Ine sa for 2mnd siden:

I lys av de andre er du fornøyd med-trådene. :)

Og hvis du har fått til endring, hva feks innen selvutvikling har hjulpet deg?

Blondie sa for 2mnd siden:

Nei, ikke med den heller. :knegg:
Jeg skulle ønske jeg tok litt mindre plass i sosiale settinger, jeg blir ofte veldig høylydt og brautende i situasjoner der jeg er litt nervøs. En kollega kaller meg for eksempel bråkedame. Jeg vil gjerne bli litt mer mystisk.

Pøblis sa for 2mnd siden:

Åh, du er jo så fin - det er så stas å treffe deg. :hjerter: Bråkedame, my ass.

Apple sa for 2mnd siden:

Jeg er veldig fornøyd egentlig. Kunne utfordret meg på å bli mer tydelig.

Toffskij sa for 2mnd siden:

Ja. Synes jeg har en bra cocktail av egenskaper.

Toffskij sa for 2mnd siden:

Jeg har for eksempel lett for å være fornøyd. :knegg:

millact sa for 2mnd siden:

Ja, i grunnen.

Karamell sa for 2mnd siden:

Ja, i det store og hele. Innimellom kunne jeg tenke meg å være litt bedre i sosiale settinger og la slike ting gli litt lettere for meg og kanskje virke litt mer åpen og "lett å like". Samtidig er jeg jo den introverte særingen som jeg er og har egentlig ikke behov for å bli kjent med flere folk. :knegg:

Vel ja jo, jeg skulle lkt å være en som liker å trene, men jeg vet ikke om det kommer under personlighet.

Che sa for 2mnd siden:

Jeg er aller mest fornøyd med personligheten min. Jeg er akkurat passe rar.

Luftslottet sa for 2mnd siden:

Nei, men jeg har ikke så veldig trua på å endre den heller, så jeg jobber heller med selvaksept.

For meg er mottoet "man måste jamföra"
Personligheten min kunne vært MYE verre på så mange vis.

Hilsen medbråker som gjerne skulle vært mystisk.

Bluen sa for 2mnd siden:

Godt og vanskelig spørsmål! Jeg er mye forskjellig. Energisk og doven, blid og snarsint, humoristisk og pessimistisk, pratsom og direkte folkesky. Generelt er jeg en som flyr lavt og sjelden har høye forventninger. Det har ikke skortet på forslag om å medisinere bort personligheten min med lykkepiller, spesielt her inne. SÅ ille synes jeg ikke selv den er - men jeg kunne nok vært mer vennligsinnet, jeg kunne nok det. (Jeg er egentlig det også, for det meste, blid og flink til å jatte med - men innerst inne ganske folkesky.

Rabbit sa for 2mnd siden:

Ja, jeg er akkurat passe "bråkete" og akkurat passe rolig. Tar gjerne ordet,men kan også være stille. Jeg oppfører meg pent når jeg bør det, og sier det jeg mener i sammenhenger der det er rom for det. Hva andre mener om meg,bryr jeg meg veldig lite om,det har kommet med årene. Så lenge jeg er hyggelig og høflig,får folk mene det de vil.

Retz sa for 2mnd siden:

Ja, det er jeg. I andres øyne kan jeg virke ekstremt usosial og sær, og flere har kalt meg rar, men sammen med «mine» mennesker er jeg både sosial og pratsom. Jeg er ganske direkte, har ingen problemer med å si nei til ting jeg ikke vil, er uavhengig og oftest uredd. Av og til savner jeg noen som er litt lik meg selv, men det har jeg ikke funnet.

Skilpadda sa for 2mnd siden:

Jevnt over er jeg fornøyd. Ikke at jeg mener alt er perfekt, men jeg tror jeg kan få til det meste jeg har lyst til innenfor den rammen av personlighet som er der. Og jeg trives med meg selv og med hvordan jeg fungerer sammen med andre.

Til det andre spørsmålet: I den grad jeg har endret/forbedret meg oppigjennom, så har det mest handlet om å bli eldre, mer erfaren og tryggere. Ikke så mye målrettet selvutvikling.

Karamell sa for 2mnd siden:

Ja, den endringen som sikkert har kommet fra jeg var barn handler om modenhet, lder og erfaringer. Jeg har aldri tenkt på at "jeg må forandre meg".

frukt sa for 2mnd siden:

Ja, jeg er i grunnen det. Har mine dårlige sider, men det har vi alle, og det har jeg akseptert. Men jeg prøver hele tiden å utvikle meg, og bli en bedre utgave av meg selv, uten at jeg prøver å bli perfekt.

007 sa for 2mnd siden:

Jeg har endret meg veldig mye de siste årene, og jeg har vært min egen terapeut. Jeg har lest en del og hørt en del podcaster, men aller mest har jeg grublet og gått i meg selv.

Jeg er stadig i endring og utvikling, men nei, jeg er ikke fornøyd med egen personlighet. Jeg er veldig selvkritisk og bærer mye skam.

Malama sa for 2mnd siden:

Nei, jeg er lat, ukonsentrert, har dårlig gjennomføringsevne, jeg har lite tro på meg selv, dårlig selvtillit, mye av det skyldes nok mobbing, men rent objektivt ser jeg at jeg nesten har "dårlig bo-evne".

Den enormt dårlige evnen som husmor/ansvarlig voksen preger meg og det er jeg ikke fornøyd med.

Ellers er jeg ikke super happy med å være meg sånn eller heller. Men det går nå sin gang. Jeg er ganske introvert men det synes ikke alltid da jeg kan fremstå ganske sosial og åpen i en del tilfeller. Jeg er bare utslitt etterpå. Mens med de rette folka så gir det meg glede.

Jeg trenger sikkert mye podcaster og terapi for å bli normal. Om det er mulig.

My sa for 2mnd siden:

I tillegg til at jeg sliter med å finne min plass og være meg selv i sosiale settinger, jeg blir forknytt og vet aldri helt hvordan jeg skal oppføre meg. Og at jeg ikke greier å slippe folk inn, dele av personlige ting og vise følelser, men holder alle på en armlengdes avstand. Derfor har jeg også problemer med å få/holde på nære venner, og det er ganske ensomt.

Jeg er faktisk mer fornøyd med utseendet mitt enn med personligheten min. Så jeg skulle gjerne hatt hjelp til å endre på noen av disse tingene. Hvis det er mulig. Men har selvsagt mine gode sider også da, som jeg er ganske fornøyd med.

Martis sa for 2mnd siden:

Ja og nei. Det er mange ting jeg skulle ønske jeg var flinkere til, slik som mindre prokastinering og slikt. Jeg er ikke veldig huslig, men det er ikke mannen min heller. Så enten er vi her i rotet vårt eller så betaler vi for vaskehjelp. :knegg:
Så jeg forsøker å fokusere på de positive sidene og «tilgi» meg når jeg bla bla bla tar altfor mye plass eller er altfor lat og tiltaksløs. :sukk:

Skilpadda sa for 2mnd siden:

Jeg synes det å lære seg å «tilgi», og være overbærende med, seg selv er en av de tingene det er verdt å jobbe med.

star sa for 2mnd siden:

Nei, egentlig ikke.
De ekstra sterke personlighetene tar for stor plass.

Karamell sa for 2mnd siden:

Ja, mer huslig,mindre lat og mer ryddig skulle jeg gjerne også vært. Samtidigplages jeg ikke av det nevneverdig.jeg har en holdning til det meste i livet som er "It is what it is".

Appelsin sa for 2mnd siden:

Ganske glad i innsiden av meg selv ja.
Det er veldig mye gøy som skjer der, som ingen ser :knegg:
Jeg er fornøyd med temperamentet mitt; jeg er veldig rolig og harmonisk over det jevne, faktisk. Skal litt til å få meg sur eller sint.
Så er jeg ganske fleksibel og åpen og liker at mennesker er forskjellige.

Det jeg ikke liker så godt er evnen jeg har til å sable meg fullstendig sønder og sammen hvis jeg gjør feil. At jeg kan føle meg dum og teit og hva har du for latterlige småting. Jeg har blitt mindre selvhøytidelig og mer avslappet i årenes løp, men har sikkert mer å gå på.

Elise sa for 2mnd siden:

I perioder liker jeg meg selv veldig godt, men akkurat nå er jeg inne i en dårlig periode og snakker meg selv veldig ned, både på personlighet, handlinger og alt. :sukk:

Candy Darling sa for 2mnd siden:

Ja. Jeg har et talent for å trives og finne glede i det meste. Det er jeg veldig glad for.

Magica sa for 2mnd siden:

Ja, ganske fornøyd med personligheten og meg selv. Jeg tilpasser meg de fleste situasjoner, er stort sett fornøyd med livet og egen innsats. Jeg tar ikke meg selv høytidelig og prøver være et godt forbilde for andre på det.

Madicken sa for 2mnd siden:

Ja, ganske fornøyd. Jeg er "flink" i sosiale settinger; god på small talk, arrangerer hyggelige selskaper, er omtenksom og passer på at alle rundt meg har det bra. I tillegg er jeg humoristisk anlagt, ler mye, er leken og barnlig. Men av og til kan alt dette være vanskelig å kombinere med det at jeg også (tidvis) er temmelig introvert, har behov for alenetid, grubler mye, har en tendens til å overtenke, og i tillegg er nokså lat.

vixen sa for 2mnd siden:

Ja egentlig. Jeg er flink med mennesker og tror jeg har lett for å bli likt av ulike type folk. Jeg har vokst opp som organisasjonsmenneske og er vant til ulike typer folk med ulik bakgrunn. Dette kommer godt med i jobbene jeg har hatt. Jeg er flink til å samle på gode folk og har dermed ganske stort nettverk. Jeg ler mye og har en veldig gjenkjennelig latter. Før kunne jeg nesten synes det var pinlig,men driter i det nå. Av negative ting kunne jeg ønsket jeg hadde større gjennomføringsevne på endringer som koster meg en del. Som trening, matinntak, sparing, ukeshandling o.l. Jeg er heller ikke kjempegod på kritikk og at folk ikke liker meg. Jeg tar konflikten,men det koster meg. Jeg har hatt noen tunge personalsaker jeg må håndtere og jeg unngår de ikke,men det er ubehagelig. Med folk som står meg nærmere kan jeg bli sår om jeg føler meg dårlig behandlet.

Kirsebær sa for 2mnd siden:

Jeg er glad i meg selv og liker personen jeg er. Jeg står veldig trygt og stødig i meg selv. Men jeg har selvsagt noen personlighetstrekk og sider jeg ikke elsker også.
Jeg tror alle har sider og deler av seg selv de gjerne skulle byttet i noe annet selv om man overordnet liker den man er.

liefje sa for 2mnd siden:

Jeg er fornøyd med den delen av personligheten som jeg viser utad, men innvendig kan det være en del grums. Jeg er ekstrovert introvert og virkelig MÅ ha alenetiden min for å kunne være mitt beste jeg ute blant andre. Dette er det få andre som vet om, men det kommer frem på venninneturer eller hvis jeg har gjester i flere dager. Jeg er også en person som kan bli stresset av den minste ting, noe som går ut over søvnkvalitet og etter dårlige netter er jeg ikke sosial i det hele tatt.

Jeg snakker gjerne med fremmede, liker smalltalk og mingling, elsker å bli ledd av og med, er åpen og kan snakke godt om følelser både høyt og en-til-en, har bra selvinnsikt, liker å ha rett, men kan også gjerne innrømme at jeg tok feil. Jeg har få hemninger og er (tror jeg) en god venninne og vertinne. Det jeg over hodet ikke takler, er konflikter med venner, noe jeg heldigvis ikke har hatt mye av, men særlig en slik konflikt er stuck inni meg. Jeg hadde tusen gode svar etterpå, men klarte ikke å si noe fornuftig og å stå opp for meg selv i den situasjonen. Jeg ble et lite barn, nesten, helt paff og stille og sa bare ja og ha og unnskyld og tok all skyld på meg selv selv om det nok burde kommet en unnskyldning fra den andre parten, også. Jeg er også en person som føler at jeg må svare med det samme og kan derfor bli litt for spontan og litt for tilbøyelig til å si ja, selv om jeg mener noe annet og få innvendig stress av dette etterpå.

Men alt i alt fornøyd, selv om jeg definitivt vet at det er ting jeg burde jobbe med.

Ru sa for 2mnd siden:

Ja. Det er sikkert noe andre mener jeg burde endre, men det gidder jeg ikke.
Jeg er utadvendt, til tider full av futt og krutt og kan være høylytt bergenser, og det har jeg tenkt å fortsette å være.
Jeg er mentor for to unge kollegaer, og ser at det er opptil flere fordeler med å bli eldre og tryggere på hvem man er og vil være. :humre:

Divine sa for 2mnd siden:

Jeg er ikke superfornøyd, nei. Mannen min sa en gang til meg at det alltid ser ut som om jeg er på vei til skafottet, og det stemmer nok ganske bra. Jeg er tungsindig, krisemaksimerende og har ikke noe driv, rett og slett. Og så er jeg liite empatisk (men der har jeg blitt litt bedre) og nesten sykelig misunnelig. Jeg skulle ønske jeg var mer positiv, livsglad og omsorgsfull.

Men – det er mange sider med personligheten min som jeg liker også. Jeg er «hel ved». Jeg driver ikke med intriger og maktkamper, jeg holder på hemmeligheter og jeg har blitt ganske flink på å være pragmatisk. Jeg kan for øvrig leses som en åpen bok. Det kan vel tolkes både positivt og negativt, men jeg ser på det som positivt, for folk trenger aldri lure på hvor de har meg. Og selv om jeg ikke har godt humør, så har jeg ganske god humor.

Polyanna sa for 2mnd siden:

Masse jeg liker, noen ting som er mer nah. Jeg er jevnt over blid og glad, har et optimistisk sinnelag, lever i nuet, er smart og kjapp i skallen. Jeg er også en bråkebøtte, og har samme følelser rundt det som flere andre her.

Jeg har blitt snillere og mykere i kantene med årene, men den skarpe sarkasmen som var en del av kulturen der jeg vokste opp, tyter ut i blant. Noen ganger på sin plass, andre ganger slem.

Jeg er en vimebøtte, og det driver meg selv og omgivelsene til vanvidd. Jeg blir SÅ lei av meg selv når jeg bruker altfor mye av livet mitt på å surre rundt.

Divine sa for 2mnd siden:

Bråkebøtte, ja. Der er jeg også. Har fått høre via via at folk synes jeg er slitsom, så de siste ti årene har jeg jobbet bevisst med å prøve å ta mindre plass. Noen ganger tar jeg dog ikke plass i det hele tatt. Noen ganger er jeg en sjenert liten sak som går i ett med veggen.

Blondie sa for 2mnd siden:

Du og jeg, Divine. :dulte:

Luftslottet sa for 2mnd siden:

Jeg sitter i glasshus her, men: Til dere andre som tar mye plass: Er det egentlig dumt? Er det folk dere faktisk liker som mener at dere tar for mye plass, eller noen tilfeldige folk som ikke bør få så stor makt?

Ida Jackson sier en del fornuftig om å være breial dame som tar for mye plass. Ironisk nok liker jeg ikke hennes personlighet så godt, men mener at hun har mye bra for seg. Hun sier blant annet at det er typisk kvinneundertrykkende å mene at damer ikke kan ta for mye plass, og at det gjelder å finne sine egne folk der det er ok. Man blir ikke et lykkelig og raust menneske av å gå på akkord med seg selv hele tida.

Jeg øver på dette. Jeg er både et menneske som tar mye plass, som kan være insisterende og dominerende og ikke minst, avbryte folk ustoppelig. Samtidig som jeg helst ikke vil synes. :stuart:

Luftslottet sa for 2mnd siden:

Jeg sitter i glasshus her, men: Til dere andre som tar mye plass: Er det egentlig dumt? Er det folk dere faktisk liker som mener at dere tar for mye plass, eller noen tilfeldige folk som ikke bør få så stor makt?

Ida Jackson sier en del fornuftig om å være breial dame som tar for mye plass. Ironisk nok liker jeg ikke hennes personlighet så godt, men mener at hun har mye bra for seg. Hun sier blant annet at det er typisk kvinneundertrykkende å mene at damer ikke kan ta for mye plass, og at det gjelder å finne sine egne folk der det er ok. Man blir ikke et lykkelig og raust menneske av å gå på akkord med seg selv hele tida.

Jeg øver på dette. Jeg er både et menneske som tar mye plass, som kan være insisterende og dominerende og ikke minst, avbryte folk ustoppelig. Samtidig som jeg helst ikke vil synes. :stuart:

Blondie sa for 2mnd siden:

Jeg har funnet en fyr som digger at jeg tar mye plass, det hjelper. Han ler av støy og småfrekke kommentarer. Jeg ser imidlertid at døtrene mine og jeg sammen fort kan bli for mye, selv for en tålmodig mann.

For min del er det mest i jobbsammenheng jeg har blitt møtt med negativitet, oftest fra andre kvinner. Hodet mitt spinner kjapt og mye av det lekker ut fra munnen, det blir definitivt ikke satt pris på. Det jeg egentlig jobber med er vel å se an situasjonen og ikke tøysebraute meg frem i alle settinger. For meg er jo det en måte å takle nervøsitet på, men det er jo ikke synlig for andre nødvendigvis.

Luftslottet sa for 2mnd siden:

Det er reaksjonene fra andre jenter i oppveksten som har gjort at jeg også føler at jeg må dempe meg. I tenårene lærte jeg ganske raskt at det å stikke seg fram, være smart, ta plass og ta ledelsen er dårlige jenteegenskaper og noe som må unngås hvis man passe inn sosialt og unngå sanksjoner.

I jobben min nå er ikke dette noe særlig problem, har jeg inntrykk av. Har aldri hatt den ekle følelsen her, og heller ikke fått beskjed via via.

Bokormen sa for 2mnd siden:

Dette er veldig situasjonsbetinget føler jeg. I noen jobbsettinger, med noen venner, noen familiemedlemmer og noen "happenings" slår personligheten min bra ut, i andre settinger og med andre folk blir jeg stille, usikker eller bare tappet.

Om jeg kunne endre en ting med meg selv, hadde det blitt å bli mindre introvert. Jeg blir veldig tappet av å ha folk rundt meg til tider, og noen mer enn andre. Og så har jeg da giftet meg inn i familie hvor mange har høye stemmer, de er mye armer og ben, høy latter, det skjer noe hele tiden. Jeg er frynsete etter to timer. :o

Men, jeg takler veldig bra å sitte i dagevis med excelark og skjemaer, jeg kjeder meg aldri, er i utgangspunktet tålmodig (dog ikke med bråkete folk :knegg: ) , og om det skulle komme en pandemi eller lockdown til så går det faktisk helt fint. Jeg tror jeg har skrevet det her inne før, men den frustrasjonen mange følte på da de satt på ørtende måned med hjemmekontor under pandemien gjorde ofte at jeg tenkte "jamen, det er jo slik introverte må leve med alltid - samfunn og jobb går ofte helt på tvers av personligheten.

Blondie sa for 2mnd siden:

Mens jeg holdt på å gå til grunne i pandemien. Det var da jeg forsto hvor utrolig viktig det er for meg å ha folk rundt meg. Gjerne hele tiden.

Bokormen sa for 2mnd siden:

Ja, det ser en hvor forskjellige folk er, og ikke minst, hvor reelt det er. :) Jeg har savnet alenetid siden første ungen kom for 22 år siden. :p Men det bedrer seg jo markant da de blir store.

Ru sa for 2mnd siden:

Jeg pleier si at jeg ikke trives i litt eget selskap, og pandemien var helt forferdelig. Jeg er ikke skapt for å være alene. :niks:
Og det henger jo fint sammen med at jeg er en som er god på å få folk med meg, uten folk å lede inn i synden blir det jo innmari kjedelig.

Og om det å ta plass: Det har jeg ingen intensjoner om å slutte med. Hvis andre mener jeg tar for mye, får de ta litt plass selv. Det er ikke mitt problem at de ikke tør selv. :filer:

(Akk, så mye trøbbel jeg sparer for meg selv ved å spørre «hvem eier dette problemet». Det er så godt som aldri meg. :moahaha: )

My sa for 2mnd siden:

Jeg blir også forvirret av at det er negativt å "ta mye plass", men positivt å "by på seg selv". Jeg vet ikke hvordan man kan by på seg selv uten å ta plass, for å være ærlig. Kanskje jeg ikke helt forstår i hva som ligger i begrepet "by på seg selv"?

Selv byr jeg ikke på meg selv, hvis jeg forstår uttrykket riktig. Absolutt ikke. Jeg ser heller ikke på meg selv som leken. Jeg liker ikke å leke. Folk synes trolig jeg tar meg selv for høytidelig, og er veldig ordentlig og kjedelig. Men tror heller ikke jeg tar spesielt mye plass. Så det er da noe. :lettet:

Divine sa for 2mnd siden:

Leken?! :skremt:

Jeg fikk direkte kjeft en gang jeg var på et seminar og ikke ville være med på et eller annet improvisert tull på scenen. Da fikk jeg høre at "hvordan kan du oppføre deg så kjedelig. Du har jo BARN!".

Nada sa for 2mnd siden:

Absolutt fornøyd med personligheten min.

Bokormen sa for 2mnd siden:

:haha:

Jeg har vel aldri hatt mindre overskudd til å være leken (på jobb) enn da vi hadde små barn hjemme.

My sa for 2mnd siden:

Jeg lekte ikke med barna heller. :sparke:

Jeg kunne bidra med veldig mye annet. Lese bøker, synge, lage mat, bygge lego, legge puslespill, tegne/male/lage ting, bake, gå på tur, studere planter og steiner i naturen, gå på skøyter, pølser på termos og pannekaker på primus, sove i telt, fiske, bygge snømann ... men ikke leke. Det fikk ungene greie sjøl.

Bokormen sa for 2mnd siden:

Umiddelbart (og uten at det er "riktig" nødvendigvis) assosierer jeg det med å "ta mye plass" med de som er høylydte og krevende, som kanskje har sære ønsker, krever ting på sin måte, dytter andre litt til siden. Mens de som byr på seg selv er inkluderende, skaper dialog, gir god stemning, motiverer folk og skaper energi.

I disse dager sitter jeg og skal organisere ting for flere avdelinger på jobben, så dette er høyst aktuelt for meg. :knegg:

Skilpadda sa for 2mnd siden:

Men det er jo bare fordi folk bruker det ene uttrykket når de ikke liker at folk gjør sånt, og det andre ordet når de liker det. :) (Litt som at man sier «integritet» om en person man liker, og «vrang» om en man ikke liker.) Det er knapt noen egenskaper som er bare bra eller bare dårlige. Og det betyr også at samme hva slags personlighet man har, er det antagelig noen som setter pris på den og noen som synes den er irriterende.

Jeg synes det er hyggelig at folk jeg liker tar plass; jeg liker dem jo og vil at de skal vises og være til stede og være med på det jeg gjør! Mens folk jeg ikke liker, vil jeg jo helst se så lite til som mulig. :knegg:

Retz sa for 2mnd siden:

Jeg misliker ikke mennesker som tar mye plass, jeg bare misliker å oppholde meg rundt dem. Blir jeg avbrutt så kan jeg godt adressere det, hvis det skulle slumpe til å bli et lite sekund stillhet, men det er sjelden det hjelper mer enn et par minutter. Den uvanen er trolig vanskelig å endre. Jeg nekter likevel å slåss om å snakke høyest for å få fram et poeng eller et argument. Det har heldigvis ikke vært noe problem på jobb, der hadde vi alltid ordstyrer på møtene, og avbrytelser ble ikke akseptert. Det er slitsomt å være sammen med personer som tar mye plass over tid, så kan jeg velge så unngår jeg slike settinger.

Jeg er selektiv leken og kan bli ganske oppslukt i legobygging sammen med barnebarna. Eller lage saker og ting sammen med dem. Å ta zip line ned Holmenkollen var sommerens høydepunkt og neste år blir det zip linei Flåm. Selskapsleker bedriver jeg derimot ikke.

Polyanna sa for 2mnd siden:

Det er når jeg blir sånn som dette (og det hender) at jeg blir litt lei av meg selv. Etterpå, selvsagt.

LilleT sa for 2mnd siden:

Vanskelig spørsmål. Jeg har blitt mer glad i meg selv med alderen. Jeg liker for eksempel at jeg stort sett har godt humør og er lett å glede. Jeg liker at jeg er nysgjerrig, at jeg liker å lære nye ting og bli kjent med nye mennesker. Jeg liker at jeg er en sta person med en enorm stå på-vilje og sjelden gir opp.

Det jeg ikke liker så godt er at jeg har en tendens til å tenke og gruble litt for mye, at jeg ofte tar meg selv litt for høytidelig og kanskje ikke alltid byr på meg selv. Jeg kunne ønske at jeg var en rausere person som stilte opp mer for andre. Jeg er på en måte litt unnskyldt når det gjelder det siste på grunn av kronisk sykdom, men kan nok ikke legge hele skylda på den.

Serafin sa for 2mnd siden:

Denne måtte jeg tenke litt på. Og jeg kom frem til at jeg er glad for at jeg er typen "glasset er halvfullt". Jeg lar ikke en dårlig dag prege hele uka, når jeg er ferdig med den dagen, eller akkurat den delen av dagen som er ræva, ja så "glemmer" jeg det. Jeg er god på å feire de små seierne, og ta vare på de små stundene.
Og akkurat det tror jeg har reddet meg mange ganger. Jeg går ikke og gnager på at "I går så var det sånn og slik".

Jeg er løsningsorientert, noe som kan være både positiv og negativt. Negativt fordi jeg hele tiden vil finne løsninger, men det er ikke alltid det er en løsning på ting, og da blir jeg fort stressa. Jeg vil fikse ting liksom.
Det positive er jo at jeg finner faktisk som oftest løsning på det meste, noe tar bare litt lenger tid.

Men så er det jo ting som jeg faktisk er usikker på om er personlighet, eller tillærte ting som er påvirket av psykisk sykdom. Som at jeg blir sliten av å være med folk, å skulle "smalltalke" og mingle er kjempekrevende. Men jeg ser jo at jeg er god på det, det tar bare fullstendig knekken på meg. :knegg:

Jeg kan nok være veldig bestemt. Men jeg uttaler meg ikke før jeg er 100% sikker. Men når jeg først uttaler meg, så vet jeg at det er akkurat det jeg mener, eller at det jeg sier er riktig.
Jeg er også sta. Men jeg tror jeg har lært meg å bruke staheten min på en god måte. Igjen - jeg tror det har reddet meg mange ganger.

Jeg hater å ta plass og stå på krava, men jeg tror faktisk det er psyken, og ikke personligheten. For når jeg må, så får jeg det til. Og jeg får høre at jeg er tydelig, men også god på å lytte til andre, og er pragmatisk og rund i kantene når det er uenighet.

Jeg blir sett på som ressurssterk, men ser meg selv som ressurssvak. Så den er litt snål..

Candy Darling sa for 2mnd siden:

Jeg tar absolutt mye plass, men det er jo også jobben min - jeg skal lede og peke på veien og inspirere. Det som er risikoen (eller overslaget, om du vil), er hvis det medfører at jeg ikke inkluderer andre, eller spør om deres mening, eller husker at noen ønsker mer enn 4 sekunder på å formulere gode innspill.

Det er ting jeg må konsentrere meg om å huske, særlig hvis jeg er stresset eller vi har dårlig tid og jeg tenker at jeg egentlig vet hva som er best. :stuart: Til gjengjeld er jeg god på å ta kjappe avgjørelser, jeg kan snakke foran en hvilken som helst forsamling - ting som mange andre synes er krevende.

Til syvende og sist handler det om å ha innsikt i sine sterke sider, og hvilke overslag de har, og et genuint ønske om å være inkluderende.

Maverick sa for 2mnd siden:

Så klart. Jeg er en fest av et menneske. :gladspøkels:

Altså man kan ikke gå rundt å være 100 % fornøyd med personligheten sin til en hver tid, det er sosiopat-takter. Selverkjennelse og mulighet for vekst og whatnot er positivt, så lenge man ikke er selvdestruerende i uendelige analyser av seg selv.

På generell basis er jeg dog ganske fornøyd, personligheten min kan være litt stri å deale med for meg selv innimellom, men den er godt egnet til å gjøre det meste av de tingene jeg trenger å gjøre. (Og fullstendig uegnet til å gjøre noen ting jeg trenger å gjøre dessverre, men vi har alle vårt.)

Jeg liker at det faller naturlig for meg å se (og legge merke til) skjønnhet og glede i småting, og at jeg er såpass glad i mennesker generelt at jeg ikke slutter å ha trua på dem som helhet selv om jeg nok også ofte blir skuffet på enkeltindividnivå. Jeg liker at pragmatismen jeg har lært i løpet av de siste tjue årene nok har gjort meg klokere enn jeg var (håper jeg), og så liker jeg at integriteten, trassen og prinsippene jeg lærte de første tjue årene fortsatt er kjernen i meg.

Er ikke så begeistret for at jeg har pådratt meg kraftige tillitsissues, men de er tillært og ikke medfødt. Er heller ikke veldig glad for at jeg er en helt EKSTREM "ute av øye, ute av sinn"-person - det er praktisk i noen sammenhenger, men definitivt upraktisk i de aller fleste, og har gitt meg mange problemer opp gjennom årene - og gjør det fortsatt.

Heldigvis glemmer jeg det med en gang jeg lukker den mentale skapdøren for det. :knegg:

Divine sa for 2mnd siden:

Det er ikke noen fordel å være i den motsatte enden av skalen heller. Jeg er en sånn person som kan gå og gnage over at den og den så noe negativt til meg i april 1985, liksom. Skikkelig elefant, med andre ord. Har utrolig vanskelig for å "let it go".

Albertine sa for 2mnd siden:

Jeg har ikke helt skjønt før nå hvor mye jeg har lidd under ettervirkningene av barndomstraumet mitt, og har mislikt meg selv og personligheten min sterkt. Men nå når jeg har fått hjelp med å sortere og ikke minst blitt eldre så har jeg begynt å se at jeg slett ikke er så verst. Det hjelper jo også at jeg har byttet jobb og jobber med mennesker på en helt annen måte enn tidligere, og får mange gode tilbakemeldinger på det. Så ja, jeg er fornøyd stort sett, og ti-år-yngre-Albertine sitter nå og måper over at jeg faktisk mener det.

Anne C sa for 2mnd siden:

Jeg tror jeg er ganske grei, men jeg kan bli svett av meg selv noen ganger. Jeg er en helt annen person sammen med mann og barn enn på jobb. Jeg tror privat-personen er litt mer krevende å forholde seg til enn jobb-personen. Men mannen har holdt ut med meg siden 1989, så det går nok greit likevel.

Tussa sa for 2mnd siden:

Artig at ordet leken blir dratt fram for det er nemlig det eg kunne tenke meg vere litt meir av. Og med leken meiner eg ikkje å leike meg men å være meir spontan og seie meir ja til ting. No har det nesten blitt slik i heimen at om finn på noko aktivt spontant blir eg ikkje spurt en gong. Typisk sein båttur, kajakkpadling, familiepadel osv. Eg har blitt litt lat rett og slett :lol:

Ellers er eg egentlig fornøgd med personligheten min :filer:

Nada sa for 2mnd siden:

Sånn at ingen tror jeg er sosiopat/annet:
Jeg har så klart ting jeg ikke er overbegeistret for, som for eksempel trafikk-sinne når folk ikke bruker blinklys, kjører feil i rundkjøringen og slikt. Er såpass introvert at jeg blir sliten av veldig lite sosialt. Blant annet.

Men i det store og det hele anser jeg meg selv som en bra person og fokuserer på det positive fremfor det negative i min personlighet.

Maverick sa for 2mnd siden:

Bør kanskje presisere litt hva jeg mente her - det er ikke at det ikke er topp å være fornøyd med den man er. :knegg: Men alle disse trådene som ligger ute nå er jo littegrann brennbare, hvis det er lesere der ute som ender med å gå rundt og tenke at de er anormale og antagelig kraftig deprimert/selvhatende/hva nå enn bare fordi de ikke ELSKER personligheten sin, kroppen sin og matinntaket sitt 24/7 året rundt, så kan det være helt okei å normalisere at det er helt normalt og kanskje også litt sunt å ikke hverken strebe etter eller nødvendigvis mene at man har oppnådd perfeksjon.

Luftslottet sa for 2mnd siden:

Det er litt det jeg var inne på i mitt innlegg også.

Et godt mål for både fornøyde og ikke-fornøyde er å være passe tilgivende og passe kritiske med seg selv. Å være like raus med seg selv som man er mot andre, hvis man er for selvkritisk, og å være like kritisk til seg selv som man er til andre, hvis man stadig mener at folk rundt seg er idioter.

Også er det ingen som klarer å være i balanse og sitt beste jeg til enhver tid.

Taien sa for 2mnd siden:

Jeg vet egentlig ikke... Jeg er fornøyd med det at jeg kan forholde meg til mange typer mennesker, er høflig, snill og stort sett blid. Men jeg hater at jeg er så usikker i meg selv, at jeg måler meg i andre og at jeg aldri finner roen.

m^2 sa for 2mnd siden:

Ja jeg er jo det, sånn stort sett :jupp:
Men jeg har måttet jobbe litt med at jeg kan ha et "engasjement" og et tempo som kan virke temmelig overveldende, visstnok, så jeg må jobbe med å tone det ned ift andre. Sitte litt på hendene, holde litt kjeft, puste litt før jeg hopper inn i ting, ikke forvente at andre er som meg og ikke forvente at de er strålende fornøyd med at jeg engasjerer meg. Både sosialt og på jobb.

Mamma ( :himle: :knegg: ) sier jeg alltid har vært sånn, så det må jeg jo bare eie. Samtidig må jeg også eie hvordan det påvirker andre.

Noba sa for 2mnd siden:

Jeg blir litt kritisk og streng av og til også synes jeg at jeg er altfor sta for både mitt og andres beste, men jeg tror jeg går mer i pluss enn i minus hva personlighet gjelder. Det som betyr mest for meg med hvem jeg er, er at jeg er flink til å se andre.

Embriksmamma sa for 2mnd siden:

Herregud, nei.
Så til de grader vimsete, surrete og tankene overalt på en gang - legg til klumsete (ramler, tråkker over, slår meg OFTE!) og fra totalt stille og sosialt "awkward" til utadvendt, skravlete og sikkert skikkelig slitsom og intens.
Jeg er 51 år og føler at jeg overhodet ikke vet hvem jeg er egentlig, at jeg er mye overalt på en gang iallfall innvendig - og egentlig utvendig også.
Jeg har mye indre stress men er nok ganske god på å skjule det meste.

På jobb i barnehage blir jeg iallfall sett på som rolig og tålmodig - "og alltid glad og sprudlende" som en kollega sa. Og klumsete :knegg:
Jeg er en ganske happy og fornøyd person tross mine skavanker så helt ille er det ikke.
Og jeg er snill, har et stort hjerte for mennesker og et enda større hjerte for dyr. Høflig er jeg og. Jeg prøver å leve med meg selv så godt jeg kan.

Embriksmamma sa for 2mnd siden:

Å, jada - her er jeg også.

Karamell sa for 2mnd siden:

jeg har tenkt litt på dette med å ta mye plass.
Jeg liker godt at folk tar styringen i samtalen og prater og spør, for da slipper jeg, introverten, å tenke ut spørsmål. Da tenker jeg å fremmede man havner ved siden av i selskap. Jeg kom hjem fra utenlandstur med 80 fremmede i gruppe i går og svaret mitt er preget av dette. jeg liker mindre de som åpenbart er alfahanner/hunner og klikker seg sammen og brauter mye og ikke er inkluderende i slike store settinger. Det gir et a-lag og et b-lagspreg. Disse folka tar mye plass på en negativ måte.

rine sa for 2mnd siden:

Ja, stort sett. Jeg har lett for å være glad for det jeg har, og lever etter mottoet "det ordner seg for snille jenter". :jupp: Jeg er stort sett snill, tror jeg, og min erfaring er at ting ordner seg, på en eller annen måte. Det er få ting utenom kjipe greier i min aller nærmeste familie (og en generell tristhet med tanke på all krig og elendighet som plutselig blir så tett på, men som jeg får gjort lite med) som vipper meg av pinnen. Sammenlignet flertallet av nærmeste familie er jeg nok litt snarsint, men har blitt mye flinkere til å telle til 10 med alderen, så jeg tror ikke den delen av personligheten heller er noe jeg vil endre på.