte ikke hvorfor og hva vi slet med, de hadde vel aldri slitt med matte, ikke hadde de erfaring eller pedagogikk.
Som FAU-engasjert er eg rimeleg oppgitt over konsekvensene av at både lærernorm og masterkrav (og dermed rett til høgare lønn) blei innført utan at ressursfordelingsmodellen for (i alle fall) Osloskolen blei justert. Det sett skulane i ein heilt håplaus økonomisk situasjon og går ut over dei elevane med behov for tettare oppfølging. I Osloskolen er konsekvensen at over 80 skular har eit overforbruk på over 300 millioner som dei må prøve å betale tilbake til utdanningsetaten over driftsbudsjetta. Dette blir forsøkt spart inn og tilbakebetalt ved å ikkje bruke vikarer, korte ned på skuledagane ved å kutte ut friminutt og slå saman eller avvikle/ omformulere enkeltvedtak og dermed lønne færre assistenter eller spes. ped-er.
Det er i alle fall ikkje med på å gjere skulen til ein meir attraktiv arbeidsplass.
Jeg har som sakt bare sett skolesystemet fra foreldre perspektiv (men der har jeg til gjengjeld svært mye erfaring da) og stort sett på godt, men også på (svært) vondt. Jeg er en sånn som ikke vet forskjell på en assistent og en rektor så jeg er hvertfall ikke «farget» av hvilken utdannelse hver enkelt har.
Men jeg ser jo hvilken enorm forskjell det er på lærere og hvor utrolig mye relasjonen har å si i forhold til hvor mye de lærer. Og hvor vanskelig det er å lære om relasjonen er dårlig.
Jeg mener at det ikke er så farlig med master på barneskolen, men det er viktig at man har pedagogisk bakgrunn for å være en god lærer. I tillegg kommer dette med personlig egnethet og evne til å bygge relasjoner med elever.
Jeg har vokst opp i grislendte strøk og har selv prøvd ut både ufaglærte 19 åringer og faglærte uten fagforståelse på ungdomskolen jeg gikk på (kanskje lave karakterer i både matte og norsk). Ingen av de fungerte særlig godt som formidlere av kunnskap. Faktisk var 19 åringene hakket bedre enn kontaktlæreren uten faglig forståelse. Så jeg støtter opp at det bør være krav til minste karakter i disse fagene.
For videregående skole tenker jeg at bachelor/master i de fagene de skal undervises i er nødvendig i tillegg til pedagogisk bakgrunn. Jeg tror også det kan være en fordel med noen lærere som fikk dårlige karakterer selv på vgs, tror de kan relativere seg bedre til de umotiverte enn de skoleflinke kan, men da forutsetter jeg at man har skaffet seg kunnskapen senere(dvs tatt opp fag). Min eldste hadde en sånn kontaktlærer på vgs og han var en fantastisk lærer i idrettsfagene han underviste i.
For meg så er det helt feil medisin å ta vekk inntakskravene på alle utdanninger hvor man ønsker økt søkermasse. Like lite som det holder med varme hender for å ta en bachelor i sykepleie, så holder det med motivasjon og ønske om å jobbe med barn/unge for å undervise.
På liknende vis som at man med 2 i norsk er fungerende analfabet, er man også ute av stand til å undervise i en masse andre fag med 2 eller 3 i matte. Både mat og helse, og kunst og håndtverk er umulig med lavtfungerende regnekunnskaper. Alle fag som inneholder litt statistikk er også utenfor rekkevidde med 2 i matte, så da ryker geografi og samfunnskunnskap. Naturfag fungerer jo heller ikke. Det er mulig man slipper unna med litt mer i barneskolen, men vil vi virkelig ha de minst skoleflinke som lærere for barna våre?
Kan man snu på flisa og fjerne karakterkrav på inntak, men at man må ha oppnådd visse karakterer i enkelte fag i løpet av lærerutdannelsen? Matte er for en del elever et modningsfag, og mange brikker kan falle på plass underveis.
Enig i at det er å beholde lærerne i yrket som er hovedutfordringen, så der må man gjøre noe. (Ikke at jeg har gode forslag).
Men altså, VGS-matte handler da ikke om regnekunnskaper, det er mer avansert enn som så. Du trenger ikke være god i trigonometri, algebra eller derivasjon for å undervise i mat og helse eller kunst og håndtverk. Er man på det nivået at man ikke kan regne om fra desiliter til liter, eller doble en oppskrift, vil man heller ikke komme igjennom lærerutdanningen. Men er enig i at det heller burde være kompetansekrav i norsk. Og det med evne til relasjonsbygging og klasseledelse trenger ikke være iboende, medfødte egenskaper (selv om det er det for noen) det er også et fag, som det burde legges stor vekt på i lærerutdanningen.
Læreryrket snakkes mye ned ja. Elever snakkes også ned, som om de er noen små djevler som kun er ute etter å ta knekken på læreren, mens lærere ikke har noen virkemidler for å få kontroll i et kaotisk klasserom. Og foreldre som klager og stiller krav, alle andre som alltid mener noe om hvordan lærere bør gjøre jobben sin, og alle de administrative oppgavene som tar så mye tid at de knapt har tid til elevene i det hele tatt, i tillegg til ressursmangel som hindrer skolen i å gjøre lovpålagte oppgaver. Det er ikke bare media, jeg kjenner mange lærere som stadig framstiller arbeidshverdagen sin slik også. Det er jo ikke rart at ingen vil bli lærere.
Jeg kjenner også lærere som sier de elsker jobben sin, og aldri kunne tenke seg en annen jobb. Dessverre er det ikke disse som roper høyest, eller blir intervjuet i avisene. Det er sjelden det skrives om det positive. Når elever utmerker seg på en eller annen måte så er det eleven som framheves som individ, med sine spesielle evner (som jo selvsagt også er på sin plass), mens lærere og skole da er helt usynlige i bakgrunnen. Som om eleven har lært seg alt på egenhånd. Media har helt klart et ansvar her, men det mener jeg lærere også har. Det er ingen andre enn de som selv er i yrket som bedre kan framsnakke det som noe positivt.
Også er det jo det, at noe sant er det selvsagt også i alt det negative. Det må gjøres noe med de forholdene som gjør lærerne så motløse. Det må bli mer attraktivt, og ikke nødvendigvis med høyere lønn og lavere inntakskrav. Det er arbeidsverdagen som må bli bedre, og mye ligger i ressursene. I tillegg til at noe trolig også ligger i utdanningen, som kanskje på en eller annen måte kunne gjøre lærerne bedre rustet til å takle de utfordringene de møter når de kommer ut i jobb, også det som går på andre ting enn bare fag? Mye av yrkesstoltheten, uansett yrke, går ut på vissheten om at man innehar en kompetanse som andre ikke har. At lærere er eksperter på nettopp å være lærere, med alt det innebærer. De fremste ekspertene på den aldersgruppen av barn og ungdom som de jobber med, og samhandling med disse, i tillegg til fagene de skal undervise. Og da trengs det kanskje en master.
Hvordan skal lærere formidle at man elsker jobben sin, men at rammene er helt håpløse da? Jeg jobber omtrent 55 timer i uka og gjør da en god jobb - tror jeg. Er oppriktig lykkelig hver eneste dag og har allerede begynt å glede meg til å møte elevene igjen til høsten. Det er givende på en måte det nesten er vanskelig å beskrive. Men jeg er faktisk betalt for å jobbe 43,5 timer i uka, så resten er gratisarbeid. Har prøvd å holde meg til de timene, men da var det slett ikke noe ok å være på jobb fordi ingenting ble planlagt godt nok eller fulgt godt nok opp, så verken elever, foreldre eller jeg selv var i nærheten av å være fornøyd, og det igjen genererte masse ekstra møter og ekstraarbeid. Så da jobber jeg heller mer og har det bra og har fornøyde foreldre og elever.
Men er det riktig å forvente det av alle lærere? Enten må forventningene ned eller ressursene opp for at den store hopen skal ha det så bra at de fremsnakker yrket. Og selv jeg som ikke kan tenke meg livet uten elever, skjønner ikke helt hvordan jeg skal klare å stå i dette tempoet til pensjonsalder. Jeg er redd det er forventningene som må ned, for ressursene ser ut til å bli mindre for hvert år - i hvert fall sett i forhold til andelen elever som må ha 1:1 for at det skal være sikkerhetsmessig forsvarlig for andre elever.
Jeg har forøvrig kun erfaring fra barneskolen. Mannen min jobber i ungdomsskolen, og han jobber en god del færre timer i uka enn meg - men vet ikke om det er tilfeldig.
Nei, det er nettopp det da. Det negative overskygger åpenbart det positive. Det du skriver som jeg har uthevet, det er ikke noe man hører veldig ofte, verken i intervju med lærere eller i publisering av rapporter og undersøkelser. Det drukner i alt det negative, og derfor er det kanskje ikke engang verdt å nevne?
Kanskje man slett ikke burde oppfordre folk til å søke seg til læreryrket, men heller advare dem mot det? Kanskje man rett og slett må komme dit at rekrutteringen blir så dårlig, og så mange lærere slutter og går over i andre jobber, at det blir helt nødvendig å bedre arbeidsforholdene drastisk? Er det veien å gå? Er det i det hele tatt mulig å fokusere på de positive sidene, og samtidig kjempe for å bedre rammene og det andre som trekker ned, eller blir rammene bedret kun ved å svartmale yrket, sånn at man samtidig undergraver det, ved at de best egnede folka søker seg andre veier? Det er jo synd hvis man skal være redd for å framheve de positive sidene av et yrke, fordi hvis man framstår som for fornøyd så blir det ikke gjort noe for å bedre arbeidsforholdene.
Her er jeg VELDIG uenig med deg My. Alle lærere som uttaler seg offentlig gjør det med en eller annen variant av «jeg elsker jobben min, men…» Og for veldig mange er det jo sånn at det gode ikke overskygger det vonde, det er jo derfor vi har en lærerflukt.
Men… nå har jeg ikke oversikt over hva som er inntakskrav til lærerutdanning. På noen studier er et gitt nivå i noen fag en forutsetning for å greie videre progresjon, men det tror jeg kanskje ikke på lærerutdanninga i og med at disse krava er ganske nye? Det vi vet er at de som søker høyere utdanning er 18-19 år+. Vi vet at noen av dem ikke har nærmet seg voksent hode før helt på slutten, og at endel gutter ikke er voksne i hodet før de er 25. Det er hva vi bør møte studenter med. Jeg tror det er lurere å tilby fordypning for de som ikke var flinkiser som 17-åringer. Matte på ungdomsskolenivå er ikke vanskelig. De fleste kan lære det, og noen av de som har tungt for den biten blir veldig bra lærere nettopp derfor. De skjønner hvor det kan lugge.
Mastergrad tenker jeg på grunnskolenivå er helt bak mål. Fokuset flyttes fra å være en god lærer i klasserommet til å håndtere akademia. Lag en praktisk rettet ordning som gir samme lønn.
Ja, men utsagn som begynner med "jeg elsker jobben min men ..." er ikke det som bidrar til positiv omdømmebygging.
Det jeg, som utenforstående ser bedrer omdømmet, både til læreryrket og til skolen som sådan, det er saker som handler om skoler som utmerker seg i ett eller annet arbeid, der skolen får en pris eller positiv oppmerksomhet for et område de har jobbet mye med (barneskolen til mine barn har f.eks vunnet flere, og har vært veldig flinke på positiv omdømmebygging), enten det er gode faglige resultater, elever som leser uvanlig mye, det gjelder inkludering og spesielt lave mobbetall etc. Og som i mange andre yrkesgrupper får slike omtaler positive ringvirkninger, med at skolen/bedriften/forskningsmiljøet/faggruppen eller hvem det gjelder får økte midler til å fortsette å videreutvikle det gode arbeidet, enten det gjelder produktutvikling, forskning, undervisning eller andre oppgaver. Det bidrar til positivisme blant de ansatte, og til at flere dyktige fagfolk ønsker å jobbe på akkurat det stedet. Det skyldes ofte slike som Oslo78, som gjør den ekstra innsatsen, mer enn man kan forvente og oppnår gode resultater, også i andre yrker. Det kan brukes på en positiv måte, med å formidle "se her hva vi har fått til, og tenk bare hva vi kan utrette hvis vi får muligheten til å fokusere enda mer på disse tingene", framfor bare å peke på alt som er negativt og håpløst. "Jeg elsker jobben min, men ... " er selvsagt også viktig, for å belyse kritikkverdige forhold som det bør gjøres noe for å forbedre. Men akkurat når det gjelder læreryrket så føler jeg at det er det som har dominert veldig de siste årene, og er et helt klart bidrag til nedgangen i antall søkere.
Jeg mener fortsatt at det aller viktigste for rekrutteringen er å bedre arbeidsforholdene for lærere slik at det faktisk blir bedre, og at det positive overgår det negative. Men det er også snakk om positive vs negative spiraler, jo flere dyktige folk som søker seg til læreryrket, jo større blir sjansene for at de nye kreftene får endret systemet slik at det faktisk kan bli enda bedre. Men da trenger man å vite at det er en grunn til at man bør søke seg til dette yrket.
Forventningene til myndigheter (og foreldre som leser lovtekstene myndighetene vedtar) henger ikke sammen med ressursene som er tilgjengelige. Politiet henlegger for eksempel stadig saker fordi de ikke har ressurser til å følge dem opp. Skoler har ikke lov til å bruke økonomi som argument for å ikke få gjort det man skal - samtidig som rektorer i hvert fall i min kommune omtrent halshogges om de bruker mer enn budsjettene. Budsjettene justeres ikke uansett hvilke behov som dukker opp, men man har ikke lov til å ikke dekke behovene. Dette er en ubegripelig strevsom rolle å være i, og vi har også derfor en rektorflukt i vår kommune. Det fører selvsagt også til ar folket på gulvet, lærere og assistenter, settes i en vond skvis med større grupper, sammenslåing av undervisning til spesialundervisning med fullstendig ulike behov, osv. Og så er det i tillegg sånn at det er stadig flere sårbare barn som trenger mye, mye mer enn før. Og får ikke de det de trenger, blir det fort kaos og uro i klassen, og alle lider under det.
Jeg får lyst til å si… helsevesenet og skolen. Samme båt. Det hadde vært greit om lovverket og det som faktisk er mulig følger samme logikk.
Samtidig… som mor til barn med litt utvidet behov og vedtak på spesped (som jeg faktisk ikke aner hvordan administreres)…. Jeg har opplevd skolen som fin å samarbeide med. De tar meg på alvor, når det er noe de kan gjøre så gjør de det… når jeg sier at jeg setter grenser så respekteres det. Helt uavhengig av alt annet.
Ok, da skjønner jeg hva du mener. Jeg har lest mange uttalelser fra lærere som elsker jobben sin og ferdig med det, men de når ikke media. Ikke så rart, at noen elsker jobben sin er ingen nyhetssak. Moe som kunne hjulpet hadde kanskje vært om de som ytrer seg ble møtt med forståelse fremfor å bli avkuttet med «du bare sutrer».
Men det er vel ingen som mener at dette er bra. Og det er jo det som er poenget, dette må rettes opp i, og som jeg sier, det aller viktigste for å få rekruttert lærere er å bedre arbeidsforholdene så det blir en attraktiv arbeidsplass. Men det er ikke gjort i en håndvending det tar tid.
I mellomtiden, hva mener du skal til for å øke søkermassen til læreryrket, slik at nye ressurser og friske krefter kan komme til? Spørsmålet til rine er jo hva som må til for at læreryrket skal bli attraktivt igjen. Jeg skjønner at du ikke mener at framsnakking av yrket er et aktuelt virkemiddel, til det er det for mye negativt. Men finnes det andre måter å få flere søkere på, i tillegg til å jobbe for bedre arbeidsforhold, som ikke går på framsnakking eller senkede inntakskrav på utdanningen?
Ja, dessverre er andres reaksjon vanskelig å kontrollere, så hvordan man blir møtt blir verre å gjøre noe med. Men nyhetssaker om skoler som utmerker seg positivt i en eller annen retning hjelper i alle fall på mitt inntrykk, ikke bare av den enkelte skolen, men av læreryrket generelt, og hva det er mulig å få til. Og slike saker dukker også opp fra tid til annen, heldigvis, men det kunne godt vært flere. For jeg er sikker på det er mange flere slike små og store gladsaker som kunne omtales. For det trenger ikke nødvendigvis være lærere som intervjues eller skriver leserinnlegg om hvor glad de er i jobben sin, det handler om å vise fram noe man har oppnådd, og er stolt over, og da vil automatisk den positive opplevelsen av yrket formidles. Det er det jeg mener med framsnakking og positiv omtale.
Jeg vil også gjerne høre resten av setningen dersom man snur om på det, og i stedet for å si "Jeg elsker jobben min, men ... " sier "ja, vi har håpløse rammer å forholde oss til, men ... ". For resten av den setningen kan kanskje være med på å bidra til at noen likevel får lyst til å bli lærere, på tross av kritikkverdige arbeidsforhold og ytre rammer man kanskje ikke får gjort noe med.
Jeg gleder meg til å lese hva du tenker om saken, men er glad du prioriterer å spille kort. :klemme:
Det er klart, jeg er ikke lærer, jeg har erfaring med skolesystemet kun som forelder og FAU-medlem, og gjennom venner og kjente som jobber som lærere. Og jeg mener ikke å bagatellisere utfordringene lærerne står i. Men her handler det om rekruttering til yrket, og jeg tenker at de som skal søke seg til læreryrket er ungdom og unge voksne som heller ikke allerede befinner seg på innsiden, eller har erfaring fra å jobbe som lærer. Derfor bør det også være relevant med innspill fra andre som står på utsiden og har et blikk fra det samme perspektivet. For også der blir man fort avspist av lærere som er oppgitt over at alle andre skal mene så innmari mye om jobben deres. Og at ingen andre har forståelse for hva lærerne faktisk strever med. Når man står midt oppe i noe så ser man ikke alltid like tydelig hvordan det virker fra utsiden, og hvordan det påvirker de som står i startgropa for å velge seg en utdanning.
Foreldrene til mine elever er veldig fornøyde med meg og oss. De aner jo ikke hvor mye gratisarbeid som ligger bak det tilbudet de får. De vet ikke at man dropper kontortid og tar lunsjpausene til hjelp for å få gjennomført nødvendige samtaler, konfliktløsning og oppdrag gitt av PPT. Nettopp fordi vi er så inderlig glade i elevene våre, strekker vi oss så langt det overhodet går. Det gjelder sikkert på skolen din også. Jeg har ingen planer om å fortelle disse foreldrene det heller, så derfor går veien til bedring av rammer gjennom offisielle kanaler som Utdanningsforbundet eller leserinnlegg. Men da får man ofte høre at man sutrer/
Jeg mener følgende må til:
Kutt ut tradisjonell master for grunnskolen. Ha en lærerutdanning som ligner på den gamle med mange undervisningsfag, pedagogikk og didaktikk - og masse praksis. Enten femårig med et helt praksisår som fjerde eller femte året eller fireårig med noe mindre praksis. For å konkurrere om de flinke elevene fra vidergående, må lærerutdanningen ha et fortrinn. Enten kortere enn sammenlignbare utdanninger, eller at man slipper å skrive masteroppgave eller begge deler. I tillegg må man gjøre der profesjonsrettet. Sønnen min begynte på lærerutdanning i fjor høst. Etter er halvt år hadde han verken hørt ordet lærer eller elev en eneste gang- kun lært engelsk grammatikk og lingvistikk. Han sluttet… Fordelen med praksisår er både at de nye lærerne slipper lettere unna praksissjokket, og at vi som jobber i yrket får nyutdannete som FAKTISK kan noe som helst om hverdagen. Det er helt vilt hvor lite de masterutdannete lærerne vi har fått de siste årene har kunnet om klasseledelse, relasjonsbygging, konflikthåndtering, foreldresamarbeid, spesialundervisning, PPT, BUP, barnevernet, utviklingssamtaler, årsplaner, timeplanlegging, osv. I tillegg har de ofte bare tre undervisningsfag, så ofte må de jo undervise i fag de ikke har noe som helst utdanning i.
Samkjør forventninger til hva lærerne skal få til med ressursene som finnes. Når et trinn har vedtak på 45 spespedtimer men får ressurser til 5 (for da kan jo alle 9 elevene med spesped bare ha de 5 timene sammen), så er det ikke mulig å gjøre jobben skikkelig. De 9 elevene kan ha vedtak på ulike fag, en kan være evnerik, fire kan ligge tre til fem år bak år bak, en har utageringsvansker og en er autist og trenger ro og forutsigbarhet. Da må enten ressursene økes eller man må innrømme ar man ikke kan tilretteleggge for disse elevenes behov - men ingen av delene skjer, og så står man der med ansvaret for noe man ikke har noen forutsetninger for å få til.
Gi kontaktlærere mer tid til jobben. De fleste kontaktlærere har 45 minutter mindre undervisning i uka for å gjøre den jobben. De minuttene skal brukes på utviklingssamtaler og forberedelser til disse, foreldremøter, elevsamtaler, rapportskriving, samarbeid med PPT, BUP, barnevern, møter med foreldre om diverse saker, skriving av IOP-er og evaluering av disse, alt av mailer og telefoner til foreldre, oppfølging av mobbesaker og andre trivselsutfordringer, oppfølging av skolevegring eller fravær grunnet sykdom, osv. Tiden er brukt opp for hele året før september er ferdig. En nær relasjon til elevene er helt nødvendig med dagens elevmasse, så tid satt av til elevsamtaler - minst en time i uka- er nødvendig i tillegg til at de 45 minuttene til kontaklærerarbeid må økes kraftig.
Oppsummert: Forventninger og ressurser må stå i stil. Man kan ikke lure folk til å søke seg til læreryrket, det må være er reelt godt sted å være. For å få til det er der en eneste ting som teller - følelsen av at man får til jobben sin. Og når man føler det, da går stressnivået ned og magien kommer frem. For det er en magisk jobb. Jeg ville jobbet om jeg så hadde hatt ti milliarder i banken. Å få komme tett innpå barna, bety noe for dem, bidra til å gjøre en forskjell, klare å motivere dem, se dem når de har mestret noe de trodde de ikke klarte, få til et godt læringsmiljø hvor alle etter hvert tror på seg selv og tør å prøve og gjøre feil - da legger man seg og er lykkelig fordi klokka snart skal ringe og man kan få gå på jobb igjen. Og jeg har det sånn. Det koster bare en god del timer jeg egentlig ikke skulle brukt.
Det er så konkret jeg kan få det. Gjør noe med utdanningen (men ikke senk karakterkravene, de er altfor lave fra før), og gjør forholdene i skolen gode nok (det trenger ikke være perfekt). Da kommer søkerne. De fleste som vurderer læreryrket snakker med noen de kjenner som er lærere. Og da får de ærlige svar. Jeg anbefaler alle å bli lærere, men jeg har i det aller siste begynt å tenke på om jeg skal anbefale det til neste som spør. Og jeg har egentlig vært nærmest for Paulus å regne når det gjelder misjonering, så det er et faretegn :-)
Ja, de gjør dessverre det, ikke noe nytt, der heller. Vi har hatt 2.års-elever hos oss som har sluttet etter praksisperiodene. Mange har snakket om hva de egentlig vil gjøre etter studiene og det innebærer ikke å være lærer.
For å gjøre yrket mer attraktivt: minst ett års praksisår i utdannelsen, gjerne med noe avlønning. Minst tre undervisningsfag (enkelte nyutdannede har to). Ha en god mentorordning med nedsatt tid minimum en time i uka for mentor og lærer, innenfor arbeidstid. Helst en erfaren lærer på samme trinn som kjenner elevene. Holde på de over 50 med mer lønn, pluss på lønna etter 18, 20 år osv, uten å holde igjen under 16 år. Spesialundervisning forsvinner med ny opplæringslov, men elevene forsvinner jo ikke.
Må si jeg ikke kjenner igjen "lærerflukten" det snakkes om. Jobber tett på og våre lærere slutter sjelden. Det sier også statistikken fra KS er en myte:
"Statistikk fra KS viser at andelen lærere som slutter i kommunal sektor fra år til år har vært relativt stabil de siste 10 årene.
Fakta
Lærerne er en av stillingsgruppene i kommunal sektor med lavest turnover de siste årene.
Mellom 2019 og 2020 sluttet 8,4 prosent av adjunkter, 6,8 prosent av adjunkter med tillegg, og 7,7 prosent av lektorer med tillegg.
Gjennomsnittlig turnover i kommunene som helhet er 12,7 prosent." (min utheving)
Så det stemmer altså ikke i stort. Hva som skjer lokalt på enkelte steder kan jo være annerledes. Men jeg tror nok tiden generelt er slik at man kan skifte yrke lettere nå enn for førti år siden, for all del. Det gjelder alle yrkesgrupper.
Blir ganske oppgitt av holdningen som vi ser i mediene om at man ikke "trenger" matematikk fordi man ikke underviser i matematikk. Lese, skrive, regne og IKT er grunnleggende ferdigheter som det SKAL undervises i i alle fag. Slik har det vært i mange år. I tillegg - for grunnskolen sin del - har en lærer elevene i mange fag, stort sett alle de første årene, men også senere - og rektor må kunne bruke store deler av lærerne i mange ulike fag for å få timeplanene til å gå opp. Luksusen ved å være "faglærer" er forbeholdt større skoler i så fall. På de små skolene kan man ikke regne med at det en gang er mulig timeplanmessig om man vil jobbe 100% stilling, og om det er mulig så ofte ikke ønskelig. Det er ikke mye forlangt. Og jeg ble også ganske oppgitt da kiden på ungdomsskolen var helt fortvilt fordi matematikklæreren lærte dem noe som var feil, og klassen måtte kontakte en av de andre matematikklærerne for å få det på sporet. Det kunne godt ha skjedd at klassen ikke oppdaget det før det var for sent - det er noen eksempler på klasser som havarerer faglig pga. lærers faglige mangler og de er heldige om det oppdages før eksamen.
Vil du være faglærer så ta en høyere utdanning i "undervisningsfag" og bli lærer i vgs.
Jeg er enig i at man ikke nødvendigvis "må" ha matte ved inntak , men om man ikke kan det da så må man gjøre en ekstra jobb med å lære det slik at man behersker faget før man går ut. Det er ganske basic matte man snakker om for å komme inn. Det er i realiteten ungdomsskolematematikk man må ha "Nokså godt" eller "Lite godt" i (litt avhengig av hva man diskuterer av karakterkrav).
Både sykepleiere og lærere har en god lønn hvis man sammenligner med jobber som for de fleste av dem reelt ville være alternativet (og ikke enkelteksempler). Veldig mange av oss har like mye og mer utdanning og tjener ikke noe mer enn det de gjør. Så er det lov å finne ut at et yrke ikke passer for deg og det er lov å både bytte jobb og å være med på å forandre arbeidsplassen sin, spille inn behov osv.
Men man kan ikke forvente at yrket skal bli populært hvis inntrykket er at de som har yrket ikke kan noe, ikke liker jobben sin og bare er stuck der. Da må man vise at man har ettertraktet kompetanse, at det er muligheter, at man får resultater av det man yter og generelt at det er dit man burde ønske seg. Vi som ikke har tabell-lønn må vise ved hver eneste lønnsforhandling at de ikke kunne klart seg uten oss. :knegg: Hvis man mener flere flinke folk burde søke seg dit (og/ eller man vil ha flinke kolleger) så er det det som skal til. Tenker jeg. Og etter det jeg ser så er det mange muligheter i sektoren, hvis man ser etter mulighetene.
Jeg tror også mye ligger i utdanningen. Det å få nyutdannede lærere som i større grad er rustet til den virkeligheten de møter i skolen, ikke bare det faglige, men alle de andre utfordringene og oppgavene. Og praksis ja. Og når det gjelder forventninger til lærere er jeg også enig med Oslo78. Man løser ikke problemene i skolen ved å pålegge allerede overarbeidede lærere enda flere oppgaver de ikke har kapasitet og/eller ressurser til å gjennomføre. Uansett hvor god intensjonen måtte være.
Å fjerne karakterkravene er uansett feil medisin. Det er bare å dekke over at forholdene ikke er som de burde være og å begynne i helt feil ende. Vi trenger svært motiverte, dedikerte og faglig flinke lærere ut i skolene - ikke lærere som ble lærere fordi de ikke kom inn på noe annet.
Oslo, jeg er helt enig i punkt 1. Få tilbake profesjonsutdanningen, men hev kvaliteten på mange av lærerutdanningene og utvid pedagogikkfaget. Det var begrenset med klasseledelse, relasjonsbygging, konflikthåndtering og foreldresamarbeid man lærte i adjunktutdanningen tidligere. Og legg gjerne til et praksisår, øk i hvert fall mengden sammenlignet med tidligere. Mentorordning for nyutdannede tror jeg også er en god idé.
Punkt 2 mener jeg handler om andre ting enn ressurser. Det finnes ikke nok ressurser i verden til å gjennomføre den individualiseringen som forventes i skolen nå. Dette er en samfunnsutfordring og handler om forventningsjustering og tilpasning på systemnivå. Jeg har på ingen måte løsningen, men er helt sikker på at å pøse inn penger og folk ikke er veien å gå. Ressursdekningen bør være adekvat, men det kan bli for mange kokker også og det blir det hvis alle skal ha hvert sitt opplegg.
Punkt 3 er jeg ikke enig i. Kontaktlærere må først og fremst være i klasserommet og ha mest mulig undervisning. Oppgavene du nevner bør heller fordeles på flere.
Punkt 2 kan enten løses med lavere forventninger/lovkrav eller økte ressurser, ja. Jeg er enig at det mest realistiske er lavere forventninger - og det må komme fra øverste hold, ikke fra den enkelte lærer.
Punkt 3: Flere kontaktlærere (altså at man har færre elever) kan bøte for problemet med for liten tid til jobben på samme måte som mer tid til hver enkelt kontaktlærer - men på vår skole er nesten alle allerede kontaktlærere. Så da må det uansett ansettes flere lærere, for kontaktlærerjobben er altfor, altfor stor til tidsressursen slik den er idag. Å ansette miljøarbeidere i stedet, anser jeg som en dårlig løsning. Det er lærerne som er i klasserommet med dem hver dag og hver time som må ha den tetteste og tryggeste relasjonen. Dette handler også i stor grad om forebygging av vold (som er et stort problem i dag) - trygge elever utagerer i svært mye mindre grad og ofte ikke i det hele tatt. Jeg har vært med på å snu flere trinn hvor dette var et stort problem, og det å skape trygge relasjoner til kontaktlærer ved hjelp av noe ekstra tid til oppfølging, er en svært kostnadseffektiv måte å gjøre det på. Alternativet er ofte team inn fra kommunen, kostnadskrevende tiltak 1:1, osv.
Jeg sitter igjen med at lærerene på FP i det minste er veldig gode ambassadører for yrket ❤️
Men, til alle som tenker at det er bare å starte uten nødvendig nivå fordi at de som ikke klarer faller av underveis: det er store kostnader ved det. For institusjonene (studieplasser koster, og offentlige tilskudd gis på bakgrunn av gjennomførte studieløp) OG ikke minst studentene selv, som investerer tid og penger i noe de ikke får til. De menneskelige kostnadene er jo også tilstede.
Jeg synes sakene i media hvert eneste år etter eksamen i legemiddelregning på sykepleiestudiet er et typisk eksempel. Mange studenter som kom ganske langt, men ikke lenger, fordi regnekunnskapene ikke var gode nok fra før av. Selv etter flere forsøk.
Ja, flere kontaktlærere kan også være en god løsning. Og jeg forstår behovet for å følge opp enkeltelever for å bygge gode relasjoner, men det bør balanseres opp mot tiden kontaklæreren underviser og følger opp gruppa. Blir det for mye oppfølging rettet mot enkeltelever går det ut over det helhetlige læringsmiljøet og hvor godt klassen fungerer som arbeidsenhet. Mye tid med kontaktlærer er helt essensielt for å få en godt fungerende klasse.
Balansen er viktig - men får man de mest krevende enkeltelevene til å fungere gjennom trygging og relasjonsarbeid slik at utagering stopper, så er det også et enormt pluss for gruppa. Det er ikke særlig positivt å sitte i årevis og være redd for å få en stol i hodet neste sekund eller ha hodepine på grunn av bråk hver eneste dag. Det sprer seg også slik at flere elever blir urolige og alle sitter med følelsen av å ikke lære noe.
Nå er det en del uenighet knyttet til disse tallene, blant annet fordi nye/unge lærere slutter oftere enn eldre lærere. Det er jo et stort faresignal, fordi de eldre pensjonerer seg etter hvert. Også er det godt dokumentert at veldig mange lærere ønsker seg andre jobber eller vurderer å bytte jobb. Man er ikke en god lærer når man hele tiden ser etter veien ut. Blant mine kolleger (både på samme skole og de jeg møter på sensorskoleringer, kurs, samarbeid osv.) er det veldig tydelig at for "unge" lærer (under 45-ish) er snakk om når, ikke hvis, de slutter. Hva vi skal jobbe med når vi ikke skal være lærere mer er et tema som ofte går igjen i lunsjpausen. Og det er jo et signal som bør tas på alvor.
Ja, det skjønner jeg. Men for å sette det på spissen; hvis kontaktlærer flyr som en strikkball mellom enkeltelevene for å bygge relasjon, hvem skal da ta ansvar for å bygge læringsmiljø i gruppa som helhet? Det er her jeg mener hovedvekten av kontaklærers arbeid må ligge, og en drastisk økning i redusert undervisningstid mener jeg er en dårlig løsning. Da heller avlaste flere av de andre oppgavene du nevner, i tillegg til tett samarbeid med de som jobber dedikert mot enkeltelevene med store utfordringer.
Jeg er ikke lærer, men jobbet som assistent i mange år. Dog er det en god stund siden, så det har helt sikkert skjedd endringer i skoleverket.
Men, det siste året jeg jobbet der skulle det kuttes fem årsverk i assistenttimer bare på vår gjennomsnittelig store barneskole. Og jeg vil si at vi assistentene ofte gjorde en jobb som ga lærerne tid til å faktisk undervise, formidle, planlegge og gjøre den jobben de er utdannet til. Og da det kuttes i andre ressurser så tror jeg på ingen måte at det går mindre tid til å hjelpe, trøste, passe på å friminutter, megle, sitte med syke barn til foreldrene kommer, passe på at ungene får med riktige bøker hjem. Eller ofte unngå at ting skjærer seg i friminuttene, slik at timen kan starte med faglig innhold i stedet for å rydde opp. Eller at en har mulighet til å dele gruppene mer, kanskje kan noen få jobbe i ro på et grupperom, eller få rusle en runde rundt skolen om det er vanskelig å sitte stille. Kan det ligge noe her, at det blir for mange baller i lufta, for lite tid selv om en jobber gratis? Eller at utdannelsen ikke forbereder studentene på hvor utrolig mange oppgaver de vil møte i tillegg til det faglige?
Den reduserte undervisningstiden kunne jo gått fra fag i andre klasser. De færreste lærere underviser vel kun én klasse, i hvert fall over mellomtrinnet.
Ja, det må flere lærere inn. Men det er vanskelig, når det mangler lærere. Hos oss er det til en hver tid ca. 10 vikarer som har faste klasser, i små stillinger. I beste fall er de lærerstudenter, ofte ikke.
Poenget er at tiden til kontaktlærerarbeid er altfor liten. Enten må oppgavene bli færre eller tiden større. Uansett vil det koste penger. Eller så lar man det bare være som det er, men da får man misfornøyde lærere (ikke alle, men mange) som kjenner på at balansen mellom jobb og fritid er helt feil. Jeg vet ikke hva jeg skulle gjort om jeg hadde små barn i dag med de arbeidsvilkårene som er nå, det er det at barna er store som redder meg og gjør ar jeg kjenner at det er vel verdt det.
Men hva er det man ønsker - bare at flere skal søke seg til lærerutdanning eller at de som søker skal ha et bedre karaktermessig utgangspunkt? Hvis sistnevnte, så bør jo både lønn, ansvar og «overkommelighet i arbeidsoppgavene» matche alternativene.
Jeg har en 19-åring som skal bruke frem til mars på å tenke på «hva hun vil bli», og pr nå føler hun ikke at læreryrket når opp, gitt disse kriteriene. (Jeg spurte med bakgrunn i denne tråden.)
Jeg ønsker at flere med et godt kunnskapsgrunnlag (gode karakterer) skal søke. Det bør være rift om å få bli lærer. Sånn er det absolutt ikke i dag, og det har litt med lønn og absolutt mest med arbeidsvilkår og svært dårlig modell for utdannelsen å gjøre. Teoretisk master er feil for grunnskolen - på så mange måter (se tidligere innlegg). Dette er forøvrig noe veldig mange lærere mener, det diskuteres overalt hvor lærere møtes.
Jeg ønsker at de gode kollegene mine skal BLI igjen på jobb og ikke bli utbrent og utslitt. Fordi det vil gjøre det lettere for nyutdannede å bli værende også. Jeg er uenig ang. master, det mener jeg er et gode. Men mener virkelig at ett av de fem årene kunne vært praksis, slik som for politi.
Ideelt sett burde karakterkravet komme av seg selv fordi det var konkurranse om plassene. Jeg mener også det gir mening at inntakskravet er knyttet til snitt og ikke enkeltfag. Jeg synes ikke noen enkeltfag er så mye viktigere enn andre at de burde ha særskilte krav. Økt konkurranse kan også komme av reduksjon av studieplasser. Lærerutdanning behøver ikke tilbys på hvert nes. Prioriter heller å øke kvaliteten på et færre antall læresteder.
Jeg er litt delt når det gjelder masteroppgaven. For undervisning på studieforberedende linjer på videregående er det en forutsetning, mener jeg, men i grunnskolen vil jeg heller at den tiden skal benyttes til å lære håndverket enn å fordype seg i forskning og akademisk skriving. Hver enkelt lærer i grunnskolen trenger ikke å være oppdatert på den nyeste forskningen til enhver tid. De som har ansvaret for det pedagogiske utviklingsarbeidet på skolen, derimot, de bør ha god oversikt. (Så er pedagogisk utviklingsarbeid dessverre en forsømt oppgave på mange skoler fordi skoleledelsen er lesset ned med administrative oppgaver, men det er en annen skål. :gal: )
Jeg har i grunnen tillit til at de som kommer ut i andre enden har den kompetansen de skal ha helt uavhengig av hva de kom inn med, men jeg vet at det er noen som glipper gjennom utdanninger uten å bli reelt kvalifisert. Også på medisinstudiet. Eller ikke minst egnet for yrket. Akkurat det kan ikke skyhøye karakterkrav bøte på uansett. Skikkethetsvurderingene burde praktiseres mye strengere enn i dag. :nemlig:
Helt enig i siste setning. Så må jeg si at mye rart slapp gjennom lærerskolen da jeg gikk, og siden den gang har de økonomiske insentivene for å få uteksaminert flest mulig, blitt mye sterkere. Så derfor mener jeg må må sile også i inntak.
Men for å skape konkurranse om plassene så må læreryrket fremstå som attraktivt. Hvis man følger med i media nå, så fremstår det som beinhardt arbeid (med en haug utakknemlige foreldre som skal tilfredsstilles) til en «grei» lønn.
Enig i alt. Litt for mange av mine kolleger har sluttet siste fem årene, alle oppgir kontaktlærerjobben og økt foreldrekontakt som årsak. De fleste har gått til vgs, noen få til det private (folk med mye IT-utdannelse). Siste året har jeg hatt flere uker med rundt 10 timer kontaktlærerjobb utenom «alt annet». Hvis det smeller for/med 2-3 elever samtidig, kan man ikke si at «beklager, deg får vi ta om en måned eller to».
Dette debattinnlegget likte jeg godt. Å senke karakterkravet i Norsk mener jeg er uansvarlig. Jeg tror de færrreste forstår hvor stor forskjell detr er mellom 2 og 3 med tanke på den kompetansen som utvises.
Det er ny opplæringslov som trer i kraft 1.8.24, den overfører masse utredning til skolen og tar bort jobb fra ppt som skal være mer på skolene og jobbe mer praktisk, det er liten kunnskap i skolene om ha som trengs for å oppfylle ny lov, men det kan se ut som det trengs langt større ressurser for å oppfylle lovkravene.
Jeg tror det kan bli bra med felles rammeplan for lærerutdanningene, for deler av det Oslo Met lar være å fokusere på frustrerer oss som praksisskole.
Veldig usammenhengende tanker på en fredag i en utrolig viktig diskusjon.
Når jeg skulle begynne på studiene var kravet 4. Jeg tror jeg hadde det, men er ganske usikker faktisk. Hadde 5 til jul, og er veldig god i matte. Men det skjedde mye det siste halvåret på grunnkurs. 16år, gutter ble plutselig en ting. Havnet i feil mattegruppe og karakteren stupte.
Jeg er førskolelærer, der er det ingen krav. Jeg har dog snart 2 mastere i pedagogikk tatt i løpet av 30årene. Etter lengre fartstid i praksisfeltet. Husker jeg var helt satt ut av de nyutdanna på masteren som ikke hadde peiling på hva de snakket om. De var virkelig ikke klar.
Men jeg er en mye bedre pedagog etter disse masterene. Jeg måtte slutte i barnehage for det er ikke tilrettelagt for masterlønn. Fikk ikke for noen videreutdannelser. Hadde jeg hatt undervisningskompetanse i skolen hadde jeg i dag tjent 150 000 mer enn hva jeg får i dag som rådgiver. Lærere tjener godt i dag. Mannen har master i et helseyrke. Han tjener mindre enn lærere. Han har ikke sykepleierene sine ugunstige arbeidstider og får derfor bare en helt grunnleggende lønn.
Jeg arbeider i dag i spisers av spissen når der kommer til pedagogisk rådgiving. Det er sært, der er sjeldent og vi møter både barnehager, skoler, videregående, boliger osv som møter en funksjonshemning som de aldri har sett før, og kanskje aldri kommer til å møte igjen når den eleven/barnet går videre til neste steg.
Jeg opplever mange allmenlærere som mangler mye grunnleggende tilknyttningspedagogikk, skoler som ikke har noe ressurser å gi. Det er lettere å trekke vekk eleven enn å inkludere. Ofte kommer dette av manglende ressurser. Jeg håper og tror ikke det er vond vilje, men av og til tror jeg at det rett og slett ikke forstås heller. Mangelen på spesialpedagogikk er ofte alarmerende.
Jeg er nok en de som kunne forsvunnet ut av karakterkrav. Jeg har jobber meg oppover. Jeg er tør jeg si det selv, en utrolig sterk pedagog. Men jeg var ikke helt påkoblet i matten det halvårer jeg var 16 1/2 og hormonene spant. Jeg har også en skrive lesevanske som ble oppdaget det årer etter at grunnskolen hadde oversett det. Har tatt meg mangeår å forstå hvordan jeg skal takle det i skolesammenheng, hvilke hjelpemidler jeg skal bruke. Tror jeg har en 3er i norsk. 2 i nynorsk faktisk. Men absolutt ikke analfabet. Nå er kanskje fager annerledes enn nå jeg var russ i 2005? Vi fikk pc med retteprogram på eksamen alle sammen men ellers var det dårlig med hjelpemiddeler.
Jeg tror man kan få utrolig flinke lærere, utrolige gode pedagoger uten karakterkrav også. Og de ville jo falt av. Jeg modnet og har veldig gode karakterer den dag i dag.
Dette var en ustrukturert rant om dårlig lønn for oss uten tariff. Master en en god ting, men den er best om den ikke blir tatt som 22åring. Men mest av alt så er det alt for lite ressurser der ute. Lærere og barnehager kan ikke sette opp ventelister. En poliklinikk på sykehus kan skyve pasienter bakover og bakover på ventelister.Skoler og barnehager kan ikke det.
Mannen får av og til 100% overtidsbetalt for å jobbe ned ventelisten på kveld og helg. Lærere får ikke det.
Jeg startet på master i fjor, og er så utrolig glad for at jeg ventet. Jeg har aldri hatt lyst til å ta master bare for å ta master, og endelig fant jeg det jeg ville ta master i. Akkurat den masteren jeg tar er det helt klart en stor fordel å ha jobbet mange år i skolen.
Men så lenge lovverket legg opp til individualisering bør ressursene følge med lovgivinga. Det finst ein del urimelege foreldre, det veit eg alt om. Men det er langt fleire som har enkeltvedtak som det ikkje kjem ressurser med.
Det er helt hårreisende at det ikke kommer penger med elever som trenger assistent for eksempel. Neste skoleår får vi mange, og det kommer ikke en krone med de. Men de må ha assistent/tilsyn hele skoledagen. Det betyr at skolen må bruke masse penger på disse få elevene, og det går selvsagt ut over alt annet som trengs på en skole. Jeg fatter ikke at det er mulig.
Nettopp. Enten må lovverket endres, eller ressursene må økes. Politikere som lyver om hva man har rett på uten å bevilge pengene som trengs, er nettopp det. Løgnere. De må stå for det nivået av hjelp de har tenkt å bevilge penger til. Hver gang det slås opp i media at noen ikke får det de har rett på, går politikerne ut og sier «sånn skal det ikke være». Men de bør og må vite at det er det de har bevilget penger til.
Ja, mange foreldre tror det følger penger med vedtak fra PPT. Ikke en krone, alt må tas fra det man har. Delingstimer eller lesekurs eller oppfølging av sosiale utfordringer er typiske ting som forsvinner når man har mange elever med enkeltvedtak. Og de blir det stadig flere av. Ofte går det ikke opp uansett om man skjærer til beinet, og da får vi uforsvarlige situasjoner som fører til til dels grov vold.
Vi begynte 8.klasse med 1 assistent på to elever med veldig store behov. Nå har vi minst 8 til med diverse assistentbehov, men den samme assistenten i 80 % stilling. Litt kinkig når elevene ikke går i samme klasse også. Dette er jo sånt som folk flest ikke forstår, det gjør for så vidt ikke jeg, heller.
Jeg syns det er ok å senke matematikkravet for 5-10 og lektor siden man ikke må ha matte som undervisningsfag der og man kan ha dyskalkuli og være en god lærer i andre fag. Mens norskkravet allerede er lavt og mye mer viktig for alle fag. Som lærer skal man ikke bare undevise, men også lese seg opp på ny informasjon og skrive rapporter.
Min mening er at det må ressurser inn. Og de må inn lenge før det smeller. Man sparer på lavterskeltilbud og så må man sette inn masse ressurser etter at ting har skjært seg helt. Og gjerne lærer er langtidssykemeldt fordi hen har møtt veggen.
Enig, og jeg erfarer også det samme som deg når det gjelder pedagogisk utviklingsarbeid. Det er så utrolig viktig å jobbe systematisk og kunnskapsbasert, og jeg blir desillusjonert av ledergrupper som ikke prioriterer dette. Jeg har byttet arbeidsplass ene og alene pga. dårlig ledelse, det hadde ingenting med elever, foreldre eller økonomi å gjøre. Basert på mange års erfaring handler manglende prioritering av utviklingsarbeid også om at mange skoleledere ikke har ledererfaring og/eller utdanning, og at de derfor finner det lettere å bruke tiden sin på rent administrative oppgaver framfor god ledelse. Det første vet de hvordan skal løses, det andre er de mer usikre på.
Foreldreportalen er i en flytteprosess, denne versjonen av FP er fortsatt under utvikling.
Hvis du vil svare i tråden, så kan du gjøre det her.
.jpg)
