Hver morgen fra og med 1. til og med 24. desember blogges en luke i kalenderen, og her kan man finne noe hyggelig eller morsomt eller nyttig eller fint eller gøy; bilder, vers, aktiviteter, oppskrifter, sjokolade ... Det er bare lukeutøvernes fantasi som setter grensene.
Jeg har alltid sett på meg selv som en tegner, men for å være ærlig, så stoppet det egentlig en gang for ganske mange år siden. Nå bruker jeg altfor mye penger på veldig fancy penner og i stedet for å tegne og male selv, så sitter jeg og ser på at andre maler på instagram. Litt sånn som kids ser på at andre kids (ofte steinrike russiske kids) leker på YouTube. Det fikk meg til å tenke på the OG av å se på at andre gjør noe man egentlig kunne tenke seg å gjøre selv; nemlig Bob Ross.
Da jeg bodde i USA som 16-åring pleide venninna mi å bli med meg hjem fra skolen; jeg lagde "open faced egg sandwiches", som var brødskiver med stekt egg til oss, og vi så på Bob Ross. www.youtube.com/watch?v=cVqFG2pxK2A
Bob Ross var en litt snål fyr med få knapper kneppet i olaskjorta si og en diger brun afro (permanent, viser det seg), eks-militær, som så det som sin livsoppgave å få Amerika til å male landskap. Han malte "happy little trees" og sa ting som "there's no mistakes, only happy little accidents" i en veldig soothing voice.
For noen år siden så gravde jeg dypt i esken fra 1992 der alt utstyret fra tegning, form og farge lå, og fant fram akvarellskrinet mitt. Fargene funka fortsatt. Jeg hadde tydeligvis vært hard på den vinrøde.
Jeg husker at jeg ikke var veldig glad i akvarellmaling, det var mye vått i vått og litt grumsete greier, men at jeg var ganske god på det. Men det er jo litt kjipt å mestre en teknikk man kanskje ikke syns er såååå fin, og dermed male ting man ikke syns er såååå kule. Så jeg har gått litt aktivt til verks. Jeg har alltid med meg et lite reiseetui med maling på ferie. Målet er å male noe fint fra alle stedene vi er; resultatet er ofte en bitteliten skisse fra én greie. Men det er jo noe. Å male er ikke helt som å sykle, eller mulig jeg husker det som at jeg var bedre enn jeg var.
Og nå dere: skal jeg være en versjon av Bob Ross for dere. :stolt: Helt valgfritt å prøve selv, eller bare se på. Jeg prøvde å få ChatGPT (hehehe) til å lage en illustrasjon av Bob Ross som meg, men det var (heldigvis) noen rettighfetssproblemer som forhindret det.
Happy little Christmas trees, Tallulah watercolor edition (Bob Ross drev med oljemaling)
Du trenger:
akvarellfarger (mulig kidsas gamle vannfarger funker)
pensel
akvarellpapir
salt
Begynn med å male et lite tre med vann. Deretter fyller du penselen med farge og dypper i vannet, så det sklir farge ut i alle kriker og kroker, gjerne litt ujevnt. Deretter drysser du på salt, og lar det hele tørke. Saltet trekker til seg vann og farge, og danner "snøkrystaller". Mal på litt julekuler, og voila! Et Happy Little Christmas tree.
Og her; et snølandskap:
Mal en firkant med vann, deretter fyller du penselen med farge og begynner øverst. Se fargen trekke seg nedover, og sørg for at det er igjen litt til bunnen av vannfirkanten. Strø salt langs fargekanten, og oppover i en trefasong. La det tørke litt, også legger du på et tynt fargela nederst. Lite farge i penselen, mest vann. Når det er tørket tar du en av de dyre pennene dine, og tegner inn grener. Voila! Happy, Little frozen trees.
Dette kan du bruke som til/fra-lapper, eller bare vært stolt av at du har laget noe. Et viktig prinsipp er at det man lager trenger ikke alltid ha et purpose, som det engang het. Det kan få leve som en kreativ aktivititet, akkurat slik som barn gjør, uten krav om kompetanse, purpose eller resultatmåling.
Eg ser ikkje bileta. (Sleit sjølv med mi luke, endte med å opprette ein blogg for å gjere bileta tilgjengelige.)
Men, det skal seiast, luka di står seg godt utan bilete også. Misunnelseverdig at du har evna til å måle skisser når du er på tur. Eg tenkjer at den stunda med måling gir eit oppmerksomt nærvær der og då, og så blir det eit fint minne i tillegg.
Åhh, du er god! Jeg har jo akvarellgreier et sted, siden jeg også er i klubben "var en sånn en gang, men nå kjøper jeg utstyr som ligger brakk og ser på at andre gjør det i stedet". :nemlig:
Likte aldri å male akvarell på skolen, fikk ikke helt schwungen på det, og likte bedre kulltegning og pastellkritt. Men kanskje jeg skal prøve nå!
Så kan vi dra til Skagen når vi blir gamle pensjonister og sitte med akvarellskrin og male solnedgang på stranden. :glis:
Jeg var også i kull- og pastellklubben. Lysten til å bli god på akvarell kom i voksen alder etter å ha sett akvarellbildene til Lars Lerin. Han maler i kjempeformat, noe som for meg virker helt umulig i akvarell. Så imponerende. Det; sammen med tanken på at det å male må ikke bli noe. Det kan bare være en aktivitet.
Jeg er helt ødelagt etter Steinerskolen, der det å tegne ikke var noe man gjorde for gøy, men noe man skulle være flink i. Og det var jo ikke jeg. Men jeg har vurdert om jeg på ett eller annet tidspunkt skal prøve igjen og se om det ikke finnes litt tegneglede der likevel. Jeg skulle gjerne kunne tegne.
Jeg tror mange voksne lar vær å gjøre ting man ikke er flink til, fordi det må bli noe. Tror mange mister evnen til å gjøre sånt for gøy. Jeg merker det selv, jeg tenker at det skal bli en minnebok fra ferie, en gave, et kunstverk osv. i stedet for bare for gøy eller oppmerksomt nærvær, som Syrinx så fint sier det.
Med malingen øver jeg meg også på å se. Være oppmerksom på detaljer.
Mange takk for fin luke! Nå fikk jeg lyst å finne frem malerskrinet. Har aldri vært flink, men jeg tegnet etter nøye instruksjoner fra Øysteins blyant» for 15 år siden. Tegningen ligger sammen med julepynten og henges opp hvert år. Kanskje på tide å prøve på noe annet? :deer:
Morsomt! Jeg var også En Sånn, og malte faktisk fort-og-gæli-akvarelljulekort til folk hvert år til godt opp i tjueåra. Men nå gjør jeg aldri noe mer enn drodling i møtepapirer og lignende.
Jeg kan melde at hvis lar saltet ligge på og gjør noe annet i en times tid mens vannet tørker, sitter det bom fast. :sparke:
Jeg likte aldri akvarell som tegning-form-farge-tenåring, det var for tantete og følsomt. :overlegen: Men som voksen som har glemt helt hvordan man å tegner eller male noe som blir fint, er det deilig med noe som går fort og som ikke gir rom for å være perfeksjonist. Man har ikke kontroll over prosessen uansett, liksom. Plukket det opp igjen under pandemien.
Det løsner om du gnukker hardt. :nemlig: Så får du en lett peeling av fingertuppene samtidig.
Jeg har tenkt det samme rundt akvarell, men har fått mer respekt for det med årene. Se på disse fra Lars Lerin, veldig u-tantete. Og de er kjempestore! 100-120 cm høye! Det er så imponerende å gjøre det i akvarell. Han har en serie bilder fra Lofoten som er helt amazing.
Åå! Denne hadde jeg gått glipp av! Fin luke! :hjerter:
Selv har jeg aldri vært noe maleglad, men jeg elsker mange av Lars Lerins verker. (Ble gjort oppmerksom på han for en del år siden av min gode svenske venninne.)
Det snølandskapet ble jo skikkelig lekkert! :wow:
Foreldreportalen er i en flytteprosess, denne versjonen av FP er fortsatt under utvikling.
Hvis du vil svare i bloggen, så kan du gjøre det her.
