Pelen sa for 2mnd siden:

Hvor gammel føler du deg? Ikke tenk på fysiske plager, uten hvor gammel du føler deg mentalt.

Jeg føler meg som mellom 28-32 et sted.

banana sa for 2mnd siden:

Jeg føler meg så gammel som jeg er. Det er jo vanskelig å skille på noen få år, men i allefalli 50-åra. Jeg føler meg definitivt ikke som ca 30, da jeg var verpeklar og etableringsklar så det holdt, og løp ned IKEA og bygget rede. Og jeg føler meg ikke som småbarnsmor, og ikke som i 20-åra da fest og fanteri og å finne seg en kjæreste for kortere eller lenger tid var et mål i seg selv. Jeg er veldig akkurat der jeg er i livet.

millact sa for 2mnd siden:

Oh, usikker, men nå for tiden, nyforelsket og fornøyd, kanskje mellom 28 og 34?

Embriksmamma sa for 2mnd siden:

Tja, 30 kanskje? Ikke at jeg ønsker meg småbarn men jeg har null fysiske plager (bank i bordet!) og er i bedre form enn... tja, noensinne. Glad og fornøyd og vil gjerne dra på festivaler og finne på tull :knegg:
Føler meg definitivt ikke som 51 som er min faktiske alder.

liefje sa for 2mnd siden:

Jeg fikk barn da jeg var 35, så jeg er definitivt eldre enn det mentalt. Føler meg ellers veldig ung og kan oppføre meg til dels barnslig. :fnis: Stemte 42-44. (sannheten er 56).

Pelen sa for 2mnd siden:

Divine sa for 2mnd siden:

Jeg er 54, og føler meg 54. Noen ganger føler meg meg yngre til sinns, noen ganger mye eldre til sinns, mens sånn i snitt føler jeg at min mentale og fysiske alder stemmer ganske bra.

tink sa for 2mnd siden:

Det er mulig jeg sluttet å telle i slutten av 30-åra. Er 46 og lever egentlig greit med det.

Inne i meg er det både en barnslig 11-åring og en sær, viljesterk 75-åring.

banana sa for 2mnd siden:

Pelen sa for 2mnd siden:

007 sa for 2mnd siden:

Jeg er 52 og føler meg som 52. Jeg har opparbeidet meg mye mer livserfaring enn jeg hadde da jeg var feks 40.

Plingo sa for 2mnd siden:

Er 41, mental alder er nok 35 ish. Jeg føler meg trygg i meg selv, flinkere til å sette grenser, samtidig som jeg kan være leken og fjase. Fikk sistemann når jeg var 36,5. Defintivt ferdig med babyer.

Input sa for 2mnd siden:

Mens jeg ikke klarer å skjønne hvordan man kan føle seg som noen alder i det hele tatt. Alder er jo ingen følelse.

Blondie sa for 2mnd siden:

Tja, det kommer an på dagsform. Noen ganger 30, andre ganger 90? :knegg:

Che sa for 2mnd siden:

Jeg har i mange år satt 27 som min mentale alder. Nå tror jeg kanskje at jeg nærmer meg 30.

Blå sa for 2mnd siden:

Jeg har aldri helt skjønt det der. Jeg er 52 og sånn som jeg føler meg nå må jo da være sånn det er å føle seg 52.

Jeg har opplevd at både eldre og yngre har trodd at jeg var nærmere dem i alder og regner med at det til en viss grad betyr at jeg tilpasser meg dem jeg er med.

Jeg er veldig komfortabel med min alder. Barn har flyttet hjemmefra og jeg er glad for at de har det bra. Jeg gleder meg til barnebarn, men de trenger ikke komme helt ennå. Mannen og jeg nyter luksusen det er å i hovedsak bare ha ansvar for oss selv

Jeg er godt etablert i en jobb jeg liker og der jeg får masse respekt for å ha erfaring og kontroll.

Fysisk innser jeg at jeg sannsynligvis ser ut som omtrent akkurat så gammel som jeg er. Og det lever jeg også greit med.

banana sa for 2mnd siden:

Jeg tror det kanskje er essensen, ja. At jeg ikke "føler" meg i en viss alder, bare konstaterer at jeg er så gammel som jeg er. Så ja, nei.

Kirsebær sa for 2mnd siden:

Jeg er 46 og føler meg som 40-50. :jupp:

Strå sa for 2mnd siden:

Jeg er 60 år og føler meg fortsatt helt som meg selv. Mental alder vet jeg ikke helt hva betyr, men jeg er fortsatt i stand til å drive med spøk og lurerier og å fortelle en gedigen eller usannsynlig løgn med gravalvorlig ansikt og stemme.

Charlie sa for 2mnd siden:

Føler meg som den alderen jeg er, egentlig. Og er fornøyd med det.

Antar det er helt normalt å synes at man selv holder seg bedre enn jevnaldrende, så er like lite plaget av selvinnsikt i så måte. :knegg:

Pelen sa for 2mnd siden:

Bluen sa for 2mnd siden:

Utvilsomt over 65. :knegg: Jeg har vært pensjonist i hodet fra barnsben av. Fysisk er jeg nok yngre enn mine 50 år. (Tenker da ikke på utseende, men plager og funksjonsnivå.)

Tjorven sa for 2mnd siden:

Jeg tas ofte for å være yngre enn jeg er. Jeg er 48, og kjenner meg egentlig godt igjen i alderen min. Men jeg ser jo at det er folk på jobb som jeg er jevngammel med og som jeg føler er fryktelig satt.

Så jeg går for 42. Siden det uansett er svaret på alt. :D

Strå sa for 2mnd siden:

Fysisk er jeg på den dårlige siden av jevnaldrende og mentalt blir jeg raskere sliten enn de fleste på min alder. Jeg er klar over det

GinaK sa for 2mnd siden:

Tja, jeg er ihvertfall friskere, altså har bedre helse enn mange på min alder.
Synes de fleste har ett eller annet å slite med.

Jeg er 54. Fyller 55 i oktober. Jeg strevde fælt med å bli 40. Snakket det vekk til jeg ble 46. så har bestemt meg for å ikke unnskylde alderen. Jeg er det jeg er.

Har litt å slite med indre demoner fra oppveksten så er heller veldig stolt av å ha klart meg greit privat og å alltid ha vært i full jobb. Selv om jeg kjenner på at ting kommer mer tilbake etter jo eldre jeg blir. :(

Blondie sa for 2mnd siden:

Jeg synes det er vanskelig å skille fysiske plager fra mental alder, for meg henger det sammen. Den reduserte helsa gjør at jeg føler meg veldig mye eldre, nettopp fordi det begrenser meg. Jeg føler meg ikke som en tjueåring når jeg sliter med å gå i trapper, liksom. :knegg: Jeg får jo også flere gamlis-hobbyer av å være fysisk redusert.

Snippa sa for 2mnd siden:

Kiropraktoren min sa at kroppen min var som en skrøpelig 75-åring da jeg var 34 :knegg:
Men mentalt føler jeg meg i underkant av 40. Definitivt ikke begynnelsen av 30-åra, men jeg føler meg ikke mentalt hjemme i min 50-årige alder.

Retz sa for 2mnd siden:

Rundt 100 vil jeg tro. Jeg har tross alt en bil- og begravelseskonto. Whatever comes first.

Snippa sa for 2mnd siden:

Jeg er veldig fornøyd med at jeg og dattera mi på 27 stadig blir tatt for å være søsken. Dattera? Not so much :D

Pepper Lemon sa for 2mnd siden:

Presist!

Jeg har dødsmye ansvar. Barn, alene om huslån, krevende jobb. Det vet jeg jo om, hvert sekund av dagen. Så gammel føler jeg meg. Ellers er interessene de samme som de har vært store deler av livet. Jålerier, populærkultur, trening (nuvel), venner, gutter ... Så om det føles som 32, 46 eller 58 vet jeg ikke.

Embriksmamma sa for 2mnd siden:

Haha, min eldste sønn (28) og jeg har også blitt tatt for å være søsken et par ganger - og to ganger den siste måneden har folk trodd vi har vært på date - én gang vi var på kino og én gang vi var ute og spiste. Jeg syntes det var skikkelig pinlig, han bare lo og sendte snap til alle kompisene :knegg:

frukt sa for 2mnd siden:

Jeg aner ikke faktisk. Er visst enig med Input.

Bluen sa for 2mnd siden:

Jeg er den eneste som føler meg som 65 pluss. :knegg: Kom igjen, vi er da flere mentale pensjonister her inne!

apan sa for 2mnd siden:

Jeg føler meg også som om jeg er rundt 40. Altså rundt 9 år yngre enn jeg er. Jeg føler meg på ingen måte som snart 50.

him sa for 2mnd siden:

Føler meg yngre enn jeg er ca. 10 år yngre. Flere ytre omstendighet som gjør at jeg har "mistet" noe tid. Samme følelse som i ferier, hva er klokken? Hvilken uke er det? Hvilken dag er det?

Jeg tenker at den som sa (input?) at aldersfølelsen henger sammen med livssituasjon har er poeng. For meg er det denne type ting som påvirker meg

nolo sa for 2mnd siden:

You and me, Blue. Jeg er minst 70.

Bluen sa for 2mnd siden:

:rørt: Du och jag!

ingling sa for 2mnd siden:

Jeg tror jeg føler meg omtrent like gammel som jeg er, pluss minus noen år etter dagsformen, kanskje. :humre: Jeg blir 49, og merker at jeg har blitt stødigere i meg selv på en måte jeg liker godt, de siste årene. Har ikke noe behov for å tenke at jeg er så ung, jeg kan fint gjøre "unge" ting likevel.

Magica sa for 2mnd siden:

Jeg har problemer med å føle alder. Jeg gjør liksom det samme som jeg alltid har gjort. Har litt mer livserfaring da, men fremdeles elsker jeg konserter, nye tatoveringer, kjøre snowboard, sykle fort, gå med håret løst (:knegg:) osv.

Bluen sa for 2mnd siden:

Jeg sykler fortere enn mange på min alder, men ellers går det i Wordfeud, puslespill og langsomme joggeturer langs den samme ruta år etter år. Det er null risikotagen, null eventyrlyst, intet ønske om å prøve noe nytt. Jeg beveger meg i små sirkler og har alltid gjort det. Når noe først trekker ned i alder, er det bare negative ting som dårlig taper-egenskaper og et hissig temperament. Ellers er det i hovedsak et ønske om å unngå støy og få være i fred. Sånn ca. 76 der, altså. :knegg:

007 sa for 2mnd siden:

Gå med håret løst? Er det en greie? :latter:

Jeg kjører fort på ski, tar nye tatovering, er gal supporter på fotballkamper, drikker helst øl fra fra flaske, har et litt «rufsete» språk (det hender jeg banner litt) og går 99% av tiden med håret løst. :knegg:
Men jeg har levd lenge, har mye utdannelse og jobberfaring, har vært gift lenge (32 år), barna er voksne, jeg har barnebarn, jeg har mistet min mor - jeg føler meg absolutt som 52.

Jeg er lite eventyrlysten og spontan, søker trygghet før spenning, men slik har jeg alltid vært. Så det tenker jeg er mer personlighet enn alder.

Tallulah sa for 2mnd siden:

Jeg tenker at de som føler seg yngre enn de er må ha et veldig fordomsfullt syn på hvordan man «er» ved en viss alder? Man har jo ulik personlighet, væremåte og interesser helt uavhengig av alder.

007 sa for 2mnd siden:

Ja, enig. Men fordomsfullt høres negativt ut, og det trenger det jo ikke være. Mer en forestilling om? Kanskje ut fra folk en kjenner og andre preferanser? Egne foreldre, feks?

Maverick sa for 2mnd siden:

Jeg er 41 og føler meg som det jevnt over, innimellom er jeg 79 og livstrett, noen ganger er jeg 16 og pinlig umoden.

Er glad i adrenalin og fart og motorsykkel og litt hasardiøse greier, men opplever det lite aldersbetinget. Det er en hel drøss gærne gamle damer på hester og i raske biler og som generelt fremstår ganske lite opptatt av aldersbetingede normer. Som mine bestemødre, for eksempel. De begge satte dog også (i likhet med meg) veldig pris på kryssord og britisk krim og håndarbeid.

Heldigvis er det ikke en regelbok for slikt.

Polyanna sa for 2mnd siden:

En venninne sa en gang at det er med hjernen som med skrotten - hvis man ikke jobber aktivt for å forhindre det, så stivner de med årene. Så med å bli eldre «inni seg» så tenker jeg det handler om fleksibilitet, hvor lett man tåler uventede hendelser eller nye ting, om man orker å lære seg det siste nye på teknologi eller annet, osv.

Så er det selvsagt kjempestore individuelle forskjeller helt fra start, både i skrott og hjerne, men jeg merker hos både meg selv og andre, at jeg må tøye kroppen mer, og tøye hjernen mer, for å ikke stivne. Eller «må» og «må». Man må jo ikke, men jeg liker jo å ha både ikke altfor stiv kropp, og ikke alt for stiv hjerne.

Og så kan man samtidig ta med seg klokskapen og erfaringen og få det beste fra begge verdener, og det er jo FANTASTISK!

Jeg har en del med å gjøre med en 80 år gammel politiker. Gammal krok, men han er altså så bevisst på å holde seg oppdatert, og kombinerer det med et enormt «bibliotek» med erfaring. Det er sykt imponerende. Så tillater han seg også å være sær gammel gubbe rett som det er, men der syns jeg må være lov. :knegg:

Jeg snakket med ham om min venninnes anologi og å bedrive «yoga for hjernen», og det var han hjertens enig i. Jeg ser at en ting han gjør, er å oppsøke samarbeid med folk han ytre sett har lite til felles med. Han jobber for eksempel mye med en ung norsk-somalisk politiker som han ofte har lik ulike syn på saker med, men de har dyp respekt for hverandre og lytter intenst til hverandres synspunkt.

Så, jeg føler meg rundt 50, som jeg er. Jeg er heldig og har en robust fysikk (tross denne kreften akkurat nå), og føler vel at det at jeg kan sprette opp fra stolen, ta trappene i to skritt om gangen, og lett danse på bordet en hel afterski, gjør at jeg føler meg pigg mentalt. Samtidig må jeg jobbe hardere for å holde meg oppdatert, syns stadig utviklingen går fortere og fortere, må skjerpe meg når jeg ser noe hjernen ønsker å putte i en «boks», men der boksen ikke passer. Og så syns jeg at jeg har opparbeidet meg bøtter og lass med livserfaring som jeg har mye glede av.

Fersken sa for 2mnd siden:

Jeg føler meg ganske lik som dag jeg var rundt 27-28 og var midt i studier som jeg begynte med i "voksen" alder. Det var rundt da jeg møtte samboeren min og jeg får ofte et blaff av det samme suget i magen. Så klart har jeg fått mer livserfaring, blitt litt klokere og kroppen har blitt eldre. Men jeg er fortsatt like naiv, nysgjerrig og fniser av samme humor som da. Det var vel omtrent på den tiden jeg fant meg og har den samme følelsen den dag i dag som jeg hadde da.

him sa for 2mnd siden:

Magica sa for 2mnd siden:

Var noe jeg leste her inne, at noen hadde hørt ja. :knegg:

Tåpelige greier.

Floksa sa for 2mnd siden:

Heg er også av de som ikke helt forstår spørsmålet. Jeg kan være barnslig og fornuftig. Jeg roter fortsatt og hater og rydde. Jeg tøyser med ungene og drikker øl fra flaske. Vin også om det faller seg sånn. Men det er vel neppe fordi jeg er mentalt yngre enn det jeg er.
Jeg synes det er deilig å være voksen og setter pris på at jeg blir eldre. Alternativet er faktisk jævlig stusselig. Kroppslig har jeg noen utfordringene og er betydelig eldre enn mine 46 år. Men sånn er nå livet og det får jeg heller ikke gjort allverdens med.

Tallulah sa for 2mnd siden:

Nei, det trenger ikke være negativt, og jeg lette egentlig etter et litt mer nøytralt utrykk. Men slik det beskrives her (og hvordan alder, særlig hos kvinner, blir sett på ellers i samfunnet) så tror jeg de fleste som føler seg yngre enn de er gjør det fordi de har noe negative forestillinger om hvordan den alderen egentlig er. Om ikke nødvendigvis super-negative, liksom.

Ja, men de fleste som føler seg noe annet enn alderen sin føler seg yngre her så da skrev jeg det.

rine sa for 2mnd siden:

Jeg er en dame rundt 50, og føler meg sånn aldersmessig også. Jeg merker det mest på at jeg blir litt "lei" av en del nye greier yngre folk driver med, f.eks at "alle" under 40 nå plutselig er bifile? :gruble: Det plager meg ikke, jeg bare noterer det, og himler mer inni meg enn noen gang over både det og andre trender jeg ser på min vei. Det positive er at jeg har lært meg å holde kjeft, og at jeg forstår at mye av himlingen min kommer av at jeg mest sannsynlig er på vei til å bli utdatert. :knegg:

Appelsin sa for 2mnd siden:

Jeg er 45 og er nok mentalt der, selv om jeg noen ganger blir overasket over at det har gått så langt :knegg:

Mulig jeg oppfører meg litt yngre - liker å sprette og klatre i trær og danse på altanen. Men det burde jo ikke være forbeholdt noen alder.

Polyanna sa for 2mnd siden:

Rine: jeg tror den innvendige himlingen over «alt de holder på med nu til dags», er det min venninne mener når hun sier at hjernen stivner litt med årene. :knegg: /:sorry:

Input sa for 2mnd siden:

Jeg var samboer med en kvinne for 20 år siden og alt da var «alle» kvinner bi. Ikke bifile, men biseksuelle, og vi fikk veldig ofte høre det. Vårt forhold ble seksuelisert av fremmede på en måte man aldri opplever som heterofil. Det var jo en trend i populærmusikken også, på slutten av 90-tallet. Så det er på ingen måte en trend nå, det er mindre av det enn for 20 år siden.

Det er veldig rart å himle av folks legning og identitet, men deg om det.

Lavender sa for 2mnd siden:

Føler meg akkurat som jeg er, i midten av 50 årene. Vet jeg er heldig med helsen og sterk. Blir gjort oppmerksom på min høye alder hver tirsdag når jeg trener deadlift med 100 kg stang, det er jeg og to menn over 50 år som er over 100 kg. Har døtre 16 og 17 år, tror jeg raskt blir eldre når de flytter ut og arbeidslivet nærmer seg slutten på samme tid.

Timar sa for 2mnd siden:

Jeg svarte 32. Det handler ikke om at jeg har en veldig ung livsstil, men mer om at voksenårene har gått for fort for meg. 20-årene gikk med til en lang utdannelse, mye reising, gode venner og samboerforhold.

Jeg fikk mitt første barn rett etter at jeg fylte 30. Hun er 15 nå, så jeg blir jo minnet om at årene har gått. Men hvor ble de av? 30-årene gikk med til alt for mye jobb og alt for mye barn (ikke så mange, men for mye aleneansvar for dem, og for høye kriterier til hvordan småbarnslivet burde leves.)

40-årene har hittil bestått av 2 år med pandemi og hjemmekontor og deretter skilsmisse og forsøk på å stable et helt nytt liv på beina. Rykk tilbake til start. Mangler bestikk, henger på IKEA, makslån i banken, hvordan feirer vi bursdager i vårt nye liv når "min måte" har blitt igjen i det gamle huset? Hvilke venner har så store barn at de igjen er ledige for å henge i barnefrie uker? Hvem er jeg egentlig? Hva liker jeg å gjøre? :gruble:

Jeg begynner å komme ut av den sørpa der nå, men det har tatt tid. Og energien og pågangsmotet er ikke der det var. Samtidig, jeg har fortsatt lyst til å lære nye ting, reise, oppdage.

Så jeg svarte 32, før jeg leste de litt mer reflekterte svarene her. :humre: Men jeg tror det stemmer. Jeg føler jeg har mesteparten av livet foran meg, ikke bak meg. I dag føler jeg meg som en trett dame på 73. Sånn er det innimellom å være 32. :knegg:

liefje sa for 2mnd siden:

Det er vel på en måte sånn, i alle fall for meg, at jeg er blitt "overrasket" over hvor ung jeg føler meg samtidig som årene går. Jeg hadde liksom forventet at jeg skulle få en sånn slags voksen/middelaldrende følelse etter hvert, men den har uteblitt. Snakket med en dame på over 80 nå i helgen og hun sa akkurat det samme, så jeg ser lyst på de kommende årene.

Karamell sa for 2mnd siden:

Noen ganger (sjeldnere og sjeldnere) føler jeg meg som en fjortis, men som oftes ca 40. Jeg er 49,7.

Pelen sa for 2mnd siden:

rine sa for 2mnd siden:

Vel, mitt bestemte inntrykk er at det er vanligere å snakke om legning/kjønnsidentitet etc. nå enn for 20 år siden, det er vel knapt en eneste influenser eller popstjerne, spesielt kvinnelige, som ikke "kommer ut" som bifil. :vetikke: Jeg himler ikke av noens legning, egentlig, bare av det tilsynelatende stadig økende behovet for å "komme ut" og "snakke om det". Det samme gjelder for så vidt psykiske vansker. Det er åpenbart mye viktigere å være "zpeziell" enn normal, og jeg er litt lei av navlebeskuelsen i det hele.
Minner om at jeg skriver dette i tråden om mental alder, så jeg tar selvsagt hele himlingen på min egen rynkete kappe. :nemlig:

Anne C sa for 2mnd siden:

Jeg tuller ofte med at jeg føler meg som jeg er 28 år. Men jeg gjør jo ikke det. Jeg tror jeg føler meg omtrent som det jeg er, 52 år. Men jeg tror også at det å jobbe med 13-16 åringer hver dag gjør at jeg holder hode og sinn litt yngre.

Geitrams sa for 2mnd siden:

samme her!

Polyanna sa for 2mnd siden:

Jeg jobber med mange veldig unge og er HELT sikker på at det hjelper på den mentale yoga-en. Og er, som yoga for skrotten, tidvis et slit. :knegg:

Input sa for 2mnd siden:

Det kan jo faktisk tenkes at det er mer vanlig å være "zpeziell" enn man skulle tro for 20 år siden, da det hadde større konsekvenser å snakke om det? Du uttaler så selvsikkert at dette ikke er oppriktig, men bare et oppmerksomhetsbehov, men hva i all verden gjør deg i stand til å vite bedre enn andre hvilken seksuell legning de har eller hvilke psykiske utfordringer de har?

Da faren min tok selvmord for 26 år siden, fikk vi barna veldig tydelig beskjed om å ikke snakke om. Jeg løy om hva faren min døde av til jeg ble ganske voksne, og det har hatt en høy kostnad. Å kunne snakke åpent om hva han døde av og hvordan det var å vokse opp med en far med bipolar lidelse og alkoholisme, har vært ganske avgjørende for at jeg skal kunne ha det bra som voksne. Det er en del av min historie, og det å måtte legge lokk på egen historie i sosiale sammenhenger, er vanskelig. For det å ikke kunne fortelle sin historie, betyr å ikke ha noen historie å fortelle. Og det å fortelle historien om hvem man er, er det som skaper sosiale relasjoner. Det er det vi mennesker gjør hele tiden.

Det samme gjelder det at jeg var samboer med en kvinne. Vi ble spyttet på, slått/dyttet av folk vi ikke kjente, ledd av, kommentert, trakassert og ekskludert. Jeg opplevde på mange måter at jeg var utestengt blant heterofile fordi jeg var homo og utestengt blant homofile fordi jeg ikke var homo nok. Dette bidro nok til at forholdet vårt tok slutt, jeg var ung og taklet ekstremt dårlig å ikke være "vanlig". Jeg skammet meg, ville ikke være åpen om forholdet vårt og omtalte henne ofte som "en person jeg bor med". Både før og etter at vi gjorde det slutt. Jeg har vært betatt/småforelska i flere jenter etter henne, men ikke turt/orket å gå videre med det, fordi det var så tungt å være "zpeziell". For meg er det veldig bra at andre er åpne, det gjør det lettere for meg, det bidrar til at jeg skammer meg mindre og noen ganger omtaler henne som eksen min, eller er åpen om at eksen min er kvinne. Jeg kjente også folk som ikke lever lenger fordi det var så tungt for dem å være "zpezielle" for 20 år siden at de ikke orket mer.

Å være negativ til den åpenheten har heldigvis ingen ting med alder å gjøre. Det er kun å være kjip. Du er jo også veldig heldig som tydeligvis ikke har trengt at noen baner vei med sin "zpezielhet" for deg. Bra for deg. HELDIGIVS har du helt rett i at det er vanligere å snakke om seksuell legning, kjønnsidentitet og psykiske utfordringer nå enn for 20 år siden. Det er livreddende.

ingling sa for 2mnd siden:

Det Input sa. :nemlig:

veobra sa for 2mnd siden:

Jeg er 52 og kjenner meg som 52. Jeg synes det var befriende å fylle 40 å kjenne på en livserfaring og modenhet jeg ikke hadde tidligere. Jeg synes fortsatt jeg har en trygghet og erfaring jeg ikke hadde før som gjør at jeg tar mange utfordringer med mye mer ro. Jeg jobber med en del folk i 20-årene, de har mange positive egenskaper, men jeg kan unders over hvor umodne en del av dem er i en del situasjoner. På samme tid kan jeg noen ganger tenke at det må være noen voksne med å ta avgjørelser, men så kommer jeg på at det er meg. :knegg:

apan sa for 2mnd siden:

Jeg lurer også stadig på om det kan komme en voksen og bestemme litt.

Pøblis sa for 2mnd siden:

Det synes jeg er ekstremt vanskelig å svare på - hvordan føler man en alder?

jeg er ineterssert i pop-kultur og hva som rører seg i samfunnet. jeg ser at noen på min alder er ekstremt på "alt-var så mye bedre før"-kjøret, og det rister jeg litt på hodet av. jeg føler meg ikke som en sånn en, men jeg føler meg ikke ung. heller. (Men hvis jeg fikk leve om igjen med det jeg vet og har forstått nå, skulle jeg nok gjort ganske mange andre valg. men det er jo en helt annen sak.)
Og når unge mennesker avskriver alle over en viss alder, fordi de er akterutseilt, tenker jeg at hvis det er noe jeg har lært av alle de årene jeg har levd, og av livet sånn generelt, så er det er å generalisere er ekstremt lite fruktbart. Alle over 50, 60 70 eller hva har du, er ikke akterutseilt, alle unge er ikke bortskjemte, navlebeskuende og letkrenka eller "zpezielle" bare for å være det..

og selv om jeg er forskrekket og skremt av at verden faktisk ikke går framover på alle områder, så er jeg veldig glad for at det er mer åpenhet rundt at det finnes mange ulike måter å leve livet på nå enn før. jeg tenker også at det at fler ungdommer definerer seg som skeive, ikke handler om annet enn at det nå er mer rom for å gjøre akkurat det - jeg er 10o% enig i det Input skiver over her.

Jeg tenker at det fortsatt er så mye stigma og hets og hat rundt det å være annerledes enn majoriteten, og at samfunnet fortsatt er ganske voldsomt heteronormativt, så jeg har veldig vanskelig for å akseptere en ide om at folk velger å bli hetset, diskriminert og å utsette seg for vold for å liksom være zpezielle.

Jeg er den voksneste i familien nå, med to gamle foreldre som trenger mye hjelp og omsorg på alle mulige måter. jeg savner å ringe mamma for å få gode råd og levere fra meg bekymringer. :sukk.

Strå sa for 2mnd siden:

Jeg er 60 nå. Jeg hadde flere venner som nå er døde fordi det ikke var aksept for å ha den seksuelle legningen de hadde. Å kritisere åpenhet rundt temaet ødelegger liv og viser dårlig kunnskap om hvor jævlig hardt det er å måtte holde kjeft om egen legning. Meg koster det ingen ting å innrømme at jeg er hetero, kompisen min tok livet sitt fordi familien ikke tålte at han innrømmet at han var homofil. Fatter'n sin fetter levde livet sitt i skjul for å unngå trakasering for legningen sin. Jeg kan godt fortsette med historier.

Niobe sa for 2mnd siden:

Jeg føler meg eldre enn jeg er. Det har jeg gjort siden barneskolen. Fysisk sett så jeg lenge yngre ut enn jeg er, og helsemessig er jeg jo dobbel så gammel.

frukt sa for 2mnd siden:

Ja det hadde vært fint av og til.

rine sa for 2mnd siden:

Verken jeg eller du er tankelesere, og kan vite hva som egentlig ligger bak det store behovet for å "snakke om det" som har vært en trend iallfall de 10-15 siste årene. Åpenhet er viktig, det vet vi, men samtidig vet vi også at tallet på unge uføre i Norge er skyhøyt, det samme er sykemeldingstallene (:redd:) så normaliseringen av vondter og lettere psykiske plager har også en bakside. Selvmordstallene er høyere nå enn på 50- og 60-tallet, vi vet også at det finnes unge som tar livet sitt fordi de blir inspirert til å gjøre det på TikTok, så at åpenhet alltid redder liv, er en sannhet med modifikasjoner.

Temaet ("Snakker vi for mye om psykisk helse?") dukket opp i Debatten i vinter, mener jeg å huske, og jeg ser også at det er en forsker som har løftet fram problemstillingen for en tid tilbake. Hun ser yngre ut enn 50, så du har sikkert rett i at det handler mer om kjiphet enn alder når man ikke blir euforisk hver gang (flere ganger daglig i ulike media, tror jeg vi kan si) noen ønsker å snakke om den vanskelige tiden. :nemlig:

www.nrk.no/sorlandet/mener-vi-ma-snakke-mindre-om-psykisk-helse-1.14867613

Nenne sa for 2mnd siden:

Der er jeg også. :sukk: Noen ganger vil jeg bare at en "ordentlig" voksen skal fikse ting og si hva hvordan jeg skal håndtere en situasjon. Det kan godt hende jeg ville funnet på å opponere da. :humre: Men da ville jeg i hvert fall blitt presset til å ta en avgjørelse, enten sånn eller slik.

Jeg tenker at de store endringene i mitt liv i hvert fall kom i 20-årene og at mye av hvem jeg er falt på plass da, men man er jo aldri utlært og jeg gjorde meg også mange erfaringer i 30-årene, fikk barn for eksempel, så jeg har definitivt med meg noe derfra.

Jeg landet i grunnen på at jeg føler meg ca. 40. Godt voksen, men ikke eldre. Jeg ER jo egentlig eldre. Jeg fylte nylig 56 og mannen min blir 60 i år. Pensjonering ligger nå, sannsynligvis, bare et enkeltsifret tall unna. Jeg føler meg ikke så gammel.

Skilpadda sa for 2mnd siden:

Jeg føler meg ikke egentlig som en alder og kan ikke huske å ha gjort det på lenge (hvis noen gang) :gruble: Jeg synes ikke jeg er vesentlig annerledes enn for ti–femten år siden, og jeg føler meg ikke eldre eller mer gubbete/kjerringaktig enn kolleger og venner som er yngre (til dels ganske mye yngre). Jeg synes heller ikke ungdommen eller tidsånden er vanskeligere å forstå enn før, og synes det er fint og bra at det er så mye mer åpenhet i yngre generasjoner om det som oppleves som «annerledeshet»; jeg er mye mer enig med dem enn jeg er med ganske mange på min egen alder.

Men jeg går ikke rundt og «føler meg ung»; jeg vet hvor gammel jeg er og synes det er helt greit. Jeg føler meg ikke som 35 (eller 19 :knegg: ) noe mer enn jeg «føler meg» som om jeg er 1,55 eller 1,87. Opplever ikke egentlig alder som en viktig del av identitet, tror jeg.

Men jeg føler meg som voksen, da, det gjør jeg. Tross alt. :knegg:

-ea- sa for 2mnd siden:

Har følt meg stadig eldre de siste par årene, eller spesielt det siste året. Skikkelig gammel. Føler meg tidvis som en gammel pensjonist. Følelsen er godt hjulpet av rynkete hender og stadig gråere hår.
Prøver å ikke kle meg som ei gammel kjerring, usikker på om jeg lykkes. :humre: