Forum for diskusjoner av nyheter og artikler. Husk å lenke til aktuell artikkel i første innlegg, så meddebattantene får mulighet til å sette seg inn i temaet.
Det har vært mye diskusjon om formuesbeskatning på ikke-noterte aksjer den siste tiden. I den sammenhengen er det flere som har gått ut og fortalt om hvordan denne typen beskatning slår veldig dårlig ut for dem. Denne kronikken her av Anine Stang, med hennes oppfølgingskronikk her, syns jeg viser flere ting.
For det første er formuesbeskatning virkelig ikke så enkelt som NRK viser fram her. For det andre viser kronikkene noen av utfordringene med å beskatte "papir-verdier".
For meg framstår det ganske utrolig at ledere som Kirsti Bergstø ikke forstår problemstillingen, men heller lager seg sin "skammens vegg" og håner det hun omtaler som "rikinger". Siden jeg genuint sett har tro på det gode i mennesker, så tror jeg at grunnen til at hun gjør slikt, ikke er fordi hun er ond, men rett og slett fordi hun ikke vet bedre. Kanskje hun burde hatt en partner, en forelder eller et barn som forsøkte seg som gründer, slik at hun kunne sett hvordan beskatning av papir-verdier gir seg utslag?
Men jeg lurer nå på, da, om hvor mye mine kjære med-FP-ere vet om aksjer og ikke minst om beskatning. Så for det første. Vet du hva "ikke-noterte aksjer" er? Forstår du hvordan aksjeselskap fungerer og hvordan kjøp, salg og verdisetting av ikke-noterte aksjer fungerer? Vet du hva en emisjon er? Forstår du mekanismen rundt prissetting av firma når man skal hente inn kapital? Forstår du hvordan formuesskatten gir seg utslag for de som eier aksjer i et oppstartsfirma som ikke går med overskudd? Hva med firma som går med overskudd, men som ikke gir utbytte?
En grunderkollega hadde vært innleder på seminar med Vestres tidligere rådgiver (fra da han var næringsminister, hvis jeg husker det riktig), og de diskuterte formuesskatten. Hen visste ikke hva unoterte aksjer var. Så jeg tror det er mye uvitenhet her. Jeg skjønner det i grunnen godt. Skattejuss er jo helt grusomt kjedelig. :knegg:
Jeg vet hva det er og vet nok om verdsettelse av selskaper til å skjønne konsekvensene. Blant annet at norsk eierskap forfordeles (i den opprinnelige betydningen av ordet) i en så stor grad at selskap etter selskap går over til utenlandske eiere. Det er også den direkte grunnen til utenlandsk eierskap i norsk vind (den kraften selges på ppa-avtaler som gjør investeringene veldig forutsigbare, og parkene driver omtrent seg selv - det er null problem å eie dem fra avstand. Perfekte for tyske pensjonsfond, som er en typisk vind-eier. Og en norsk eier vil gjøre samme regnestykket og få et lavere tall på hva investeringen er verdt - det er alltid bedre for en utenlandsk eier å kjøpe et norsk selskap, enn en norsk. Hver gang. )
Det er litt trøblete fra begge sider i debatten her.
Gründerne har kjørt frem det som ble sagt i det første leserinnlegget det ble lenket til her: At med en verdifastsettelse av selskapet, så får man en voldsomt høy verdi på selskapet, uten inntekter å dekke det med. Det blir upresist, for det er kun med børsnoterte aksjer at man legger aksjeprisen til grunn for verdifastsettelse. Før selskapet børsnoteres (mens de er "unoterte"), er det mindre dramatisk, men like fullt dramatisk.
Altså: Man starter et selskap, og legger inn alle sparepengene og masse arbeidsinnsats i det. Oddsen for å lykkes er liten, for alle gründere, så det er slett ikke usannsynlig at om 3-4-5 år, så er alt borte.
Men om du er heldig, og det utvikler seg i rett retning, så kan du få om bord investorer. De kjøper aksjer i selskapet ditt, si at de tenker at dette er verdens mest geniale produkt og ide, det kommer til å selge for milliarder en dag, vi går inn med 10 millioner for at selskapet skal vokse, og da får vi 10% av aksjene, du beholder selv resten. Da er selskapet verdt 100 millioner kroner. Selv om dere fortsatt bruker mer penger enn dere tjener hver måned. Men det er unoterte aksjer.
Så nå settes formueskatten ut fra et estimat av hva du eier. Om du eier en pult i en garasje og en server, så er det ikke store greiene, men om du har et fabrikklokale og en maskinpark og lisenser og hva vet jeg, eller har investert i et laboratorie og patenter, så har selskapet ditt plutselig en verdi. Selv om du fortsatt taper penger hver måned. Så nå må du betale formueskatt. Ta mer lån på huset eller noe sånt. Hvis selskapet ditt har en "fastsatt verdi" på 10 millioner, så er det bare 100 000 eller så i formueskatt, men jo mer du tar hver krone selskapet tjener og kjøper en ny maskin eller en ny lagerhall, jo mer formueskatt blir det.
Du har kanskje lyst til at ansatte som også tror dette er verdens mest geniale ide, men jobber for knapper og glansbilder siden dere ikke tjener penger, skal få en del av suksessen når den kommer, og gi ansatte aksjer i eget selskap. Det er ikke akkurat en lukrativ julegave, for nå påfører du også de ansatte en formueskatt - men nesten ingen penger å betale den med.
Hvis selskapet blir enda mer lovende, så bestemmer dere dere kanskje for å børsnotere selskapet. Du beholder en god del selv, men resten av aksjene blir notert på den børsen du velger (la oss si Oslo Børs). Man setter en pris, krysser fingrene og håper mange vil kjøpe når aksjene blir "lansert" på børsen. Etterpå kan alle som vil, kjøpe og selge aksjer, ut fra hva man til en hver tid mener selskapet er verdt. Hvis det for eksempel er et biotech-selskap, så vil en god nyhet fra forskningen (ingen mus døde under førsøkene, yey!), gjøre at aksjekursen hopper opp. Så da er aksjekursen et veldig godt estimat på reell verdi av selskapet. Det er summen av det "alle som har greie på det" mener selskapet bør kunne tjene av penger, frem i tid.
Da blir formueskatten satt på grunnlag av denne aksjeprisen. Så nå er kanskje aksjene du eier i ditt eget selskap, blitt verdt 300 millioner. Du har fortsatt gjeld, du tar ut minimalt med lønn, men du skal betale 3 millioner i formueskatt.
For typiske familieselskaper, som ikke er børsnoterte (altså "unoterte"), så er problemet det samme. Verdifastsettelsen skjer på grunnlag av hva selskapet eier, men om det er for eksempel supplybåter, et verksted, et lite lokalt verft, en lyspærefabrikk, så blir det ganske store verdier. Ikke noe problem i de årene det går bra, men vanskeligere i de årene du taper penger. Tape eller tjene, du må ta ut et stort utbytte, og bruke det til å betale formueskatten med (og betaler da skatt to ganger - på formuen, og på utbyttet). Og aksjene blir du gjerne ikke kvitt, om du skulle ønske det, fordi de eies av familiemedlemmer i diverse konstellasjoner og avtaler.
Så løsningen blir, for stadig flere, å selge hele selskapet til utlandet ved generasjonsskifter. Det skjer opp og ned i hele Norge nå, skifte etter skifte.
Fordi: Når man skal kjøpe et selskap, si et supplybåtrederi, så gjør man en beregning: Så og så mange båter, så og så mye inntekt, regne-regne, så og så mye kan dette selskapet tjene de neste 20 årene, da er verdien = for eksempel 700 millioner kroner.
Men en norsk investor må regne: 700 millioner, minus 7 millioner hvert år pga formueskatt = for meg er det verdt mer isj-600 millioner (orker ikke regne diskontering nå, men dere skjønner greia).
Mens en kinesisk eller tysk investor gjør samme regnestykket, kommer til 700 millioner, slipper å regne inn formueskatt, og vinner selskapet budkampen og kjøper selskapet.
Det er derfor vi eies mer og mer av kinesere og diverse utenlandske fond.
Og Exitskatten er et typisk "plastertiltak": Formueskatten gjør at folk flytter, og for å fikse det, så legger vi på exitskatt. Som er totalt krise for gründere - de får for alle praktiske formål flytteforbud. Mange gründere i Norge er uvanlig internasjonale. De kan ha ektefeller fra andre land, eller selve selskapet er startet av en miks av ulike nasjonaliteter. Hvis de flytter underveis må da betale exitskatt på disse, fortsatt fiktive, verdiene. Og om selskapet går konkurs mens de er ute i verden, så kan de pådra seg en livslang skattegjeld.
Det vi ser, er at disse internasjonalt orienterte gründerne (både nordmenn og utenlandske studenter som har studert her - før regjeringen gjorde det vanskelig med studieavgifter), som har ideer, flytter seg selv og ideen sin, til andre land.
Å lese at dette er "villet politikk" er rett og slett skremmende. Jeg har liksom alltid trodd at selv om vi har ulike idégrunnlag, så vil alle politikere det beste for Norge og nordmenn, men den som synes dette er en god idé er jo enten misunnelig og/eller slem eller ev. bare dum. For i si det flåste og enkelt.
For når du bryter det ned sånn, så er det jo ikke så vanskelig å begripe, i hvert fall ikke verre enn at det kan alle forstå om de vil.
Formueskatten virker jo utjevnende, det er det ikke noen tvil om. Det er en stor del av den skatten de rikeste betaler. Hvis man regner personinntekten. Bedriftene noen av dem eier, skatter masse.
Det som er ironisk, er at formueskatten ikke er en veldig stor del av Norges skatteinntekter. Andre land har mye større del av skatteinntektene sine fra diverse skatter fra å eie "ting" (eiendomsskatt, kjøp og salg av ting man eier, og jeg lurer på om arveavgifter kommer inn under her også?). For Norge så er inntektsskatt fra selskaper det aller, aller største skattebidraget. Mye, mye mer enn for andre OECD-land. Jeg antar at det i stor grad drives av petroleumsskatten, da. Men det er ikke mye syting om skatt på selskaper i Norge.
Og andre land beskatter altså da også det å "eie ting". For Sveits er det faktisk en stor del av skattegrunnlaget. Men den er da helt annerledes innrettet enn i Norge.
Det er sikkert komplekse grunner til den dramatiske nedgangen vi nå har i skatteinntekter i mange kommuner (for Oslo tror jeg det er 2 milliarder neste år), men formueskatten er en viktig del av det for mange kommuner. Få kommuner så åpenbart som for Asker (som har Nesøya, der mange store skattebetalere har flyttet fra).
