Jeg lurer på om noen har erfaring med det? Mini som skal begynne i sjuende har så utrolig stort ønske om hund. Jeg er vokst opp med hund og er glad i hunder, men kjenner på ansvaret angående hvor bundet man blir av å ha hund. Guttene er snart 12 og 16 år nå så de er ganske store. Jeg har sagt at vi eventuelt kan se om noen har behov for pass/avlastning i perioder i løpet av året. I dag har jeg snakket med ei som vurderer å omplassere sin blandingshund på 18 mnd (crestapoo). Jeg sa til henne at vi i utgangspunktet ikke var ute etter å kjøpe den og hun sier hun også kunne være interessert avlastning som en løsning. Grunnen er at de har et barn som har en del utfordringer og som ikke klarer å behandle hunden godt nok slik at de må skjerme når barnet er hjemme. Og at hunden dermed ikke får den friheten den fortjener. Men jeg lurer på hvor lett det faktisk vil være å få en hund til å trives med å ha to hjem på en måte? Hun sier at vi kan låne den en stund for å se om den slår seg til ro og om hunden og katten tåler å dele hus. Men er jeg naiv som tenker å gi det et forsøk? Og er hunden for gammel til å venne den på andre hannhunder selv om den er litt mer skeptisk til hannhunder pr i dag? Min søster har to hunder og jeg tenker at om vi skulle hatt hund så bør de helst kunne gå greit sammen. Hun sier ellers at hunden er sosial, glad, vant med barn og tåler at man tar i fra i den maten og slikt. Den er 6 kg og 37 cm høy så det er en ganske liten og håndterlig hund sånn sett (jeg er vokst opp med new foundland så alt blir jo lite i forhold) Min søster har elghund og engelsk setter.
Jeg har hatt bonushjem til frøkna mi I mer enn et år nå, og det funker overraskende bra. Hunden selv skjønner veldig godt at når hun kommer til den andre familien, enten hun blir kjørt eller hentet, så skal hun være igjen der. Og er hoppende lykkelig for det. Og helt det samme når hun kommer hit igjen. Hun er en utpreget sosial hund, og bruker 3 sekunder på å inkludere nye i flokken sin. :knegg: Men jeg vil tro at det vil fungere for de fleste hunder.
Vår ordning er omtrent 50-50. Hunden er her når jeg har barna, som utgangspunkt. Og så flekser vi ved behov.
Jeg eier hunden, og betaler forsikring og veterinærutgifter alene. Bonushjemmet betaler maten mens hun er der, samt utstyr til bruk der om hun skulle trenge noe. Vi overlever bare hund og bånd.
Vi har en skilsmissehund, som bor 50/50. Det har fungert fint i fem år nå. Han er en sosial type som elsker mennesker og tilsynelatende trives han med denne ordningen.
Vi er likevel obs på at det fort kan endre seg, for eksempel når han blir eldre og muligens mindre tilpasningsdyktig. Vi har derfor en stående avtale om å vurdere ordningen hvert år, omtrent som en barnefordeling.
Vi har «delehund». Det begynte med at vi passet han en uke, og etter det har det bare balla på seg og i perioder har vi han mer enn matmor som ikke har tid til han og som dessuten har en samboer som misliker den lille, fantastiske pelsdodden. Han har i tillegg et tredje hjem hvor han er i perioder hos hennes eks og sønn. Vår erfaring er som Timars, han tilpasser seg veldig fint og blir like hysterisk lykkelig hver gang han møter en av familiene sine. Hos oss er han en litt smådorsk kosehund som ligger med stasen i været og snorksover det meste av tiden, hos matmor er han et masete gnagsår som er litt urolig og helst bare vil gå tur og leke HELE tiden. Så jeg tror de lett tilpasser seg og blir en del av det miljøet og livet som leves i hver familie. Jeg anbefaler at hunden får noe som er sitt som følger med alle steder, her er det et teppe og buret hans og han er tydelig knytta til det som det eneste faste holdepunktet han har (uten at det er på noen bekymringsmessig måte).
Åh! Jeg blir så glad av å lese at det er så mye fine erfaringer med delehund. Jeg ønsker meg veldig en hund selv, men mannen vil ikke. Nettopp på grunn av ansvaret og at man blir så bundet opp. Kanskje dette kan være en løsning for oss etter hvert også?
Vår hund har i hvert fall ikke noe problem med at det er forskjellige regler som gjelder hos oss og hos ferievakten. Han blir ikke mer uoppdratt når han kommer hjem bare for at han har litt mer slappe regler de to stedene han pleier å være når vi har ferie (når Herremannen er med, ellers passer ham). :humre: Han skjønner godt hva han kan gjøre der og hva han ikke kan gjøre hos oss.
Her er det også ulike regler som gjelder hos hundepassere, enten eksen eller eldste datter, og også ulik måte å forholde seg på og forskjellig aktivitetsnivå. Hunden er glad i passerne sine, men når de henter henne viser hun at hun helst ikke vil være med. Det varer bare til jeg lukker døra bak henne, så dilter hun greit med.
Jeg tolerer langt mindre fra henne enn passerne gjør, og hadde nok ikke hatt lyst å delt på «omsorgen» mer enn jeg gjør. Dvs ferier og den slags.
Jeg tenker at det uansett kan være en fin måte å prøve ut hundehold på. Jeg skal møte hunden og eier i morgen så får vi se. Hvis de helst vil selge så kanskje vi bare ser det an. Noen jeg kjenner skal ha tvillinger på nyåret og har en på 1,5 år fra før og de har to hunder. Ser for meg at de kanskje ønsker avlastning. :humre: Men størrelse og alder på denne hunden passer oss fint. Må bare passe på å ikke bli for sjarmert sånn at jeg ikke tar en avgjørelse jeg angrer på.
Min søster bor på gård og har to hunder. Der er det jo egentlig alltid noen hjemme for det er vanskeligere å få noen til å passe på 100 sau og en stor melkeproduksjon liksom enn en hund. Så om det en gang skulle bli aktuelt så er mye løst om hunden går sammen med deres to.
Vixen, hvis du er vant med Nuffe så kjenn godt etter hva som er hund for deg! Det er selvfølgelig massevis av fordeler med en liten hund, men for meg som har vokst opp med stor hund så klarte jeg ikke å kompromisse med en mindre hund. Vi prøvepasset en cobberdog, men det måtte bli stor hund likevel. Vi var nok litt uheldige med at den vi passet var litt engstelig av seg, da. Jeg er vant til at hunden er supersosial, robust og trygg, og da endte jeg opp med den rasen jeg hadde i oppveksten.
Alle raser er jo fantastiske på sin måte, men det er jo viktig å finne den hunden som passer inn i familiens livsstil og lynne.
Vi har hatt den samme vennefamilien som hundepasser de siste feriene. Hunden vår elsker dem dypt og inderlig, og de er i en leilighet og livssituasjon der heltidshund ikke passer. De overøser hunden med turer og oppmerksomhet mens vi er borte. :hjerter: De har mulighet til å låne hund ellers også, men bor i såpass avstand at det krever litt planlegging.
Både vi og hunden føler at vi er verdens heldigste.
Er hunden veltilpasset og harmonisk i utgangspunktet, vil det nok for de fleste gå helt fint med flere hjem. Prøv, så ser dere fort om det fungerer.
En digresjon ang stor eller liten hund. Jeg har hatt stor hund (Leonberger hann) på 80 kg, liten terrier på 9 kg og mange mellomstore retrievere mellom 25 og 45 kg. Det er definitivt ikke størrelsen som avgjør om man har stor eller liten hund. Den minste, i betydningen pysete og tander, hunden jeg har hatt, er uten tvil Leonbergeren på 80 kg. Maken til persilleblad har jeg aldri opplevd, både mentalt (redd alt) og fysisk (mye sykdom). De små terrierene jeg har og har hatt, har vært gedigne i både eget hode og i fysikk og lynne. Tøffe og hardføre, stabile, men fryktelig sta. Favoritten hos meg, både størrelsesmessig og lynnemessig er og blir retrievere, spesielt labrador. Hendig størrelse og fantastisk behagelige hunder med rett oppdragelse. Jeg har to gamle nå og skulle gjerne hatt flere.
Jeg mener ikke å hevde at en stor hund er bedre enn enn liten, altså. :humre: For meg så er den rasetypiske personligheten til rasen jeg har hatt i flere omganger det jeg forbinder med hund, og også ønsker meg av en hund. Og å bytte rase hadde blitt et for stort kompromiss for meg.
Fordelen med bonushjemmet vårt er at de har hunden så mye at de blir veldig godt kjent med henne. Det er noe helt annet å ha hunden halvparten av tiden, kontra bare å passe den en helg nå og da. Bonushjemmet vårt gikk forøvrig fra liten hund til stor, og det var nok en overgang i starten. Det kom noen forsiktige spørsmål om hunden pleide å sove i senger og sofaer hos oss. Definitivt nei! :knegg:
Jeg er litt enig Timar. For meg så har hund på en måte først vært hund når de kommer litt opp i str. Pappa har hatt pyreneer, new foundland og nå en grosser berner. Søstersen har hatt elghunder og engelsk settere. Nuffen vi hadde var verdens snilleste hund tror jeg. Tålte alt av små barn som ville kose med den store bamsen, var med ut og skøyt opp nyttårsraketter og generelt ekstremt lugn. Skulle jeg valgt helt selv nå uten å tenke praktisk så ville jeg nok valgt golden retriver.
Hva er en Nuffe? Jeg kjenner til hunderaser sånn ved rasenavn, men disse mange "kosenavnene" og "blandingsnavene" internett renner over med nå for tiden forvirrer meg.
Delingshund hørtes jo forøvrig ut som en fortreffelig løsning.
Det er i hvertfall ingen grunn til å ikke prøve.
Funker det så er det jo gull, funker det ikke så har man prøvd.
Jeg vil tro det kommer veldig an på hunden, men de fleste hunder vil fint takle og trives så lenge de er trygge på folka og stedene. Vi pendler mellom to bosteder og det fikser hundene fint (bor på setta tre mnd hver sommer).
I vår utvidede familie er det et søskenpar som deler hund på denne måten, og det fungerer overhodet ikke. De ser det ikke selv, men den hunden skal ikke i nærheten av mine barn (det er en liten rase, men tenner er tenner). Den er svært usikker og er utrolig stresset.
Dette kan selvsagt være en kombinasjon av mange ting og trenger ikke ha noe med delingen å gjøre.
Jeg vil tro det kan komme av mye, men det skader jo ikke å ev gjøre et forsøk. Både vi og hunden må trives. Nervøse dyr har det ikke bra og utgjør dessuten en risiko.
Det kan sikkert gå bra hvis det er en sosial og tilpasningsdyktig hund. Hunden til søsteren min er en nervøs liten tass, og en skikkelig enmannshund, så han hadde ikke trivdes med en sånn ordning.
Vår lille pelsdott (bichon havanais) er mye hos min pensjonist-pappa og samboer. De elsker å ha han, så de har han mye mer enn strengt nødvendig. Jeg jobber turnus med mye nattevakter og sambo er i perioder borte opptil 12 timer dagen. Selv om hunden slår seg til ro når jeg ligger og sover hele dagen føler jeg det er bedre for han å være der når det passer seg sånn, da får han lange gode turer og selskap hele dagen.
Han elsker å være hos de og elsker å komme hjem igjen. Ingen utfordringer annet enn at de er litt slappere med oppdragelsen så jeg må av og til kalibrere han litt når han kommer hjem igjen. :knegg: Han er heldigvis lett å kalibrere.
Han er en hund som er veldig bundet til sine, så jeg kan ikke sette han bort hvor som helst. Ikke alle han vil være med å gå tur med engang. Nevøen min som han har kjent hele livet sitt skulle passe han en gang (vi var på restaurant og han gikk hjem litt før oss andre og tok med hunden), da pep han hele tiden visstnok.
Vår lånehund er også en havanaiser og han er helt likedan og jeg tror det er litt av grunnen til at vi har fått bli hans faste reservehjem. Han virkelig elsker alle sine familiemedlemmer fordelt på de tre husholdene, men han er ikke særlig glad i å være med bort på besøk og vil normalt helst ikke hilse på fremmede. Han har vært hos oss fra han var ett år (er 8 nå) og det var full klaff fra første besøk, men mulig det er litt lettere å få til slike ordninger til å fungere godt om man gjør det fra tidlig i hundens liv.
Mine utro havanaiser elsker alle og blir gladelig med alle som kan tenkes å ha en godbit på lur. Den ene ble kidnappet av min eldste i mange uker, og hadde det som plommen i egget. Elsket å være der og lykkelig for å være med oss igjen.
