Har vært i en situasjon som fikk meg til å tenke: Jeg har vært sammen med noen som har opptrådt ufint - av redsel. Så vedkommende sin følelse var redsel. men uttrykket var sinne. Og jeg blir så forbannet! Jeg skjønner veldig godt hva som skjer, jeg er ikke tvil. Men alikevel - jeg reagerer på uttrykket.
Ser at det er andre rundt personen som reagerer på følelsen. Og da ble jeg veldig tankefull. Hvis barn er slik: En følelse, ett annen uttrykk så reagerer jeg ikke på uttrykket. Men ellers er jeg rimelig konsekvent.
Jeg klarer egebtlig ikke helt å relatere til noe jeg har opplevd, og det kommer nok an på situasjonen. Vanskelig å vite når jeg ikke vet mer om hva som har skjedd, men umiddelbart tebker jeg:
Hvis vedkommende etterpå hadde sagt til meg at «jeg er lei meg for at jeg reagerte med sinne. Jeg ble veldig redd og dessverre gikk følelsen min utover deg», så hadde jeg akseptert det, antakelig uten problemer. Det kommer nok litt an på, jeg hadde ikke akseptert vold, for eksempel, men i mitt tenkte tilfelle var det en person som for eksempel hadde kjeftet på meg eller noe lignende.
Dersom vedkommende ikke hadde tatt initiativ til å prate om hendelen på dette nivået, hadde jeg trolig reagert annerledes.
Takk for svar :) Ja, jeg var med vilje litt vag, for jeg ville ikke legge føringer på folk som svarte med et veldig konkret eksempel.
Men det er jo veldig vanlig at folk som er redde eller lei seg reagerer med sinne (kanskje spesielt vanlig blant menn). Jeg vet det. Jeg observer det. Men jeg reagerer som om de er sinte. Jeg synes det er veldig vanskelig å behandle de som om de er sinte eller redde. (Som dame opplever jeg ofte det motsatte. Jeg blir sint, og folk behandler meg som jeg er lei meg eller redd. :humre: )
Viss jeg selv er trygg i relasjonen kan jeg godt greie å reagerer på følelsen, ikke på utrykket. Jeg har et barn som er ekstrem i så måte og vi har gått mange runder med lærere, instruktører, slekt og venner om det. Når man ser ut som en voksen mann og viser frykt og utrygghet med ekstrem språkbruk og oppførsel krever det en del av omgivelsene. Det gjør at jeg også selv er blitt mye flinkere til å skille følelse fra utrykk.
Både for egen del (nå er jeg lei meg, vis det ikke sinne) og blitt rausere med andre.
Frykt, redsel, og sorg er følelser som ofte kommer ut som sinne.
Da må man kjenne situasjonen og kanksje kjenne personen også. Med mindre man river en unge vekk fra en traffikert bilvei.
Jeg har en unge som reagerer på tilsnakk med å gjespe, eller virke totalt uinteressert. Det er heller ikke så heldig dersom det er en annen person som forsøker å rettlede. Det hjelper litt at vedkommende nå er stor nok til å være klar over det selv, og faktisk fortelle dette til de rundt.
Jeg jobber med en gruppe hvor dette er svært normalt; man har én følelse men uttrykker noe helt annet, så jeg har trening i å ta et mentalt skritt tilbake og vurdere hvorvidt det som vises er det som føles, for så å adressere det jeg tror følelsen er ("Du virker sint, men jeg lurer på om du egentlig er lei deg, stemmer det?"). Det kan gå begge veier, og jeg hadde tenkt meg godt om før jeg brukte dette på et voksent menneske som jeg ikke hadde med å gjøre i jobbsammenheng. For det første; hvorfor? Om det du viser er sinne så må du regne med at det er det uttrykket som vil responderes på. Jeg kan godt hjelpe til med følelsesregulering for dem jeg jobber med eller barn, men andre voksne mennesker med ansvar for seg selv? Neppe. Hadde det vært noen som står meg nær hadde jeg kanskje tatt samtalen i fredstid; "du virket sint når bla bla bladibla, og da ble jo jeg og sint, men var du egentlig sint?"
Som pappalille så har jeg jobbet mange år med personer som viser annen følelse enn hvasom egentlig ligger bak. Har litt automatikk i å prøve å finne ut hva som virkelig tenkes. Foreldre som blir sint på systemet er og ofte mest redd og lei seg. Redd for at barnet ikke skal få det de trenger, lei seg fordi alt er en kamp.
Er veldig mange som har feil innlærte reaksjonsmønster. Det er også regulerende med å reagere med en følelse for å slippe å slippe til den man gjerne ikke vil. Som å gråte eller bli forbanna. Når man ender med å le av noe, istedenfor å slå til vedkommende, fordi latter regulerer arousal. Men så blir personen sint fordi den blir «ledd opp i tryne» istedenfor å vite at man slapp å bli slått ned.
Jeg synes det er så ubehagelig med voksne folk med ekstremt reaksjonsmønster, som fyrer seg opp, kjefter og smeller og raser, at jeg rett og slett ønsker å ha minst mulig med dem å gjøre. Da snakker jeg ikke om de som står midt i en ekstrem unntakstilstand, men de som av ulike grunner er slik. Det er jo alltid en grunn til at folk oppfører seg som de gjør, men det betyr ikke at en må tåle det.
Jeg vet ikke helt om jeg forstår - men er det slik at du blir irritert på at en person som egentlig er redd fremstår som sint? Sinne er jo en sekundærfølelse
Jeg vet at om jeg er skikkelig sint, begynner jeg å grine - og føler jeg at jeg ikke har kontroll i en situasjon (som da kanskje egentlig er noen form for redsel), blir jeg sint. Trodde det var ganske normalt?
jeg skjønner heller ikke problemstillingen helt, du har vært vitne til at en (nær?) person ble redd og uttrykte dette med sinne.
Dette gjorde i sin tur deg engstelig/ubekvem (?) og du blir skikkelig forbannet.
For meg høres det ut som dere har ganske likt reaksjonsmønster?
Det er veldig normalt.
Jeg har, gjennom jobb, møtt veldig mange voksne i vanskelige livssituasjoner. De aller fleste viser sinne når de er redd/fortvilet, og/eller gråter når de blir sint.
Min reaksjon om noen er sinte, uansett hva som ligger bak, er veldig sjelden sinne. (Derfor brukte jeg tid på å fundere på denne). Jeg kan bli lei meg, unnvikende, gire opp megler-evnene eller andre reaksjoner. Men jeg reagerer ikke med sinne på sinne, stort sett.
Foreldreportalen er i en flytteprosess, denne versjonen av FP er fortsatt under utvikling.
Hvis du vil svare i tråden, så kan du gjøre det her.
